Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Oscar-vinnere 2015. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Oscar-vinnere 2015. Vis alle innlegg

tirsdag 7. april 2015

"Birdman" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Filmen som fikk Oscar i kategorien beste film i år

Den meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu (f. 1963) har tidligere blant annet regissert filmer som "Biutiful" (2010), "Babel" (2006), "21 gram" (2003) og "Elskede kjøtere" (1999). Siden jeg har sett samtlige av disse filmene, og også har likt disse svært godt, har jeg lenge vært meget spent på "Birdman". Filmen ble for øvrig belønnet med fire Oscar-statuetter i forbindelse med årets prisutdeling - i kategoriene beste film, beste regi, beste originale manus og kinematografi. Totalt var filmen nominert til ni priser. Dette svekket ikke akkurat mine forventninger. 

Rollelisten i filmen er spekket med filmstjerner: Michael Keaton, Emma Stone, Naomi Watts, Edward Norton ... bare for å nevne noen. 

Riggan Thomson, som spilles av Michael Keaton, er berømt for sin rolle som superhelten Birdman. Han har imidlertid takket nei til å spille inn enda en hjernetom film i Birdman-serien, fordi han ønsker å gjøre noe ordentlig. Drømmen er å sette opp Raymond Carvers korte historier "What We Talk About When We Talk About Love" på Broadway (linken fører til Wikipedia-siden om dette stykket). Et stykke på vei ligner dette på Michael Keatons egen karriere, idet han i sin tid takket nei til en fortsatt karriere som Batman.


Scene fra filmen, etter at Mike Shiner har entret teatersettet.
Kort og godt handler det for Riggan om å få til livet sitt, noe som også innebærer å gjøre noe seriøst. For å få suksess på Broadway trenger han imidlertid en skikkelig stjerne. Da passer det godt at en av skuespillerne får en scene-lampe i hodet og blir satt ut av spill. Før Mike Shiner - i Edward Nortons skikkelse - entrer scenen, blir vi vitne til at Riggan driver med telekinese og flytter ting ved hjelp av tanken. Han er også i stand til å lette fra gulvet når han sitter i lotus-stilling, og senere flyr han. Som om han aldri egentlig har sluttet å være Birdman ... Han sliter for øvrig med å få fansen til rive seg løs fra hans Birdman-image.


Duket for rivalisering?
Den feterte Broadway-stjernen Mike Shiner viser seg å være en løs kanon på dekk, fordi han tilfører stykket langt mer av følelsesuttrykk og realisme, men også ikke rent lite uforutsigbarhet. Samtidig blir nettopp dette nøkkelen til stykkets suksess - eller kanskje det motsatte? Utviklingen på scenen gjør det nemlig ikke godt å si hva som er hva er, fordi publikum synes å elske stykket, mens en fryktet kritiker slakter det. Underveis skjønner vi at det er vel så mye drama bak scenen som scenen. Riggan har en eks-kone som har gått lei av ekteskapet med ham, og en datter som er narkotika-misbruker. Dessuten har han en elskerinne som er gravid. 

Det som kanskje er tematikken her - i alle fall slik jeg var i stand til å oppfatte dette - var hvor langt utøverne er villige til å gå for å oppnå berømmelse og suksess ... Eller kanskje på et dypere eksistensielt nivå: hvor langt er vi villige til å gå for å unngå å forsvinne inn i glemselen når vi en gang har smakt på suksess? Og hvor lei er egentlig eks-kona av Riggan når pendelen peker hans vei (en stakket stund)? For ikke å snakke om: hvor mye tåler en fyr som Riggan at publikum elsker Mike og ikke ham selv?

Bare for å ha nevnt det med det samme; det er mange flere lag i denne filmen enn dem jeg har vært inne på. 

"Birdman" må kunne betegnes som en svart komedie, eller kanskje aller mest en satire. For her harselleres det over spenningen mellom Hollywood og Broadway, og det harselleres med drømmen om berømmelse og sukesess. Så hvorfor får jeg som regel alltid problemer med den amerikanske humoren når den kommer til uttrykk på den måten den gjør i denne filmen? Jeg tror det handler om at personene blir så outrerte at jeg ikke helt klarer å tro på dem. 

Det har sin pris å gjøre suksess på Broadway
Når det ikke finnes noe å kjenne seg (selv eller andre) igjen i, blir det sjelden veldig morsomt. Da mangler gjenkjennelsens klangbunn - den som er så sentral i all virkelig god humor. Ikke klarte jeg å engasjere meg i dramaet og ikke lo jeg i særlig grad mens jeg så den. Når det er sagt må det likevel presiseres at Edvard Norton gjør en strålende rolletolkning som Mike Shiner. Her blir vi vitne til at han spiller en skuespiller som spiller på en Broadway-scene, og det temperamentet han oppviser er i mesterklassen. Men det var også det eneste mesterlige jeg oppdaget mens jeg så denne filmen. Her er det selvsagt mulig at forståelsen for dramaet er kultuelt betinget, og at det er noe her jeg rett og slett ikke får med meg fra mitt norske ståsted. Filmen har jo fått et lass med priser (ikke bare i USA) ... 

