Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten landsbygda. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten landsbygda. Vis alle innlegg

søndag 3. mai 2015

Halldór K. Laxness: "Sin egen herre"

Islandsk mesterverk!

Litt om forfatterskapet:

Halldór K. Laxness (f. 1902 d. 1998) anses som en av de største forfatterne som noen gang har levd. Han har en enorm produksjon av bøker bak seg (bl.a. 51 romaner), og det spesielle med ham er at alt han tok i holdt meget høy kvalitet. Selv har jeg så langt kun lest "Brekkukotkrønike" (1957). Laxness mottok Nobelprisen i litteratur i 1955.

Jeg siterer fra Wikipedia:

I sin begrunnelse for å tildele ham Nobelprisen i litteratur, sa Svenska akademien følgende:


«..for his vivid epic power which has renewed the great narrative art of Iceland..»

som noe fritt kan oversettes til
«..for hans livlige episke kraft som har fornyet Islands storslagne fortellerkunst..»

Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.

De siste årene av sitt liv skrev Laxness ikke noe mer. Da han ble spurt om hvorfor, svarte han lakonisk: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet»

I "På fest med litteraturen" skriver Tore Renberg blant annet om Laxness´forfatterskap (linken går til min omtale av boka). Her skriver han om den råskapen som preger Laxness´forfatterskap - i tillegg til de rent språklige kvalitetene, karakterskildringene og dramaturgien. 

"Sin egen herre" utkom i 1934-35, den gangen forfatteren fremdeles var en meget ung mann. Dette mesterverket som strekker seg over drøye 500 sider, inneholder en formidabel historie om en helt spesiell sauebonde på begynnelsen av det 1900-tallet. 

Mye er sagt om denne boka, og i den forbindelse har jeg lyst til å sitere fra det innledende essayet i boka, som er ført i pennen av Einar Már Guðmundsson (også han en kjent islandsk forfatter):

"I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot fremskrittet som kjennetegnet Hamsuns begrepsverden. I sin bok Halldór Laxness. En biografi sier Halldór Guðmundsson om denne lille forskjellen: "Begge to skriver historien om en sterk mann som forlater sivilisasjonen. Men Hamsun er egentlig pessimist når det gjelder kultur og menneskets samfunn og skriver derfor en komedie om temaet, dette er grunntonen i Markens grøde. Halldór er derimot optimist når det gjelder menneskelivets muligheter, og skriver en tragedie om denne mannen."

"Sin egen herre" er også nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør", og her betegnes Laxness for å være den islandske skjønnlitteraturens ubestridte mester. Her kan vi også lese følgende:

"I alt vesentlig påberoper romanen seg Islands mytiske fortid, i et forsøk på å omdefinere nasjons- og historiefølelsen gjennom dem som vanligvis blir oversett. Boken gir stemme til de urgamle bondesamfunnene med sine åndfullheter, lidelser og konflikter. Den er full av hard realisme, og sidene formelig stinker av sauemøkk, røyk, stein og dype, endeløse snødriver. Den konsentrerer seg om Bjartur og hans kamp for å holde seg uavhengig og gjeldfri tidlig på 1900-tallet, gjennom krigsårenes velstand til den økonomiske krisen og sosialismens fremvekst etter krigens slutt. Med hard, lyrisk og oftevakker prosa følger Laxness Bjarturs voksende familie i dens kamp, hans første og andre kones død og de tre barnas lengsler og uoppfylte drømmer." 

"Sin egen herre":

Innledningsvis i boka får vi høre sagnet om Kólumkilli og om hvordan Gunnvör flyktet opp i fjellet, hvor hun kavet rundt. Det gjaldt å holde seg inne med henne. Ellers kunne det gå riktig ille. 

Sauebonden Bjartur har kjøpt gården Súmarhus, som ligger like i nærheten der hvor Gunnvör antas å raljere. Selv tror han ikke på slik overtro, og han nekter ganske enkelt å forholde seg til at hun skulle finnes. Selv har han ett mål for øye: å bli sin egen herre! Akkurat hvor dypt dette sitter i ham, skal vi snart få erfare. Han har arbeidet i 18 år for en husbond han forakter, og aldri - aldri - skal han sette seg i en situasjon der han blir avhengig av andre. Det er ikke rare krypinn´et han har klart å lage seg. Han klarer ikke en gang å stå oppreist. 

" - Det er ikke bare høyden under kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham. Hvis jeg greier å få sauene mine levende gjennom vinteren og gjøre opp for meg fra år til år - da gjør jeg opp for meg; og har greid å få sauene gjennom vinteren. Nei, det vi alle trakter etter, Títla min, det er friheten i landet. Den som gjør opp for seg, er en konge. Den som greier å få sauene sine gjennom vinteren bor i et slott. 

