Thorvald Steen: "Det hvite badehuset"

Om foreldres løgner og fortielser

Thorvald Steen (f. 1954) debuterte som poet i 1983, og han har siden utgitt en mengde med bøker innenfor sjangrene romaner, noveller, essays, barnebøker, skuespill og lyrikk. 

Noen av bøkene er selvbiografiske - som "Vekten av snøkrystaller" (2006) og "Det lengste svevet" (2008). Bøkene handler om ham selv og det faktum at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom. "Det hvite badehuset" handler på sett og vis om det samme, men med en annen vinkling. Selv har jeg kun lest "Vekten av snøkrystaller" og "Historier om Istanbul" tidligere. "Vekten av snøkrystaller" gjorde ikke noe sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka for ca. 10 år siden. "Det hvite badehuset" er derimot et knyttneveslag av en bok! Jeg tror det er fordi den er enda mer personlig, åpnere og mer reflektert. Og kanskje er jeg selv som leser ikke den samme som jeg var i 2008?

Thorvald Steen lider som nevnt av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom, som har ført til at han nå sitter i rullestol, 63 år gammel. Legene spådde at han ville bli rullestolbruker før han fylte 30 år. Det skjedde heldigvis ikke. 

En dag mottar forfatteren en telefonoppringning som skal komme til å snu opp-ned på livet hans. Den som ringer er en kusine av moren, som han ikke ante eksisterte. Moren har aldri villet ha kontakt med sin egen familie. Det viser seg at både morfaren hans og en onkel - morens bror - hadde den samme sykdommen som han selv, og at dette mest sannsynlig skyldes en medfødt kromosomfeil. Hvorfor har ikke moren hans fortalt ham om dette? Hun har ikke en gang fortalt ham at hun har hatt en bror. Og morfaren som tidligere hadde blitt beskrevet som alkoholisert, var i stedet syk og utstøtt av familien ... En ingen ville være ved. Da telefonen fra kusinen kom, var forfatteren 60 år. 

Moren er gammel og Thorvald Steen ønsker å spørre henne ut før det er for sent. Han møter imidlertid taushet. Tror hun kanskje at alt det ubehagelige vil bli borte dersom det ikke snakkes om? Hvor mye enklere ville det ikke bli for ham, dersom hun åpnet opp og fortalte om familiens historie? Moren har liten forståelse for hans søken etter svar. Det har hun aldri vært, heller ikke den gangen han som 17 åring fikk diagnosen (men ikke visst noe om familiehistorien). For hva ville ha skjedd dersom han hadde vært åpen om sin sykdom allerede fra ungdommen av? Ville han for eksempel ha fått jobb? Til slutt ender han med en historie om hvordan moren holdt familiehemmelighetene for seg selv, og valgte å ta sjansen på å få barn med en mann som ikke visste noen ting om dette. Hva ville ha skjedd dersom hun hadde vært åpen om dette? Ville mannen hun en gang elsket, ha forlatt henne? Ville sønnen i det hele tatt ha blitt unnfanget? 

I samtalene med sin mor påpeker forfatteren at stillheten kan være like vond som fysisk vold, og at den kan gjøre stor skade. Selv valgte han å være åpen om sykdommen sin da han møtte hun som ble hans kone. De fikk senere tre barn - vel vitende om risikoen for arvelighet. Dersom de skulle ha valgt ikke å få barn ... ville ikke dette ha vært en slags erkjennelse om at hans eget liv ikke var verdt noen ting? Han trekker paralleller til dagens sorteringssamfunn, der antall aborter på grunn av Downs syndrom har økt betydelig i årenes løp. Livet til barn med Downs syndrom anses ikke fullverdig ... de sorteres bort på grunn av en kromosomfeil.

Dette skriver Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka i Dagens Næringsliv den 18. august 2017:

Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse.

Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre.

Og slik blir dette en universell historie som mange kan kjenne seg igjen i, selv om det ikke handler om arvelige kromosomfeil. Foreldre er ikke perfekte, og noen ganger gjør de feil som får konsekvenser for barnet. Hvem ønsker å være åpen om sitt ansvar, dersom man vet at dette kun vil føre til vondt blod mellom en selv og barnet? Fristelsen til å omskrive, skjule, fortie og fornekte er nærliggende. Thorvald Steens mor ønsket seg kjærlighet og barn, og fikk det. Prisen hun betalte - den prisen hun faktisk trodde at hun var nødt til å betale - var høy, og innebar en fornektelse av hele sin fortid, av alle familiebånd ... Alt for å skjule den grusomme sannheten om at hennes slekt var belemret med en arvelig kromosomfeil som kunne føre til muskelsvinn og tidlig død.

Thorvald Steen skriver svært godt. Spesielt godt likte jeg at han ikke er ute etter å sverte noen - verken moren eller sin egen slekt. Han mener at alle må forstås ut fra den tiden de levde i, og at dette langt på vei kan forklare hvorfor moren tok de valgene hun gjorde. Selv er han overhode ikke i tvil om at hans liv har vært leveverdig. Vi aner at morens skam må ha vært stor siden hun valgte å lyve om hele sitt liv for å skjule den uhyggelige arven i familien. Kanskje er dette nok til å kunne la seg forsone med fortiden? "Det hvite badehuset" er en på alle måter tankevekkende bok, som jeg ikke blir ferdig med med det aller første. Den berørte meg sterkt!

Lydboka er nydelig lest av Øyvind Røger!

Bokbloggerne Kleppanrova, Meldingar til massene,  Eselører og Tones bokmerke har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Øystein Røger 
Spilletid: 3 t 36 min.
Antall sider: 178
ISBN: 9788249516902 (papirutgave)
ISBN: 9788242166265 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Thorvald Steen (Foto: Per Maning - lånt av forlaget)

Anne B. Ragde: "Liebhaberne"

Femte bok i serien om Neshov-familien

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt en rekke bøker siden debuten i 1986. Aller mest kjent er hun nok for bøkene om Neshov-folket. "Berlinerpoplene" kom ut i 2004, og ble etterfulgt av "Eremittkrepsene" i 2005 og "Ligge i grønne enger" i 2007. Disse tre bøkene er filmatisert. I 2016 kom den fjerde boka i serien - "Alltid tilgivelse" - og i år kom den femte - "Liebhaberne". Det handler om Margido, begravelsesagenten. Og om det homofile paret Erle og Krumme, som er småbarnsforeldre i København. For ikke å glemme Torunn som i sin tid reiste fra Neshov sammen med Christer ... 

I den foreløpig siste boka i serien er Torunn tilbake på Neshov, som hun har overtatt etter at onkelen Tormod er plassert på sykehjem. Torunn har satt seg fore å få skikk på den falleferdige gården, og med relativt enkle midler tar hun for seg rom for rom. Dette står i sterk kontrast til det oppussingsprosjektet Erlend holder på med, der valget faller på dyre materialer i eksklusiv stil. Samtidig som Torunn pusser opp, går hun inn i Margidos begravelsesbyrå. Møtet med døden minner om livets forgjengelighet, om hvor fort det hele kan snu ...