En ting som man for øvrig kan fornøye seg med mens man ser filmen, er at alle scenene ser ut til å være filmet i en tagning - som et paradoks til teaterets grunnleggende karakter, der det nødvendigvis er sceneskifter. Når skuespillerne forlater scenen, følger vi dem gjennom mørke korridorer opp til deres bakrom, for så å følge dem tilbake senere. Akkurat dette er nok årsaken til Oscar for beste kinomatografi. 

Jeg ble som sagt ikke overvettes begeistret for denne filmen. (Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Komedie/drama
Skuespillere: Michael Keaton (Riggan Thomson), Emma Stone (Samantha, Riggans datter), Naomi Watts (Lesley Truman), Zach Galifianakis (Jake, Riggans advokat og venn), Edvard Norton (Mike Shiner) m.fl. 
Spilletid: 119 min.



søndag 22. februar 2015

"The Theory of Everything" (Regissør: James March)

Blir dette "beste film" etter Oscar-utdelingen senere i dag?

Om Oscar-nominasjonene:

"The Theory of Everything" er en av de Oscar-nominerte filmene det i år er knyttet store forventninger til. Ikke bare er filmen nominert i kategorien beste film, men begge hovedrolleinnehaverne - Eddie Redmayne og Felicity Jones - er nominert i kategoriene beste mannlige og kvinnelige hovedrolle. I tillegg er filmen nominert i kategoriene beste adapterte manus og beste originalmusikk (Johann Johansson). 

Jeg har dessverre ikke rukket å se alle filmene i kategorien beste film før årets prisutdeling i kveld, slik jeg hadde ambisjoner om. Likevel tror jeg ikke at jeg tar munnen for full når jeg hevder at akkurat denne filmen har alt som trengs for å stikke av med prisen som beste film og beste mannlige hovedrolle. Eddie Redmayne er fra før av en fantastisk skuespiller, men her - nettopp i denne filmen - spiller han sitt livs hovedrolle! Og er det noe den amerikanske Oscar-komiteen er svak for, så er det hovedrolleinnehavere som gjennomgår en fullstendig forvandling i forhold til sitt vanlige fysiske uttrykk. 

Litt om regissøren:

James March (f. 1963) er en britisk film- og dokumentar-regissør, som er best kjent for filmen "Man on Wire" (2008), kan jeg lese på Wikipedia. Filmografien hans er ikke veldig stor, men inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett nærmere på den er at dette er en regissør som går meget grundig til verks når han først bestemmer seg for å lage en film. Listen over nominasjoner og priser er nemlig meget lang tatt i betraktning at han kun har medvirket i syv filmer i årene 1999 - d.d. Jeg vil anta at listen over pristildelinger for denne siste filmen også vil bli lang. 

Om Stephen Hawking, som filmen er basert på:

Stephen Hawking (f. 1942) er en britisk fysiker og matematiker, som er særlig kjent for sine arbeider om sorte hull og for å forbinde den generelle relativitetsteorien med kvantemekanikken. (Kilde: Wikipedia)

Hawking fikk i ung alder påvist motonevronsykdom (som er relatert til ALS), en sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes. Nokså tidlig ble han lenket til rullestolen, og etter en episode med lungebetennelse ble han operert med tracheostomi (dvs. at det ble opererert et hull i halsen hans). Etter dette kunne han ikke lenger snakke. I alle år har han kommunisert ved hjelp av en datamaskin, som kan snakke, og mens han i begynnelsen kunne styre denne med hendene, styrer han den i dag med øynene og enkelte muskler i ansiktet. Dette gjør at han kan skrive bøker, føre samtaler og holde foredrag. Hans mest kjente verk er "A Brief History of Time", som kom ut i 1988. 

Om Jane Wilde Hawking:

Jane Wilde Hawking (f. 1944) var Stephen Hawkings første kone. Hun traff Stephen rett før han fikk påvist sin nevrologiske sykdom, og bestemte seg for å gifte seg med ham, selv om de begge visste at han kun hadde ca. to år igjen å leve. Hun ønsket at de skulle få denne tiden sammen. Lite visste hun at det skulle bli et helt liv. Stephen Hawking trosset nemlig alle de dystre spådommene om livslengde, og han lever fremdeles den dag i dag. (Kilde: Wikipedia)

I løpet av ekteskapet fikk de tre barn; Robert (1967), Lucy (1970) og Tim (1979). Ekteskapet tok slutt i 1990, idet Stephen valgte å flytte til USA sammen med kvinnen som frem til da hadde vært hans personlige assistent. Etter dette levde Jane og Jonathan Jones, dirigenten i kirkekoret hvor Jane sang, ut sine følelser for hverandre, og de giftet seg etter hvert.

