Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten sensur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sensur. Vis alle innlegg

tirsdag 30. mai 2017

Julian Barnes: "Tidens larm"

Besnærende roman om komponisten Sjostakovitsj´liv!

Julian Barnes (f. 1946) har etter hvert blitt en av de forfatterne jeg setter aller høyest. Nivået på bøkene jeg så langt har rukket å lese av ham, har vært helt i toppsjiktet - hver gang! Det være seg "Fornemmelse for slutten" (2011 - han mottok Booker-prisen for denne), "Flauberts papegøye" (kom ut i 1984, ble kortlistet på Booker-prisen det året - helt eminent!) eller "Livets nivåer"  (2013) ... Jeg har omtalt samtlige bøker her på bloggen, og linkene peker til mine omtaler. 

"Tidens larm" kom ut i fjor. Dette er Julian Barnes´ tolvte roman. Han har utgitt en rekke sakprosabøker og annet i tillegg. 

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Som forlaget har skrevet i sin presentasjon av boka:

I januar 1936 stod en anmeldelse på trykk i Pravda om hvilket ble det sagt at den var så full av grammatiske feil at den måtte komme fra en hvis penn ingen torde rette. Den var forfattet av Stalin, og den skjelte ut Sjostakovitsj’ opera Lady Macbeth fra Mtsensk. Det var en ikke musikk, men møl i følge Stalin. Laget av en fiende av folket. Denne anmeldelsen definerte Sjostakovitsj liv, og selv om han ble rehabilitert, og av utenverdenen sett som både medløper og informant, har Julian Barnes valgt å skrive om komponistens liv med medfølelse og forståelse. Julian Barnes skriver i sitt karakteristiske, vakre og presise språk, med en musikalitet som yter Sjostakovitsj rettferdighet og forsøker å si noe om kunstens kår under et totalitært regime.

Hvordan var det for en kunstner og komponist, som ønsket å uttrykke seg moderne og kanskje også eksperimentelt, å bli styrt av Makten i Moskva? Lenin hadde forakt for musikk som ble ansett for høytsvevende for Folket/Massen - eller som han uttrykte det: musikk som de som mente å forstå seg på dette, "lot som de likte". Slakten av Sjostakovitsj´ opera definerte resten av komponistens liv, og gjorde at ingen våget å spille musikken hans av frykt for konsekvensene. 


Sjostakovitsj fryktet med god grunn for sitt eget liv. Han var vitne til at mange forsvant. For å skåne familien for sjokket ved å bli hentet av det hemmelige politiet midt på natten, sov han like godt fullt påkledd og med ferdigpakket koffert ved døren. Han prøvde å skrive musikken sin slik Makten forventet av ham - lett tilgjengelig for folk flest i en nyklassisk stil. 

... (d)erfor måtte arbeidere læres opp til å bli komponister, og all musikk måtte være umiddelbart tilgjengelig for massene. Tsjaikovskij var dekadent, og den minste eksperimentering ble avvist som "formalisme". (side 35)

Etter den ulykksalige lederen i Pravda, fant kritikere som tidligere hadde hyllet operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, ingen verdi i stykket. De innrømte fordums feilvurderinger og mente at de var blitt forført av musikken og dens komponist. "Endelig skjønte de hvilken fare formalisme og kosmopolitisme og venstreside representerte for ekte russisk musikk!"(side 51

Ikke at Makten gikk ledig. Mange av dem rundt ham begynte å forsvinne, noen til leire, andre til henrettelse. Svigermoren, svogeren, hans gamle bolsjevik-onkel, bekjente, en tidligere elskerinne. Og hva med Zakrevskij, som ikke kom på jobb den skjebnesvangre mandagen? Ingen hørte fra ham igjen. Kanskje Zakrevskij aldri hadde eksistert? (side 71)

Så bestemmer Makten seg for at Sjostakovitsj skal reise til New York. Er det noe Sjostakovitsj ikke ønsker, så er det å bli med på denne reisen. Men det nytter ikke. Han har ganske enkelt ikke noe valg. Som en marionett-dukke vises han frem, får ferdigskrevne taler stukket i hendene og tvinges til å lese disse høyt mens han er i Amerika. Her fordømmer han over en lav sko Vestens musikere og særlig tidligere avhoppede russiske komponisters musikk. Musikere han selv elsker ... Sjostakovitsj skammer seg dypt. Han kunne like godt ha vært død. Da han blir møtt av demonstranter med plakater som sier "Vi forstår deg!", skjønner han ikke hva de forstår. At de faktisk har forstått skuespillet og ikke tror at det er han selv som står inne for dette ... Til det er deres verdener så totalt forskjellige ... 


