Ebba D. Drolshagen: "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater."

En bok som får deg til å gråte

Det er atskillige år siden jeg kom over Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge" (2009). Boka gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, fordi den vendte opp-ned på tidligere forestillinger om okkupasjonsårene 1940-1945. Så har vel også de siste drøyt 10 årene vist at det er mye ved norsk krigshistorie som trenger en alvorlig revisjon. Det har ikke minst en rekke norske historiske forfattere vist. Det er tilstrekkelig å vise til Marte Michelets bok "Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet" (2018) og Aage Georg Sivertsens bok "9. april - Et historisk bedrag" (2014). Mange er de som ønsker å granske den offisielle historien om alle som angivelig gjorde opprør mot de tyske okkupantene under krigen, og hvor heroisk den norske eksilregjeringen i London egentlig var - bare for å ta et par eksempler. Det er et ordtak som sier at det alltid er seierherrene som skriver historien. Ikke bare går mange nyanser dermed tapt, men det har også vist seg at enkelte deler av historien vi er blitt fortalt, faktisk ikke er sann. De som våger å rokke ved de vedtatte sannhetene, får tyn så det holder. Det opplevde modige Marte Michelet da hun kom ut med boka om hjemmefronten og jødeforfølgelsen i Norge. (Lenkene peker til mine omtaler av bøkene.)

Et dystert kapittel i norsk historie som er viet svært lite oppmerksomhet, er behandlingen av kvinnene som hadde forhold til tyske soldater under krigen. "Alle" kjenner selvsagt til at mange av kvinnene ble skamklippet i de mest euforiske dagene etter frigjøringen, at mange ble frosset ut i lokalsamfunnene de bodde i og at såkalte "tyskerbarn" ble uglesett og mobbet. Noen kjenner kanskje også til at en del kvinner ble internert på Hovedøya i Oslo. Men dersom man tar turen innom Hjemmefrontmuseet på Akershus festning, finnes ingenting om dette. Som om det aldri har hendt ... 

En norsk forfatter som faktisk har skrevet om "tyskerjentene" (hun nektet å kalle dem "tyskertøser"), er Helle Aarnes i boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" (2009). (Lenken peker til min omtale av boka.)

Ebba D. Drolshagen har også skrevet om kvinnene som hadde forhold til okkupasjonsmaktens soldater, og hun har sammenlignet forholdene i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike og på Kanaløyene. I boka "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" (2009) går hun dypt inn i problematikken, for i størst mulig grad å forstå bakgrunnen for disse kjærlighetsforholdene - for det er først og fremst historiene om kjærlighet hun undersøker; hvorfor de skjedde, lokalsamfunnenes reaksjoner både under og etter krigen, kvinnenes skjebner, krigsbarnas skjebner m.m. Boka hun har skrevet er så rystende, så sjokkerende og så tankevekkende at den kommer til å bli værende i meg lenge. Lenge! Det er både snert og humor i hennes fremstilling, og ingen av partene - verken de okkuperte landene eller okkupantene - tas på med silkehansker. Her stilles alle til veggs, og det tas et kraftig oppgjør med tidligere vedtatte sannheter, klisjeer og det som er.

Et spesielt fotografi tatt av Robert Capa, og som viser en snauklippet kvinne med et barn i armene, som jages gjennom en folkemasse, går som en rød tråd gjennom Drolshagens bok.

Bildet er et symbol på hva som skjedde med kvinnene som hadde elsket tyske soldater under krigen - her i Frankrike - idet oppgjørets time kom. Det spesielle i Frankrike var at snauklipping av kvinner gjerne ble gjort som en forestilling, med store folkemengder til stede. I Norge var det annerledes. Der var det gjerne den stussligste karen, han som heller ikke under andre omstendigheter ville hatt særlig drag på damene, som førte an og overfalt kvinnene med saks og barberkniv. Andre hadde kanskje skitt på fingrene fra krigen, og var engstelig for sin egen skjebne, og ivret etter å overbevise seg selv og andre om at de var på den riktige siden.

"Overgrepene tok form av spytting, slag og spark, delvis eller full avkledning, avklipping av hår, ofte fulgt opp med barbering av hodet, maling av hakekors på panne, kinn, rygg, bryst og rumpe, gjerne med leppestift eller tjære. Etterpå ble kvinnene drevet i spissrotgang gjennom gatene og etterlatt på et fjerntliggende sted. Voldtekt inngikk ikke i "repertoaret" i de landene jeg har studert, selv om det trolig fantes enkelttilfeller. I noen få tilfeller ble kvinner myrdet, i Frankrike forekom skyting ved standrett. Fra Skandinavia kjenner jeg eksempler på at kvinner tok sitt eget liv etter å ha blitt offentlig nedverdiget." (side 37)

Det spesielle med andre verdenskrig var at okkupasjonen varte så lenge, og at antall tyske soldater mange steder - særlig i Nord-Norge - var i forholdet 10:1 i tyskernes favør. I småsamfunn var det nær sagt umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene. De fleste var unge, lengtet hjem, savnet kjærlighet, ønsket aksept av nordmenn og oppførte seg eksemplariske. De var høflige, vennlige - ikke rent få var svært kjekke, som om de var spesielt utvalgt til å skulle representere den ariske rasen på sitt beste. Sammenlignet med de lokale mennene, som ofte behandlet kvinnene på stedet nedlatende og bondsk, fremsto de tyske soldatene som verdensvante. De åpnet dørene for damene, var gentlemen til fingerspissene og kunne flørtens kunst. Slik oppfattet mange norske kvinner dem, og tilsvarende også i de øvrige landene som forfatteren har undersøkt. 

Kvinnene som innledet forhold med tyske soldater var overbevist om at deres elskede var helt spesiell, ikke en fæl nazist, ville egentlig ikke være utstasjonert som soldat og var i bunn og grunn en helt vanlig, varm og elskverdig mann. De oppfattet dessuten kjærlighetsforholdet som en privatsak - i motsetning til samfunnet rundt, som oppfattet dem som svikere og kollaboaratører, og at valget av kjæreste var politisk og ingen privatsak. 

"Jo lenger soldatene var stasjonert på samme sted, jo tettere på lokalbefolkningen kom de, og desto større var sannsynligheten for at faste forbindelser kunne oppstå. Dessuten har soldater i krig åpenbart et sterkt behov for å inngå faste kjærlighetsforhold." (side 89)

Selv om det var forbud mot kjærlighetsforhold mellom soldatene og lokalbefolkningens kvinner, så man gjennom fingrene på slike overtredelser av reglementet. Det var mye ekte kjærlighet, men også mange kvinner som ble lurt, fordi deres elskede faktisk var gift fra før og ikke hadde noen planer om å forplikte seg. Senere skulle det også vise seg at det ikke var enkelt for ekte kjærlighet å overleve krigen, og at de kvinnene som valgte å gifte seg med en tysk soldat, automatisk mistet sitt norske statsborgerskap. De måtte forlate Norge og reise til et utbombet land med svært usikre fremtidsutsikter. Det var ingen returbillett dersom de skulle angre seg på et senere tidspunkt.

De som betraktet det hele utenfra under krigen, hadde mange motiver. Jentene som gikk hånd i hånd med tyske soldater ble betraktet som horer, selv om de aldri hadde vært til sengs med mer enn denne ene mannen. De ble også misunt fordi de fikk tilgang til varer som var mangelvare, og kunne frekventere steder som en av deres sosiale klasse ellers ikke ville hatt tilgang til. Og de ble mistenkeliggjort og tillagt at de gjorde dette for å få tilgang til silkestrømper, sjokolade, roser etc. Atter andre mente at de gjorde det for å få mat på bordet i en kritisk tid. Som forfatteren lakonisk skriver på side 114: " ... - livet består nå engang av både brød og roser". 

