Abdullah Thabit: "Den tjuende"

En potensiell terrorists bekjennelser

Abdullah Thabit (f. 1973) i Ahba i Saudi-Arabia, har utgitt fem bøker med poesi og noveller, og en roman - "Den tjuende", jf. Wikipedia, eller "Terrorist Number 20", som den mer beskrivende heter på engelsk. Thabit var selv en religiøs ekstremist, og kun tilfeldigheter førte til at han ikke endte som en av terroristene bak 11. september-angrepene mot USA. Hans venn Ahmed Alnami var en av terroristene bak disse angrepene, jf. Wikipedia. 

I romanen "Den tjuende", som utkom i 2006, forteller Abdullah Thabit sin egen historie om tiden som religiøs ekstremist gjennom roman-fiksjon-personen Zahi al-Jibali. Hvordan kunne det gå til at han, en nokså vanlig gutt i en temmelig liberal muslimsk familie, nesten kunne ha endt som terrorist i ett av de mest avskyelige terrorangrep verden noen gang har sett? Utgivelsen av boka fikk for øvrig som konsekvens at forfatteren og hans familie etter drapstrusler måtte flytte fra hjembyen Abha.

Zahi vokser i likhet med forfatteren opp i Abha, og innledningsvis beskriver han stedet han kommer fra og folkene som bor der. 

"Folk ser svært alvorlig på vanære, til de grader at de er beredt til å oppgi livet hvis de blir vanæret. Slike konflikter trekker gjerne ut, og de kan oppstå av endeløs rekke årsaker. Enhver krenkelse er en katastrofe, og den kan ikke passere uten blodsutgytelse. Om de stridende partene ikke ryker i tottene på hverandre umiddelbart, kommer begge til å pønske på hvordan de skal få has på motparten og skade ham, helst slik at det setter varige spor. Det ender gjerne med død og fordervelse - enten så tar den vanærede livet av seg, eller så dreper han motparten, det er ingen vei utenom. Fortellingene om disse dramaene tar aldri slutt; når én har fortalt ferdig, tar en annen over, og til slutt har historien funnet veien til alle landsbyene i nærheten: "Han har drept seg! Han ble offer for sin egen mage og slapp en promp, og det hørte de som var i nærheten. Da kunne han jo ikke gjøre noe annet enn å trekke dolken og ta livet av seg!" (side 10)

Det er Zahis eldste bror som lokker ham inn på Koran-skolen, og han trasser mot faren, som egentlig er engstelig for all strengheten som følger med de rettlærde, og får til slutt lov til å begynne. Det skal han straks angre, men da er det for sent. Straffen for ikke å kunne resitere Koranen utenat er juling og atter juling. Etter flere år på Koran-skolen får Zahi lov til å begynne på en vanlig skole, men årene med tukt og streng religiøsitet har satt sine spor på ham. Han rekrutteres inn i en organisasjon som til forveksling ligner Taliban, og etter dette går han fullt og helt opp i sin tro, der alt som innebærer gleder, estetikk og lignende er haram, dvs. forbudt. Her er det ikke rom for kjærlighet - kun hat.

"Hjertet vårt ble fylt av hat, ikke bare mot Vesten og regimene der, men også mot vårt eget samfunn, våre egne familier, våre egne brødre. De fleste av oss hadde opplevd å slåss med en av brødrene sine, rømt hjemmefra eller til og med erklært sin egen far frafallen og vendt ham ryggen. Det var en underlig tid, og jeg hilste ikke på noen av brødrene mine på nesten to år, og jeg var aldri sammen med familien. Hver og én av oss kunne fortelle om situasjoner der vi hadde slått en bror, en slektning eller en nabo. Da en av oss gikk til angrep på en indonesisk hushjelp med slag og spark fordi hun ikke gadde dekket til ansiktet, mente vi at det var en god gjerning. Brorskapsfølelsen som trakk meg til instituttet, hjalp meg med å glemme ensomheten jeg hadde kjent i familien og i samfunnet ellers. Det vi leste, gjorde oss fientlig innstilt til alt i tilværelsen, bortsett fra oss selv, instituttet og vennene våre." (side 68) 

Til slutt skjønner selv Zahi at det har gått for langt, men det skal vise seg svært vanskelig å komme løs fra sekten. Litteraturen og poesien blir redningen for Zahi, og her skjønner vi at historien må ligge tett opp til forfatterens egen. Ikke uten grunn er boka blitt ansett som hans selvbiografi, der han forsøker å forklare hva som gjorde at en ung mann som ham kunne komme i ekstremistenes klør ... 

