Affinity Konar: "Mischling"

Rystende godt skrevet om Mengeles tvilling-"forskning" i Auschwitz!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for at "Mischling" av Affinity Konar skulle være en av de siste bøkene jeg leste i år ... I alle fall ikke dette! Men FOR en bok! Jeg var helt oppslukt fra første side! Boka er dessuten drivende godt skrevet, og med en oversettelse som ivaretar bokas litterære kvaliteter. Denne boka fortjener riktig mange lesere! 

Affinity Konar (f. 1978) er av polsk-jødisk opprinnelse, og vokste opp i Canada. Konar bor i dag i Los Angeles. Hun debuterte med boka "The Illustrated Version of Things" i 2009. "Mischling" kom opprinnelig ut i 2016, og på norsk nå i høst. Dette er Konars andre bok.

Mischling var et begrep som nazi-Tyskland brukte om personer med ariske og jødiske gener, dvs. en miks av blod/gener. Begrepet ble også brukt i betydningen bastard eller hybrid. 

Romanen "Mischling" handler om tvillingene Pearl og Stasha, som kommer til Auschwitz høsten 1944, tolv år gamle. De veksler på å være jeg-personen i annet hvert kapittel. Pearl ble født først, og så kom Stasha. De ankommer Auschwitz sammen med sin mor og Zayde, stuet sammen i en krøttervogn. Faren deres, som er lege, forsvant noen måneder tidligere fra hjemmet deres i Łódź.

Så dukker det opp en hvitkledd mann. Han er vennlig og er lege. Han viser stor interesse for Pearl og Stasha og noen trillinger som har ankommet samtidig med dem. Med løfte om at de skal få se moren sin på sabbaten, blir søsknene med ham med en følelse av å være spesielle og utvalgte. De skjønner ikke før senere at alle barna som ikke er tvillinger, føres rett til gasskamrene. Nazistene har ikke bruk for dem, siden de ikke kan arbeide. Tvillingene føres til brakkene i dyrehagen - Mengele Zoo - og møter andre tvillinger og trillinger. 

Hvor vi enn så, var det et duplikat, en dobbeltgjenger. Bare jenter. Triste jenter, små jenter, jenter langveis fra, jenter som kunne vært naboene våre. Noen av jentene var stille, de satt som fugler på halmmadrassene og gransket oss. Da jeg gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre halvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt bein, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke. (side 20)

Mengele forlanger at jentene kaller ham onkel. Han er flink til å plystre, og går rundt i sitt laboratorium, som egentlig er et torturkammer, og plystrer glade melodier og klassiske stykker, mens han piner de små jentene i forbindelse med "forskningen" sin. 

Jeg prøvde å etterligne denne hule plystringen, men kjente at jeg ikke var i stand til å kopiere doktorens triller - da jeg samlet leppene for å blåse, ble det bare sus. 

Onkel så det og smilte. Det var et lystig ansiktsuttrykk som kunne virket ufarlig for en utenforstående, men det fikk meg til å gyse. Vi var tross alt i laboratoriet hans for å bli testet, sikkert blant annet for å avdekke vår underlegenhet og avgjøre hvor lenge vi skulle få leve. Det virket ikke umulig at en slik test kunne være hvor godt man plystret. Nazistene hadde så idiotisk onde ideer om hva som utgjorde et menneske - jeg visste bedre enn å undervurdere påfunnene deres.

"Jeg kan plystre," forsikret jeg Onkel. "Jeg lover. Jeg plystret for bare noen timer siden." (side 69)

Under oppholdet får vi høre om fangevoktere som morer seg ved å la dødssyke fanger spille ball med hverandre på en bane. Fangene er så avmagret at det er så vidt de klarer å bevege seg. Vi får også høre om Canada og kostbarheter man kan få tak i dersom man bare har noe å bytte med. Mange av historiene om Mengele og hans eksperimenter kommer innimellom - som guttene som sys sammen, rygg mot rygg, og som dør av infeksjoner. Som eksperimentene med å sprøyte blått fargestoff inn i bruke øyne, og som ikke fører til blå øyne, men til umiddelbar blindhet. Som Mengeles absurde samlemani av øyne, som han satte opp på en tavle med nåler, som om øyeeplene var sommerfugler ... I et glimt får en av tvillingene øye på disse øynene, og det skremmer vettet av henne. Hun må sverge på at hun aldri har sett dette, og trues til taushet. 

Innimellom skjer det likevel vakre ting, som en forelskelse mellom Pearl og Peter. "Natten - den hadde glemt at den ikke skulle være vakker i Auschwitz ..." (side 122)

Krigen nærmer seg ubønnhørlig slutten etter hvert, og fangene hører stadig lyden av fly. Mengele trekker seg inn i seg selv, men dette forhindrer ikke at eksperimentene hans fortsetter, mer grusomme for hver dag som går. Og så forsvinner Pearl ... Hvor har hun blitt av? Nazistene gjør det de kan for å slette sporene etter sine ugjerninger, og ønsker heller ikke at det skal være overlevende fanger igjen i Auschwitz. 

Senere skulle historien vise at over sju tusen mennesker ble igjen i Auschwitz, avmagret og immobiliserte, mens resten av oss ble sluppet ut i flokker, tettpakkede marsjer av døde og halvdøde. I akkurat denne dødsmarsjen talte vi tjue tusen. Etternølerne blant de marsjerende ble skutt, de uføre også. Vi ble raskt færre. Soldatene moret seg med å skyte en kropp så den falt mot en annen kryp, og den kroppen veltet igjen en neste, og så nådeløst videre, knekk i knokler, hvin fra kuler, brekk på brekk - folket vårt falt og SS trampet over dem, skjøt alle som våget å røre seg. (side 205)

Viljen til å overleve er sterk, for det handler om at noen må fortelle hva som har skjedd. Andre måtte advares om at det fantes folk som vandret rundt uten sjel og ville skade andre for moro skyld - i jakten på det fullkomne og for å tilfredsstille en medfødt ondskap (side 249). 

