Einar Øverenget: "Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer"

En etisk pamflett

Einar Øverenget (f. 1964) er en norsk filosof, forfatter og foredragsholder. I følge Wikipedia arbeider han med spørsmål knyttet til etikk, verdier, kulturutvikling og anti-korrupsjon i en rekke norske og internasjonale selskaper. Han har doktorgrad i filosofi fra Boston College, og har flere bøker bak seg - blant annet "Hannah Arendt" (2001), "Eksistens" (2003), "Å bli sin egen venn" (2004), "Lykkens filosofi" (2006), "Livets øyeblikk" (2007) og "Hemmeligheter" (2009). "Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer" utkom i 2014. Han var for øvrig en av de sakkyndige vitnene i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Alle som befatter seg med ledelse, mennesker og forvaltning av samfunnsverdier bør interessere seg for etiske dilemmaer, tenker jeg. Som forfatteren selv sier det: " ... systematisk etisk refleksjon er en forutsetning for å bygge gode fellesskap som evner å legge til rette for utvikling ..." Men dette skjer ikke av seg selv. 

Det er en viktig forutsetning at mennesker ser seg selv og andre som ansvarlige for sine handlinger, at mennesker utfordrer egne og andres beveggrunner, at mennesker styrer unna begrunnelser som fritar den enkelte for ansvar og at mennesker er villige til å begrunne sine handlinger med utgangspunkt i noen grunnleggende etiske prinsipper. Boka er bygget rundt disse fire faktorene. 

Etikk handler ikke om å være snill, og noen ganger vil en etisk forsvarlig handling også kunne ha negative konsekvenser for andre. Dette kan komme på spissen der flere hensyn stilles opp mot hverandre. 

Bokas tittel er "Helstøpt" og underveis stiller Øverenget spørsmål om hva det vil si å være et helstøpt menneske. Det handler ikke om å være perfekt. 

"Jeg tenker at et helstøpt menneske er helstøpt i sin menneskelighet: Det må ha et bevisst forhold til å ta valg, og det må betrakte seg selv som ansvarlig for de valg som tas. Å være et helstøpt menneske handler i stor grad om å ha integritet." (side 14-15)

Å være et helstøpt menneske handler ikke om å være uten tvil. Man må imidlertid være villig til å utforske tvilen og reflektere seg frem til et valg. Det hører med å utfordre egne motiver. Hvorfor gjør man det man gjør? En og samme handling kan derfor være etisk riktig dersom motivene er "riktige", mens den kan være feil dersom motivene er f.eks. egennyttige eller hevnaktige. Som forfatteren sier: "Man blir aldri ferdig med å oppdra seg selv." (side 19)

"Det finnes to måter mennesker kan styres på. Den ene kommer utenfra og består av lover, regler og sanksjoner. Den er en nødvendighet for et velfungerende samfunn, men vi skal se at den har sine grenser. Og så finnes det en annen måte mennesker kan styres på, og den kommer innenfra: Vi kan styre oss selv. Den måten å styres på kan vi kalle etisk - og etikken ligger strengt tatt som en forutsetning for lover og regler." (side 27)

Det som setter mennesket i stand til å styre seg selv, er frihet. 

Underveis kommer Øverenget med mange eksempler. Som legesekretæren som oppdager at bestevenninnen er blitt sammen med en av legekontorets pasienter som hun vet er HIV-smittet. Hva gjør hun? Advarer hun venninnen? Hvilke hensyn teller mest? Taushetsplikten eller hensynet til venninnen? I et annet eksempel forteller en medarbeider at han har fått tilbud om jobb hos konkurrenten, men vil takke nei. Du vet at det er nedbemanning på gang i firmaet og at vedkommende mest sannsynlig vil miste jobben. Hva gjør du? Forholder du deg til munnkurven du har fått fra styret, eller forteller du vedkommende at han/hun bør takke ja til jobben likevel, fordi han/hun ellers risikerer å bli arbeidsledig i løpet av kort tid? Og hva med de andre som evt. ikke får denne tilfeldige fordelen? Er det riktig at kun denne ene skal få denne fordelen?

"Friheten er et ansvar og en forpliktelse. Den rommer et krav som går langt ut over det å la seg styre av lover, regler og sanksjoner - friheten bærer med seg et krav om at den enkelte skal styre seg selv." (side 35)

Det at en handling er lovlig gir i seg selv ingen garanti for at den er akseptabel. "Det er mye som er lov, men ikke alt er like klokt eller like tillitsvekkende", skriver forfatteren på side 42. Et eksempel er en lærer som går ut i media og inntar standpunktet at hasj burde legaliseres. Det er ikke ulovlig å mene dette, men er det lurt å gå ut med dette offentlig? Samsvarer slike uttalelser med det man bør kunne forvente fra lærerstanden? 

"Moral handler om de oppfatningene mennesker har om rett og galt, om karaktertrekk, idealer, holdninger og handlingsmønstre - om hvordan vi faktisk er mot hverandre, og hva vi faktisk gjør. Etikk dreier seg om å reflektere over disse oppfatningene for å finne frem til hva man bør gjøre. Etikk handler om å forsøke å begrunne sine oppfatninger på en saklig måte." (side 49)

Man kan ha lyst til å gjøre noe spesielt, og etikken handler om å reflektere over om man bør gjøre det. "Det gode liv handler ikke kun om å gjøre alt man har lyst til, det handler like mye om å utfordre seg selv og de lystene og ønskene man måtte ha. Det er i denne sammenheng etikken har sin plass." (side 54)

Underveis kommer Øverenget inn på rettssaken mot Adolf Eichmann i 1960, og ondskapens problem. Han viser til Hannah Arendts opptatthet av å forstå den ondskapen som utfoldet seg i Hitlers regime. 

"Vi mangler begreper for denne ondskapen, mente hun - ikke fordi den var så grusom, men fordi den var utført av mennesker uten annet motiv enn å være lovlydige og pliktoppfyllende. Ondskapen var uten sidestykke, men menneskene som sto bak den, var ganske alminnelige. kan det være at Eichmanns ondskap utfordret vår tradisjonelle oppfatning av ondskapens opprinnelse?" (side 63)

(For spesielt interesserte - se min omtale av filmene "Hannah Arendt" (2012) og "Eichmann: dødens signatur" (2007).)

Ansvarlighet er et viktig stikkord innenfor etikkens verden. Når vi benytter strategier for å frita oss selv for skyld, bør vi være på vakt overfor våre egne beveggrunner. "Det var jo lov; jeg følte at det var rett; vi har alltid gjort det slik hos oss; alle andre gjør det. Det er forskjellige måter å si: Jeg gjorde det nok, men jeg valgte det strengt tatt ikke. Det er sterkere krefter som styrer - så ikke hold meg ansvarlig." (side 80)

Et prinsipp som står meget sterkt innenfor etikken, er likhetsprinsippet. Like tilfeller bør behandles likt. Og når vi ikke gjør det, bør det være mulig å peke på en moralsk relevant forskjell mellom dem. Likhetsprinsippet kan også innebære forskjellsbehandling. Hva er rettferdig? Finnes rettferdighet? Hva er det relevant å ta hensyn til? 

Et annet viktig prinsipp er offentlighetsprinsippet (eller "VG-testen" som jeg pleier å kalle det). Er jeg villig til å forsvare denne beslutningen offentlig? Hvordan vil saken ta seg ut på forsiden av VG i morgen? Står saken seg da? Hvis svaret er nei, er dette et viktig signal om at man bør tenke seg godt om en gang til. Det kan rett og slett hende at man er i ferd med å ta en uklok beslutning. (side 103)

Hvis man er fristet til å lyve eller gjøre noe ulovlig (f.eks. jukse), bør man stille seg spørsmålene: Kan jeg ville at alle andre også lyver? Kan jeg ville at alle andre jukser? Hva slags samfunn vil vi få dersom alle jukser og lyver hele tiden? Vil jeg være en del av et slikt system? 

Noen ganger står vi overfor to handlingsalternativer, der det å ikke gjøre noe er ett av dem. Man kan altså ikke komme seg ut av situasjonen ved ikke å gjøre noe, siden dette er ett av alternativene. 

"Å være et helstøpt menneske er ingen garanti for alltid å ha rett eller aldri gjøre feil. Feilfrie mennesker finnes ikke. Men et helstøpt menneske forsøker å være helstøpt i sin menneskelighet. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og ikke la seg fullstendig styre av indre krefter eller ytre press. Det handler om å ha integritet." (side 125)

Men dette skjer ikke av seg selv, men krever kontinuerlig refleksjon. På denne måten kan vi frigjøre oss og skape rom for valg, og dette er en positiv form for selvopptatthet. "Det handler om å ta seg selv på alvor, og sette krav til seg selv som man også mener er rimelig for andre. Disse kravene hjelper oss å bygge en felles verden. Menneskelig integritet er derfor en viktig forutsetning for å skape et velfungerende fellesskap." (side 125-126)

Et helstøpt menneske tar ansvar for sine handlinger og skylder ikke på andre, man gransker sine beveggrunner for de valgene man gjør og lar ikke seg selv slippe unna med bortforklaringer, man unngår de røde flaggene (eks. "alle andre gjør det", "det er ikke ulovlig" etc.) og man stiller samme krav til seg selv som til alle andre. 