I og med at historien som formidles er selvopplevd og sånn sett meget autentisk, får romanen etter mitt skjønn en ekstra dimmensjon av noe viktig over seg. Dette kombinert med at forfatteren mottok drapstrusler etter utgivelsen, gjør at det fremstår som ekstra heltemodig at boka tross alt er både skrevet og utgitt. Samtidig mener jeg at de litterære kvalitetene ved boka langt på vei mangler. Først og fremst fordi historien i all hovedsak består av oppramsing av mye fakta. Aller best er forfatteren i begynnelsen av boka, der han beskriver stammekulturen og æreskodeksen. Det er vanskelig å formidle en såvidt tragisk historie på en slik måte at den ikke ender opp med å bli sentimental og klisjéfylt, og akkurat dette synes jeg ikke forfatteren helt makter. Samtidig er det vanskelig å vite om det er oversettelsen eller originalen som ikke holder helt mål. Flere steder støtte jeg på direkte dårlig setningsoppbyggelse, og andre steder mangler det også ord i setningene - som på side 108 - "Før ( .... ?) tok farvel spådde Mohammad Abdassalam Mansur at jeg ... " Jeg konkluderer med at boka etter mitt syn fortjener terningkast fire, samtidig som jeg håper at jeg ikke fratar interesserte lysten til å lese boka selv. For det er en viktig historie som fortelles og den er langt på vei sann - fra første til siste side!

Utgitt i Beirut: 2006
Originaltittel: Al-irhabi´ashrun
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Geir Juell Skogseth
Forlag: Minuskel Forlag
Antall sider: 147

Abdullah Thabit

Sven Kærup Bjørneboe: "Allahs krigere - Terror og ekstase"

Et forsøk på å fatte det ufattelige ... 

Sven Kærup Bjørneboe (f. 1943), nevø av Jens Bjørneboe, har skrevet en hel mengde med bøker fra 1967 og frem til i dag. Hele 20 bøker - det meste innenfor genren sakprosa - har det blitt dersom jeg kan stole på at Wikipedias omtale av ham inneholder en fullstendig oversikt. Selv har jeg kun lest "Onkel Jens" av ham tidligere. Jeg har imidlertid hele tiden hatt et inntrykk av at Sven Kærup Bjørneboe er en forfatter som heller går motstrøms enn medstrøms når store spørsmål skal diskuteres og debatteres. Og det var vel dette jeg hadde i bakhodet da jeg her om dagen kom over hans essaysamling "Allahs krigere - Terror og ekstase" til den nette sum av kr 60 i en bokhandel. Nemlig at det kunne være interessant å lese et innlegg i debatten om terrortrusselen fra millitante islamister, med et noe annet perspektiv enn jeg er vant til å gå inn i - kanskje for å bli litt klokere (noe som for all del er et relativt begrep, bare for å ha sagt det!) enn jeg var fra før av ...  Og det på tross av forfatterens advarsel om at temaet ikke innbyr til klokhet.

Bokas tynne utseende gjorde det rimelig enkelt å gjøre alle tidligere leseplaner til skamme og skuffe dem til side. Men selv om bokas innhold i og for seg synes beskjeden, kan jeg love at innholdet er alt annet enn beskjedent. Det krevde sin leser å komme gjennom bokas 126 sider - selv om de var aldri så luftige. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at boka utkom i 2006, altså mens jakten på en levende Osama bin Laden pågikk for fullt.

"Leve døden. Allah er Allah om alle mann var døde. Allah er Allah om alle land lå øde. Når Hans krigere sprenger seg selv og to-tre hundre vantroe i luften, åpner Han sin stjernefylte favn.

Dødsenglene anno 2006. Allahs krigere, har en gang for alle løst det subjektive spørsmål om livets mening. De plages ikke av tvil. For dem åpenbares livets mening i en dødshandling. Den alene gjør deg til en sann troende. Den absolutte handling i Allahs navn.

Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Utfra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det. Jo bedre forstått motivene bak denne nye terrorismen blir, desto mer tviler jeg på det." (side 7)

Bjørneboe forsøker på retorisk vis å undre seg frem til å avlive en rekke myter rundt det vi i Vesten tror er årsaken til terroren. Blant annet har det ingen forankring i virkeligheten at det er fattigdom eller ubalanse i forholdet mellom fattige og rike som er årsaken til denne type terror. Heller ikke er det uvitende mennesker som ofrer sine liv i Allahs navn. Tvert i mot er det høyt utdannede mennesker som står bak de terrorhandlingene verden har opplevd fra 11. september 2001 og i tiden etterpå. Det finnes dessuten ingen paralleller i historien, verken i kristen eller muslimsk historie/kultur, som denne terroren kan sies å ligne på. Og Bjørneboe latterliggjør på mange måter alle ekspertene som dukker frem for å mene mye og mangt om årsaksforholdene til handlinger som ikke lar seg forstå med våre vestlige verdier de gangene verden opplever terror fra millitante islamister. Vi kan ganske enkelt ikke forstå dette hatet som er av religiøs karakter.