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen, men de fleste som har lest om andre verdenskrig, Auschwitz, Mengele og hans tvilling-"forskning og ikke minst om hvordan jødene ble møtt i Polen generelt og kanskje Krakow spesielt, kjenner konteksten for historien. Det er rystende - fra ende til annen! 

Som nevnt innledningsvis ble jeg svært positivt overrasket over denne boka, som jeg hadde en forestilling om kanskje var litt "hypet". Det viste seg å være en feilslutning. Boka er nemlig meget god. Språket er kraftfullt, og fordi historien hele tiden fortelles av tvillingene Pearl og Stasha (og etter hvert bare av Stasha, siden Pearl er forsvunnet), er det noe helt særegent over fortellerstilen. I begynnelsen er den naivistisk i stilen, men vi skjønner at særlig Stasha er eldre enn sine 12 år, fordi det hele tiden kommer frempek på hva som egentlig skjedde. Hun tolker hendelsene i lys av det hun har fått innsikt i på et senere tidspunkt. Det gjorde boka enda bedre, synes jeg. 

Både Guri Hjeltnes i VG og Cathrine Kröger i Dagbladet har gitt boka terningkast fem, mens Paul Odland i Dagen har gitt den terningkast seks. Jeg er med andre ord ikke alene om å fullrose denne boka. Historien i boka har så mange lag, og dersom du tenker at jeg har røpet for mye av handlingen, så tar du faktisk feil. Her er så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i denne omtalen. 

Med fare for at jeg selv bruker en velbrukt klisjé: dette er en av årets store overraskelser på bokfronten! Gå ikke glipp av denne boka! 

Avslutningsvis ønsker jeg å presisere at jeg selv har bedt om et leseeksemplar av boka fra forlaget, og at jeg er en fri og uavhengig blogger som ikke får betalt for det jeg skriver. 

Utgitt i USA: 2016
Originaltittel: Mischling
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font forlag
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
ISBN:978-82-8169-428-6
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. 

Affinity Konar (Bildet har jeg lånt av forlaget.)

"Labyrinth of Lies" (Regissør: Giulio Ricciarelli)

Tysk oppgjør med Holocaust

Giulio Ricciarelli (f. 1965) er en italiensk skuespiller, regissør og filmprodusent. Han bor i Tyskland, og "Labyrinth of Lies" (med originaltittelen "Im Labyrinth des Schweigens") er hans første (tyskproduserte) spillefilm. Filmen ble plukket ut som Tysklands kandidat til Oscar 2015 i kategorien beste utenlandske film, og den kom inn på en kortliste bestående av ni filmer, men ble ikke nominert videre. Filmen hadde Norgespremiere i september 2015, og hadde release på DVD for en del uker siden. 

Vi befinner oss i Tyskland i 1960, 15 år etter andre verdenskrig. En ny generasjon tyskere er i ferd med å innta arbeidslivet, nemlig barna til den generasjonen tyskere som deltok under krigen. 

Johann Radmann er en ung jurist, som fatter interesse for Charles Schultz, en mann med en fortid fra Auschwitz og som nå jobber som lærer på en skole i Berlin. Hvordan kan det egentlig ha seg at hans fortid aldri har fått konsekvenser for ham? 

Underveis i sin etterforskning møter Johann Radmann på mange stengte dører, taushet og tabuer. Det tegnes et bilde av et land, der man fremdeles ikke har tatt skikkelig tak i det som en gang skjedde. Fedrene som deltok under krigen har enten fortidd eller bagatellisert sine roller, og dette har ført til at den oppvoksende generasjon er uvitende om hva som faktisk skjedde den gangen. Nürnbergprosessen i 1945/1946 satte en sluttstrek på rettsforfølgelsene, mente man. Men her ble bare en håndfull menn straffet. Hva med alle de andre som satte ordrene ut i praksis? Hvilket ansvar hadde de?

Johann Radmann jobber seg gjennom bunkevis med dokumenter

Vi får høre om mange triste skjebner mens Radmann samler inn vitneprov fra tidligere fanger fra Auschwitz. Blant annet treffer han en overlevende som forteller om sine tvillinger og en lege i Auschwitz - Josef Mengele - som i ettertid ble beryktet for sin tvillingforskning. Det viser seg at Mengele lever i beste velgående i Argentina, og at ryktene forteller at han er tilbake i Tyskland for å følge sin far til graven. Radmann møter på motstand da han bestemmer seg for å få Mengele arrestert. Det er mange som har mye å skjule selv, særlig folk i stillinger med mye makt ... Det går etter hvert opp for Radmann at de fleste - også hans egen far - var nazist under krigen, og dette gjør noe med hans syn på landets maktelite, spesielt de som er litt oppe i årene. Alle synes å mene at de "kun fulgte ordre", og at dersom de hadde satt seg i mot dette, ville de selv ha blitt drept. 

Tidligere nazister med en fortid fra Auschwitz kalles inn til avhør

Etterforskningen fører til et samarbeid med Mossad, og som et resultat av utveksling av informasjon, blir Adolf Eichmann tatt. (Se for øvrig mine omtaler av filmene "Eichmann: dødens signatur" og "Hannah Arendt".) 

Johann møter den vakre Marlene, som han innleder et forhold med

Johann Radmann innleder et forhold til en ung kvinne, og lenge ser det ut til at livet smiler til ham. Forholdet tåler imidlertid ikke at han forteller sin kjæreste at også hennes far var nazist under krigen. Hvem var egentlig uskyldige når det kom til stykket?

Uten å røpe så veldig mye av resten av handlingen, kan jeg i alle fall si at etterforskningen endte i en rettssak som omfattet mange hundre underordnede tyske arbeidere fra Auschwitz. Denne rettssaken kalles den andre Auschwitz-prosessen, og pågikk i årene 1963-65. 22 mennesker ble straffedømt. 

