"Klimt" (Regissør: Raoul Ruiz)

Kunstnerportrett av Gustav Klimt


Innspilt: 2006
Originaltittel: Klimt
Nasjonalitet: Østerrike, Frankrike, Tyskland, England
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: John Malkovich (Gustav Klimt), Veronica Ferres (Emilie Flöge), Saffron Burrows (Lea de Castro), Nikolai Kinski (Egon Schiele), Marion Mitterhammer (Hermine Klimt) m.fl.
Spilletid: 126 min.

Gustav Klimt  (f. 1862 d. 1918) er betegnet som en av de mest prominente medlemmene av Wiener Sezession, og ble berømt for å ha skapt sin egen stilretning innenfor malekunsten. Han var en Art Nouveau-maler fra Østerrike, og hans hovedmotiv i bildene var og ble kvinnekroppen. Hans atelier var til en hver tid fylt med yndige kvinner av den heller lettkledte sorten, og det er kanskje ikke så rart at også han - i likhet med mange kunstnere som levde et nokså utsvevende liv på den tiden - døde som følge av syfilis.

Filmen "Klimt" handler om kunstnerens siste leveår. I åpningsscenen ligger han (i John Malkovich´skikkelse) døende av syfilis på et sykehus i Wien, og blir besøkt av vennen og kunstneren Egon Schiele (spilt av Nikolai Kinski). Gjennom tilbakeblikk i Klimts liv får vi særlig innblikk i hans platoniske vennskap med Emilie Floege samt med danseren Lea de Castro, to kvinner som kom til å bety mye for Klimt. Det var åpenbart forbundet med status å bli portrettert av Klimt. Han fråtset derfor uhemmet i vakre modeller, som sloss om hans oppmerksomhet. Klimt ble av sin samtid oppfattet som problematisk, fordi man ikke var vant til å få nakne kropper presentert så direkte i kunsten og derfor oppfattet ham som pornografisk. Dessuten var det ingen hemmelighet at Klimt fikk barn med både den ene og den andre - visstnok 14 totalt med ulike kvinner. Og det i en tid hvor usømmelighet faktisk kunne straffes, uten at dette er problematisert i denne filmen. Like fullt ble han både dekorert, utnevnt til æresmedlem ved et par universiteter og dessuten tildelt diverse priser.

Det er et interessant kunstnerportrett av Gustav Klimt som presenteres i denne filmen. Hans betydning som kunstner er hevet over enhver tvil, og det er blitt få kunstnere til del å få sine bilder så til de grader reprodusert som nettopp ham. Bildene henger over alt! Det som den gangen ble opplevd som ublu, oppleves i dag som temmelig uskyldig. John Malkovich´rolletolkning som Klimt er glitrende, og tilsvarende gjelder de sterke kvinnene han var omgitt med. Dette er en film som tåler godt å bli sett flere ganger. På bakgrunn av skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, kostymene, det rent filmtekniske og ikke minst musikken, synes jeg den fortjener terningkast fem!

John Malkovich i rollen som Gustav Klimt

Vennen og kunstneren Egon Schiele i Nikolai Kinskis skikkelse

Gustav Klimts kone Hermine

En kunstner i arbeid

"The Dancer Upstairs" (Regissør: John Malkovich)

Innspilt: 2002

Skuespillere: Javier Bardem, Laura Morante, Juan Diego Botto

Spilletid: 128 min.

Handlingen foregår i et oppdiktet land i Sør-Amerika på midten av 80-tallet. Politimannen Rejas (i Javier Bardems skikkelse) utnevnes til etterforskningssjef, og samtidig hersker det kaos i landet. En terroristorganisasjon herjer rundt og utfører det ene bombeattentatet etter det andre,  og trusselen om intervensjon fra hæren henger over landet dersom politiet ikke lykkes i å finne ut hvem som står bak all den meningsløse volden. Det stilles bl.a. spørsmål om en revolusjon er under oppseiling. Den mystiske Ecequiel står visstnok bak attentatene, og for Rejas ser det ut til å være en umulig oppgave å skulle få tak i ham.

Rejas er en rolig og sindig kar som tidligere har forlatt en lovende advokatkarriere til fordel for politiet. Overalt møter han korrupsjon i stor stil, og det er i grunnen ikke mulig å få gjort så veldig mye med det all den tid utbetalingen av lønn fra det offentlige er så lemfeldig som den er.  Noe skal jo folk leve av. Samtidig gjør korrupsjonen det meste temmelig meningsløst. På samme måte som Rejas familieliv for lengst er tæret i stykker av trivialiteter og fremstår som meningsløst … Hans vakre og dumme kone er kun opptatt av sitt utseende, og drømmer om at han skal få råd til å koste på henne en neseoperasjon. Han har for lengst sluttet å høre etter når hun snakker. Datteren betyr imidlertid alt for ham.

Da Rejas treffer sin datters danselærer, tiltrekkes han av denne kvinnen. Men hvem er hun når det kommer til stykket? Og hvor langt er Rejas villig til å gå for å få henne?

Jeg har etter hvert sett Javier Bardem i en del roller, bl.a. i ”Kjærlighet i koleraens tid”, ”Goya´s Ghost”, ”Vicky Christina Barcelona” og ”No country for old men”.  I alle disse toppfilmene viser han skuespillertalenter av de helt sjeldne, med en spennvidde fra forsmådd elskovssyk elsker til en drapsmaskin av en psykopat. Med unntak av ”Goya´s Ghost”, som jeg mener er den aller beste av disse filmene vurdert etter Bardems skuespillerinnsats, er ”The dancer upstairs” kanskje den beste filmen han har spilt i.  Denne filmen er også den mest spesielle. Miljøskildringene i filmen fremstår som svært autentiske, og spenningen er til å ta og føle på. Dessuten er Bardem riktig så barsk som den kjekke politimannen Rejas! Jeg gir terningskast seks!

