Utgitt på tysk: 2009
Utgitt i Norge: 2009
Innspilt: 2010
Originaltittel: Atemschaukel
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Oppleser: Trond Peter Stamsø
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Spilletid: 7 t 42 min.
Nobels litteraturpris i 2009
Etter mitt i sin tid svært uheldige møte med Herta Müllers roman "Mennesket er en stor fasan i verden", som jeg absolutt ikke likte, har jeg kvidd meg svært lenge for å prøve en bok av henne på nytt. Selv ikke det faktum at hun fikk Nobels litteraturpris i 2009, kunne egentlig rokke meg ... Eller det faktum at "Mennesket er en stor fasan i verden" faktisk ble utgitt for rundt 25 år siden, helt i starten av forfatterens karriere, og at hun jo kunne ha utviklet seg til det bedre ... Men så kom jeg over en annen bokbloggers omtale av "Pustegynge". Elisabeth har i sin blogg "Bokstavelig talt" skrevet om denne boka, og det var noe med denne som gjorde at jeg tenkte at jeg burde prøve likevel. Da boka at på til plutselig var tilgjengelig som lydbok, var det i grunnen bare å hive seg rundt og sette i gang! I to dager har jeg gått med denne lydboka på ørene, og du verden FOR en bok! Jeg likte den 100 %! Så takk til Elisabeth som fikk meg til å undres på om jeg skulle forsøke meg på Herta Müller på nytt!
På slutten av andre verdenskrig levde den tyske minoritetsbefolkningen i Romania et heller usikkert liv etter hvert som Hitler-Tysklands makt ble svekket. Da russerne overtok makten i Romania, ble alle tyskere - menn som kvinner - mellom 17 og 45 år deportert til tvangsarbeidsleire i Sovjetunionen. 17 år gamle Leopold Auberg var en av dem, og dette er historien om hans fem år lange opphold i en sovjetisk arbeidsleir.
Det er en meget brutal historie som fortelles. I arbeidsleiren handlet absolutt alt i bunn og grunn kun om en ting: å overleve! Vi får også høre parallelle historier om hvordan enkelte ble tatt og deportert til Sovjektunionen - som Trudi Pelikan som lenge trodde at hun skulle klare å unnslippe. Nysnø ødela imidlertid alt:
"Det kommer jeg aldri til å tilgi snøen, sa hun. Nyfalt snø kan man ikke etterligne, man kan ikke ordne snøen slik at den ser uberørt ut. Jord kan man ordne, sa hun, og sand og til og med gress, hvis man anstrenger seg. Og vann ordner seg selv, fordi det sluker alt og straks lukker seg igjen når det har slukt. Og luften er alltid ferdigordnet, fordi man ikke kan se den i det hele tatt. Alt bortsett fra snøen ville ha tiet stille, sa Trudi Pelikan."
Forholdene i arbeidsleiren er ubeskrivelige. Fangene utsettes ikke bare for sult, men for farlige arbeidsforhold som for mange ender med døden. Enten frøs folk ihjel, sultet ihjel, ble skadet uten å få medisinsk hjelp, døde som følge av forgiftninger fordi de ikke ble skånet for farlige stoffer ... Mat uten næring, luseplager ... Men i stedet for å klage over dette, snakket fangene om sin "hjemlengsel". Den rommet alt! Ingen trengte å presisere noe - alle skjønte uten ytterligere forklaringer. Detaljene i forfatterens lyriske måte å beskrive de brutale forholdene i leiren på, overlater derimot lite til fantasien ... Gjennom en tidvis manende fortellerstil levnes det liten tvil om hvilke lidelser fangene ble påført av Sovjet-makten. Mens fangene selv altså omskrev sine lidelser, og kanskje nettopp av den grunn klarte å holde ut ...
Leopold kommer til slutt hjem - fremmedgjort både for seg selv og for sin familie. Heller ikke der ønsket noen å snakke om deportasjonen, men dette levde på alle vis videre i ham. Og i de andre familiemedlemmene.
Gjennom boka "Pustegynge" har Müller gravet en glemt historie frem i lyset; nemlig Stalins forfølgelse av tyske rumenere under og etter andre verdenskrig. I bokas etterord forteller forfatteren om sitt prosjekt med å intervjue tidligere deporterte i sin egen landsby. Det er detaljer fra disse intervjuene forfatteren har flettet inn i historien og dermed gjort til vesentlige deler av Leopolds historie. Dette etterlater liten tvil om at grusomhetene faktisk har funnet sted og ikke er basert på fri diktning. Det gjorde noe med min opplevelse av boka, som en dag kommer til å lede til at jeg leser mer om GULag-leirene. For øvrig skjønte jeg aldri hvorfor de deporterte var så skamfulle over sine opphold i Sovjet-leirene og at dette var noe man bare ikke snakket åpent om ... Som om de skulle ha vært skyld i sin egen skjebne på dette punktet ...
Her blir det terningkast fem. Og jeg kommer absolutt til å forsøke meg på flere av Herta Müllers bøker etter hvert.
Herta Müller