"Labyrinth of Lies" - labyrinter av løgner - er en tankevekkende film om Tysklands eget oppgjør med sine egne bidrag under andre verdenskrig. Det har blitt laget en del filmer av denne typen i årenes løp, og fellesnevneren er at det stort sett dreier seg om sterke kvalitetsfilmer. Denne filmen viser med tydelighet at det måtte komme en ny generasjon før landet som sådan var i stand til å ta dette oppgjøret. Noe av retorikken er den samme som ble brukt etter rettsoppgjøret i Norge. "Vi kunne ikke straffe alle!" "Hvem skulle i så fall bygge opp landet etter krigen?" I og for seg gyldige argumenter - dersom det ikke hadde vært for at rettsoppgjøret som sådan rammet så skjevt ... Man hadde lammet oppbyggingen dersom alle hadde blitt fengslet, men man kunne i det minste sørget for at de verste ble straffet.

Hvilken tiltro kan man egentlig ha til mennesker som har deltatt i gruoppvekkende ting, som har mye blod på hendene og som til og med har brukt andre mennesker til å berike seg selv? Gjennom andre kilder kjenner jeg til at den oppvoksende tyske generasjonen etter andre verdenskrig gjorde et kraftfullt oppgjør mot foreldregenerasjonen, og at foreldregenerasjonen hadde mye å stå til rette for. Det måtte imidlertid gå noen år, og på begynnelsen av 1960-tallet var man klar for å ta dette oppgjøret. Det var vel omtrent på den tiden verden ellers var klar for å høre overlevende Holocaust-ofres historier ... 

Jeg mener sterkt at filmer som dette er viktige! Så får vi heller bære over med at første halvdel av denne filmen har et litt for lett preg. Etter hvert henter filmen seg inn og blir nesten så balansert som jeg ønsket det. Kanskje hadde dette å gjøre med at den unge Johann Radmann var en smule naiv til å begynne med (derav filmens letthet), mens alvoret kom for fullt når han begynte å ane konturene av noe større og mer dystert? Alexander Fehling gjør i alle fall en fin tolkning av Radmann, og jeg opplevde også at de øvrige skuespillerne var overbevisende i sine roller. Alt i alt en severdig film - særlig for alle oss som aldri får nok av 2. verdenskrig! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Im Labyrinth des Schweigens
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Radmann), Johannes Krisch (Simon Kirsch), Friederike Becht (Marlene), Hansi Jochmann (sekretær), Johann von Bülow (Otto Haller),
Gert Voss (Fritz Bauer), Robert Hunger-Bühler (Walter Friedberg), André Szymanski (Thomas Gnielka), Tim Williams (Major Parker)
Spilletid: 122 min.

John Donoghue: "Urmakeren i Auschwitz"

En helt eminent debutroman om Auschwitz og sjakk

Briten John Donoghue har jobbet innen psykisk helsevern i mer enn tyve år og har skrevet en rekke artikler om psykiske lidelser i medisinske tidsskrifter, kan vi lese på bokas smussomslag. "Urmakeren i Auschwitz" er hans debutroman. 

"Alle vet at vinden i Auschwitz snakker sitt eget, eiendommelige språk. Den snakker ikke om verden utenfor, om sola som skinner på fjellene i horisonten eller snøen som daler lett over bygatene. Den snakker kun om det den er vitne til innenfor de strømførende piggtrådgjerdene som omgir leiren, om sult og savn, ensomheten midt i folkemassen som bor der, og om døden. Lyset fra buelampene skjærer gjennom mørket, fyller appellplassen med sitt kunstige skinn og maler skarpe skygger mellom gjerdestolpene rundt leiren. Leiren er sulten. Sulten er enda en fiende, allestedsnærværende, tung og gnagende, et rovgrisk tomrom i dypet av alles mager, som verken brødrasjonen om morgenen eller den tynne suppen midt på dagen kan stagge. 

Utmattelsen er en annen fiende, men leiren kan aldri hvile. Alle må være konstant på vakt for ikke å bryte noen av reglene - uskrevne regler, umulige å lære seg, ubegripelige; regler som kan bli funnet opp der og da; regler hvis eneste formål er å øke mulighetene for elendighet ... " (side 5-6)

Dermed er stemningen satt. Vi befinner oss i Auschwitz og året er 1944. En av fangene heter Emil Clément. I sitt tidligere liv var han urmaker. Dessuten er han jøde. Dette er forbrytelsen som har ført ham dit. Han er skilt fra sin kone og sine to barn, og aner ikke om de fremdeles lever eller er døde. Det vil si ... han skjønner nokså raskt at barna må være døde, for barn har ingen bruk for her. Emil, som senere kun skal gå under navnet Urmakeren, har en venn i leiren, og det er Yves. De to deler seng, og samholdet gjør at de holder motet oppe. Dette er helt nødvendig for å kunne ha den minste sjanse til å overleve. Det at Emil kan reparere klokker og - skal det vise seg etter hvert - spille sjakk, skal bli både en glede og en svøpe ... Uansett fører dette til at han overlever Auschwitz. Men til hvilken pris?

Handlingen i boka veksler mellom 1944 og 1962. Emil befinner seg i Amsterdam i 1962, der han skal delta i et internasjonalt sjakkmesterskap. Siden han nylig har utgitt en bok om sine opplevelser fra Auschwitz, er han interessant av flere grunner enn kun sjakk. Han får derfor en del oppmerksomhet og blir intervjuet av pressen. Det som får mest oppmerksomhet er hans uttalelse om at ingen tysker som levde under krigen, kan fraskrive seg ansvar for det som skjedde i konsentrasjonsleirene. Han snakker om kollektiv skyld og at det ikke fantes en eneste god tysker. 

