Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Oscar-vinnere 2013. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Oscar-vinnere 2013. Vis alle innlegg

søndag 22. september 2013

"Searching for Sugar Man" (Regissør: Malik Bendjelloul)

Fascinerende om livets tilfeldigheter

Mange har fortalt meg at dette er en film jeg bare måtte se - faktisk uavhengig av at den også vant en Oscar som beste dokumentar for filmåret 2012 (i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2013). Jeg kjøpte den derfor umiddelbart etter at den dukket opp på Platekompaniet forrige vinter/tidlig vår, men det har likevel tatt lang tid før den omsider ble sett. Ikke før jeg sist fredag skar gjennom i heimen og bestemte oss for at "nuh! skulle den ses!" Jeg må for øvrig legge til at jeg for lengst har gjort meg kjent med musikken - den ene LP-plata hovedpersonen i filmen, Rodriguez (f. 1942), noen gang rakk å gi ut. Sånn er det i Spotify´s tidsalder - det meste er bare et tastetrykk unna. Lavterskeltilbud for folk i min aldersgruppe, som for lengst har gitt opp å følge med på alt det nye som kommer og som faktisk er analfabet hva gjelder ny og kul musikk ... Og som kanskje nettopp av den grunn klamrer seg til gamle minner om det som en gang var - den gangen jeg kunne "alt" (i det minste trodde jeg det selv) om det som rørte seg i musikkbransjen ... 


Utgangspunktet for filmen er altså Rodriguez´ LP som utkom på begynnelsen av 1970-tallet. På tross av et fantastisk låtmateriale, ble utgivelsen forbigått i stillhet. Om det var det faktum at Rodrigues var av spansk avstamning eller at man ikke markedsførte den godt nok, er ikke godt å si. I alle fall - for Rodriguze fortsatte livet som før, og han la hele musikerdrømmen på hylla. Han påtok seg jobber i byggebransjen, gjerne harde oppryddingsjobber, og forble relativt fattig. 

Uten av Rodriguez ante det, dukket musikken hans opp i Sør-Afrika. Der ble han umåtelig populær, og myten om at han skulle ha tatt sitt eget liv mens han opptrådte på scenen, oppsto. Nye innspillinger førte til innbetalinger til hans opprinnelige plateselskap, men ingen visste at mannen fremdeles levde i beste velgående i Detroit. Dvs. tilfeldigheter førte til at det ble kjent at han slett ikke var død, og dermed startet jakten på ham. Det er denne jakten denne filmen handler om. Sangtekstene ble tolket og man lette over alt - inntil han til slutt ble funnet. Mannen bak albumet med et lite knippe sanger, som senere er betegnet som et av de mest fullkomne musikk-album som noen gang er utgitt! 

Mens musikken var som mest populær i Sør-Afrika, fikk den faktisk også stor betydning i forbindelse med motstanden og nedkjempelsen av Apartheid-regimet i landet ... 



Mannen som ble funnet på slutten av 1990-tallet var en ydmyk mann, som ikke var vant til å ha mye penger mellom hendene, og som egentlig ikke var så opptatt av dette heller. Han fikk et slags comeback som musiker, og reiste rundt og holdt konserter i mange land i tiden etter at han ble gjenoppdaget. 


I tillegg til at musikken han i sin tid skapte er fantastisk flott, gjorde Rodriguez som person et sterkt inntrykk på meg. Og det er nok nettopp dette som har gjort at dokumentaren har fått så mye oppmerksomhet også, og endte opp med å stikke av med Oscar-statuetten for beste dokumentar 2012. 

Filmen gir ikke svar på hvor det ble av alle pengene som burde ha blitt Rodriguez til del. Antakelig ble de borte på veien i all piratkopieringen ... Han fikk liten glede av sin egen suksess - kanskje bortsett fra at drømmen om å slå gjennom som musiker ble vekket igjen ... 

"Searching for Sugar Man" er virkelig en film det er vel verdt å få med seg! Jeg ble veldig sjarmert både av musikken, historien og mannen! På et dypere plan handler filmen om knuste drømmer og livets tilfeldigheter.

Og så snart jeg er i nærheten av Platekompaniet, skal jeg kjøpe CD´en slik at jeg bidrar til at Rodriguez får sin rettmessige del av musikken sin og dens potensiale hva gjelder inntekter å leve av!