Jane Wilde Hawking utga i 1999 boka "Music to Move the Stars: A Life with Stephen" go i 2008 "Travelling to Infinity: My Life with Stephen". Filmen er basert på hennes siste bok.

Om filmen:

I filmen "The Theory of Everything" møter vi Eddie Redmayne i rollen som Stephen Hawking og Felicity Jones i rollen som hans kone Jane. Allerede under deres første stevnemøter aner vi et annet alvor enn det vi vanligvis forbinder med forelskelse i ung alder. Stephen er kun opptatt av matematikk, et fag han senere måtte endre til fysikk siden det ikke fantes matematikk-undervisning på hans nivå den gangen. Han er klossete, mister lett ting, er ikke som Janes jevnaldrende. Ikke danser han, og han er heller ikke en elegant forfører, stinn av selvtillit. Likevel elsker hun ham så høyt at da den ulykksalige diagnosen kommer for en dag, er det ikke noe annet hun vil enn å være sammen med ham. 


Unge og forelskede - på skoleball
Alle rundt paret, også Stephens far, advarer Jane. Stephen forsøker også å støte henne fra seg, fordi han skjønner at han ikke har noen fremtid å by henne. Likevel gifter de seg, og etter hvert får de også tre barn. Selv om Stephen opprettholder sitt yrke, og blir både doktor og professor i fysikk, svekkes han betydelig for hvert år som går. Så pass at hans mor lurer på om han egentlig er far til deres siste barn ... 


Stephen Hawking bindes etter hvert til rullestolen
Det tar på med tre små barn og en hjelpetrengende mann i tillegg. Økonomien tillater heller ikke at de leier inn den hjelpen de så sårt trenger. Jane får ikke tid til egen karriere, og er på randen av sammenbrudd da moren hennes - spilt av Emily Watson - foreslår at hun skal ta opp sangen, begynne å synge i kirkekoret. Det handler om en time hver uke, bare til henne. 


Stephen Hawking sammen med gode venner
Jane begynner å synge i kirkekoret, og der treffer hun Jonathan. Etter hvert knyttes Jonathan tett til familien Hawking - så pass at det ikke er til å unngå at det oppstår varme følelser mellom ham og Jane. Følelser de ikke tillater seg å leve ut, men som gjør det umulig å fortsette ... 


Stephen Hawking og barna
Som tidligere nevnt spiller Eddie Redmayne sin livs rolle i denne filmen. Parallellene til den tidligere Oscar-vinneren Daniel Day-Lewis og hans fantastiske rolletolkning som den CP-rammede Christy Brown i filmen "Min venstre fot", er slående. Felicity Jones gjør også en svært god rolletolkning som hans kone, men her vil jeg tro at hun vil møte atskillig konkurranse i kategorien beste kvinnelige hovedrolle i Julianne Moore (i filmen "Still Alice", som jeg riktignok ikke har sett enda, men ikke unngått å få med meg har fått stråelende kritikker). Hennes rolle er mer ordinær, og hun gis mindre å spille på enn Eddie Redmayne. Historien i "The Theory of Everything" er sterk, noen ganger så sterk at tårene kom, og dermed har den alt som trengs til virkelig å krype inn i sjelen til alle oss som ser den. For er ikke historien om Stephen Hawking en herlig påminnelse om at ingenting er umulig, bare man vil dette tilstrekkelig sterkt? At på til er historien høyst virkelig! Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første! En av de virkelig bedre filmene jeg har sett! Og bare for å ha nevnt det: man skulle egentlig tro at filmen var britisk! 

Filmen går på kino for tiden. Dersom du er blant dem som ikke går for ofte på kino, anbefaler jeg at du i alle fall får med deg denne! Og helt til slutt - filmmusikken er helt fantastisk!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 var at Eddie Redmayne vant Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle.)

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Hawking), Felicity Jones (Jane Wilde Hawking), Charlie Cox (Jonathan Jones, Janes andre ektemann), Emily Watson (Janes mor), Simon McBurney (Stephens far), David Thewlis (Stephens lærer og etter hvert kollega ved Cambridge Univercity), Maxine Peake (Stephens andre kone) m.fl.
Spilletid: 123 min.



søndag 1. februar 2015

"Boyhood" (Regissør: Richard Linklater)

Et fascinerende filmprosjekt!

