Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Kehlmann Daniel. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kehlmann Daniel. Vis alle innlegg

fredag 11. juli 2014

Daniel Kehlmann: "Berømmelse - en roman i ni historier"

Berømmelsens pris

Daniel Kehlmann (f. 1975) har en stor produksjon av litteratur bak seg, selv om han fremdeles er relativt ung. 13 bøker har det blitt siden debuten i 1997 (kilde: Wikipedia). 

Selv ble jeg først for alvor klar over denne forfatterens fortreffelighet da jeg bestemte meg for å overvære et intervju med forfatteren på Litteraturhuset den 19. februar i år. Dette har jeg skrevet om på bloggen min, og det er bare å følge linken. Dette fikk meg til å lete frem Kehlmanns roman "Oppmåling av verden", som lenge hadde stått ulest i mine bokhyller, og det fikk meg til å kjøpe og lese Kehlmanns siste bok "F", og ikke minst den nyoversatte romanen "Jeg & Kaminski". For ikke å snakke om at denne siste boka - "Berømmelse" - sporenstreks ble bestilt fra Bokklubben ... Og for dem som er litt opptatt av hvem som har oversatt bøkene de leser, kan jeg nevne at det er den emminente oversetteren Sverre Dahl som nok en gang har oversatt denne tyske romanen til norsk. 

Bare for å ha sagt det med en eneste gang: Daniel Kehlmann er ikke som alle andre forfattere! Han bryter grenser, eksperimenterer (ofte med moralske dilemmaer), han blander fiksjon og virkelighet på en helt ny måte - han er på alle måter en spennende og intellektuell ny stemme innenfor den tyske samtidslitteraturen. 

"Berømmelse - en roman i ni historier" er, som tittelen så klart og tydelig forteller, nettopp en roman i ni historier. Sammenhengen mellom de ni historiene er nokså vag, rent bortsett fra at persongalleriet beveger seg relativt fritt mellom historiene og at tematikken er noe som ligger der som et felles bakteppe - men man kunne like godt ha omtalt dette som en slags novellesamling. Hver historie har nemlig sin egen selvstendige avslutning, samtidig som vi enkelte ganger får innblikk i konsekvensene av det som skjer i én historie, i en annen. Når forfatteren like fullt insisterer på at dette er en roman, må det være fordi han ønsker at leseren skal bli minnet om at alt henger sammen i et slags hele. 

Det er bemerkelsesverdige historier vi får høre i denne "romanen". Som Ebling i "Stemmer" som nettopp har fått sin første mobiltelefon, og opplever at nummeret hans egentlig tilhører en annen - "tilfeldigvis" den berømte skuespilleren Ralf Tanner. Han blir oppringt absolutt hele tiden, og til slutt blir fristelsen for stor: istedet for å fortelle dem som ringer at de har ringt feil nummer, begynner han å late som om han faktisk er skuespilleren. Uten å ville skuespilleren vel ... Et annet sted - i "Utveien" - sitter den en skuespiller som opplever at telefonen hans er taus, og at det begynner å skje ting rundt ham som han på ingen måte har kontroll over. 

"Fra den ene dagen til den neste kom det ingen oppringninger lenger. Venner gjennom mange år forsvant fra livet hans, yrkesmessige planer gikk i vasken uten grunn, en kvinne som han hadde elsket i den grad han var i stand til det, påsto at han hadde hånet henne stygt i telefonen, og en annen, Carla, hadde dukket opp i lobbyen på et hotell for å lage den verste scenen han hadde opplevd i sitt liv: Tre ganger, hadde hun skreket, hadde han rett og slett latt henne i stikken! Folk hadde stanset opp og glisende sett på, et par hadde filmet med mobiltelefonene sine, og allerede i samme øyeblikk som Carla hadde slått til av all kraft, hadde han visst at disse sekundene ville komme på Internett og overskygge berømmelsen fra hans beste filmer ..." (side 65)

Så bestemmer Ralf Tanner seg for å bli sin egen dobbeltgjenger og imitator. Slik blir han gradvis fri ...

I "Rosalie drar for å dø" møter vi en eldre kvinne som har fått uhelbredelig kreft og har bestemt seg for å kjøpe seg aktiv dødshjelp i Sveits. På veien dit - en vei som er kronglete og full av utfordringer - får hun rikelig tid til å tenke. Vil hun egentlig dø? Tenkt om hun i løpet av de siste ukene av sitt liv får oppleve noe som åpner øynene hennes for hva livet egentlig er? Da hun nesten er fremme, skjer det noe overraskende. Plutselig er alt bare fiksjon, og fortelleren forvandler henne til en ung pike igjen. Det hele var jo tross alt bare en historie, og som forteller har han frihet til å endre det han vil - også slutten på denne historien. 

"Berømmelse" inneholder flere historier, men jeg skal ikke røpe mer. Det eneste jeg vil si er at alle historiene har overraskende poenger - i en slik grad at jeg ble sittende å lese mange avslutninger om igjen, for å være sikker på at jeg hadde oppfattet alt riktig. Hvem er vi når det kommer til stykket? Når avstanden mellom hva andre tenker om oss, hvilket inntrykk vi ønsker å gi andre om oss selv og den vi innerst inne vet at vi er, blir veldig stor - hva er den egentlige sannheten om oss selv? 

Samtlige historier er fortalt i et solid litterært språk, med presisjon og finesse. Det som gjør sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvor lite som skal til for å gi livet en helt annen retning enn vi hadde tenkt, og begrepet "tilfeldigheter" får liksom en annen lød etter å ha lest denne boka. Er nå alt så tilfeldig som vi vil ha det til? Dessuten gjør det inntrykk hvordan forfatteren har bygget opp alle de selvstendige historiene til å bli en del av et større hele. 

Helt til slutt siterer jeg fra en dansk anmeldelse fra Politiken, som på en meget god måte oppsummerer essensen i Kehlmanns "Berømmelse":

"Egentlig har hans nye roman en lidt misvisende titel, for den handler mest om identitet. Om, hvor langt fra sandheden man kan komme uden rigtigt at opdage, hvor god man er blevet til at lyve. 

Elegant sammenvævet
Romanen består af ni selvstændige historier, som elegant bliver vævet sammen til en helhed, der bliver stadig mere spændende. 