Jeg må medgi at denne boka ikke engasjerte meg veldig sterkt. Det ble litt for mye fokus på de uviktige tingene i tilværelsen, mens jeg savnet mer dyptpløyende menneskelige skildringer. Underveis irriterte jeg meg også over måten Erlend og Krummes forhold ble beskrevet, fordi dette nærmest fremsto som en parodi på et homofilt forhold. Krummes evige slankekur og Erlends sans for finesse, hva enten det handlet om oppussing eller kulinariske opplevelser, fremkalte smilet mer enn alvoret. Ikke at det er noe galt i det, men det harmonerte likevel ikke helt med mye av alvoret i resten av historien. Noe av det fineste i boka var faktisk Tormods refleksjoner over en fortid der han i sin tid var forelsket i en tysk soldat. 

Beklageligvis falt ikke denne boka helt i smak hos meg. Det var helt ok å høre den som lydbok, men nettopp fordi jeg merket at jeg lett ville falle av underveis, måtte jeg jobbe med konsentrasjonen. For alle som har tenkt å følge Neshov-familien videre i neste bok (som er bebudet fra forfatterens side), er nok dette å anse som en nødvendig mellombok - før det løsner for alvor i fortsettelsen. For ordens skyld: Anne B. Ragde skriver svært godt! Innimellom ble denne boka - for meg - litt for pludrete, men det er ikke sikkert at alle andre vil oppleve dette på samme måte som meg. 

Mitt råd er: gi boka en sjanse dersom du elsket de foregående Neshov-bøkene. Jeg takker imidlertid for meg med denne boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Anders T. Andersen 
Antall sider: 318
Spilletid: 9 t 8 min.
ISBN: 978-82-495-1895-1 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6540-4 (lydfil)
Jeg har mottatt et lytteeks. av boka

Anne B. Ragde (Foto: Lasse Berre)

Matias Faldbakken: "The Hills"

Lattervekkende kammerspill

Matias Faldbakken (f. 1973) er både forfatter og billedkunstner. Han er sønn av forfatteren Knut Faldbakken. 

Matias Faldbakken debuterte som forfatter i 2001 med første bind i det som senere ble trilogien Skandinavisk misantropi. Denne trilogien skrev han under pseudonymet Abo Rasul. Han har dessuten utgitt "Snort Stories" (2005) og "Kaldt produkt. Et dukkehjem på nytt" (2006). Jeg har ikke lest noen av bøkene hans tidligere. Min nysgjerrighet for hans siste bok "The Hills" ble vekket av flere grunner. For det første har jeg registrert at mange bokhandlere har fremhevet denne boka spesielt i sine utstillinger. Det gjorde at jeg kjøpte den. Da det den 1. november ble offentliggjort at boka i tillegg er nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur, rykket den kraftig oppover på leselisten min. (Fra før av har jeg kun lest Rune Christiansens "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" av årets Bragepris-nominerte bøker.)

"Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne ha stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg. 

Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel og merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager." (side 9)

Vår jeg-person beskriver The Hills som noe som kan minne om en Wienercafé, bare at den ligger i Oslo, ikke i Wien. "Etablissementet, lokaliteten, har blitt kalt The Hills i snart 150 år. Navnet kommer fra familien Hill som drev en konfeksjonsforretning her fra 1846." (side 11) Det hviler med andre ord sterke tradisjoner over stedet, som i dag fremstår noe loslitt og ikke helt slik det en gang var. Blant stamkundene er Grisen og hans venner, og dessuten Sellers og hans hoff. Vår jeg-person, som vi aldri får vite navnet på, legger merke til absolutt alt som skjer. Det være seg gjestenes påkledning, deres bordmanerer, om de har simple uvaner (som å sjekke mobilen i tide og utide), om de har god eller dårlig smak hva gjelder mat og drikke osv. De han ikke kjenner navnet på, får kallenavn. Hvem er så han?

"Jeg er en høyreist mann, flott å se til, har jeg hørt, litt stiv, godt bygd, og så selvbevisst at jeg nesten ikke klarer å stå på bena. Jeg har en stri bart. En mustasje. En gang fikk jeg høre at jeg ligner litt på Daniel Plainview. Det tok jeg tok jeg til meg. Men det er en halv sannhet. Innbittheten kan stemme. Den lite fleksible lutheten kan stemme. Men Plainview er mer slitesterk enn meg. Han ser mer utendørsk ut. Jeg har en mer cafésk fremtoning. Der han er innbitt og hevngjerrig, er jeg mer serviceinnstilt og lettskremt." (side 82)

Det ligger i stillingsbeskrivelsen å ha en "behagelig grad av usynlighet". Han bør ikke presse seg frem i forgrunnen. Når gjestene blir for personlige, kjenner han et sterkt ubehag. Da gjør han det som står i hans makt for å slippe unna. Som da Grisen gjerne vil at han skal koble ham sammen med Sellers. Det vil han nødig blandes inn i. 

Der Grisen står for det tradisjonelle, med dresser i gode snitt, der er Sellers en heller rufsete type. En annen av stamgjestene er enkefru Knipschild, som elsker foie gras. 

"Hun har i seg foie gras rett som det er. Hun kan til og med finne på å bestille to runder. Først en terrine, og så et par skiver stekt foie gras. Og til den skal det serveres eple, og eplet skal det være stjerneanis på. Av og til kan det stikkes inn noe karamell. Og før du vet ordet av det, skylles gåsens lever ned med sterkvin krystet av druer fra den trange og bratte Duorodalen, og det skal stå "Port" på etiketten. Hvis det ikke står "Port", duger ikke disse dråpene som middel til nedskylling av gåsens lever. Ikke for enkefru Knipschild." (side 85)

Underveis kjenner vi på at vår kelner kan virke en smule avstumpet eller i alle fall svært snobbete. Han er snobbete og kynisk i sine vurderinger av gjestene, men aldri på den egennyttige måten. Han legger vekt på å gli nærmest usynlig og sømløst gjennom lokalet, alltid tilstede for å komme gjestenes behov i møte. Derfor er det som bare pokker når han må ned i kjelleren for å hente en bestemt type vin, og klemmer hånda så infernalsk at det oppstår en verkende blemme som det må stikkes hull på. Han ønsker ikke at noen skal legge merke til at han går rundt med gassbind over den sammensunkne hudfolden som blir tilbake etter at kokken har brukt østerskniven på å perforere blemmen, fordi dette vil rette oppmerksomheten mot ham som person - og det passer dårlig for ham. Jo mer usynlig han er, desto bedre. 

Så dukker Barnedamen opp. Hvem er hun egentlig? Grisens nye trofé eller en slektning? Vår jeg-person er nysgjerrig, men det ville ikke ramle ham inn å spørre. Kallenavnet Barnedamen har hun fått fordi han ikke kjenner hennes navn og fordi hun er så ung. Barnedamens tilstedeværelse forrykker noe i restauranten. Ikke bare er hun meget vakker, men hun bestiller firedoble espressoer (!), og hun går ikke når det forventes. Og hva i all verden - en dag setter hun seg ned med Sellers og gjengen. Hvorfor? 

Så ringer Edgar, en annen av stamgjestene, og forteller at han må reise til København på grunn av en hastesak, og om ikke datteren Anna kan sitte på restauranten og vente på ham til han kommer tilbake ... Anna er bare ni år, og hun pleier å gjøre leksene sine på The Hills, riktignok med faren til stede ... Samme ettermiddag befinner Sellers og gjengen hans seg på The Hills, og de spiser seg gjennom en flere retters middag. De starter med ostene, kommer deretter til hovedretten og føler seg så klar for forretten - til de ansattes store bestyrtelse. 