En av grunnene til at jeg har valgt å se "Boyhood", er at den er blant dem som er nominert til årets Oscar, ikke bare i én, men i seks kategorier:
- beste film
- beste mannlige birolle (Ethan Hawke)
- beste kvinnelige birolle (Patricia Arquette)
- beste regi (Richard Linklater)
- beste originalmanus
- beste filmredigering

Fra før av har jeg omtalt de Oscar-nominerte filmene "The Imitation Game" og "American Sniper".

Filmen hadde premiere 22. august 2014 i Norge, og den går fremdeles på kino. 

Regissøren av filmen, Rickard Linklater (f. 1960), har regissert 18 filmer fra sin debut i 1988. (Kilde: Wikipedia) "Before Sunset" (2004) er den eneste av hans filmer jeg har sett fra før av. Ellers preges hans filmografi mye av komedier og romantikk, ut fra hva jeg kan se. 

"Boyhood" er en helt spesiell oppvekst-film. Der det vanlige er at ulike skuespillere spiller rollene som hhv. barn, ungdom og voksen, har regissøren her fulgt gutten Mason (spilt av Ellar Coltrane) fra han var fem til han er atten år. 


Mason jr. gjennom elleve år.
Akkurat dette gjør filmen veldig annerledes og særegen enn hva vi er vant til i tilsvarende filmer. 

Underveis skildres nokså vanlige problemstillinger som barn av i dag utsettes for. Moren Olivia (spilt av Patricia Arquette) får to barn med Mason sr. (spilt av Ethan Hawke) så altfor tidlig. Mens Mason sr. er en drømmer som ønsker å leve av musikken sin, men aldri får det riktig til, blir Olivia sittende med det fulle og hele ansvaret for barna. Til slutt faller hele samlivet deres i grus, og de blir skilt. 


Tidlig i barnas oppvekst.
Mens Olivia tar seg utdannelse i voksen alder, vokser sønnen Mason jr. og datteren Samantha opp som ansvarlige små voksne. Ting andre tar som selvsagt, er ikke like selvsagt for dem. De er dessuten prisgitt morens valg - også da hun senere treffer en mann som tilsynelatende har orden på livet sitt, men som det er "noe" ved ... Akkurat hva dette "noe" er, skal de smertelig få erfare alle tre ... I mens er faren deres i periferien av deres liv, i lange perioder uten arbeid, men likevel med noe å tilføre dem. 

Underveis dukker det opp mobbe-episoder, episoder med alkohol-debut, historier med jenter osv. Og den en gang så håpløse faren deres, er visst ikke fullt så håpløs likevel når det kommer til stykket ... 


En far-sønn-samtale.
Det er ikke bare Mason jr. som eldes fra episode til episode i denne filmen. Det gjør nemlig alle de andre skuespillerne også. Akkurat dette er faktisk veldig fascinerende! Skuespiller-prestasjonene i filmen er gode på den nære og nærmest autentiske måten. Man får nesten følelsen av at det er en dokumentar, ikke en fiksjon, man blir presentert for. Dette skyldes ikke bare at filmen er innspilt over en elleveårs-periode, men måten den er regissert på, eller kanskje mer hvordan historien er fortalt. Olivia er dessuten en fascinerende kvinneskikkelse, der hun aldri går inn i offerrrollen, men tar grep for å forbedre barnas og sin egen situasjon de gangene dette fremstår som nødvendig. Så er spørsmålet hva som skjer med henne den dagen barna ikke trenger henne lenger ... 


Når barna er "voksne" og skal klare seg på egen hånd ...
"Boyhood" falt virkelig i smak hos meg! Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at en spillelengde på 165 minutter - dvs. nesten tre timer - er i meste laget nesten uansett hvor god en film er. Samtidig skjønner jeg dilemmaet som skaperne av denne filmen må ha hatt underveis. Man har lagt ned utrolig mye jobb i å filme noen snutter av livet til denne familien gjennom elleve år, og står til slutt overfor valget: hva må kuttes? Jeg tror at jeg må konkludere med at filmredigeringen har vært meget vellykket og at det faktisk tar nesten tre timer å fortelle denne historien - verken mer eller mindre! 

Jeg anbefaler "Boyhood" varmt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at Patricia Arquette vant en Oscar i kategorien beste kvinnelige bi-rolle.)

Innspilt: 2014
Originaltittel: Boyhood
Genre: Drama
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Ellar Coltrane (Mason Evans jr.), Patricia Arquette (Olivia Evans), Ethan Hawke (Mason Evans sr.), Lorerei Linklater (Samantha Evans) m.fl.
Spilletid: 165 min.

søndag 25. januar 2015

"American Sniper" (Regissør: Clint Eastwood)

Enda en endimmen-sjonal film om Irak-krigen ...