" "Klipperne" blir beskrevet som frustrerte einstøinger som endelig kunne gi sinnet og sjalusien fritt løp ved å hevne seg på disse kvinnene som hadde nedverdiget dem eller avvist dem som seksualpartnere under okkupasjonen. Andre fremstiller dem som notoriske feiginger som aldri ytte motstand under krigen - eller enda verre; som selv var kollaboratører - men som i tolvte time klarte å snike seg inn i patriotenes rekker, og da ved å angripe den aller svakeste. Brossat bruker betegnelsen "anonym antihelt (...) Han er hva jeg selv aller minst vil være: den middelmådige, den feige, sveklingen, hanreien (...) klipperen med den store saksen og den lille, arbeidsløse penisen". (side 160-161)

I Norge ble det født om lag 8000 barn, som hadde tyske fedre. "Tyskerunge" var et fryktelig skjellsord etter krigen i Norge. Det man fryktet var at barna på et eller annet tidspunkt skulle føle seg mer tyske enn norske, og at de kunne komme til å bli en tysk femtekolonne i landet vårt. Man mente at det kriminelle og asosiale lå i blodet. Forsterket av det upatriotiske som lå i morens gener ... Dessuten var det en vedtatt sannhet at tyskerjentene generelt var mindre begavet, altså biologisk-genetisk mindreverdige, slik at barna derfor var bærere av defekte arveanlegg. (side 184) På tross av antakelsen om at kvinnene var mindre begavet, fikk de ikke "strafferabatt" fordi de angivelig ikke visste bedre, eller ikke kunne hjelpe for at de hadde havnet i denne situasjonen og blitt gravide. Drolshagens gjennomgang av rettsdokumenter fra denne tiden, er sjokkerende lesning. Når man i tillegg sammenligner straffen kvinnene fikk med den som ble mennene til del, selv de som hadde tjent seg rike på tyskerne, er det skammelig. Man skulle ikke tro at vi snakket om en rettsstat.

En annen stor misforståelse er dette med Lebensborn i Norge. Mange tror at dette var en slags avls-fabrikk, der meningen var å avle frem flest mulig ariske barn. Saken var den at Lebensborn tok seg av barn som mødrene av en eller annen grunn ikke klarte å ta seg av. Dette var et alternativ til illegal abort. Det var bare barn av arisk opphav som fikk dette tilbudet. Samiske kvinners barn ble avvist. Kun ca. 1200 av de totalt 8000 barna som ble født i Norge, ble født på Lebenborns fødehjem. Og i motsetning til hva mange tror, tok de fleste kvinnene seg av sine egne barn. Kun et mindretall sendte barna bort.

Ingen vet hvor mange kvinner som innlot seg med tyske soldater - verken i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike eller på Kanaløyene. Dersom vi antar at det ble født barn i ett av ti forhold, snakker vi om svært mange kvinner. Fra myndighetenes ståsted har det alltid vært et poeng å få frem at det dreide seg om et fåtall kvinner, men selv om vi ikke kjenner til det eksakte antallet, er det mye som tyder på at det ikke er riktig.

"Til myten om at de dumme, stygge og umoralske "tyskertøsene" hørte også at det bare dreide seg om noen ganske få som hadde "vanæret" landet sitt på den måten. Påstanden (som lyder som en trøst) motsies imidlertid av alle anslag- og beregningsforsøk. Intervjuer av tidsvitner gir ikke noe entydig bilde. Ellingsen antar at det ligger en bestemt agenda bak påstandene om at det dreide seg om et marginalt problem: "På mange måter kan man si at mytene var en forutsetning for at klippeaksjonene skulle bli en realitet. Min påstand er at hvis myndigheter og publikum hadde oppfattet begrepet "tyskertøser" som noe som gjaldt mange kvinner, hvorav de fleste var som kvinner flest, så ville det ha blitt vanskeligere å gripe saks og interneringsbestemmelser." (side 237)

Straffene rammet enslige unge kvinner fra landet, som ikke hadde en sterk familie eller annet nettverk rundt seg, sterkest. Det innebar at det var kvinnene med lav sosial status som ble verst rammet. Samtidig slapp antakelig kvinner i f.eks. Nord-Norge lettere, nettopp fordi det gjaldt så mange på enkelte steder. Kvinner fra borgerlige hjem slapp unna. 

Selv om de færreste i dag tenker på disse kvinnene som landsforrædere, er det en utbredt holdning at de gjorde det for å oppnå noe. Som om de var horer som fikk betalt. Men som Drolshagen har redegjort for i sin bok - det var faktisk ekte kjærlighet i de aller fleste tilfellene. Ekte kjærlighet med få happy endings ... 

Ebba D. Drolshagens bok om kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater inneholder så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i dette innlegget. Blant annet skriver hun om skammen kvinnene levde med resten av livet , redselen for å bli avslørt, ønsket om å fortrenge og glemme. Det som blir veldig tydelig er at det som skjedde med kvinnene i Norge på ingen måte er unikt. Det samme skjedde i mange andre land som var okkupert, og det har også skjedd i andre kriger. Nettopp av den grunn er de sammenligningene Drolshagen gjør i sin bok, svært interessante. Hun gjør dette til noe universelt, noe som kan skje i en hvilken som helst krig der soldater fra et annet land er tilstede i lang tid. Det samme skjedde f.eks. mellom tyske kvinner og amerikanske soldater etter krigen. Men mens de norske kvinnene ble ansett å ha høy byrd av tyske soldater som var her under krigen (pga. felles rasetilhørighet), anså amerikanerne tyske kvinner som annen rangs, fordi de var medskyldige i krigen. Ekteskap mellom amerikanske menn og tyske kvinner var av en grunn forbudt.

Vi er bare mennesker med behov for nærhet, kjærlighet, å bli sett, akseptert, vist omsorg - uansett hvem vi måtte være og hvor vi kommer fra. Det verste et menneske kan bli utsatt for er å bli ignorert, oversett, ikke bli inkludert, frosset ut. I en krig er behovet for nærhet og menneskelig varme enda sterkere, fordi så mye av det eksistensielle står på spill. Vanlige regler opphører på mange måter å gjelde. Derfor er det betenkelig å dømme noen når konteksten er borte, og  da se bort fra den sammenhengen hvor det aktuelle fant sted. Det er jo selve konteksten som er årsaken til det som har skjedd. Tenkte jeg, mens jeg analyserte boka og de inntrykkene som kom til meg underveis i min lesning ...

Da jeg kjøpte denne boka, måtte jeg bestille den fra et antikvariat. Stor var derfor min glede da jeg oppdaget at den igjen er tilgjengelig for salg. Historien om "tyskerjentene" og "tyskerbarna" er hjerteskjærende og den hører med i vår historie. Behandlingen som ble dem til del etter krigen er ikke en rettsstat verdig. Jeg satt mange ganger med gråten i halsen mens jeg leste. Ikke fordi forfatteren trykker på sentimentale knapper, men rett og slett fordi mange av historiene er så gruoppvekkende at det er sjokkerende at det i det hele tatt har hendt. Drolshagen skriver så godt. Hun setter ting opp mot hverandre på en intelligent måte, spisser problemstillinger og får oss til å tenke. Dette er en bok som har i seg nok krutt til å endre menneskers holdninger, er min påstand. 

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok! Les den! Den er vel verdt din tid!  

Utgitt på tysk: 2009
Originaltittel: Die Geliebten der Wehrmachtssoldaten im besetzten Europa
Utgitt på norsk: 2009
Oversatt: Erik Krogstad
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 280
ISBN: 978-82-495-0592-0
Jeg har kjøpt boka selv

Ebba D. Drolshagen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Karl Ove Knausgård: "Uforvarende"

 Knausgård om skrivekunsten

Forlaget Oktober har i serien Lese, skrive invitert noen utvalgte forfattere til å skrive om lesing og skriving. Hittil har det kommet ut fire hefter, som alle har essayets form og som "seier noko vesentleg og særeige om det å skriva, det å lesa", se forlagets presentasjon av serien på deres nettsider. Jeg er vel egentlig litt overrasket over at det ikke har kommet ut flere hefter i denne serien, men det kan kanskje indikere at det ikke er så mange forfattere som har ønsket å delta?