I centrum for legen befinder tre berømte personer sig: forfatteren Leo Richter, skuespilleren Ralf Tanner og den latinamerikanske bestsellerforfatter Miguel Auristos Blancos, en ond karikatur af virkelighetedens Paulo Coelho. 

Ind og ud af deres liv flakser en række helt almindelige mennesker, som på hver på sin måde får inflydelse på hindanden." 

Jeg anbefaler denne lille "romanen" på det varmeste!

Utgitt i Tyskland: 2009
Originaltitel: Ruhm. Ein Roman in neun Geschichten
Utgitt i Norge: 2010
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider:  165
Boka har jeg kjøpt selv


Daniel Kehlmann
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 03.02.2010 - Boken du skal lese på reiser
- Janicke på bloggen Jeg leser - 19.04.2010
- Politiken v/Jes Stein Pedersen - 19.05.2009 - Daniel Kehlmann er tilbage med suveræn roman - Tysk litteraturs unge stjerne skriver om grænsen mellem løgn og sandhed, så hårene rejser seg

mandag 24. februar 2014

Daniel Kehlmann: "Jeg & Kaminski"

Boka som førte til Kehlmanns internasjonale gjennombrudd

De som har fulgt bloggen min den siste uka, vil ha lagt merke til at forfatteren Daniel Kehlmann har gått igjen i innlegg etter innlegg. I første rekke var jeg på Litteraturhuset tirsdag 18. februar 2014 og hørte Elisabeth Beanca Halvorsen intervjue forfatteren.   Dessuten har jeg både lest og omtalt "Oppmålingen av verden" og hans nyeste roman "F". Den siste romanen jeg har lest av forfatteren er "Jeg & Kaminski" og jeg går dessuten og venter på at jeg skal få tilsendt "Berømmelse" i posten. Det er kun disse fire romanene av Daniel Kehlmann som så langt er oversatt til norsk, og det er Sverre Dahl som har oversatt samtlige. 

På bokas smussomslag kan jeg lese at "Jeg & Kaminski", som utkom i 2003, brakte forfatteren hans første internasjonale gjennombrudd. Boka er oversatt til 27 språk, og utkom to år før "Oppmålingen av verden". "Jeg & Kaminski" utkom på norsk samtidig som "F".

Livet har gått litt i stå for den unge journalisten Sebastian Zöllner. Ikke bare er karrieren på hell, men i tillegg er privatlivet på full fart utenfor stupet. Venninnen hans gjennom mange år ønsker å avslutte samlivet, og har gjort koffertene hans klare for avhenting. Ikke har han særlig mye penger og ikke har han noe sted å bo. 

Tilfeldighetene fører Zöllner til Manuel Kaminski, som han har fått i oppdrag å skrive biografien til. Kaminski var en gang en berømt kunstner, men er for lengst så og si fullstendig glemt av offentligheten. 

Allerede mens Zöllner er på vei til den avsidesliggende kroken av Alpene hvor Kaminski har tilhold, merker vi hvilken gemen type han er og hvilket oppblåst ego han har. Og som jeg leste et eller annet sted; allerede tittelen - hvor "jeg" kommer før "Kaminski" - viser hvordan han rangerer seg selv i forhold til den store kunstneren.

"Han kom og så på meg med et magert smil. Barbermaskinen virker ikke, sa jeg, det er tydeligvis ikke strøm her. Jo, sa han. Nei! Han trakk på skuldrene, da var det kanskje ledningene, han kunne i hvert fall ikke gjøre noe. Men det var da det minste, sa jeg, man kunne vente av en konduktør. Ikke konduktør, sa han, togbetjent. Jeg sa at det var det samme for meg. Han spurte hva jeg mente med det. Det samme, sa jeg, hva man kaller dette overflødige yrket. Han fant seg ikke i at jeg fornærmet ham, sa han, jeg skulle bare passe meg, han kunne gi meg en på tygga. Han kunne bare prøve seg, sa jeg. Det kunne ikke falle ham inn, sa han, og jeg stinket og holdt på å bli skallet. Så snudde han seg bort og gikk bannende sin vei. 

Jeg lukket toalettdøren og så meg bekymret i speilet. Selvsagt ingen skallet mann å se; gåtefullt hvordan denne tullingen kunne ha kommet på noe sånt." (side 10)

Zöllners største utfordring er at Kaminski ikke synes særlig interessert i å samarbeide om biografi-prosjektet. Både han og datteren hans setter seg i mot prosjektet og er ikke det minste interessert i å medvirke til at sannheten om ham skal komme for en dag. Zöllner skyr imidlertid ingen midler, og han snoker rundt i huset hans på jakt etter ledetråder som kan fortelle noe mer om hvem Kaminski egentlig er. 

Ikke før Zöllner med kløkt og sluhet forsøker å appellere til Kaminskis ego, får han på en måte et slags gjennombrudd. Selv drømmer han om å skrive den store biografien, som skal åpne alle dører for ham og gjøre ham rik. Aller helst skulle denne biografien utkomme rett etter Kaminskis død ... 

Er Kaminski et geni eller en bløff? I sin tid fikk Kaminskis karriere en boost fordi det gikk rykter om at han var blind - altså at bildene hans var malt av en blind Kaminski. Plutselig ville alle ha bildene hans. Kunstneren som tross alt ble oppdaget av Matisse og Picasso ...

"Først og fremst på grunn av ryktet om at han var blind, gikk Kaminskis malerier plutselig verden rundt. Og da man etter hvert trodde på hans forsikringer om at han fremdeles kunne se, var det ikke mulig å gjøre om på noe: Guggenheim-museet arrangerte separatutstilling, prisene steg til svimlende høyder, fotografier viste ham sammen med sin fjortenårige datter, den gang virkelig en pen pike, på vernissasjer i New York, Montreal og Paris. Men med øynene gikk det stadig verre. Han kjøpte et hus i Alpene og forsvant fra offentligheten." (side 41)

Årene gikk - femogtredve for å være helt nøyaktig - og så ønsker altså Zöllner å dra den gamle mannen frem fra glemselen - ikke så mye på grunn av ham som på grunn av seg selv. Som et siste halmstrå som skal redde sin fallerte karriere ... Det lykkes Zöllner å lokke Kaminski med på en reise med bil, fordi han lyver om at Kaminskis store kjærlighet Therese Lessing fortsatt lever. Det blir en hasardiøs reise, hvor både Kaminski og Zöllner får rikelig med anledning til å komme i kontakt med sine egoer - det ene mer oppblåst enn det andre. Og det store spørsmålet til slutt er hvem som egentlig lurer hvem ... 