Her blir det et sterkt terningkast fem!

Innspilt: 2012
Originaltittel: Searching for Sugar Man
Genre: Dokumentar
Land: Sverige, Storbritannia
Medvirkende: Bl.a. Sixto Rodriguez
Spilletid: 86 min.

søndag 14. april 2013

"Operasjon Argo" (Regissør: Ben Affleck)

"The best bad plan we have ..."

"Operasjon Argo" ble nominert til hele syv Oscars i forbindelse med årets prisutdeling, og vant tre av disse. Den kanskje gjeveste av dem alle: som beste film. Dessuten mottok Alan Arkin prisen for beste birolle, mens Chris Terrio mottok prisen for beste manus ("best adapted screenplay"). I tillegg er filmen så neddynget av nominasjoner og priser at man skjønner at det er tale om en ekstraordinær film. 

"Argo" er basert på virkelige hendelser fra et gisseldrama i Iran under den iranske revolusjonen i 1979. 

Bakteppet var dette: sjahen av Iran flyktet fra landet i januar 1979. I begynnelsen ansett som en slags "ferie", men han skulle aldri vende tilbake til sitt hjemland. Etter dette ankom Ayatollah Khomeini, som hadde levd i eksil i en årrekke. Noen år med uroligheter fulgte, inntil et strikt regime opprettet ro og orden i landet - i alle fall på overflaten. 

Etter sjahens flukt ble det klart at han led av en uhelbredelig form for kreft, og i oktober 1979 ble han sluppet inn i USA for å motta medisinsk behandling. Dette utløste en storm av protester i Iran, som fra før av var rasende på USA.  Den avgåtte sjahen hadde nemlig veltet seg i vestlig luksus og dekadanse, mot at USA fikk fritt leide til landets oljeressurser. 

I åpningsscenen i "Argo" blir vi vitne til en rasende folkemengde som stormer den amerikanske ambassaden i Teheran. Inne i ambassaden forsøker  diplomatene å tilintetgjøre sentrale dokumenter som de frykter senere skal bli brukt mot dem. Imens klarer seks av amerikanerne ved ambassaden å flykte, og havner etter hvert i den canadiske ambassaden som gjester. 66 av de andre ambassadeansatte ble tatt til gisler, og satt i fangenskap i 444 dager, inntil sjahen døde og iranske myndigheter ble noe mer villig til å forhandle om løslatelse av dem. Det er imidlertid ikke disse gislene denne filmen handler om, men de seks som klarte å flykte, og som ble sittende fast i den canadiske ambassaden uten å komme verken frem eller tilbake. Til alt hell visste ikke iranerne om dem, men tiden jobbet mot dem. I den tidligere amerikanske ambassaden jobbet nemlig iransk etterretning frenetisk med å pusle sammen dokumenter som var blitt strimlet i makuleringsmaskinene av amerikanerne rett før stormingen av ambassaden ... Det var bare et tidsspørsmål før de ville skjønne at det manglet seks mennesker ... 

I USA arbeidet amerikanske myndigheter med å legge strategier for hvordan man skulle få løslatt gislene, herunder de seks som satt internert i den canadiske ambassaden. Og det var her Tony Mendez (spilt av regissøren selv - Ben Affleck) kom inn i bildet. Han utarbeidet nemlig en plan om at han med flere skulle utstyres med canadiske pass og late som om de skulle spille inn en film - "Argo" - og deretter sørge for å inkorperere flyktningene ved den canadiske ambassaden i film-crewet. Ved hjelp av falske canadiske pass skulle de så fraktes ut av landet via Sveits. 
Hagia Sofia, Istanbul 2012 (Foto: RMC)
På vei fra USA mellomlandet Tony Mendez i Istanbul, hvor han møtte sine samarbeidspartnere. Vandrende rundt i Hagia Sofia og andre sentrale steder, ble de siste brikkene i planen diskutert. 

Mange av filmscenene som følger i det som angivelig skulle være Teheran, er helt opplagt filmet i Istanbul. Store basar og krydderbasaren er sånn sett nokså lett gjenkjennelig av undertegnede, siden det er bare et år siden jeg besøkte denne byen. 