Den første Emil skal møte under sjakkturneringen er Schweninger, en tysker med nazi-bakgrunn. Hvordan skal dette gå? Inn på banen kommer også en tidligere SS-offiser Meissner ... Han er nå katolsk prest. Presten Meissner skal snart dø og ønsker å gjøre opp for gamle synder. Når han forteller sin historie, er vi tilbake i 1944 igjen, og får vite hva som egentlig skjedde den gangen ...

Meissner startet en sjakk-klubb i Auschwitz i 1944. Det handlet om å høyne moralen blant dem som jobbet der, og om å få noe meningsfylt å bedrive tiden med. Tilfeldighetene førte til at Meissner fikk nyss i at Urmakeren var en habil sjakk-spiller. I begynnelsen nektet han å være med på å spille mot SS-folk. Han fryktet at dette kunne bli skjebnesvangert for ham, fordi det ville bli feil både om han tapte og om han vant. Etter sterkt press stilte han opp. At han vant over en tysker vekket oppsikt, og snart begynte ryktene å gå om at han var helt uslåelig. Dette harmonerte imidlertid dårlig med SS-folkenes oppfatning av tyskere som herrefolk og jødene som untermensch. Urmakeren ble enda mer betenkt på det hele. Kunsten å overleve i Auschwitz besto i å ikke gjøre seg bemerket, men forsvinne anonymt inn i rekkene. Å stikke seg frem og provosere herrefolket - det kunne fort bli farlig ... 

Auschwitz - "Arbeit macht frei" (Foto fra 2007 - RMC)

I mellomtiden strømmet enda flere jøder til leiren. Hvordan skulle tyskerne klare å bli kvitt dem fort nok?

"Det foreligger planer om å sende mange flere jøder hit - langt flere enn vi vil ha bruk for i arbeidsleirene. Kapasiteten for spesialbehandling i Birkenau må øke betraktelig. 

- Mange flere jøder? spurte Bär. - Men jeg trodde vi nærmest hadde tømt Europa for dem.

Gruppenführeren ristet på hodet. - Ikke helt. Franskmennene har vært sene i avtrekket, og de danske jødene synes å ha forsvunnet over natten. Men disse nye som skal komme, er fra et annet sted.

- Får vi vite hvorfra?

- Ungarn. Ifølge Eichmann er det minst en million jøder der, og det er blitt bestemt at man skal hente dem ut før Horthy og resten av det feige pakket hans går over til russerne." (side 114-115)

For å presse Urmakeren til å spille sjakk, ble han lovet at han for hver gang han vant, skulle få redde livet på en jøde. Motstrebende gikk han med på dette, uten å overskue hva han satte i gang. I leiren varr det nemlig en som vil ham til livs. Hustek hadde sine egne planer. Dessuten ønsket en annen å overta kontrollen over hvems liv som eventuelt skulle reddes. Dette kunne nemlig han tjene på. Slik ble det et høyt spill om liv og død inne i leiren. Men uten Meissner var Urmakeren sjanseløs ... Og det er forholdet mellom de to resten av boka handler om. 

Det er en ytterst fascinerende historie vi blir presentert for i "Urmakeren i Auschwitz". En historie som - uten at jeg skal røpe mer av handlingen - gir håp om at det i alle fall fantes én god tysker i Auschwitz under krigen ... 

John Donoghue skriver utrolig godt, og ut fra det jeg kan bedømme har også oversetter Tiril Broch Aakre gjort jobben sin! Jeg har lest store mengder med Holocaust-litteratur og sett ikke helt få filmer om temaet, og for meg fremsto beskrivelsen av forholdene i konsentrasjonsleiren som så autentiske som det er mulig å få dem. Donoghue beskriver stanken, frykten, sulten og kulden så levende at jeg bokstavelig talt kjente dette på kroppen. Plottet han har bygget opp i romanen er intelligent og troverdig, og selv om jeg vet at dette er fiksjon, tenker jeg at det kunne ha skjedd. 

Tiden har jobbet med Emil Cléments bitterhet. Like fullt er han overbevist om at det ikke fantes en god tysker under krigen. Det er forståelig, fordi han utelukkende ble møtt med et dyptfølt har overfor jødene. I boka kommer imidlertid flere nyanser frem. Indrejustisen blant de tyske fangevokterne var sterk, og det siste noen ønsket å ha heftende ved seg var å være "jøde-elsker". Det kunne i verste fall knekke karrieren. Meissner var imidlertid et slikt menneske som begynte å tvile på riktigheten av nazi-filosofien. Han som trodde at det å komme til Auschwitz etter å ha blitt skadet ved fronten, skulle bli enklere, skjønte fort at verre enn dette kunne det ikke bli. Det hadde faktisk vært bedre å være ved fronten og bli drept ... 

"- Forholdene i Auschwitz var uhyre fornedrende, likevel begynte både fanger og voktere å se på dem som normale. Det var som om vi hadde trådt inn i en annen verden, der sivilisasjonens regler var opphevet. Fangene var helt prisgitt dem som hadde en elelr annen form for autoritet. Man skulle kanskje tro at det ville resultere i solidaritet fangene imellom, men det var ikke tilfellet. Overlevelsesinstinktet var så sterkt at noen fanger ville stjele fra sine medfanger uten å tenke seg om et sekund. Og likevel ...

- Og likevel? sa Schweninger oppfordrende.

- Og likevel fantes det steder der den menneskelige ånd fortsatte å gløde. Det var derfor Gestapo var mannsterkt til stede - for å utslette alt håp før flammen fikk tak. Men de kunne aldri slukke gloen helt. Han løftet koppen opp til munnen, men satte den ned igjen uten å drikke. - Og jeg tror det er derfor herr Clément spilte sjakk i Auschwitz, fordi det for ham var en bekreftelse på hans menneskelighet." (side 136-137)

Denne boka grep meg dypt og intenst fra første stund, slik at jeg hadde problemer med å legge den fra meg. Selvsagt hadde det mye å si at jeg fikk sympati både for SS-offiseren Meissner og jøden Emil Clément. I tillegg betydde det mye for min interesse at boka er godt skrevet. Selv er jeg ikke spesielt interessert i sjakk, men det spilte en helt underordnet rolle. Slik det også gjorde da jeg i sin tid leste en av de beste bøkene jeg noen gang har lest; "Sjakknovelle" av den østeriske jøden Stefan Zweig ... Den engelske tittelen - dødens sjakk-klubb - beskriver kort og godt hva det hele handlet om, nemlig et spill om liv og død. Det er det gruoppvekkende ved det hele! Dermed ble ondskapen på et vis doblet. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Bokbloggerne Tine og Med Bok og Palett har også skrevet om boka.