"The Hills" er en riktig fornøyelig bok, kanskje aller mest på grunn av beskrivelsen av stamgjestene, jeg-personens tanker rundt egen person og ikke minst gjestene, beskrivelsen av mat og drikke og det gamle versus det nye. Det er egentlig ikke mye handling i boka, og sånn sett er den vel egentlig mer en slags stemningsrapport rundt et veletablert etablissement med lange tradisjoner, og hvor de ansatte prøver å få tiden til å stå stille. Her ser man ned på det nye og moderne, som tafsing på mobiltelefonen i tide og utide, og manglende opprettholdelse av formene. Selv fikk jeg medynk med hovedpersonen, som lever et nokså ensformig liv. Det handler om å gå på jobben, ikke gjøre for mye ut av seg, for så å dra hjem til ensomhet og et nokså innholdsløst liv. Samtidig virker det ikke som om jeg-personen lider av den grunn. Det han derimot ikke takler, er smakløshet. Under hans formelle ytre protesterer alt i ham når gjestene bommer. Uten at han leer på så mye som et øyenbryn av den grunn ... Innvendig koker det derimot. 

Vår jeg-person er av den oppfatning at livet hans er sånn må det være - inntil han med mye omsorg og ansvarsfølelse tar seg av den lille niåringen Anna, som ikke blir hentet av faren sin likevel. Anna, som hjelper ham med å skifte gasbind på hånden hans, og som gjennom dette grepet gir ham en omsorg han slett ikke er vant til. Dette representerer kanskje en ny retning i livet hans? 

Mens jeg leste boka koste jeg meg med elegant formulerte setninger, der ikke et eneste ord er tilfeldig plassert. Jeg kjente også at latteren boblet i meg flere ganger. Samtidig lurte jeg på hva forfatteren egentlig har ønsket med denne boka, der all handling foregår inne i restauranten, med unntak av et par turer ned i kjelleren, slik at det hele får preg av å være et kammerspill. Kanskje ønsker forfatteren bare å fornøye oss? Jeg fikk for øvrig følelsen av noe uforløst over historien, som om den sluttet da den for alvor egentlig burde ha begynt. Jeg var klar for så mye mer, men så var det altså slutt. Like fullt hadde jeg stor glede av å lese boka, som er svært godt skrevet. Anbefales!

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober 
Antall sider: 232
ISBN: 978-82-495-1847-0
Boka har jeg kjøpt selv.

Matias Faldbakken (Foto: Ivar Kvaal)

Inghill Johansen: "Bungalow"

Om mor-datter-forholdet og et hus

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen ble anmodet sterkt om å lese "Bungalow". Fordi den er så nydelig skrevet, så annerledes ... og fordi forfatteren virkelig fortjener flere lesere. Det var tilstrekkelig til å få meg nysgjerrig. 

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte som forfatter med romanen "Hjertehvitt" i 1991. Siden har hun utgitt prosatekstene "Suge" (1996), "Klage" (2001) og "Forsvinne" (2009). Disse bøkene ble utgitt i en samleutgave i 2011 med tittelen "Suge. Klage. Forsvinne." Cappelen Damm, som utga disse bøkene, skriver på sine nettsider at tekstene er "preget av språklig presisjon, sterkt menneskelig nærvær og en til tider både svart og underfundig humor". Forfatteren er utdannet adjunkt og jobber som lærer i Drammen. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2002, og ble nominert til Brageprisen i 2001. 

Jeg-personen i "Bungalow" er lærer og sørger fordi moren hennes er død. Tekstene i boka er fragmenterte, og tar utgangspunkt i hverdagslige så vel som skjellsettende øyeblikk. Det meste med utgangspunkt i et hus, barndomshjemmet, bungalowen ... Og moren, som er borte ... Huset blir på et vis et symbol på forfallet, det forgjengelige ...

"Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene." (side 13)

Hvordan beskriver man en mor som alltid var der, uten å gjøre for mye vesen ut av seg? Forfatteren sliter med å finne de rette ordene, og så begynner hun med hendene og leggene til moren. Hendene som alltid var virksomme, leggene som aldri ble brune. Kanskje manglet de pigment? De hvite leggene fikk det til å se ut som om moren var delt i to. 

På ett punkt skilte moren hennes seg ut, og det var at hun lagde en waleskringle det virkelig sto respekt av. 

"Mor bar alltid kaka inn på et brett. Brettet var dekket med sølvpapir, og når hun bar det inn, vendte hun alltid ansiktet litt bort. Hun så likegyldig ut, som om hun kom bærende inn med hva som helst. Men sannheten var en annen. Sannheten var at hver trevl og hver fiber i kroppen hennes var full av øyne og ører som registrerte alles ansiktsuttrykk og fanget opp de begeistrede utropene, kort sagt alt det som hører til når en bærer denne kaka inn." (side 21)

Alle var ville etter å få oppskriften på kringlen, og oppskriften fikk de. Men ingen fikk det til. Hva gjør jeg feil? spurte de. Moren repeterte oppskriften for dem og antydet at kanskje var ikke eggene friske nok, eller kanskje var de rørt for hardt inn i deigen? Sannheten var imidlertid at deigen - den glatte massen - måtte stå litt før eggene ble rørt inn. Dessuten burde man bruke en pinne som man stakk litt rundt i blandingen med mellom hvert egg. Men dette fortalte moren aldri. Hvorfor skulle hun det? Skulle hun ta fra seg selv anledningen til virkelig å skinne? Sånn helt alene? Vår jeg-person tar seg i  gjøre det samme. Hun holder igjen detaljer. 

"For det er sånn denne oppskriften er. Jeg vil ikke kalle det å lyve heller. Det er bare å hoppe over. Akkurat som mor gjorde i de korte øyeblikkene gjennom et langt liv da hun satt og var dronning ved et bord." (side 24)

Så er vi tilbake til alderdomsforfallet og morens siste dager. Beskrivelsen av omsorgen hun gir moren sin er rørende beskrevet. Hun får moren til å forstå at hun må drikke mer for ikke å bli for tørr. Samtidig forstår hun at det går mot slutten. 

"Jeg lot som det var noe som virkelig hadde hendt. I tankene raderte jeg henne ut. Jeg ville øve meg. Når hun lå sånn, gjorde jeg henne til en liten prikk. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan det ville føles. Jeg ville ikke at mors fravær skulle komme overraskende på meg." (side 31)

Sorgen beskriver vår jeg-person som et tre. Hun føler seg som et tre som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge, slik at greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. "Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet." (side 77) Men det vokser likevel ikke ut noen nye grener, og man tenker at kanskje er det bare snakk om litt tid. 

"Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ikke noe, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt ender med å snu seg bort fra." (side 78)

Innimellom møter vi jeg-personen i undervisningsrommet, men det er ikke disse tekstene som festet seg mest hos meg. Tekstene som handler om mor-datter-forholdet, om sorgen, om huset og alt rundt - disse er sterke og trengte gjennom meg med en styrke som nesten rystet. Det er sterkt, og kanskje er det sterkest det som ikke står der, men som man må lese mellom linjene. Den såkalte underteksten, som gjør leseopplevelsen så mye mer betydningsfull enn om alt sies rett ut ... 

Jeg-personen vender tilbake til huset og lurer på om det er hun som bor i huset, eller om det er huset som bor i henne. 