Han hadde håpet på en viss anonymitet blant hundrevis av deltakere, men oppdaget til sin skuffelse at han var det store trekkplasteret i den sovjetiske delegasjonen. Han holdt en kort tale fredag kveld og en uendelig en lørdag kveld. Han svarte på spørsmål og stilte opp til fotografering. Han ble godt behandlet, det var en suksess blant publikum - men også den største ydmykelsen i hans liv. Han kjente ikke annet enn vemmelse og selvforakt. Det hadde vært en perfekt felle, og desto mer siden de to delene av den ikke hang sammen. Kommunister i den ene enden, kapitalister i den andre, ham selv i midten. (side 81-82)

Det hele toppet seg da Lenin var død på midten av 1950-tallet, og Makten ønsket at Sjostakovitsj skulle melde seg inn i Partiet. Endelig en endring som skulle bli til det bedre, og så dette! Han presses fra skanse til skanse, inntil det ikke er noen vei utenom. Å være medlem av Partiet innebærer å få ferdigskrevne avisinnlegg stukket i hånda til underskrift - når det måtte passe Partiet. Sjostakovitsj skriver under uten å orke å lese gjennom hva han underskriver på ... Reaksjonene lar ikke vente på seg. 

Så var det dem som forsto litt mer, som støttet deg, men som samtidig var skuffet over deg. Som ikke fattet det enkle faktum om Sovjetunionen: at det var umulig å si sannheten her, og leve. Som trodde de visste hvordan Makten fungerte og ville ha deg til å kjempe mot den slik de forestilte seg at de selv ville gjort i ditt sted. De ville med andre ord ha blodet ditt. De ville ha martyrer til å bevise regiments ondskap. Men det var du som skulle være martyren, ikke dem. Og hvor mange martyrer måtte til for å bevise at regimet i sannhet var monstrøst og kjøttetende ondt? Flere, alltid flere.  ...

Det de ikke forsto, disse selvutnevnte vennene, var at hvor like de selv var Makten: Uansett hvor mye du ga, ville de ha mer. 

Alle hadde alltid villet ha mer av ham enn han klarte å gi. Mens det eneste han noen gang hadde ønsket å gi, var musikk. 

Hadde det bare vært så enkelt. (side 127-128)

Sjostakovitsj får uventet besøk av Makten, som påpeker at noe mangler i hans arbeidsværelse: Et portrett av kamerat Stalin! Forventingene om alt han ikke klarer å gi, er altoppslukende. Selv føler han seg som en feiging, og det er ingen enkel rolle. For man kan aldri slappe av. Når som helst må han være forberedt på å krype, unnskylde seg ...

Underveis reflekterer Sjostakovitsj over Shakespears forhold til svikere, mordere og alskens uhederlige mennesker. De har nemlig alltid angeren, marerittene og skamfølelsen i seg. Men hvor er Maktens anger og skamfølelse? Han sammenligner integritet med jomfrudom. Når den først er tapt, er den ugjenkallelig. 

Så hadde han altså levd lenge nok til å bli forferdet av seg selv. Slik var det ofte med kunstnere: Enten ga de etter for forfengeligheten og betraktet seg selv som større enn de var, eller de ga etter for skuffelsen. De unges usikkerhet er ingenting sammenlignet med de gamles. Og dette var kanskje deres endelige seier over ham. I stedet for å drepe ham hadde de latt ham leve, og ved å la ham leve hadde de drept ham. Dette var hans siste, ugjendrivelige ironi: at de ved å la ham leve hadde drept ham. (side 203-204)

Å bli fullstendig kneblet som kunstner og ikke få lov til å utvikle seg fritt i tråd med egne ambisjoner og med klangbunnen i seg selv ... Kan vi i Vesten virkelig forestille oss hvordan det må ha vært? Julian Barnes skriver med en slik innlevelse i Sjostakovitsj´ liv at jeg som leser satt med et inntrykk av at "ja, akkurat slik det ha vært!" Angsten for selv å bli den neste som forsvinner, en total mangel på mulighet til å kunne stå for noe selv, men hele tiden få meninger og utsagn, ja hele taler, dyttet i hendene og tvinges til å lese dette høyt for et publikum, som om det var ens eget ... Det er sterk lesning! 

