Innspilt: 2007
Originaltittel: Belarusian Waltz
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Produsent: Torstein Grude
Spilletid: 74 min.
Hviterussland grenser mot de baltiske statene Latvia og Litauen, Polen og Ukraina, og regnes som Europas siste diktatur. I underkant av 10 millioner mennesker bor i dette landet, som har vært under diktatoren Alexandr Lukasjenkos jernstyre siden 1994. På grunn av en rekke brudd på menneskerettighetene, er landet svært isolert og deltar ikke på de arenaer som andre land gjør. Blant annet er Hviterussland - eller Belarusia som det heter på russisk - utestengt fra Europarådet.
Piraya Film er et norsk filmproduksjonsselskap som har laget et knippe filmer om totalitære regimer. Etter at jeg nylig så filmen "Yodok Stories", ble jeg svært nysgjerrig på filmselskapets øvrige filmer, deriblant "Belarusian Waltz" og "On a Tightrope".
I "Belarusian Waltz" møter vi kunstneren Alexander Pushkin, som har lovet å vise frem den typiske hviterussiske folkesjelen. Hva er det som f.eks. gjør at hviterusserne i større grad enn andre folkegrupper har latt seg assimillere inn i Russland? På en måte de baltiske folkegruppene aldri gjorde ... bare for å nevne ett eksempel ... For en stor del møter vi redde mennesker som snur seg bort når kameraet dukker opp. Dette ønsker de ikke å ha noe med å gjøre i det hele tatt.
Etter hvert skjønner vi at filmens prosjekt mer og mer handler om Pushkin selv. Med humor i bøtter og spann gjør han det han kan for tiltrekke seg oppmerksomhet fra myndighetene. Hvorfor får han lov til å la det 400 år gamle hviterussiske flagget, som er forbudt, henge på huset sitt, uten at myndighetene river det ned? Vi snakker tross alt om et land som har fjernet alle uønskede elementer fra overflaten i generasjoner. Og når han maler bilder av hviterussiske helter som det sittende regimet ikke anerkjenner, og stiller disse opp utenfor en offentlig bygning, i påvente av at en millitærparade skal komme frem, men ender opp med å bli fjernet fra stedet - selvsagt sammen med maleriene sine - så slippes han ut nesten like fort som han ble buret inne.
Det er åpenbart ingen som tar Pushkin alvorlig, og sånn sett blir han kanskje heller et slags alibi for myndighetene enn noe annet. For se! Det er faktisk lov å protestere, uten at man "forsvinner" av den grunn! "Alle andre støtter Lukasjenko - bortsett fra Pushkin! Og det lever vi helt greit med her!" Det blir som Pushkins kone uttaler - utdannet historiker som hun er - at når alle de intellektuelle i prinsippet er fjernet fra landet, så er det bare massene tilbake ... Og de - de er en del av "massene" ...
Denne humoristiske dokumentaren har hatt stor internasjonal suksess og har vært nominert til den norske Emmy-prisen såvel som til European Film Academy Awards for beste dokumentar.
Jeg ble svært sjarmert av denne filmen, som jeg i utgangspunktet hadde forventet skulle være like alvorstung som "Yodok Stories". Og så var det rett og slett noe helt annet. Samtidig som den lune humoren hele tiden ligger der, aner vi imidlertid et bakenforliggende stort alvor. For samfunnet som vises frem har på mange måter stoppet opp for 50-60 år siden. Befolkningen har ingen tilgang til internett eller andre deler av det moderne vestlige samfunnet. Om du er fattig eller rik, avhenger av om partiboken er i orden. Og bare et blikk på folks tannstatus, som virkelig er elendig, sier mye om hvor kort velstandsutviklingen har kommet. Dvs. den har aldri kommet i gang i dette landet. Bakgårdene er fylt opp med skrot, for man vet aldri hva man kan få bruk for, og redskapene som brukes er primitive. Så midt oppi all humoren er det fullt mulig å se hvilken pris det hviterussiske folket betaler for sitt styresett ... I tillegg til at de ikke tør å si noe, mene noe om noe ... Med mindre man altså heter Alexander Pushkin og er kunstner ... ;-) Her blir det terningkast fem!
Kunstneren Alexander Pushkin protesterer mot alt og alle
Pushkin slår et slag for glemte og ikke anerkjente helter
Pushkin arresteres for n´te gang ...
