Selma Lagerlöf: "Keiseren av Portugalia"

En klassiker innenfor naturalismen

Selma Lagerlöf (f. 1958 d. 1940) debuterte med romanen "Gösta Berlings saga" i 1891. I løpet av sin forfatterkarriere skrev hun 21 bøker, og "Gösta Berlings saga", "Jerusalem" (1901-1902) og "Keiseren av Portugalia" (1914) hører med blant hennes mest kjente romaner. Lagerlöf mottok Nobels litteraturpris i 1909 - som den første kvinnen så langt i litteraturprisens historie. De fleste romanene hennes har handling lagt til Värmland, hennes hjemtrakter. (Kilde: Wikipedia)

---------------------------

(Dette er en spoiler - så vet du det før du leser videre.)

I bokas åpningsscene skal Jan Andersson på Skrolycka bli far for første gang. Han har et ambivalent forhold til det hele, for det er så vidt han og Kattrina klarer seg i utgangspunktet. Noe kjærlighetsekteskap er det heller ikke. 

"- Jeg lurer på om det er noen som tror jeg er glad for å få denne ungen, mumlet han der han satt, og med det samme sparket han til en liten vedkubbe så den fløy helt ut på tunet. For det er jaggu den verste uløkka jeg kunne komme ut for. Da vi gifta oss, Kattrina og jeg, så var det for at vi var lei av å gå som tjenestefolk hos Erik på Falla og ville komme under eget tak, men neimen ikke for at vi skulle få unger." (side 7)

Men om Jan ikke er glad for å bli far, endrer dette seg for alltid i det øyeblikket veslejenta blir lagt i armene hans. Han vil knapt gi henne fra seg etter dette, og det vokser frem en kjærlighet så uendelig vár og rørende, som jeg knapt kan huske å ha møtt i den naturalistiske litteraturen - kanskje med unntak av forholdet mellom faren og Sjur-Gabriel, slik dette er beskrevet i Hellemyrsfolket (bind I - "Sjur-Gabriel"). 

Jan vet knapt hva godt han kan gjøre for veslejenta som etter hvert får navnet Klara Fina Gulleborg - til vanlig bare kalt Klara Gulla. Han følger henne opp i alle livets henseender, og hun vokser opp til å bli en vakker og robust jente, som utelukkende er til glede for foreldrene, der de bor i den fattigslige stua på Skrolycka, navnet som til forveksling både ligner "lykke" og "ulykke". Hadde det ikke vært for hennes fattigslige og usle byrd, kunne nok både den ene og den andre ha tenkt seg å gifte seg med henne ... Men slikt gikk selvsagt ikke an på den tiden.

Etter at Erik på Falla dør og sønnen Lars Gunnarsson overtar, blir Jan og Kattrina plutselig avkrevd for den uhyrlige sum av 200 riksdaler for grunnen som deres lille stue står på. Det er da Klara Gulla tilbyr seg å reise ut for å tjene penger slik at foreldrene slipper å bli hjemløse. I mellomtiden har en tilfeldig handelsreisende insistert på å gi henne et rødt kjolestoff som det blir sydd kjole av, og som virkelig fremhever hennes ynde og skjønnhet. En ynde og skjønnhet som provoserer spesielt presten, for han "ser" at dette ikke vil føre til noe godt for henne. Her har man å bli ved sin lest - det er det tryggeste!

Klara Gulla reiser med dampbåten "Anders Fryxell", og da foreldrene vinker henne avgårde, er de alle uvitende om alle de årene som skal gå før de ses igjen. Foreldrene er analfabet, og kan ikke lese brevet som kommer fra Klara Gulla, men må ha hjelp til dette. Skrive tilbake kan de heller ikke. 

"Nå er det bare han jeg skal lage mat til", tenkte Kattrina, "bare han jeg har å vente på. Men hva bryr jeg meg om han? Han kunne like gjerne ha reist, han med. Det var jenta som skjønte seg på han og pjattet hans, men ikke jeg. Det hadde vært bedre å være alene."

"Det ville vært lettere å gå hjem med sorgen, om jeg ikke hadde hatt gamle sure Kattrina sittende i stua," tenkte Jan. "Jentungen rådde så godt med henne at hu fikk a både blid og mild. Men nå får en vel aldri mer høre et vennlig ord fra den kanten." (side 85)

For når kjærligheten er borte, mister selv hverdagens rutiner sin mening ...

Så går tiden, og faren Jan går sakte men sikkert til grunne i sin lengsel etter datteren. Han venter på at Klara Gulla skal dukke opp hver gang dampbåten kommer. Mens resten av bygda har fått nyss i at det har gått riktig ille med henne der inne i byen. Ja, at hun er blitt en fallen kvinne. Dette kan Jan ganske enkelt ikke klare å ta inn over seg, og det er da keiserinnen av Portugalia oppstår. Selv er han keiseren av selsamme rike. 