Hvorfor flyktet han ikke? Ganske enkelt fordi det var russer han var. Møtet med Amerika ga i alle fall ikke mersmak. I sitt eget land ble han overvåket av Makten. I Amerika opplevde han å bli overvåket av pressen. Hva var verst? I Sovjetunionen var Makten i alle fall diskret. I Amerika var den vulgær og altoppslukende til stede hele tiden. 

"Tidens larm" er en intellektuelt stimulerende bok som gir en dyptpløyende beskrivelse av hvordan det må være å leve i et diktatur der det ikke er lov å uttrykke seg fritt - verken i ord, handling eller musikk. Boka er en fiksjon, og Julian Barnes har basert sin roman på noen få ytre omstendigheter som er velkjent i Sjostakovitsj´liv. I romanen får vi også et innblikk i Sjostakovitsj´kompliserte kjærlighetsliv og mange ekteskap, og dermed får romanen flere lag å spille på enn kun forholdene som berører hans liv som komponist under et totalitært regime. 

Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som. 

Noen vil kanskje tenke at tematikken er smal og sær, men Julian Barnes har klart å fremstille det hele på en slik måte at Sjostakovitsj` situasjon nesten får noe universelt over seg. Boka føyer seg dessuten inn i rekken av bøker som jeg tenker kommer til å bli stående som en moderne klassiker, nettopp på grunn av dens eksistensielle karakter. Jeg anbefaler denne boka meget sterkt! (Og undrer meg over at jeg ikke har funnet en eneste norsk anmeldelse av denne boka ... Inntil denne fine bloggomtalen fra Bakkevigs blogg dukket opp ...)

Utgitt i England: 2016
Originaltittel: The Noise of Time
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren 
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50835-7
Boka har jeg kjøpt selv.


Julian Barnes (Bildet har jeg lånt av forlaget)

lørdag 9. april 2016

"Taxi Teheran" (Regissør: Jafar Panahi)

Iransk sjarmbombe med politiske undertoner

"Taxi Teheran" er en film man bør få med seg - også dersom man vanligvis ikke er så familiær med arabiske filmer. Her møter vi den iranske regissøren Jafar Panahi (f. 1960), som i denne filmen spiller hovedrollen som taxisjåfør. Skjønt spiller og spiller ... Egentlig er han bare seg selv. De som kjører rundt med ham i hans gule taxi, er derimot skuespillere. Amatør-skuespillere riktignok, men de har altså gått inn i ulike roller. Og fordi Jafar Panahi "spiller" seg selv, får hele filmen et preg av å være en dokumentar. Uten at det er det den er ... 

"Taxi Teheran" er et morsomt konsept, skapt under nokså begrensende forutsetninger. Jafar Panahi er nemlig fradømt retten til å spille inn filmer i Iran, men har trosset forbudet og spilt inn denne filmen i smug. Som en slags skjebnens ironi har han også gjort seg bemerket internasjonalt i ettertid. Filmen har nemlig gått sin seiersgang over alt hvor den har blitt vist. 

Kameraet er festet i taket på taxien, og det vi får se er vekselsvis Panahi selv og hans passasjerer. Det meste av samtalene foregår mellom passasjerene han kjører rundt med, mens han selv stort sett lytter og kommer med en og annen praktisk kommentar. Gjennom samtalene får vi innblikk i hvordan det er å leve i Iran i dag. Det handler om menneskerettigheter, kvinners stilling, sensur, kunst, yrkesforbud etc. 

Panahi er taxisjåfør i sin siste film
En mann og en kvinne, som ikke kjenner hverandre, begynner i filmens åpningsscene å krangle om ulike sider ved dødsstraff. Det hele starter med at mannen forteller at han har blitt frastjålet hjulene på bilen sin, og at han mener at den som gjorde det burde bli henrettet. "Henrettet?" repliserer kvinnen - "Du kan da ikke mene at man skal bli henrettet for å stjele noen hjul på en bil?" Hun er dypt sjokkert over hans påstand. Han på sin side mener at folk "har blitt henrettet for mindre her til lands". Dessuten handler det jo "bare" om å statuere et eksempel. 

Gjensynsglede overfor en helt
En annen passasjer gjenkjenner regissøren, og er henrykt over å få treffe ham. Han har mengder med piratkopier av filmer fra Vesten med seg, filmer som er forbudt i Iran. Han henviser til tidligere film-handler med Panahi´s sønn. Vi får forståelse av at myndighetenes sensur av vestlige filmer er en stor vits, for "alle" får sett dem likevel. I skjul ...

To eksentriske søstre og et par gullfisker
To eldre søstre ønsker at Panahi skal frakte dem og fiskene deres til en dam. Der må de før klokka tolv slippe fiskene ut - ellers er de overbevist om at de kommer til å dø. Det oppstår en rekke komiske scener i den forbindelse, som jeg ikke skal røpe. 

