Utgitt: 2011
Forlag: Tidens Norsk Forlag
Antall sider: 229
På midten av 1700-tallet ble Sørlandet herjet av en epidemi av radesyke. Sykdommen var helt forferdelig og artet seg ved at ofrene fikk svære væskende sår på hele kroppen, mens livskraften gradvis ebbet ut. Svært mange døde av denne sykdommen, som man antok var av venerisk karakter og en slags undergruppe av syfilis. Behandlingen som pasientene ble utsatt for, var imidlertid like fryktet som selve sykdommen. Den besto i at kvikksølv ble dryppet ned i sårsprekker, og førte etter hvert til at tungen hovnet opp og at man fikk smertefulle munnsår som til slutt førte til at tennene løsnet. Og man var selvsagt ikke sikret noen form for helbredelse, så bivirkningene kom gjerne i tillegg til den allerede grusomme og ikke minst skamfulle sykdommen.
I 1775 fikk legen Heinrich Deegen direktiver om å samle sammen pasienter med radesyke og bringe dem til Kong Fredriks hospital i København. Ombord kom et titalls pasienter, deriblant en ti år gammel jente og hennes far. Det er dette Gaute Heivoll har skrevet en roman om denne gangen. Som tidligere (bl.a. i "Før jeg brenner ned" og "Himmelarkivet") har han gravd i gamle arkiver og funnet en liten flik av en historie fra virkeligheten, og så har han spunnet videre på dette. Resultatet er en fantastisk roman! Som i følge forfatteren selv er blitt til "i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ..."
Vi følger den navnløse jenta og hennes far på overfarten fra Norge til Danmark. Jenta er alvorlig syk og har store sår på kroppen, særlig i underlivet. Faren, som i utgangspunktet er frisk, er svært bekymret for datteren sin, som er den siste han har igjen av familien etter at hans kone og deres andre barn er døde av den samme sykdommen. Kjærligheten vi blir vitne til mellom far og datter er rørende, og dette blir helt avgjørende for viljen til å leve. Kommer datteren til overleve, og kan faren unngå å bli smittet når han lever så tett både på henne og de andre pasientene om bord? Kan de stole på at legen virkelig vil deres beste? Og vet egentlig kongen av Danmark at de er på vei?
"Vet du hvem jeg så?
Nei, sa han.
Jeg så kongen. Han kom til meg.
Kongen?
Han var der. Han kom til meg.
Han svarte ikke.
Han holdt rundt meg, sa hun lavt.
Han lå urørlig og fikk ikke fram et ord.
Jeg hørte det, hvisket hun. Jeg hørte hjertet hans." (side 222)
Jeg mener at Heivoll har klart det igjen. Atter en gang har han skrevet en vakker og vár bok om en hendelse som ellers ville gått i glemmeboken - eller knapt ville ha blitt ofret noen oppmerksomhet over hode. Med utgangspunkt i en virkelig hendelse har han diktet seg inn i hvordan det må ha vært å være pasient ombord på skipet som skulle frakte dem til Kong Fredriks hospital i 1775. Den stigende desperasjonen om bord etter hvert som sykdomsforløpet hos de enkelte pasientene svingte, er skrevet med en inderlig innlevelse som gjør det umulig å sitte uberørt tilbake. Legen Heinrich Deegen har for øvrig virkelig eksistert.
Ikke forvent en actionfylt roman! Dette er derimot en stillferdig historie om enkle mennesker (det var som regel de som pådro seg denne sykdommen), hvis eneste håp var å overleve. Dialogene dem i mellom bærer også preg av enkelhet. Heivoll beskriver pasientenes lidelser så intenst og nært at jeg omtrent kjente smerten i min egen kropp. Jeg trodde for øvrig at dette kom til å bli en lettlest bok, men erfarte etter hvert at den krevde å bli lest nokså langsomt. Forfatteren er tidligere blitt kritisert for sin bruk av metaforer, mens min påstand er at få behersker dette slik nettopp han gjør det. Romanen bærer i det hele tatt preg av å være svært gjennomarbeidet rent språklig. Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast fem!
Gaute HeivollHer er et intervju med forfatteren på NrKs nettsider (datert 05.09.2011).