Det er egentlig bare to grunner til at jeg valgte å se denne filmen, som det ante meg ville bli i meste laget på flere nivåer. Det ene er at filmen er regissert av Clint Eastwood. Det andre er at hovedrollen spilles av Bradley Cooper. At filmen er Oscar-nominert, har med andre ord ikke vært avgjørende. 

Clint Eastwood (f. 1930) er en meget erfaren regissør, og han står blant annet bak filmer som "J. Edgar" (2011), "Invictus" (2009), "Bird" (1988), "Mystic River" (2003), "Gran Torino" (2008), "Changeling" (2008), "Million Dollar Baby" (2004) og "Broene i Madison County" (1995) - bare for å nevne noen. Han har rett og slett laget mye bra film! Og alt er ikke like brutalt som for eksempel "American Sniper".

Bradley Cooper (f. 1975) er en skuespiller jeg har fått mer og mer sansen for. Det har nok sammenheng med alle de seriøse rollene han har hatt i de senere årene. Mens jeg googlet på ham, dukket det opp en flunkende ny film som han har medvirket i - "Serena" med Susane Bier som regissør. Det er bare å glede seg!

"American Sniper" hadde Norges-premiere fredag 23. januar 2015. Filmen er nominert til seks Oscars i følgende kategorier:
- Beste film
- Beste mannlige hovedrolle (Bradley Cooper)
- Beste adapterte manus
- Beste filmredigering 
- Beste lydmiks
- Beste lydredigering 

Filmen er basert på Chris Kyle (f. 1974 d. 2013) sin selvbiografi som snikskytter i Irak - "American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History". Bare tittelen er nok til å rygge bakover! Som om det skulle dreie seg om en konkurranse om å være best ... Men Kyle hadde rett. Ingen snikskytter har visstnok drept så mange som ham. Han mente selv at han drepte 255 mennesker, mens det er blitt offisielt bekreftet at han "bare" drepte 160. 


Mens Chris Kyle var rekrutt i U.S. Navy SEAL
Vi følger Chris Kyle tett gjennom fire opphold i Irak, hvor han kommer opp i ulike dilemmaer. Av og til ser han seg nødt til å drepe både barn og kvinner der han oppfatter disse som en trussel. Jeg skjønner at dette kan være nødvendig i en krig av årsaker vi som ikke har vært der skal være forsiktig med å overprøve. Men at vi underveis ikke møter en eneste iraker - ikke en! - som har noe som ligner på menneskelige og formidlende trekk ... det trekker ned hele min opplevelse av denne filmen. Jeg antar f.eks. at irakere flest er like ulike innbyrdes som de fleste folkeslag. I tillegg vet vi at en hel del irakere var/er sekulære, at noen er sunnier og andre er shiaer. Noen ønsket amerikanerne velkommen - i alle fall til å begynne med - andre ønsket dem dit pepper´n gror, og dem ble det ganske mange av etter hvert som årene med okkupasjon vedvarte og vedvarte. Disse nyansene er fullstendig fraværende i denne filmen. Og det er kanskje ikke så rart, for det var slik Chris Kyle så dem: som onde. "There is evil out there!" er for eksempel en replikk som går igjen gjennom hele filmen. 


Vi følger en hel del av Chris Kyle´s skyte-bragder i filmen.
Innimellom alle skyteepisodene kommer Chris Kyle hjem til sin kone, og ekteskapet halter mer og mer. For han er ikke til stede i deres familieliv, og etter hvert preges han mer og mer av posttraumatisk stress-syndrom. Høye og brå lyder får ham til å reagere automatisk, og i et hageselskap holder dette på å koste hunden deres livet. Hvordan han skulle være egnet til å foreta adekvate vurderinger av faresituasjoner da han reiste tilbake til Irak igjen, trenger vi ikke rare fantasien for å tenke oss ... 


Teamet i Irak
Som alltid når Hollywood lager heltehistorier, fjernes det som ikke passer. Et sted leste jeg at Chris Kyle skjøt og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans etter at han kom tilbake igjen til USA. Ikke ble han tiltalt - han var jo krigshelt - og ikke er dette med i filmen. Dermed svekkes min oppfatning av filmen ytterligere. Jeg har aldri vært noen fan av såkalte sanne historier som utelater vesentlige opplysninger, enten fordi de ikke passer inn i et helteepos eller fordi man har endret på sannheten for å gjøre filmen "mer spennende". 