Av alle Kehlmanns bøker er nok denne den jeg har likt minst. Og det på tross av at jeg uansett finner det meget imponerende at Kehlmann ikke en gang hadde fylt 30 år da han skrev denne romanen, som på en måte har en gammel manns stemme og språkdrakt. Hovedpersonens kynisme gir historien et komisk skjær, selv om det må innrømmes at det er noe vanskeligere å få øye på humoren i denne boka enn i de øvrige romanene jeg så langt har lest. Kanskje er det først når man visualiserer noen av scenene at man virkelig får øye på det komiske i situasjonene? Det mest spennende med romanen er avsløringen av hva som gjør at det oppstår stor kunst, og at verden på mange måter vil bedras. Alt i alt er "Jeg & Kaminski" en overraskende roman, som både er original og særegen. Her er det garantert rom for mange meninger og tolkninger, og jeg ser frem til å lese andres oppfatninger av denne boka!

Utgitt i Tyskland: 2003
Originaltittel: Ich und Kaminski
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 188
Daniel Kehlmann
Andre omtaler av boka:
- Bokofilia - 17. juli 2014 

lørdag 22. februar 2014

Daniel Kehlmann: "F"

Mesterlig om mange av livets dilemmaer!

Den siste uka har Daniel Kehlmann vært i Norge for å promotere sin siste roman "F". Jeg var så heldig å få med meg et bokbad på Litteraturhuset tirsdag 18. februar, og har skrevet om dette på bloggen min. Intervjuet var svært nyttig - på mange nivåer - ikke minst for den videre lesningen av Kehlmanns bøker. Nå tror ikke jeg at norske lesere har problemer med verken å fange opp eller skjønne humoren i Kehlmanns bøker, men det er likevel et poeng å vite at forfatteren hadde det svært morsomt mens han skrev sine bøker. Humor i litteraturen er for øvrig et sjansespill, fordi det kan slå begge veier, har forfatteren uttalt. I Tyskland blir Kehlmanns bøker tatt dødsens alvorlig, og det frustrerer forfatteren. Derfor synes han det er befriende når bøkene oversettes til andre språk, og han kan møte lesere som faktisk har forstått hva det dreier seg om. 

"F" handler familien Friedland; far Arthur drømmer om å bli forfatter, men produserer i bunn og grunn mest for skrivebordskuffen. Moren, som er nokså perifer gjennom hele romanen, er øyelege, og hadde det ikke vært for hennes innkomster, ville ikke familien hatt noe å leve av. Arthur har tre sønner - tvillingene Martin og Iwan og dessuten Eric, sistnevnte med en annen kvinne. 

I bokas første kapittel, som foregår i 1984, mens guttene fremdeles er nokså små, er faren og sønnene hans på vei til en hypnose-forestilling med den store Lindemann. 

"Mange år senere, de var for lengst voksne og hver av dem hadde viklet inn sin egen ulykke, husket ingen av Arthur Freidlands sønner hvem som egentlig hadde hatt ideen om å gå til hypnotisøren denne ettermiddagen. 

Året var 1984, og Arthur hadde ikke noe yrke. Han skrev romaner som intet forlag ville utgi, og historier som ble trykt i tidsskrifter en gang i mellom. Noe annet gjorde han ikke, men hans kone var øyelege, og tjente penger." (side 7)

Arthur tror ikke på hypnose, men ender med å si ting fra scenen, som han motvillig og under sterkt press har entret, som får helt fatale konsekvenser for  hele familien. Som at han elsker Iwan høyest av barna sine, som at han ikke får levd ut sine drømmer i denne familien, som at han heretter skal følge sine drømmer ... Etter dette forlater han familien sin, og barna vokser opp uten sin far. Under hele oppveksten blir de på avstand vitne til at faren faktisk slår gjennom som forfatter, i første rekke med romanen "Mitt djevelske navn skal være ingen".

I resten av boka er handlingen lagt til 2008. Perspektivet i fortellingen skifter underveis - gjennom at de tre brødrene skifter om å være jeg-personen i boka. Dermed oppnås den effekt at vi som lesere får det fulle innblikket i hvordan det egentlig ikke finnes bare én sannhet om det som skjer, men at opplevelsen av de samme hendelsene kan se høyst forskjellig ut alt etter hvem som betrakter dem. Dette kommer særdeles tydelig frem under et restaurantbesøk mellom Eric og Martin, hvor Eric er på randen av sammenbrudd på grunn av finanskrisen som er rett rundt hjørnet (uten at noen - og kanskje aller minst han - skjønner hva som skjer før det er for sent), og knapt er mentalt til stede for broren som sitter sammen med ham ved restaurantbordet. For det første har sekretæren hans kontaktet feil bror - for det var Iwan Eric hadde ønsket å spise lunch med. For det andre er det hele tiden folk som skal ha tak i ham på mobiltelefonen. Til slutt sender Martin ham en tekstmelding hvor han ber Eric ringe ham når han får tid ... Mens Martin forventer et smil i det minste, blir Eric helt satt ut. Sitter han sammen med broren sin, eller er det bare innbildning? I forfjamselsen sletter han meldingen og retter blikket mot broren, uten å fortrekke en mine ... En høyst merkverdig scene om to mennesker som bokstavelig talt befinner seg på to totalt forskjellige planeter!

De tre brødrene har gjort høyst forskjellige karrierer. Martin er en katolsk prest som ikke tror på gud. Han er i og for seg en god prest, men det forhold at han ikke tror ordentlig på gud, gir seg de mest merkverdige utslag i hans prestegjerning. Gjennom mange episoder tegner forfatteren et bilde av en geisterlig person vi alle kan kjenne oss igjen i, og som kaller på smilet gang på gang. I tilbakeblikk får vi også vite noe om hva som gjorde at han valgte å bli en katolsk prest. Damer er ikke det han har fått best til, og en særdeles ydmykende epiosode får ham til å skrinlegge det hele som ikke noe for ham. Hans valg forskrekker spesielt Eric. 