Karl Ove Knausgårds bidrag heter "Uforvarende" og det kom ut i 2018. Jeg er en stor beundrer av Knausgårds litteratur, og har lest nesten alt han har utgitt. Mye av dette har jeg skrevet om på bloggen min (15 bøker i alt), sist hans bok om Edvard Munchs kunst - "Så mye lengsel på så liten flate". Årsaken til min fascinasjon for Knausgårds forfatterskap er utvilsomt hans ærlighet, i tillegg til at han skriver fantastisk godt. Når han skriver om seg selv, åpner han opp 100 %. Han gir alt! Det gjør at uansett om jeg liker det han skriver eller ei, så slutter jeg aldri å respektere ham for det han står for. Og så er det denne blandingen av ulike sjangere, den skrivestilen som kalles autofiksjon, som det er svært givende å fordype seg i. Som leser får jeg alltid så mye mer enn jeg forventer. Han setter ord på følelser, opplevelser og tanker på en måte som vi andre bare kan drømme om å få til, og som vi håper skal smitte litt over på oss som leser tekstene hans. Rett og slett fordi han får oss til å se ting fra litt flere perspektiver enn vi klarte på egenhånd. Og vi håper selvsagt at vi skal bli bittelitt klokere enn det vi var før vi åpnet bøkene hans ... 

Innledningsvis påpeker Knausgård at spørsmålet om hvorfor han skriver, høres så enkelt ut, men at enkeltheten er forræderisk. Og når selv han sliter med å komme i gang, han som er en så genial forfatter, da skjønner jeg mer hvorfor så få forfattere har bidratt i Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober.

"Kunst og litteratur utgjør en kontinuerlig forhandling med virkeligheten, er en utveksling mellom identiteten og kulturen og den materielle, fysiske og uendelig kompliserte verden de oppstår av.

Men det er ikke derfor jeg skriver. Og det var heller ikke derfor Munch malte. For forhandlingen er alltid personlig, aldri - eller ytterst sjelden - ideell eller representativ." (side 13)

Lenge fulgte han selv noen grunnleggende regler for sin skriving, som at man ikke skal psykologisere når man beskriver karakterene. Dette kalles "show it, don´t tell it". Dette gjorde imidlertid at tekstene hans ble innelukkede og ufrie. Først da han brøt reglene og begynte å fortelle hvordan noe var, "når jeg begynte å beskrive mennesker i psykologiske termer", begynte tekstene å røre på seg. (side 14) 

Knausgård forteller om hvordan han slukte bøker som svært ung gutt. Den ene boka etter den andre, i ensomhet og uten å diskutere det han leste med noen. Skjønt, som han skriver - man er jo aldri alene når man leser. Uansett - han lærte ikke noe av bøkene han leste den gangen, han forbrukte dem og flyktet med dem. Inntil det dukket opp en bok som ikke forlot ham etter at siste side var vendt. Den boka het "Trollmannen fra Jordsjø" og var skrevet av Ursula K. Le Guin. Han reflekterer over hvorfor denne eventyrboka fikk så stor innvirkning på ham. Hvorfor ikke "Ulysses" av James Joyce? Barneboka relaterte seg til følelsene som angikk ham, og det var sterkt.

"Denne følelsesbaserte måten å tenke og forstå på er unik for litteraturen, eller for en del av litteraturen, og selv om jeg i mange år mistet den av syne, da jeg studerte litteratur og litteraturteori og trodde bare det cerebrale hadde verdi, at innsikt bare kunne nås ved refleksjon, forsvant den aldri - jeg leste Ulysses, og jeg beundret den voldsomt, men det var "De døde" som satte spor i meg, og da jeg leste Idioten av Dostojevskij, var det ikke refleksjonen den satte i brann, men følelsene.

Tankene og følelsene utelukker ikke hverandre, selvfølgelig, det er nettopp det motsatte som skjer i lesningen, og som jeg erfarte for første gang da jeg leste Ursula K. Le Guins barnebokklassiker, de føres sammen. Å lese er en annen måte å tenke på." (side 23)

I essayet er Knausgård innom mye kjent litteratur, som Hamsuns "Sult", der vi er så tett på hovedkarakteren at det verken finnes noe plott eller karakteroppbygging, men hvor alt handler om hva han ser. I motsatt ende av skalaen befinner Milan Kundera seg, hvor den allvitende fortellerstemmen ikke overlater noe til fantasien, fordi alt sies like ut.

"Misforholdet mellom den virkeligheten jeg levde i og den litteraturen jeg skrev, førte til at jeg på et visst tidspunkt bestemte meg for å kaste kortene og forsøke på noe nytt. Jeg ville komme nær virkeligheten, og den sjangeren jeg følte størst affinitet til da, var dagboken. Hvordan ville det bli om jeg kombinerte dagbokens jeg-nærhet og refleksjonstrang med den realistiske steg-for-steg-romanen? Reglene jeg satte opp da, var eksepsjonelt enkle. Jeg skulle bare skrive om ting som virkelig hadde hendt, og jeg skulle skrive som jeg husket dem, ikke gjøre research og ikke korrigere mot andre versjoner. Jeg skulle også skrive et visst antall sider hver dag, først fem, siden ti, og mot slutten opp mot tyve. På den måten ville jeg rett og slett ikke få tid til å tenke, til å planlegge og kalkulere, men måtte bare følge etter det som til enhver tid dukket opp på skjermen foran meg." (side 33)

Da Knausgård skrev Min kamp som til slutt ble seks bind, var målet å bryte hans egne forestillinger om verden, og la det som holdes nede av dem, flyte opp. "Den eneste måten å gjøre det på for meg, var å abdisere som konge av meg selv og la det litterære, altså skrivingen og skrivingens form, lede veien." (side 34)

Hvorfor sitter man gjerne igjen med en tomhetsfølelse etter å ha sett den besettende TV-serien Game of Thrones, som får en til å ville se enda en episode, så enda en og knapt klare å slutte? Hvorfor?

"Jeg tror det er enkelt. Det vi ser etter i kunsten, er mening. Det meningsfulle er forpliktende. Det forpliktende har konsekvenser. Faller et barn ned fra et høyt tårn, som det gjør i Game of Thrones, føler du kanskje sjokk, og et stikk av noe som minner om sorg, som i neste øyeblikk går over, for intrigene fortsetter, og det at de fanger, er hele poenget med dem. Barnet har du glemt. Følelsen er uforpliktende." (side 54)

Knausgård resonnerer videre og sammenligner denne hendelsen i Game of Thrones med Lars von Triers "Antichrist", der en tilsvarende hendelse er det sentrale i filmen. Men til forskjell fra TV-serien, slippes ikke taket i tematikken, og konsekvensene utforskes inntil det ytterste. En slik film kommer tilbake til en, kanskje flere år etterpå. Den forplikter på en helt annen måte. Fortsatt er det en illusjon, siden det "bare" var en film, men likevel ... Det er annerledes. 

Det lille essayet "Uforvarende" er skrevet i en godt gjenkjennelig Knausgård-stil, og jeg elsket det! Det fikk meg til å ønske å lese mer av Knausgård. Jeg har et par uleste bøker liggende, og det skal ikke bli lenge før jeg finner frem en av disse.