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Death´s Head Chess Club
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Tiden 
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 400
ISBN: 978-82-10-05467-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 

Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.

Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...

Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...

Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 

Johnny kjenner ikke Nelly igjen

Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 

Nelly blir med på et farlig spill ...

Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.

Michel Laub: "Fallet. Dagboknotater"

Eksistensielt om å vokse opp i skyggen av Holocaust

Michel Laub (f. 1973) er en brasiliansk forfatter som bor i São Paulo. Han er journalist og har skrevet fem (eller muligens seks) romaner. Han mottok både Brasilia-prisen, Bravo!/Bradesco-prisen og Erico Verissimo-prisen for "Fallet. Dagboknotater", og romanen er oversatt til flere språk. (Kilde: bokas smussomslag og Wikipedia) 

Det er ikke mye jeg har klart å finne ut om forfatteren på nettet - i alle fall ikke i norske artikler. Min mistanke om at forfatteren selv er av jødisk opprinnelse, fikk jeg bekreftet i et intervju med forfatteren på NRKs nettsider 2. mai 2014 v/Ana Leticia Sigvartsen. Fordi "Fallet. Dagboknotater." er noe av det mest bemerkelsesverdige jeg noen gang har lest om Holocaust, tenkte jeg underveis at det rett og slett ikke går an å skrive slik uten selv å være jøde. Ikke uten risiko for å bli ansett for direkte skamløs i mange miljøer, i alle fall ... For her er intet hellig. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?" - er et av spørsmålene som reises underveis. 

I boka møter man en navnløs jeg-person som forteller historien om sin egen familie, som er overlevende etter Holocaust, samtidig som det meste av det han selv opplever relateres til én opplevelse i barndommen. I klassen hans går det en ikke-jødisk gutt som heter João, som inviterer til fødselsdagsfeiring. Skolekameratene - ale jødiske - kaster ham opp i været flere ganger for å hylle bursdagsbarnet, men den siste gangen tar de ham ikke i mot, og han faller og deiser ubeskyttet rett ned i gulvet. Han blir kvestet, og må gå med korsett i mange år etter dette. Hvem var den første til å trekke seg unna - hvem fulgte etter hvem? Og hvorfor gjorde de dette? 

"Etter at jeg ble venn med João, syntes jeg det ble vanskeligere og vanskeligere å forstå hvorfor kameratene mine hadde gjort det de gjorde, og hvordan de hadde klart å få meg med på det. Jeg begynte også å føle meg skamfull fordi jeg hadde ropt din dritt av en gói, og dette gled sammen med det voksende ubehaget jeg følte overfor far og forestillingen hans når han snakket om antisemittismen, for jeg hadde ingenting annet til felles med disse menneskene enn at jeg var født som jøde, og visste ikke noe annet om disse menneskene enn at de var jøder, og samme hvor mange det var som hadde dødd i konsentrasjonsleirene, ga det ingen mening at jeg skulle tenke på det hver dag." (side 43)

Holocaust ligger der som en skygge over det meste - både det talte og det utalte. Selv i bestefarens dagboknotater, hvor Holocaust ikke er nevnt med ett ord - selv der ligger Holocaust over det meste. Samtidig tar forfatteren en del myter ved hornene. Han tar også et oppgjør med at Auschwitz får skylden for det meste som går galt - fordi det er så mye enklere enn å ta ansvaret selv. 

"Far pleide å si at jøder bør skaffe seg yrker man kan utøve under alle forhold, fordi de plutselig kan bli tvunget til å forlate landet de alltid har bodd i, og at de ikke bør gjøre seg avhengig av et språk som ikke snakkes noe annet sted, eller av lover som ikke praktiseres andre steder. Derfor er det fornuftig å bli lege eller tannlege eller ingeniør eller forretningsmann, for det vil sikre deg livsophold uavhengig av hva folk sier om deg, og det de sier, er det de alltid vil si om jødene, at de tar jobbene fra andre folk, at de låner ut penger til renter, at de utbytter, konspirerer, truer, undertrykker." (side 51)

Mens João er et mobbeoffer på den jødiske skolen fordi han er den eneste som er goi, endrer dette seg da både han og vår navnløse jeg-person bytter skole. Nå er nemlig vår jeg-person den eneste jøden på skolen, og nå er det han som får gjennomgå. Og det skal vise seg at dersom man har tenkt på João som et offer, må man sannelig tenke seg om en gang til. 

Om det er en protest mot farens fordommer om hvordan jøder vil bli behandlet - om ikke nå, så i alle fall senere på et eller annet tidspunkt - så er det i alle fall et faktum at vår jeg-person velger seg advokatyrket. Et yrke han senere forlater til fordel for journalistikken. Nettopp denne likheten med forfatteren har fått mange til å spekulere på om dette er en selvbiografisk bok. Som han sier i det tidligere nevnte NRK-intervjuet: 

"De fleste har vel lest boken som selvbiografisk. Jeg får alltid spørsmål om det. Det er mye der som er selvopplevd og mye som ikke er det, men sånn er det i de fleste bøkene." 

Jeg-personen i boka drikker. Dette får følger for hans ekteskapelige lykke, og når han skriver denne boka er han gift for tredje gang. Kona er gravid, og hun ønsker å skilles fra ham nettopp pga. alkoholproblemene hans. Historiene som fortelles i boka er myntet på det ufødte barnet. Og - han har sluttet å drikke. 

