Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bitsch Anne (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 17. mars 2019

Peter May: "Coffin Road"

Øko-thriller fra Ytre Hebridene

Fikk du med deg Lewis-trilogien av Peter May? "Svarthuset", "Lewismannen" og "Lewisbrikkene" var bøker som fikk meg til å vende tilbake til krimlitteraturen, om enn kun for en stakket stund. Dersom du ikke har lest dem enda, har du mye å glede deg til! Dette er nemlig kvalitetskrim for deg som liker krim som ikke er alt for "krimmete". De Ytre Hebridene, nærmere bestemt øya Lewis (og til en viss grad også Harris, som egentlig bare er en forlengelse av Lewis), er åsted for bøkenes handlinger. Beskrivelsen av naturen, landskapet, naturkreftene og menneskene gjorde dette til en unik leseopplevelse for mitt vedkommende. Uten at det på noen måte var avgjørende, var det likevel fint å ha vært på Lewis (og Harris) fra før av (dette har jeg skrevet om i et blogginnlegg fra turen dit). Jeg fikk umiddelbart lyst til å reise tilbake til Lewis og Harris. (Samtlige linker peker til tidligere blogginnlegg.)

Peter May (f. 1951) er en skotsk krimforfatter som er født i Glasgow. Han skrev Lewis-trilogien i årene 2011-2013, men bøkene utkom først på norsk i 2017-2018. Den frittstående boka "Coffin Road" utkom i 2016. Peter May har ytterligere ni frittstående bøker på sin merittliste, i tillegg til Enzo-filene og Kina-thrillerne som hver for seg består av seks bøker. Nylig utkom "Ualminnelige mennesker", som er den første boka i Enzo-filene. Det er derfor ingen tvil om at det vil komme flere bøker på norsk! 

I åpningsscenen av "Coffin Road" har bokas jeg-person strandet på Harris. 

"Det første jeg er bevisst, er smaken av salt. Den fyller munnen min. Invaderende. Gjennomtrengende. Smaken dominerer hele meg, dekker over alle andre følelser. Helt til kulden griper fatt i meg. Løfter meg opp og holder meg i armene. Holder meg så hardt at jeg blir ubevegelig. Bortsett fra skjelvingen. En voldsom, ukontrollert skjelving. Og et sted inni meg vet jeg at dette er bra, at kroppen prøver å generere varme. Hvis jeg ikke skalv, ville jeg vært død." (side 7)

Hvem er han? Hva har skjedd? Han aner ikke. Hukommelsen er som hvisket bort, og han er fullstendig desorientert. Et kart over stien som kalles Coffin Road, dvs. kisteveien, gir ingen pekepinn om hvem han er og hvorfor han er her. 

Det viser seg at han ikke er veldig langt hjemmefra, og da han møter på en eldre kvinne som kaller ham Maclean, skjønner han at dette må være navnet hans. I løpet av dagen får han brakt på det rene at han har en elskerinne i nabohuset. Hun stikker av når mannen hennes har tatt medisinene sine og har sovnet ... 

Det hele kompliseres ytterligere da det blir funnet et lik på en øy ute i havgapet, der han åpenbart har pleid å reise til og fra. I og med at vår jeg-person ikke husker noen ting, begynner han å lure på om det kan være han selv som har drept denne mannen. Politietterforsker George Gunn, som vi møtte i Lewis-trilogien, er satt på saken. 

Som i Lewis-trilogien veksler fortellerperspektivet også her. Da vi blir introdusert for Karen, en tenåringsjente som bor i Edinburgh, er det ikke lenger noen jeg-person som forteller historien. Karens far tok livet av seg for et par år siden, og moren har fått seg ny kjæreste. Dette skaper store konflikter i den lille familien. Karen savner faren sin, og gremmes over at det siste hun sa til ham før han forsvant var at hun hatet ham. Hun er utagerende og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Langt inni seg nekter hun å akseptere at faren er død. Mens hun forsøker å finne ut av hva som egentlig skjedde med ham, skjønner hun at faren holdt på med svært viktig forskning før han forsvant. Det handler om bienes død og årsaken til dette. 

Ute på Hebridene er Maclean nå hovedmistenkt til drapet på den ukjente mannen der ute på klippeøya. Han har nemlig blitt observert springende derfra, og han kan ikke gjøre rede for hvorfor. 

I god Peter May-stil spiller naturkreftene selvsagt en avgjørende rolle i sluttspillet. Samtidig er det ingen tvil om hvem som vinner til slutt ... 

Jeg valgte å høre denne boka som lydbok, samtidig som jeg hadde papirutgaven tilgjengelig. Boka ble opplest av Anders T. Andersen, og det var en god match! 

Selv kjente jeg på at biedød og klodens overlevelse som tematikk er noe forslitt for tiden. Mange forfattere har skrevet om akkurat dette, og derfor ble handlingsforløpet noe forutsigbart. Jeg tilkjennegir gjerne at jeg er en svært kresen krimleser, som setter pris på originalitet og realisme i handlingen. Realismen var der, mens jeg savnet altså mer originalitet. Det skal mye til å nå opp til Lewis-trilogien, og her manglet det noe på det. Når det er sagt er boka godt skrevet. Kvalitetsmessig ligger den langt over det meste annet som utgis av krim for tiden. Jeg går ut fra at de fleste som er glad i krim, vil like denne boka godt! 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Coffin Road
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Goliat Forlag (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser av lydbok: Anders T. Andersen
Spilletid: 10 t 36 min.
Antall sider: 318
ISBN: 9788293430889 (papirutgave)
ISBN: 9788242180537 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks./lytteeks. fra forlaget

Peter May (Foto: Vincent Loisin)


søndag 10. mars 2019

Johan Harstad: "Max, Mischa & Tetoffensiven"

Flott lese-opplevelse!