Jeg synes det er fint å følge tankestrømmen til Knausgård når han skriver om verker jeg selv har lest og skattet høyt, selv om jeg f.eks. aldri har tenkt om Milan Kundera slik Knausgård fremlegger dette. Kundera som var blant yndlingsforfatterne mine da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene ... Alle leste ham, og bøkene ble mye diskutert i studentmiljøet. For øvrig på linje med de mest sentrale verkene til Dostojevskij, som jeg alltid har elsket. Og det er virkelig som Knausgård sier - at Dostojevskij appellerer til følelsene. Hans litteratur er heller ikke så tung som mange tror. Og så skjønner også jeg at James Joyce´ "Ulysses" er utenfor min rekkevidde som leser. Jeg har prøvd noen ganger, men jeg kommer aldri veldig langt ...

Lese, skrive-serien til Forlaget Oktober skal jeg stifte ytterligere bekjentskap med. Jeg har nemlig en bok til i samme serie liggende på vent.

Jeg anbefaler Knausgårds "Uforvarende" - enten du er en som elsker å lese om store forfatteres skrivekunst, som går med en drøm om en gang å skrive noe selv eller ønsker en inngang til Knausgårds litteratur.  

Utgitt: 2018
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 75
ISBN: 978-82-495-1986-6
Jeg har kjøpt heftet selv.

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Lina Wolff: "De polygotte elskerne"

Dysfunksjonell "kjærlighet"

Svenske Lina Wolff (f. 1973) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Många människor dör som du" i 2009. "De polygotte elskerne" (på svensk i 2016 - på norsk i 2018) er hennes tredje bok, og den første som er oversatt til norsk. For denne fikk hun den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen i sjangeren skjønnlitteratur i 2016, og hun mottok dessuten Svenska Dagbladets litteraturpris samme år. 

Men aller først - hva betyr "polyglott"? Det kan bety flere ting, men tradisjonelt brukes begrepet om personer som både kan snakke og skrive minst tre språk med god flyt. Det er i denne betydningen - det flerspråklige - begrepet benyttes i Lina Wolffs roman. 

Ellinor er 36 år gammel og hun ønsker seg "en øm, men ikke altfor øm, mann". Dette skriver hun i en kontaktannonse på en datingside på nettet. I bokas første del, som handler om Ellinor, får vi et innblikk i hennes kjærlighetsliv, som er nokså broket. Først var det Johnny, som hun debuterte seksuelt med på lasteplanet på pickupen hans. Etter noen år var det Klaus Bjerre ... 

"Jeg hadde en del kjærester senere også, opp gjennom årene, ganske normale de også, i alle fall hvis jeg sammenligner med det som skulle komme. Jeg flyttet aldri sammen med noen. Jeg var mer en som bare levde, tok dagen som den kom og hisset meg ikke opp unødig. Ingen mann kom inn i livet mitt for alvor før det med Calisto og manuskriptet skjedde. Og det begynte med at jeg la ut en profil på en datingside ..." (Side 19)

Calisto svarer, og Ellinor faller for hans "grove ekthet", som han åpenbart ikke skammer seg over. De blir enige om å treffes, og Ellinor reiser til ham i begynnelsen av januar. Hun reiser med buss fra Malmö, tar toget gjennom Skåne og ankommer til slutt Stockholm. Der tar hun inn på et hotell, og så avtaler de å møtes. Mannen hun møter er overvektig, håret er skittent og han er åpenbart beruset. Der andre ville ha snudd, der tar Ellinor sjansen. Det blir et møte som intet annet hun noen gang har opplevd.

"Så nei, jeg kan ikke fortelle nøyaktig hva som hendte i huset ved sjøen den kvelden, men jeg skjønte allerede da at ingenting kunne slutte her, at dette snarere var begynnelsen på noe, og at noe nå måtte være satt i bevegelse, en rekke hendelser som var påbegynt, og som kom til å vende oss mot hverandre, men på sett og vis også forene oss." (side 53)

Samtidig skjønner hun at noe er sykt og at hun burde dra. Likevel blir hun. Hjernen er ikke sterk nok til å stå imot kroppen ... Calisto har lenge kun tydd til prostituerte og han er knapt i stand til å ha sex dersom han ikke betaler for det. 

Calisto er litteraturkritiker og på soverommet hans ligger det et manuskript med tittelen "De polygotte elskerne". En forfatter har hatt et ønske om at nettopp Calisto skulle lese gjennom det, og det er bare dette ene manuskriptet som finnes. Manuskripet, som Ellinor senere ødelegger som hevn over noe Calisto gjør overfor henne, står sentralt i hele romanen, også i den andre delen om Max, forfatteren av manuskriptet, og Lucrezia, barnebarnet til forfatterens elskerinne. 

"Sinne er en ferskvare, og hvis man ikke sørger for å kvitte seg med det i tide, blir man gående med det siden, og det er som å gå rundt på en fest med en stinkende hundelort under skoen. Folk kjenner lukten, og man kjenner den selv, det er ikke en sånn lukt som blir borte fordi man oppholder seg i den, tvert imot." (side 55)

Mens Calisto er på jobb, er Ellinor hjemme i huset hans. Hun leser bøkene hans. I særdeleshet fatter hun interesse for bøker av den franske forfatteren Michel Houellebecq. Hun leser den ene boka etter den andre, og slik får hun dagene til å gå. Innimellom ringer telefonen, men den som ringer legger bare på. En dag dukker Mildred Rondas opp, Calistos vakre, men blinde ekskone ... Etter det merkverdige besøket sier hun:

"Han er din nå", sa hun. "Men når anledningen byr seg for å komme ut herfra, da skal du gripe den. Grip rundt den som en skipbrudden griper rundt en stokk, for det er det som kommer til å redde deg." (side 106)

Så smålo hun og dro sin vei ... 

I del to introduseres vi for Max. Han er gift, men det er et temmelig lidenskapsløst ekteskap han lever i. Han betegner det hele som et årelang sølibat. Derfor drømmer han om en ung polyglott elskerinne med enorme bryster og som kan snakke alle de språkene han selv snakker. En dag går han inn i en av Stockholms bygninger som heter World Trade Center. I løpet av kort tid møter han flere menneskeskjebner som gjør noe med ham. Blant annet en suicidal resepsjonist og hennes noe forskrudde sjef som hater henne intenst uten at hun vet dette. Hun får ham til å love å komme tilbake. Han kommer tilbake, og det blir et skjebnesvangert møte mellom de to. Der han trodde at han bare skulle få sex, der hadde hun en haug med forventninger i tillegg. Hva skulle han med dem? Han tråkker så stygt på henne at hun går til grunne ... 

Max bestemmer seg for å reise til Italia, og der begynner han på manuskriptet som får navnet "De polygotte elskerne" ... Senere møter han Mildred Rondas, som setter ham i kontakt med litteraturkritikermannen sin Calisto. 

I del tre møter vi Lucrezia, som bor i Roma. Hun er barnebarnet til markise Matilde, og familien er i ferd med å miste hele sin stolte arv. Det er hun som fører ordet og som beskriver forholdet mellom bestemoren og Max, det forholdet som er beskrevet i "De polygotte elskerne". Slik knyttes de tre delene sammen - med manuskriptet som den røde tråden i historien. 

Ellinors kontaktannonse blir på et vis et slags symbol på resten av romanens handling, enten det er henne selv, Max og hans kvinner eller Lucrezia det handler om. Antydes det at hun vil ha en slem elsker? En som øver vold mot henne? Så absolutt ikke, tenkte jeg mens jeg leste. Derimot er det vel mer et uttrykk for at hun ønsker litt motstand, noe å bryne seg på, noe som får henne til å føle seg levende. Det at hun likevel blir etter å ha opplevd noen voldelige sider ved Calisto betyr vel heller ikke at hun opplevde dette som greit. Han skremmer henne. Likevel anser hun seg ikke som et voldtektsoffer etter at han i alle betydninger av ordet voldtekt nettopp har gjort det - voldtatt henne. Ellinor er imidlertid i stand til å ta en skikkelig hevn. Hun slår tilbake ... og hun brenner manuskriptet, som det bare finnes dette ene eksemplaret av. 

