- stadig på leting etter bøker og filmer som gir noe ekstra!
Reklamefri og uavhengig blogg med gode lese- og filmtips! Jeg deler også reisetips, dikt og annet.
Jeg har skrevet om Ekeberg skulpturpark tidligere - i dette blogginnlegget fra 2013. Siden har jeg vært der noen ganger til. Som regel må mannen min og jeg ha besøk utenbys fra for å få et "påskudd" til å besøke den flotte parken. En av mine favoritter er Per Ungs skulptur av mor og barn.
I år var påskeværet riktig begredelig, men den ene dagen vi valgte å besøke parken var det flott vær. Jeg benyttet anledningen til å ta noen bilder, og denne gangen ønsker jeg å vise dem frem i svart hvitt. På vei opp fra Ekebergrestauranten til toppen av Ekebergåsen bør man stoppe opp ved Tony Ourslers installasjon Klang. Her er det mange detaljer å legge merke til.
Det er mange spor etter både vikingtid og jernalder i parken, og dette er behørlig merket underveis.
En del av skulpturene og installasjonene er fascinerende - som dette konkave ansiktet av kunstneren Hilde Mæhlum. Når man tar bilde av dette ansiktet, ser det helt vanlig ut, som om ansiktet er konvekst - ikke konkav.
Siden sist jeg besøkte parken, har det kommet noen nye skulpturer. Som denne engelen av Damien Hirst - Anatomy of an Angel. Jeg kan i alle fall ikke huske at den sto der sist gang.
Et yndet fotoobjekt i parken er selvsagt Walking Woman av kunstneren Sean Henry. De fleste velger å la seg avbilde mens de holder denne asiatiske kvinnen, som er mer enn to meter høy, i hånda.
Da vi gikk rundt i parken, var det nesten ikke folk der. Etter hvert støtte vi på et og annet menneske, som denne eldre mannen som jobbet seg oppover bakkene, mens vi var på vei ned igjen.
Den tissende kvinnen eller Fideicommissum av Ann-Sofi Sidén fornemmer jeg også er ny, men det er selvsagt mulig at jeg har oversett henne på tidligere turer. Det interessante med denne skulpturen er hvor annerledes den fremstår alt etter hvilken vinkel man betrakter den fra.
Ikke glem å gå på nedsiden av veien for Ekebergrestauranten når du først er i området. Der står nemlig ikke rent få av skulpturene som det virkelig er vel verdt å få med seg. Som denne statuen - Eva - av Auguste Rodin. (Jeg har for øvrig tidligere delt noen bilder fra Rodin-museet i Paris her på bloggen - og jeg nevner samtidig en film om Camille Claudel fra 1988, som jeg tidligere har anmeldt her. En periode av hennes liv hadde hun et forhold til Auguste Rodin.)
Helt til slutt nevner jeg skulpturen av Venus de Milo aux tiroirs av Salvador Dalí. På dette nettstedet, som jeg har linket til i dette innlegget, kan du lese mer om skulpturene! Skulpturparken er en av Oslos viktigste severdigheter, og noe vi kan være riktig stolt av! På en godværsdag kan man nyte en fantastisk utsikt utover Oslo, med Barcode i front på Ekeberg restaurant-siden! Dessuten ligger Oslofjorden der i all sin prakt, og denne kan nytes inne fra parken! Jeg anbefaler å ta med en piknik-kurv, fordi det er rikelig med steder å sette seg ned, og samtidig nye utsikten! Eller du kan planlegge et besøk innom Ekeberg-resturanten, hvor det er plenty av muligheter for servering. I høysesongen er det nok lurt å bestille bord på forhånd.
Det er ikke så ofte jeg kommer meg på kino for tiden, men når jeg først gjør det, er det viktig for meg at filmen er en fulltreffer. Det forventet jeg også da valget falt på den norske filmen "Høst", som så mange har skrytt opp i skyene. Med et topplag av skuespillere, musikk av Nils Petter Molvær og rikelig med nydelig Oslo-filming, lå det an til en film i den tyngre klassen (linken går til en artikkel om musikeren på Wikipedia). Tenkte nå jeg ...