"Fallet. Dagboknotater." er en bok med umiskjennelige klassikertegn. I tillegg til å være både morsom og provoserende, er dette stor litteratur! Det jeg ble mest imponert over er hvor finslepet og presist han får sagt vanskelig ting uten å overforklare noe som helst. Noen setninger ble jeg sittende og gruble over og måtte lese flere ganger, andre tok jeg med meg videre i tankene når jeg tok en pause fra boka. Det er høy sitatfaktor i boka, som etter hvert ble full av eselører fordi jeg kom over ting jeg tenkte at jeg måtte skrive om. Og så er det dette at han skriver om Holocaust på en måte ingen før ham har gjort - i alle fall ikke som jeg kjenner til. Dette er en bok man kan lese om og om igjen, og stadig finne nye lag. Kort oppsummert kan man si at dette er en eksistensiell bok om hva det vil si å vokse opp i skyggen av Holocaust. Måtte riktig mange finne frem til denne perlen av en bok! Tenk om den hadde havnet på bestselgerlistene! 

Helt til slutt tar jeg med enda et sitat fra boka:

"Når jeg skriver om Joãos mor og min egen bestefar i dag, drar jeg med meg alt det jeg har tatt opp i meg i årenes løp, filmene, fotografiene, dokumentene. Første gang jeg leste Hvis dette er et menneske, tenkte jeg at det ikke var mer å si om den saken. Jeg vet ikke hvor mange det er som har lest boken av alle dem som har skrevet om temaet, men jeg tviler på at det finnes noe der som Primo Levi ikke allerede har beskrevet. Adorno skrev at det var meningsløst å skrive dikt etter Auschwitz, Hannah Arendt skrev at Auschwitz avdekket en spesifikk form for ondskap, og så er det bøkene til Bruno Bettelheim, Victor Klemperer, Viktor Frankl, Paul Celan, Aharon Appelfed, Ruth Klúger, Anne Frank, Elie Wiesel, Imre Kertész, Art Spiegelman og mange, mange andre, men de evner likevel ikke å si mer enn det Primo Levi gjør om dem han delte brakke med, dem som sto på samme geledd, dem som delte den samme koppen, dem som gikk sammen mot den mørke natten i 1945 da over tjue tusen mennesker forsvant sporløst, én dag før leiren ble frigjort." (side 112)

Utgitt i Brasil: 2011
Originaltittel: Diário de queda
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 175
Boka har jeg kjøpt selv. 

Michel Laub

Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 02.05.2014 - En annen inngang til Holocaust-tematikken
- Jeg leser - 22.05.2014  

Leon Leyson: "Gutten på trekassa"

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ... 

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel. 

Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)

Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg som godt voksen hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Leon Leyson

Andre omtaler av boka:

- Bok-Karete - 5. mai 2014 

Eva Weaver: "Dukkemesteren i gettoen"

En annerledes historie om jøde-gettoen i Warszawa!

"Dukkemesteren i gettoen" er Eva Weavers debutroman. På hennes egen nettside kan man bl.a. lese at hun er kreativ coach, performancekunstner og sjamanutøver. Med andre ord en allsidig dame! For øvrig er hun opprinnelig tysk, men bosatte seg i England i 1995. "Hun utforsker ofte temaer som historie og tilhørighet i arbeidene sine", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag.

Det var i første rekke tittelen og omslaget som trigget min interesse for denne boka, i tillegg til at jeg har en stor og glødende interesse for å lese om enkeltskjebner fra andre verdenskrig. 

Forfatteren selv har i boka skrevet følgende:

"Til krigens ofre
da og nå.
Måtte denne boken
bidra til dialog, lindring og fred."

Ingen burde dermed være i tvil om hva som er forfatterens mål med denne boka, og selv synes jeg det nettopp av den grunn er enklere å tilgi at hun tyr til noen lettvintheter for å få frem dette underveis i historien. For her gir Eva Weaver alle sider av konflikten et menneskelig ansikt. Ingen er bare slemme og onde, men mer mennesker på godt og ondt. Dessuten utstyrer hun hovedpersonene med evnen til å reflektere over sine egne synder. Det likte jeg!

"Hadde det ikke vært for frakken, ville ingenting ha foregått slik det gjorde. I begynnelsen var den bare et vitne, en svart ullfrakk, forsynt med seks knapper på rad, men da den fikk alle lommene, ble den samtidig en medskyldig. 

Nå ligger den der, tømt for innmat som et slaktet svin, ribbet for hver eneste gjenstand. Medtatt og avleggs, alt det den en gang ga ly, er borte: Mika og dukkene hans, de gamle brillene med gyllen innfatning, tiggerens fløyte, de falmede brevene, fotografiene og, naturligvis, barna. Alt unntatt den siste boken Mika gjemte i en av lommene som en hemmelighet. Innbundet i mørkerødt skinn, knapt større enn en notisbok, full av fotografier, utklipp og skriblerier - Mikas "Heltenes bok" ligger gjemt i frakkesømmene som en skatt på havets bunn." (fra prologen, side 7)

"Dukkemesteren i gettoen" handler om unggutten Mika som arver en spennende frakk med et utall av lommer fra sin bestefar, og som i tillegg oppdager at bestefaren i skjul har laget en hel masse dukker. Da dette skjer er alle Warszawas jøder stuet sammen i en getto, som bevoktes av tyske Wehrmacht-soldater. Nøden er stor og folk sulter. Ikke har de medisiner til å behandle de mest banale sykdommer heller. Det er ikke mange lyspunkter i tilværelsen i en tid hvor livsmotet nesten er det eneste som kan redde dem. Mika begynner å underholde folk med dukketeater, og han blir snart meget ettertraktet. Endelig en liten fristund hvor man kan glemme alt av lidelser og bekymringer, og bare hengi seg til teaterstykkene han har laget!