"Og du?" spurte Eric meg. "Mener du det alvorlig? Bønn, kirke, presteseminar? Mener du det virkelig alvorlig? Vi er jo jøder, lar det seg gjøre i det hele tatt da?"

"Vi er ikke jøder", sa Iwan.

"Men vår bestefar ..."

"Likevel", sa Iwan. "Vi er desverre ingenting. Det vet du."

"Martin gjør det jo bare fordi han ikke finner noen kjæreste." (side 65)

Martins store lidenskap er Rubiks kube, et 80-tallsfenomen som har overlevd blant noen ytterst få entusiaster, som deltar på årlige mesterskap. Dessuten elsker han å lese og han elsker kirkemusikk. Ingen leser farens bøker med like stor inderlighet som nettopp ham. Og så er han konstant sulten, og selv ikke når han tar imot skriftemål klarer han å la være å gumle i seg sjokolade ... 

Eric er en skruppelløs finansakrobat, og nå har han rotet det skikkelig til for seg. Ikke bare har han "lånt" penger av kundene sine, men nå er også redningen i ferd med å forsvinne. For mens han tidligere bare kunne selge noen aksjer og hente inn de "lånte" pengene, er aksjekursene nå i fritt fall, og dermed må han realisere med store tap. Og hvor skal han da ta midlene fra? 

"Synet av mine medarbeidere tynger meg mer enn vanlig: all denne tregheten, all denne middelmådigheten. Sannsynligvis skyldes det også at jeg bare ansetter middelmådige mennesker. Det siste jeg trenger, er noen som gjennomskuer meg." (side 173

Og så er det Iwan, den av brødrene som drømte om å bli maler, men som etter hvert skjønner at han aldri kommer til å bli noen stor kunstner. I stedet satser han på en karriere som kunsthandler, og beveger seg over på en helt annen, ikke stueren arena ... 

"Det kom altså ikke til å bli noen maler av meg, det visste jeg nå. Jeg arbeidet som før, men det hadde ingen mening lenger. Jeg malte hus, jeg malte enger, jeg malte fjell, jeg malte portretter, de så ikke så verst ut, de var dyktig utført, men hvorfor?

Hva vil det si å være middelmådig - plutselig ville ikke spørsmålet slippe taket i meg. Hvordan lever man med det, hvordan fortsetter man? Hva slags mennesker er det som satser alt på ett kort, vier livet sitt til å skape, risikerer det store veddemålet og så, år etter år, ikke får til noe av betydning?

Selvsagt ligger det i veddemålets natur at man kan tape. Men hvis det virkelig skjer - lyver man da for seg selv, eller kan man ærlig avfinne seg med det? Hvordan kan man stolt forberede sine små utstillinger, samle sine begrensede mengder anerkjennelse og anse det som naturgitt at det langt over en finnes en suksessens verden som man ikke har del i? Hvordan innretter man seg?" (side 216)

Slike sekvenser som dette er det mange av boka, og måten forfatteren svært presist setter fingeren på en del moralske og filosofiske dilemmaer, gjør at i alle fall jeg opplever "F" som en roman høyt hevet over de fleste romaner som utgis i dag. Nå har han selv i et intervju uttalt at han ikke hadde noen intensjoner om å skrive en roman med en slags moralsk pekefinger - tvert i mot er han skeptisk til forfattere som forsøker å si noe generelt om samfunnet gjennom sine romaner - men det er likevel mange sider ved denne romanen, som det kan være interessant å løfte frem som helt egne diskusjonstemaer. Middelmådighetens problem er ett av dem - der "alle" i grunnen kan gjøre hva de vil bare de er villig til å satse penger på det (enten ved å gi ut bøker, ha utstillinger eller hva det skulle være), men blir det "stor kunst" av det? Vi trenger vel ikke en gang å snakke om kunst - det holder lenge å snakke om kvalitet, eller altså mangel på sådan. Og høflige som vi er opplært til å være, applauderer vi i tillegg, fordi ingen våger å si sannheten ... Vi ønsker jo ikke å fremstå som lite rause! 

Et annet aspekt ved romanen som jeg fant interessant er at alle de tre brødrene driver med falskneri på hver sine måter; Martin ved å predike gudstro uten å klare å tro selv, Eric som svindler kundene sine og Iwan som ender som kunstforfalskner ... Drømmen om suksess er så altoverskyggende at hovedpersonene fanges av det og ikke kommer løs. Paradoksalt nok er den eneste som faktisk lever et ekte og sant liv, Arthur, deres gamle far. Han står i det minste for det han har gjort, men hans valg er av en slik karakter som samfunnet gjennomgående likevel fordømmer som ansvarsløst. 


Mitt signerte eksemplar av "F" (Foto: RMC)
"F" er en roman jeg rett og slett elsket fra første til siste side! Som i romanen "Oppmålingen av verden" er språkføringen elegant, men det er en videreforedlet og modnet forfatter vi møter i "F". Ordet "fullkommen" dukker opp i tankene mine, og det er nettopp det jeg mener at "F" er! En fullkommen og på alle måter mesterlig roman, som inneholder alt som skal til for å bli en moderne klassiker! Humoren er dessuten underfundig og subtil, akkurat slik jeg liker det. Dette er en bok man bare få med seg! Jada, jeg har sluttet med å gi terningkast-karakterer i mine bokanmeldelser, men ingen bør likevel være i tvil om hva jeg ville ha gitt, dersom jeg hadde trillet terningen! Løp og kjøp, folkens! 

Og helt til slutt: all ære til Sverre Dahl, som har oversatt boka fra tysk til norsk! Og for dem av dere som ønsker å få vite mer om "F", viser jeg til mitt innlegg fra bokbadet på Litteraturhuset den 18. februar. 

Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: "F"
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 297



Andre omtaler av boka og om forfatterens Norges-besøk:
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 20.02.2014 - Tysk suksessforfatter - Altfor mange dårlige bøker om andre verdenskrig
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 20.02.2014 - Finansfolk svindler mye mer enn vi tror
- NRK - TV-intervju - Jeg ville at hver av dem skulle være bedrager på hver sin måte

torsdag 20. februar 2014

Daniel Kehlmann: "Oppmålingen av verden"

Satirisk om opplysningstidens vitenskapsmenn

"Die Vermessung der Welt" utkom i Tyskland i 2005. Boka har siden blitt oversatt til 46 språk, og er den mestselgende tyske utgivelsen noen sinne etter Süsskinds "Parfymen". Boka utkom på norsk under tittelen "Oppmålingen av verden" i 2008, og på engelsk under tittelen "Measuring the World" i 2006. Daniel Kehlmann (f. 1975) hadde så vidt rundet 30 år da boksuksessen var et faktum, og denne er siden inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Selv hadde jeg hatt denne boka stående ulest i bokhylla i et par-tre-år inntil jeg nylig ble oppmerksom på at forfatteren skulle komme til Norge i forbindelse med Gyldendals lansering av hans siste roman "F". Dette førte til at jeg kastet meg over boka, slik at jeg skulle være mest mulig forberedt til forfatter-bokbadet på Litteraturhuset

Innledningsvis kan det være grunn til å presisere at "Oppmålingen av verden" handler om to personer som faktisk har levd. Den ene er Alexander von Humboldt (f. 1769 d. 1859), en tysk vitenskapsmann som dro på forskningsreiser til Sentral-Asia og Mellom- og Syd-Amerika, hvor det særlig var området langs Orinoco og Amazonas han utforsket. Han reiste sammen med Aimé Bonpland, og på reisene sine samlet de mange ukjente planter og trær som de tok med seg tilbake til Europa. (Kilde: Wikipedia.) Den andre er Carl Friedrich Gauss (f. 1777 d. 1855), en genierklært tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. (Kilde: Wikipedia.)

"Daniel Kehlmanns form er nesten skisseaktig. Han kommer med megetsigende detaljer, men overlater mye til fantasien. Han gjennomgår ikke biografiene langsomt og metodisk, men dveler ved enkelte punkter (ikke alltid de mest opplagte) og hopper over mye. Han viser subtilt hvor begrensende berømmelsen virker på de to personene. Begge er "øyer" (med litt hjelp fra Kehlmann); de lever i sin egen verden og er besatt av tanken om å skaffe seg kunnskap." (sitat fra "1001 bøker ...)


Alexander von Humboldt
Vi følger de to geniene parallelt til å begynne med, inntil deres skjebner flettes sammen i 1828. Da hadde de i all hovedsak gjort unna det meste av de bragder som hadde gjort dem berømte i sin samtid. Etter dette drodler de over sine ulike måter å betrakte verden på.

Historien fortelles nokså fragmentarisk, og dette gjør at man virkelig må konsentrere seg for å få med seg alle krumspringene i historiene. 

Humoren er til stede absolutt hele tiden og den sniker seg inn i alle scenene underveis, og gjør dermed boka til en uhøytidelig harsellering med opplysningstidens vitenskapsmenn. 

"I september 1828 forlot landets største matematiker sin hjemby for første gang på mange år for å delta på Den tyske naturforskerkongressen i Berlin. Selvfølgelig ville han ikke dit. I månedsvis hadde han vegret seg, men Alexander von Humboldt hadde vært hardnakket, så han i et svakt øyeblikk og i håp om at dagen aldri ville komme hadde sagt ja.

Nå gjemte professor Gauss seg altså i sengen. Da Minna ba ham om å stå opp, vognen ventet og det var lang vei, klamret han seg til puten og prøvde å få sin kone til å forsvinne ved å lukke øynene. Da han åpnet dem igjen og Minna fortsatt var der, kalte han henne plagsom, innskrenket og sine sene års ulykke. Da heller ikke det hjalp, slo han teppet til side og satte føttene på gulvet." (side 7)

Der Gauss er sky og helst vil være for seg selv, der er Humboldt mer verdensvant og sosial, skjønt ingen av dem er spesielt glad i andre mennesker eller er spesielt elskverdige for den sakens skyld. På tidspunktet for deres møte er Humboldt for lengst en berømt mann på grunn av dine landemålinger i Latin- og Mellom-Amerika. Vi får senere også innblikk i disse reisene, og hva hans oppdagelser kostet ham av slit, ikke minst i form av insektsbitt og annet som følger med når man oppholder seg i en tropisk regnskog. Det de to geniene har felles er en dyptfølt og altoppslukende interesse for vitenskapen og den evige og umettelige jakten på kunnskap. De er villige til å ofre nær sagt alt for vitenskapen - ja, selv livet settes på spill, særlig for Humboldts vedkommende. 

Hos Gauss fører kjærligheten til vitenskapen til at han knapt er til stede i sitt eget liv, og overhode ikke interesserer seg for ting som skjer utenfor hans eget hode. Selv på bryllupsnatta stopper han midt i akten for å notere ned en liten genistrek, av frykt for at dette skal bli borte for ham dersom han ikke passer på. Etter litt for mange barnefødsler dør kona dør i barsel, og han gifter seg nokså raskt med hennes venninne - rett og slett fordi han innser at han ikke har råd til å skaffe seg en hushjelp. Litt for sent skjønner han hvilket feilgrep dette er, og etter bryllupet skyr han hjemmet som pesten. Brudens drømmer og skuffelser hører vi intet om ... 


Carl Friedrich Gauss
"Således gikk livet gjennom stadier av voksende tildekking av dets organisasjon, helt til det gjorde det sprang som man trygt kunne kalle det største mulige: fornuftens lynnedslag. Frem til da fant det ikke sted noen utvikling i grader. Den nest største krenkelsen av mennesket var slaveriet. Men den største at det skulle stamme fra apene. 

Menneske og ape! Daguerre lo.

