Jana Weidemann: "Piken fra Europa"

En tsjekkisk familiehistorie

Jana Weidemann (f. 1958) er avdelingsdirektør i Kunnskapsdepartementet. Hun vokste opp på Lillehammer med en tsjekkisk mor og en norsk far. Familien hennes tilbrakte som regel somrene i Tsjekkia, nærmere bestemt Praha, der resten av familien bodde. Dette har gitt henne nærhet til og interesse for tsjekkisk kultur og historie. "Piken fra Europa" er hennes egen familiehistorie gjennom et århundre, og dette er hennes første bok. 

Forfatterens mor Handula ble født i et land som ikke lenger eksisterer. Tsjekkoslovakia ble opprettet etter de alliertes seier over Østerrike-Ungarn i 1918. Selve dannelsen av landet brøt med noen av de prinsippene som ble lagt til grunn for opprettelse av stater på den tiden, der det talte språket var avgjørende. Tsjekkere og slovakere snakket nemlig to ulike språk. Noen år etter fløyelsesrevolusjonen i 1989, som førte til Murens fall, erklærte Slovenia seg som selvstendig stat. Dette skjedde uten noen form for dramatikk. 

"Prahas mest framtrenden landemerke, det mektige slottet Hradcany, kneiser i åsen over Gamlebyen. Her hadde Handulas oldefar, Václav Gráf, stilling som kusk en gang på 1860-tallet. Rundt denne tiden var Praha ennå en liten by med bare 150 000 innbyggere, omgitt av bymurer." (side 21)

Hradcany slott på høyden - elven Vlatlava i forgrunnen (Bildet har jeg tatt selv)

Hotelldrift preget familiens virke i begynnelsen av den 20. århundre. Hotellet som lå i sentrum av Praha - Námesti I. P. Pavlova - ble drevet av Alfred, en eldre bror av Handulas morfar Jan. Der Jan gjerne mislyktes, ofte pga. dårlig styring over økonomien, der lyktes hans eldre bror atskillig bedre. Samtidig ble Jan forfulgt av uhell, som da han kom i unåde hos keiseren etter en lunch som visstnok ble ansett for dyr i datiden. 

Obencí dum (bildet har jeg tatt selv)

Idet første verdenskrig brøt ut, var Jan direktør for restauranten i det kommunale representasjonshuset i Praha, Obecní dum, som åpnet i 1912. 

"Praha var - på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet - preget av etniske og religiøse motsetninger mellom jøder og kristne, tyskere og tsjekkere. Det kom ofte til gateslagsmål. ...

Familien var med andre ord en del av den nasjonalistiske bølgen som hadde kastet Europa ut i den første verdenskrig. Samtidig prøvde de å bidra til å lindre noe av nøden som krigen skapte, selv i et forholdsvis fredelig Praha." (side 45)

Utsikt over Praha (bildet har jeg tatt selv)

Østerrike-Ungarns dager kom til sin ende etter første verdenskrig, og i det nyopprettede Tsjekkoslovakia kom Masaryk til makten. Han lanserte løfter om sosial rettferdighet i tillegg til nasjonal selvstendighet. Han innførte åtte timers arbeidsdag, arbeidsledighetstrygd, bortfall av adelstitler og garanterte rettigheter for minoritetsgruppene i landet. 

Praha (bildet har jeg tatt selv)

Jans og Ela drev Hotel Savoy frem til 1926, og datteren Hana, som ønsket seg utdannelse, ble etter hvert presset av foreldrene til å gifte seg med Artur Brodsky. Dette ble et lykkelig ekteskap, tross aldersforskjellen mellom dem, men Artur døde ung. Hana var dermed enke i en alder av 26 år, og med ansvar for to små barn, blant annet Handula. Senere åpnet Jan og Ela Hotel Záhorí utenfor Praha.

Mot midten av 1930-årene flyttet Otto Strasser inn hos Handula, angivelig som leieboer, men etter hvert ble det klart at de hadde et forhold. At Otto hadde flyktet fra Hitler-Tyskland og hadde nazistiske holdninger, var det egentlig få som reagerte på den gangen. Heller ikke at han arbeidet i Schwarze Front. Den gangen trodde man at Hitler kunne stanses, og det var jo ønskelig. Samtidig flyttet Rolf Formis inn på Hotel Záhorí. Han hadde radioforbindelse inn i Tyskland, og representerte en motvekt til den ensidige propagandaen som ble pøst ut over den tyske befolkningen i regi av propagandaminister Goebbels. Dette gjorde Hitler rasende, og det var om å gjøre å få stanset ham. Drept ble han også til slutt, og denne skandalen gjorde at Hotel Záhorí´s glansdager var omme. 