Etter hvert ryktes det blant nazistene at Mika - dukkemesteren i gettoen - lager dukketeater, og han blir tvunget til å opptre for dem. Ikke bare hater Mika dette oppdraget, men han er også skamfull. Noe valg har han imidlertid ikke. Nazistene forlanger at han skal presentere et helt nytt stykke for dem hver uke, og når han opptrer, tvinger de i ham mengder med øl. "Lønnen"for strevet er litt ekstra mat.  Bindeleddet mellom Mika og nazistene er Max, en Wehrmacht-soldat som etter hvert skal vise seg å ha flere sider enn man først skulle tro. Frakken som Mika alltid har på seg er stor og kan skjule mye - bl.a. barn som han smugler ut av gettoen ... Et farlig oppdrag, hvor mye står på spill! Men i en tilværelse hvor menneskene egentlig har lite igjen å tape, tas slike risikoer på løpende bånd. 

Parallelt følger vi utviklingen i gettoen, som gradvis tømmes for mennesker. Vi blir vitne til at barn kommer bort fra sine foreldre, og soldater som handler etter ordre. I forbindelse med deres siste møte, trygler Max om å få Mikas mest elskede dukke, Prinsen, og denne dukken skal etter hvert redde livet hans mens det ser som mest håpløst ut.

Boka er delt inn i tre deler. Aller først får vi Mikas fortelling (side 11-182), deretter Prinsens reise (side 185-272) og helt til slutt del tre (side 275-297). Mikas fortelling opplevde jeg som den sterkeste, mens Prinsens reise, som handler om Max og hans fangenskap i GULAG var noe svakere. Del tre bygger opp til en filmatisering av boka, som jeg tror kan fungere godt. For det er helt klart at dette må bli en film!

Boka har fått litt pepper fra enkelte fordi den ikke oppleves som realistisk nok og er full av klisjéer. Jeg tenkte derimot på boka som en slags naivistisk fremstilling av det hele, og vil et stykke på vei sammenligne denne boka med Zusaks "Boktyven", som heller ikke kan sies å være 100 % realistisk dersom man skal sette dette på spissen. Noen vil kanskje hevde at forfatterens egen oppfatning ikke bør være for fremtredende i en bok for at det skal bli stor litteratur av det, mens det her er åpenbart hva forfatteren har ønsket, jf. sitatet innledningsvis. Når Max senere reflekterer over det han har gjort spesielt mot jødene i Warszawa-gettoen, og kommer til at han fortjener den straffen det er å bli internert i en grusom GULAG-leir i Sibir, er dette et ledd i det hele, tenkte jeg. Det er skrevet altfor mange svart-hvitt-bøker rundt dette, og i den sammenhengen opplevde jeg faktisk Eva Weavers roman som annerledes og som et utgangspunkt for refleksjon. Så blir romanen kanskje ikke stående som en bauta i ettertid, men det er vel heller ikke forfatterens ambisjon? Rent språklig opplevde jeg romanen som lettlest og uten de typiske blødmene som kjennetegner de fleste bestselgere. Det er fin flyt i teksten og jeg likte fortellerstemmen til forfatteren godt!  Historien traff noe i meg, som ble sittende lenge etter at siste side var vendt.

Alt i alt opplevde jeg denne boka både levende og intenst fortalt! En godt over middels leseopplevde for min del! Denne boka fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn den har fått! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Puppet Boy of Warsaw
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tore Aurstad
Antall sider: 303
Takk for anmeldereks. fra forlaget!

Eva Weaver (Foto: Bip Mistry)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgrafft Moro - 30.09.2013 - Sentimentalt om jøder og nazister

"The Night Porter" (Regissør: Liliana Cavani)

Charlotte Rampling på sitt mest provokative?

Charlotte Rampling er en av mine yndlingsskuespillere, og i sin tid var det derfor naturlig å få med seg "The Look", hvor skuespillerinnen samtalte med en rekke kunstnere og venner om ulike temaer. Skjønnhet og eksponering, tabu og begjær, kjærlighet og død, demoner og ressonans - slike temaer løftet hun frem i de ulike dialogene i filmen. I den forbindelse ble spesielt filmen "The Night Porter" løftet frem som et eksempel på alle de ulike temaene. I denne filmen fra 1974 spiller Charlotte Rampling en overlevende fra en av Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire, som etter 15 år møter igjen en sadistisk nazivakt som utnyttet henne gjennom et sadomasochistisk forhold mens hun var internert. 

Det er regissøren Liliana Cavana som står bak "The Night Porter", og denne filmen har for ettertid blitt stående som hennes beste film, til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - at innholdet i filmen er provokativt og på grensen til det spekulative. Etter en gjennomgang av hennes filmografi på Wikipedia, mener jeg at jeg kun har sett "Ripley´s Game" med Matt Damon i hovedrollen. For øvrig en mesterlig film på alle måter, synes jeg. 

"The Night Porter" dukket plutselig opp på Platekompaniet for en tid tilbake, og jeg var ikke sen om å sikre meg den. Virkelig en må-se-og-eie-film på alle måter, tenkte jeg. Og med en vaskeseddel like provoserende som filmens innhold, skjønt her er det lite som får en til å tenke offer-overgriper-relasjon ... 

Bare for å ha sagt det med en gang: her spoiler jeg filmen. Dersom du ikke ønsker å lese mer, anbefaler jeg å hoppe til de to-tre siste avsnitt, hvor jeg oppsummerer mine inntrykk. 

I filmens innledende scene befinner Lucia Atherton og hennes mann seg på et lukseriøst hotell i Berlin ca. 15 år etter andre verdenskrig. Gjennom Lucias tilbakeblikk skjønner vi at hun har en fortid som Holocaust-fange. I likhet med andre yngre kvinner i leiren, ble hun utnyttet på det groveste av fangevokterne, som forsynte seg av det de ville ha. De brydde seg heller ikke om å skjule dette, og overgrepene fant like godt sted med de andre fangene som vitner som i skjul. Så sikre var de nemlig på at det ikke kom til å være noen overlevende vitner til slutt ...