Humboldt la hodet bakover og syntes å lytte etter sine egne ord. Forståelsen av kosmos var kommet svært langt. Med kikkerter utforsket man universet, man kjente jordens oppbygning, dens vekt og dens bane, hadde bestemt lysets hastighet, man forsto havets strømmer og livets betingelser, og snart ville man ha løst den siste gåten, magnetkraften. Enden på veien var i sikte, oppmålingen av verden nesten avsluttet. Kosmos ville være et forstått kosmos, alle den menneskelige begynnelsens vanskeligheter, som angst, krig og utbytting, ville høre fortiden til, og her måtte nettopp Tyskland og ikke minst forskerne i denne forsamling yte det fremste bidrag. Vitenskapen ville føre til en velferdens tidsalder, og hvem kunne vel vite om den ikke en vakker dag endog ville løse dødens problem. Noen sekunder senere sto Humboldt ubevegelig. Så bukket han." (side 197)

"Oppmålingen av verden" er en fascinerende bok om mange av de viktigste og store oppdagelsene som ble gjort for et par hundre år siden, og ikke minst om livsbetingelsene som ble vitenskapsmennene - ja, for det var kun menn på den tiden - til del. Dette er fortalt med intellektuelt vidd, slik at det hele fremstår i et fornøyelig lys. Når boka tidvis opplevdes som noe tung å komme gjennom, var dette fordi historiene er noe springende fortalt og at setningene til tider er så mettet med meningsinnhold om nokså avanserte vitenskapelige tankerekker. Antakelig vil det være en fordel å lese boka to ganger, fordi man da i større grad vil kunne få fullt utbytte av alle detaljene. 

Etter å ha lest denne boka sitter jeg i all hovedsak igjen med en opplevelse av å ha lest noe høyst originalt, som ikke ligner noe som helst jeg har lest tidligere. Kehlmann er elegant i språkføringen, og det forhold at han hele tiden krydrer historiene med humor og satire,  gjør det til en fornøyelse å lese denne nokså rare, lille boka. Samtidig vil jeg hevde at innholdet i boka er så vidt vanskelig tilgjengelig til tider at det faktisk forundrer meg at den har blitt en bestselger. Dette er nemlig - slik jeg ser det - en bok for de spesielt interesserte og sånn sett ikke en bok som vil fenge flertallet av lesere. Til det er den nok litt for spesiell. Da har jeg faktisk mer tro på at hans siste roman "F" vil nå et bredere publikum.

Det som gjorde absolutt størst inntrykk på meg er beskrivelsene av disse to hovedpersonene og alle deres ekskapader, og fremstillingen av dem som to høyst merkverdige nerder med heller få sosiale antenner og evne til å oppføre seg i tråd med datidens etikette. Humboldt som tror at det meste han ikke forstår kan gjøres mer forståelig ved å måle det, og Gauss som den personifiserte eksentriker. 

Daniel Kehlmann måtte tåle en del kritikk da han utga denne romanen. Ikke minst kom en rekke eksperter på banen og protesterte mot flere av detaljene i hans fremstilling. Da Daniel Kehlmann tidligere denne uka besøkte Litteraturhuset, fortalte han at deler av kritikken rett og slett var feil. Ord han har lagt i munnen på hovedpersonene har de faktisk skrevet selv, og dette har Kehlmann hentet fra konkrete kilder. For øvrig er han ikke den første som dikter seg inn i virkelige personers liv. Mange har gjort det før ham, og den forfatteren som først og fremst står klart for meg som en det er naturlig å sammenligne Kehlmann med, er faktisk Per Olov Enquist. Så er det kanskje ikke tilfeldig at Kehlmann har mottatt P.O. Enquist-prisen ... Å skrive dels fiksjon og dels biografi er etter min mening en spennende genre for dem som behersker dette. For leseren er det som å få dobbelt opp:  i tillegg til å bli underholdt, er denne typen bøker også lærerike! 

Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset tidligere denne uka, er jeg ikke det minste i tvil om at jeg skal fortsette å dukke ned i bøkene han har skrevet! 

Helt til slutt: "Oppmålingen av verden" er filmatisert

Utgitt i Tyskland: 2005
Originaltittel: Die Vermessung der Welt
Utgitt på engelsk: 2006
Engelsk tittel: Measuring the World
Utgitt i Norge: 2008
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 250


Daniel Kehlmann
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Leif Ekle - 06.02.2008 - Oppmålingen av verden
- Dagbladet v/Kåre Bulie - 25.02.2008 - Den vitenskapelige komedie 
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 20.10.2011 - Hyperaktive genier
- Leselykke - 03.08.2009 
- Bokofilia - 01.12.2012 
- Goethe-instituttet v/Anne Haeming - september 2008 - Portrett av Daniel Kehlmann
- Morgenbladet v/Janike Kampevold Larsen - 22.02.2008 - Tilbake til naturen

onsdag 19. februar 2014

Møte med Daniel Kehlmann på Litteraturhuset 18. februar 2014


Boksignering - her med Line og Daniel
Kehlmann (Foto: RMC)
Tysk litteraturs superstar!

Om forfatteren

Daniel Kehlmann (f. 1975) debuterte som forfatter i en alder av 22 år med romanen "Beerholms Vorstellung" (1997), skjønt det først var da han kom ut med romanen "Ich und Kaminsky" i 2003 at han for alvor gjorde seg bemerket utenfor Tysklands grenser. Med "Die Vernessung der Welt" (2005) - "Oppmålingen av verden" på norsk - vakte boka så pass stor anerkjennelse internasjonalt at Daniel Kehlmanns navn som en forfatter man virkelig måtte regne med, var fastslått en gang for alle. Det er f.eks. ikke mange nåværende forfattere forunt å oppnå en plassering i "1001 bøker du må lese før du dør", men dette oppnådde altså Kehlmann. 

Bøker som er oversatt til norsk

Kun fire av Kehlmanns bøker er så langt oversatt til norsk - i alle fall dersom jeg skal feste lit til Wikipedias norske oppføring på forfatteren. Her fremkommer det også at størstedelen av Kehlmanns litterære produksjon i det alt vesentlige handler om skuespill og dessuten essays.  I anledning utgivelsen av "F", har Gyldendal også utgitt en norsk oversettelse av Kehlmanns roman "Ich und Kaminsky", "Jeg & Kaminski". For øvrig ble det gjort stas på oversetteren Sverre Dahl, som ikke bare står bak oversettelsen av samtlige Kehlmann-bøker fra tysk til norsk, men også fordi han har oversatt i alt 50 bøker for Gyldendal i løpet av sin oversetter-karriere.