Flere ganger er Ellinor på nippet til å dra sin kos. Noe får henne likevel til å bli - i alle fall en stund til. Kanskje fordi det fremstår enda mer skremmende å dra? Til hva? Tilbake til et høyst ordinært liv uten særlig innhold? At nettopp den obskure franske forfatteren Houellebecq står sentralt i hennes lesning, kan nok tolkes på flere måter. Dette er en forfatter som bryter med de fleste konvensjoner, og det at hun har følge med ham i tiden som kommer er kanskje det som gir henne mot til å bli litt til? Eller kanskje minner han henne om elskeren Calisto, slik at hun føler at hun blir bedre kjent med ham og forstår ham bedre ved å lese Houellebecq? Selv om jeg alltid kommer til å være forundret over at det er mulig å bli i et voldelig forhold, og ikke helt klarer å skjønne hvorfor noen likevel velger å bli, tenkte jeg ikke på Ellinor som et viljeløst offer. Hun klarte å stikke av til slutt. Det hadde hun ikke gjort på flere år dersom hun hadde vært et klassisk vold-i-ekteskapet-offer. Her kan det helt sikkert være flere oppfatninger. 

Det er store kontraster i beskrivelsen av kvinnene i boka. Ellinor representerer den enkle kvinnen, resepsjonisten er noe mer sofistikert (men har tørket helt ut etter et kjærlighetsløst liv og en sjef som hater henne) og markise Matilde er av adelig herkomst. Like fullt har alle det til felles at de lengter etter kjærligheten. Etter noe ekte - noe som varer ... 

I et intervju i Dagsavisen 19. januar 2018 har Lina Wolff uttalt at hun er opptatt av det mannlige blikket, det som underkjenner kvinner som tenkende individer, og hvor deres verdi kun knyttes til hvor tiltrekkende de er som seksualobjekt for menn. 

– Jeg ønsker å gjøre de som leser boka oppmerksomme på hva det gjør med mennesker å bli sett på den måten. Vise hvor begrensende det er på både kvinners og menns muligheter. Også menn taper på patriarkatet. De mannsfokuserende strukturene ødelegger forholdet mellom fedre og sønner, mellom kompiser. Men dette er komplekst. Særlig mellom kjønnene. Seksuell tiltrekning er veldig komplekst, sier Lina Wolff.

"De polygotte elskerne" er en annerledes og svært original roman, som fenger fra første stund. Romanens språklige kvaliteter er sterke, selv om språket er enkelt og tidvis likefrem, særlig i den delen som handler om Ellinor. Bildene jeg fikk frem på netthinnen mens jeg leste var klare og tydelige, og dette tok jeg som et tegn på at forfatteren har lykkes godt i sin skildring av de ulike scenene i boka. Jeg ble grepet av historiene. Dette er en roman jeg anbefaler sterkt! Selv om boka krever en høyst tilstedeværende og konsentrert leser, er ikke dette en smal bok kun beregnet på de få. 

Bloggeren Beathes Bokhjerte har interessante tanker om boka i sitt blogginnlegg om den. Jeg er forundret over at ikke flere bloggere har funnet frem til denne boka. 

Utgitt i Sverige: 2016 
Originaltittel: De polygotta älskarna
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Oktober forlag
Oversatt:
Antall sider:
ISBN: 978-82-495-1840-1
Jeg har kjøpt boka selv.

Lina Wolff (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Tore Renberg: "Skada gods"

Ellevill fortsettelse om Hillevågs-gjengen!

Litt om forfatteren 

Tore Renberg (f. 1972) debuterte med kortprosaboka "Sovende floke" i 1995. 25 bøker står i dag på hans merittliste. Det handler blant annet om barnebøker, foredrag om litteratur (som hans flotte bok "På fest hos litteraturen", som kom ut i 2012) og skuespill. Men fremfor alt handler det om romaner. 

Jarle Klepp-bøkene er et kapittel for seg. Jeg har lest dem alle, og jeg har stort sett vært begeistret hele veien. Det hviler et alvor over bøkene som gikk rett hjem hos meg - særlig etter å ha fornemmet at det ligger noe selvopplevd bak spesielt Jarle Klepp-skikkelsen og hans oppvekstvilkår med en alkoholisert far. 

Om de to første bøkene i Hillevåg-serien

(Dersom du fremdeles ikke har lest noen av bøkene, bør du nøye deg med å lese min bokanmeldelse av den første boka - "Vi ses i morgen" - og vente med resten. Ellers risikerer du at jeg spoiler bøkene for deg.)

Ja, jeg vet at forfatteren selv kaller disse bøkene om Hillevågsgjengen for Teksas-serien. For meg er og blir imidlertid denne bokserien Hillevåg-serien! Sånn er det med den saken! 

Det hele startet med "Vi ses i morgen", som kom ut i 2013. Her møtte vi Jan Inge/Jani, Cecilie/Chessi og Rune/Rudi - kjernen i Hillevåg-gjengen - for første gang. Jani og Chessi er søsken, og de glimtene vi får inn i deres barndom er meget triste. Hva kunne det ikke ha blitt av søskenparet dersom foreldrene hadde vært der for dem i oppveksten? Jani har absolutt intellektuelle evner, men empatien hans er ikke svært velutviklet. Følelsene han av og til overveldes av, er vel for en stor del av egosentrisk karakter. Han er likevel ikke så avstumpet som Tong og ADHD-Rudi. Sistnevnte har så grandiose tanker om egen fortreffelighet at han sjelden går en ekstra runde med seg selv for å sjekke ut om resonnementene hans holder. Utad driver de et flyttebyrå. De store pengene henter de imidlertid inn på kriminell atferd. Det handler om innbrudd, torpedo-virksomhet og lignende. 

Denne første boka i serien om den dysfunksjonelle Hillevågsgjengen er eminent skrevet! 

I "Angrep fra alle kanter" (2014) møter vi ungguttene Rikki og Ben, som i likhet med Jani og Chessi har vokst opp under særdeles vanskelige forhold. Moren er bipolar, mens faren aldri er hjemme. Han tjener masse penger som han helst ikke vil bruke på familien sin. Ben og Rikki er nå hhv. 15 og 16 år. Etter å ha funnet en masse penger i huset, bestemmer de seg for å rømme hjemmefra. Og hva er vel mer nærliggende enn å oppsøke Rudi, onkelen deres? Han faren deres i sin tid kom på kant med etter at han oppdaget at Rudi hadde spilt i en pornofilm ... 

Chessi er gravid, men hun er ikke sikker på om det er Rudi eller Tong som er faren til barnet hun venter. Jani er forelsket i Beverly, en ferm amerikansk kvinne av ukjent opprinnelse. Det skal bli skjebnesvangert for Hillevågsgjengen ... 

Denne andre boka bar preg av å være boka midt i serien. Den nådde ikke helt opp til den første boka, synes jeg, men er like fullt godt skrevet.

Om "Skada gods" 

Det gikk nesten tre år mellom den andre og den tredje boka i serien om Hillevågsgjengen. Nå har jeg endelig lest den - eller rettere sagt hørt den som lydbok - og du hildrande du, for en bok! I nesten 15 timer gikk jeg med lydboka "på øret", og de siste 10 timene hørte jeg på to dager. Det var så og si komplett umulig å legge boka fra seg! Med Tore Renberg som oppleser var lytteopplevelsen en sann fest! Jeg har for øvrig også hatt papirutgaven tilgjengelig. Dette er nemlig må-eie-bøker! 

"Hillevågsgjengen er tilbake dessverre. 

Advarsel:

Eksplisitt språkbruk
Usømmelig innhold

Fornedring av mannskroppen
Objektivisering av kvinnekroppen

Et vitnesbyrd fra vår barokke endetid
grufulle og skjønne historier om
det voldelig ...
det gripende ...
det latterlige ... 

