Marianne Terjesen ble født i 1953 og bor i dag på Bryne på Jæren. Hun er journalist og er ansatt i NrK Rogaland i Stavanger. Tidligere har hun utgitt to dokumentarer - en om Kitty Kielland, og en om sin reise for å finne frem til røttene sine i Breslau, en by som ikke lenger finnes. Betegnende nok fikk denne boka derfor tittelen "Reisen til byen som ikke finnes". Jeg var så heldig å få kjøpt en av noen ytterst få eksemplarer av denne boka i ettermiddag - en bok som utkom i 1990 og som for lengst er utsolgt fra forlaget.
Terjesens foredrag handlet i grunnen vel så mye om hennes familiehistorie som hun skriver om i "Reisen til byen som ikke finnes", som om "For Leas skyld". Innledningsvis drodlet hun litt rundt tingenes betydning i menneskenes liv. Dette er noe vi som regel betegner som materialisme, og som derfor har en negativ klang. Med mindre man i grunnen har mistet alle menneskene som har betydd noe for en ... Da betyr ting mye, fordi de på et vis forbinder deg til fortiden ...
Hvis Tysklands jøder ikke hadde blitt forfulgt. Hvis Hitler ikke hadde bestemt seg for å bli kvitt dem - en gang for alle. Hvis han ikke hadde gitt seg ut på røvertokt, og alle millionene av mennesker hadde fått leve.
For en lykke det ville ha vært.
Men da hadde jeg ikke kunnet skrive denne boka - eller noen annen. Da hadde ikke to unge flyktninger - fra Hitlers Tyskland og det nazi-okkuperte Norge - møtt hverandre i den internasjonale klubben i Manchester. Da hadde de ikke reist sammen til Norge da freden kom, og jeg hadde aldri blitt født. Da hadde ikke min sønn slått øynene opp, tatt sine første skritt ut i livet og gitt seg avgårde på veien fra gutt til mann.
Historien er vår arv. Vi kan prøve å glemme den, vi kan overse den og la være å tenke på den - men den forsvinner ikke for det. Eller vi kan plukke den opp, se på den og kjenne på den, og prøve å forstå den. Da kan vi kanskje bruke den, og la være å gjøre noe dumt.
Derfor måtte jeg reise til en by som ikke finnes. Til en annen by, på samme sted. Jeg ville gå i gatene, puste i luften og høre på lydene. I polske Wroclaw - som en gang var tyske Breslau. Jeg hadde aldri vært i noen av byene. Jeg ville se på den slik den er nå - og kanskje ville jeg finne historien."
Slik innleder Marianne Terjesen sin dokumentar "Reisen til byen som ikke finnes", en bok hvis omslag er preget av bildet av to dukker som hun arvet av sin mor, og som hun i oppveksten bare sporadisk fikk lov til å se på i korte glimt - inntil hun var stor nok til å håndtere dem uten fare for å ødelegge dem i hardhendt lek ... En bok som ikke bare handler om hennes mors familie, men nesten like mye om folkene som nå bor i det som en gang var Breslau, og deres forhold til byens forhistorie. Terjesen forventet å finne mennesker som ikke brydde seg om en fortid som på en måte ikke tilhørte dem, men der tok hun skammelig feil skulle det vise seg. For var det noe disse menneskene faktisk var svært opptatt av, så var det å bevare minnene om det som en gang hadde vært. Og som gjenoppbygget byen etter gamle tegninger, slik at den skulle gjenoppstå nettopp slik den hadde vært ... 
Under Terjesens foredrag fikk vi høre om hennes families historie. Om hvordan mormoren ble alenemor etter at hennes mann - arkitekten Max - forelsket seg hodestups i en apotekers kone han senere giftet seg med - og flyktet sammen med datteren fra Hamburg til Scottland. Det var vel det eneste landet i Europa som i 1939 sa seg villig til å ta imot jødiske flyktninger. Norge ville ikke ha dem. Takket være kvekerne kunne de altså dra til Scottland, et land som kun stilte et vilkår for å ta i mot dem: de måtte ha et arbeid å gå til når de kom frem til Scottland. Og nettopp her var kvekerne behjelpelige - de skaffet jobber - som en start og en inngangsbillett. Marianne Terjesens mormor og mor kom seg unna i grevens tid ... Rett etter var det nemlig for sent å tenke på noen flukt fra Tyskland dersom man var jøde. Senere traff moren det som skulle bli Mariannes far - en nordmann - noe som førte dem alle til Norge etter krigen.
Marianne Terjesen leste deretter opp fra boka "For Leas skyld". For meg som allerede har lest boka, virket de sekvensene hun hadde valgt seg ut nesten helt overveldende. Uten store ord og nokså stillferdig leste hun opp fra sin bok, som et bitte lite stykke på vei er inspirert av hennes forfedres (eller kanskje rettere: formødres) historie, men som i det alt vesentlige er fiksjon. Men uten den inngående kjennskapen til sin egen slekts historie, kunne hun aldri ha skrevet denne boka. Det er en vond historie som fortelles i "For Leas skyld" - en roman som både handler om de mellommenneskelige aspektene og de storpolitiske aspektene i forbindelse med dannelsen av staten Israel. Viktigheten av å klare å gå videre, samtidig som man må evne å forsone seg med sin fortid uten å drukne seg i den, sammenlignet Terjesen med det å sy. Kommer du deg fremover, blir det en pen bord av det. Står du derimot på stedet hvil, blir det til slutt en stor og uløselig knute ... Det ble anledning til å stille spørsmål, og i den forbindelse kom det frem at forfatteren aldri har vært i Haifa. Vi som hadde lest boka på forhånd, kunne knapt tro våre ører, fordi hun beskriver byen så levende ...Helt til slutt fikk vi tilhørere anledning til å hilse på forfatteren og få hennes dedikasjon i bøkene våre. Jeg sikret meg dette i begge bøkene jeg nå har av henne, og dette gjør i alle fall for min del bøkene ekstra verdifulle.
Helt til slutt tar jeg med noen bilder fra museet.