Litteraturhusets arrangement

Da jeg ble gjort oppmerksom på at Daniel Kehlmann skulle komme til Litteraturhuset i forbindelse med Gyldendals lansering av hans nye roman "F", hadde jeg ikke lest noe som helst av ham. Ingen - aller minst jeg selv - burde imidlertid bli særlig overrasket over at jeg faktisk hadde "Oppmålingen av verden" stående ulest i en av mine bokhyller ... Jeg rakk akkurat å lese den før den store kvelden på Litteraturhuset. Sammen med bokblogger Line og bokblogger Anne møtte jeg opp, spent som få, på Litteraturhuset i går kveld. Intervjuet skulle foregå på engelsk.


En fullsatt sal på Litteraturhuset (Foto: RMC)
Kehlmann ble intervjuet av Elisabeth B. Halvorsen

Mange mennesker hadde møtt opp for å høre Elisabeth Beanca Halvorsen intervjue Daniel Kehlmann. Halvorsen introduserte Kehlmann som tysk litteraturs superstar, og viste til at han har mottatt en rekke priser - bl.a. Thomas Mann-prisen, P.O. Enquist-prisen m.m. I fjor ble han kåret til Tysklands viktigste intellektuelle under 40 år av det tyske bladet Cicero. Hun hevdet dessuten at "Oppmålingen av verden" i sin tid solgte 6 millioner eksemplarer verden over, og at det kun er Süsskinds "Parfymen" som har solgt mer. 

Forfatteren var snar til å protesere mot at "Oppmålingen av verden" angivelig skal ha solgt i alt 6 millioner eksemplarer. Dette stemmer i alle fall ikke med det tallet han sitter med, og han ga lattermildt uttrykk for at han håpte at det ikke var noen fra det tyske skattevesenet som fikk fatt i dette. Dermed var tonen satt for en høyst morsom og uhøytidelig kveld med en spennende forfatter!

Kehlmann dro også en liten anekdote om hvordan såkalte "sannheter" etableres. Først skriver noen om noen halvsannheter på nettet. Så fanges dette opp av de store avisene. Dermed anses det som "sant" nettopp fordi de store avisene har skrevet opp det - og deretter brukes disse avisene som kilde hver gang "sannheten" gjentas ... Når noe er etablert som "sannhet" på denne måten, er det umulig å få rettet opp i det.

Leste fra romanen "F"

Deretter ble Kehlmann bedt om å lese litt av det første kapittelet i sin bok "F" på tysk, hvoretter Halvorsen leste fortsettelsen på norsk. 

"Mange år senere, de var for lengst voksne og hver av dem hadde viklet inn sin egen ulykke, husket ingen av Arthur Freidlands sønner hvem som egentlig hadde hatt ideen om å gå til hypnotisøren denne ettermiddagen. 

Året var 1984, og Arthur hadde ikke noe yrke. Han skrev romaner som intet forlag ville utgi, og historier som ble trykt i tidsskrifter en gang i mellom. Noe annet gjorde han ikke, men hans kone var øyelege, og tjente penger." (side 7)

Nærmere om romanen "F"

Det første kapittelet i romanen foregår i 1984, mens resten av handlingen foregår i 2008. Familien Kehlmann har tre sønner, hvorav to er tvillinger. Som sitatet ovenfor viser, er det en situasjon som innbefatter hypnose som står sentralt innledningsvis i boka. Familiefaren Arthur tror ikke på hypnose, men ender opp med å si de forferdeligste ting under en hypnose - som at han er mer glad i den ene sønnen sin enn i den andre ... Dette får helt fatale konsekvenser for familien, og det ender med samlivsbrudd og hvor faren reiser sin vei.  Senere blir han forfatter og så dukker han opp etter mange år igjen, dvs. i 2008 ... 

Kehlmann opplyser at han er fascinert av hypnose og det faktum at dette faktisk virker. Han mener dette sier noe om hvordan hjernen vår virker. Da han startet på det som skulle bli romanen "F", visste han selv ikke i hvilken retning historien kom til å utvikle seg. Det eneste han var bevisst på var i grunnen at han ønsket å skrive en roman igjen etter å ha skrevet skuespill i noen år. 


Interessant dialog mellom Halvorsen og Kehlmann (Foto: RMC)
Persongalleriet i "F"

Familiefaren Arthur er litt demonaktig ("devilish"), og de tre sønnene hans er nokså forskjellige. 

Eric er finansrådgiver og ikke helt god. I stedet for å investere folks penger til deres beste, lurer han dem og putter gevinsten i egen lomme. Han er psykopatisk, ja kanskje også litt borderline-aktig. 

Martin og Iwan er tvillinger. Martin er katolsk prest og en mester i Rubiks kube - så pass at han deltar i Rubiks kube-konkurranser. Kehlmann flirer litt mens han forteller om dette åttitalls-fenomenet som i enkelte miljøer lever i beste velgående fremdeles. Den største forskjellen på den gang og nå er at publikumet er borte. Ingen bryr seg om hvordan Rubiks kube-konkurransene går lenger - bare deltakerne bryr seg om akkurat dét. Martin er en litt trist person, og som forfatter tenkte Kehlmann at han måtte gi ham noe for å muntre ham litt opp og gjøre ham glad. Martin er et godt medmenneske og en god prest, men han tror ikke lenger på Gud. Han prøver hardt, men det hjelper ikke. Gudstroen er og blir borte. Samtidig tror Kehlmann at det er godt for Martin å være prest - mest av alt fordi Martin aldri har hatt noe hell med kvinner og dessuten er en som elsker bøker og musikk. 

Iwan er kunsthandler. Han er en person alle bare liker uforbeholdent, og i boka opptrer han som en sann helt. 

Mange lag i boka

Halvorsen påpeker at det er mange lag i romanen "F". Kehlmann utdyper hvorfor det har blitt slik. Underveis i skrivingen puttet han inn det ene elementet etter det andre, og han visste ikke der og da hvordan han skulle lande disse til slutt. Men lande gjør de altså. 

Mens Kehlmann skrev på romanen, var han opptatt av struktur og stadige skifter av perspektiv, og dette utgjør på en måte grunnpilaren i boka. 


En engasjert forfatter! (Foto: RMC)
Hvorfor tittelen "F"?

Halvorsen stilte spørsmål ved hvorfor Kehlmann har valgt tittelen "F" på sin roman. Hun drodlet litt rundt om det kunne ha sammenheng med ord som "family", "fake", "false" etc. 