Og når hunden hører dette, blir også den lykkelig. Nå er det ingenting som kaster skygge lenger. Den tar til å løpe rundt mannen med lettsindige bjeff, legger snuten med jegermine mot bakken og sikter seg inn på ham, og i neste øyeblikk er den på beina igjen, og løper i ring." (side 13-14)

Med egen gård åpner det seg muligheter for ekteskap. Da tjenestejenta Rosá på en gård nede i bygda blir budt ham den første sommeren, tar han henne i mot. Hun er gravid, viser det seg. Slik løste man problemene den gangen ... Hjelpsomheten fra de kondisjonerte hadde sin pris. Ingenting kom gratis, og slik dekket de over sin egen skam.

Livet på gården er hardt og de har knapt mat. Alt handler om å holde liv i sauene til neste vår. Midtvinters forsvinner en sau. I alle fall er det dette Bjartur tror. At kona har tatt livet av sauen, kjøttsulten som hun ble, våger hun ikke å fortelle ham. Mens Bjartur er ute på heiene og leter etter en sau han er dømt til ikke å finne, føder kona hans et jentebarn og forblør før Bjarte rekker tilbake. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er ubeskrivelig. Hunden har holdt liv i det nyfødte barnet, mens kona er død. Ásta Sóllilja kaller han datteren, og for en gangs skyld er han nødt til å be om hjelp nede i bygda. Samtidig er han umåtelig stolt over sin avdøde kone som heller tok sin død enn å be om hjelp. 

Siden gifter Bjartur seg på nytt og får flere barn. Men innkomstene er usikre og kostholdet magert, og ikke bare dør også hans andre kone, men også de fleste av barna, gjerne i forbindelse med fødselen.

"Barna var helt fra begynnelsen av vant til farens ubetingede innflytelse. Han var på samme tid den høyeste myndighet og den dypeste årsak til alt som skjedde på gården, han var for det første denne lille verdens uomtvistelige skjebne, ikke en overkommelig årsak til besværlige ting eller ansvarlig for dem, hans eneherredømme umuliggjorde enhver kritikk fra deres side, ennå mindre kunne de motsette seg hans forordninger på en planmessig og målbevisst måte. Ikke desto mindre hadde det lenge eksistert en uklar uvilje fra guttene, en ordløs uvilje mot faren, ikke minst på grunn av morens lange vinterlige sengeleie og de dødfødte barna, som de i sin underbevissthet knyttet til ham, dog uten at deres opprørske sinn ble vekket." (side 237)

Min utgave av boka - det er fra denne side-
henvisningene viser til.
Etter hvert vokser Ásta Sóllilja til og blir en ung kvinne med drømmer om et annet liv. Barna overlates til henne når faren er ute på sine reiser, og slik blir hun et offer for en dikter som kommer innom for å gi ungene litt skolegang. Hun lengter slik etter litt kjærlighet. Da hun ikke lenger kan skjule at hun er gravid, våkner farens forakt. Påminnelsen om hennes mor som kom til gården, gravid med en annen manns barn, gjør at han støter henne fra seg. Så skal det etter hvert vise seg at også hun har utviklet en stahet som hun vel mest av alt har fra Bjartur og ikke fra sitt biologiske opphav. En stahet som gjør at hun aldri vil nedlate seg til å be om nåde eller hjelp, ikke før hun nesten går til grunne ... 

Bjartur er så steil at det er vanskelig å like ham. Hans evne til å ta vare på menneskene rundt seg er temmelig mangelfull, for å si det mildt. Han har ganske enkelt ingen forståelse for hva som skal til for at konene og barna skal overleve. Noe så enkelt som ei ku, med melk som ernæring ... Mens det ikke er noen grenser for hvor langt han er villig til å gå for å redde en bortkommen sau ... At han er en nokså enkel sjel, men med en selvoppholdelsesdrift som nesten savner sidestykke, er også på det rene. Samtidig må vi beundre ham, for er han streng overfor omverdenen, er han det også overfor seg selv. Tydeligst kommer dette til uttrykk mot slutten av romanen, der han kaster hun som kunne ha blitt hans tredje kone - kanskje den beste? - på dør fordi hun tilbyr ham litt luksus innkjøpt for egne penger. Fattigdomsangsten slutter aldri å ta kvelertak på ham, det at han aldri må venne seg til noe mer enn det aller nødtørftige, fordi det ellers kan gå fullstendig galt. Sånn sett blir det en selvoppfyllende profeti da han endelig unner seg et mer ordentlig husvære, og må sette seg i gjeld. Ikke fordi det egentlig var galt å sette seg i gjeld, men tilfeldighetene ville det slik at da lånet skulle betales, begynte nedgangstidene ... 

