Mokhtar Barazesh: "Den innbilte fristelse til lykke"

En fortellerstemme fra Iran

Om forfatteren:

Mokhtar Barazesh (f. 1964) er aserbajdsjaner fra Iran, og akkurat dette var faktisk årsaken til at jeg plukket med meg boka da jeg tilfeldigvis kom over den i en bokhandel. Lite fremstår som mer spennende enn å få innblikk i andre kulturer, synes jeg. 

Forfatteren kom til Norge sammen med sin familie i 2001. I dag er han norsk statsborger og arbeider som morsmålslærer i kommunene Røyken og Bærum. Han  skriver om politikk og menneskerettigheter i iranske og aserbajdsjanske nettaviser og står også ansvarlig for blogger på norsk, tyrkisk, aserbajdjansk og persisk, kan jeg lese på bokas smussomslag.

Om novellesamlingen "Den innbilte fristelse til lykke":

Novellesamlingen består av fire noveller, tre av dem med handlingen lagt til Iran, tidsmessig etter den iranske revolusjonen, mens handlingen i den siste foregår i Norge. Samtlige noveller belyser hver på sitt vis ulike sider ved prestestyret, og de konsekvenser dette har for dagliglivet til menneskene som bor i Iran, og for dem som har valgt å flykte. I og med at det ikke er så mange år siden forfatteren selv bodde i Iran, går jeg uten videre ut fra at han har inngående kjennskap til det iranske samfunnet. 

 I novellen "Den grønne druen" skildres livet til ungjenta Sima, som nettopp har mottatt et brev fra kjæresten som har slått opp. I dette samfunnet er det imidlertid forbudt å ha en kjæreste, i alle fall uten foreldrenes vitende og vilje, og er det noe moralpolitiet slår alvorlig ned på, så er det umoral eller mistanke om sådan. Brevet fra eks-kjæresten - i den grad man egentlig kan snakke om et forhold som fortrinnsvis har bestått av telefonsamtaler - inneholder tegningen av en grønn drue. Da brevet blir oppdaget og beslaglagt av læreren, er det denne druen de er opptatt av. 

"Den grønne druen? Hva kunne den bety? tenkte Sima. - Hvis du ikke forteller oss hva den grønne druen betyr, vil alt bli vanskelig for deg, hadde Søster Rektor sagt med en truende tone. 

Sima forsto at situasjonen hennes var alvorlig.

Kanskje Nasrin kunne vite noe om den grønne druen? Men etter dagens hendelse på Søster Rektors kontor var Sima blitt usikker. på om Nasrin fortsatt ville holde kontakt med henne. Hun husket godt hva som hadde skjedd etter at elevvaktene på skolen fant et bilde av Rambo i skriveboken hennes og hun fikk en skriftlig advarsel fra skolen: Nasrin trakk seg unna.

Søster Rektor hadde sagt: - Skammer du deg ikke? At du som går i første videregående leker med slike bilder?" (side 15-16)

Brevet får helt fatale konsekvenser for Sima i et samfunn der staten blander seg inn i alt, også i den mest private delen av livet. Det går på verdigheten løs. Hvilken fremtid har hun etter dette?

Den neste novellen - "En uferdig histories lengsel" - er etter min mening den beste i samlingen. Den handler om en familie som i sin tid ble splittet den gangen grensen mellom Iran og Aserbajdsjan ble lukket. Nå ryktes det at grensen skal åpnes igjen, og dermed våkner et dyptfølt ønske om å få se igjen gamle slektninger. Slektninger som familiefaren er overbevist om er i live fremdeles ... 

" ... hvordan skulle vi fortelle at ingen i hans familie hadde overlevd på den andre siden av havet.

Far levde i en verden av falske drømmer. Vi visste, men han var uvitende, eller ville ikke vite ..." (side 51)

I tittelnovellen - "Den innbilte fristelse til lykke" - møter vi en ung mann som kurtiserer en kvinne - blant annet ved å sende henne parfyme hun ikke bruker. Det er ikke lett å finne tid og anledning til å være sammen på tomannshånd. 

"Ingen av oss våget å komme for nær, eller snakke sammen. Jeg ønsket ingen problemer. Vi var lykkelige om dagen, om natten tenkte jeg på hvor ulykkelig vår lykke var.
- Legg fra deg hijaben, sa jeg.
Hun reiste seg fra sengen. - Hva er det med hijaben min? sa hun surt.
- Jeg vil se håret ditt!
Hun hadde sittet på stolen med manteauen og hijaben på. Da hun la seg i sengen, var hun fremdeles fullt påkledd. Jeg kysset en ung, vakker kvinne kledd i kappe og skaut." (side 79)

Den siste novellen - "Frosne blomster" - handler om en liten familie som har flyktet fra Iran til Norge. Deler av handlingen er om datterens drøm om en sykkel, men mest av alt handler dette om en familiefar som nesten går til grunne fordi han ikke kan jobbe pga. skadene han er pådratt etter tortur. Mens kona og datteren viser alle tegn til trivsel og integrering ... Til slutt går det ikke lenger, og paret skilles. 