Det er noen år siden jeg kjøpte en helt spesiell utgave av Johan Harstads murstein-roman "Max, Mischa & Tetoffensiven" på Eldorado bokhandel i Oslo. Boka lå i en boks, og en bok om Mischa Greys kunst fulgte med. Dette samleobjektet utkom i 200 eksemplarer,  og fikk gull i kategorien Åpen klasse under kåringen av Årets Vakreste Bøker i 2016. 

Hvorfor leste jeg ikke boka for flere år siden? Det har nok noe å gjøre med at boka er på over 1100 siden. Legger man til boka om Mischa Greys kunst, kan man legge på nesten 200 sider til. Boka tapte gang på gang når jeg skulle velge hvilke bøker jeg skulle lese. Jeg ble derfor veldig glad da jeg oppdaget at den hadde kommet ut som lydbok, for dette gjorde det mer overkommelig å komme i gang. Selv om det tar 41 timer og 38 minutter å høre den ferdig ... Det hjelper godt at boka blir nydelig lest av Jonathan Espolin-Johnson! 

I dag er boka i ferd med å bli en internasjonal suksess. Den er solgt til mer enn 20 land, og boka lanseres i Tyskland 26. mars i år. (Kilde: Gyldendal - "Johan Harstad med internasjonal suksess".)

Johan Harstad (f. 1979) er fra Stavanger. Han debuterte som forfatter i 2001 med boka "Herfra blir du bare eldre". Han var da 22 år. Så langt har han utgitt ni romaner, og i tillegg har han skrevet en del skuespill. Han har fått en rekke litteraturpriser for sine bøker. Selv har jeg bare lest "Hässelby" som kom ut i 2007, og den har jeg et ambivalent forhold til. Jeg likte boka som sådan, men ikke slutten. Harstad er også forfatteren bak "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" (2005) Handlingen i den boka er lagt til Færøyene, og dit skal jeg om en måneds tid. Det er mao. på høy tid å få denne med seg, og jeg tror jeg kommer til å velge filmversjonen, som jeg tilfeldigvis har liggende på DVD.

Max, søsteren Ulrikke og foreldrene bor i Stavanger. Så bestemmer foreldrene seg for å flytte til Long Island utenfor New York, der faren, som er flyver, har fått seg ny jobb. For Max er dette kritisk. Han må forlate alle vennene sine, og han sliter lenge med å finne seg til rette i USA. Han er nærmest venneløs inntil han treffer den jødiske gutten Mordecai. De to blir svært gode venner, og teateret binder dem etter hvert sammen. Mens Mordecai satser på en skuespillerkarriere, satser Max på en karriere som teaterregissør. 

Max´ foreldre skiller seg, og faren flytter til California, der han har funnet en annen. Livet tar en ny vending da Max kommer i kontakt med farens bror Ove, som nå kaller seg Owen og i tillegg har skiftet etternavn. Alt for å fjerne seg fra en fortid han skammer seg over, og som handler om at han som en av få meldte seg frivillig til å delta i Vietnam-krigen. Dette var prisen han måtte betale for å få amerikansk statsborgerskap. Motstanden og hetsen mot dem som var med i Vietnam-krigen ble imidlertid så sterk at dette ikke var noe man snakket høyt om senere i livet. 


Vietnam-veggen i Washington DC (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Parallelt med at vi følger Max, som forelsker seg i den syv år eldre kunstneren Mischa, følger vi Owen både i nåtid og fortid. Gradvis får vi vite mer om hvorfor han valgte å forsvinne under radaren for familien sin, og om hans slit for å overleve i et New York der arbeidsledigheten var stor på 1970-tallet. Redningen ble hans pianospill, som han elsket, men som han aldri ble god nok til å skape seg et navn på. Tilfeldighetene fører til at han flytter inn hos et ektepar, dvs. hos sjefen sin og hans kone, i en over 300 kvm. stor leilighet på Upper East Side av New York. Der bor han også etter at ekteparet reiser videre, og dit flytter Max, Mischa og også Mordecai inn etter hvert. 

Hva har så alle personene i Johan Harstads bok til felles? De har alle kommet fra et annet sted. Mischa har vokst opp i Toronto, mens Max og Owen i sin tid flyttet fra Stavanger - den første ufrivillig og den andre høyst frivillig. Mordecai er jødisk og i tillegg homofil, hvilket den gangen var vanskelig på flere måter. Både Max og Owen - men særlig Max - har en forkjærlighet for Coppolas "Apokalypse Now", som nettopp handler om Vietnam-krigen ... Denne filmen kommer de stadig tilbake til. Livene deres utvikler seg i forskjellige retninger, og vi får innblikk i Max´ refleksjoner over det som hender - i alle fall i de delene av boka der han er jeg-personen. Hva er det som gjør at man er den man er? Dette er et av de spørsmålene Max dveler rundt. 