"- Når keiserinna av Portugalia står her på brygga med gullkrone på hodet, og sju konger går rundt henne og holder kappa hennes oppe, og sju løver ligger tamme ved føttene hennes, og sjuogsøtti krigsgeneraler går foran henne med dragne sverd i hånd, da får vi se om du tør si det samme til henne sjøl, Prästberg, som du har sagt til meg." (side 122) 

... sier Jan til Prästberg, som var den første som kom med de uhyrlige påstandene som Jan aldri ville gjenta, "ikke engang i sine egne tanker". 

Jan lever seg virkelig inn i rollen som keiseren av Portugalia, og selv om bygdefolket gjør narr av ham, enser han dem ikke. 

"Aldri før hadde Jan på Skrolycka hatt så mye å tenke på og gruble over som nå når han var blitt keiser. 

For det første måtte han jo være ubegripelig påpasselig etter at storheten var kommet over ham, så han ikke lot hovmodet få innpass hos seg. Han måtte alltid huske på at vi er mennesker, vi er alle skapt av en og samme materie, og fra ett og samme foreldrepar nedstammer vi, og svake og syndige er vi alle, så i bunn og grunn har den ene ikke noe å rose seg av fremfor den andre. 

I hele sitt liv hadde han sett seg lei på hvordan mennesker prøvde å heve seg over hverandre, og nå ville han ikke gjøre det samme. Men han merket nok at det ikke var så lett å holde seg til den rette ydmykheten for en som var blitt så opphøyd at det nå ikke lenger fantes noen i hele sognet som var hans like." (side 139)

Klara Gulla dukker opp til slutt - etter anslagsvis 15 år uten at hun har gitt en lyd fra seg i mellomtiden. Hun er staselig kledd da hun dukker opp, og hun fører seg som en som har kommet seg til penger og verdighet. Hun har i mellomtiden fått seg et husvære og kommer for å hente foreldrene med seg. Hadde det bare ikke vært for at hun skjems så inderlig av sin far ... Han er jo ikke riktig klok, og hun blir beskjemmet da moren forteller at han ble slik fordi hun - øyesteinen hans - forsvant ut av hans liv så brått, og uten å gi livstegn fra seg. Like fullt ønsker hun å la faren bli igjen, og de to stikker av gårde med dampbåten når faren ikke er der.

I siste liten får faren nyss i at de to har reist sin vei, og han rekker frem tidsnok til å se båten legge fra kai. Angeren og samvittigheten rammer Kattrina, men uten å kunne gjøre noe ser de Jan hoppe på sjøen og forsvinne ned i dypet ... 

Deretter er det Klara Gulla som vandrer hvileløst langs bryggene mens det soknes etter farens lik. Hun har tom. en kiste klar for det øyeblikket de skulle finne ham. Innen så skjer, dør moren. På dødsleiet oppdager moren at datteren, som hun etter hjemkomsten har synes var stygg, nå er blitt pen igjen. Under begravelsen dukker kisten med faren plutselig opp. Liket av ham er funnet og foreldrene kan forenes i døden. 

---------------------------

I mitt eksemplar av boka er det et etterord ved Agneta Taube. Hun tar bredt for seg av Selma Lagerlöfs litteratur, men kommer i siste halvdel av artikkelen inn på "Keiseren av Portugalia" - et avsnitt som har overskriften "En kjærlighet som overgår all forstand". 

Taube tar for seg spenningsfeltene i teksten og symbolbruken. Jans fortvilelse over å bli far versus den grenseløse lykken han føler når barnet legges i armene hans. Det røde kjolestoffet som er årsaken til Klara Gullas triumf og fall (bl.a. fordi den samme kjøpmannen som ga henne kjolestoffet også førte henne ut i prostitusjonen da hun kom til storbyen). Vendepunktet da de 200 riksdalene skulle innkreves. Pengene kommer fra "veslejenta", men prisen de betaler er at de mister henne. Faren som dikter sin egen virkelighet. Bygdas folk som på en måte "godter seg" over det som skjer - for de husker jo jentas triumf i den røde kjolen - en triumf hun som fattigjente ikke hadde noen rett til å føle. Det paradoksale i at Jan gikk langs bryggene i alle år og ventet på at datteren skulle komme hjem, til at Klara Gulla går hvileløst rundt på samme sted og venter på at farens lik skal dukke opp. Og alt skjer i en tid der man virkelig var overbevist om at de døde kunne straffe de levende. Og i naturalistisk ånd går det selvsagt riktig ille med Lars Gunnarsson, mannen som forårsaket deres ulykke. Han får sannelig betale prisen for sin grådighet og sin hjerteløshet ...