Menneskelivet før oljekrisen

Det er desember 2012

Den vestlige verden er på fest hos seg selv
og innbyggerne elsker det

Pengene er store og mange
Menneskene har begynt å tro at:
a) dette har de fortjent
b) dette skal vare evig

I verdens rikeste by
- Stavanger - 
er troen sterkere enn noe annet sted

Vi ser store biler og svulmende lepper
Vi ser stolte menn og sprudlende kvinner
og lykkelige barn
Vi ser et perfekt samfunn

Gjør vi ikke?

Men ikke alle er invitert på festen 
Ikke ...
Hillevågsgjengen" (side 5 flg.)

Jani skal gifte seg med Beverly, og har oppsøkt kirkens rom for å meditere litt, da han støter på presten i kirken. Samtalen dem i mellom utvikler seg kanskje ikke helt i den retningen Jani hadde tenkt ... Særlig ikke etter å ha fortalt at flyttebyrået bare er deres hvite inntekt ...

" ... vi har, stort sett, holdt oss unna narkotika og vold og prostitusjon og porno og nazisme og mord. Jeg har alltid ment, og mener fortsatt, at det skal gå en grense der. Jeg har, kan du si, definert et slags etisk rom og bedt gjengen min om å holde seg der. Og stort sett har det fungert. Mer eller mindre. For det meste. Cirka." (side 34)

Og så forteller han presten om drapet på Tong, og om liket som ligger begravd i hagen. Og om det neste drapet på Rudis bror - faren til Ben og Rikki ... Betroelsene får presten til å vakle. Visst har han taushetsplikt, men dette ... Det er mer enn han kan bære ... Og dette får Jani, som skal gifte seg samme kveld, til å komme med trusler. 

Beverly og Jani får ikke kirkens velsignelse, men gjør det hele på sin måte, uten innblanding fra offentligheten. De nærmeste dagene utvikler ikke ekteskapet seg i den retningen Jani hadde sett for seg. Selv er han temmelig uerfaren i sin omgang med kvinner, og han elsker henne jo. Men er hun ikke vel lat? Hvem er hun egentlig, denne kvinnen som insisterer på at hun ikke er en dag over 50 år?

Så springer bomben. Chessi har funnet ut at Rudi har vært med i en pornofilm, og dette får Jani og Chessi til å støte ham fra seg. Han er ikke lenger velkommen der, og jages ut av huset. Rudi stakkar, har aldri stått på egne bein, og blir rådvill. De grandiose tankene han hadde om seg selv er som blåst bort. I mellomtiden presser Beverly Jani til å planlegge et drap på Rudi, fordi hun mener det blir farlig for dem å ha ham gående løs der ute. Rudi vet for mye. Rudi skjønner ikke at livet hans er i fare, og er ikke i stand til å forlate Stavanger. Han vil bare hjem til Chessi. Så roter han seg bort i en politimann som ikke har rent mel i posen, og hvor vi aner at forfatteren må ha blitt inspirert av saken rundt Eirik Jensen. Det bygger opp til et gjengoppgjør som i verste fall kan knuse hele Hillevågsgjengen fullstendig ... 

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe - ikke annet enn at boka er åndeløst spennende helt til siste side. Mens jeg leste boka, visste jeg ikke at det kommer enda en bok i serien. Jeg kjente på at jeg nesten ikke kunne tåle å tenke på at det skulle være slutt nå og at det ikke skulle komme flere bøker i serien ... Og så skjønner jeg at det faktisk kommer en ny bok! Jippi!

Mine tanker om boka

Med "Skada gods" er Tore Renberg igjen på topp med noe av det beste han har skrevet. Handlingen er riktignok til tider nærmest farseaktig og fremstår som lettere underholdning - hvilket den også er - men det hele er så gjennomført og i en språkdrakt som står 100 % i stil til innholdet. En side ved det hele er skildringen av det kriminelle miljøet. Vi tror på det! Og selv om gjengen har gjort de frykteligste ting, som å ta livet av andre mennesker, får Renberg frem noen formildende sider ved hvert enkelt av gjengmedlemmene, slik at de fremstår som hele mennesker - både på godt og vondt. Dette er ikke mennesker som går til grunne av samvittighetskvaler for det de har gjort. Derimot går de nesten i stykker når bunnen i tilværelsen truer med å revne under beina på dem. Det være seg Rudi som jages på dør, Chessi som mister sin kjæreste, Jani som begynner å tvile på at han faktisk er elsket, Ben og Rikki som nærmest gjensidig synes å ville utelukke hverandre ... 

På sitt aller beste er Renberg når han skildrer Beverly, denne ferme amerikanske kvinnen som er på hell i sin karriere som femme fatale. Hun vet hvordan hun skal spille på sin kvinnelighet, hvordan hun skal forme munnen for å fremstå helt uimotståelig, hva hun skal si og gjøre for å få det som hun vil ... Hun glemmer bare en ting - og det er at hun ikke fyller rollen som en klassisk kvinne som skaper litt hygge rundt seg. I stedet forventer hun selv å bli oppvartet, og det er ikke kompatibelt med Janis ønsker. Hun har lenge Jani i sin hule hånd. Jani ser det, men han opplever også at alt hun sier har relevans. Men så er det som om hun tar med seg dette når hun går ut av et rom, og når han er alene med seg selv igjen, svekkes vekten av hennes ord og forsøk på påvirkning ... Men det er kanskje først når han blir møtt av forakt fordi han leser Dostojevskij´s "Forbrytelse og straff" og andre mer høytsvevende verker at han skjønner at de befinner seg på helt ulike planeter ... 

Skildringen av en desperat Rudi på flukt er så hudløs at jeg kjente på sterk frykt for hvordan det skulle gå med ham. Likevel skjønner vi at den han dypest sett bryr seg om, er og blir ham selv. Uansett er det det dypt menneskelige vi sitter igjen med etter å ha lest denne og de to foregående bøkene om Hillevågsgjengen. 

Vi skjønner også at Jani kunne ha nådd så mye lenger dersom han ikke hadde blitt helt ødelagt i barndommen. Han kunne ha blitt noe stort, for det å lese kompliserte bokverk ligger for ham. Uten skolegang er det likevel begrenset hva han får ut av det han leser. 

Tittelen på denne tredje boka - "Skada gods" - er meget betegnende for hva serien handler om - nemlig skadde og dysfunksjonelle mennesker. Disse menneskene skildrer Renberg på en svært troverdig måte. Her er det også mye humor - riktignok beksvart til tider - men dog! 

Jeg anbefaler "Skada gods" og de to foregående bøkene av hele mitt hjerte! Dette er en sterkt avhengighetsskapende bokserie! Jeg anbefaler spesielt lydbokutgaven, siden det er forfatteren selv som leser. Renbergs opplesning - med tolkning av persongalleriet - tilfører lese- og lytteopplevelsen vanvittig mye ekstra! 