Fellesnevneren for samtlige noveller er at dette er sterke historier. Sterke og interessante historier, som det er viktig at noen forteller! Samtidig tenker jeg at disse historiene hadde gjort seg best som dokumentar. Jeg fant dessverre ikke så mange litterære kvaliteter ved tekstene. For eksempel mangler novellesamlingen de kvaliteter jeg i sin tid fant hos den pakistanske forfatteren Daniyal Muenuddin i hans novellesamling "Andre rom, andre undere". Den novellesamlingen var til gjengjeld helt brilliant! 

Samtidig må jeg si at jeg synes det er spennende at mennesker fra andre deler av verden, som har bosatt seg i vårt land av ulike årsaker, skriver på norsk og utgir bøker i Norge! Det har flere gjort før ham, blant annet Daniyal Muenuddin, og flere kommer det garantert etter hvert!

Jeg er en leser som liker at alt ikke beskrives helt ut, at det er noe undertekst og at noe overlates til leserens fantasi. Jeg leter også etter vakre setninger, setninger med et fortettet meningsinnhold, setninger som gir rom for tolkning og som ikke serverer alt rett ut. Innimellom glimter Mokhtar Barazesh til, som i sistnevnte sitat som jeg har hentet fra novellen "Den innbilte fristelse til lykke". Her gir teksten meg noen bilder og gjør noe med meg som leser. Samtidig kunne forfatteren sikkert ha gått lenger, skrevet på en måte som hadde gjort mer vondt, hadde vært mer provokativt. Jeg har både lest en hel del bøker og sett en del filmer fra Iran, og i den konteksten opplevde jeg vel også at det fremkom lite nytt i disse novellene. Når det er sagt ønsker jeg å fremheve at språket er over middels godt, selv om det er enkelt, og at disse novellene helt sikkert har stor verdi for andre som kanskje ikke har lest så mange tekster om Iran. I og med at novellene tar for seg noen ulike aspekter ved det iranske samfunnet, gir de økt innsikt om leveforholdene til vanlige mennesker i Iran. Alt i alt er dette en lesverdig novellesamling, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale, selv om dette ikke er hva jeg vil kalle stor litteratur. 

Mokhtar Barazesh har tidligere utgitt barneboka "Adoptivkyllingen og andungen". Denne boka utkom i 2008. Jeg kjenner ikke til om han har skrevet flere bøker. 

Utgitt: 2010
Forlag: Communicatio 
Antall sider: 117 
ISBN: 978-82-92400-50-0
Boka har jeg kjøpt selv. 

Mokhtar Barazesh (Foto: Kolofon forlag)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Parinoush Saniee: "Den stumme gutten"

En historie om en dysfunksjonell iransk familie 

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran -  forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk. 

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke. 

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger." (side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...). 

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien. 

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten. 

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ... 

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ... 

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik. 

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt. 

Utgitt i Iran: 2004 
Originaltittel: Pedar-e aan digari
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Font forlag
Oversatt: Nina Zandjani
Antall sider: 283
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume)

Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger
- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 06.01.2014 - Hun er Irans mest leste forfatter. Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.
- Pias kulturblogg - 15.04.2014

"Operasjon Argo" (Regissør: Ben Affleck)

"The best bad plan we have ..."

"Operasjon Argo" ble nominert til hele syv Oscars i forbindelse med årets prisutdeling, og vant tre av disse. Den kanskje gjeveste av dem alle: som beste film. Dessuten mottok Alan Arkin prisen for beste birolle, mens Chris Terrio mottok prisen for beste manus ("best adapted screenplay"). I tillegg er filmen så neddynget av nominasjoner og priser at man skjønner at det er tale om en ekstraordinær film. 

"Argo" er basert på virkelige hendelser fra et gisseldrama i Iran under den iranske revolusjonen i 1979. 

Bakteppet var dette: sjahen av Iran flyktet fra landet i januar 1979. I begynnelsen ansett som en slags "ferie", men han skulle aldri vende tilbake til sitt hjemland. Etter dette ankom Ayatollah Khomeini, som hadde levd i eksil i en årrekke. Noen år med uroligheter fulgte, inntil et strikt regime opprettet ro og orden i landet - i alle fall på overflaten. 

Etter sjahens flukt ble det klart at han led av en uhelbredelig form for kreft, og i oktober 1979 ble han sluppet inn i USA for å motta medisinsk behandling. Dette utløste en storm av protester i Iran, som fra før av var rasende på USA.  Den avgåtte sjahen hadde nemlig veltet seg i vestlig luksus og dekadanse, mot at USA fikk fritt leide til landets oljeressurser. 