"Helstøpt" er en innsiktsfull bok om etikk, skrevet av en forfatter som både er pedagogisk og praktisk i sin tilnærming til stoffet. Boka inviterer til refleksjon uten at forfatteren trer fasitsvar over hodet på leseren. Boka er lettlest og jeg ble raskt så fanget at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men leste den fra perm til perm i løpet av en ettermiddag. Etikken har for øvrig kommet for fullt inn i alle profesjoner, og i mitt eget yrke er den en selvfølgelig del av etterutdanningen. Jeg har et sterkt ønske om å få høre Einar Øverenget "live" en gang, fordi dette vil gi enda en dimensjon til stoffet. Det er dessuten viktig å ha etikken med seg når man skal bygge en ny organisasjonskultur. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-03-29441-9
Jeg har kjøpt boka selv. 

Einar Øverenget (jeg har lånt bildet av forlaget)

Bjørn Stærk: "Ytringsfrihet"

En pamflett om ytringsfriheten

Bjørn Stærk (f. 1978) er norsk programmerer, blogger, samfunnsdebatant og forfatter. Han har tidligere utgitt boka "Oppdra folket! - Norge, Sverige og innvandring" (2013). (Kilde: Wikipedia)

Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" (2013) er den første i Humanist forlags Pro et Contra-serie, som skal presentere ulike argumenter i aktuelle etiske problemstillinger. 

"Spørsmålet om ytringsfrihet er vanskelig. Det er veldig lett å være for den så lenge vi står på den vinnende siden i en debatt, eller den brukes til å ytre noe vi er enig i. Men hva når den brukes til å hevde meninger vi ikke liker, som for eksempel rasisme, politisk ekstremisme eller andre holdninger vi tar avstand fra? Er det da like lett å stå for et prinsipp om en ubegrenset ytringsfrihet?" (fra bokas smussomslag)

Forfatteren av "Ytringsfrihet" legger ikke skjul på at han er tilhenger av ytringsfriheten, både som et juridisk prinsipp og som et ideal. Samtidig ønsker han å være ærlig om den mørke siden ved ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene. 

Etter tragedien i Paris 7. januar 2015 og før debatten på Litteraturhuset lørdag 10. januar 2015, som jeg overvar og har skrevet et eget innlegg om, fant jeg frem denne lille boka som jeg kjøpte for en tid tilbake. Tanken på å dypdykke inn i problemstillingene rundt ytringsfriheten, har lenge appellert sterkt til meg. Dette er nemlig ikke så enkelt som at man enten er for eller imot, eller at man er et godt menneske dersom man er for ytringsfrihet og middelaldersk dersom man er imot. Ytringsfrihet som verdi er heller ikke noe Vesten har monopol på. I boka trekkes det opp en rekke problemstillinger og gråsoner som man bør tenke gjennom før man tar endelig stilling i saken. Og uansett hvilket standpunkt man inntar, gjelder det å være konsekvent. Konsekvent i den forstand at det ikke kan være slik at det er ett regelverk for meg og ett for "de andre", eller at man endrer standpunkt alt etter hva saken dreier seg om. Er det f.eks. feil å ytre seg kritisk mot islam, så må det også være galt å gjøre dette mot kristendommen. 

Noe av det første forfatteren nevner er sin egen forakt for de som er skråsikre på at noen tar feil, men som ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord og spydigheter i stedet for med saklige argumenter. Samtidig innrømmer han hvor vanskelig det er å diskutere med en belest ekstremist. Hvor mye tid skal jeg bruke på å gå inn i deres univers, bare for å kunne argumentere overbevisende og saklig tilbake? tenker for øvrig jeg. Samtidig innser jeg at noen faktisk bør gjøre det, jf. John Færseths synspunkter rundt dette i boka "KonspiraNorge". 

Så hva er egentlig ytringsfrihet?

"Når jeg snakker om ytringsfrihet i denne boken, snakker jeg om ... noe mer enn hva som står i loven. Jeg snakker om et generelt fravær av systematiske hindringer for å sende og motta ytringer.

Debatten om ytringsfrihet handler om hvilke systematiske hindringer vi bør sette opp, men vi er uenige om hvor mange og av hvilken type. Hindringene kan være juridiske, men de behøver ikke å være det." (side 21) 

Det er forskjell på et ytringsfrihetsstandpunkt og sensur. Det første handler mest om moral, etikk og unngåelse av å ville såre eller støte noen. Det andre handler om at du kanskje risikerer å miste jobben din dersom du f.eks. ytrer rasistiske holdninger i offentligheten, eller at du står i fare for å miste anseelse og ære dersom du sier offentlig hva du mener. 

Motsetningene forsvinner ikke selv om man forbyr mennesker å ytre sine meninger. Nettopp av den grunn kan det være riktig å tillate full ytringsfrihet, selv om vi misliker holdningene som kommer frem. Da får man i det minste anledning til å imøtegå de ytringene man er uenige i. 

"Vi har et bilde av "ytringsfrihet" som noe så grunnleggende godt at vi tror at det ikke koster noe, at vi kan kombinere det med alt som høres fint ut. Det kan vi ikke. Vi må velge bort noe, eller i alle fall velge mindre av det. 

... Ønsker du å beskytte svake grupper mot ytringer de opplever som hetsende, så som rasisme og blasfemi, må du velge bort noe av ytringsfriheten. Det samme må du gjøre for å beskytte mennesker som ikke vet sitt eget beste." (side 58)

Dersom man ikke er villig til å høre et motargument, gjør man seg selv dummere. 
"Motargumentene tvinger deg ikke bare til å tenke klarere, de hindrer også ideene dine i å dø. På en måte trenger vi ikke et immunforsvar mot ideer, for vi kan forsvare oss mot dem med ren og skjær stahet. Vi kan blånekte, le og forfølge de som sier at vi tar feil. Det er lett å finne unnskyldninger for å ikke skifte mening. 

Men vi betaler en høy pris for staheten. Vi glemmer hvorfor vi mener det vi mener. Ideene våre slutter å leve og blir til døde dogmer." (side 68)

På den annen side: hvor mange underlige ideer skal vi egentlig måtte bruke tid på, når vi i stedet kunne brukt tiden på andre for oss mer interessante ting?

Et annet dilemma forfatteren trekker opp er en redaktørs valg mht hvilke stemmer man skal slippe til i den offentlige debatten. Hvor marginale må stemmene være for at de skal og bør velges bort, og er det riktig alltid å velge dem bort? Noen hysjes ned, andre diskrimineres og/eller slippes ikke til. Alt ligger innenfor redaktøransvaret, uten at vi snakker om sensur. Problemet er imidlertid her som ellers: selv den største kvervulant kan - irriterende nok - ha rett. Spørsmålet er: får vi det med oss i surret av alt det andre dersom vi ikke slipper dem til i debatten? Det som i alle fall er sikkert er at flere perspektiver bidrar til å belyse en sak fra flere sider.  

"Alle som kan mye om et emne, irriterer seg over det lave kunnskapsnivået blant de som uttaler seg om saken i mediene. Selv har jeg spesielt mye kunnskap om IT, fordi det er det jeg jobber med, og jeg vet også ganske mye om hvordan konservative kristne ser på verden, fordi jeg vokste opp i et kristent miljø. Jeg kan love deg at svært lite av det du hører om disse temaene i de store mediene, er verdt å lytte til. 

Sannsynligvis har du erfart at det samme gjelder de temaene du selv kan mye om. Du har lagt merke til hvordan journalister, politikere, synsere og debatanter slenger ut påstander de åpenbart ikke har dekning for. 

Javel, så er det bare å lytte til ekspertene i stedet. Men hvordan skal du høre forskjell på en ekte ekspert og en falsk ekspert, hvis du selv ikke kan noe?" (side 77-78)

Det som i alle fall er sikkert er at en debatt hvor alle får slippe til, er mer tillitsvekkende, enn det motsatte. OK - så blir det flere krangler og skarpe fronter, men er man vant til dette, virker det kanskje heller ikke så skremmende for de involverte. 

Dersom man tilstreber høflighet og skyr unna åpne konflikter, vil man legge lokk på uenighet. Denne bobler uansett under overflaten og vil før eller siden bryte gjennom og antakelig bli styggere enn om man tok ut litt og litt ad gangen. 

Kommunikasjon er ingen enkel disiplin, og der hvor sterke meninger og verdier står mot hverandre, vil økt åpenhet og fri ytring kunne eskalere konfliktnivået. Særlig gjelder dette når retten til fri ytring brukes til å spre fiendebilder.

"Står vi ovenfor en fiende, er det farlig ikke å ta den alvorlig. Men ofte overvurderer vi faren. Vi ser trusler som ikke finnes, og reagerer i panikk. Og det er ytringer som sprer panikken." (side 93)

Forfatteren mener at vi bør applaudere når mediene slipper til meninger vi selv ikke liker, i alle fall så lenge de ikke er helt marginale. Ytringsfriheten bidrar til klarere tanker, riktigere ideer og lavere konfliktnivå (fordi alle blir hørt, selv om de ikke får rett). Ideer som er feil bør angripes med argumenter og ikke sensur, makt eller press. "Jeg mener altså at det ikke er en nøye gjennomtenkt grenseoppgang mellom sensur og ytringsfrihet som skal beskytte oss mot dårlige ideer. Det er deg." (side 98)

Det er i første rekke handlinger som er gode eller onde - idéer er bare riktige eller feil. 