Det er svært mange lag i Johan Harstads murstein-roman. Noe handler om å være innvandrer i et fremmed land, og om å lengte tilbake til det som en gang var. Noe handler om spenningsfeltet som oppstår mellom det å ville holde fast på det trygge og det å ønske forandring, noe som ikke minst får forholdet mellom Max og Mischa til å vakle. Og noe handler om viktigheten av å ha noen som bryr seg, og som er der når alle andre er borte. Hva er det som gjør at vi orker å stå opp og kjempe videre? Samtidig er dette en roman om hvordan det er å være spesielt norsk innflytter i New York fra 1960 og frem til i dag.  Det er ganske enkelt umulig å skrive en roman om New York i denne tidsperioden, uten at 11. september 2001 er med, og denne romanen er intet unntak. Det hele toppes av orkanen Sandys angrep på New York i 2012. Underveis er det mange linker til film, litteratur, kunst og teater, og jeg opplevde at dette er dyktig gjort. I kombinasjon med tidvis trivielle hverdagsscener og dypdykk i persongalleriet, ble dette for meg en stor roman, som ga meg svært mye. Den er i tillegg svært godt skrevet. 

Som jeg nevnte innledningsvis opplevde jeg Jonathan Espolin-Johnsons opplesning som meget god, når jeg ser bort fra en og annen pussig betoning av enkelte ord. Mange ganger har jeg kommet over bøker som er betegnet som "den store amerikanske romanen", men mon tro om det ikke er nettopp Johan Harstads roman "Max, Mischa & Tetoffensiven" som faktisk fortjener den betegnelsen aller best! Boka er kanskje litt lang, men etter hvert syntes jeg ikke at det gjorde noe. Jeg ble svært engasjert i handlingen, og levde nærmest symbiotisk med den i et par tre uker. Da siste lydspor var hørt, ønsket jeg bare mer.  

Dette er en roman jeg anbefaler helhjertet! Den bør du ikke gå glipp av!

Utgitt: 2015 
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 1104
Spilletid: 41 t 38 min.
Oppleser: Johan Espolin-Johnson
ISBN/EAN: 9788205473140 (papirutgave)
ISBN: 9788242165688 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, mens jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget


Johan Harstad (Foto: Joh Erik Riley)

søndag 3. mars 2019

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2019

Mammutsalget 5. - 16. mars 2019 - med mine anbefalinger

Mammutkatalogen har vært ute en stund allerede. I år kan vi velge mellom 804 titler, og det er i all hovedsak det samme som i årene før. 

Jeg har som tradisjon her på bloggen å anbefale bøker i forbindelse med Mammutsalget. Det har jeg gjort i 201220132014201520162017 og 2018. Også i år gjør jeg dette med stor entusiasme og glede! 

Etter en rask gjennomgang av katalogen har jeg talt opp ca. 45 bøker jeg har lest, og 30-40 bøker jeg har liggende på vent. Det er bare rundt 10 % av utvalget. Jeg har imidlertid fulgt godt med i det som har vært utgitt i årenes løp. Selv om det selvsagt er flere bokperler som har gått under radaren hos meg, mener jeg likevel at jeg i dette innlegget vil kunne gi deg verdifulle boktips. I alle fall dersom du har likt boktipsene mine fra før av, og er noen lunde som meg i din tilnærming til litteratur. Jeg motiveres mer av å lære og å oppleve stor litteratur enn primært å søke øyeblikkets underholdning, om jeg kan si det på den måten. Derfor finner du få tips f.eks. innenfor krimsjangeren, chiclit-litteraturen og annet. Jeg anmelder heller ikke ungdomslitteratur eller barnebøker. 

I år velger jeg mengde - og selvsagt kvalitet! - fremfor å begrense meg til noen få utvalgte bøker, og jeg tar for meg bøkene i den rekkefølgen jeg har funnet dem i katalogen. Ulempen er selvsagt at omtalene blir kortere. Overskriftene fungerer som linker til mine tidligere bokanmeldelser og omtaler. 


Innledningsvis: Jeg ser at f.eks. Ark tilbyr Zeshan Shakars "Tante Ulrikkes vei" utenom katalogtilbudet. Dersom du ikke har lest denne enda, er det faktisk på tide! Boka gir nemlig et unikt innblikk i to innvandrergutters liv på Stovner, og selv tenker jeg at det er viktig å lese seg opp på denne typen tematikk. Vi blir mer og mer et flerkulturelt samfunn, og for å ta ned barrierene mellom ulike folkeslag, er det helt nødvendig med mer genuin nysgjerrighet på tvers av disse. 

Bok nr. 1 - José Eduardo Agualusa: "Allmenn teori om glemsel"

Denne boka ønsker du virkelig ikke å gå glipp av! Det er nemlig ikke hvert år det kommer litteratur fra Angola, og i denne bemerkelsesverdige boka kommer vi tett inn på landets nære historie med borgerkrig, og noen enkeltskjebner. Som kvinnen som murer seg inne i en leilighet og blir værende der i 30 år. Hvordan er dette mulig? (Og så kan jeg røpe at det nylig har kommet ut enda en bok av samme forfatter - "Ufrivillige drømmers forening". Jeg har den liggende på vent, og gleder meg til å ta fatt på den. Titlene til disse bøkene er forunderlige og gjør meg svært, svært nysgjerrig!)