----------------------------------

Mange har skrevet om denne boka - blant annet bloggerne Reading Randi (som antyder at det kommer enda en bok!), Ebokhylla mi (Og det beste? Det ser jammen ut for at dette ikke blir en trilogi! For den slutten der, den bare beeeer om minst ei bok til! YAY! For hvordan går det med tvillingene til Chessi, fryseboksene og deres innhold, de videre planene for gjengen og deres mål om å bli aktverdige borgere, og ikke minst - den uventede gjesten i huset? For å si som Øystein Sunde, hører du Tore - jeg må, JEG MÅ HA MER!),Bjørnebok (På forfatterens facebookside fant jeg følgende kommentar på et innlegg, skrevet av forfatteren selv: Det blir et fjerde bind. Tvillingene må jo få komme til verden. 😄Djiises, så føkkings utrolig deilig!), Bokbloggberit (Renberg er ein eminent forfattar som framfor alt syner ei enorm forteljarglede. At forteljinga er ispedd ein stor porsjon samfunnskritikk oppi all galskapen gjer det heile meir meiningsfullt.), Pervoluto og Kleppanrova (Fantastisk bra lest av Tore Renberg. Jeg ser han for meg der han sitter og humrer og stor koser seg når han leser inn. Samtidig som han er veldig engasjert. Flott! Han og dialekten løfter hele boka! Renberg er dyktig til å beskrive persongalleriet sitt, folkene, klesstilen, talemåten og musikken, hva de står for og hvordan de oppfører seg, frekke som faen! Samtidig har han en del samfunnskritiske stikk i teksten.)- og de profesjonelle kritikerne Marta Norheim fra NRK (Når Renberg unner seg å leggje inn eitpar rundkast i siste sving, opnar han for nye bøker om denne gjengen. Dessutan er det jo ein graviditet på gang og nokre frysarar som skal tømmast. Sjølv om tre ofte er nok i ein bokserie, ønskjer eg meg ei bok nummer fire for å få vite korleis det går med desse folka som eg har stor sans for, men som eg nødig ville hatt på døra.), Elin Brend Bjørnhei fra VG (Handlingen har driv, elleville og overraskende vendepunkter og et språk som er både energisk og vart. Midt i alle de brutale skildringene, maler Renberg frem vakre, lyriske bilder. Her er også kårni og mørk humor. Musikk- og skrekkfilmreferansene er som alltid sterkt til stede, samt flere nikk til annen, klassisk litteratur.), Bjørn Gabrielsen fra DN («Skada gods» er noe så sjeldent som en bok som er like lett å anbefale både til den som skal på lang jobbreise og til forfinede lesesirkler.) og Anne Merete K. Prinos fra Aftenposten (Renberg var ikke Renberg om han ikke kjørte på med referanser fra høyt så vel som lavt. I årets utgivelse lar han eksempelvis Dickens, Dostojevskij og Ibsen møte Aerosmith, Tarantino og Coen-brødrene. Man skulle nesten ikke tro det var mulig, men den helsprø sjangerkrysningen lar beskrivelsen av bestialske voldshandlinger, dyp urettferdighet og en øm kjærlighetshistorie gå opp i en høyere forening.).

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 499
Spilletid: 14 t 57 min.
ISBN: 978-82-495-1854-8 (papirbok)
ISBN: 978-82-421-6539-8 (lydfil)
Papirboka har jeg kjøpt selv - lydfilen har jeg mottatt fra Lydbokforlaget

Tore Renberg (Foto: Tommi Ellingsen - bildet har jeg lånt av forlaget)

Niels Fredrik Dahl: "Mor om natten"

Om en sønns forhold til en depressiv mor

Niels Fredrik Dahl (f. 1957) debuterte som poet med diktsamlingen "I fjor var litt av en natt" i 1988. Han skriver innenfor mange ulike sjangere: romaner, noveller, dikt, skuespill og hørespill. 

Mest kjent er nok Niels Fredrik Dahl for romanen "På vei til en venn", som han i 2002 mottok Brageprisen for. Dette var også den eneste boka av ham jeg hadde lest fra før av. Jeg var ikke blant dem som ble mest begeistret for denne boka, og det førte til at min interesse for forfatterskapet dalte. Inntil altså "Mor om natten" utkom ... Denne boka har jevnt over fått så mange gode anmeldelser at jeg kom frem til at jeg måtte gi forfatterskapet en ny sjanse. Bøker om mor-sønn-forholdet er vel også relativt sjelden vare - i alle fall innenfor virkelighetslitteraturen, som denne boka tilhører. Hovedpersonene i "Mor om natten" er nemlig forfatteren selv og hans mor. 

"Husker du, sier hun, at jeg fortalte deg at jeg hadde det så dårlig da du var liten? Ja, sier jeg, men jeg uttaler ordet "ja" som om jeg bare så vidt husker at hun har fortalt meg dette. Hun lar seg ikke affisere. Jeg sa at jeg førte en dagbok, en hemmelig dagbok, ikke sant, sier hun. Jeg kalte den for nattboken. Der alt det svarte fikk plass, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg vil at du skal ha den, sier hun. Det er mest ting jeg skrev til doktor Holm og aldri sendte."  (side 10)

Moren vil at han skal ha nattboka hennes. Han vil egentlig ikke ha den. Moren sier at da vil hun brenne den. Motvillig tar han derfor imot boka, som moren tenker at han kan bruke i skrivingen sin. Det er viktig for henne at ektemannen - forfatterens far - ikke får med seg at han får boka med seg. Det skal etter dette gå mange år før han åpner den og begynner å lese. Det skjer først etter morens død, samtidig som han rydder etter henne i dødsboet. 

Hva vil det si å vokse opp med en psykisk syk mor, som sliter med depresjoner, og som dessuten sliter med så harde migreneanfall at hun må fysisk atskilles fra familien over flere dager? Som liten gutt listet han seg inn på soverommet til moren, der hun lå i stummende mørke og kastet opp. Han betraktet faren sin som forbitret tømte bøttene for oppkast. Moren var så nær, og likevel så fjern ... Aldri skulle deres behov for nærhet og kontakt møtes samtidig. Da moren senere forsøkte, var han ikke lenger der at han ønsket denne kontakten. Mest sannsynlig fordi hun aldri hadde vært der for ham. Nattboka blir på et vis nøkkelen inn til henne, en mulighet til å finne ut hvem hun egentlig var. 

Samtidig følger vi forfatteren inn i noen år med alkoholmisbruk, der han lenge forsøker å skjule sitt forbruk gjennom blant annet å kokkelere på kjøkkenet, sitte oppe etter at kona har gått og lagt seg ... Hvorfor drikker han? Er han redd for å være nær seg selv? Nær dem han lever sammen med? Hvilken kjærlighetsevne blir du utstyrt med når forholdet til den som skulle ha elsket deg mest uforbeholdent av alle - mor - ikke var der da du trengte henne aller mest? 

Litteraturkritiker Anne Merete K. Prinos har i sin anmeldelse av "Mor om natten" 11. november 2017 tatt med følgende sitat fra Jeanette Wintersons selvbiografi "Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?":

«Det virker så opplagt nå – den wintersonske besattheten av kjærlighet, tap og lengsel. Det er mor. Det er mor. Det er mor. / Men mor er vårt første kjærlighetsforhold. Armene hennes. Blikket. Brystet. Kroppen. / Og om vi siden hater henne, tar vi det raseriet med oss til andre elskere. Og hvis vi mister henne, hvor finner vi henne igjen?»

I Niels Fredrik Dahls tilfelle tar han med seg raseriet mot seg selv, gjennom å bedøve sansene og lengslene sine med alkohol. Han velger dessuten å stenge moren sin ute av livet sitt. Først da hun dør blir det mulig å nærme seg henne igjen. Da skjønner han mer hvor angsten og tungsinnet hennes kom fra, og at den hadde sammenheng med krigen og bombingen av Molde i 1940, da hun var bare 14 år. Gjennom fragmenter - noe fra nattboka og noe fra egen hukommelse - pusler han møysommelig sammen et helt bilde av moren sin, som han aldri kjente mens hun levde. 

Noen av setningene i boka er sterke. Som når han beskriver sitt alkoholmisbruk slik det fortonet seg på det verste:

Ikke drikke brennevin. Bare øl og vin, men aldri sprit. Øl og ett og annet glass med vin, et glass konjakk etter maten, men aldri whisky før maten, bare rødvin, uansett, bare hvitvin (….) bare når barna sover, bare når barnas mor sover.