Chris Kyle og en annen snikskytter
Så hva fikk jeg ut av denne filmen, tross alt? Jo, den er meget virkningsfullt filmet og regissert, med nærbilder av nær sagt alle vinkler snikskytteren må ha befunnet seg i under sine opphold i Irak. Det hele nesten på grensen til våpen-fetisjisme eller våpen-pornografi, om det er mulig å bruke slike begreper. Rent teknisk er filmen upåklagelig! Det var bare det at jeg ikke hadde særlig sansen for den innholdsmessige, det vil si måten historien er fremstilt på. Jeg var for øvrig forberedt på at Clint Eastwood er macho både som skuespiller og regissør, og at det er muskler, manndom og våpen som gjelder. Noen av klisjeene kunne han riktignok ha spart seg, som tilbakeblikkene til Chris Kyles barndom. Dessuten kunne filmen blitt enda mer interessant dersom det hadde vært fokusert mer på hva det gjorde med ham å ha vært i krigen, for så å komme hjem krigstraumatisert. Det lille vi fikk innblikk i, ble for overfladisk etter mitt skjønn.

Jeg verken tror eller håper at denne filmen blir tildelt Oscar som beste film, og jeg tror heller ikke at Bradley Cooper har en sjanse til å få prisen for beste mannlige hovedrolle. Så langt holder jeg en knapp på Benedict Cumberbatch sine skuespillerprestasjoner i "The Imitation Game". Kanskje har filmen muligheter til å hente inn priser for filmredigering og lyd. Jeg har så langt bare sett noen få av de nominerte filmene, så det er absolutt for tidlig å si. 

På grunn av mine innvendinger mot filmen, kan jeg ikke anbefale den varmt. Det gjør heller ikke mannen min, som er tilbøyelig til å like atskillig flere såkalte "B-filmer med C-skuespillere" enn meg ... Filmen føyer seg inn den amerikanske tradisjonen med å fremstille seg selv som helter og alle andre som skurker uten menneskelige trekk. 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Sniper" vant Oscar i kategorien beste lydredigering.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: American Sniper
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Bradley Cooper (Chris Kyle), Sienna Miller (Taya Renae Kyle), Max Charles (Colton Kyle), Luke Grimes (Marc Lee) m.fl.
Spilletid: 132 min.

søndag 18. januar 2015

"The Imitation Game" (Regissør: Morten Tyldum")

En film om et glemt matematisk geni fra andre verdenskrig

Litt om Oscar-nominasjonene

Det er ikke mange dagene siden årets Oscar-nominasjoner ble offentliggjort. Norsk filmweb.no har publisert en svært brukervennlig og god oversikt over alle nominasjonene, med klikkbare linker til de ulike filmene. Blant annet finner man her en liste over alle filmene som er nominert som beste film, og dette er: 

- American Sniper
- Birdman
- Boyhood
- The Grand Budapest Hotel
- The Imitation Game
- Selma
- The Theory of Everything
- Whiplash

Den eneste filmen jeg pr. i dag har sett, er - i tillegg til "The Imitation Game" - "The Grand Budapest Hotel" (som jeg dessverre ikke har fått tid til å blogge om enda). Det er imidlertid enda en stund til vinnerne skal kåres (22. februar 2015), så mye kan skje innen den tid ... Ambisjonene mine er i alle fall å se alle filmene og omtale dem her på bloggen min - før 22. februar. 

"The Imitation Game" er den filmen som har blitt nominert hele åtte Oscar-statuetter, fordelt på følgende kategorier:
- Beste film
- Beste regi (Morten Tyldum)
- Beste mannlige hovedrolle (Benedict Cumberbatch)
- Beste kvinnelige birolle (Keira Knightley)
- Beste adapterte manus
- Beste klipp 
- Beste produksjonsdesign
- Beste originalmusikk (Alexandre Desplat)

Litt om regissøren Morten Tyldum

Det er selvsagt ekstra morsomt at regissøren Morten Tyldum (f. 1967) er norsk! Hva dette gjør for vår norske selvfølelse, vi som aldri ellers pleier å kunne hevde oss i konkurransen om beste utenlandske film, er ikke lite! Tyldum har regissert "Hodejegerne" (2011), "Buddy" (2003) og "Varg Veum - falne engler" (2008). Alle nordmenn med litt mer enn gjennomsnittlig interesse for film, har selvsagt sett disse filmene! 


Skepsisen til hva teamet har fått til, tiltar etter som tiden går og resultatene uteblir ...
Om "The Imitation Game"

Denne filmen handler om den britiske matematikeren og kryptoanalytikeren Alan Turing (f. 1912 d. 1954). I følge Wikipedia regnes han som grunnleggeren av teoretisk datateknologi og kunstig intelligens, dvs. at han fant opp forløperen til det vi i dag kjenner som digitale computere. Under andre verdenskrig jobbet han ved Government Communication Headquarters ved Bletchley Park, hvor han laget en dekodingsmaskin og bidro til å knekke tyskernes kodemaskin Enigma. Fordi kodene ble endret hver eneste dag, ble Enigma-kodene ansett for umulige å knekke. Turing innså at det ville kreve helt eksepsjonelle evner og kapasitet fra menneskehjerner - ja, egentlig var det en umulighet - for å regne ut alle de uendelig mange tall- og bokstav-kombinasjonene det var tale om. Avsløringen av Enigma-kodene ble avgjørende for utfallet av krigen. 