"Det huset jeg forteller om, er ikke et sånt hus du ville flyttet inn i eller hatt som bilde på en vegg. Det ser temmelig forfallent ut, men når folk kommer inn i stua her, ser de seg likevel entusiastisk rundt. Øynene deres leter seg fram til alt jeg har prøvd å skjule, som at listverket bak stolen holder på å råtne, eller at taket på visse steder har skader fra fukt, men ikke for å kritisere det eller le. Tvert imot ser det ut til at blikkene deres kjærtegner disse stedene, og når de skal gå, er de alltid merkelig oppstemte og ivrige etter å besøke meg." (side 104) 

Hun kjenner på at det ikke er henne, men huset folk kommer for å besøke. Ja, for det kan jo umulig ha noe med henne å gjøre. Selv tror hun at huset er som en trøst, at det får folk til å føle seg bedre. Huset får også frem det beste i folk, blant annet et ønske om å hjelpe. Huset som bestefaren hennes en gang bygget ... 

Inghill Johansens tekster gir åpning for hele følelsesregisteret. Det handler om alt fra sorg som blir for vond og som man derfor må distansere seg fra, og om forfall for mennesker og hus. Humoren er tidvis svært brutal. Jeg-personen gjennomborer det meste med sitt blikk. Nettopp derfor berørte tekstene hennes meg på så mange ulike nivåer. Dette er ikke en bok man kaster likegyldig til side, ganske enkelt. Det som står der er tanker rundt et levd liv, det er autentisk og ekte - enten det handler om eget liv, andres liv eller et hus i forfall. Det meste er svært gjenkjennelig, og likevel får forfatteren oss til å tenke på gjenkjennelige ting på en litt annen måte enn vi kanskje vanligvis pleier.

Denne boka anbefaler jeg ømt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 135
ISBN: 978-82-495-1773-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Inghill Johansen (Foto: Pernille Marie Walvik)

Helle Helle: "Hvis du vil"

Eksistensielt om å gå seg vill i livet

Den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965) har utgitt 11 bøker fra hun debuterte i 1993 og frem til i dag. Syv av disse har kommet ut på norsk (samtlige på Oktober forlag). Selv har jeg bare lest en av disse - "Ned til hundene" (2009), en bok jeg for øvrig ikke ble overvettes begeistret for. Den gangen merket jeg meg imidlertid bokas sterke språklige kvaliteter, og hadde bestemt meg for at jeg ønsket å gi forfatteren flere sjanser. 

"Hvis du vil" er en av årets nominerte bøker til Nordisk Råds Litteraturpris, og nettopp av den grunn hører den med blant bøkene jeg har ønsket å prioritere å lese. (Her er en link til en oversikt over samtlige nominerte.)

Rammen for den lille kortromanen "Hvis du vil" er to villfarne joggere som møtes tilfeldig inne i skogen. Roar er 48 år og er ute og løper for første gang. Han er egentlig på seminar, og litt for sent oppdager han at skoene han har kjøpt ikke er i samme størrelse. Dette fører til vonde gnagsår. Den navnløse kvinnen er 10 år yngre, og har mer løpetrening, men kanskje ikke akkurat i denne skogen. Ingen av dem finner tilbake til utgangspunktet, og de er for lengst utenfor mobildekningsområdet. Mørket faller på, og de ender med å søke tilflukt i en gapahuk. Der er de nødt til å overnatte. Roars gnagsår gjør at han nesten ikke klarer å gå, og de har verken mat eller drikke med seg. Sårbarheten i situasjonen blir etter hvert eksistensiell, fordi det er så lite som skal til for å virke truende på hele tilværelsen. 

"Mørket ligger tett inne mellom granene, ingen av oss kommenterer det. Men vi har satt opp farten litt, det medfører et visst ubehag i mitt tilfelle. Jeg kompenserer for vannblemmesmerten ved å gjøre høyre bein lett stivt og svinge det i en liten bue for hvert skritt, men jeg holder tempoet. 
- Nå burde du absolutt ta dem av, det er jo mykt her, sier hun. 
Igjen kommer denne ustanselige klikkingen fra henne. Jeg lurer på om hun ikke merker det selv, ellers beveger vi oss lydløst på strekningen. 
- Hvor lenge har du løpt, da?" (side 12)

I løpet av natten forteller de hverandre sine historier. Hva annet kan de gjøre, der de er prisgitt hverandre i stundens alvor? Dette fører til en dyp fortrolighet som nesten bare er mulig mellom fremmede mennesker når man nettopp befinner seg i en eksistensielt truende situasjon. Vi aner at deres villfarelse - det at de har løpt seg vill i skogen - nesten blir et slags symbol på en villfarelse i livet som sådan. Begge befinner seg enten i eller like i nærheten av middagshøyden i livet, et slikt tidspunkt som naturlig kaller på tanker om hva man har fått ut av livet så langt og om dette er dit man vil. 

Hennes historie fortelles i tredjeperson entall - hans historie i jeg-form. Det er jo først og fremst han - Roars - perspektiv det meste ses fra i denne lille romanen. Vi aner to mennesker som så langt i livet ikke har tatt aktive grep om tilværelsen, men som bare har drevet i de retninger tilfeldighetene har ført dem. Fordi de må holde varmen i den kalde natten, kommer de svært tett på hverandre - i dobbel forstand. Så tett at det kanskje ikke er så nøye om de finner tilbake til sivilisasjonen så altfor raskt? 

"Det var noe som falt på plass i henne, kanskje var det sånn å ta seg sammen. Hun styrte humørsvingningene sine, hun skyldte på alle årene alene. Hver kveld lå hun i sengen og ramset opp alt det hun var takknemlig for. Det var urimelig mye." (side 99)

Kvinnen begynte tidligere å strikke, og slik formulerer forfatteren hennes tanker om dette:

"Bare tanken på Christian inni en genser hun hadde strikket." (side 99)

Hvordan beskrive kjærligheten mellom to mennesker vakrere enn dette, uten bruk av forslitte klisjéer?

Noe av det jeg liker aller best med denne romanen er alle refleksjonene som er flettet inn i historien, fordi de - samtidig som de handler om disse to personene - også får en slags gjenkjennelig allmenngyldighet. Det handler om faser i livet, om hva som betyr noe og om å åpne opp for andre. Om å evne å stole på andre, selv om man har fått noen slag i trynet i årenes løp. Det er greit å gå seg vill bare man ikke mister seg selv. 

Denne romanen er for meg en vakker kjærlighetshistorie om å elske og å ha mistet, og om å evne å reise seg igjen og starte på nytt. Historien grep meg dypt, og jeg kjente på en lyst til å lese den om igjen da siste side var vendt. Som om det å lese den om igjen ville gitt meg flere svar på spørsmålene jeg satt igjen med ... 

En fin bok det er verdt å få med seg!