---------------------------

"Keiseren av Portugalia" er i tillegg til å være en naturalistisk roman, skrevet i et naivistisk språk. Typisk for naturalismen er at den omhandler tragiske menneskeskjebner, der menneskene er prisgitt arv og miljø. Det bakenforliggende motivet for forfatterne som benyttet dette fortellergrepet var gjerne å vise frem det tragiske i all sin gru - i håp om at samfunnet for øvrig skulle våkne opp og ønske å gjøre noe med det. 

Som eksempel på det naivistiske ønsker jeg å trekke frem et avsnitt på side 206:

"Klokker Svartling hadde et slikt ansikt at det ikke viste mer av hans tanker enn han ville at det skulle vise, og det holdt seg helt ubevegelig mens han snakket med Klara Gulla. Men Kattrina visste nok hva han tenkte allikevel, han som var som en far for hele sognet. "Hvorfor skal en gammel mann som har både hustru og datter i live, være nødt til å komme til fremmede? Lisa er et godt menneske, men hun kan jo aldri ha slik tålmodighet med ham som hans egne." Det tenkte han. Og det gjorde han rett i å tenke."

Det blir noe barnlig over teksten, hvor det meste forklares i flere omganger og i mange ulike lag. Selma Lagerlöf behersker dette til fingerspissene, og derfor blir det aldri kunstig. Det er enkle folk vi leser om i romanen, og det er deres måte å reflektere over tingene på vi herved introduseres for. Dette gjør persongalleriet svært troverdig, og som leser blir vi dratt inn i deres uslåelige logikk. 

Jeg synes det var spennende omsider å få lest denne romanen som så mange har anbefalt meg. At jeg skulle bli så engasjert at boka bokstavelig talt ble slukt, hadde jeg likevel ikke regnet med. Det er en sørgelig historie, som tiden nok har gått litt fra er jeg redd, men det er samtidig et tidsbilde på hvordan fattigfolk en gang hadde det både her til lands og i våre naboland. Var man av fattig byrd, spilte det ingen rolle at man var et godt menneske. Forholdene ble heller ikke lagt til rette for at man skulle kunne gjøre kloke valg, fordi nøden tvang en i den ene retningen som fantes ...

Selma Lagerlöf skriver lett og levende, og derfor er det alltid en fryd å lese hennes bøker. Så er det kanskje ikke så mye motstand i tekstene hennes, men dette kan man lese mer om i Tore Renbergs essay-samling "På fest med litteraturen" om tre forfattere, bl.a. Selma Lagerlöf. Stor litteratur er det like fullt!

Utgitt i Sverige: 1914

Originaltittel: Kejsarn av Portugalien

Min utgave av boka er utgitt: 2006

Forlag: Oktober forlag

Oversatt: Per Qvale

Etterord: Agneta Taube 

Antall sider: 229 + etterord 8 sider

Boka har jeg kjøpt selv

Selma Lagerlöf

Andre omtaler av boka:

- Elikkens bokhylle - 6. mars 2012

Tore Renberg: "På fest hos litteraturen"

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men dog!

Når jeg nå skal formidle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er jeg for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen." 

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterskap. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfatteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt klarer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dramaturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig liten bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller  varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Utgitt: 2012
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 133

Tore Renberg

Selma Lagerlöf: "Gösta Berlings saga"

I åpningsscenen i boka står presten Gösta Berling i fare for å miste sitt presteembete pga. en livsstil med drukkenskap. Vi befinner oss på 1820-tallet i Värmland. Presten har lagt seg ned for å dø i snøen, men blir reddet av fruen på Ekeby. Hun tar seg av ham, og han blir en del av hennes omgangskrets. Fruen – eller majorinnen – lever et sorgløst liv fylt med overfladisk glede. Presten er meget vakker, og det aksepteres av omgivelsene at han går fra blomst til blomst, selv om dette innebærer mange knuste kvinne- og pikehjerter. For Gösta Berling forelsker seg ofte og heftig. Gjennom majorinnens redningsforsøk, reiser Gösta seg atter og kan med et snev av verdighet se bygdas folk i øynene. Prisen majorinnen betaler er imidlertid at Gösta feier henne av banen og på mange måter overtar hennes sentrale plass på Ekeby.

Like fullt er det ikke presten og alle hans innfall som står i sentrum i boka. Mange av personene i boka er svært fargerike, og humoren ligger ofte på lur. Samtidig har boka en alvorlig klangbunn, og omhandler bl.a. det moralske dilemmaet om hvordan man kan være god samtidig som man er glad.

Det som gjør boka ekstra spennende er at den ble skrevet i 1891, og fremdeles har aktualitet. Boka var Selma Lagerlöfs gjennombruddsroman.