"Vi vet jo en del nå om hva slags ideer som normalt legger grunnlaget for onde handlinger. Det vet vi fordi vi nettopp har krabbet oss gjennom et århundre preget av ekstrem vold. Vi ser fellesnevnerne for ordene som ligger bak: At du utnevner bestemte grupper til en trussel mot alt som er godt. At du danner deg konspirasjonsteorier. At du beskriver en alvorlig krise som ikke finnes." (side 112)

Bjørn Stærk trekker opp mange flere dilemmaer enn hva jeg har rukket å komme innom i dette innlegget, og han argumenterer godt og på en tankevekkende måte. Ekstra spennende er alle tankeeksperimentene han trekker opp, og som skal få oss lesere til å stoppe opp og tenke. Tankeeksperimenter som det ikke finnes enkle løsninger på, og som viser at ytringsfriheten har sin pris. Det har imidlertid også sensuren. Et eksempel er f.eks. fremveksten av fascisme/nazisme i mellomkrigstidens Europa. Ja, så slapp slikt tankegods til i samfunn preget av åpenhet til å begynne med. Deretter ble ytringsfriheten kneblet, og nettopp sensuren gjorde at det ikke var gjort i en håndvending å bli kvitt disse regimene. Tilsvarende ser vi i dag i land med totalitære regimer. 

Oppsummeringsvis kan vi si at fordelen med ytringsfrihet er at vi vet hva våre meningsmotstandere mener, og kan møte dette med saklige argumenter. Ulempen med sensur er at meningsforskjeller ikke forsvinner. Mellom disse to ytterpunktene finnes det mange nyanser. Dessuten: jo flere ulike synspunkter man lar slippe til i en diskusjon, desto bedre beslutningsgrunnlag får man. 

I tiden som kommer vil spørsmålet om ytringsfrihetens grenser komme opp igjen og igjen. I den forbindelse anbefaler jeg Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" på det varmeste! Det er en klok og relativt lettlest bok, som er fin å bruke for å skape fruktbare diskusjoner om emnet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Humanist forlag
Antall sider: 129
ISBN: 978-82-8280-43-1
Forfatterens blogg
Boka har jeg kjøpt selv

Bjørn Stærk (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Knut Olav Amås - 4. april 2013 - Frie ytringers mørke sider - Er det ikke farlig å slippe til potensielt skadelige ytringer? Det kan være det, men alternativene til åpne ordskifter er verre. De fungerer ganske bra i praksis, fører sjelden til katastrofer. Men det forutsetter at man bekjemper virkelighetsforståelser og verdisyn som kan gjøre skade hvis mange tar dem på alvor.
Påstander bør være etterrettelige, urimelige tolkninger bør unngås. Men de kravene er ikke entydig enkle. For det finnes ikke enighet om hva som er urimelig, heller ikke om hva som er uomtvistelige fakta i enhver sak. Kampen om hva som er fakta, er også del av den politiske striden.
Jeg er enig med Bjørn Stærk, sannheter kan komme fra uventet hold: «De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser.»- Morgenbladet v/Solveig Nygaard Langvad - 12. april 2013 - Ordet er fritt - Intervju med forfatteren - "– Sensuren er de systematiske hindringene. Når det er bestemte ideer som ikke slipper til i offentligheten så er det ikke nødvendigvis på grunn av et lovbrudd, men det kan kalles sensur likevel. Hvis du sier noe kontroversielt og enten får 10 000 kroner i bot fordi det er et lovbrudd eller blir hengt ut på en avisforside fordi det er for eksempel rasistisk eller blasfemisk, så er det siste alternativet kanskje mer skremmende. Resultatet kan bli det samme, at man ikke sier det, og da kan vi godt kalle det sensur. Det betyr ikke at det nødvendigvis er galt." (Artikkelen er dessverre skjult bak en betalingsmur.)
- Fri tanke v/Even Gran - 9. april 2013 - For eller mot ytringsfrihet? - Intervju med forfatteren - På midten av 90-tallet var Bjørn Stærk aktiv på en såkalt BBS-diskusjonsgruppe på nettet. Plutselig en dag meldte en nynazist seg på, og argumenterte saklig og ryddig for hvorfor Holocaust ikke kunne ha funnet sted. Det ble en viktig opplevelse for Stærk. Han kunne nemlig ikke svare holocaustbenekteren på alle hans påstander som at «Zyklon B. aldri kunne ha blitt brukt til å drepe i så stor skala» og så videre.
Derfor måtte han gjøre en jobb. Bjørn Stærk og de andre debattantene på gruppa, gikk påstandene etter i sømmene og greide etter hvert å svare godt på alt nynazisten skrev. Han tok selvsagt feil, og de kunne begrunne hvorfor.
– Jen mener vi vant diskusjonen. Og det var svært lærerikt for meg og de andre. Derfor var det en god ting at nynazisten slapp til. Ytringsfriheten virket. Vi andre skjerpet oss, leste oss opp, avviste ham med argumenter og lærte noe. Hadde vi hatt et forbud mot ytringer av denne typen, ville ikke dette ha skjedd, og vi ville ha stått litt dummere tilbake, poengterte Stærk under lanseringen av sin bok «Ytringsfrihet» på Litteraturhuset i Oslo i går kveld.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Jeg blogger, altså er jeg ...

Det er i og for seg ikke noe nytt at jeg fra tid til annen setter meg ned og reflekterer over hva jeg egentlig vil med bloggingen min. Det gjør jeg stadig vekk, faktisk. Det er likevel ikke til å komme forbi at den siste tidens hendelser, og i særdeleshet den diskusjonen som pågikk sist helg på Lines blogg (Lines Bibliotek) - Et kongelig PR-stunt - har fått meg til å gå noen ekstra runder med meg selv ... Dette har fått meg til å tenke noe mer bredt enn hva jeg kanskje har gjort hittil, mest fordi det underveis i debatten fremkom en del ting som det er viktig for meg å ha et bevisst forhold til. I dette innlegget har jeg derfor som ambisjon å klargjøre en del sider ved min blogging som er helt avgjørende for meg - også for å gjøre det mulig for mine lesere å ta stilling til det kanskje viktigste spørsmålet de bør stille seg: hvilken troverdighet har jeg som blogger? 


Hvorfor blogger jeg egentlig?

Noe som er helt sikkert er at min motivasjon for å blogge har endret seg betydelig i løpet av de drøyt fire årene jeg har vært bok- og filmblogger. Før dette skrev jeg for øvrig bokanmeldelser på Bokklubbens medlemssider, og dette startet da jeg våren 2008 vant en Bokklubben-konkurranse om å skrive den beste bokanmeldelsen. Mange av mine bokanmeldelser fra denne tiden er korte, fordi konseptet var at en anmeldelse ikke skulle inneholde mer enn 200 ord. 

Senere oppdaget jeg Bokelskere, og brukte ikke rent lite tid på dette nettstedet, hvor litteratur diskuteres i det vide og det brede, den gangen som nå. Jeg la (og legger fortsatt) ut mine bokanmeldelser der, og har i tidens løp fått mange tilbakemeldinger fra andre lesere, som har inspirert meg til å fortsette å skrive om bøker. 

Jeg må også nevne Librarything, som er et nettsted hvor man kan legge ut hele sitt bibliotek - i tillegg til at man også kan skrive bokanmeldelser og -omtaler der. Dette er et nettsted uten de helt store diskusjonene, men jeg bruker fremdeles dette nettstedet for å holde orden på min bok- og filmsamling. Jeg legger også ut alle mine bok- og filmanmeldelser der. 

Da jeg våren 2010 begynte å blogge for første gang, la jeg ut samtlige bokanmeldelser jeg hadde skrevet frem til da, på bloggen min (og som dreide seg om over 300 bokanmeldelser på den tiden). Siden har det for mitt vedkommende funnet sted en viss utvikling, slik at jeg nå forhåpentligvis skriver bedre anmeldelser enn hva jeg gjorde den gangen. Jeg skriver i alle fall mer i dag, og mer personlig. 

I begynnelsen skjønte jeg nok ikke helt hva det ville si å blogge, det vil si at jeg faktisk ytret meg i det offentlig rom. Jeg skrev derfor mest for min egen del, for å ha oversikt over hva jeg leste, hvor mye jeg leste og så videre. Kanskje har nettopp derfor handlingsreferatet i mine bokanmeldelser så stor plass? Fordi jeg da kunne gå tilbake og friske opp hva en bok handlet om ... Selv mener jeg at jeg er forsiktig med å spoile handlingen, men dette vet jeg at det er litt ulike oppfatninger om. Ikke minst når enkelte - nærmest til det kjedsommelige, synes nå jeg - legger igjen kommentarer på bloggen min om at "denne skal jeg lese når jeg selv har lest boka" ... 

Etter hvert begynte jeg å få tilbakemeldinger på bloggen min, og jeg det begynte å gå opp for meg at jeg faktisk hadde lesere, folk som fulgte med på det jeg la ut, og som også var spent på mine bokanmeldelser. Jeg utvidet senere reportoaret mitt til også å gjelde filmanmeldelser, siden jeg i tillegg til litteratur også er både filmelsker og filmsamler. Så tok jeg med dikt, musikk og annet - før jeg også begynte å skrive om reiser. Derfor er bloggen min blitt nokså omfattende etter hvert, og i dag har jeg bl.a. over 790 bokanmeldelser og 530 filmanmeldelser liggende på bloggen min - og tidvis har jeg nesten 1000 (såkalte unike) lesere pr. uke. 