Praha (bildet har jeg tatt selv)

"Natta til den 15. mars 1939 innkalte Hitler Tsjekkoslovakias president Emil Hácha til et møte i Berlin. Beskjeden var klar. Tyskland ville innlemme hele det tsjekkiske området i det tyske riket. Slovakia hadde allerede erklært seg som en uavhengig stat. Invasjonen var berammet til klokka seks samme morgen. President Hácha nektet først, men ble raskt tvunget til å undertegne et dokument der det het at den tsjekkiske hæren aksepterte den tyske okkupasjonen, og at han med tillit plasserte sitt folks skjebne i hendene til det tyske riket og dets fører. Om morgenen ble folk i Praha vekket av sangen fra masjerende tyske soldater og taktfast støveltramp i gatene. Okkupasjonen kom helt overraskende." (side 143-144)

Deretter fulgte en vanskelig tid. Hana og søsteren Jirina ble arrestert på bakgrunn av mistanke om planlegging av høyforræderi mot den tyske stat. Det var deres forhold til Schwartze Front, Otto Strasser og Heinrich Grunov Gestapo ville vite mer om. De ble etter hvert overført til Tyskland, og ble ikke løslatt igjen før året etter. I mellomtiden tok Ela seg av barnebarna.

Okkupasjonen av Tsjekkoslovakia var annerledes enn okkupasjonen av Norge, fordi nazistene mente at slaverne var untermensch. Et sted i boka leste jeg at de til og med mente at tsjekkerne ikke trengte mer utdannelse enn noen få år, og at universiteter og høyskoler skulle være forbeholdt det ariske folket. 

Underveis kan vi følge Handulas tanker i dagboken hun førte på den tiden. Dagboken røpet imidlertid ikke familiehemmeligheter eller opplysninger som kunne slå tilbake på henne dersom uvedkommende skulle komme over den. 

Praha (bildet har jeg tatt selv)

Det skjedde forferdelige ting under nazistenes okkupasjon. Jødeforfølgelsen er en ting. Omtrent samtlige jøder i Praha ble utryddet. Alle forsøk på motstand ble det slått hardt ned på, og da Heydrich, "Slakteren fra Praha", ble drept av allierte soldater, førte dette til at en hel landsby - Lidice - ble massakrert. 

Da freden omsider kom, var imidlertid ikke faren over for Tsjekkoslovakia. Nazistisk okkupasjon skulle senere bli erstattet av sovjetisk okkupasjon. Historien kjenner vi. Den kalde krigen, Muren, vanskelighetene med å krysse jernteppet ... Vi får også høre om tyskernes flukt fra Sudetenland, et skammelig kapittel i Tsjekkoslovakias historie. 

Tilfeldigheter førte til at Handula, forfatterens mor, som befant seg i Norge da Tsjekkoslovakia ble okkupert av Sovjetunionen, ble igjen i Norge. Senere giftet hun seg med en norsk mann, og fikk datteren Jana Weidemann, som er forfatteren bak denne boka. 

St. Vitus-katedralen (bildet har jeg tatt selv)

"Piken fra Europa" er en interessant bok om en tsjekkisk families ferd gjennom den 20. århundre. For meg som har vært en del ganger i Praha (selv om det begynner å bli noen år siden sist jeg var der), var det ekstra givende. Jeg er dessuten interessert i å lese historier om flyktninger - særlig om bakgrunnen for at folk velger å forlate sine hjemland. Det handler om fremmedgjorthet og opplevelsen av ikke helt å høre til. Forfatterens mor Handula valgte likevel å bli i Norge etter at fløyelsrevolusjonen i 1989 gjorde det mulig å vende hjem igjen. Hun prøvde riktignok å bo i Praha i ett år, men kom tilbake til Norge igjen. Hun savnet livet sitt i Norge. 

På grunn av alle de politiske skiftningene som har vært i sentral-Europa, der landegrensene har blitt endret opptil flere ganger, er dette også en historie om mennesker som gang på gang mister alt de har, og må begynne helt på nytt igjen. De valgene som er gjort i en epoke, og som fremsto helt legitime den gang de ble gjort, er i neste omgang ødeleggende fordi det blåser en annen politisk vind. Dette er for så vidt en skjebne Tsjekkoslovakia deler med flere land som endte bak jernteppet i noen år. Den redningen man håpet skulle komme etter nazistenes fall, ble i stedet erstattet av ny okkupasjon. Dette splittet i verste fall familier, slik Handulas søster Jirina opplevde det, da hennes russiske ektemann valgte å flykte ved krigens slutt. Russere som valgte å bli igjen, forsvant gjerne sporløst etter at Sovjets innmarsj i landet var et faktum. 

