Fra Talbert til Bowmore, Indre Hebridene

Hovedgata i Bowmore, Islay - Indre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I forrige reisebrev om min og min manns øyloffing i Skottland i fjor sommer, skrev jeg om Lewis og Harris i de Ytre Hebridene. Vi avsluttet vårt opphold der ved å ta ferge fra Talbert til Skye, den nordligste av øyene som omfattes av de Indre Hebridene. I motsetning til de fleste, valgte vi å kjøre øya på langs og over brua som forbinder denne øya med fastlandet. 

Et siste glimt av Harris før vi forlot de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Inne på fastlandet kjørte vi sørover - forbi Ben Nevis, det høyeste fjellet i hele Storbritannia med sine 1344 moh., forbi Fort William (hvor vi har vært på en tidligere Skottland-tur), forbi Oban (som vi også har besøkt på en tidligere tur, men valgte å vende tilbake til på returen) - før vi etter mørkets frembrudd valgte å overnatte på Stonefield Castle Hotel, som ikke lå så altfor langt fra fergeleiet hvor båten gikk videre til Islay (uttales "Aila"). 

Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fra bilen og inn på hotellet kom de heldekkende hode-myggnettene vi for lengst hadde skaffet oss, men ikke fått bruk for enda, til sin rett! For makan til mygg- eller knottsvermer har jeg aldri i mine levedager opplevd! Det gikk faktisk ikke an å trekke pusten uten at minst en million bugs havnet inni munnen - om det altså ikke hadde vært for myggnettene. Herved er du advart dersom du skulle ønske å overnatte på dette utsøkt vakre hotellet, som mest av alt minnet om en herregård fra fordums "pikeromaner" - med en kjekk godsherre, en gal kone på loftet og et yndig pikebarn av en guvernante, "håpløst" forelsket i den tilsynelatende utilnærmelige godsherren ... (Det er ikke bare Charlotte Brontë´s berømte roman om Jane Eyre som har den tematikken ... Men det skal hun ha, den godeste Brontë - hun var tross alt først ute!)

Biblioteket på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hotellet bugnet av antikviteter og det var derfor interessant å gå rundt og bare se på inventaret. Baren holdt åpent så lenge det var noen der, og som alle skotske hoteller med respekt for seg selv, hadde også dette hotellet et imponerende whisky-utvalg.

Nydelig frokost! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Frokosten i spisesalen dagen var nærmest herskapelig og svært forseggjort. Som toasten jeg fikk til eggene mine. Det gjør noe med matopplevelsen å få så vakker mat servert! 

Fra frukthagen på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I dagslyset så vi også hvor idyllisk hotellet lå til. Da var all knotten borte, og det gikk an å nyte både hagen og omgivelsene. Frukttrærne sto i full blomst, og var litt av et syn!

Whiskybaren på Lochside Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ferga gikk over til Islay gikk fra Tarbert, innerst inne i en fjord, og ut til Port Askaig. Herfra var det for øvrig bare noen minutters båttur over til Jura, en øy vi også besøkte, men det kommer senere. Vi hadde forhåndsbooket rom på Lochside Hotel i Bowmore (uttales med trykk på "bow"). Som de fleste hoteller i Bowmore, lå det relativt midt i smørøyet. Det bor i underkant av 1000 mennesker i denne landsbyen, så stedet er ikke veldig stort. Til sammenligning bor det litt mer enn 3000 mennesker på hele Islay. Det største tettstedet på øya er Port Ellen.

En lykkelig mann! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var - for å si det mildt - en svært lykkelig mann jeg tilbrakte noen dager sammen med på Islay! Her hadde ingen av oss vært tidligere, og vi var veldig samstemte på at dette heller ikke blir siste gang vi var der. Bowmore har en av Islay´s åtte berømte destillerier, og vi besøkte dem alle (pluss destilleriet på Jura). 

Den ene gata i Bowmore (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Bowmore er det stort sett to gater - en som går parallelt med sjøen, og en som krysser denne i nitti graders vinkel oppover byen, mot kirken som ligger på toppen av en slak bakke. 

Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hotellet vårt hjalp oss med å booke smakinger på de destilleriene som vi ønsket å starte med dagen etter, nemlig Laphroaig, Lagavulin og Ardbeg. Den første dagen tilbrakte vi på Bowmore Distillery.

 "If you can´t find a BOWMORE to fall in love with, you may have to consider very seriously the possibility that you're wasting your money drinking whisky at all." Sitatet er det Iain Banks som står bak. Jeg kunne ikke vært mer enig! "Ulempen" med å elske whiskyene fra Islay, er imidlertid at alt annet blir litt blast på smak ... 

Fra den guidede turen inne på Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Guiden vår viste oss alle deler av whiskyprosessen, og vi fikk se selve gjæringsprosessen, hvordan kornet blir "peatet" (slik at det får den helt umiskjennelige Islay-smaken), hvordan spriten blir destillert, hvordan den blir lagret på amerikanske eikefat som er brukt i Bourbon-produksjonen osv. (Jeg kommer nærmere tilbake til detaljene rundt dette når jeg senere skal skrive om vårt besøk til Laphroaig Distillery.) 

Her foregår destilleringen av spriten. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk selvsagt smake på whiskyen etter den guidede turen inne i produksjonsanlegget! 

Smaksopplevelser vi lever lenge på!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bowmore´s utvalg av whiskyer er blant de ypperste jeg vet om, og mang en flaske har funnet veien hjem til vår whiskysamling. Der oppbevares de edle dråpene respektfullt! 

Her var det fullt mulig å få med seg noen smaksprøver hjem/handle seg
fullstendig blakk. Nå er det heldigvis slik at Bowmores whisky er relativt
godt tilgjengelig utenfor øya, så det var ikke denne whiskyen vi
prioriterte å ta med hjem, selv om den er høyt elsket.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hotellet vi bodde på har en meget brukbar restaurant, og her ute i havgapet er det sjømat som gjelder! Og da mener jeg ikke torsk og laks, men hummer, kamskjell, østers ... Vi har aldri spist så mye av den slags på noen ferietur tidligere! Det var rett og slett ellevilt! Prisene er selvsagt helt annerledes enn her hjemme.

Whisky-østers! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Sjømaten var av ypperste kvalitet! Til og med østersen ble servert med whisky til!

Kamskjell i mengder! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg kommer tilbake med flere reisebrev fra Islay! 

Fra Dufftown i Skottland til Oxford i England - Storbritannia (artikkel 24)

Vakkert skotsk landskap (Foto: RMC)

I min forrige artikkel fra min og min manns rundreise i Storbritannia i fjor sommer, skrev jeg om maltwhisky-hovedstaden Dufftown. 

I denne artikkelen skal jeg bare helt kort si noe om hvordan vi kom oss fra Dufftown til Oxford i løpet av en dag. 

Veiene i Skottland er vesentlig dårligere enn veiene i England - først og fremst fordi de er så smale. Dette betyr at man bruker mye lenger tid på å komme seg gjennom Skottland, og veiforholdene kan nok på mange måter sammenlignes med store deler av Norges veier utenfor tettbebygde strøk. 

The Tormore Distillery, Skottland (Foto: RMC)

Avstanden fra Dufftown til Oxford hadde vi beregnet til noe i overkant av 80 mil, og vi hadde fått tips om at det lønte seg å kjøre via Perth og Glasgow selv om dette i luftlinje ikke var den korteste veien. Vi valgte likevel å følge dette tipset, og i all hovedsak gikk det veldig greit. Riktignok regnet det stort sett hele tiden, slik det mye godt gjør i Skottland om somrene, og vi måtte derfor avpasse farten ytterligere etter forholdene. Da hjalp det i alle fall at det var mye flott natur å se på underveis. Vi kjørte dessuten forbi ikke rent få destillerier. Ekstra moro når vi kjente igjen navnene, selvsagt. 

Skotsk landskap (Foto: RMC)

Inntrykket var i alle fall enormt mye grønn natur så langt øyet rakk - slik det jo blir i et land hvor det regner stort sett en gang og bestandig ... 