Utgitt i Danmark: 2014
Originaltittel: Hvis det er
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Trude Marstein
Antall sider: 141
ISBN: 978-82-495-1496-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Helle Helle (Foto: Sofie Amalie Klougart)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Dagsavisen v/Gerd Elin S. Sandve - 18. april 2015 - (Intervju med forfatteren) Hverdagsdramatikeren – Alle liv rommer en viss trivialitet. Visse ting som er de samme for alle. Man dusjer. Spiser frokost. Venter på bussen. Slike ting. Jeg kommer ikke på noe som er mer interessant å skrive om enn det, sier Helle Helle til Dagsavisen.
Hun er en av Danmarks aller mest anerkjente forfattere, nå aktuell i Norge med romanen «Hvis du vil», som er nominert som ett av Danmarks bidrag til Nordisk råds litteraturpris, som deles ut i høst.
I denne sammenhengen er imidlertid ikke «trivielt» noe synonym til «kjedelig». Selv om Helle Helles bøker aldri lener seg på voldsomme og dramatiske hendelser, på kriger eller epidemier, så er de i aller høyeste grad dramatiske.
- NRK v/Marta Norheim - 25. mars 2015 - Mislykka joggetur, vellykka roman - Gode forfattarar kan lage stor litteratur ut av det meste, til og med av jogging. Det dokumenterer den danske forfattaren Helle Helle i den nyaste romanen sin, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris. ... Nokon forfattarar er slik at du merkar at det er dei straks du har lese eit par setningar. Jon Fosse er slik, og Gro Dahle og Dag Solstad. Helle Helle er også slik. Sjølv om det finst folk som liknar, har Helle Helle ei eiga evne til å få enkle, tilforlatelege situasjonar til å vri seg, og til å få heilt greie tekstar til å verkeleg dirre av spenning. Den nyaste romanen er ikkje noko unntak. ... Som i så mange litterære rapportar frå samtida får vi også her inntrykk av at livet liksom berre har blitt sånn, utan at dei har styrt så veldig målretta og sånn sett blir virringa i skogen eit bilde på livet utanfor. Men kanskje skogslivet gjorde dei klokare, meir reflekterte og i stand til å ta tak i livet? Det får vi ikkje vite. Typisk Helle Helle.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 11. april 2015 - Magisk møte i gapahuken - Fabelaktig om to skadeskutte antihelter som ser helten i hverandre. ... Helle Helle har skrevet seks romaner som alle er på under 200 sider. Bøkene er fulle av hverdagslige detaljer og trivielle samtaler. Persongalleriet består stort sett av vanlige folk som lever sine liv i danske utkantstrøk. Er dette viktig, da, kan man spørre seg selv underveis.
Men på sitt beste klarer Helle å vise hvordan livet lykkes – eller raseres – av nettopp små og tilsynelatende ubetydelige hendelser. Hvis du vil er en oppvisning i denne subtile metoden.
- Tine sin blogg - 30. mars 2015 - Gjennom leseøkten ventet jeg på å bli grepet, men etterhvert som jeg passerte halvveis og vi etter en lang avstikker til kvinnens fortid, er tilbake til gapahuken i skogen, begynner jeg å bli utålmodig. Det er ikke mange sidene å gjøre det på, og i mine øyne uteblir intensiteten.Dette er en roman som definitivt har karakter, og som holdt på min interesse gjennom hele boken, men som jeg antar at en må være litt over middels interessert i litteratur for å like.

Tove Nilsen: "Kongen i snø"

Når et levd liv skal gjøres opp ...

Tove Nilsen (f. 1952) har skrevet 26 bøker før hun i fjor kom ut med "Konge i snø". Det begynner å bli noen år siden jeg var en trofast Tove Nilsen-leser. Etter slutten av 1990-tallet er det vel bare "Kreta-døgn" (2003) og "Vingetyven" (2008) som har nådd opp i lesebunkene mine (linkene går til mine egne omtaler av bøkene). Disse to - og særlig den siste - likte jeg svært godt. 

Etter at jeg var på Litteraturhuset den 4. februar i år (linken fører til mitt referat fra denne kvelden), hvor Edvard Hoem og Tove Nilsen samtalte i en times tid, tenkte jeg at det var på høy tid å finne frem den boka jeg kjøpte høsten 2014. Likevel var det lydbokutgaven jeg valgte å lytte til da det kom til stykket. 

"Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag. Det var den dagen alle gledet seg til, jeg også, så det kriblet i kroppen, ingenting kunne overgå synet av treet i stua og gavene under det, gavepapiret med figurer og mønstre som trakk meg til seg. Fra dag én hadde jeg tjuvtittet på siste luke i kalenderen, likevel virket den ny på julaften morgen: Pappluka åpenbarte Jesus i krybben under julestjernen. Himmelens blåfarge og stjernene som gnistret og lyste, jeg mottok det som et under, noe jeg aldri kunne få nok av. 

Det farlige handlet om så mye at jeg tenker på det som en vifte jeg lenge har presset hardt sammen. Noen vil ønske at jeg fortsetter å holde presset. De vil bli stramme i ansiktet, de vil bli bebreidende eller forlegne, de vil si: Måtte du skrive dette? Ja, det måtte jeg. De vil ikke gi seg, de vil minne meg om min egen og mine nærmestes anseelse og spørre om jeg ikke kunne holde visse ting tilbake. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg vil frigi det tilbakeholdne og fortelle, men ikke for fort, det må skje gradvis, så jeg ikke mister den kontrollen jeg har gjort meg avhengig av, en kontroll som alltid har vært viktig for meg." (side 7-8)

Allerede her gir forfatteren en pekepinn på hvordan denne boka er. Der f.eks. Karl Ove Knausgaard går rett i strupen på familiehemmelighetene og borrer seg ned i det vonde, der pakker Tove Nilsen varsomt ut sin families hemmeligheter. Fordi det bare er slik hun klarer å fortelle det. Like fullt byr hun på seg selv - det skal ingen være i tvil om. Og det skal ikke mye fantasi til for å lese inn mye utrygghet og sårhet mellom linjene når hun beskriver sin barndom. For øvrig blir det nokså urettferdig å sammenligne måten Tove Nilsen nærmer seg sin families historie med Knausgårds. Knausgård er i en helt annet liga, men det gjør ikke Nilsens bok i seg selv noe dårligere av den grun. Den er bare annerledes. 

Innledningen i boka vitner om en forventet respons på denne type bøker. Ja, folk blir sinte - selv om det ikke er deres egne hemmeligheter som brettes ut. De blir sinte på vegne av de andre som blir avslørt. Kanskje fordi de identifiserer seg sterkt med dem de oppfatter som ofrene for forfatteren? Fordi de ikke ser at det egentlig er motsatt? Barnet kan jo virkelig ikke stilles til ansvar for sine foreldres dysfunksjonalitet. Er det da forbudt å fortelle om det? Skal barna - resten av sitt liv - være med på å vedlikeholde et slags bedrag overfor omgivelsene, fordi det aldri skal kunne snakkes om alt som ikke var som det burde ha vært? Et bedrag som går ut på kun å vise frem det vellykkede, mens all begredeligheten skjules, og det på bekostning av ens egen historie og virkelighet? Selvsagt ikke! Nettopp av den grunn blir jeg forundret når jeg leser om reaksjonene fra Knausgårds farsfamilie, reaksjonene fra alle som elsket "sjonkel Rolf" og som fikk illusjonene ødelagt da sønnen Trond Kirkvåg fortalte den egentlige familiehistorien ... For dette går igjen ... dette at folk føler seg så krenket på andres vegne ... Men kan man i det hele tatt føle seg som et helt menneske dersom fasaden er et falsum?