Og bare for å ha sagt det: Rent filmteknisk er "Høst" en perfekt perle av en film! Scenene hvor det ikke snakkes er fantastiske. Med filming av lett gjenkjennelige Oslobybilder i et nesten overjordisk preg (enten duse, halvmørke eller lett utflytende som de fleste scenene er), lett akkompagnert av Nils Petter Molværs deilige saksofon-spill, kan man riktig drømme seg bort. For min del kunne faktisk dette ha holdt lenge!
Jan Vardøen (f. 1962) er kanskje ikke den man forbinder med norske filmer, men han har faktisk regissert en film før "Høst". Filmen het "Søvnløs i Lofoten", og den ble slaktet, leser jeg i en artikkel i Dagens Næringsliv og i VG. I denne artikkelen kan vi dessuten lese at Vardøen anses som "Kongen av Grünerløkka", der han har åpnet intet mindre enn ti utesteder. Når jeg slår opp på Wikipedia, ser jeg at han har utgitt ni bøker, mens artikkelen er sørgelig lite oppdatert om filmene hans.
Historien i "Høst" er nokså enkel. Ingvild jobber som stage-manager på Nationalteateret. Egentlig drømmer hun om å bli manusforfatter, men hun har ikke hatt mot til en gang å forsøke å få manuset sitt antatt. I filmens åpningsscene blir teaterforestillingen avbrutt av tilrop fra salen. Der sitter en forfyllet utgave av den tidligere så vel ansette skuespilleren Jeppe Friele. Det er lenge siden han hadde noen rolle å snakke om. Ingvild får ham kastet ut.
Skuespilleren Hans er betatt av Ingvild og prøver stadig å be henne ut, men til ingen nytte. Er det noe Ingvild absolutt ikke ønsker, så er det å ende opp med en skuespiller. Den aktuelle kvelden går hun på bar alene, og hvem andre treffer hun om ikke nettopp Jeppe? Han er blitt nektet servering, men hun forbarmer seg over ham og spanderer en whisky. Irsk av alle ting ... Deretter blir de begge kastet ut, og Ingvild bestemmer seg for å få den forfyllede og avdankede skuespilleren trygt hjem. I iveren etter å få ham stablet ut av taxien, glemmer hun bagen sin og så kjører taxien av gårde ... Dette fører til at hun like godt blir med Jeppe inn i hans leilighet.
Jeppe sovner etter en kort stund, og forundret blir Ingvild gående rundt i leiligheten hans og betrakte alt som tyder på et helt annet liv enn hva hun hadde forestilt seg at han levde. Her er imponerende boksamlinger - blant annet med førsteutgaver av Ibsen-skuespill. Her er mengder med plakater fra scenen, en stor LP-samling, gamle og stilfulle møbler, et kjøkken som innbyr til gourmet-måltider ... (Leiligheten er Ruth og Rolf Wesenlunds på Frogner, leste jeg et sted.) Til slutt sovner også hun på en sofa, med nesen ned i en halvlest bok.
Dagen etter blir Ingvild vekket av en strålende opplagt Jeppe, som har laget frokost til henne. Han disker opp med posjerte egg, rykende ferske bakevarer - alt pyntet med fargerike grønnsaker - og te servert fra en arabisk tekanne. Gamlingen er sjarmerende og gentleman til fingerspissene, og han kan virkelig lage lekker og smakfull mat. Det og, skal det vise seg. Han oppvarter henne etter alle kunstens regler, før de blir sittende med nesen ned i hver sin bok inne i et karnapp, hvor høstlyset strømmer inn. Så går det som det vel måtte gå. De ender til sengs og resten kan vi sikkert gjette selv. Jeppe har lært seg mye i et langt liv, og kan by på langt mer enn de selvopptatte jevnaldrende mennene som Ingvild så langt har vært borte i ...