De refleksjoner Jana Weidemann gjør seg på slutten av boka om det å stå med en fot i to forskjellige kulturer, der hun først og fremst anser dette som en berikelse, danner grunnlag for ettertanke. 

"Jeg velger å avslutte fortellingen om Tsjekkoslovakia og Europas historie her, i jubelåret 1989. Mye har skjedd siden. Demokratiet har fått fotfeste, men nye politiske strømninger og drivkrefter, basert på tankegods som er så altfor velkjent, blant annet nasjonalismen, dukker opp på nytt i mange europeiske land. Nye opprivende begivenheter, ikke minst flyktningestrømmen, denne gangen fra land utenfor Europa, har vært en påtrengende realitet de siste par årene. Det er lett å være etterpåklok om både enkelte punkter i Versailles-freden, München-forliket og Sudetenland. Det store spørsmålet er om vi klarer å håndtere dagens situasjon bedre enn generasjonene før oss håndterte sin. Når et barn, barnebarn eller oldebarn av Europa om et halvt århundre setter seg fore å finne ut hva familien hennes har opplevd gjennom de siste hundre årene, kan vi da våge å tro at hun finner en historie om demokrati, toleranse og gjensidig respekt på tvers av landegrenser og innad i hver enkelt land?" (side 317)

Denne boka er ikke et litterært storverk, men er helt greit skrevet. Flere steder kunne den nok ha tjent på en noe strammere redigering, fordi den noen ganger kan bli vel ordrik. Likevel vil jeg hevde at boka er vel verdt å lese for alle som interesserer seg for vår nære historie. Den delen som har fått størst plass er utvilsomt andre verdenskrig, og det er også denne delen som har størst allmenngyldig interesse, utover å være en historie om en helt konkret familie. Selv har jeg lest et knippe med bøker fra andre verdenskrig, der handlingen har vært lagt til Tsjekkoslovakia, og felles for disse har vært fokus på jødenes skjebne. Sånn sett supplerer denne boka dette bildet. Jeg savnet forklarende bildetekst til bildene i boka. Dette håper jeg kommer med dersom boka skal gis ut i nytt opplag.

Utgitt: 2017
Forlag: Pax
Antall sider: 336
ISBN: 978-82-530-3903-9
Jeg har mottatt et leseeks. av boka

"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?

I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:

"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 

Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 

Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.

Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?

Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 

Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder

Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.

Barna leker krig

Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.

Primitive forhold i flyktningeleirene

De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 

Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 

Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 

En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)

Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 

Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 

Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!

Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.

"Nawals hemmelighet" (Regissør: Denis Villeneuve)

Når sannheten blir for tung å bære ...


Moren til tvillingene Jeanne og Simon er død, og de befinner seg hos notarius Lebel som moren hadde arbeidet hos de siste 15 årene av sitt liv i eksil i Canada. Han leser opp morens testamente og leverer dem samtidig to konvolutter. Den ene konvolutten skal de overrekke til sin far, som de trodde for lengst var død, den andre til en bror de ikke ante at de hadde. Først når dette er gjort, kan de sette opp en gravstøtte med morens navn på.

Simon blir forbannet over det han oppfatter som et sykt spill fra deres avdøde mors side, mens Jeanne ønsker å finne ut av det som moren har bedt dem om. Moren var åpenbart meget depressiv mens hun levde, og de siste ukene av hennes liv var hun meget taus.

Jeanne reiser tilbake til morens hjemsted i Libanon. Til sin store forferdelse blir hun nærmest kjeppjaget derfra da de finner ut hvem hun er. Det viser seg at moren - Nawal Marwan - som ung pike ble gravid med en palestiner. Fordi hun var kristen og han muslim, hadde ikke forholdet livets rett, og hennes elsker ble derfor drept.

Nawal var heldig og unnslapp derfor en skjebne som offer i en æresdrapssak. I stedet tok hennes bestemor seg av henne frem til fødselen, mot at hun frivillig gikk med på å gi fra seg barnet og deretter reise vekk. Før barnet ble gitt bort, tatoverte bestemoren tre punkter på barnets hæl. I første omgang reiste Nawal til sin onkel inne i byen, hvor hun skulle gå på skole for å lære å skrive og lese. Det brøt ut uroligheter i landet, og hun oppdaget at barnehjemmet der sønnen hennes hadde befunnet seg frem til da, var slettet ved jorden.