I åpningsscenen i "Argo" blir vi vitne til en rasende folkemengde som stormer den amerikanske ambassaden i Teheran. Inne i ambassaden forsøker  diplomatene å tilintetgjøre sentrale dokumenter som de frykter senere skal bli brukt mot dem. Imens klarer seks av amerikanerne ved ambassaden å flykte, og havner etter hvert i den canadiske ambassaden som gjester. 66 av de andre ambassadeansatte ble tatt til gisler, og satt i fangenskap i 444 dager, inntil sjahen døde og iranske myndigheter ble noe mer villig til å forhandle om løslatelse av dem. Det er imidlertid ikke disse gislene denne filmen handler om, men de seks som klarte å flykte, og som ble sittende fast i den canadiske ambassaden uten å komme verken frem eller tilbake. Til alt hell visste ikke iranerne om dem, men tiden jobbet mot dem. I den tidligere amerikanske ambassaden jobbet nemlig iransk etterretning frenetisk med å pusle sammen dokumenter som var blitt strimlet i makuleringsmaskinene av amerikanerne rett før stormingen av ambassaden ... Det var bare et tidsspørsmål før de ville skjønne at det manglet seks mennesker ... 

I USA arbeidet amerikanske myndigheter med å legge strategier for hvordan man skulle få løslatt gislene, herunder de seks som satt internert i den canadiske ambassaden. Og det var her Tony Mendez (spilt av regissøren selv - Ben Affleck) kom inn i bildet. Han utarbeidet nemlig en plan om at han med flere skulle utstyres med canadiske pass og late som om de skulle spille inn en film - "Argo" - og deretter sørge for å inkorperere flyktningene ved den canadiske ambassaden i film-crewet. Ved hjelp av falske canadiske pass skulle de så fraktes ut av landet via Sveits. 

Hagia Sofia, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

På vei fra USA mellomlandet Tony Mendez i Istanbul, hvor han møtte sine samarbeidspartnere. Vandrende rundt i Hagia Sofia og andre sentrale steder, ble de siste brikkene i planen diskutert. 

Mange av filmscenene som følger i det som angivelig skulle være Teheran, er helt opplagt filmet i Istanbul. Store basar og krydderbasaren er sånn sett nokså lett gjenkjennelig av undertegnede, siden det er bare et år siden jeg besøkte denne byen. 

Store Bazar, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

Selv om jeg visste hva utfallet i filmen ville bli, holdt jeg pusten nesten helt til siste slutt. Filmen er på mange måter helt mesterlig. Det er imidlertid én ting jeg alltid reagerer på når amerikanerne skal lage filmer som dette, og det gjorde jeg også denne gangen. Fienden - i dette tilfellet Iran og det iranske folket som vises frem - fremstilles så endimensjonalt at det tidvis er kvalmende. Jeg skjønner jo at de som stormet ambassaden var langt fra vennligsinnede, og jeg skjønner også at menneskene som amerikanerne møtte på slutten av sitt opphold i Iran var meget mistenksomme. Men bildet som tegnes av iranerne nærmest som et ondt folk ... det reagerte jeg på. Det er så og si ingen nyanser i dette bildet - kanskje bortsett fra to iranske kvinner som jobbet ved den canadiske ambassaden. Dette trekker ned mitt helhetsinntrykk av filmen, som ellers er både viktig og ikke minst flott filmet, bare for å ha sagt dét. 

Noe av det jeg dessuten fant underholdende var den gjennomførte 1970-tallskoloritten i ett og alt - i klesdrakt, bilpark, det forhold at "alle" røkte osv. Ikke én eneste detalj var overlatt til tilfeldighetene. Så hvorfor ikke også balansere bildet av iranerne? I den grad bildet nyanseres, er latterliggjøring det nærmeste jeg kommer - som da alle står i utsjekkingsskranken og "bestikker" kontrollørene med latterlige tegninger fra den fiktive filmen "Argo" ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Når det ikke blir en seks´er er dette fordi jeg synes den endimensjonale fremstillingen av iranere skjemmer helhetsinntrykket. 

(Filmen fikk Oscar i kategoriene beste film og beste adapterte manus i forbindelse med Oscar-utdelingen for 2013.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Argo
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Ben Affleck (Tony Mendez), Bryan Cranston (Jack O´Donnell), Alan Arkin (Lester Siegel), John Goodman (John Chambers) m.fl.
Spilletid: 120 min.

Tove Skagestad på Lørenskog bibliotek 12. mars 2013

(Foto: RMC)

Selv om jeg ikke har rukket å lese Tove Skagestads bok enda, har jeg gledet meg en stund til at hun skulle komme til Lørenskog bibliotek for å snakke om den. Her forteller hun nemlig historien om Sedegheh Gharagozlian, kvinnen som i 1986 måtte rømme fra Irans ayatollah-styre. Med aviser som stort sett bare er fulle av vrengebilder av virkeligheten, er det nemlig befriende å lese en bok om en kvinne som fikk det til - dvs. å bli en vellykket integrert kvinne i vårt norske samfunn. Og det uten å måtte oppgi sin kulturelle bakgrunn på noe vis. 