Rundt nyttår 2011/2012 ble jeg kontaktet av fem andre bokbloggere og spurt om jeg kunne tenke meg å være med på å arrangere Norges første bokbloggertreff i forbindelse med Oslo bokfestival høsten 2012. Foruten at jeg selvsagt svarte ja til dette, ble dette i realiteten starten på noe helt nytt i mitt forhold til blogging. For fra å sitte alene foran en skjerm og kommunisere med andre likesinnede som jeg ikke kjente og aldri hadde møtt, ble jeg en del av et fellesskap som siden skulle vokse seg større enn jeg den gangen kunne ane. Et fellesskap av bokbloggere i Norge, som jeg skulle bli kjent med og faktisk også få venner blant ... Siden den gangen har de først nevnte fem bokbloggerne og jeg arrangert to bokbloggertreff, og et tredje treff er under planlegging. Ikke bare det - men i år skal vi i tillegg kåre to vinnere av bokbloggerprisen 2013; en i roman-klassen og en i åpen klasse. Helt fra februar i år har bokbloggere over hele Norge drevet med samlesing av bøkene som står på kortlisten. 

Jeg har fått øynene opp for hvilket mangfold bokbloggerne i Norge representerer. Selv om flertallet av norske bokbloggere etter hvert har dannet sitt eget diskusjonsforum på Facebook, er vi ikke én stemme utad. Vi har ingen talsperson og alle snakker kun på vegne av seg selv - uansett hvor mye betegnelsen "vi" blir brukt i ulike diskusjoner om blogging på nettet og andre steder. Vi er høyst forskjellige individer, med høyst ulike agendaer/motiver ved vår blogging. Mens noen nærmest kun skriver for egen del og har bloggen som en slags lese-dagbok, har andre ambisjoner om å opptre så og si på lik linje med landets seriøse kritiker-bransje. Det blir derfor direkte galt å skjære alle over en kam, og det er vel få ting som får svært mange bokbloggere til å se mer rødt enn når dette skjer - enten det er journalister eller forlagsfolk eller for den saks skyld enkeltbloggere selv som går i den fellen. 

På denne bakgrunn kan jeg i dag si at min motivasjon for å blogge er svært sammensatt og at den har endret seg betydelig i årenes løp. Min blogging handler først og fremst om å drive med noe jeg elsker - nemlig å lese masse bøker (og se film) og å skrive om det. Dernest handler det om å kommunisere med andre likesinnede - både med folk jeg kjenner og med ukjente "der ute". Networking er et tredje motiv - å være del av et større fellesskap, der man kan lære nye ting, få nye perspektiver, bli inspirert og ikke minst kunne diskutere så tastaturet går varmt. Og sist men ikke minst handler det om å skape seg et navn og et rykte som en seriøs blogger, hvis litteraturtips man som et minimum kan stole på er gitt av en uhildet person, uten økonomiske bindinger noe sted. "Å stole på" er for øvrig en så stor ting at jeg begrenser det til dette - blant annet fordi jeg ikke tror at jeg selv sitter med fasiten på hva som er god og dårlig litteratur. Jeg ønsker derfor at alle som leser min blogg skal stille seg kritisk til det jeg skriver, og ikke stole blindt på at jeg forvalter noen form for sannhet om de bøkene og filmene jeg anmelder. Jeg har også noen begrensninger som leser/filmseer, kanskje først og fremst fordi jeg ikke er litteraturutdannet eller filmutdannet. Mange av mine synspunkter er dessuten preget av min personlige smak, selv om jeg i noen grad forsøker å se forbi dette der jeg mener at det er på sin plass. 

Hvor uhildet er jeg egentlig når det kommer til stykket?

Det første som må avklares er hva som egentlig ligger i begrepet uhildethet. Å være uhildet er det samme som å være habil - altså det motsatte av det kanskje mer kjente begrepet inhabil. 

I lovverket står begrepet habilitet svært sentralt - bl.a. i domstolloven og i forvaltningsloven, som er "saksbehandlingsregler" for rettslig og forvaltningsrettslig behandling av saker. Det er viktig for borgerne å vite at når man f.eks. får byggesaken sin behandlet av plan- og bygningsetaten eller man er tiltalt for en forseelse eller forbrytelse i domstolapparatet, så har man krav på en rettferdig behandling som ikke skal påvirkes av at den som treffer beslutningen kjenner naboen din (som er i mot hele byggeprosjektet, eller som alltid har mislikt deg) eller at dommeren kjenner din ekskone litt for godt - bare for å nevne noen eksempler. Da plikter han eller hun nemlig å fratre, fordi det er forhold som er egnet til å svekke tilliten til at han/hun er upartisk. En viktig - og ofte glemt - side ved det hele er at saksbehandleren eller dommeren også har en rett til å fratre, fordi det blir ubehagelig å være med på avgjørelsen, enten dette handler om avslag eller medhold, domfellelse eller frifinnelse. 

Når man er uhildet vil det si at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at man er upartisk - altså at det ikke er grunn til å mistenke at man legger vekt på utenforliggende hensyn som ikke har noe med saken å gjøre. Det vanligste er nok å tenke seg at økonomiske egeninteresser er avgjørende for om man faller innenfor eller utenfor, men det er nok ikke alltid så enkelt. Det som imidlertid er helt sikkert er at dersom man faktisk har økonomiske egeninteresser, handler det ikke bare om inhabilitet, men det kan også i verste fall handle om korrupsjon. I alle fall kan det handle om skjult reklame - enten man selv er seg dette bevisst eller ikke. Her rammes man i verste fall av lovverket dersom man ikke opptrer ryddig og har en bevissthet rundt hvilken rolle man opptrer i.

Hva betyr så dette innenfor bokbloggingens verden? 

I den debatten jeg nevnte innledningsvis (på Lines bibliotek) står rolleblanding, økonomiske egeninteresser og skjult reklame sentralt. 

Bare for å ha nevnt det innledningsvis, så er dette en problemstilling som først og fremst handler om etiske gråsoner - med mindre det faktisk er tale om korrupsjon og/eller brudd på markedsføringslovens bestemmelser om skjult reklame. Korrupsjon og skjult reklame er som kjent ulovlig. Når jeg i det følgende snakker om ordinær bokblogging for bloggere som ikke tjener penger på bloggen sin, snakker jeg om etikk (og også moral) - ikke lovbrudd. (Bloggere som tjener penger på bloggen sin og som med andre ord driver med næringsvirksomhet, holder jeg utenfor.)

For den vanlige blogger som har bloggen som en hobby og ikke tjener penger på dette - verken i form av reklameinntekter eller på annen måte - skulle dermed saken være relativt klar. Har man ikke økonomiske egeninteresser, så kan man med andre ord være (relativt) trygg for at man er uhildet. Med mindre man i enkelttilfeller anmelder sin svogers bok uten å si fra om at det er nettopp det man gjør. Dersom alle hadde visst at det var svogerens bok man anmeldte, ville alle også ha visst at det var forhold som kan ha innvirket på bedømmelsen av boka - kanskje særlig dersom denne omtales i rosende ordelag ... Nettopp av den grunn er det mange bokbloggere som avstår fra å anmelde bøker til nærstående. Og dersom man likevel gjør det, vil jeg tro at de fleste er åpne om dette - så kan leseren selv bedømme om dette er en anmeldelse man ønsker å legge vekt på eller ikke. Man gjør i utgangspunktet ikke noe ulovlig ved å anmelde sin svogers bok (med mindre svogeren har betalt en for det) - men man bør være åpen om det! Til syvende og sist handler det om ens egen integritet og troverdighet som blogger. 

Jeg har selv følt noen ganger at jeg befinner med i en gråsone. Kan jeg f.eks. anmelde bøker til forfattere jeg er venner med på Facebook, men aldri har møtt i det virkelige liv? Er jeg da uhildet? Eller for å sette det ytterligere på spissen: føler jeg meg bekvem med det? For det er først og fremst dette det handler om for meg. Så lenge boka er god, føler jeg ikke at det trenger å ha noe å si. Men hva når jeg synes at boka er dårlig? Og bør jeg i det hele tatt anmelde bøker utelukkende ut fra et slags "godhetsprinsipp"? Jeg synes selv at jeg har nokså klare begreper om dette, men hva med leserne mine? Stoler de også på dette? 

Etter hvert som jeg har blitt en mer erfaren blogger, og ikke minst en blogger som faktisk blir mye lest, har jeg vært nødt til å revurdere min rolle opptil flere ganger. Ikke minst fordi det følger et større ansvar med å være en mye lest bokblogger - for ikke å snakke om å være en blogger som får tilsendt leseeksemplarer fra flere forlag. Bevisstheten rundt at jeg opptrer i det offentlige rom har trådt klarere og klarere frem for meg de siste par-tre årene - etter at jeg som tidligere nevnt i begynnelsen av min blogger-karriere ikke skjønte dette fullt ut. Ting jeg tidligere mente var greit, er ikke lenger så greit. Min konklusjon er at jeg må vurdere dette svært bevisst hver eneste gang jeg står oppe i et slikt dilemma. Hvor godt "kjenner" jeg aktuelle Facebook-venn, som "tilfeldigvis" også er forfatter og har utgitt den boka jeg nettopp har lest og tenker å anmelde på bloggen min? Hva kjenner jeg på når jeg skal anmelde vedkommendes bok? Det som var greit etter kun kort tids bekjentskap, trenger ikke å være så greit når det har gått noe tid og man gjensidig har strødd rundt seg med "likes" både om personlige og mer upersonlige forhold som legges ut på Facebook-veggen i årenes løp. Og hva hvis jeg i tillegg har tatt en kaffekopp ansikt til ansikt med vedkommende, og har kommet til å like ham/henne svært godt? Eller dersom jeg har deltatt på et oppdrag som handler om litteratur med vedkommende? Her kan man fort tråkke skoene av seg ...

Uansett - åpenhet om roller (og bekjentskaper) kommer man veldig langt med! Igjen: det er ens egen integritet og troverdighet som blogger som faktisk står på spill! 