Laxness dveler ikke ved detaljene. Dør et barn, så dør det. Dør en kone, ja så dør hun. Det er ikke mye viderverdigheter rundt det hele. Livet går videre, og det gjør også hans streben for selvstendigheten. "Sin egen herre" er en innholdsrik roman med et helt lass av historier flettet inn i hverandre, og hvor Islands øknonimiske opp- og nedgangstider ligger der som et bakteppe. Fra de rike årene da Europa var i krig, og islandsk sauekjøtt og ull var etterspurte varer, til nedgangstidene som fulgte tett etter. Selv om romanen er tykk, er den overraskende lettlest. Språket glir lett, og fordi det hele tiden skjer så mye, er boka den reneste pageturner. En rekke av triste hendelser som nærmest står i kø for å ramme den lille familien, så triste at det gjør vondt å lese. Og slutten - ja, da knakk jeg sammen og begynte å grine. Rett og slett. Da dukket det nemlig litt ømhet opp i den steile gubben, og det ble veldig sterkt. Mannen som ikke sa stort i årene som hadde gått, annet enn å kvede en vise eller noen vers når han ble taletrengt ...

Mitt ønske er at flere får øynene opp for denne fantastiske romanen! Dette er et stykke islandsk historie, ikke veldig ulik vår egen når vi bare går langt nok tilbake i tid. Romanen er mesterlig på alle tenkelige vis!

Utgitt første gang på Island: 1934/35
Originaltittel: Sjálfstætt fólk
Utgitt første gang på norsk: 1954
Denne utgaven er utgitt i 2004
Forlag: Tiden (sideantall 604)
Oversatt: Tone Myklebost
Innledende essay: Einar Már GuðmundssonISBN: 9788210047893
Finnes også som en del av Bokklubbens Verdensbiblioteket
ISBN 9788252563238 - er tilgjengelig til 99 kroner akkurat nå -
det er fra denne utgaven mine sidehenvisninger er. 
Boka har jeg kjøpt selv.

Halldór K. Laxness (Foto: ukjent)
Omtale av boka:
- Klassekampen v/Tore Renberg - 12. mars 2004 - Selvstendighetens pris - «Sin egen herre» er en politisk roman, men Laxness' stemme, og mangslungne fortellerholdninger, gjør at den blir et rikt verk om den evige islending. Betrakter man for eksempel romanen som en diskusjon om selvstendighetsspørsmålet, vil jeg tro det er rikelig med anledninger for både EU-tilhengere og EU-motstandere til å få styrka egen argumentasjon og å få seg en på kjeften. Når alt kommer til alt, er romanverket først og fremst et stort episk karakterdrama. Det innerste hjertet i boka, som gjør at 600 sider føles som en presang, er forholdet mellom sørgejenta Ásta Sóllilja og hennes gråstein av en far, Bjartur. Dette forholdet er fullt av dynamikk, nødvendighet, overraskelser, og vanskelige følelser, og det kjennes som om Laxness forteller noe sant om hvordan det er å være glad i andre folk, selv om vi gjør hverandre vondt. Bjartur, stakkar, han har gjort så mye galt at om handlingene hans havna i hendene på et noenlunde velfungerende rettsvesen, ville han bli bura inne for medvirkning til drap og for å ha behandla sine nærmeste som hester og hunder. Men det blir han ikke. Laxness framstiller ham sånn at leseren får godt med tid til å skjelle ham ut fra sin posisjon i sofaen: Hei, Bjartur, skjerp deg! Faen ta, mann, det er kona di! Herregud, din syke islending, dattera di trenger deg! Men så blir man også fascinert av ham. Mannen som ikke snakker så ofte, men hvis han gjør det, så står han ute på tunet og roper til kona gjennom ytterdøra, og bryr seg ikke om hun hører hva han sier. Mannen som synes at fortidens måter å gjøre ting på er best. Mannen som liker best gammeldagse dikt på rim, og synes at moderne diktning er noe vrøvl. Mot slutten av romanen, når det har gått riktig ille og han ikke lenger har kontakt med dattera Ásta Sóllilja, lager hverdagspoeten Bjartur et vers til henne. Han har kanskje begynt å innse ett og annet? Han ber sønnen Gvendur kvede verset om han treffer søstera når han er nede i bygda. Det slutter sånn som dette:«for hva er vel rikdom og makt og husom du ikke eier en blomst i ditt krus?» Det er hardt å være selvstendig.@sitat:Bjartur er en person man i det virkelige livet ikke ville sett på med vernebriller@

Populære innlegg