Regissøren Werner Herzog (f. 1942) og skuespilleren Klaus Kinski (f. 1926 d. 1991) laget i sin tid i alt fem filmer sammen; Aguirre, der Zorn Gottes (1972), Nosferatu: Phantom der Nacht (1979), Woyzeck (1979), Fitzcarraldo (1981) og Cobra Verde (1987). I dokumentaren "Min beste uvenn", som ble laget i 1999, forteller den kjente regissøren om sin hat-elsk-forhold til vennen og uvennen Klaus Kinski, som døde åtte år tidligere.
Det er et fantastisk bilde som tegnes av Klaus Kinski, kjent for sine intense og vanvittige raseriutbrudd. Han beskrives som særdeles vanskelig å samarbeide med, fordi han - dette legges det ikke skjul på - var ikke rent lite gal. Hans raseriutbrudd skapte tidvis store problemer under filmopptakene, særlig når de f.eks. samarbeidet med urbefolkning-indianere som er vant til å løse sine problemer og vanskeligheter på en langt mer stillferdig måte. Skrekkslagne sto de og så på den gale mannens raseriutbrudd, og Werner Herzog selv fryktet at de skulle forlate film-settet. Den som imidlertid truet med å forlate det hele var Kinski, og Herzog truet med å drepe ham dersom han dro sin vei. Herzog måtte også minne om at filmen - selveste kunsten - var viktigere enn følelsene mellom dem. Ved en anledning var imidlertid Werner Herzog så rasende på Klaus Kinski at han planla å bombe huset hans, og bare en tilfeldighet gjorde at det ikke ble noe av planene ... Men vi aner vel et lite lekende smil i munnviken til den erfarne regissøren, mens han forteller denne historien?
Så hva var det som gjorde at Werner Herzog - mot bedre vitende - gang på gang valgte å samarbeide med Klaus Kinski likevel? I løpet av dokumentaren forsøker han å gi noen svar. Regissøren ønsket noen ganger å bruke Kinskis raseri og voldsomme energi i kunstens tjeneste, og han visste nøyaktig hvilke knapper han skulle trykke på. Som i den legendariske filmen "Fitzcarraldo", som ble en film helt i øverste stjerneklasse mye takket være Klaus Kinski selv. Men hver gang en film var ferdig innspilt, var de begge lykkelige over å slippe å forholde seg til hverandre mer. Bare for å lengte etter å samarbeide før det var gått særlig lang tid.
Werner Herzog forteller om mange episoder med Klaus Kinksi mens de laget de tidligere nevnte fem filmene sammen. Vi får også se sekvenser fra disse filmene, og jeg hadde ingen problemer med å sette meg inn i hvilket fyrverkeri - på godt og vondt - denne mannen må ha vært. Midt oppi all galskapen er det like fullt mye kjærlighet fra regissørens side overfor denne hans mest krevende samarbeidspartner i løpet av film-karrieren. Han griper seg mange ganger i å savne å kunne slå armene rundt ham - hans beste uvenn så langt i livet. Vi får også møte et par av Kinskis kvinnelige motspillere, og det spennende er at de kan fortelle om en meget ømsinnet, hensynsfull og ivaretakende mann. Altså et fullstendig annerledes bilde enn det alle andre tegner av ham. Og når Herzog i avslutningen av filmen har valgt å ta med et opptak av en Klaus Kinski som leker seg med en fargerik sommerfugl, så skjønner vi at det er et sammensatt forhold disse to tross alt hadde. De laget - så langt jeg har erfart (uten at jeg har sett alle filmene enda) - fantastiske filmer sammen som har satt spor etter seg i filmhistorien. Intet mindre enn tre av dem - Aguirre, Nosferatu og Fitzcarraldo - er f.eks. tatt med i "1001 filmer du bør se før du dør". Sånn sett hadde de antakelig et gjensidig avhengighetsforhold som gjorde at de holdt ut med hverandre på tross av sitt motsetningsforhold ...
Dette er ett av de mest utrolige og fascinerende skuespillerportrettene jeg har sett på film! Og fordi Herzog balanserer det hele så fint - Kinski kan tross alt ikke komme tilbake å forsvare seg selv - må det bli terningskast seks!
Innspilt: 1999
Originaltittel: Mein liebster Feind
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Klaus Kinski, Werner Herzog, Claudia Cardinale
Spilletid: 95 min.
 |
| Klaus Kinski går løs på Werner Herzog |
 |
| Klaus Kinski i filmen Aguirre, der Zorn Gottes |
 |
| Klaus Kinski og Claudia Cardinale |