Men først litt om forfatteren, som jeg faktisk er overrasket over ikke å finne noe om på Wikipedia. Tove Skagestad (f. 1954) har i alle fall jobbet som frilansjournalist ved siden av å være skuespiller ved Det Norske Teater, kan jeg lese på bokas smussomslag. Tidligere har hun utgitt bøkene "Hva med meg da? Når partneren blir syk" og "Se meg! Å vokse opp med syke foreldre". Hun har først og fremst vært opptatt av å skrive om mellommenneskelige relasjoner, og sånn sett er det antakelig ikke tilfeldig at hun har skrevet en bok om en kvinne som Sedegheh. Om Sedegheh (f. 1956) kan jeg videre lese at hun var nesten ferdig utdannet jurist da hun ble utvist fra Universitetet i Iran. Og at hun fullførte sin doktorgrad i ernæringsfysiologi ved Universitetet i Oslo i 2007, etter å ha startet på bar bakke uten eksamenspapirer - som vaskehjelp i en barnehage, i første omgang uten verken å kunne norsk eller engelsk ... At det er en helt vi introduseres for, bør det derfor ikke herske noen tvil om!

Sterkt møte mellom forfatter og hovedperson i boka (bildet
lånt fra Deichmanske bibliotek)

Innledningsvis påpeker Tove Skagestad at denne boka, som hun begynte på i 2009 og dermed lenge før den arabiske våren var et faktum, har blitt skremmende aktuell. For det som skjer i Midt-Østen nå, der folket protesterer mot sittende diktatoriske regimer i land etter land, er nærmest en blåkopi av det som skjedde i Iran for over 30 år siden. 

De aller fleste av oss vet alt for lite om Irans revolusjon. Det vi imidlertid vet er at Khomeini var den første som skjønte at han kunne bruke islam som et politisk våpen, og med dette endret han faktisk verden. I de arabiske landene som har opplevd opprør mot diktatoriske styresett, hersker det nå stor forvirring. Og det som begynte som folkets opprør mot urettferdighet, og sånn sett en berettighet revolusjon mot det bestående, er - som det skjedde i Iran - i ferd med å bli en revolusjon som stjeles av ytterliggående religiøse krefter. 

Iran lå på 60-70-tallet langt foran Norge og andre vestlige land i økonomisk velstand og utvikling. Landet var meget moderne og kvinner hadde både karrieredrømmer og mye frihet. Forfatteren var svært fascinert av historien, så pass at hun ønsket å skrive om det. Tilfeldigheter førte henne til Sedhegeh, som i begynnelsen var svært skeptisk, men som etterhvert gikk med på å bli skrevet om. I løpet av de to årene de samarbeidet, var det en helt fantastisk historie som ble avdekket. 

Forfatteren leser fra sin bok "Tro, Håp og revolusjon -
Et møte med en iransk kvinne" (Foto: RMC)

Sedegheh vokste opp i Teheran som en av 11 søsken. Familien hadde det godt, og hver sommer dro de til det Kaspiske hav for å bade. Sjahens store prosjekt var å modernisere Iran, så både miniskjørt, bikinier og vestlig popmusikk var velkommen. Side om side med alt dette moderne var det imidlertid også strengt religiøse, som ikke tillot kvinnene sine å vise seg i annet enn tildekket tilstand. 

Sommeren 1963 fant det sted et blodig opprør i den svært religiøse byen Qom. Ham vi i dag kjenner som ayatollah Khomeini ble arrestert, og fordi man ønsket å unngå at han skulle bli erklært martyr, ble han sendt i eksil til Irak. 

Etter hvert begynte Sedegheh på Universitetet i Teheran. Faren hadde innstendig advart henne mot å engasjere seg politisk, men dette tok hun ikke alvorlig. Særlig ikke fordi hun forelsket seg i en meget politisk engasjert mann. Til alt overmål hadde han også bart, og på den tiden var dette ensbetydende med å være kommunisk. Foreldrene likte ham ikke, men Sedegheh trasset gjennom at hun ville gifte seg med ham. Til slutt gikk foreldrene hennes med på det, og det ble etter hennes ønske arrangert et enkelt bryllup. Faren nektet å gi sin velsignelse, og det hele ble dermed en blek skygge av hva selv bruden hadde tenkt. I begynnelsen hadde hun og ektemannen Manaf ikke noe eget sted å bo, så de bodde hos sine respektive foreldre. 