Hvor kritisk er jeg egentlig når jeg anmelder bøker og filmer?

De fleste som leser min blogg vil uten tvil få et inntrykk av at det først og fremst er en begeistret leser som står bak Rose-Maries litteratur- og filmblogg. Betyr det at hun i tillegg er ukritisk, denne bloggeren? 

For å starte med et slags utgangspunkt: Jeg skriver alltid bokanmeldelser av bøkene jeg leser ferdig. Uten unntak! Jeg gjemmer ikke bort dårlige bøker, fordi jeg så nødig vil skrive en slakt - f.eks. "for ikke å såre forfatteren". Men det hender at jeg ikke gidder å lese bøker ferdig, og at årsaken er at disse ikke fenget. Det har nok hendt tidligere at jeg har skrevet om bøker og kanskje særlig filmer som jeg ikke orket å fullføre, men dette gjør jeg ikke lenger. Avbrutte bøker fratar meg dermed muligheten til å skape en slags balanse på bloggen min, hvor man også kunne støtt på en og annen slakt - nærmest som bevis for at "her har man sannelig å gjøre med en kritisk leser!" Jeg ville likevel følt meg dypt krenket dersom noen skulle ha satt meg i båsen "ukritisk leser". Det er jeg nemlig langt fra!

I og med at jeg for en tid tilbake sluttet å gi terningkast i mine anmeldelser av bøker og filmer, kan det kanskje være vanskeligere å få øye på riktig dårligere anmeldelser på min blogg. Uttalelser ala "dette er elendige greier", "for et makkverk" eller "og dette skal man by oss lesere!" finner man ikke på min blogg - selv om jeg ikke skal underslå at jeg en og annen gang kunne hatt lyst til å si det. Jeg forsøker å opptre på en respektfull måte - fordi det er min måte å gjøre dette på. Ingen bør imidlertid være i tvil om at når jeg snakker om et lite troverdig persongalleri, stereotype fremstillinger, bruk av klisjéer, tårepersefakter, dårlig språk, bruk av svulstige metaforer, lite originalitet, forutsigbart plott og en under middels leseopplevelse, så er det fordi boka ikke holder mål i mine øyne. Da handler det om bøker jeg tidligere ville ha gitt terningkast to og tre. 

Den største kritikken utøver jeg allerede når jeg velger ut hvilke bøker jeg ønsker å bruke min dyrebare lesetid på. Allerede her har jeg sjaltet ut bøker jeg mener holder en jevnt over høy kvalitet, og styrt unna de bøkene jeg ikke tror at jeg kommer til å like. Alle som besøker min blogg vil nokså snart få et inntrykk av at det først og fremst er kvalitetslitteratur jeg omtaler, og at det er lite av de vanligste bestselgerne og for den saks skyld krim (som kan være kvalitetslitteratur - bare for å ha presisert det!). Det er i alle fall slik jeg liker å tenke om meg selv. Det forhold at jeg føler meg som en del av et fellesskap med andre bloggere i Norge, gjør at det er enklere å finne frem til perlene innenfor litteraturen. Jeg vet hvilke bloggere jeg har mye til felles med, og tilsvarende hvem jeg ikke har så mye til felles med. Dermed vet jeg også hvems meninger jeg legger mest vekt på. 

Den siste tidens debatt på Lines bibliotek har gjort at jeg kommer til å vurdere om jeg bør lese litt bredere - for at mitt kritiske blikk som leser og anmelder skal komme mer tydelig frem. For å si det sånn: her er jeg i tenkeboksen!

Påvirkes jeg av at forlagene sender ut leseeksemplarer til meg som blogger?

Jeg mener selv at jeg ikke påvirkes av at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra ulike forlag, fordi jeg alltid er ærlig i mine anmeldelser. Mine edle motiver er det strengt tatt uansett bare jeg selv som kan vite den fulle og hele sannheten om, og derfor pleier jeg alltid å opplyse at jeg har mottatt leseeksemplar fra forlagene i mine bokanmeldelser. Så får leserne mine anledning til å ta dette i betraktning når de leser mine bokanmeldelser. Har jeg troverdighet i mine leseres øyne eller har jeg det ikke? 

Å oppgi at man har mottatt leseeksemplarer fra forlagene eller å la det være, handler ikke om hva som er lov eller ikke lov. Bokanmeldelser er nemlig å anse som redaksjonelt stoff som ikke er reklame (skjult eller direkte), og bokbloggingen min omfattes av den grunn ikke av markedsføringslovens bestemmelser. Jeg driver jo ingen næringsvirksomhet, og min blogging har intet å gjøre med det jeg jobber med til daglig. Jeg har konsekvent avslått alle tilbud om reklame på bloggen min, selv om dette kunne ha gitt meg reklameinntekter. Jeg synes for øvrig at reklame er utrolig irriterende når jeg besøker andre reklamebaserte blogger, og det er dessuten overhode ikke økonomi eller muligheten for å tjene penger som motiverer min innsats som blogger. Dette er og blir en kjær hobby. Derfor har jeg så langt heller ikke tatt betalt for å holde foredrag om blogging eller når jeg tar på meg oppdrag i andre sammenhenger (som kunne ha gitt klingende mynt i kassen). Det er selvsagt mulig at jeg hadde sett litt annerledes på det dersom jeg hadde blitt arbeidsledig i morgen, og trengte å være kreativ for å finne andre bein å stå på i fremtiden, men så langt har altså ikke dette kommet på spissen. 

På ett punkt påvirkes jeg likevel av det faktum at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra forlagene. Dvs. jeg vet ikke helt om jeg skal kalle det påvirkning eller en hang til å ønske å være først ute med å anmelde de nyeste bøkene ... For de nyeste bøkene som jeg enten har bedt om å få eller får tilsendt uten at jeg har bedt om det, har en tendens til å bli lest før andre bøker jeg har kjøpt selv. Det er alltid moro å være først ute eller nesten først med å anmelde blod-ferske bøker! Samtidig er det frustrende at bøker man har betalt hundrevis av kroner for bare blir liggende - rett og slett fordi tiden ikke strekker til. Jeg ser jo selv den åpenbare skjevheten i at jeg sikkert kjøper 70-80 % av alle mine bøker selv, men jevnt over har mottatt om lag 50 % av alle bøkene jeg så langt i år har anmeldt fra ulike forlag ... Så ja - min prioritering av hvilke bøker som blir lest først, blir påvirket - og jeg liker det ikke. Jeg liker det faktisk så dårlig at jeg er nødt til å gjøre noe med det! 

Når jeg dessuten har bedt om leseeksemplarer fra ulike forlag selv, kommer jeg ikke helt løs fra en (egenskapt) følelse av at jeg også bør skrive om dem - uten at dette noen gang har vært uttrykt som noen forventning fra forlagsfolk, i alle fall ikke i min korrespondanse med forlagene. Det hender likevel nokså ofte at bøker verken blir lest eller skrevet om, kanskje fordi det i mellomtiden dukker opp dårlige anmeldelser som gjør at bøkene dermed rykker nedover i lesekøen, for aldri siden å dukke opp igjen ... Til dags dato har jeg aldri opplevd at forlagene har purret meg opp. Det har jeg derimot opplevd fra en og annen forfatter som har sendt meg bøker. 

Det er en uskreven regel om at forlagsfolk ikke skal legge seg opp i hvordan vi bokbloggere skriver om bøkene de sender oss - for ikke å si hva vi skriver! Derfor var det nok flere enn meg som fikk hakeslepp over noen av holdningene som kom til uttrykk i debatten på Lines bibliotek i helga. Å få kjøpt-og-betalt-kortet dratt opp igjen, og det fra forlagsfolk denne gangen, fikk mange til å se rødt. Igjen: en viktig verdi dersom man ønsker å bli tatt seriøst som bokanmelder/bokblogger, er integritet og troverdighet! Dette tråkker man på ved å trekke frem gamle og uspesifiserte rykter om hva enkelte bloggere har gjort eller ikke gjort i tidens løp. Bloggere som, når det kommer til stykket, faktisk ikke en gang var bokbloggere ... 

Og hva er vel verre enn å bli stemplet som en ukritisk kose-blogger som løper kommersielle aktørers ærende? Noe alle - både journalister, forlagsfolk og andre - bør forstå, er at bokbloggere i all hovedsak er høyt utdannede mennesker, som er høyst forskjellige og som overhode ikke kan skjæres over en og samme kam. Når det skjer overtramp i bokbransjen og andre steder, diskuteres dette heftig i et felles lukket forum på Facebook - uten at bokbloggerfellesskapet er å anse som en fagforening av den grunn! Hver og en av oss snakker kun for oss selv - som de sterke enkeltindividene vi tross alt er! Vi bokbloggere er forskjellige og har ofte forskjellige meninger om ting - men ett har vi felles (uten at jeg tror jeg tar munnen for full): vi er opptatt av egen integritet og troverdighet! Og vi er individualister så det holder! To be or not to be ... Jeg blogger (som meg selv), altså er jeg (bare ansvarlig for meg selv) ... 

Takk for oppmerksomheten!

Finn Sjue: "Journalistikkens uutholdelige letthet"

Med et kritisk blikk mot journaliststanden

Om forfatteren:

Finn Sjue (f. 1943) er utdannet psykolog, men har stort sett jobbet som politiker og journalist i det meste av sitt yrkesaktive liv. Han var i sin tid sentral innenfor AKP-ml-bevegelsen og var i en lang periode redaktør av Klassekampen, kan jeg lese på Wikipedia. Han har en rekke sakprosabøker bak seg, og "Journalistikkens uutholdelige letthet", som utkom i høst, er foreløpig hans siste bok. Tittelen henspeiler til Milan Kunderas berømte roman "Tilværelsens uutholdelige letthet". En knakende god tittel for øvrig! 

Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste kronikken "Hovmod knekker journalistikken" i Aftenposten den 1. november 2013. Her hevder forfatteren at dårlig økonomi og moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle. Noen av tegnene han mener å se, er elendig kildekritikk, smått som blir gjort til enormt, manipulasjon for å få en god story til å passe, PR-triks forkledd som journalistikk, det at alle løper i flokk (kalt "drevet"), aversjon mot å dementere og beklage feil, alle de store sakene som aldri blir tatt opp, klipp- og lim-"journalistikk" osv. For ikke å glemme en sterkt utbredelse av frykt-journalistikk ... 

Nevnte kronikk gjorde som sagt at jeg ble nysgjerrig på boka, og den er nå lest med stor interesse! Nedenfor vil jeg gjengi noe av essensen - dvs. det jeg oppfatter som viktig i Finn Sjues bok - stort sett under de samme kapittelovskriftene som forfatteren selv benytter.

Hva er journalistikk?

Tidlig i boka er Sjue opptatt av å komme inn til kjernen av hva journalistikk egentlig er. Mye av det vi vanligvis tenker er journalistikk er nemlig ikke dét. Som et utgangspunkt mener han at journalistikk i liten grad dreier som om kun videreformidling av informasjon, og man kunne sikkert lagt til at rene sitater fra intervjuobjekter, uten noen form for selvstendig bearbeiding av stoffet, ikke er journalistikk. Informasjonen må behandles redaksjonelt, skjønt det ikke er et absolutt krav om dette. Etter at nettavisene kom på banen, er min påstand at det i enkelte medier knapt er et redaksjonelt mellomledd mellom journalistens skriving og publisering. I alle fall virker det ikke slik. Dette svekker helt klart kvaliteten på stoffet, og en del journalister kunne helt klart ha tjent på å roe ned de verste krigstypene i overskriftene, og heller konsentrert seg om å gi sine artikler mer substans og noe som viser at det har funnet sted en journalistisk bearbeidelse av påstander fra hhv. kilde og tilsvars-aktør. Informasjonen må videre holde en viss etisk standard og den bør bygge på seriøs kildekritikk, uttaler Sjue. At informasjonen bør være sannferdig er innlysende, selv om dette ikke alltid er tilfelle, dessverre. Når kildekritikken beveger seg fra kontakt ansikt til ansikt og over til surfing på nettet, snakker man neppe om god kildekritikk. 

"I norsk journalistikk er det jo noe som heter "samfunnsoppdraget". Det handler om plikten til å opplyse oss alle om vesentlige spørsmål i samtida. I dette ligger et sterkt moralskt og etisk imperativ. Det innebærer at oppdraget er forbundet med et stort ansvar." (side 34)

Finn Sjue mener at dette samfunnsoppdraget av mange medier blir praktisert på en måte som er til å grine av, men han understreker at det finnes unntak. Jeg må nok medgi at jeg er enig med ham i dette. Det er langt mellom mine opplevelser av at "jøss! her ble jeg faktisk klokere av å lese eller se dette (på TV)!" Alt for ofte får jeg følelsen av å kaste bort tiden min på uvesentligheter, nyheter som er fordreid og hvor viktig informasjon som kunne ha nyansert bildet rett og slett er "tabliodisert" bort. Det er kun plass for det kjappe og lette og enkle, og ting som krever mer enn fire setninger å forklare, blir borte i redigeringen og klippingen. Og borte blir også detaljene som kunne ha skapt et mer balansert bilde. 

Den nye fryktjournalistikken

Fra side 36 i boka og utover skriver Finn Sjue om den nye fryktjournalistikken. 

"Slik jeg ser det, er den nye frykt-journalistikken noe av det mest skadelige journalister i dag stadig oftere beskjeftiger seg med. Mens kloke Per Fuggeli opplyser og advarer mot sjangeren, satser redaktører og mellomledere rundt om, høyt og lavt i mediene, på den. De er ikke så dumme at de ikke skjønner at angst og frykt skaper behov. Det handler om urgamle instinkter, om de limbiske strukturene i hjernen, om amygdala. Om sterke emosjoner, om angst og frykt. Om fight og flight. Mediale strategier satser bevisst på disse emosjonene. Tilgi dem ikke, for de vet så forbannet godt hva de gjør."

Finn Sjue trekker frem de årlige flått-skribleriene, som stort sett består av nærbilder av fryktinngytende flått på førstesiden og klipp og lim fra i fjor. Tør vi i det hele tatt bevege oss ut i norsk natur når man kan utsettes for slike dødelige monstre?, kan man saktens lure på. Andre former for frykt-journalistikk går på kreft, ernæring, piller, sykdom og død. Det mest skremmende i følge Sjue er at det spilles bevisst på frykt - fordi det selger flere aviser. Og at det kommer flere reklameinntekter inn ... 

Vaktbikkjer, pudler eller nyttige idioter?

Pressens rolle som vaktbikkjer har vært opphøyet som et ideal innenfor journalistikken. 

"Vaktbikkja bjeffer og skaper som kjent lurveleven når det skjer noe truende, noe galt.  ... Det er litt av et ansvar å forvalte. Spørsmålet blir da om norsk journalistikk og medieverden makter denne oppgaven. Det betyr ikke bare å være årvåken og ikke sove i timen. Det betyr også å skille mellom smått og stort, mellom rett og galt, og å løse oppgaven uten selv å ende opp som kyniske makthavere." (side 45)

For mediene er det lite smigrende å bli oppfattet som en puddel eller nyttige idioter. Like fullt er det et faktum at enkelte medier spiller en slik rolle i dagens Norge, hevder Sjue. Stiller man kritiske spørsmål til kildene som kommer med tips? Hva tjener de på et nyhetsoppslag, som kanskje er en "drittpakke" mot noen? Hvem sitt ærende løper egentlig journalisten når man gir vedkommende spalteplass? Dem som skal tjene enda mer penger, eller de svakeste blant de svake? 

Det store paradigmeskiftet

Dette handler om at de redaksjonelle ressursene stadig svekkes, at nyhetsredaksjonene stadig blir mer og mer amputerte, at det redaksjonelle filteret brytes i mange medier, at vaktbikkja har blitt sløvere, at inntjeningen er dårlige, at tempoet er høyere, at arbeidssituasjonen for journalistene er stadig mer stressende ... Dette går ut over undersøkende journalistikk, og refleksjon og sans for de lange linjene ender dermed opp som de største ofrene, hevder Sjue på side 50. Journalistikken blir mer og mer overfladisk og spekulativ, preget som den er av svak kildekritikk - noe som igjen fører til at journalistene styres mer og mer av sine kilder ... 

Som en motvekt til dette trekker Sjue frem VGs dekning av 22. juli-rettssaken, som var preget av utsøkt journalistisk arbeid. Dette handlet mye om ressursene man valgte å bruke på saken, men vel så mye om sterk kontroll av kvaliteten på det journalistiske håndverket. Her leser jeg en tilstedeværende redaksjon mellom linjene. Mangel på ressurser er ikke hele forklaringen på hvorfor enkelte andre medier ikke oppnådde det samme. Det handler også om holdninger i redaksjonen. For øvrig nevner Sjue også KLIKK-hysteriet - at det meste blir målt i antall klikk på de ulike artiklene. I noen redaksjoner tillegges antall klikk større betydning enn hos andre. Som om dette var ensbetydende med kvalitet ... 

Sjue stiller dessuten spørsmål ved hva dagens sjefredaktører egentlig driver med, samtidig som han er påpasselig med ikke å skjære alle over en kam. 

De store blinde flekkene

Sakene som ender opp i medias søkelys har som regel kommet dit fordi "noe har skjedd". Ofte kan det dreie seg om enorme saksområder, som etter år i taushet plutselig blir oppdaget. Når noe først skjer, hiver de fleste seg på og så får vi det berømmelige "drevet", som skaper til dels nokså overfladisk journalistikk. Som eksempler trekker Sjue frem NAV-reformen, politiet og den store omorganiseringen av Helse-Norge. "Hvor ble det av den systematiske gjennomlysningen av institusjonen?", spør Sjue. Afghanistan-deltakelsen vår og bistandspolitikken er andre områder som mer eller mindre er forbigått i stillhet, til tross for at det er mye man kan kritisere, avsløre og sette fingeren på ... stadig i følge Sjue. 

Finnes det ikke god journalistikk?

Selv om Sjue mener at man bør være forsiktig med å utlede for mye av Pressens Faglige Utvalg (PFU) sin statistikk, sier klage- og medholdsfrekvensen noe om hvor seriøs mediene jevnt over er. Som noe av det verste som har skjedd innenfor journalistikken i år, trekker Sjue frem den såkalte romkvinnesaken som ble publisert i NRK Dagsrevyen i januar i år. (Se for øvrig mer om dette fra side 111 flg. i boka.) Her var det ikke tale om dårlig kildekritikk, men rett og slett om et forsettlig overgrep på virkelighet og sannhet. Mot bedre vitende skjulte man opplysninger som ville ødelagt hele saken - fordi man "ikke ønsket å komplisere saken for mye". Saken var den at det ikke hadde blitt noen "sak" dersom alle opplysningene hadde blitt fremlagt - opplysninger man hadde og visste om ... 