Filmen er for øvrig basert på en roman av Nicholas Shakespeare.

"Vanære" (Regissør: Steve Jacobs)

Innspilt: 2008
Original tittel: "Disgrace"
Varighet: 114 min.
Skuespillere: John Malkovich, Eriq Ebouaney, Jessica Haines, Scott Cooper, Fiona Press

Filmen ”Vanære” bygger på J.M. Coetzees roman med samme navn – en roman han fikk Booker-prisen for og som dessuten førte til at han fikk Nobels litteraturpris. Vi møter den middelaldrende litteraturprofessoren David Lurie (i John Malkovich´ skikkelse), som innleder et forhold med en av sine studenter. Da forholdet blir oppdaget, forsøker skolestyret å finne ut hva som har skjedd. Det legges opp til at dersom David ber oppriktig om unnskyldning, vil alt kunne fortsette som før. I stedet nekter han å be om unnskyldning Hvorfor skulle han det når han ikke angrer noe som helst? Selv det forhold at han mister jobben, endrer ikke hans oppfatning på dette punkt. 

David reiser for å besøke sin datter Lucy, som bor nokså avsides og isolert. Lucy har nettopp avsluttet et lesbisk forhold. I tiden etter avvikling av apartheid er det på ingen måte trygt for hvite. Datteren har både våpen og mange kamphunder for å beskytte seg mot uønskede gjester. I tillegg har hun solgt deler av jorda hun eide til en afrikaner, som til gjengjeld skal beskytte henne. Like fullt forhindrer ikke dette at tre svarte unggutter ankommer, overfaller Lucy og faren, voldtar  henne og tømmer huset for alle verdier, som de kjører bort i Davids bil. Hennes beskytter er av en eller annen grunn bortreist mens overfallet finner sted.

Lurie er helt sjokkert over sitt eget lands tilstand. Han er dessuten sjokkert over at datteren nekter å politianmelde forholdet og at det ikke er første gang disse guttene har vært på uønsket visitt og voldtatt datteren. Det viser seg også at voldtekten har fått følger …  En av overfallsmennene er til alt overmål en slektning av Lucys ”beskytter”, uten at dette medfører noen handling verken fra ham eller Lucy.

Det  er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Filmen er nokså tro mot boka, selv om fokuset her er lagt mer på det som skjer etter professorens avskjed fra universitetet enn hva jeg kan huske at boka gjør. Etter mange år med undertrykkelse har de innfødte i Sør-Afrika omsider fått sin frihet og rett til likeverd i forhold til de hvite i landet. I stedet for å leve side om side som likeverdige mennesker, snus maktbalansen og det er nå de svarte som hetser de hvite. Mange år med undertrykkelse har skapt et hat så dypt at man kan lure på om de hvite har noen fremtid på dette kontinentet i det hele tatt. Filmen reiser i det hele tatt en rekke interessante spørsmål om skyld, tilgivelse, ære, vanære, hat og håp eller mangel på sådan. Det er først og fremst en dyster og mørk historie som fortelles. Filmen er ganske enkelt glitrende!

"The Sheltering sky" (Regissør: Bernardo Bertolucci) - 1990

En filmatisk meget nydelig film med Afrikas natur som kulisse. Et ektepar legger ut på en reise i Afrika, egentlig uten noe særlig mål eller mening. Ekteskapet er på hell, og kanskje forsøker de å finne tilbake til det de en gang hadde. Med på turen er en venn av paret. Dette blir fatalt for forholdet, idet det bygger seg opp til et trekantdrama.

John Malkovich spiller en av sine beste roller i denne filmen.

"Burn after reading" (Regissør: Joel and Ethan Coen) - 2008

Da CIA-agenten Osbourne Cox (John Malkovich) ender opp med å bli sagt opp, sliter han mer enn de fleste. Han vet riktignok ikke at kona er utro, men at hun er en kald, humørløs kyniker er det liten tvil om. Cox sliter med et alkoholproblem, selv om han helst ikke vil innrømme det for noen - kanskje aller minst for seg selv. Han begynner jo aldri å drikke før klokka fem ...

Cox´ misfornøyde kone har et forhold på si´ med drittsekken og kvinnebedåreren Harry Pfarrer (George Clooney). Harry surfer stort sett på toppene i andres liv, og er lite villig til å stå løpet ut med noen når det går dårlig eller blir for krevende. Han er derfor jevnt over dårlig likt av de fleste.

Da Cox får sparken, bestemmer han seg for å skrive sine memoarer. Og det er da disse kommer på avveier og havner i hendene på to helsestudioansatte (Brad Pitt og Tilda Swinton) at forviklingene virkelig tar fart. For mens kvinnen endelig øyner en mulighet for å få penger til en rekke plastiske operasjoner, ser han en mulighet for at livet kan ta en mer spennende vending ved å opptre som pengeutpressere. Men de blir ofre for krefter de ikke aner rekkevidden av ...

I denne helsvarte komedien, som faktisk er ustyrtelig morsom, møter vi litt av noen skuespillere! Brad Pitt som en tyggegummislafsende, naiv og litt dum helsestudiotrener er helt ubetalelig! George Clooney som vanligvis har full kontroll, men definitivt ikke i denne filmen, er også vanvittig morsom! Dette er en må-se-film