"Kongen i snø" er ingen "terapi-bok", hvor forfatteren har skrevet seg ut av sin dysfunksjonelle families historie for gradvis å friskne til etter hvert som boka fullføres. Tvert i mot er det en godt moden og reflektert voksen-person som forteller en historie, som det kanskje ikke ville ha vært mulig å fortelle tidligere. I alle fall ikke på den måten ... Man ser ting litt klarere når man selv har fått noen år på baken, og kan betrakte det hele på et par mannsalderes avstand. Måten Tove Nilsen trekker paralleller fra sin mors oppvekst, f.eks. med bestefaren som var forvist fra spisebordet under alle måltider grunnet en utroskapshistorie, til sin egen far som led samme skjebne, viser dette med all tydelighet. Hun har den nødvendige distansen, den distansen som gjør henne i stand til å fortelle en historie og ikke bare et partsinnlegg. 

"Mor var en feminist født i feil tid, hun var en huskatt som når som helst kunne snu vrangskinnet til. På det verste var hun både mink og ilder. Far var både arbeidshest og festløve. Han var også hund, noen ganger logrende og glad, andre ganger sørgmodig. Sammen fikk de en sprengkraft bare de som savner ekstra mye, kan framvise. Etter eksplosjonene roet det seg, men det hardnet alltid til igjen. Da lå gulvet fullt av knuste tallerkener og mors koffert sto framme. Mor reiste aldri noe sted, derfor var kofferten ekstra skremmende, men jeg måtte passe på å skjule at jeg var redd, hvis ikke kunne jeg bli plassert hos onklene og tantene i nærmeste by. I perioden fra jeg var seks, sju og langt opp i småskolen ble jeg sendt på det som ble kalt feriebesøk. Det må ha blitt gjort i beste mening, mor og far ville gi meg en pause mens de forsøkte å ordne opp i sitt." (side 9)

Jeg ser at boka har fått litt juling av enkelte kritikere. Selv likte jeg boka svært godt. Men så har jeg alltid likt å lese historier om spesielle familier, der alt ikke er helt A4, og hvor ting henger sammen mer på tross av enn på grunn av. Det blir som de berømmelige ordene som Tolstoi innleder "Anna Karenina" med. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er nettopp dette som gjør at det er mye mer interessant å lese om de ulykkelige familiene, og ikke de lykkelige ... 

Jeg opplevde Tove Nilsen som ærlig og oppriktig i sin fremstilling av familiens historie. Ekstra sterkt var det å lese om hvordan moren aldri tillot henne å se faren med sine egne øyne, men alltid gjennom morens. Da moren omsider døde, ble hun kjent med faren sin på hans egne premisser. Det var en helt annen mann hun ble kjent med, en ordentlig fyr som både var ansvarsfull, humoristisk og kunnskapsrik. Ikke den dusten moren ønsket at hun skulle se ... Han som drakk og av og til var voldelig ...

Det andre lesere har opplevd som rotete i fremstillingen, opplevde jeg som et forsøk på å sirkle seg inn til en kjerne - gradvis og i et tempo forfatteren selv har vært bekvem med. Jeg synes hun beskrev sine egne vonde barndomsminner på en usentimental og nokså distansert måte. Kanskje kunne hun ha kostet på seg mer sårhet og varme, også der hun beskriver den ene kjæresten etter den andre? Jeg tror at boka kunne ha blitt enda bedre dersom hun hadde våget å vise frem mer av sine egne følelser. For alle ønsker vi jo å bli elsket og sett for den vi er, og når dette mangler, blir det lille barnet inne i oss aldri 100 % helt ... 

Ingrid Vollans oppleserstemme passet svært godt til historien! 

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem en hel masse andre ting fra boka - men det får du heller ha til gode når du skal lese den selv! Jeg anbefaler denne boka varmt! Rett og slett fordi jeg, tross de mangler jeg har påpekt, likte boka svært godt!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag (papirutgave) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ingrid Vollan
Antall sider: 258 / Spilletid: 7 t 20 min.
ISBN: 978-82-495-1295-9 (papirbok)
ISBN: 9788242161437 (lydfil)
Papirboka har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt lydfilen av Lydbokforlaget

Tove Nilsen (Foto: Steinar Buholm)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 12.11.2014 - Fint farsportrett fra Tove Nilsen - Det er bare mor, far og datter i familien. Mor er husmor med stor H, hun syr, vasker, lager mat og holder hjemmet sammen. Far tjener pengene. Uheldigvis har far på et tidspunkt latt sine øyne falle på en annen kvinne. I stedet for skilsmisse eller forsoning lever de to voksne heretter sine liv adskilt i eget hjem. Mor nekter far å spise middagen hun lager, datteren blir morens gissel: Tar hun farens parti, risikerer også hun å støtes ut av fellesskapet.
Far drikker, det kan få fysiske følger. Mor hevner seg på sitt vis, hun «diamantiserer seg», som Tove Nilsen skriver, hun gjør seg hard og usårlig og straffer dermed ikke bare ektemannen, men også seg selv. Og datteren.
Skammen over dysfunksjonaliteten i den lille familien er godt beskrevet, erfart og følt som den er både av det prisgitte barnet og av den voksne forfatteren. Foreldrenes standhaftige krigføring har lagt et press på datteren, som kanskje, likevel, har fått energi til å skrive seg ut av det knugende og vanskelige.- VG v/Kristine Isaksen - 14.11.2014 - Anstrengt selvutleverende - Fortelleren veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden. Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen, i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk.
«Knausgård-passasjene» og der boken går inn i nyere diskusjoner om autentisitet og utlevering av sin nærmeste, er de svakeste punkter. Språket har heller ikke alltid god flyt, og de mange hakkete leddsetningene oppleves som rusk i lesemaskineriet.
Tove Nilsen har skrevet virkelighetslitteratur i mange år før det ble en trend, og gjør det best når hun gjør det på sin egen måte. Ikke på den trendy måten.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 8.11.2014 - Mellom det matte og briljante -
Best er Konge i snø når den skildrer det umulige forholdet mellom moren og faren og om datteren som er fanget i kryssilden mellom dem. Her har romanen både mye krutt og ømhet på lager. Ikke bare skriver den modne fortelleren begge foreldre frem med store doser varme og forståelse; de fremstår også som høyst interessante romanpersoner.
Moren som er en for tidlig født feminist, og som i datterens øyne omvandler seg til et livsfarlig mytologisk vesen i protest mot ektemannen og begrensningene som er lagt på henne, faren som er formell inntil det komiske, men også en kontinental levemann, full av livslyst og begeistring. Hvem kunne ikke ønske seg å bli gitt potensielt evig liv når det blir gjort på en så kjærlig og litterært pregnant måte?
- Dagsavisen - 05.11.2014 - Beskt og kjærlig om familieliv - Tove Nilsen forteller skarpt og hudløst om det hemmelige familielivet bak fasaden. «Konge i snø» er blitt en modig bok om menneskelig skrøpelighet og utholdenhet. ... Tove Nilsen blir bare bedre med årene. Det må ha krevet mot å skrive «Konge i snø», ikke nødvendigvis fordi den er forankret i forfatterens egne erindringer og barndomsbilder, men fordi den så usentimentalt og overbevisende lar taushet og skam fare og viser fram vår skrøpelighet og forvirring, men også vår evne til tilgivelse og overbærenhet.
- Reading Randi - 28.12.2014 - Romanen hadde en fin atmosfære og skildret på mange måter en gripende familie-historie - til tider hadde den partier som engasjerte meg og berørte meg sterkt, men enkelte skildringer fungerte ikke så bra i helheten - og trakk min bedømmelse nærmere terningkast 4 - enn den 5'n jeg tok høyde for i de første kapitlene jeg lyttet til….. Likevel, Tove Nilsen vil fortsette å være en av mine norske favoritt-forfattere, og jeg kommer helt sikkert til å lese hennes neste roman også.