Underveis blir vi vitne til skuespiller-Hans´noe fåfengte fremstøt overfor Ingvild. Man skulle kanskje tro at en skuespiller er elegant med ord og kjenner takt og tone ut og inn. Alt Ingvild klarer å se er imidlertid klossetheten hans, selvopptattheten, hvordan han snubler der hvor Jeppe hadde klart seg elegant ... Elegant med ord er han definitivt ikke, og det gjør at scenene dem i mellom aldri blir romantiske. Når han i tillegg blir fettete rundt munnen mens han spiser, vokser Ingvilds motvilje. Han faller igjennom rett og slett. Og Ingvild oppsøker Jeppe på nytt og på nytt. Hun klarer ikke å sove alene i Oslo-natten. Til slutt har de faktisk et forhold gående.
Så skjer noe fullstendig uventet, som snur alt på hodet ... Noe som gjør at kjærligheten går fra å være vakker til å bli farlig, for å sitere fra filmplakaten ... Uansett med en farlighets-valør som har null betydning for folk flest (og dermed helt uinteressant, spør dere meg) - så pass kan jeg røpe ...
Jeg skal ikke si mer om handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se filmen selv.
Som jeg nevnte innledningsvis, er det ingenting å si på filmingen og musikken. Det var dessuten fornøyelig å oppleve Helge Jordal i en hovedrolle igjen! Denne filmen er som skapt for ham! Han fortjente rett og slett en slik rolle! Siden jeg aldri har sett Hotel Cæsar, har jeg ikke noe forhold til Ingeborg Sundrehagen Rausdøl. At hun er en up coming-skuespiller, burde det ikke være det minste tvil om etter denne filmen. Dessuten er det alltid forfriskende med noen nye ansikter innenfor norsk film, som i alt for stor grad domineres av de samme gamle - om at at og om at at ...
Det er Ingeborg Sundrehagen Rausdøl og Helge Jordal som bærer hele filmen, og jeg skulle ønske at Jan Vardøen hadde nøyd seg med å skildre et kjærlighetsforhold mellom dem og droppet det aller siste stuntet i filmen, som satte alt det vakre i et meget ubehagelig relieff. Det var sikkert meningen også, men jeg hadde altså foretrukket en romantisk "fjase-film" (som Hollywood lager 13 på dusinet av) fremfor dette! Vardøen redder virkelig ikke filmen ved å legge inn dette svært kunstige vendepunktet i filmen. Filmen blir ikke "dypere" av den grunn.
Av de øvrige kjente skuespillerne er det bare Hege Skøyen som virkelig leverer. De andre går på tomgang. Hege Skøyen som bitchy feminist-litteratur-bokhandler på Bislet er helt ubetalelig! Scenene med henne kunne jeg sett om og om igjen, og ledd like høyt av hver eneste gang. Hun er uslåelig! Og litt kred bør også Hilde Louise Asbjørnsen få, selv om dialogene har noe kunstig over seg. Venninne-scenene mellom henne og Ingvild var litt deja vu, rett og slett.
Min dom er som følger: Denne filmen er ikke en innertier! Jeg angrer litt på at jeg brukte dyrebar kino-tid på akkurat denne filmen (en DVD i ettertid hadde holdt lenge!), og at jeg ikke i stedet gikk på "Taxi Teheran" eller noe i den gata. Det hadde nemlig vært mye mer my cup of tea. I ettertid sitter jeg og lurer på akkurat hvilke musikkstykker Nils Petter Molvær spilte i filmen. Hadde det ikke vært for elendige nett-forhold i kino-salen, hadde jeg Shazam´et alle låtene, og gått inn for å skaffe meg dem etterpå. Musikken gjorde et sterkt inntrykk! Helt til slutt må jeg jo nevne at selv om de vakre høst-scenene fra Frognerparken nærmest var egnet til å ta fullstendig pusten fra oss seere, fikk jeg en blandet følelse av å ha sett dette før ... Var det i "Søvnløs i Seattle" eller i "Dis" ... liksom ... ?
Men bevares: For alle som elsker Oslo, er filmen selvsagt et "must"! Og tenkt: så fant jeg Nils Petter Molværs musikk til slutt likevel! Mapping Oceans er tittelen på CD´en! Så vet dere det, dere som også ble nysgjerrig på musikken!
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Helge Jordal, Bjørn Sundquist, Hege Schøyen, Hilde Louise Asbjørnsen, Sverre Anker Ousdal Spilletid: 1 t 37 min.