Vi var forespeilet at turen fra Dufftown til Oxford kom til å ta rundt ni timer, men til syvende og sist brukte vi nesten 13 timer. En ting var været, som satte en hel del begrensninger for hvor raskt det var forsvarlig å kjøre, men vi støtte også på et annet problem. Da vi nærmet oss Oxford, skjedde det nemlig en ulykke på motorveien. Et vogntog full av flunkende nye biler hadde fått skrens, og dermed flakset de nye bilene i alle retninger ... Hele motorveien måtte stenges av, og etter at all trafikk hadde stoppet fullstendig opp i en drøy time og vel så det, ble trafikken omdirigert. Om det var vi som ikke skjønte alt eller omkjøringen som var klønete skiltet, er ikke godt å si, men faktum er at vi brukte et par timer på den siste veibiten inn til Oxford - en veibit som under normale omstendigheter skulle tatt sånn ca. en halv times tid. 

Endelig skikkelige motorveier i England! (Foto: RMC)

Alle forsinkelsene gjorde at det var ganske sent da vi endelig kjørte inn til Oxford sentrum, og vi var derfor ikke helt klare for å lete livet av oss etter et passende hotell i en passende prisklasse. 

Vi valgte det første og beste hotellet vi fant  - et victoriansk hotell like i utkanten av Oxford - Cotswold Hotel. Et aldeles nydelig hotell, skulle det vise seg - særlig fordi vi fikk penthouse-rommet i øverste etasje, rommet som het Balliol. På dette hotellet hadde nemlig alle rommene helt spesielle navn. "Pene" priser var det også ... 

Cotswold Hotel (Foto: RMC)

Fordelen med å bo på Cotswold Hotel var at det bare var 10 minutter å gå inn til sentrum, og det gjorde at det var mulig å ta en pust i bakken i løpet av en lang dag. Ellers må jeg fremheve at servicen var upåklagelig og at maten var utsøkt! Virkelig et hotell å anbefale dersom man skal en helg til Oxford! Vi ble på dette hotellet i to netter ... 

For øvrig gjorde Oxford et solid inntrykk, men dette skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg! 

Nedenfor har jeg tatt med noen bilder fra Balliol-rommet vårt - penthouse-rommet på Cotswold Hotel!

Loch Ness, Skottland - Storbritannia (artikkel 20)

Fascinerende viltvoksende planter langs Loch Ness

Loch Ness er den nest største innsjøen i Skottland dersom man regner dette ut fra overflaten, og den største innsjøen dersom man tar utgangspunkt i vannmassen, kan jeg lese på Wikipedia. Innsjøen er 56,4 kvm og 226 meter på sitt dypeste. En liten morsom detalj å merke seg: det er mer vann i Loch Ness enn i alle innsjøer i hele England og Wales til sammen. Loch Ness strekker seg mellom Fort William og Inverness. 

Kart over området

Etter å ha gått av damplokomotivtoget Jacobite i Fort William, fant vi det naturlig å kjøre langs Loch Ness og oppover til Inverness, hvor vi i utgangspunktet hadde tenkt å bli over natta. Sånn skulle det ikke gå, selv om vi kom frem til Inverness tidlig på kvelden (det er kun 10 mil mellom Fort William og Inverness). Vi fant rett og slett ikke byen særlig sjarmerende og dro i stedet til Dufftown, singlemalt-distriktets hovedstad (og hvor mannen min hadde vært på en whisky-trail i sine yngre år). Dette kommer jeg tilbake til mer i detalj i en senere artikkel. 

Nessie er åpenbart ikke død ...

Loch Ness er en myteomspunnet innsjø pga. alle historiene om det angivelige sjøuhyret Nessie. På denne måten har man lykkes å gjøre et i og for seg mindre interessant område av Skottland til en turistattraksjon, slik jeg ser det. 