- Kleppanrova - 22.02.2015 - Sorry, Tove jeg syns den var litt rotete fortalt og tam. Jeg fikk ikke et godt grep på faren, kanskje han var for kuet av moren, han hadde ingen ryggrad hjemme. Moren fremstår sterk og myndig, men det fortelles lite konkret om henne, litt halvkvadede episoder bare. Fra hun var 45 år og ble bedradd brukte hun mye tid på å stelle seg, var hun bare alene?
Tematisk er det mye spennende her, men det skulle vært sortert litt mer og vært utbrodert litt mer noen steder. Der er fint med hint, her ble det litt for mye for meg!
Innimellom er det mange fine historier, særlig fra Tysklandsturen.

- Min bok- og maleblogg - 08.12.2014 - Fars oppvekst med krig og grensetvister, det nåværende tyske og norske samfunnet med innvandring. Og ikke minst de menneskelige opplevelsen i disse hendelsene. Men først og fremst er det en roman som handler om å bryte ut av tradisjonelle mønstre. Bryte ut fra alt som har gjort en vondt. Datteren er forfatter og vil skrive ut de negative følelsene som en oppvekst med foreldre som standhaftig fører krig med hverandre har påført henne. Hun vil finne ut av hvordan en vil ha det i eget liv og i samspill med andre.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Isaak Babel: "Fortellinger fra Odessa"

En sjelden perle av en bok!

Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia. 

Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt. 

Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:

" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "heftig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)

"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet. 

I "Fortellinger fra Odessa" møter vi blant annet Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa, og ellers et rikholdig persongalleri. I dag ville vi nok ha kalt Benja Krik torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...

"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)

Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag." 

Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ... 

Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.

I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa. 

"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)

Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre. 

I etterordet skriver oversetteren følgende:

"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)

Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan). 

Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på,  og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre. 

"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg! 

Utgitt i Russland: 1925/1926
Originaltittel: Odesskije rasskazy og Istorija moej golubjatni
Norsk utgave: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt fra russisk: Marit Bjerkeng
Antall sider: 222
ISBN: 978-82-495-1342-0
Boka har jeg fått fra forlaget

Isaak Babel (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 20. januar 2015 - Babelsk harmoni - Babels fortellinger fra havnebyen Odessa (som nå ligger i Ukraina) har tålt tidens tann forbausende godt, og må sies å være små mesterverk i den edle kunsten å skrive levende fortellinger. Forunderlige hendelser og merkverdige skikkelser skrives frem med en helt særegen språklig følsomhet, noe som får historiene til å virker spontane, nærmest unnfanget «i øyeblikket».
Fortellingene er vittige og fulle av lidenskap, og det er lett å forstå at jødiske Isaak Babel i dag blir regnet som en av de aller største forfatterne fra mellomkrigstiden.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket"

Når kjærlighetssorg nesten dreper ...

Hanne Ørstavik (F. 1969) debuterte med romanen "Hakk" i 1994, og har totalt utgitt 15 bøker (herunder 11 romaner). På Wikipedia finnes det en utdypende artikkel om Ørstaviks bibliografi. På forlagets nettsider kan man dessuten lese at hun har mottatt 10 litteraturpriser i årenes løp, deriblant Amalie Skram-prisen og Brageprisen. 

Jeg har tidligere ikke lest en eneste bok av Hanne Ørstavik. Dvs. jeg har faktisk prøvd meg på lydbokutgaven av "Presten" en gang, men jeg ga ganske fort opp fordi oppleseren ble helt feil for meg. Et lite google-søk viser at forfatterens selv leser noen av sine egne bøker, så det kan jo være verdt et forsøk ved en senere anledning. I alle fall - siden har jeg hatt det for meg at Ørstavik ikke var "min" forfatter. Jeg skjønner jo nå at det har vært veldig dumt av meg, fordi jeg dermed har gått glipp av mye god litteratur. 

Hanne Ørstaviks siste roman har allerede rukket å bli fremsnakket av mange i det siste - så pass at jeg tenkte at nå hadde jeg en sjanse til å bli kjent med denne forfatteren, en gang for alle. "På terrassen i mørket" handler om en dyp, dyp kjærlighetssorg. Egentlig en bok jeg tenker at mange har drømt om å skrive selv etter å ha opplevd en kjærlighetssorg man nesten trodde at man skulle dø av ... Men ikke bare er det svært vanskelig å skrive om kjærligheten og mangelen på den, uten at det blir banalt. I tillegg har Ørstavik i denne romanen tatt det hele så mye, mye lenger ... 

Sosialantropologen Paula har brutt med Jostein, mannen hun har vært forelsket i de siste to årene. Det har vært et ødeleggende forhold for henne, et forhold der hun nesten mistet seg selv. Hele tiden i evig angst for å miste ham til alle de andre kvinnene hun etter hvert skjønte at han hadde forhold med. I tillegg til det nedslående i at det kanskje ikke var henne han begjærte mest ... Så bestemmer hun seg for at hun vil reise bort, til Spania. Der har hun bestemt seg for å bli eskorte-pike, som ledd i et slags sosialantropologisk prosjekt. Hjemme tar moren hennes seg av datteren, som er syk. I bokas åpningsscene sitter hun på terrassen i Spania, og stirrer ut i mørket, mens hun filosoferer over sin måte å elske på. 

"Over i MIN egen kjærlighet? Hva mener jeg med det? Er ikke alle mine måter å elske på, min kjærlighet?

Jeg mener en måte å elske på hvor jeg ikke forsvinner. Hvor jeg ikke bare får gjennom å gi, nærmest induserer den følelsen jeg trenger å få, inn i den andre, så den andre skal kunne sende den tilbake til meg. 

For det var sånn jeg elsket pappa. Sånn jeg kunne få noe av ham, den mannen som ikke orket gleden min, den ble for mye, annet enn når han selv var glad. Som ikke orket at jeg var svak og trengte støtte, for han trengte så mye støtte selv. Paula, sa han da, Paula. Og bare så på meg, med det blikket som sa, ja, hva sa det. Hit, men ikke lenger. Ikke mer nå. Nå er det nok, Nå må du reise deg i deg selv, klare deg. Sa det det? Eller var det bare en kant, en vegg, en grense. Og at å gå over den, var å gå ut i vannet av forakt. Og at for hvert skritt ut der, fikk jeg ikke mer, men mistet. Mistet alt jeg trengte å få. Så jeg lot være å gå. Gikk ikke over den grensen. Lagde en grense i meg selv, istedenfor. Stivet av, klarte meg. Jeg har vært så flink til å klare meg. Også det var noe han foraktet meg for. Beundret, og foraktet. Du er så flink til å klare deg, du, Paula. Den harde stemmen, da, hvert ord sagt som var jeg en pinne han spikket på." (side 13-14)

Vil hun klare å komme nærmere seg selv, ikke risikere å forsvinne, dersom hun isolerer følelsene fra det seksuelle? Gjennom å utforske eskorte-bransjens hemmeligheter? Eller handler det hele om en gang for alle å bli sett, selv om mennene hun eskorterer har betalt for hennes tjenester? Når de faktisk bare ønsker hennes selskap og ikke noe annet, hvordan skal hun takle det, hun som har opplevd det såre i ikke å bli begjært av mannen hun elsket så høyt, men som ikke egentlig ville ha henne, og i hvertfall ikke på annet enn sine egne premisser?