Mitt eksemplar av boka (Foto: RMC)

1970-tallet bar preg av mange demonstrasjoner, hvor man protesterte mot sjahens udemokratiske styresett. Det hele kuliminerte i forbindelse med en kinobrann i Teheran i 1978, der mange mennesker ble drept fordi de ikke kom seg ut. Sjahen skyldte på Khomeini og hans støttespillere, mens de skyldte på sjahen. Fremdeles den dag i dag er det ingen som vet eksakt hvem som sto bak ugjerningen. Khomeni bodde fremdeles i eksil, men hadde likevel stor innflytelse på det som skjedde i sitt hjemland. Han sendte kassetter med popmusikk, som også inneholdt politiske slagord midt i. 

Sjahen skjønte egentlig ikke hva som skjedde før det var for sendt. Han hadde gitt støtte til mullahene og moskéene, fordi de representerte en motsetning til det han oppfattet som en mye større trussel, nemlig kommunistene. I mellomtiden var det nettopp i moskéene at opprøret grydde, sakte men sikkert. Og moskéene og alt som foregikk der, unngikk sikkerhetspolitiets overvåkning, hellige som disse stedene jo tross alt var. 

Etter hvert ble Khomeini utvist og fordi ingen arabiske land ville ta imot ham, havnet han i Frankrike. I løpet av de tre månedene han befant seg der, brukte han mediene for alt de var verdt - og de lot seg villig bruke. Gjennomsnittlig avga han fire intervjuer pr. dag under sitt tre måneder lange opphold i Frankrike, og han var svært bevisst på hvor langt han kunne gå uten å skremme vestlige medier. Han snakket om demokrati og frihet, og spilte også til en viss grad på sin religion. Da sjahen reiste utenlands 15. januar 1979, angivelig på ferie mens dette skulle bli hans siste reise ut av Iran (han kom aldri tilbake), erklærte Khomeni fra Frankrike at han ville returnere til Iran. Nei, sa sjahens statsminister, og stengte alle landets flyplasser. Etter få dager hersket imidlertid det reneste kaos, og landets økonomi var i alvorlig fare. Bare to uker etter sjahens flukt landet Khomeni i en fransk concorde i Iran, og i lommen hadde han et utkast til en ny iransk grunnlov. 

Sedegheh Gharagozlian (bildet er lånt fra Halden  frivillighetssentrals
nettsider)

De strengest religiøse i Iran tok i mot Khomeni som sin redningsmann fordi de trodde han var den tolvte imam, men det tok ikke lang tid før forvirring rådet. Var nå denne Khomeini så verdig som de hadde trodd, når alt kom til alt? I alle fall - den 11. februar 1979 vant Khomeini makten etter en kamp om makten i landet - med demokrati og islam som våpen. Egentlig handlet det ikke om de sekulære mot de religiøse, for man trodde hele tiden at det ville komme et demokratisk styresett ut i den andre enden. Men en paragraf endret det hele; en paragraf som ga landets åndelige leder uinnskrenket makt. Dermed var man tilbake ved utgangspunktet: et nytt diktatur, men nå med et religiøst overhode på toppen av makthierarkiet. Og kvinnenes frihet var med ett borte, og det var også all vestlig innflytelse, sminke og andre forfengelighets-greier. Kvinnene måtte tildekkes, og det ble slått hardt ned på dem som ikke fulgte reglene. 

I årene mellom 1981 og 1983 ble nesten all motstand radert bort. Enten ble folk henrettet, gikk under jorden, levde et dobbeltliv eller flyktet. Universitetet stengte i to år, og da det åpnet igjen var alle lærerne byttet ut med mullaer, og pensumet var et helt annet. Mange intellektuelle flyktet (kalt "hjerneflukt") fordi de ikke kunne forholde seg til det nye regimet. Og de som ble igjen var på mange måter tvunget til å leve et dobbeltliv eller oppgi all motstand. Sedegheh og ektemannen valgte å leve et dobbeltliv. Bare de som kunne bevise at de ikke hadde vært politisk aktiv, fikk jobb i det offentlige. Sedegheh var derfor tvunget til å lyve, og hun fikk jobb ved Universitetet. Daglig ble hun og andre kvinner ransaket av Revolusjonsgarden. Tykkelsen på hijaben ble målt, vesken endevendt i evig jakt på forbudte gjenstander og forfengelighetsartikler som leppestift o.l. 

Bildet er lånt

Bildet på forsiden av boka er Sedeghehs studentbevisbilde. Dette er den samme kvinnen som vokste opp med miniskjørt, bikinier og Beatles-musikk ... 

En dag ble Sedegheh avslørt som forhenværende politisk aktiv, og straffen var utvisning fra universitetet. Da var hun nesten ferdig utdannet jurist. En tilværelse som hjemmeværende, men nå 100 % politisk aktiv, ble etter dette situasjonen for henne. I 1986 opplevde hun og ektemannen at venner forsvant, for siden aldri å dukke opp igjen. Det politiske partiet de jobbet for var organisert i celler, slik at dersom ett medlem ble torturert, så risikerte ikke alle å bli avslørt. Myndighetene hadde imidlertid en smart taktikk. De torturerte enkeltmedlemmer, slapp dem løs og fulgte etter dem eller tvang dem til å avtale møte med en av toppene i cellen under. Slik jobbet de seg møysommelig gjennom alle cellene, for til slutt å knuse enhver motstand. Til slutt førte tilfeldigheter til at de så vidt unngikk å gå i en felle. Det som imidlertid var klart var at Manaf måtte flykte for å unngå arrestasjon, og han dro da til Tyrkia. 