Store Bazar, Istanbul 2012 (Foto: RMC)
Selv om jeg visste hva utfallet i filmen ville bli, holdt jeg pusten nesten helt til siste slutt. Filmen er på mange måter helt mesterlig. Det er imidlertid én ting jeg alltid reagerer på når amerikanerne skal lage filmer som dette, og det gjorde jeg også denne gangen. Fienden - i dette tilfellet Iran og det iranske folket som vises frem - fremstilles så endimensjonalt at det tidvis er kvalmende. Jeg skjønner jo at de som stormet ambassaden var langt fra vennligsinnede, og jeg skjønner også at menneskene som amerikanerne møtte på slutten av sitt opphold i Iran var meget mistenksomme. Men bildet som tegnes av iranerne nærmest som et ondt folk ... det reagerte jeg på. Det er så og si ingen nyanser i dette bildet - kanskje bortsett fra to iranske kvinner som jobbet ved den canadiske ambassaden. Dette trekker ned mitt helhetsinntrykk av filmen, som ellers er både viktig og ikke minst flott filmet, bare for å ha sagt dét. 

Noe av det jeg dessuten fant underholdende var den gjennomførte 1970-tallskoloritten i ett og alt - i klesdrakt, bilpark, det forhold at "alle" røkte osv. Ikke én eneste detalj var overlatt til tilfeldighetene. Så hvorfor ikke også balansere bildet av iranerne? I den grad bildet nyanseres, er latterliggjøring det nærmeste jeg kommer - som da alle står i utsjekkingsskranken og "bestikker" kontrollørene med latterlige tegninger fra den fiktive filmen "Argo" ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Når det ikke blir en seks´er er dette fordi jeg synes den endimensjonale fremstillingen av iranere skjemmer helhetsinntrykket. 

(Filmen fikk Oscar i kategoriene beste film og beste adapterte manus i forbindelse med Oscar-utdelingen for 2013.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Argo
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Ben Affleck (Tony Mendez), Bryan Cranston (Jack O´Donnell), Alan Arkin (Lester Siegel), John Goodman (John Chambers) m.fl.
Spilletid: 120 min.






onsdag 20. februar 2013

"Les Miserables" (Regissør: Tom Hooper)

Spektakulær og eventyrlig! 

Opp gjennom tidene er det blitt laget mengder med filmer, teaterstykker o.l. over Victor Hugos dramatiske roman "De elendige" - eller "Les Miserables" som den heter på originalspråket. Felles for de fleste er at de er laget som musikaler - kanskje med unntak av Bille Augusts utgave fra 1998. Den siste filmen i rekken, dvs. herværende utgave fra 2012, representerer intet unntak i så måte. Alle replikker synges ut. Og selv om jeg normalt ikke er en stor musikal-entusiast, stiller Les Miserables helt i særstilling!


Hva er det med dette dramaet som fascinerer oss så inderlig at mange - i likhet med meg - ikke går av veien for å oppleve romanen som teater, film, musikal - om og om igjen? Som de fleste Les Miserables-entusiaster har jeg både lest boka, vært i London for mer enn ti år siden og sett den som musikal på Queens Theatre, hvor stykket fremdeles går den dag i dag, sett flere filmutgaver og dessuten hatt et nært og inderlig forhold til musikken helt siden 1980-tallet. For dette må da være tidenes tåreperse? Ja, kanskje nettopp derfor! Fordi vi elsker å grine litt, fordi vi elsker å identifisere oss med vakre heltinner og barske helter, fordi deres romanser antakelig er så mye mer dramatiske og høyt hevet over det som blir oss mer alminnelige mennesker til del? Jeg tror det er noe der! 

I tillegg til å fortelle historien om kjærlighet og heltemot, er denne romanen som Victor Hugo utga i 1862, også flengende samfunnskritisk. De fattige hadde ikke en sjanse til å leve ærlige liv ut fra de vilkår de ble tilbudt. Og når unge kvinner som Fantine, som hadde fått barn uten å være gift, ble fratatt siste rest av verdighet - nemlig en noen lunde anstendig jobb - så var et liv i prostitusjon den eneste utvei. Med mindre man altså ønsket å sulte ihjel ... Det er et skittent og nedrig liv som skildres i "Les Miserables", derav tittelen for å si det sånn. Samtidig er det definitivt håp for de rene av hjertet. Antakelig brøt Victor Hugo en rekke tabuer ved å skrive om fattige mennesker som edle og noble av natur, og hvor det var nøden - ikke deres vesen - som brakte dem inn på kriminelle løpebaner. 