Uansett hvor mye Paula forsøker å skyve Jostein vekk, uansett hvor mye hun kommer til at hennes måte å elske på og dermed mislykkes i kjærligheten, har røtter lenger tilbake enn til deres første møte - uansett: han og fortiden hennes følger med på lasset. Hjelper det å forstå alt? Forstå forbindelseslinjene mellom barndommens behov og den voksne kvinnens evne til å la seg oppsluke i et destruktivt forhold? Hjelper det i det hele tatt?

" ... jeg forstår det ikke. Hva er det for elsk. Helvete! For det er jo bare smerte, det er ingen gjensidighet. Men kanskje er det gjensidigheten som er en illusjon. Er det forestillingene mine om kjærlighet som er falske. Som er en slags demokratisk likevektige. Men at i praksis er det ikke sånn? I praksis er det bare pain. For den ene eller den andre. Hva er så å elske, kan jeg forvente meg at det er godt?" (side 52)

Kanskje er svaret at det verste er når den som elsker minst ikke lar den som elsker mest være i fred ... Det blir som et sår som aldri gror, som aldri lukker seg ... Slik opplever Paula det, og derfor må hun bort, langt bort. Så spørs det om hun finner riktig medisin for sin sorg.

"Men hva er igjen av kjærligheten når det sårbare må reddes unna? Når det som kunne vært åpent og nært, må løpes vekk med, så bare det stabile jeg-et kan stå der tilbake, støtt, ta styring og oversikt, og ta av." (side 117)

Parallelt med at Paula opptrer som eskorte-pike i Malaga syd i Spania, studerer hun kjærligheten slik den kommer til uttrykk i litteraturen. Store kjærlighetsforhold som har gått i stykker, og hvis fellesnevner synes å være at kvinnene aldri mer utforsker kjærlighetens terreng etter at en stor kjærlighet har blitt knust, mens mennene fortsetter å boltre seg ... Ga kvinnene opp å finne en ny, men valgte i stedet å akseptere å leve fragmentert, nært og tett, med flere? (jf. side 196) Som i tilfellet Gregory Bateson og Margaret Mead ... 

"Hva er det som gjør at vi elsker et annet menneske. Ikke bare liker, men elsker. At det rører så dypt og stort og sterkt ved oss, akkurat denne andre, denne kroppen, dette sinnet, denne måten å flytte tanker og ord og hender og blikket på. En varme og så en plutselig stillhet. Alt sammen, dette alt ved den andre. Som vi bare elsker. Hva er det." (side 159)

Slike spørsmål stiller Paula seg, mens hun funderer over sitt eget liv, sin måte å elske på, sin sorg. Uten at hun øyensynlig kommer så mye lenger ... Og hva gjør hun når Jostein likevel insisterer på å holde kontakten med henne, selv når hun er så langt borte? Klarer hun å si et skikkelig og rungende NEI! til slutt? Slite seg løs fra illusjonen om at hun i det hele tatt har opplevd kjærlighet sammen med ham?

Innledningsvis sa jeg noe om at dette er en bok jeg vil tro at flere ville ha ønsket å skrive, etter nettopp å ha opplevd en dyp kjærlighetssorg selv - av typen man nesten følte at man holdt på å dø av. Jeg er like fullt overbevist om at svært få ville ha klart å gjøre dette til stor litteratur, slik jeg opplever at Ørstavik langt på vei gjør i denne boka. Helt overbevist om hennes romanprosjekt er jeg likevel ikke, fordi jeg fant dette med å ville selge kroppen sin for å komme nærmere seg selv eller komme over en kjærlighetssorg og tapet av en promiskiøs og seksuelt utsvevende mann som noe søkt. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på prosjektet. 

Og selv om jeg kom over mange nydelige setninger i boka, spesielt om kjærlighetens smerte, slike setninger som bare kryper inn under huden på en fordi det er så mye sårhet i dette (og fordi det alltid er noe gjenkjennelig i en roman som omhandler et så universelt tema som kjærlighetssorg), falt tankene mine et par ganger ganger inn på sporet om at hele prosjektet virket noe ... selvterapeutisk. Jeg understreker at dette likevel ikke ødela lesegleden, for "På terrassen i mørket" er virkelig en godt skrevet bok, som det gjorde vondt å lese. Og kanskje var det mest spennende av alt at hun ikke lot hovedpersonen legge all skyld på mannen, men fant noen mønstre i seg selv, mønstre som gjorde at hennes kjærlighetsliv ble slik hun alltid fryktet ... Som en slags selvoppfyllende profeti. Alltid redd for nærheten, holder igjen og ender med å ikke få det hun dypest sett trenger så sterkt? Fordi det er slik hun ble elsket som barn, fordi hun aldri har lært å elske på noen annen måte enn forbeholdent, av frykt for at hele henne og alle hennes behov skal bli "too much"? Akkurat dette ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Det gjorde også romanen hennes til noe mer enn bare enda en historie om en svikefull mann. 

"På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere. Den inneholder for øvrig mye mer enn jeg har vært inne på her, i tilfelle du skulle tenke at jeg har spoilet hele handlingen. Det har jeg altså ikke. Her er det mange temaer man kan stoppe opp ved, dvele over og kjenne på. 

Jeg anbefaler boka varmt! Og jeg er klar for å lese flere av Ørstaviks bøker! Akkurat dét gleder jeg meg til! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Forlaget Oktober 
Antall sider: 221 
ISBN: 978-82-495-1409-0
Jeg har kjøpt boka selv. 

Hanne Ørstavik (Foto: Linda B. Engelberth)

Andre omtaler av boka:

- VG v/Mari Nymoen Nilsen - 22. september 2014 - Ørstavik uten filter - "Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet. Det er ekstremt intimt, jo visst – men samtidig så reflekterende allmenngyldig." - Terningkast seks

- NRK v/Marta Norheim - 17. september 2014 - Å selje sex for å berge sjela - "Ørstavik er på sitt beste når ho gyv laus på rå og usminka kjensler med eit insisterande og borande intellekt."

- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 13. september 2014 - Få klarer å skrive så klokt som henne, om det å ikke bli elsket - Hanne Ørstaviks nye roman er tøff i all sin sårbarhet (ligger bak en betalingsmur)

- Aftenposten v/Ingunn Økland - 21. september 2014 - Når litteratur blir healing - "Hanne Ørstavik med sterk roman om seksuell avvisning. Dessverre glir den over i et mystisk terapiprosjekt."

- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 19. september 2014 - En egen kjærlighet - "Hanne Ørstavik føyer et nytt og meningssterkt kapittel til sin undersøkelse av den avhengigheten elskende mennesker utsetter hverandre for." (ligger bak en betalingsmur)

- Dagsavisen v/Thea Urdal - Sensuell sjamanisme - "Ørstavik fortsetter på tematikken fra sin forrige bok, med stort hell."

- Artemisias Verden - 19. oktober 2014