En kvinnelig advokat med yrkesforbud, som likevel ikke lar seg stoppe
En kvinnelig advokat som kjemper for menneskerettigheter, kommer også inn i taxien. Panahi og advokaten kjenner hverandre fra før av. Som ham har også hun fått yrkesforbud. Men som ham lar heller ikke hun seg stoppe av dette forbudet ... Hun er på vei til et fengsel for å besøke en sultestreikende politisk fange, i håp om å få fangen til å begynne å spise igjen. 

Panahi´s rappkjeftede niese
Det kommer flere mennesker inn i Panahi´s taxi, som jeg ikke nevner her. Niesen til Panahi må jeg imidlertid ta med noen ord om. Hun er en liten rappkjeftet jente som snakker både på inn- og utpust, og som stiller en rekke interessante og urovekkende spørsmål, under dekke av å være et troskyldig barn. Hun skal lage en film på skolen. Og hun er kjent med sensuren. Det hun likevel ikke klarer å forstå er hvorfor det kan være galt å filme det som er virkelig ... Panahi har ikke noe godt svar han heller ... 

Panahi har laget en rekke filmer (se nærmere om dette på Wikipedia), og de siste tre filmene har han laget i smug fordi han har fått forbud mot å produsere filmer. For "Taxi Teheran" vant han Gullbjørnen i Berlin (2015). Presidenten i juryen, den kjente regissøren Darren Aronofsky, uttalte i den forbindelse at filmen er "a love letter to cinema ... filled with love for his art, his community, his country and his audience".
Filmen ble vist på Film fra Sør i fjor høst, og den hadde Norgespremiere 16. oktober 2015. Film fra Sør har skrevet følgende om filmen på sine nettsider:

Til tross for en lett tone er det mye som ulmer under overflaten i Taxi Teheran. Etter å ha sonet i husarrest i flere år har Panahi fått litt mer frihet til å bevege seg, men har fortsatt ikke tillatelse til å reise utenfor landet. Filmen er på mange måter selvreflekterende, og kommenterer subtilt forholdet mellom kunst og virkelighet. Det er ikke alltid lett å vite hva som er autentisk, og hva som er skuespill. Taxi Teheran er mer enn én manns kamp mot maktens langstrakte arm – det er et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr, til tross for tilsynelatende uovervinnelige hindre.

Jafar Panahi er en av vår tids ledende iranske filmskapere, kjent for Den hvite ballongen (1995), Sirkelen (2000) og Offside (2006), som har vunnet bred internasjonal anerkjennelse samt en rekke priser ved store filmfestivaler. Hans filmer kombinerer neorealistisk estetikk med bitende humor og samfunnskritikk, der hovedtyngden ligger på situasjonen for iranske kvinner. Til tross for at han siden 2010 har hatt statlig forbud mot å lage filmer og er blitt utsatt for husarrest over lengre perioder, har han fortsatt å lage og spre sine filmer. Hans siste film Taxi Teheran (2015), som ble spilt inn i hemmelighet, sikret ham Gullbjørnen under Berlinalen.


Lite av det som kommer frem i "Taxi Teheran" er egentlig veldig nytt. Vi vet jo det mest fra før av. Det som likevel er spennende er hvordan en regissør som Panahi har klart å lage en film med et helt spesielt uttrykk, der han setter fingeren på ulike sider ved et lands sensur av sine egne borgere. Ikke minst er det spennende å være vitne til hvordan mennesker innretter seg, og finner nye, kreative veier for å leve sine liv i pakt med egne verdier og behov. Det som gjør denne filmen ekstra se-verdig er humoren og varmen som alle scenene preges av. 

Filmen har for lengst hatt release på DVD, og er for tiden enkel å få tak i. 

Jeg anbefaler "Taxi Teheran" varmt! (Her er en link til flere iranske filmer som jeg tidligere har omtalt på bloggen min.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Jafar Panahi's Taxi
Persisk tittel: تاکسی
Språk: persisk
Sjanger: Drama
Medvirkende: Jafar Panahi, Hana Saeidi og ellers folk fra Teheran
Spilletid: 82 minutter

Denne gangen fant jeg ingen trailer på YouTube med engelsk eller norsk tekst. Jeg anbefaler derfor å gå inn på denne Arthaus-siden og se traileren som ligger der. Da får du et godt inntrykk av filmens fortreffeligheter!

Populære innlegg