I filmen fremstilles Turing som et datageni og en nerd, som kun hadde tanke for faget sitt. Lettere Aspergersk må han også ha vært, fordi han åpenbart slet med de sosiale kodene, ikke forsto ironi og dessuten hadde problemer med humor. Dette holdt på å koste teamet dets eksistensberettigelse. Først etter at Joan Clarke (i Keira Knightleys skikkelse) ble med i gruppen og lærte Turing hvordan han skulle få de andre i teamet til å like ham og dermed ønske å samarbeide med ham, skjedde det store ting i gruppen. Dette skulle bli helt avgjørende for at oppdragsgiveren fremdeles skulle ha tiltro til dem og la dem få den nødvendige arbeidsro. Resultatene uteble ikke - riktignok som et kappløp med tiden og de knappe tidsfristene de fikk å jobbe ut fra. 


Noe så uvanlig som en skarp kvinne-hjerne kommer med på Alan Turings team.

I filmens åpningsscene har det skjedd et innbrudd hjemme hos Alan Turing. Året er 1952. To  politimenn dukker opp hjemme hos Turing, hvis leilighet fremstår som en eneste stor data-lab. Ingenting er stjålet, og dette får spesielt den ene politimannen til å fatte mistanke om at noe ikke er helt som det skal. Han finner frem til Turings mappe fra krigen, men der er det intet. Var han en spion? Tilfeldigheter fører til avsløringer om at Turing er homofil, og at innbruddstyven er en han har foretatt "usømmeligheter" med. 


Teamet jobber på spreng - også etter at de skjønner at en av dem er spion.

Under avhøret forteller Turing sin historie til politimannen, som skjønner at han i realiteten sitter overfor en krigshelt. Saken har imidlertid gått for langt, og er umulig å stanse - i en tid da homofili ble sett på som noe vederstyggelig og ikke minst straffbart. Den dømte fikk den gangen valget mellom kjemisk kastrasjon eller fengsel ... Uansett valg var man i grunnen fint ferdig som menneske i samfunnet etter en slik dom. Og så kan man bare gjette seg til alle lidelsene til de andre 49 000 homofile som har opplevd å bli domfelt pga. i sin legning i årenes løp England ...


Geniet Alan Turing konstruerer en maskin som skal være til hjelp for å
dechifrere Enigma-koden.

Det er en sterk historie som fortelles i denne filmen. En historie som tragisk nok er sann. Historien forteller blant annet hvilke konsekvenser det fikk å praktisere sin homofili. Samtidig gir filmen også Alan Turing en slags oppreisning for den urett som den gangen ble begått mot ham. Dessuten er det en historie om krigens paranoia, der man aldri kunne vite sikkert om nærmeste kollega var venn eller fiende. Regien, skuespillerprestasjonene - spesielt Benedict Cumberbatch´sin rolletolkning av Alan Turing, manus og klipp har dessuten bidratt til at historien fremstår som fengende og interessant. Uten å ha sett de øvrige filmene vil jeg anta at Benedict Cumberbatch har store muligheter for å vinne en Oscar for sin glitrende rolletolkning av det nerdete matematikkgeniet Alan Turing. Keria Knightly har nok ikke de samme mulighetene i sin birolle som Joan Clarke, kvinnen Alan Turing egentlig skulle gifte seg med, men vendte ryggen i siste liten. 

"The Imitation Game" går fremdeles på norske kinoer. Jeg anbefaler varmt å få den med seg!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Imitation Game" fikk en Oscar i kategorien beste adapterte manus.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: The Imitation Game
Nasjonalitet: USA
Genre: drama 
Skuespillere: Benedict Cumberbatch (Alan Turing), Keira Knightley (Joan Clarke), Matthew Goode (Hugh Alexander), Rory Kinnear (Nick), Alllen Leech (John Cairncross), Mark Strong (Stewart Menzies) m.fl.
Spilletid: 113 min.

søndag 20. april 2014

"Ida" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Polsk fotokunst

Det er ikke så ofte det kommer filmer fra Polen på norske kinoer. Når det først kommer noen, er det alltid toppfilmer. De andre slipper ganske enkelt ikke til. Terskelen for å ta inn B-filmer fra USA derimot, er betydelig lavere, forstå det den som kan. Kanskje handler det om inntjening - her som ellers. 