Bok nr. 12 - Rune Christiansen: "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen"

Få norske forfattere kan fortellerkunsten så til de grader på fingrene som Rune Christiansen, og det håper jeg ikke fremkaller tanker om "flinkis-litteratur" der "alt stemmer". Sånn er det nemlig ikke. Christiansen graver seg dypt ned i menneskesjelen, og det han skaper er magisk. Kanskje skyldes dette at det er en slags ensomhet i teksten, en ensomhet som hovedpersonene lever i og som ikke er truende på noe vis. Hovedpersonene i Christiansens bøker liker nemlig sin selvvalgte ensomhet. Derimot har omgivelsene ofte problemer med å avfinne seg med at de er ensomme. Historien om foreldreløse Fanny som lever i skogen alene, der det indre livet hennes er viktigere enn det ytre, og hvor grensene mellom det drømmeaktige og virkelige liv er marginale, er besnærende lesning! 


Bok nr. 22 - Per Olov Enquist: "Lignelsesboken"

Jeg er Enquist-fan på min hals, og "Lignelsesboken" er en av hans mer "utilgjengelige" bøker vil jeg hevde. Den må leses av en oppmerksom leser. Dersom du gir boka akkurat den oppmerksomheten den trenger, lover jeg en stor litteraturopplevelse! 

Boka er selvbiografisk og berører en del såre punkter i forfatterens liv. Som forholdet til religion, til foreldrene og kjærligheten. Kanskje bør man ha lest litt av Enquist fra før av for å forstå denne boka fullt ut? 

Jeg ga i sin tid boka terningkast seks. Dette er stor litteratur, og boka vil glede den kresne leser!

Bok nr. 23 - Matias Faldbakken: "The Hills"

"The Hills" er et lattervekkende kammerspill, der all handling foregår på restauranten The Hills. Jeg-personen er kelner på stedet, og det er hans betraktninger av gjestene som utgjør handlingen i boka. Stedet er tradisjonsbunden og har selvsagt sine stamgjester, som alle har fått kallenavn av jeg-personen. Her skildres latterlig snobberi, gjester med faste stambord, rutiner og avvik fra rutiner. De morsomste sekvensene er når kelneren støter på smakløshet. Det kan han nemlig ikke fordra. En fornøyelig bok som man faktisk kan la seg underholde av, samtidig som man nyter personskildringene og det å være inne i en observatørs hode. 

Bok nr. 24 og 25 - Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" og "Svikne dagar"

Dersom du likte Napolikvartetten, vil du mest sannsynlig like disse bøkene også. De kom ut før nevnte kvartett, men det er hele tiden Elena Ferrantes umiskjennelige fortellerstemme vi "hører". Bøkene er nydelig oversatt til nynorsk, og akkurat dette liker jeg veldig godt.

Fellesnevneren i begge bøker er morsrollen generelt og mor-datter-forholdet spesielt. Det handler om kvinnefrigjøringens pris og det å kjenne på at man ikke holder mål som kvinne og mor. I "Svikne dagar" skildres en kvinnes skjebne idet mannen går fra henne. Der står hun uten jobb og inntekt og skal ta vare på barna sine. Livet rakner fullstendig, for hun er knapt i stand til å ta vare på seg selv. I "Den dunkle dattera" møter vi en frigjort kvinne, men dette har hatt sin pris. Hun møter seg selv og sin skam- og skyldfølelse i døra i møtet med en annen napolitansk familie på stranda. Her er det mye symbolikk. Når du har lest disse to romanene, er det i grunnen bare å fortsette med "Kvelande kjærleik". 


Bok nr. 28 - David Foenkinos: "Charlotte" 

I denne kunstnerromanen møter vi jødiske Charlotte Salomon, og historien er basert på en virkelig persons skjebne. Hun og familien måtte flykte fra Tyskland til Frankrike, men ble etter hvert innhentet av nazistene også der. Hun døde til slutt i Auschwitz. 

Måten historien er fortalt på, tok omtrent pusten fra meg. Den er nemlig intenst fortalt, og det litterære virkemiddelet som er benyttet er korte setninger og hyppige linjeskift. Hvordan kan dette i seg selv ha en slik effekt på oss lesere? Nå får du boka til 79 kroner, og mitt klare råd er: gi denne romanen en sjanse! Du kommer garantert ikke til å angre! Hvis du trenger mer bakgrunnstoff for å bli overbevist, kan du lese hva jeg skrev etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset i Bergen i mars 2017

Bok nr. 31 og 32 - Jane Gardam: "En ulastelig mann" og "En trofast hustru" 

Jane Gardams Hong Kong-triologi om gamle Filth (eller Edward Feathers med kallenavnet Filth, som er et akronym for Failed iLondon Try Hongkong), og som også omfatter "Venner til sist", er fantastisk lesning! Historien fortelles litt frem og tilbake i tid, og vi går inn i en forgangen tid, før Hong Kong ble tilbakelevert til Kina. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger, og må innrømme at dette tilførte min opplevelse av bøkene noe ekstra. Stedene som beskrives er kjente, og jeg kunne relatere bilder til beskrivelsene. Samtidig er dette en trilogi som er interessant for alle som elsker å få innblikk i historie, i det erkebritiske og i tidligere tiders oppfattelse av plikt fremfor egne ambisjoner. 