Kehlmann fortalte at "F" rett og slett hadde vært arbeidstittelen på boka. Noe må man jo kalle et arbeidsdokument - ellers får man ikke lagret filen. "F" refererer seg rett og slett til familien Friedland - dvs. familienavnet til familien han har skrevet om. 

Hvorfor så få kvinner i bøkene hans?

Kehlmann ble litt beskjemmet da han ble konfrontert med at romanene hans, og kanskje "F" i særdeleshet, har så få kvinner i persongalleriet. I "F" er det bare en kvinne - barnebarnet til Arthur. 

Kehlmann hadde en idé om at "F" skulle handle om tre brødre, men var en kort stund innom tanken på at en av søsknene kanskje burde ha vært en kvinne. Det føltes imidlertid ikke riktig, så han droppet dette. 

Er det noen moral i "F"?

På spørsmål om det er en slags moral i "F", svarer Kehlmann leende at han ikke vil nekte for det, selv om han for å være helt ærlig aldri tenkte eksplisitt på det da han skrev romanen. 

Halvorsen beskriver "F" som en humoristisk pageturner, som også har et pessimistisk preg. Det går liksom ikke så bra for personene i boka ... Kehlmann repliserer at han elsker mørk humor, og at han tenker på litteratur som noe som skal gjøre verden til et mindre sikkert sted å leve. Veldig dårlige ting kan skje uten at det er noen som helst mening i det. Verden er rett og slett ikke et rettferdig sted. Sånn sett står dette i kontrast til de flestes oppfatning om at bare man er snill og grei og jobber hardt, så får man som man fortjener og det vil gå en godt. Nei - det vil ikke det! Ikke i litteraturens verden i alle fall! Ikke i hans bøker! En herlig latter med sting trillet deretter ut av Daniel Kehlmann, og der og da savnet jeg at Halvorsen hadde gjort en brå vending mot ham og stilt ham det inkvisitoriske spørsmålet: "And who are you, Mr. Kehlmann?"


I tillegg til disse tre bøkene, er også "Berømmelse" (2010)
oversatt til norsk (Foto: RMC)
Referanser til forfatterens øvrige bøker

Kehlmann innledet med å fortelle om Sebastian Zöllner, hovedpersonen i "Jeg & Kaminski". Zöllner er en upålitelig fyr som plager andre, men som synes han er svært fantastisk selv. Lenger kom han ikke før Line og jeg kikket megetsigende på hverandre og utbrøt i kor at "den boka MÅ vi ha"! (Senere skulle det vise seg at spesielt jeg var ute i grevens tid, fordi mitt eksemplar av boka var det siste som var å oppdrive i bokhandelen den kvelden på Litteraturhuset ...)

Det skal for øvrig bli film av "Oppmålingen av verden". Kehlmann fortalte at da han ble orientert om dette, uttalte han at han ikke ønske å medvirke til manuset og langt mindre skrive det selv. "Vel, vi hadde heller ikke tenkt å spørre deg ...", fikk han til svar ... Denne manglende selvhøytideligheten preget for øvrig hele intervjuet og viste en forfatter med humor generelt og selvironi spesielt i bøtter og spann. Latteren runget jevnt og trutt over forsamlingen. 


Latteren satt løst (Foto: RMC)
Om medias rolle

Kehlmann fortalte om et teaterstykke basert på et av hans skuespill, som var satt opp på en teaterscene i Tyskland. Han var til stede under premieren, og det tok ikke mer enn 10 minutter før det gikk opp for ham at regissørren ikke bare hadde radbrekket hele stykket, men også endret så mye av det at det ikke lenger var gjenkjennelig for ham selv. Dette kombinert med at en rekke plattheter var lagt til for å sprite opp stykket og liksom gjøre det morsomt, fikk ham til å ønske at han kunne reise seg og bare forlate salen. Det gjorde han også, etter først å ha forsikret seg om at dette gikk an med teatermanageren hans, som satt ved siden av ham. Deretter listet han seg ut av salen, så stille og ubemerket han bare klarte. Alt for å unngå å måtte stå til rette for stykkets innhold etter at premieren var over ... 

I ettertid vokste denne historien helt ut av sine proporsjoner, og ble til at han angivelig skulle ha slamret døren etter seg ... Det nyttet ikke å få rettet opp dette inntrykket i ettertid, og Kehlmann undret seg dessuten over at ingen syntes å være nysgjerrig på hvorfor han faktisk gikk. Det han lærte av hele historien var at det er umulig å utslette et sterkt bilde (impossible to delete a strong image). 

Om konjunktiv eins

En av tilhørerne i salen spurte hvorfor han bruker en bøyningsform som det er nærmest umulig å oversette til bl.a. norsk. Kehlmann opplyste at han selv elsker denne formen, og brukte den hele tiden i "Oppmålingen av verden". Senere har han forsøkt å begrense bruken, og i "F" er den bare brukt av og til. 

Hvordan gjør han research?

Kehlmann opplyste at han har det med i bli intenst interessert i spesielle ting og fenomener, og at han da bruker mye tid på å sette seg grundig inn i dette. Som f.eks. hypnose som fenomen. På nettet og YouTube spesielt er det nesten ikke grenser for hva man kan finne om man bare er interessert nok. Han så filmsnutter om hypnose i timesvis, rett og slett fordi han var fascinert og ønsket å finne ut av dette. 

På et senere tidspunkt spekulerer han på i hvilken sammenheng han kan bruke sine nyerverede kunnskaper, og så kobler han dette til en kontekst og en eller flere karakterer. På  den måten føles det ikke som om han gjør research. Han bare bruker det han kan. 

Avslutningsvis påpekte han at han har blitt kritisert for noen misforståelser rundt karakteren Humboldt i "Oppmålingen av verden". Noe av kritikken var rett og slett feil. Ekspertene vet ikke alt, og også de kan ta feil ... 

Eller det timelange intervjuet signerte Kehlmann bøker for dem av oss som ønsket dette, og jeg benyttet selvsagt anledningen til å få min "F" signert! 

Og for å si det sånn: jeg har herved innledet et kjærlighetsforhold til en ny yndlingsforfatter, og kan nesten ikke vente med å lese flere av bøkene hans! 


Min signerte utgave av Daniel Kehlmanns "F" (Foto: RMC)