Sjue understreker at risikoen for å tråkke feil er langt større i dag enn tidligere - rett og slett fordi alt skal gå så fort og fordi kampen om å være først teller så vanvittig mye. 

På tross av alle de negative tendensene innenfor pressen, mener Sjue at det finnes mye god journalistikk. Blant annet finnes viktige nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet - i tillegg til en rekke meget gode lokalaviser. "VG er noe for seg selv", hevder Sjue, som fremhever at det ikke er uten grunn at VG sjelden blir felt i PFU. Dette er fordi ledelsen har klart å utvikle et system og en vilje for å sikre journalistisk kvalitet som ligger i det norske tetsjiktet. (side 74) NRK har stått som en statsfinansiert bauta, men Sjue mener at NRK må passe seg, "for ingenting varer evig". Hvor lenge er skattebetalerne villige til å betale for en TV-kanal dersom de ikke leverer varene? Dersom seerne ikke kan stole på at de er etterrettelige? Dersom de blir tatt i å jukse i faget ... ?

Kildekritikken - to be or not to be

"Det er elementær ABC i seriøs etterretning og overvåking å bygge grunnmuren for resten av den stille virksomheten på seriøs og grundig kildekritikk. Den omfatter også kildenes motiver. Hvorfor kommer nettopp denne personen med informasjon til meg? Vil kilden styre meg? Dette bør vel kalles første bud i de kretsene. For hvis kildekritikken ikke er gjort med omhu, kan det smelle." (side 76)

Når kildekritikk utøves, må journalisten se på motivene til kilden. Er kilden ute etter å fremme sine egne interesser? Ønsker kilden hevn? Søker kilden kontakt på grunn av paranoia, mytomani eller monomani? Ønsker kilden å styrke sin egen posisjon i en makt- og fraksjonskamp? Eller er det det stikk motsatte, nemlig at kilden faktisk ønsker å fortelle hva som sant er, "enten det handler om maktmisbruk eller andre kritikkverdige forhold"? 

"Kildekritikk og motivlære er ikke bortkastet moralisme. Det er en garanti for å styre klar av den velkjente filosofien om at hensikten helliger midlet og å unngå selv å bli styrt av kilden." (side 79)

Journalistikk - eller forkledde PR-triks?

I følge Sjue gjelder at jo mindre kildekritikk, desto lavere blir journalistens guard mot manipulativ påvirkning. De oppdager ikke hva som foregår eller hva som påvirker dem. "I klartekst betyr det at profesjonelle kilder når igjennom med sine budskap til journalistkaren." (side 82)

Sjue ramser opp en del triks:
- undersøkelses-trikset - "dette må vi undersøke nærmere"
- fortrolighetstrikset - "jeg forteller det bare til deg"
- sponsor-/samfunnsbevissthets-/veldedighets-triksene - man gir noen millioner til et veldedig formål anonymt, men sørger for at opplysningene lekker ut til pressen (og fremstår dermed som mer edel enn man rent faktisk er)
- granskings-trikset - topplederen erkjenner at noe galt "kan" ha skjedd - beklager at offeret "har opplevd" å bli dårlig behandlet osv.
- historisk brannmur-trikset - man forteller de dårlige nyhetene selv, og understreker at det nå er ryddet opp og at feilen ikke skal gjenta seg

Sjue retter også et kritisk søkelys mot den voksende bransjen med PR-rådgivere og kommunikatører, som øker raskere enn journaliststanden. Han mener at man risikerer at alt for mange blir nyttige idioter for PR-businessen og de sterke kreftene som de som regel jobber for. Akkurat her savnet jeg i grunnen et mer nyansert syn på dette med PR-rådgivere, fordi det jo nettopp er pressen selv og måten det jobbes på (det overfladiske, kjappe og lette - bare for å ha nevnt noe), som har gjort det nødvendig for mange virksomheter å koble inn eksperter på media og kommunikasjon. 

Eventyrfunksjoner som vulgær dramaturgi

Sjue mener at god journalistikk skal underholde og bevege, men også at den skal skape innsikt og nye tanker. Men viktigst av alt: journalistikken må være sann - ikke fiksjon eller fri diktning. Det er kanskje all forenklingen som byr på de største utfordringene. 

"Når virkeligheten forenkles, oppstår det problemer. Og når oppslag ikke bare forenkles av og til, men som hovedregel, da vipper det faretruende gal vei. Når så den bærende sannhetsgehalten bevisst blir skåret vekk for ikke å forstyrre den perfekte historien, har journalistikken lidd nederlag. Da dreier det seg ikke bare om en mani. Det har tippet over i en forsettlig fordreining som ofte kan vise seg å ende som en løgn." (side 96)

Denne typen vulgær journalistikk bruker bevisst i håp om masser av leserklikk, noe som neste omgang kan føre til flere annonser og økonomisk vinning, hevder Sjue. 

"Begrepet nesten-løgn blir aldri brukt i medienes dementier og beklagelser, Det eksisterer heller ikke i Vær Varsom-plakatens vokabular. Jeg tror ikke dette først og fremst handler om ulik språklig smak. Begrepet er selvsagt brutalt. Men er det usant og usaklig?" (side 97)

Å legge politikere flate - en ny sportsdisiplin?

Sjue har blitt mer og mer oppgitt over medienes utrolige vilje til å skape og forstørre politikerskandaler. Han kaller kravet til botsgang og avgang uansett hva synden består i, som en sykelig mani. I denne sammenheng kommer man ikke utenom Tore Tønnes selvmord i 2002. Var det medienes fokus eller "drevet" - at så mange gikk i flokk samtidig, med den belastningen dette medførte på Tønne som menneske - som til slutt ble for mye for ham? I den motsatte leia finner vie tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, som falt for eget grep. Hun gjorde det enkelt for media, mener Sjue. De fleste sakene har likevel noe til felles: det starter med noe smått som vokser raskt til enorme dimensjoner. Atter som en motsats til dette er Jonas Gahr Støre og saken om at han var inhabil da han tildelte noen millioner til en stiftelse. Gahr Støre lot seg ikke skremme, og klarte dermed å ri av stormen. 

Løgnen eller manipulasjonen - hva er verst?

Verden har blitt lurt av bevisst løgn før. Det er bare å ta en titt på den kulørte pressen, om intervjuer som i virkeligheten aldri har funnet sted osv., osv. Heldigvis hører ikke dette med til hverdagen her hjemme på berget!

"Nå finnes det løgner i journalistikken som er vanskelige å oppdage, og som jeg mener er langt farligere for fag og sannhet enn solo-journalisters skruppelløse juks. Det er når løgnen oppstår i et redaksjonelt fellesskap. Når den blir skapt i en redaksjonell  prosess der flere er involvert. Når fortellingen som skal publiserers, blir innordnet en dramaturgi som krever en grov manipulasjon for at den skal stemme. Stemme med hva? Ikke med virkelighet og sannhet, men med det inntrykket journalist og redaksjon vil at den skal skape." (side 109)

Er det ikke dette som skjer hver gang "helten" i en historie nærmest får uinnskrenket spalteplass, mens "skurken" avspises med noen linjer eller noen sekunder av et nyhetsinnslag? tenker jeg ... Når journalisten unnlater å opplyse om alle millionene som allerede er utbetalt i erstatning fra forvaltningens side, og fremstiller det som om man måtte gå til retten for å få ut en eneste krone - mens virkeligheten er at man ønsket noen millioner til ... Når dette ikke fremkommer i det hele tatt, blir leserne og/eller seerne lurt. De får ikke presentert hele bildet, nyansene - det som kunne satt hele saken i et helt annet perspektiv. 

Sjue opplyser at NRK i de senere årene har pådratt seg ganske mange klagesaker og ikke minst fellende "dommer" i PFU. (side 114) "Det skal ikke mange flere dypt alvorlige overtramp til før NRK påfører seg selv noe mer alvorlig enn riper i lakken. Da kan det raskt dreie seg om en konstruksjons- og driftsskade. ... I den grad romkvinnesaken kan bidra til noe positivt, må det være at en atmosfære som preges av et visst hovmod jekkes ned og blir erstattet av mer faglig ydmykhet."

Avslutningsvis i dette kapittelet konkluderer Sjue med at den rene løgnen i journalistikken er et stygt fenomen, men at den typen manipulasjon som NRK presterte, er mye farligere fordi den er så mye vanskeligere å avsløre.

"Drevet" - journalistenes skam og fornedrelse

Dette handler om å løpe i flokk, en slags kollektiv tilstand. I noen grad kan man si at journalistene blir fanget, men det er kanskje riktigere å si at de lar seg fange? For de må jo ikke følge resten av flokken? 

I hverdagsjournalistikken er det først og fremst de kjente og mest profilerte politikerne som utsettes for "drevet". Sjue mener at det er noe latterlig og tragisk over at "små og halvstore avsløringer blir behandlet med samme overdimensjonerte lydstyrke, sendeflate, forsideoppslag og utropstegn". Han mener dette handler om en form for vulgær maktforståelse - en ideologisk blanding av populisme og elitisme. 

Dementiet og beklagelsen - en ufrivillig vits?

Sjue har selv opplevd å være en journalist som kom med store "avsløringer" (i boka "Vi som styrer Norge", utgitt sammen med Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen), som senere viste seg ikke å holde mål. Dette var en brutal lærdom for ham, og det han lærte var viktigheten av å beklage når han hadde gjort andre urett. Mangel på evne til selvkritikk mener han er både påfallende og pinlig hos mange. 