Bok nr. 42 - Nathan Hill: "Nøkken"

"Nøkken" ble i forbindelse med lanseringen av den i 2016/2017 hypet frem som "den store amerikanske romanen". Bare for å si det med en gang: så stor er faktisk ikke denne romanen! Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens (som han har blitt sammenlignet med), mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager. Derfor vil jeg uansett mene at den er meget lesverdig! Selv om den er drøy med sine 700 sider ... 

Bok nr. 44 - Edvard Hoem: "Liv andre har levd"

Dette er den fjerde av i alt fem bøker i Hoems slektskrønike om Hoem-slekten og deres utvandring til Amerika (og Alberta-prærien i Canada). Selv om denne fjerde boka kanskje ikke er den aller sterkeste, fordi den i perioder er for oppramsende i stilen, er det ikke til å komme forbi at han er en av Norges aller beste forfattere. Selv på sitt ikke aller beste, er han blant de aller beste forfatterne i Norge! 

Dersom du har lest de tre foregående bøkene, er det et must å lese denne fjerde boka. Nå har det også kommet ut en femte bok - "Jordmor på jorda". Jeg har foreløpig ikke rukket å lese den, men har tidligere lest hans første bok med samme tittel. Dette femte bindet skal visstnok være en bearbeidelse av den. 


Bok nr. 78 - Chigozie Obioma: "Den forbudte elven"

Jeg er svak for bøker som kommer fra Afrika, og da jeg kom over denne boka av den nigerianske forfatteren Obioma, våknet selvsagt nysgjerrigheten. 

"Den forbudte elven" er en spenningsroman av de sjeldne, og jeg var nesten ikke i stand til å stoppe da jeg først var i gang. Språket er kanskje i overkant "forblommede", fordi historien er overlesset av adjektiver og metaforer, men dette handler mer om afrikansk fortellerkunst enn om det vi her i Norden vil kalle klisjeer og too much. Vi er et mye mer nøkternt folkeslag, og i vårt møte med litteratur fra andre kanter av verden, kan vi bli en smule fordomsfulle. Samtidig skal det selvsagt ikke underslås at gode oversettelser er avgjørende. Uansett - denne boka er jeg veldig sikker på at mange vil like!


Bok nr 83 - Orhan Pamuk: "Kvinne med rødt hår"

Åh! Hver gang det kommer ut en ny Orhan Pamuk-bok, er det fest! Hans kjærlighet til Istanbul kjenner nesten ingen grenser, og i hver ny roman avdekker han et nytt kapittel i denne fantastiske byens historie. "Kvinne med rødt hår" er intet unntak. Her er det brønngraving og selvsagt en kjærlighetshistorie som er sentral tematikk i boka. Og for alle som kanskje har kjent på litt indre motstand i møtet med Pamuks mursteinromaner: her er en liten flis av en bok med kun 271 sider. 

Jeg møtte Orhan Pamuk på Litteraturhuset i Oslo i mai 2017 og har skrevet om det på bloggen min. Bildet av forfatteren tok jeg i den forbindelse. 


Bok nr. 103 - Elizabeth Strout: "Jeg heter Lucy Barton"

Det skrives mange bøker om dysfunksjonelle familier, og dette er virkelig en av de bedre jeg har lest! 

Jeg siterer fra min bokanmeldelse fra februar 2018:

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ... 


Bok nr. 109 - Carl Frode Tiller: "Begynnelser" 

Carl Frode Tiller er en av mine favorittforfattere, og det virker som om alt han tar i blir til gull. I "Begynnelser" fortelles historien bakfra - fra hovedpersonens selvmord og bakover i hans eget levde liv, for å finne svaret på hvorfor det gikk som det gjorde. 

Historien vi får høre er knallsterk, og den minner oss om viktigheten av ikke å dømme uten å vite hva som ligger bak. Når vi tror vi har fanget sannheten, vet vi i realiteten ingenting. Dessuten er hukommelsen lumsk. Vi tror vi husker hvordan ting var mange år senere, men det gjør vi sjelden. Det vi husker er elementer av historier vi har fortalt og som er påvirket av hva vi får feedback på fra omgivelsene våre og hva som stiller oss i et bedre lys. Gradvis endres historiene våre, skritt for skritt. Og derfor kjenner vi oss sjelden igjen når andre skal fortelle historien om oss. 


Bok nr. 118 - Kjell Westö: "Den svovelgule himmelen"

Kjell Westö er kjent for sine Helsinki-romaner og for å avdekke tidligere skjulte deler av finsk historie. "Den svovelgule himmelen" handler om kjærlighet på tvers av klasseskiller, og om overklassens innvirkning på de lavere samfunnsklasser. Og igjen er det hukommelsens lunefullhet som står i fokus. Hva er et levd liv? Hva er sannheten om oss? Hovedpersonen i denne boka ønsker å se barndommen sin i et lyst skjær, men ender opp med å måtte innse at det på mange måter var et falsum. 

Jeg har møtt forfatteren et par ganger på Litteraturhuset - første gang i mars 2014 og andre gang i juni 2015. Bildet av forfatteren tok jeg den første gangen.