Tilfeldigheter førte til at Nawal havnet i hendene på en radikal opprørsorganisasjon, hvor hun fikk i oppdrag å drepe en sentral kristen leder. Etter dette havnet hun i fengsel med en dom på 15 år. Kjent som "kvinnen som synger", en kvinne det var umulig å knekke, ble hun utfordret av torturisten Abu Tareq, en brutal skarpskytter som dreper nærmest uten mål og mening. Torturen og alle voldtektene fikk til slutt følger ...

Mens Jeanne og Simon leter i sin mors fortid, avdekkes lag for lag av hennes hemmeligheter. Men sannheten er atskillig verre enn noen av dem noen gang kunne ane ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg. Det er en historie som rommer så mye grusomhet at selv fantasien kommer til kort. Selv ikke de involverte skjønner hva de har vært med på før det er for sent. Like fullt sitter jeg igjen med spørsmålet: hvordan kunne moren virkelig ønske at barna hennes skulle finne ut av alt dette? Noen ganger gjelder nemlig ordtaket om at når sant skal sies, er det best å holde kjeft. Jeg var i alle fall fullstendig lamslått da alle avsløringene lå fremme i dagen.

Skuespillerprestasjonene til Lubna Azabal, hun som spilte Nawal Marwan, var det ingenting å si på. Når det gjelder de øvrige skuespillerne og deres rolletolkninger, synes jeg disse var tilfredsstillende, uten at det ble virkelig glitrende. Scenene fra Libanon var for øvrig meget autentiske og det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det måtte ha vært der mens krigen og urolighetene raste. Historien er for øvrig meget tankevekkende mtp. hvilken fortid mange flyktninger som har kommet til vesten faktisk har med seg i bagasjen ... Her blir det terningkast fem.

Filmen ble for øvrig Oscarnominert til beste utenlandske film i 2011.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Incendies
Nasjonalitet: Canada
Språk: Fransk
Genre: Drama
Skuespillere: Lubna Azabal (Nawal Marwan), Mélissa Désormeaux-Poulin (Jeanne Marwan), Maxim Gaudette (Simon Marwan), Rémy Girard (Jean Lebel), Allen Altman (notarius Maddad)
Spilletid: 2 t. 10 min.

Jeanne og Simon får morens testamente opplest av Notarius Lebel

På jakt etter sannheten om moren

Hvem var hun egentlig .... moren?

En smertelig oppdagelsesreise

"Sin nombre" (Regissør: Cary Joji Fukunaga)

Innspilt i Mexico: 2010

Skuespillere: Paulina Gaitan, Edgar Floresm Kristyan Ferrer, Tenoch Huerta Mejia, Diana Garcia, Luis Fernando Pana, Héctor Jiménez

Spilletid: 92 min.

Casper, som også kalles Willy, er medlem av den beryktede gjengen Mara i Mexico. Disiplinen er beinhard, og man må ha drept noen for å bli et fullverdig medlem. Gjenglederen krever bunnløs lojalitet, og det er lite som skal til før det oppfattes som farlig illojalt.

Casper har nettopp rekruttert Smiley inn i gjengen. Smiley er en lettpåvirkelig guttunge, som kan formes som gjenglederen ønsker. Da det kommer for en dag at Casper har skjult for lederen at han har en kjæreste, ender dette svært tragisk. Kjæresten blir drept, riktignok ved et uhell midt under et forsøk på voldtekt fra gjenglederens side. Dette fører til at Casper begynner å tvile på  den lojaliteten han har sverget på.

Da gjenglederen tvinger Casper og Smiley til å rane de fattigste av de fattige, nemlig flyktninger som sitter på taket av et togsett på vei mot grensen til USA, gjør Casper noe fatalt. Dette fører ham på flukt. Han kan ganske enkelt ikke bli i landet uten å risikere å bli drept. Han slår følge med flyktningene, som til å begynne med er svært skeptiske til ham. Imidlertid fører flukten ham i kontakt med Sayra, en ung jente som er på vei fra Honduras til USA sammen med sin far og sin onkel. Spørsmålet er om de klarer å komme seg over grensen til USA i tide - før den fryktede gjengen innhenter Casper ...

Dette er en utrolig sterk film som handler om skjebnen til svært, svært mange mennesker som flykter fra fattigdommen i Latin-Amerika til det forgjettede landet USA, hvor det lever et stort antall millioner illegale flyktninger. Selv om de også i USA må friste en heller kummelig tilværelse fordi det å leve i skjul har sine begrensninger, velger mange likevel denne utveien. Alternativet - et liv i Latin-Amerika - er nemlig for mange atskillig verre ...  For øvrig handler filmen også om vold og anarki i et lutfattig land hvor de minst ressurssterke ikke har noen fremtid.