Om PFU-statistikken opplyser Sjue følgende:

"Det hører med i tallenes verden at NRK fikk flest klager i 2012 (27 klager og 7 brudd), så kom Aftenposten (18 klager og 3 brudd), VG hadde 14 klager, men bare ett brudd, mens Dagbladet fikk 11 klager og 2 brudd." (side 126)

Sjue mener at disse tallene representerer toppen av et isfjell, og at det begås atskillig flere brudd enn dette statistiske materialet skulle tilsi. Mange orker ikke å klage, fordi de ikke tror det er noen vits. "Den som tror at PFU forvalter hele journalistikkens etiske mal, tar feil." (side 127) Sjue savner også at PFU reagerer på eget initiativ når de opplever feil eller overtramp. Dette er faktisk en del av PFUs mandat. Likevel skjer det ikke. 

Folketribunal, statskontroll eller selvjustis?

"De aller fleste som følger med på PFUs arbeid, tror jeg tenker som jeg gjorde i mange år: Utvalget behandler klager. Basta. Men utvalget har faktisk til formål " ... å overvåke og fremme den etiske standard i norsk presse". Intet mindre. Klagebehandling er et ledd i dette arbeidet, ikke hele arbeidet." (side 137)

Verdensmestere i korpsånd?

Det er i utgangspunktet noe positivt over begrepet korpsånd - som en felles følelse av en gruppetilhørighet, som får gruppen til å føles sterk både utad og innad. Det må bare ikke tippe over slik at det handler om selvbeskyttelse ... 

De fleste medier har i følge Sjue en formening om at det å beklage seg betyr at man mister troverdiget. Denne forestillingen har forundret ham i minst 30 år. Sett fra hans ståsted handler det å si unnskyld for å ha forulempet et annet menneske, om helt alminnelig folkeskikk. 

"Men hvorfor har mediebransjen så vanskelig for å vise vanlig folkeskikk? Er det fordi journalister og redaktører lever i ei boble? Er det fordi de har utviklet en så stor selvfølelse, arroganse og så mye hovmod at de begynner å tro på ideen om at de er større og viktigere enn folk flest? Og at de derfor ikke har noen plikt til å bøye kne? Er det fordi mediene som institusjon har skaffet seg retten til både å omtale andre mot deres vilje og til å skade personers omdømme?

Kort sagt, er det fordi vanlig folkeskikk ikke er en del av den praktiske presseetikken? At folkeskikk er et brudd med den?

Jeg er redd det er slik." (side 142)

"Korpsånd er et begrep som er mislikt i mediekretser. Å kreve et åpent samfunn og samtidig praktisere en lukket redaksjon blir med god grunn oppfattet som et dobbelt moralsk bokholderi av svært mange. Men det betyr også at jo mer korpsånden blir drevet tilbake og erstattet med en åpen, kritisk og kreativ redaksjonell atmosføre, desto større vil troverdigheten bli." (side 144)

Er allmenndannelse et fremmedord?

I følge Sjue handler allmenndannelse om noe vesentlig mer enn kunnskaper, dyktighet, fortellerevne o.l. Det betyr også å søke sannheten uten å la mulige negative konsekvenser for denne saken stanse oss. Det grunnleggende spørsmålet man må stille seg er "Hvordan kan du vite at dette er sant?"

Snur sosiale medier opp ned på journalistikken?

Sjue understreker at den nye digitale teknologien er både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen er all kunnskapen som er tilgjengelig på nettet - kun få tastetrykk unna. Forbannelsen ligger i mulighetene for overvåkning. 

Mange aviser er nå klare for å erstatte store deler av sin papirproduksjon med betalingstjenester på nettet. Utfordringen er at flertallet av nettleserne er vant til å få dette gratis. Vil avisene overleve dersom nettbaserte tjenester blir betalingstjenester?

Selv i dag påvirker de sosiale mediene journalistikken. Spørsmålet er når mediehusene skal skjønne at de i likhet med f.eks. bloggerne nødvendigvis må bruke sosiale medier for å få suksess? 

Det finnes ingen redaksjonell styring over de sosiale mediene, og dette er en utfordring. Sjue mener at vi må holde styr på nettetikken, uten at det blir tale om redaksjonell kontroll fra de store eierne. 

"Kan vi oppleve at ny journalistikk utvikles på de sosiale mediene? Selvsagt, det skjer allerede. Mange blogger er interessante, til og med gode. Andre ligner avløpsrør." (side 150)

Sjue er overbevist om at stadig flere medier kommer til å kreve betalt for sine digitale tjenester. "Å tro at medienes nettaviser som hovedregel skal være gratis, er å tro at medieeierne kan gå på vannet til evig tid." (side 151)

Finnes det livgivende medisin?

I siste kapittel i boka kommer Sjue med en rekke oppfordringer til journalister. Uansett valg av teknologi, må innholdet i journalistikken være godt for at mediene skal overleve. Han oppfordrer til kamp mot arroganse og hovmod i medieverdenen. "Ta oppgjør med tendensen til å demonisere personer og grupper som fortjener kritikk", sier han. Den nye frykt-journalistikken, som aller mest minner om spekulativ kvakksalveri, bør boikottes av seriøse yrkesutøvere. Dessuten bør man si nei til den uutholdelige letthet som brer seg i viktige deler av presseverdenen. "Norsk journalistikk plages av en tendens til å sette en mening opp mot en annen, pol mot pol, og dermed betrakte nyheten som gryteklar. Sett i stedet og i stadig sterkere grad kravet om verifikasjon, hva som er sant, i høysetet." (side 156)

Min oppfatning av boka:

Jeg er klar over at mye av det som fremgår av Finn Sjues essay oppfattes som kontroversielt i det journalistiske miljøet i Norge, og at enkelte også har protestert mot en del av påstandene han har kommet med. Hvorfor føler jeg likevel at hovedessensen i essayet er så gjenkjennelig? Jeg tror dette skyldes at Sjue setter fingeren på mange realiteter og sannheter, selv om det ikke skal underslås at han setter en del problemstillinger på spissen. Det å sette ting på spissen er imidlertid ofte kjernen i mye av den journalistikken vi møter daglig i mediene, og er det noen som faktisk burde takle nettopp dét, så er det journalistene, tenker jeg. 

Dette essayet burde være pensum for alle som tar mål av seg å skulle jobbe med seriøs journalistikk! Bakgrunnen er at Sjue her tar opp mange etiske problemstillinger som det er viktig å ha et bevisst forhold til når man tross alt skal forvalte ikke rent lite makt over enkeltskjebner. Selv har jeg mange ganger med forskrekkelse vært vitne til jaget - eller "drevet" - etter enkeltpersoner (som regel politikere, forretningsfolk og andre med mye makt og penger), som liksom ingen ende vil ta før vedkommende legger seg flat og tar sin hatt og går. Og det på tross av at det som ligger i bunnen er - for å være helt ærlig - en liten filleting som er blåst ut utover alle dimensjoner. Så er det innimellom likevel slik at man kan se at pressen ikke alltid lykkes - som med saken med Jonas Gahr Støre i sin tid og den herværende regjerings ene statsråd som nekter å oppgi kundelisten fra forrige jobb. Kanskje man lærte noe av Tønne-saken likevel? At nok er nok på et eller annet tidspunkt? 

Selv finner jeg mye av journalistikken som presenteres for oss lesere og seere nokså intetsigende og uinteressant. Det er svært sjelden at nyhetsbildet handler om forhold jeg oppfatter som vesentlig, og resten er gjerne så overfladisk at jeg sitter tilbake mer forvirret enn opplyst. Her synes jeg for øvrig at de sosiale mediene har sin funksjon - som twitter, der man som leser/bruker av systemet kan sortere ut det man er interessert i, og la resten ligge. Så slipper man å bruke for mye tid på sorteringsprosessen selv. De store overskriftene får man med seg okke som. Langt på vei holder dette lenge, fordi det som kommer etter overskriftene mange ganger fremstår som en tynn suppe kokt på en spiker. For øvrig vil jeg understreke at det finnes unntak - som Morgenbladet, Klassekampen og ja: VG og Aftenposten! Og så finnes det selvsagt mange flotte lokalaviser rundt omkring i vårt langstrakte land! Jeg tror nøkkelen til suksess er en god redaksjonell kontroll og en sterk bevissthet rundt sentrale etiske spørsmål - at man ikke skal selge aviser nær sagt for en hver pris, eller lar seg forføre av klikk-hysteriet. For ikke å si klipp-og-lim-hysteriet ... 

Alt i alt må jeg si at Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet" er et meget interessant essay som jeg anbefaler varmt! (Essayet inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har fått med meg i min prestentasjon av det.)

Utgitt: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164

Finn Sjue (Foto: Lars Sætren)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/John Arne Markussen 22.10.2013 - Når fantasien er i toppform
- ABC Nyheter v/Thomas Vermes 30.09.2013 - Finn Sjue advarer mot at norske medier vil bli elendigere
- Aftenposten v/Torstein Hvattum 05.10.2013 - Glødende oppgjør med klipp-hysteriet
- Morgenbladet v/Anders Firing Lunde 04.10.2013 - Etterlyser journalistoppgjør
- Journalisten v/Tore Bergsaker m.fl. 21.10.2013 - Finn Sjues letthet
- NRK v/Inger-Marie Knap Stray 05.10.2013 - Tidligere redaktør - Journalister mangler folkeskikk!
- Fom.no 03.11.2013 - Roper varsko om journalistisk forfall 
- NorgesAvisen v/Roy Vega 22.10.2013 - Nå etterlyser AKP-seniorer kritisk journalistikk