Tidligere har jeg bare sett en film av den polske regissøren Paweł Pawlikowski - nemlig "The Woman in the Fifth" (med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene) - den er omtalt her på bloggen min. 

"Ida" er innspilt i svart-hvitt. Dette gir i seg selv filmen et noir-preg som passer godt til de sentrale hendelsene i filmen. Vi får aldri vite hvilket årstall handlingen finner sted, men jeg gjettet meg til at det ikke kunne være annet enn begynnelsen på 1960-tallet det var tale om. Miljøet handlingen foregår i er mao. i etterkrigstidens Polen - et fattigslig Polen, der det meste var nokså grått og fargeløst. Det svart-hvite uttrykket understreket dermed tidsbildet, stemningen og miljøet, slik at det ble enda mer autentisk enn hva jeg vil tro at det hadde vært mulig å gjenskape med en fargefilm. 


Anna/Ida i klosteret
Foreldreløse Anna har vokst opp i et kloster og er i ferd med å tre inn i de voksnes rekker. Hun er oppfostret i den katolske tro, og hennes drøm er å bli ordinert som nonne. Så snart hun er klar, skal hun avgi sitt klosterløfte. 

Før hun får lov til å avgi sitt løfte, må hun reise avgårde for å besøke den eneste slektningen hun har - tanten Wanda. Deres møte blir nærmest et sjokk for Anna. Der Anna er kyskheten selv, der er tanten både frivol og seksuelt frigjort. Med sigaretten dinglende i munnviken skysser hun nattens elsker avgårde, før hun konsentrerer seg om Anna. 


Møtet mellom tanten Wanda og Anna/Ida
Noe av det første Anna får vite av tanten, er at hun egentlig heter Ida og er av jødisk avstamning. Og at foreldrene hennes døde under mystiske omstendigheter under krigen. 

Anna/Ida ønsker å finne ut hvor foreldrene ligger begravet, og dermed begynner de på en reise som bl.a. skal bringe dem til Lublin. I huset der foreldrene hennes i sin tid bodde, bor det nå katolske polakker, som Wanda vet kjente Idas foreldre. Hva skjedde egentlig den gangen, og hvordan kan de få vite sannheten ... ?


På leting etter sannheten om Idas foreldre
"Ida" blir på mange måter et sviende oppgjør 
med krigens vilkår, som uvegerlig innvirket på forholdet mellom de jødiske og katolske polakkene. I valget mellom å redde en jøde eller å overta huset hans dersom vedkommende forsvant, kom forholdene så pass på spissen at ikke alle historiene tålte dagens lys. Mange hemmeligheter ble bokstavelig talt gravd ned, i håp om at de aldri skulle bli avslørt for ettertiden. I bunn og grunn er dette essensen i filmen "Ida", som i tillegg inneholder noen flere lag. Som skjebnen til tanten, som drikker for mye. Som Ida, som ikke klarer å bestemme seg for om hun skal leve et verdslig liv eller velge et liv som nonne i et kloster resten av livet ... Og som vakler når hun treffer den kjekke saksofonisten Feliks ... 


Saksofonisten Feliks forelsker seg i Ida
"Ida" er en stilistisk vakker film, hvor jeg opplevde at hvert eneste bilde som fylte filmlerretet, var så utsøkt vakkert at man kunne hengt det på veggen som dekorasjon. Eller som jeg kan lese på den norske filmweb-siden: "Filmen er i glødende svart-hvitt med utsøkte og nydelige billedkomposisjoner." 

Foruten dette må jeg selvsagt trekke frem musikken i filmen! Bare den gjør det vel verdt å se denne filmen! Og jeg som trodde at det skulle være mulig å finne en oversikt over musikksporene på IMDB.com ... Måtte filmmusikken komme på CD!


Valgets kvaler; et verdslig liv eller et liv som nonne?
Alt i alt en formidabel film på mange plan; sterk historie, flotte skuespillerprestasjoner, nydelige billedkomposisjoner, autentisk miljø - alt bidro til en flott filmopplevelde! Filmen er sterk på en stillferdig måte - en film som gjør at du er nokså satt ut når du går ut av kinosalen etter å ha sett rulleteksten komme og gå ... I alle fall dersom du er typen som reflekterer over hva filmen dypest sett faktisk handler om .... 

Filmen er meget prisbelønt!

(Filmen fikk Oscar i kategorien beste utenlandske film under Oscar-utdelingen den 22. februar 2015.)

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Ida
Nasjonalitet: Polen
Språk: polsk
Genre: Drama 
Skuespillere: Agata Kulesza (Wanda), Agata Trzebuchowska (Anna/Ida), Dawid Igrodnik (Lis), Adam Szyszkowski (Feliks Skiba), Johanna Kulig (sanger)
Spilletid: 88 min. 

Populære innlegg