Bok nr. 122 - Fjodor Dostojevskij: "Forbrytelse og straff"

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest! Jeg gjenleste den i november 2017 og har skrevet om den her på bloggen. Les omtalen min og bli overbevist om at også du bør lese den! Nå foreligger den for øvrig i nyoversettelse, og er dermed mer tilgjengelig for de fleste. Boka er lettlest og spennende! 

Jeg sakser fra min omtale:

Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør. 


Bok nr. 136 - Siri Hustvedt: "Kvinne ser på menn som ser på kvinner"

Etter å ha lest romanen "Denne flammende verden", som handler om kunst, kvinners plass i kunsten og ikke minst vår persepsjon, var det et must å lese denne essaysamlingen (som for øvrig bare er 1/3 av originalverket - disse kommer i Norge ut stykkevis og delt - del to har allerede kommet.)

Essayene bygger på mange måter opp under nevnte roman, og tematikken er kunst, kjønn og sinn. Utrolig spennende og tankevekkende - og ikke minst lærerikt og utviklende! 

Jeg har møtt forfatteren på Litteraturhuset i Oslo ved flere anledninger - blant annet i september 2014 og september 2017. Bildet av forfatteren tok jeg på det første treffet. 

Bok nr. 138 - Agnes Ravatn: "Verda er ein skandale"

Denne essaysamlingen er hylende morsom og den bare du få med deg! Dette er nemlig intelligent humor på sitt aller beste! Boka er satt opp som teaterstykke av Hordaland Teater i disse dager. Selv var jeg på Det norske teatret torsdag denne uka, der det var urpremiere på Ravatns "Operasjon selvdisiplin". Jeg var forundret over at det var mulig å lage teater av den boka, men må konkludere med at det langt på vei var ganske vellykket. Jeg hadde nok ønsket meg flere partier av det aller hektiske, som da personen på scenen mistet selvkontrollen, og frenetisk prøvde seg med knebøy mens hun kastet innpå med mengder med potetgull og til slutt skyldte dette ned med rødvin - uten å bry seg om å helle vinen i et vinglass først. Men ok - det er krevende! Og vi publikummere lo flere ganger. 

Bok nr. 323 - Cecilie Hellestvedt: "Syria" 

Dersom du ønsker å forstå mer av Midtøsten-konflikten, den arabiske våren, dannelsen av IS og bekjempelsen av denne organisasjonen, Syria-krigen og konfliktene i områdene rundt, er dette en bok du rett og slett ikke kommer forbi. Noen kritikere hevder at boka godt kunne ha vært bedre gjennomarbeidet og strammere i oppbyggingen, fordi den er vel ordrik og med for mange gjentakelser. Selv om jeg et lite stykke på vei er enig i noe av dette, kom dette aldri i veien for min lesning av denne boka. I og med at hun opererer med kapitteloversikter, er det enkelt å finne tilbake til tematikk man har lyst til å lese om igjen. 

Cecilie Hellestveit er en av våre fremste Midtøsten-eksperter, og det er med stor interesse jeg har lest hennes analyser av konfliktene i Midtøsten generelt og Syria spesielt. Jeg håper at hun kommer med flere bøker om samme tema. I så fall har hun allerede en trofast leser i meg!


Bok nr. 407 - Karl Ove Knausgård: "Så mye lengsel på så liten flate"


For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch! 

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste! 

----------------------

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere bøker, men mer enn dette rakk jeg dessverre ikke. Jeg håper likevel at jeg har inspirert deg og at du finner frem til noen av bokperlene på årets Mammutsalg! Dersom du har noen tips, ber jeg deg legge igjen en kommentar til dette innlegget!

Lykke til med jakten på de gode bøkene!

lørdag 2. mars 2019

Oscar-nominasjonene og vinnerne 2019


Natt til 25. februar i år ble Oscar-statuetten delt ut for 91. gang i filmhistorien. Selv hadde jeg ambisjoner om å skrive om filmene jeg hadde sett så langt - før selve utdelingen - slik jeg har pleid å gjøre i årevis her på bloggen min. Dessverre strakk ikke tiden til ... 

I dette innlegget oppsummerer jeg hvem som vant under de viktigste kategoriene, og jeg knytter også noen tanker til de ulike filmene jeg har sett. 

Beste film

De nominerte filmene var:
- Green Book (vant)
- Black Panther
- BlacKkKlansman
- Bohemian Rhapsody
- The Favorite
- Roma
- A Star is Born
- Vice

Jeg har sett disse filmene - unntatt Black Panther, som sjangermessig faller langt utenfor mitt interessefelt. 

Min klare favoritt blant disse filmene er helt utvilsomt Bohemian Rhapsody. Denne filmen omtalte jeg på bloggen min rett etter at jeg hadde sett den i slutten av november 2018. Jeg gjettet allerede da at Rami Malek måtte vinne Oscar for beste mannlige hovedrolle. 