Jeg gir denne spanske filmen toppkarakter. Rent teknisk var filmen fantastisk. Naturen og fargene var nesten overjordiske, og skuespillerprestasjonene så gode at det var enkelt  å leve seg inn i skjebnen til dem filmen handlet om. Her var det heller ikke de store spillfekteriene ute og gikk. Denne type filmer virker ganske enkelt mer autentiske når det er andre enn filmindustrien i Hollywood som har laget dem. Det kan imidlertid være greit å merke seg at det er en del nokså sterke og til dels makabre scener i filmen, men uten at dette ble opplevd som spekulativt. Jeg anbefaler like fullt denne filmen på det sterkeste!

Chris Cleave: "Little Bee"

Utgitt: 2008

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Other Hand"

Oversetter: Guro Dimmen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 267

Journalistekteparet Sarah og Andrew O` Rourke reiser spontant på ferie til Nigerias solkyst, hvor de forsøker å reparere ekteskapet etter at Susans utroskap har kommet for en dag.  Susan har lovet Andrew å bryte kontakten med sin elsker, og denne ferien skal derfor bli en ny start for dem begge.  Susans foreldre passer deres eneste sønn, Charlie. Verken Andrew eller Susan har hørt noe om at det pågår stridigheter i Nigeria, eller at det skulle være utrygt å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet.  

En dag blåser de i forbudet mot å gå utenfor hotellområdet, idet de har lyst til å finne seg en privat del av stranda. Og mens de ligger der og aner fred og ingen fare, kommer det plutselig to unge jenter løpende – bokstavelig talt for livet. Dette er 12 år gamle Little Bee og storesøsteren hennes. De trygler om at Susan og Andrew skal ta dem med inn på hotellområdet fordi de angivelig er forfulgt av leiesoldater som skal drepe dem. Disse soldatene skal også ha slaktet ned alle i landsbyen deres. Dette fnyser Andrew av. Han mener dette er ”klassisk nigeriansk svindel”. Så dukker det opp en vakt som ønsker at ekteparet skal følge ham inn til hotellområdet. Før de kommer så langt, kommer det faktisk soldater springende ut av jungelen. Noe utspinner seg på stranden, men eksakt hva får vi ikke vite før langt senere ut i historien. At det kan ha noe å gjøre med Susans avkappede finger, er imidlertid svært sannsynlig.

I årene som følger, klarer ekteparet ikke å legge bak seg det som skjedde på stranda i Nigeria. Gradvis tæres ekteskapet i fullstendig i stykker, og Susan bryter ikke kontakten med elskeren Lawrence likevel. Tvert i mot kunne hun aldri ha klart seg uten ham i denne perioden. Spørsmålet om hva som skjedde med de to jentene Susan og Andrew møtte på stranda i Nigeria, forfølger ekteparet. Spesielt Andrew sliter, og til slutt synker han ned i en depresjon som får svært alvorlige følger.  Dette eskalerer da Little Bee dukker opp to år senere …

Da jeg begynte på denne boka, var jeg noe forutinntatt. Var den virkelig så god som alle skulle ha det til? Denne følelsen vedvarte et godt stykke ut i boka, men så snudde det. For boka er virkelig godt skrevet! Selv om den haltet noe til å begynne med, særlig i vekslingene mellom Little Bees fortellerstemme og ordvekslingen mellom henne og flere andre. Samtidig har det nok ikke vært lett for oversetteren å få frem det gebrokne språket som jentene rundt Little Bee snakket. Tidvis opplevde jeg språket som gnistrende – spesielt der hvor Susan funderer over hva som gikk galt i ekteskapet med Andrew og hvorfor det tilfeldigvis ble Lawrence som ble gjenstand for hennes utenomekteskapelige affære. Da er det nesten noe Ian McEwansk over skildringene.

Gjennom hele boka veksler Little Bee og Susan på å være fortellerstemmen. Dermed får vi innblikk i hvordan hver av kvinnene opplever en og samme virkelighet. Dette er en historie om fordommer og hva disse gjør med oss. Og om hvor enkelt vi setter oss til doms over andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn. Hvem eier sannheten om et menneske eller et land? Bak hver skjebne som returneres til sine hjemland etter å ha søkt om asyl uten å nå frem, er det et menneske med sin helt egen historie. En historie som ikke alltid passer inn i de offisielle forklaringsmodellene vi leser om i avisene … Sånn sett er dette en svært tankevekkende historie. Men det er like fullt ikke denne romanen som har grepet meg aller mest i den senere tid. Jeg synes boka fortjener en svak 5´er på terningen.