Sedegheh løy til naboer og sikkerhetspolitiet om at mannen hennes var på jobbreise utenlands, men etter et halvt års tid ble det vanskelig å bli trodd. Sedegheh skjønte at hun måtte flykte selv - sammen med sine to mindreårige barn. Til alt hell sto hun ikke på noen stopp-lister og kunne forlate landet med vanlig rutefly, utstyrt som om hun var turist. Etter et siste farvel med familien i desember 1986, 30 år gammel, forlot hun Iran. Det skulle gå 15 år før hun kunne reise tilbake på ferie. 

I begynnelsen måtte familien friste en tilværelse nederst på rangstigen i Tyrkia, og de unngikk så vidt å sulte ihjel. Knapt et par år senere kom hun og familien til Norge, nærmere bestemt Haugesund, og der begynte hun på ungdomskolen. Hun kunne verken norsk eller engelsk, men gjorde det svært godt. Eksamenspapirene hennes lå igjen i Iran, så her var det bare å begynne på nytt - mens hun vasket i en barnehage for å tjene penger. I 1988 fikk hun og mannen en telefon fra hjemlandet. Det hadde da vært massehenrettelser i Iran, og en bror av Manaf var blant dem. Dette førte til at Manaf ble psykisk syk. 

Tove Skagestad fortalte om at det gjorde noe med hennes fordommer mot innvandrerkvinner å skrive denne boka. Hun fikk virkelig øynene opp for at det bor mer i enkeltmenneskene som kommer hit enn hva vi er tilbøyelig til å tro. 

Avslutningsvis fortalte Skagestad at Sedegheh var tilbake i Iran for første gang i 2001. Hun var svært spent på hvordan det ville bli å komme tilbake, og hadde med seg papirer fra Aker sykehus, som bekreftet at hun var forsker. Dette hjalp imidlertid ikke det minste. Det gjorde derimot et korrupsjonsutspill fra en svoger ... 

Den 11. januar 2011, nøyaktig 32 år etter den iranske revolusjon, befant Sedegheh seg atter tilbake i Iran, og der kunne hun følge nyhetsoppslagene om Mubaraks flukt fra Egypt. Hun opplevde dette som en ren reprise av den iranske revolusjonen. Det samme skjer om igjen! I skrivende stund hersker det kaos i en rekke arabiske land - slik det gjorde i Iran de første to-tre årene etter - og det er i dag mye som tyder på at religiøse ytterliggående stjeler folkets revolusjon fra dem. Lengselen etter mer frihet blir atter en illusjon og en uoppnåelig drøm, med mindre det skulle skje noe fullstendig uventet ... 

Tove Skagestad åpnet for spørsmål fra salen til slutt, og flere kom med spennende innspill til hennes tema. Og med det var et svært interessant foredrag over, og jeg klarte som en av fire av  sikre meg et eksemplar av boka. For flere eksemplarer hadde hun faktisk ikke med seg ... 

Jeg sikret meg selvsagt en signatur (Foto: RMC)

Helt til slutt kan jeg nevne at Lørenskog bibliotek har mange interessante foredrag i tiden fremover, og at jeg allerede gleder meg veldig til 11. april kl. 19.00, for da kommer Per Petterson, som skal samtale med Hilde Kramer om boka "Jeg nekter" (som jeg mener kanskje var en av høstens beste bøker), om sitt forfatterskap og om hvor han henter inspirasjon fra til sin skriving.

Parinoush Saniee: "Det som ventet meg"

Irans historie gjennom 50 år sett med kvinnelige øyne

"Det som ventet meg", eller "Sahm-e-man" som den heter på persisk, er Parinoush Sanitee´s debutroman - og så vidt jeg vet også hennes eneste bok så langt. Boka utkom i Iran i 2004, og skal siden ha blitt forbudt flere ganger - inntil forfatterens advokat og vinner av Nobels fredspris, Shirin Ebadi, sørget for at forbudet ble opphevet en gang for alle, i følge opplysningene som kan leses på smussomslaget. I dag er den tidenes mestselgende roman i Iran, og den er oversatt til en rekke språk.