Selv om spennvidden i tematikk i de nominerte filmene kan synes stor, er det likevel noen fellestrekk. Både Green Book og BlacKkKlansman handler om rasisme, mens Roma og Bohemian Rhapsody handler om å falle litt utenfor fellesskapet (fattigdom og homofili). To av filmene er utpreget musikalske - Bohemian Rhapsody og A Star is Born - og Vice er en samfunnskritisk film, der vi får høre historien om Dick Cheney. The Favorite handler om en dronning som blir manipulert av omgivelsene sine, og som var svært, svært ensom. Filmene handler i grunnen om utenforskap, kanskje med unntak av Vice.  (Black Panther vet jeg lite om, siden jeg ikke har sett den selv.)

Selv ble jeg ganske overrasket over at det var Green Book som vant. Filmen er flott - det er ikke det. Men mye av tematikken er så gjennomtygget både i litteraturen og filmverdenen at den knapt kan sies å tilføre noe nytt. Kanskje er det hele likevel så "enkelt" som at vi trenger å bli påminnet - gang på gang - hvor viktig det er å være klar over hvordan summen av enkeltindividers menneskesyn påvirker hvordan hele grupper blir behandlet i et samfunn. Her er det sørstatsrasismen på 1960-tallet som skildres. Selv om segregeringspolitikken for lengst er historie, lever rasismen dessverre videre i denne regionen av USA ... Den fargede begavede pianisten var god nok til å spille konserter for et dedikert publikum, men å spise sammen med dem i restauranten før konserten - nei, dét fikk han ikke. 

A Star is Born er en sterk film om en rockemusiker som er på hell på grunn av alkoholisme, og hans forhold til en ung sangerinne som etter hvert får stjernestatus. Maktbalansen i forholdet deres forrykkes, og spørsmålet er hva dette gjør med kjærligheten. Her er det mye flott musikk og fantastisk skuespillerkunst. Ingen ringere enn Lady Gaga har den kvinnelige hovedrollen, mens Bradley Cooper har den mannlige hovedrollen. Alle visste fra før av at Lady Gaga kan synge, men at Bradley Cooper også kan det, var en stor overraskelse. I tillegg har han skrevet flere av sangene han fremførte, og som om ikke det var nok, har han at på til regissert filmen. 

BlacKkKlansman er en litt annerledes film om jakten på Ku Klux Klan, og historien er sann. Den handler om infiltrasjon av miljøet, og om hvordan en farget mann faktisk oppnådde medlemskap i organisasjonen. 

I Vice får vi et historisk blikk på alle USAs presidenter fra 1960-tallet og frem til 2001, og hvor Dick Cheneys karriere er tråden som binder det hele sammen. Hvordan kunne det ha seg at den alkoholiserte fyren som etter å ha kræsjet med bilen sin i fylla, oppnådde så mye politisk makt? 

The Favourite er en film i en helt egen klasse, er min påstand. Det er den greske regissøren Yorgos Lanthimos som står bak filmen, og han har jeg et noe blandet forhold til. Det er særlig den skrekkelige filmen Dogtooth som ga meg nærmest aversjon mot hans "filmkunst". Senere så jeg likevel filmen Lobster, men også den ble i særeste laget for meg. Jeg hadde derfor ikke de helt store forventningene da jeg bestemte meg for å se The Favorite ... Jeg ble imidlertid positivt overrasket! Her har regissøren riktignok benyttet noen filmtekniske triks som jeg opplevde som litt billige. Blant annet har han benyttet vidvinkelopptak, som gir flere av scenene en noe forvrengt inntrykk. Det gjør noe med rom-opplevelsen at bildesekvenser er vrengt utover og ikke fremstår som realistiske. Men - historien om dronning Anne av England i året 1708, som visstnok er basert på noen historiske fakta og rykter som verserte rundt henne, er interessant nok. Var hun lesbisk? Ble hun utnyttet av kammerpiken sin? Og hadde de et seksuelt forhold? Etter hvert utvikler det hele seg til et trekantdrama idet kammerpikens kusine kommer på banen og tiltar seg mer og mer makt over dronningen. 

Roma er en nydelig svart-hvitt-film som handler om forholdet mellom en rik familie i Mexico og deres fattige barnepike. Hva har husets frue til felles med henne? Nokså mye skal det senere vise seg, etter hvert som livet hennes og ekteskapet faller fra hverandre ... Jeg ble for øvrig overrasket over at denne filmen, som ikke er engelskspråklig, kunne konkurrere med de andre i kategorien beste film. Det kan jeg ikke huske å ha sett tidligere. 

Beste regissør

De nominerte var:
- Alfonso Cuarón (Roma) (vant)
- Spike Lee (BlacKkKlansman)
- Pawel Pawlikowski (Cold War)
- Yorgos Lanthimos (The Favourite)
- Adam McKay (Vice)

Jeg har sett samtlige filmer, men kun omtalt Cold War så langt her på bloggen. Blant de nominerte filmene er dette helt klart min favoritt, men det var altså Roma som vant. Begge har det til felles at de er spilt inn i svart-hvitt. Dette virkemiddelet gjør at historiene i filmene blir sterkere, synes jeg. Scenene blir mer eksistensielle, mer emosjonelle og samtidig mer distanserte på et vis. 

Vinneren er absolutt verdig! Se den på NetFlix, for der er den tilgjengelig. Den er vel verdt din tid!

Beste kvinnelige skuespiller

De nominerte var:
- Olivia Colman (The Favourite) (vant)
- Yalitza Aparicio (Roma)
- Glenn Close (The Wife)
- Lady Gaga (A Star is Born)
- Melissa McCarthy (Can You Ever Forgive Me?)