Det å skulle lage enda en film om et drama som "Les Miserables", krever noe helt ekstraordinært for å berettige og forsvare sin eksistens. Publikumet er kresent, og det er stor fallhøyde dersom man ikke lykkes. Nå vet antakelig de fleste at er det noe regissøren og alle de øvrige som står bak denne produksjonen har klart, så er det nettopp det! Det er ikke uten grunn at filmen er en av totalt ni nominerte som kjemper om Oscar for beste film - i godt selskap f.eks. med "Historien om Pi", "Lincoln" og "Amour", bare for å nevne noen. Dessuten er Hugh Jackman (spiller Jean Valjean) nominert til Oscar for beste mannlige skuespiller, mens Anne Hathaway (spiller Fantine) er nominert til beste kvinnelige birolle. Om få dager får vi vite hvem som stikker av med den gjeve prisen. 

Nedenfor følger et handlingsresymé, og jeg advarer allerede nå: dette er en spoiler! Dersom du fremdeles ikke har sett filmen og ikke kjenner historien, kan det derfor være lurt ikke å lese videre. 

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Paris og året er 1815. Jean Valjean har sonet sin 19 år lange dom for å ha stjålet et brød for å redde sin søsters sønn. Nå skal han løslates, og Javert (spilt av Russel Crowe) gir ham en prøveløslatelse (a parole). Han skal melde seg jevnlig for politiet, slik at de hele tiden vet hvor han er. 

Jean Valjean forsøker å skaffe seg arbeid, men opplever gang på gang å bli kjeppjaget fordi han er en tidligere straff-fange. Det er rett og slett umulig å få seg jobb under disse omstendighetene. Sulten og forfrossen dukker han opp hos biskopen av Digne (spilt av Colm Wilkinson - skuespilleren som i mange år spilte Jean Valjean i teaterstykket som gikk i London - filmens kanskje eneste profesjonelle sanger/tenor), som gir ham mat og husly. Om natten stjeler Jean sølvtøyet til biskopen, men blir ganske fort tatt. Da politiet kommer med ham til biskopen, reddes han imidlertid av at biskopen opplyser at sølvtøyet var en gave. Møtet med denne godheten gjør noe med Jean Valjean. 

Åtte år senere har Jean Valjean kommet seg opp og frem her i verden. Ikke bare er han blitt fabrikkeier, men han er dessuten borgermester i byen. Prisen han betaler er at han må skjule sin identitet. Straffen for å ha brutt prøveløslatelsesbetingelsene er nemlig streng. Han vet at Javert aldri kommer til å gi opp å få tak i ham, og dette fører til at han unngår alt som kan gi ham uønsket oppmerksomhet eller utsette ham for kritikk. Da det oppstår uro i hans fabrikk fordi de kvinnelige arbeiderne i et anfall av sjalusi angir en ung kvinne som har barn, våger han ikke å gripe inn. Denne kvinnen er Fantine (Anne Hathaway), og hun har anbrakt sin datter Cosette (Isabelle Allen) hos vertshusekteparet Thénardiers (spilt av Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohen). Mot betaling tar de seg av datteren hennes, som for tiden er syk. Uten jobb har hun ingen mulighet til å forsørge datteren, og tvinges ut i prostitusjon etter først å ha solgt håret sitt og deretter et par tenner. 

Tilfeldigheter fører til at Jean Valjean, som har brukt livet sitt til velgjerninger for trengende, skjønner at det er han som er skyld i Fantines ulykke. Da Fantine ligger på dødsleiet, lover han henne at han skal ta seg av Cosette. 

I mellomtiden har Jean hatt nærkontakt med Javert igjen, som har blitt politmester og som stadig synes det er noe kjent ved Jean. Til alt hell blir en mann arrestert, beskyldt for å være nettopp Jean Valjean. Dette klarer imidlertid ikke Jean å leve med, og han angir derfor seg selv. Han ber Javert så tynt om å få hente Cosette, men dette går ikke Javert med på. Han er fast bestemt på at dersom man først har vært skurk en gang, så er det slik man er. Jean Valjean tvinges til å flykte, og etter å ha kjøpslått om Cosette med det grådige vertshusparet, unnslipper de så vidt Javert og hans følge. Deretter følger et liv i skjul for å unngå oppmerksomhet overhode. 