Forholdet som etter hvert utviklet seg mellom Lucia og SS-offiseren Maximilian The Aldorfer bar preg av vold og avmakt, og i en scene ser vi f.eks. Lucia springe naken omkring inne i et bad, mens Maximilian skyter etter henne. 

Maximilian arbeider tilfeldigvis som nattevakt på hotellet hvor Lucia og hennes mann bor mens de er i Berlin. Både Lucia og Maxilimian forskrekkes da de får øye på hverandre. Hun fordi hun dermed igjen får rippet opp minnene om det forferdelige som en gang hendte ... Han fordi han frykter at hun skal avsløre og angi ham, slik at han til slutt må ta sin straff ... 

Maximilian er medlem av en gruppe eks-nazister som gjør det som står i deres makt for å ødelegge gamle bevis på de ugjerninger de begikk under krigen. På et punkt begynner han å beskytte Lucia, hvis liv ellers vil være i fare dersom de andre i gruppen skjønner sammenhengen. 

Lucia blir igjen på hotellet da hennes mann reiser videre til neste by. Det har forsåvidt vært planen hele tiden, men på dette punktet i filmen ville jeg kanskje ha forventet en flukt. I stedet tar hun samme kveld i mot Maximilian på sitt hotellrom, og etter en del slossing og basketak, ender det med at begjæret tar overhånd. Dermed starter de på et løp som det skal vise seg er umulig å stoppe. Etter hvert forskanser de seg i Maximilians leilighet som de andre eks-nazistene har omringet, klar til å ta livet av dem så snart de måtte vise seg utenfor. (Klar til å sette en stopper for den forrykte sexleken deres, i følge filmens smussomslag - et poeng som ikke akkurat kommer veldig tydelig frem i filmen, synes jeg ... )

Dagene går og matlagrene i leiligheten svinner hen. Til slutt er paret tilbake der de en gang var. Hun utsultet og avmagret, han med full kontroll over alt som skjer. Skjønt han mener å elske henne, men kanskje uten å skjønne helt hva dette faktisk innebærer ... Det ligger an til stor dramatikk, som bygger seg gradvis opp til et slags antiklimaks ... 

Charlotte Rampling var 28 år da hun spilte inn denne filmen, og det skal ha vært denne  som medvirket til at hun for alvor slo gjennom som skuespiller og ble kjent. Kanskje først og fremst fordi filmen er så dyster, så mørk og så tragisk og hun så uendelig vakker og med helt opplagte talenter for karakterskuespillerroller? 



Den mest berømte scenen i filmen, der hun synger Marlene Dietrichs sang "Wenn ich mir was wünchen dürfte", beveger hun seg syngende rundt med bar overkropp - nokså oppsiktsvekkende i 1974 vil jeg anta, og sikkert noe av grunnen til at Charlotte Rampling for alvor ble lagt merke til - og den bibelske symbolikken ligger opp i dagen. Lucia fikk som belønning for denne opptredenen en av fangenes plageånders hode på et fat - en gave fra Maximilian. Kjærlighet? Makt og avmakt? Hvordan skal man ellers kunne forstå denne scenen fullt ut?

Hvorfor går Lucia tilbake til sin tidligere nazi-overgriper? Fikk hun ikke nok etter sitt tidligere fangenskap med grov mishandling for 15 år siden? Handler alt om det hun ble vant til, og som dermed fremstår som det trygge - selv om alle andre ville ha stukket av så fort beina kunne bære dem? Dette gir filmen ikke svar på. I seg selv temmelig provoserende etter mitt skjønn, fordi jeg ikke ser noen hensikt eller mening med denne vendingen i historien. Når det er sagt er det likevel grunn til å understreke at Charlotte Rampling gjør en glitrende tolkning av rollen som Lucia. Dirk Bogarde får også frem Maximilians dualisme. Han er en mann man ikke riktig kan bli klok på, der han rommer både ondskap og på et vis godhet. Han er ikke utelukkende et monster. Dette kommer frem mens han sitter som medlem av eks-nazist-gruppen, og hvor han egentlig bare ønsker å legge alt bak seg og leve et så anonymt og stillferdig liv som mulig. Og han beskytter Lucia, som har dukket opp fra fortiden og som kan avsløre alt ... Men så er det likevel ikke så enkelt å forsvinne inn i anonymiteten i et land som på den tiden var opptatt av å ta et skikkelig oppgjør med sin fortid - alt for å komme videre som et fullverdig medlem av den siviliserte verden. 

Alt i alt en merkverdig og sammensatt film det er vanskelig å forstå fullt ut, men som åpner opp for glitrende skuespillerprestasjoner fra de to hovedrolleinnehaverne Dirk Bogarde og Charlotte Rampling. Jeg kommer ikke unna en femmer på terningen her. 

Helt til slutt: mens jeg googlet på Charlotte Rampling og leste om hennes meritter på Wikipedia (som avslører en fantastisk liste over alle filmene hun har spilt i, og hvor det faktisk kan se ut til at hun bare blir mer og mer populær/brukt jo eldre hun blir, skjønt det nok er lenger mellom hovedrollene i dag enn tidligere), oppdaget jeg til min store glede at både "Night Train to Lisbon" (jf. romanen "Nattoget til Lisboa" av Pascal Mercier - release i februar i år og med Bille August som regissør) og "The Sea" (jfr. romanen "Havet" av John Banville - release i juni i år med Stephen Brown som regissør) er innspilt i år, og at Charlotte Rampling innehar rollene som hhv. Adriana do Prado og Miss Vavasour i disse filmene. Det er mao. bare å glede seg! 

Innspilt: 1974
Originaltittel: The Night Porter
Nasjonalitet: Italia
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Lucia Atherton), Dirk Bogarde (Maximilian Theo Aldorfer) m.fl.
Spilletid: 113 min.