I boka følger vi jeg-personen Masoumeh fra hun som ung pike flytter sammen med familien sin fra den strengt religiøse byen Qom til hovedstaden Teheran på 1960-tallet og frem til til vår tid. Det forhold at Masoumeh har et atskillig lysere hode enn sine brødre, og får gjennomslag for sine bønner om å få lov til å gå på skole, fører til misunnelse og hat i søskenflokken. Brødrene hennes mener at hun vanærer dem ved i det hele tatt å bevege seg utenfor hjemmet. Og da hun atpåtil kommer trekkende med den atskillig mer frigjorte venninnen Parvaneh, som både fniser og snakker slik at andre kan høre stemmen hennes, er de stadig på vakt. Det hele topper seg da det blir avslørt at Masoumeh har hatt kontakt med lærlingen Said som jobber i doktorens farmasøytiske butikk, og åpenbart har forelsket seg i ham. Samtidig som Masoumeh bankes både gul og blå, og Said utsettes for drapstrusler, blir det om å gjøre for brødrene å få giftet henne bort i hu og hast.

I første omgang kommer Masoumehs brødre trekkende med den ene håpløse kandidaten etter den andre, og Masoumeh gråter og bærer seg for å slippe å gifte seg. Plutselig får hun hjelp fra uventet hold, idet den gifte elskerinnen til en av brødrene hennes setter henne i forbindelse med en meget kultivert familie hvis sønn er både kjekk og gifteklar. Problemet er at hun ikke får se ham før bryllupet og at det hele må skje i løpet av en ukes tid. Uansett hvor mye Masoumeh protesterer, hjelper det ikke. Og gift blir hun. Skrekkslagen venter hun på bryllupsnatten, som hun forventer skal bli et maritt, men uten at dette slår til. Hennes ektemann Hamid stikker nemlig av og blir borte et par dager - for å "være sammen med vennene sine". Dette blir starten på et helt annet ekteskap enn Masoumeh er forberedt på. Hun og Hamid får etter hvert tre barn, men ekteskapet preges av fravær av både ektemann og kjærlighet. Hun kan ikke glemme sin første og store kjærlighet Said, men selv om ekteskapet hennes med Hamid er nokså kaldt, har hun det etter iranske forhold heller ikke direkte dårlig.

Etter hvert skal Masoumeh oppleve at mannen hennes blir fengslet for politisk aktivitet i tiden før den iranske revolusjonen i 1979, at han blir hyllet som en helt etter at sjahen er avsatt og at han atter stemples som fiende da det er islamistene og ikke kommunistene som vinner makten i Iran. Så følger åtte år med krig med nabolandet Irak, og Masoumehs stilling i det iranske samfunnet påvirkes stadig av hva mennene rundt henne foretar seg. Som om det hun selv står for er helt uten selvstendig verdi ...

"Det som ventet meg" er en pageturner-aktig bok som forteller historien om Iran gjennom hele 50 år, med fokus på kvinnenes situasjon sett gjennom Masoumehs øyne. Joda, det har vært skrevet mange bøker i denne genren, men jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en slik bok som for det første er skrevet av en iransk kvinne og som for det andre er skrevet av en person som fremdeles bor i Iran. Rent litterært vil jeg si at boka har en hel del svakheter. En del av personskildringene blir vel overfladiske og også stereotype, som hovedpersonen som stort sett bare er god og så langt jeg kunne se nesten ikke hadde en eneste negativ egenskap. Mennesker Masoumeh fikk i mot underveis, ble dessuten gjennomgående beskrevet som onde og karaktersvake. Det er mye fokus på utseendet til menneskene i boka, og jeg satt igjen med et inntrykk av at de fleste var overjordisk vakre. 

Om det skyldes originalen eller overettelsen at de samme adjektivene ble gjentatt og gjentatt - nesten til det kjedsommelige - vet ikke jeg. Inntrykket jeg etter hvert satt igjen med var at de litterære kvalitetene sank spesielt mot slutten. Når det er sagt må jeg like fullt medgi at dette var en roman jeg slukte og ikke klarte å legge fra meg. Jeg ble så engasjert i Masoumehs historie at det var med stor sorg jeg vendte den siste siden i boka. Jeg har for øvrig tenkt at mye av det jeg opplevde som språklige blødmer kanskje har å gjøre med den persiske fortellerkunsten. Lidenskap og følelser beskrives med store og svulstige ord - ord som i vår vestlige verden fort virker litt voldsomme, men som i Iran antakelig er helt vanlig? Når jeg dessuten tenker på forholdene denne romanen har blitt til under, er jeg full av beundring for forfatterens prosjekt. Boka er kompleks, historien er sterk, den er viktig og den er universell i forhold til de fleste iranske kvinners skjebne. På tross av bokas litterære svakheter, ender jeg altså opp med å gi denne boka terningkast fem. Det er ikke den beste fem´eren jeg har gitt, men jeg har uansett ingen problemer med å anbefale denne boka varmt! Jeg har da lagt avgjørende vekt på historien som sådan. 