Ni år senere er Cosette blitt en ung, vakker og dessuten ensom kvinne, som Jean Valjean har beskyttet mot omverdenen så godt det har latt seg gjøre. En dag de er på et marked får Cosette øye på en flott ung mann - Marius Pontmercy (Eddie Redmayne) - og forelsker seg hodestups. Det gjør også Marius, som for tiden er med på et studentopprør. Da Maxillien Lamarque, de fattiges beskytter, dør, bygger det opp til strid og studentene lager en barrikade for å sloss mot soldatene og deres kanoner. Marius, som så langt har vært  både idealistisk og målrettet, har imidlertid kun tanker for den unge kvinnen han så på markedet. Henne må han finne for enhver pris! 

Han får hjelp til å finne frem til Cosette ved hjelp av Éponine (Samantha Barks), datteren av vertshusparet Thénardiers. Hun er forelsket i Marius, og fortviles over at hans hjerte aldri kommer til å bli hennes. Hun hjelper ham og de unge forelskede får omsider anledning til å treffes. Det sørgelige er imidlertid at også Éponines foreldre har fått nyss i at Jean Valjean og Cosette er i byen, og de øyner mulighet for å tjene på dette. Derfor hjelper de mer enn gjerne Javert i hans jakt på dem. I mellomtiden eksploderer opprøret fra studentenes side i byen, uten at de har den minste sjanse mot alle kanonene ... Da Éponine blir truffet og er i ferd med å ånde ut, leverer hun et brev fra Cosette til ham som hun egentlig hadde tenkt å underslå. Dermed settes Marius i stand til å finne Cosette igjen etter at hun og faren atter måtte flykte. 

Jean Valjean har aldri fortalt Cosette om sin bakgrunn, og øyner nå mulighet for å få gjort det godt overfor henne igjen. Takket være ham redder Marius livet etter et sammentreff mellom studentene og soldatene, hvor de fleste av hans venner dør, slik at de kan få hverandre til slutt. Mens Javert, som er tatt til fange av studentene, og som settes fri av Jean Valjean, ikke finner noen grunn til å leve, nå da han skylder sitt liv til en straff-fange, et menneske av nedrigste sort ... 

Denne nye utgaven av Les Miserables er storslått, fantastisk, utrolig - ja, henimot perfekt, vil jeg si. På forhånd var jeg forberedt på at jeg nok kom til å bli skuffet over filmens musikalske kvaliteter, men heller ikke her ble forventningene innfridd fullt ut. Dvs. opp mot konsertversjonen og teateroppsetningen i London, kommer de musikalske sidene ved filmen ikke. Russel Crowe var nok den som leverte de svakeste sangprestasjonene, men ellers holdt det musikalske absolutt mål. Ikke bare leverte Anne Hathaway (Fantine) og vel så det, men det gjorde også Amanda Seyfried (i rollen som den voksne Cosette), Samantha Barks (Éponine) og Eddie Redmayne (Marius). Og endelig har det dukket opp en ung skuespiller som også jeg kan bli mo i knærne av, nemlig skjønne Eddie Redmayne! Tidligere har han medvirket i filmer som "Stormens tid", "My Week with Marilyn" og "Elizabeth - the golden age". I tillegg til flotte skuespillerprestasjoner og eventyrlige kulisser, inneholder filmen mange nydelige sangsekvenser - med "A heart full of love" som ett av de absolutte høydepunktene. 



Dette er en film jeg allerede nå gleder meg til DVD-release, fordi det betyr at jeg kan se filmen om og om igjen, når det måtte passe meg! Her må det bli terningkast seks


Les Miserables-filmene jeg har fra før av - i tillegg til CD-utgaven av 10 årsjubileums-
forestillingen i London

(Under prisutdelingen i februar 2014 fikk Anne Hathaway Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble også en Oscar i kategorien beste makeup.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Anne Hathaway (Fantine), Hugh Jackman (Jean Valjean), Russell Crowe (Javert), Helena Bonham Carter (Madame Thénardier), Eddie Redmayne (Marius), Samantha Barks (Éponine), Amanda Seyfried (den voksne Cosette), Sacha Baron Cohen (Thénardier) m.fl.
Spilletid: 158 min.