Etter å ha lest morens nattbok skjønner forfatteren at han er sin mors sønn mer enn sin fars sønn, slik han lenge hadde tenkt og ønsket. Han og moren har noe felles - mer enn han og faren ... I noen glimt får vi se kjærestene hans, vi får innblikk i utroskap og til sist at livet går inn i en bedre periode. 

Dahl skriver godt. Akkurat det er det ingen tvil om. Jeg kjenner imidlertid på at han ikke gir alt, at han holder tilbake og ikke vil utlevere det som jeg tenker ville ha løftet denne romanen til et høyere nivå. Da ville det ha smertet mer å lese hans historie og den ville fått større relevans for flere lesere - utover historien om forfatteren og hans mor. Han kunne ha sagt at han har tatt seg flere dikteriske friheter, og så kunne han ha utforsket noen av sporene som ville ha smertet mest ... For hvorfor leser vi historier som dette? Ikke først og fremst for å finne avsløringer om livet til Linn Ullmanns ektemann. Vi leser - i alle fall gjør jeg det - for å få større innsikt i oss selv og dem vi har rundt oss. Kanskje kan boka bli en påminnelse om at det aldri er for sent å reparere et ødelagt forhold til mor, og at det fortrinnsvis bør gjøres før hun dør? Det er jo ikke akkurat hverdagslig at mor kommer med en dagbok eller en nattbok, som gir oss en ny sjanse til å bli kjent med henne. 

Alt i alt synes jeg dette er en meget leseverdig bok, som jeg uten videre anbefaler varmt. Selv valgte jeg lydbokutgaven, der Øystein Røger - en av mine yndlingsopplesere - leser. Det gjør han så fantastisk at jeg må lete opp flere lydbøker hvor han er oppleser. Jeg er ikke der at jeg kommer til å lese tidligere bokutgivelser av Niels Fredrik Dahl - i alle fall ikke foreløpig. Derimot ser jeg frem til fremtidige utgivelser, der jeg håper at han gir enda mer! 

Flere bloggere har skrevet om denne boka - blant annet Beathes bokhjerte og Artemisias Verden.

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 226
Spilletid: 4 t 2 min.
Oppleser: Øystein Røger
ISBN: 978-82-495-0591-3 (papirbok)
ISBN: 978-82-421-6658-6 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Thorvald Steen: "Det hvite badehuset"

Om foreldres løgner og fortielser

Thorvald Steen (f. 1954) debuterte som poet i 1983, og han har siden utgitt en mengde med bøker innenfor sjangrene romaner, noveller, essays, barnebøker, skuespill og lyrikk. 

Noen av bøkene er selvbiografiske - som "Vekten av snøkrystaller" (2006) og "Det lengste svevet" (2008). Bøkene handler om ham selv og det faktum at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom. "Det hvite badehuset" handler på sett og vis om det samme, men med en annen vinkling. Selv har jeg kun lest "Vekten av snøkrystaller" og "Historier om Istanbul" tidligere. "Vekten av snøkrystaller" gjorde ikke noe sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka for ca. 10 år siden. "Det hvite badehuset" er derimot et knyttneveslag av en bok! Jeg tror det er fordi den er enda mer personlig, åpnere og mer reflektert. Og kanskje er jeg selv som leser ikke den samme som jeg var i 2008?

Thorvald Steen lider som nevnt av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom, som har ført til at han nå sitter i rullestol, 63 år gammel. Legene spådde at han ville bli rullestolbruker før han fylte 30 år. Det skjedde heldigvis ikke. 

En dag mottar forfatteren en telefonoppringning som skal komme til å snu opp-ned på livet hans. Den som ringer er en kusine av moren, som han ikke ante eksisterte. Moren har aldri villet ha kontakt med sin egen familie. Det viser seg at både morfaren hans og en onkel - morens bror - hadde den samme sykdommen som han selv, og at dette mest sannsynlig skyldes en medfødt kromosomfeil. Hvorfor har ikke moren hans fortalt ham om dette? Hun har ikke en gang fortalt ham at hun har hatt en bror. Og morfaren som tidligere hadde blitt beskrevet som alkoholisert, var i stedet syk og utstøtt av familien ... En ingen ville være ved. Da telefonen fra kusinen kom, var forfatteren 60 år. 

Moren er gammel og Thorvald Steen ønsker å spørre henne ut før det er for sent. Han møter imidlertid taushet. Tror hun kanskje at alt det ubehagelige vil bli borte dersom det ikke snakkes om? Hvor mye enklere ville det ikke bli for ham, dersom hun åpnet opp og fortalte om familiens historie? Moren har liten forståelse for hans søken etter svar. Det har hun aldri vært, heller ikke den gangen han som 17 åring fikk diagnosen (men ikke visst noe om familiehistorien). For hva ville ha skjedd dersom han hadde vært åpen om sin sykdom allerede fra ungdommen av? Ville han for eksempel ha fått jobb? Til slutt ender han med en historie om hvordan moren holdt familiehemmelighetene for seg selv, og valgte å ta sjansen på å få barn med en mann som ikke visste noen ting om dette. Hva ville ha skjedd dersom hun hadde vært åpen om dette? Ville mannen hun en gang elsket, ha forlatt henne? Ville sønnen i det hele tatt ha blitt unnfanget? 

I samtalene med sin mor påpeker forfatteren at stillheten kan være like vond som fysisk vold, og at den kan gjøre stor skade. Selv valgte han å være åpen om sykdommen sin da han møtte hun som ble hans kone. De fikk senere tre barn - vel vitende om risikoen for arvelighet. Dersom de skulle ha valgt ikke å få barn ... ville ikke dette ha vært en slags erkjennelse om at hans eget liv ikke var verdt noen ting? Han trekker paralleller til dagens sorteringssamfunn, der antall aborter på grunn av Downs syndrom har økt betydelig i årenes løp. Livet til barn med Downs syndrom anses ikke fullverdig ... de sorteres bort på grunn av en kromosomfeil.

Dette skriver Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka i Dagens Næringsliv den 18. august 2017:

Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse.

Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre.

Og slik blir dette en universell historie som mange kan kjenne seg igjen i, selv om det ikke handler om arvelige kromosomfeil. Foreldre er ikke perfekte, og noen ganger gjør de feil som får konsekvenser for barnet. Hvem ønsker å være åpen om sitt ansvar, dersom man vet at dette kun vil føre til vondt blod mellom en selv og barnet? Fristelsen til å omskrive, skjule, fortie og fornekte er nærliggende. Thorvald Steens mor ønsket seg kjærlighet og barn, og fikk det. Prisen hun betalte - den prisen hun faktisk trodde at hun var nødt til å betale - var høy, og innebar en fornektelse av hele sin fortid, av alle familiebånd ... Alt for å skjule den grusomme sannheten om at hennes slekt var belemret med en arvelig kromosomfeil som kunne føre til muskelsvinn og tidlig død.

Thorvald Steen skriver svært godt. Spesielt godt likte jeg at han ikke er ute etter å sverte noen - verken moren eller sin egen slekt. Han mener at alle må forstås ut fra den tiden de levde i, og at dette langt på vei kan forklare hvorfor moren tok de valgene hun gjorde. Selv er han overhode ikke i tvil om at hans liv har vært leveverdig. Vi aner at morens skam må ha vært stor siden hun valgte å lyve om hele sitt liv for å skjule den uhyggelige arven i familien. Kanskje er dette nok til å kunne la seg forsone med fortiden? "Det hvite badehuset" er en på alle måter tankevekkende bok, som jeg ikke blir ferdig med med det aller første. Den berørte meg sterkt!

Lydboka er nydelig lest av Øyvind Røger!

Bokbloggerne Kleppanrova, Meldingar til massene,  Eselører og Tones bokmerke har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Øystein Røger 
Spilletid: 3 t 36 min.
Antall sider: 178
ISBN: 9788249516902 (papirutgave)
ISBN: 9788242166265 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Thorvald Steen (Foto: Per Maning - lånt av forlaget)