Anders har tilbragt de siste ti månedene av sitt liv på en avrusningsanstalt et stykke utenfor hovedstaden, og han nærmer seg midten av 30-årene. Bak seg har han en seks år lang "karriere" som narkotikamisbruker, og han er vettskremt med tanke på hva som venter ham etter utskrivelsen. Vil han klare å holde seg unna dopmisbruket? Og hvordan skal han klare å komme i gang med livet sitt? Vil han få jobb med et fem-seks års hull i CV´en?
Før selve utskrivelsen skal han inn til Oslo på egen hånd for å gå på et jobbintervju i et litteraturtidsskrift. Denne filmen handler om dette ene døgnet i hans liv - et døgn som skal bli helt avgjørende for ham.
Det første Anders gjør er å oppsøke et gammelt vennepar. Thomas (spilt av Hans Olav Brenner) og samboeren hans (spilt av Ingrid Olava) er de første han oppsøker. Vi aner at Anders og Thomas en gang har stått hverandre svært nær, men at Thomas i sin tid trakk seg unna fordi Anders gang på gang svek og bedro og ikke var til å stole på. Gjennom forsiktige dialoger de to i mellom, forsøker Thomas å oppmuntre Anders for at han ikke skal falle tilbake til gamle synder. Anders som har utdannelse og som kommer fra en ressurssterk familie og gode greier ... Men uansett hva han kommer med av oppmuntring og "gode" råd, tar Anders dette opp i feil mening. Kanskje fordi han nettopp pga. sin bakgrunn ikke kan si seg fornøyd med et middelmådig liv?
Uten å skjønne virkningen av det, forsøker Thomas å få Anders til å forstå at selv om han sitter godt i det, har god jobb, en flott samboer og to nydelige unger, så er ikke alt like rosenrødt likevel. Han og dama har ikke hatt sex på det han kan huske, og de er stort sett så slitne at de ikke en gang orker å være sosiale men blir sittende hjemme kveld eller kveld og spille dataspill ... For Anders blir imidlertid nok en illusjon tatt fra ham. Gresset er nemlig ikke så mye grønnere på den andre siden av gjerdet likevel? Så hva er det egentlig å hige etter med et rusfritt liv?
Underveis oppsøker Anders flere gamle kjente, men uansett hvor han snur seg, har ingen glemt hvordan han egentlig var - mens han var narkoman. Er det egentlig noe håp om å kunne starte på nytt? Etter hvert overmannes han av håpløshet, og da er kanskje ikke veien tilbake til hans gamle liv veldig lang? Men orker han? Ja, hva orker han egentlig ...
Denne filmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg. Ikke bare spiller Anders Danielsen Lie rollen som eks-narkomane Anders helt fabelaktig, men det fungerte utrolig godt med sekvenser av lavmælt dialog med refleksjoner over hans livssituasjon underveis. Dessuten opplevde jeg det både interessant og spennende å få innblikk i en eks-narkomans liv på denne måten - der han kom fra et ressurssterkt hjem, hadde utdannelse, åpenbart hadde tatt for seg av Oslos natteliv i en årrekke og så blitt narkoman i godt voksen alder. En nokså utypisk rus-karriere, ville jeg trodd. Men kanskje likevel ikke? I løpet av sitt opphold på avrusningsanstalten hadde Anders bygget opp masse forventninger til livet "der ute", bare for å bli rimelig desillusjonert i løpet av kort tid. Alle menneskene som han trodde fikset livene sine, hadde sine ting å stri med de også. Vanskelighetene i livet som han tidligere hadde flyktet fra og inn i rusen - slike vanskeligheter står i kø i det virkelige liv. For de aller, aller fleste ... Samtidig som filmen handler om Anders´første døgn utenfor avrusningsanstalten, er den en hyllest til Oslo - både på dagtid og nattestid. Oppsummeringsvis vil jeg si at filmen er både vakker, var, sår og trist. Her blir det terningkast fem! Innspilt: 2011 Originaltittel: Oslo 31. august Nasjonalitet: Norge Genre: Drama Skuespillere: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With Spilletid: 94 min.