Javert
Jean Valjean og Fantine, etter at hun har begynt å prostituere seg 
Fantine 
Jean Valjean har hentet Cosette hos vertshusparet 
Cosette og Marius

søndag 30. desember 2012

"Life of Pi" (Regissør: Ang Lee)

En helt utrolig filmopplevelse! 

Endelig! Endelig kom filmen som vi har ventet på så lenge, vi som elsket Yann Martels "Historien om Pi"! Ikke bare det: den er dessuten innspilt i 3D-format! Og bare for å ha sagt det først som sist: 3D-format gjør ikke en dårlig film god. Derimot gjør den en god film helt eminent! Etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: den er enda bedre enn boka! Tenk det!


Rammen for historien er en canadisk forfatter som under et opphold i India, hvor han jaktet på en god historie, har fått høre at Piscine Molitor Patel - kalt Pi - har en fantastisk historie å fortelle. Paradoksalt nok befinner Pi seg i Montreal i Canada - ikke i India - der han havnet etter å ha overlevd et skipsforlis i Stillehavet. Og etter å ha truffet Pi i Montreal, begynner Pi, som nå er blitt en godt voksen mann, å fortelle sin historie. En fascinerende historie som nesten er for fantastisk til å være sann ... eller?

Pi begynner med å fortelle at han har fått navn etter et berømt parisisk svømmebasseng. Etter å ha blitt mobbet på skolen fordi navnet Piscine litt for ofte ble til "Pissing", bestemte han seg for at Pi skulle være hans navn. Faren driver en zoologisk hage i Pondicherry, og nærheten til dyrene betyr mye for Pi og broren Ravi. Under sin oppvekst bestemmer Pi seg for at han både vil være hindu, muslim og katolikk, og senere skal han også komme til å studere jødedommen. Da Pi er 16 år skjer det politiske endringer i landet, og dette fører til at faren bestemmer seg for å selge alle dyrene, emigrere fra India og sette kursen mot Canada. Hele familien går etter dette ombord i et japansk skip, og de av dyrene som ikke er solgt enda, er med på overfarten. 

Ikke mange dagene etter at skipet har forlatt Manilla og befinner seg ikke langt fra Marianegropen, kommer de opp i et forferdelig uvær. Skipet forliser, og i kampen om overlevelse er det kun Pi som klarer å komme seg i en livbåt - sammen med en sebra, en orangutang, en hyene og en bengalsk tiger. Etter dette begynner en helt fantastisk ferd over Stillehavet, der det til slutt bare er frykten for tigeren som gjør at Pi ikke gir opp ... 

Hvordan det hele går til? Se - det må du finne ut selv - enten ved å lese boka eller ved å se filmen! Jeg kan i alle fall love et fantastisk eventyr fyllt med nydelig natur, vakker filming, fantastiske filmeffekter (dels takket være 3D-effektene), herlige skuespillere (hvor bl.a. Gérard Depardieu dukker opp i en liten gjesterolle), ikke rent lite humor og med en eksistensiell overbygning til hele historien, som på en måte gir alt mening til slutt. Fire tigre er visstnok brukt under innspillingen - pluss en animert utgave av den. Og det er virkelig ikke mulig å se hvem som er hvem - ekte eller animert ... Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks, og jeg erklærer herved filmen som en av mine favoritter! Jeg er overbevist om at "Life of Pi" kommer til å sope inn en hel del Oscarstatuetter! (Etterfølgende kommentar: filmen har mottatt prisen for beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Life of Pi
Norsk tittel: Historien om Pi
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Suraj Sharma (Pi som ung gutt), Irrfan Khan (Pi som voksen), Tabu (Pi´s mor), Adil Hussain (Pi´s far), Gérard Depardieu (kokken ombord på det japanske skipet), Rafe Spall (forfatteren) m.fl.
Spilletid: 127 min.

Andre som har omtalt filmen:
- Artemisas Verden - 02.01.2013








Populære innlegg