Utgitt i Iran: 2004
Originaltittel: Sahm-e-man
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt fra persisk: Nina Zandjani
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 473

Intervju med forfatteren - Moderne kvinneliv i Iran

Flere andre bokbloggere skrevet om denne boka:
- Knirk - 3. oktober 2012
- Kasiopeiias bøker - 26. mai 2012
- Oversetterbloggen - 23. august 2012

Parinoush Saniee

Yasmin Crowther: "Safran-kjøkkenet" (2006)

Om identitet, røtter og et vanskelig mor-datter-forhold

Yasmin Crowther (f. 1963) er en britisk forfatter som debuterte med «Safrankjøkkenet» i 2007. Romanen fikk raskt stor oppmerksomhet og ble oversatt til flere språk. Crowther, som selv har iransk bakgrunn gjennom sin mor, skriver med stor følsomhet om identitet, familiehemmeligheter og kulturmøter. Med denne boken ble hun sammenlignet med forfattere som Jhumpa Lahiri og Monica Ali, som også skildrer tilhørighet og forankring i skjæringspunktet mellom ulike kulturer.

Fortellingen åpner dramatisk: Sara, som nylig er gift, mister sitt ufødte barn da hun forsøker å redde fetteren fra å kaste seg i Themsen. Sorgen er overveldende, og indirekte legger hun skylden på sin mor, Maryam. Forholdet mellom mor og datter blir dermed enda mer anstrengt.

Maryam er iransk, faren er engelsk, og verken ektemannen eller datteren føler at de noen gang har kommet ordentlig innpå henne. Hun holder avstand, skjuler seg bak en tilsynelatende kjølig fasade og bærer på en hemmelighet fra sin ungdom i Iran. Når Maryam etter førti år reiser tilbake til hjemlandet, ser hun en mulighet til forsoning. Hun ber Sara komme etter.

I Iran får Sara gradvis kjennskap til morens fortid: til den store kjærligheten hun en gang opplevde, og til de dramatiske omstendighetene som tvang henne til å forlate landet. Gjennom møtet med denne historien begynner Sara å forstå hvorfor moren har vært som hun har vært, og samtidig reflektere over sin egen identitet. Hele livet har hun følt seg splittet – verken helt engelsk eller helt iransk. I møte med mors historie ser hun mer av sammenhengene og finner kanskje også en vei til å akseptere seg selv.

«Safrankjøkkenet» er nydelig skrevet, med et språk som balanserer mellom det sanselige og det lavmælte. Crowther gir oss et sterkt innblikk i kulturforskjeller, generasjonskonflikter og hvordan hemmeligheter kan prege familier i flere ledd.

Det jeg likte spesielt godt, er hvordan romanen kombinerer en personlig fortelling om sorg, tap og forsoning med et bredere bilde av Iran, et land preget av både skjønnhet og brutalitet, og et land mange vestlige lesere bare kjenner gjennom politiske overskrifter.

«Safrankjøkkenet» er en bok om å finne tilbake til røtter, om å forstå de valgene som ble tatt før oss, og om hvordan kjærlighet og smerte kan gå i arv. Det er en lavmælt, men gripende roman som blir sittende lenge i leseren.

Utgitt på engelsk: 2007
Originaltittel: The Saffron Kitchen
Forlag: Tiden
Antall sider: 288

Kader Abdolah: "Huset ved moskeen" (2007)

Om den iranske revolusjonen

Det tok litt tid før denne boka "tok av", men det er vel verdt å lese videre! Etter hvert presenteres vi for mange spennende og fascinerende menneskesjebner, som flettes inn i hverandre - alt sentrert rundt huset ved moskeen og hovedpersonen Aga Djan.

Et samfunn i dramatisk endring utgjør rammen for romanen. Vi får innblikk i Irans nyere historie, som starter med sjah-veldet og ender med fremveksten av et fundamentalistisk samfunn styrt av ayatollaer. Under sjahen var ingen i tvil om hvem som betydde noe i samfunnet og hvem som hadde makt. Etter at Khomeni overtok makten, spredte frykten og angiveriet seg, og folk ble fengslet og drept uten lov og dom. Man kunne ikke stole på noen - selv ikke medlemmer av nærmeste familie. Alt ondt kom fra Vesten og Amerika i særdeleshet ... Aga Djan må innse at hans posisjon som en betydningsfull mann tilhører en tilbakelagt epoke.

Det som gjorde boka spennende for meg var at jeg fikk innblikk i en historie jeg fra før av bare kjente fra utsiden. Slike bøker bidrar også til å tegne et mangfoldig og nyansert bilde av et folk som man grunnet manglende kunnskaper gjerne har veldig stereotype oppfatninger om.

Når jeg likevel ikke vil rangere denne boka høyere enn terningkast fire, er det fordi jeg synes det glipper litt på slutten i romanen.

Utgitt: 2005
Originaltittel: Het huis van de moskee
Utgitt på norsk: 2008
Oversatt: Guro Dimmen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 367

Kader Abdolah