Jeg har sett alle bortsett fra Can You Ever Forgive Me? Denne filmen kommer visstnok ikke på norske kinoer i det hele tatt. 

Olivia Colman gjør en fantastisk rolletolkning i The Favourite, hvor hun også spiller sammen med Rachel Weisz og Emma Stone. Tidligere har hun spilt i filmer som The Lobster (med samme regissør som i The Favourite) og Murder on the Orient Express, bare for å nevne noen. Det fine med en film som dette er at også kvinner får interessante hovedroller, og at de ikke "bare" er kona til en eller annen. 

Glenn Close spiller kona til en nobelprisvinner i litteratur i filmen The Wife. Mens mannen får all ære, står hun i skyggen. Så viser det seg at hun har hatt en meget viktig rolle i hans forfatterskap likevel. Det skjer noe mellom ektefellene da han vinner, og det er dette filmen skildrer. Hva er viktigst for mannen når det kommer til stykket? Nobelprisen eller det livslange ekteskapet med henne?

Lady Gaga kunne vel så gjerne ha vunnet prisen i kategorien beste kvinnelige skuespiller, for hun spiller virkelig på hele registeret av følelser. Samtidig tenker jeg at Olivia Colman har en mer krevende rolle, der hun også må hente frem sider i seg som man aller helst ønsker å holde for seg selv. Her vil jeg si at den beste vant!

Beste mannlige skuespiller

De nominerte var:
- Rami Malek (Bohemian Rhapsody) (vant)
- Christian Bale (Vice)
- Bradley Cooper (A Star is Born) 
- Willem Dafoe (At Eternity´s Gate)
- Viggo Mortensen (Green Book)

Jeg har sett alle bortsett fra At Eternitys Gate. Den har jeg foreløpig ikke rukket å se, men den står på listen over filmer jeg ønsker å prioritere. 

Jeg visste allerede da jeg så Bohemian Rhapsody på kino at her kom Rami Malek til å vinne, selv om Oscar-nominasjonene ikke var offentliggjort på den tiden. Ellers er det gjerne skuespillere som enten har lagt voldsomt på seg, gått kraftig ned i vekt eller er sminket til det ugjenkjennelige som pleier å gå av med seieren i denne kategorien. Som da Gary Oldman vant for sin rolletolkning som Churchill i Darkest Hour i fjor ... Sånn sett er Vice og sminkingen av Christian Bale bygget over samme lest. Derfor ville det vært underlig om han skulle ha vunnet i år. 

Viggo Mortensen gjør en veldig fin rolletolkning i Green Book, der han spiller en fattig italiener som blir sjåfør for en farget pianist på 1960-tallet. Han opptrer nokså udannet, der han slafser i seg maten i forsetet av bilen, mens overklassemannen, som er farget, sitter i baksetet og skal ut på pianokonsert-turné i Sørstatene på 1960-tallet. Jeg har etter hvert sett riktig mange filmer med Viggo Mortensen, og rollen i Green Book er helt annerledes alle andre roller han har spilt. Han er uten tvil en stor karakterskuespiller. 

Beste utenlandske film

De nominerte var: 
- Roma - Mexico (vant)
- Capernaum - Libanon 
- Cold War - Polen
- Never Look Away - Tyskland
- Shoplifters - Japan

Jeg har kun sett de tre første filmene, men skal definitivt se Never Look Away (originaltittelen er Werk ohne Autor) og Shoplifters. Dette er den Oscar-kategorien jeg oppfatter som den mest spennende, og langlisten er vel så interessant som kortlisten, er min oppfatning. 

Capernaum er en nydelig film om fattigdom og flyktningestatus, og den berører dypt - lenge etter at man har sett filmen. Dette er en film jeg garantert kommer til å kjøpe DVDen til når den kommer, fordi jeg ønsker å se den om igjen senere. DVDen til Cold War er allerede ute. I likhet med Pawel Pawlikowsky´s forrige film Ida, som vant Oscar i denne kategorien i 2015, er også Cold War er kunstnerisk film med mange vakre scener preget av at ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. Min klare favoritt er likevel Capernaum

Never Look Away er åpenbart ikke tenkt oppført på norske kinoer, og det forundrer meg. Filmer der skuespillerne Sebastian Koch og Tom Schilling er med, og hvor Florian Henckl von Donnersmarck er regissør, burde vært selvskreven! Jeg nevner filmer som De andres liv og The Tourist (selv om jeg ikke likte sistnevnte særlig godt). 

Andre kommentarer:

Ellers kan jeg nevne at Mahershala Ali vant Oscar i kategorien beste mannlige birolle (Green Book), mens Regina King vant Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle (If Beale Street Could Talk). Sangen Shallow i A Star is Born vant i kategorien beste original-sang, og prisen i kategorien beste adapterte manus gikk til dem som sto bak BlacKkKlansman. Bohemian Rhapsody stakk av med samtlige priser som gikk på lyd, mens Vice fikk prisen for beste makeup og hårstyling. 

Jeg håper at jeg skal få tid til å omtale noen av filmene jeg har sett, i egne innlegg i tiden fremover. Uansett håper jeg at dette innlegget inspirerer deg til å gå på kino mens disse filmene fremdeles går!