Disse skjønne ungdommene ønsket å bli foreviget foran Oslo-tigeren -
selve symbolet på Tiger-staden ;-)
I dag, nesten en uke etter de forferdelige terrorangrepene, ser det ut til at Oslo er i ferd med å vende tilbake til normaltilstanden igjen. Atter er det masse folk i gatene. I stedet for utelukkende alvorstunge ansikter ser man flere smil. Mitt inntrykk er dessuten at det til og med er mange turister i byen - som altså ikke er blitt skremt bort. Og ikke få Oslo-beboere er turister i egen hjemby.
Mange går fremdeles rundt og ser og tar inn inntrykkene av blomstene før de visner for alvor, mens atter andre er i gang med "business as usual" ... Jeg gikk rundt i sentrum i dag - egentlig med helt andre hensikter enn å fotografere. Like fullt er jeg glad for at jeg hadde med kameraet, for det er fremdeles mange inntrykk det er ålreit å få festet på film for ettertiden ...
Her er bildene jeg tok i dag.
En rose for hvert av dødsofrene
Nei, vi skal aldri glemme!
Nesten ikke et vindu som var helt - her i Torggata, like nedenfor jobben min
Et forrykende regnvær kom over sentrum i ettermiddag, og et telt falt omtrent
i hodet på gjestene som satt under (på Youngstorget)
Glassrutene på Fiskeriet (Oslos mest fantastiske sjømat-butikk, som
holder til i Arbeiderpartiets hus på Youngstorget) gikk føyken. Men
heldigvis ble det ingen personskader!
Alle himmelens sluser åpnet seg
Og nå regnet det virkelig for alvor!
Den gamle, ærverdige klokka i Møllergata 19 gikk i stykker forrige fredag
Høyblokka i Regjeringskvartalet er nå dekket til
Stortorget
Blomster ved Domkirken
Roser i mengder utenfor Domkirken
Utenfor Domkirken
Sperringene i Grubbegata er skjøvet nærmere Regjeringskvartalet
Utenfor Megazone i Møllergata, der det oppsto
personskader etter bombeangrepet.
Alle blomstene som preger byen i dag, er overveldende! Dette sammen med mantraet "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen", har preget sorgprosessen i hovedstaden og i resten av vårt land de siste dagene.
I resten av verden beundrer man folket i det lille landet Norge for sin sindige og kjærlighetsfylte sorgbearbeidelse som så totalt mangler elementer av hevn - slik vi møtte motsetningen i USA for nesten nøyaktig 10 år siden, hvor Bush lovet å knuse fienden. Men hva annet kan vi gjøre? Hendelsene i de 10 årene som har gått siden Bush proklamerte at han aktet å knuse fienden, har i alle fall ikke ført til mer fred i verden. Snarere tvert i mot ...
Med fare for å virke klisjéfylt må det være tillatt å si at jeg er stolt av å være norsk i disse dager. Jeg er stolt av myndighetene som har taklet krisen så godt, jeg er stolt av statsministeren vår som på en sindig og verdig måte har samlet folket i sorgen, jeg er stolt av alle som har bidratt til at gjerningsmannen er tatt, at Oslo igjen er blitt en trygg by, at panikken aldri tok overhånd, at absolutt alt er gjort for å sikre gjenopprettelse av ro og orden ... Og at ikke flere menneskeliv gikk tapt, tross alt. Vi er mange som "nesten kunne ha vært der", og marginene i forhold til at katastrofen kunne ha blitt enda verre, var små ...
Her er mine inntrykk fra Oslo sentrum i dag - en by forvandlet til et hav av roser ...
Youngstorget
Mengder med hilsner
Regjeringskvartalet i bakgrunnen
Torggata
Blomsterhavet utenfor Domkirken i morgentimene i dag
Utenfor Domkirken
Nå er det faktisk ikke plass til mer ...
Mange vil se blomsterhavet utenfor Domkirken med egne øyne - gjerne på nytt og på nytt
Inne i Domkirken
Tenner lys for de døde, sårede, savnede og sørgende
Tente lys
Utenfor Stortinget
Stortinget
Utenfor Stortinget
Nedenfor Stortinget
Stortinget
Inngangen til Grubbegata var også dekorert med roser