"Al-Qaida taler et religiøst språk. Ingen tvil om det. Aksjonene utføres i Allahs navn, Den allmektige. Det er i Hans navn selvmordsbombere gir sitt liv og tar liv.

Vi kan mene hva vi vil om dette språket. For dem er det ekte. Vi rygger tilbake i avsky. Nådeløs vold mot uskyldige hverken kan eller bør ha noe som helst med gudsfølelse å gjøre. Selv tungetale lyder mer begripelig for oss, mer genuint, enn Al-Qaidas blodtørstige gudelighet, en gudelighet intet fromt menneske kan dele. Retorikk og propaganda bare, av verste sort, hvis eneste hensikt er å villede ustabile sjeler og oppnå politisk makt.

I mine øyne synes troskraften hos en slik morderengel altfor reell til å kunne avfeies som et beklagelig resultat av hjerne- og hjertevask. - Om vi i Vest skal oppnå øyekontakt med hva vi her står overfor, må dette språket tas på alvor. Svelge avskyen, godta, hvor sterkt det enn opprører vårt eget fromhetsideal, at vi i Allahs krigere har å gjøre, ikke med svake sjeler, men med en gudstro mer eller mindre ufattbar for oss - og virkelig. Og nærme oss fenomenet også med et språk tettere opp til det de taler. Forsøke iallefall, om enn motvillig, å lytte til deres for oss forrykte tale. Dét tvinges vi til, uansett." (side 10)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med meget høy sitatfaktor. Selv om Bjørneboe på ingen måte mener at millitante islamister og f.eks. Hitler-Tyskland og nazismen kan likestilles, trekker han opp noen interessante tanker rundt noen likheter - for ikke å snakke om hvordan årsak og virkning gjennomanalyseres av et helt spekter av fagfolk, historikere og andre forståsegpåere - etterpå. "Hvordan kunne dette skje?" - og så tar man på seg vestlige briller og begynner å analysere forholdene ut fra den tesen at våre verdier er det eneste saliggjørende her i verden, mens vi velter oss i vår nærmest grenseløse higen etter å få en større del av velstanden selv, aldri tilfreds med det vi har - og er blind for fattigdommens og nøysomhetens edelhet, tross alt. Vår lengsel etter logiske forklaringer på det som skjer, har én hensikt: å begrense angsten for det ukjente.

"Også islamistene kan kunsten å fiske i opprørt vann, hvorfor skulle de ikke det? Så de hausset opp karikatur-saken, alltid på jakt etter et påskudd. Men først og fremst følte det store flertall av moderate muslimer seg krenket, fra Filippinene i øst til Nigeria i vest.

Islams reaksjon var global, og overnasjonal. Knyttet til en felles religiøs tro. Profetens religion.

En overnasjonal religiøs reaksjon, og Vesten velger nå å tolke denne som en anti-vestlig front.

Men når ble en krenkelse av den felles religion automatisk til en overnasjonal religiøs-politisk front?

Etniske, kulturelle, konfesjonelle forskjeller og nasjonale interesser de islamske landene imellom er neppe mindre enn i Europa, hvor en felles tro aldri har hindret europeere i å slakte hverandre.

Har en markokkaner og en pakistaner mer til felles enn la oss si tyskere og franskmenn? Så hvorfor skulle en krenkelse av deres tro føre til felles front? Osama bin Landens forestilling om Det nye kalifatet?

Hos Osama har den utopiens slagkraft; hos oss er den et utslag av fordom, i beste fall generalisering - kanskje også et behov for en Satan vi kan slynge blekkhuset i hodet på og bekrefte oss selv og våre dyder i kampen mot?" (side 123)

Selv om Bjørneboe ikke hadde som mål å gjøre leseren klokere, er det nettopp det som har skjedd, våger jeg å påstå. Denne lille boka har i alle fall det i seg at den starter noen tankeprosesser, får en til å tenke nytt og se ting fra andre og uvante perspektiver. I tillegg har forfatteren ordet i sin makt, og han skriver så skarpt, presist og poengtert at jeg ikke hadde problemer med å følge ham, selv om jeg ikke kan si meg enig i alt. Slike bøker som skaper refleksjon om temaer så brede som dette, er av stor verdi. Og selv om en del av retorikken i boka knyttes til en bin Laden som fremdeles var i live da den ble skrevet, har den etter mitt syn ikke mistet all sin aktualitet nå, seks år senere. Dette er en bok jeg nok kommer til å dra frem igjen i fremtiden, fordi den inneholder mange kloke tanker om et ufattelig vanskelig tema. Her blir det terningkast fem. 

Utgitt: 2006
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 126

Sven Kærup Bjørneboe - Foto: Hanne Hvattum