Det var nokså grått og overskyet da vi kjørte langs innsjøen, og dette ga så klart et noe mindre flatterende inntrykk av innsjøen, enn om vannflaten hadde funklet i sollys. Vi hadde i alle fall litt vanskelig for å få øye på den helt store magien i et landskap med et stort og massivt grått vann ... Derimot fant vi landskapet rundt og i særdeleshet noen gule viltvoksende planter langs veikantene svært vakre. 

Et Loch Ness-museum langs Loch Ness

Vi stoppet opp ved et Loch Ness-senter, men siden det var begynt å bli nokså sent på ettermiddagen, var det selvfølgelig stengt, og vi måtte reise videre med uforrettet sak. Det vi uansett skjønte var at denne Nessie-affæren fremdeles lever i beste velgående i folks bevissthet i Skottland. 

Dersom vi hadde hatt tålmodighet til det, ville vi sikkert ha oppdaget at Inverness også hadde noe å by på, men opplevelsen av ikke å finne noen gamleby fikk oss som sagt til å snu og kjøre sørover igjen. Denne gangen mot Dufftown. Det skulle vi faktisk overhode ikke angre på, for Dufftown ble på mange måter et høydepunkt under turen - med masse destilleri-besøk og whisky-smakinger ... 

I mellomtiden byr jeg på flere bilder fra Loch Ness-området i Skottland!

Loch Ness-museet

Sjøuhyret Nessie

Loch Ness 

Fine kjøreforhold og dekorative planter langs veiene 

Langhåret gressende ku (eller okse?)

Det lysnet opp etter hvert

Whisky-destillerier langs veikanten - et helt vanlig syn

Fra Fort William til Mallaig med damplokomotivet Jacobite, Skottland - Storbritannia (artikkel 19)

Jacobite over Glenfinnan-viadukten 

Dette er en fortsettelse på en artikkelserie om en rundreise i Storbritannia, som mannen min og jeg foretok i siste halvdel av juni 2013. Etter at vi hadde vært i Oban, hvor vi bl.a. reiste ut til Hebride-øya Mull, ønsket vi å reise til Fort William, den nest største byen i den delen av Skottland som går under betegnelsen Highlands. Bare Inverness er større. Det bor for øvrig drøyt 230 000 mennesker i Fort William.

Det er helt sikkert mye spennende man kan gjøre i Fort William, men vi hadde i grunnen kun ett mål: å komme med damplokomotivet Jabobite fra Fort William til Mallaig. 

Jacobite i Fort William

Sesongen for damplokomotivet Jacobite er fra 12. mai til 24. august. I denne perioden går det ett morgentog fra Fort William kl. 10.15. I perioden 2. juni til 21. september går det i tillegg et ettermiddagstog. (Se mer på togets nettside.)

Turen fra Fort William til Mallaig tar litt mer enn to timer hver vei, og oppholdet i Mallaig er på litt i underkant av to timer - akkurat nok til å få med seg noen inntrykk fra Mallaig samt få i seg noe mat. 

Turene med Jacobite er umåtelig populære - særlig etter at nettopp dette toget opptrådte i en Harry Potter-film. Det er spesielt noen spektakulære scener over Glenfinnan-viadukten (se bildet øverst i denne artikkelen) som er lett gjenkjennelig. Derfor går toget også under betegnelsen Harry Potter Hogwarts Express Steam Train. For moro skyld har jeg nedenunder tatt med et filmklipp fra YouTube for spesielt interesserte. 

Vi hadde på forhånd ikke tenkt på at det kanskje ville vært en idé å forhåndsbestille billetter til togturen. Vi gikk med friskt mot inn på nettsiden til Jacobite-toget for å bestille billetter (som forresten var ganske dyre - 58 pund tur-retur på første klasse, og 34 pund på standard klasse), og ble temmelig skuffet da vi skjønte at det ikke fantes en eneste billett å oppdrive ... 

Damplokomotivet Jacobite

Ukrutt forgår imidlertid ikke så lett, så vi bestemte oss for å reise til Fort William likevel, og se hva vi kunne få til. 

Da vi kom frem klarte vi faktisk å sikre oss stå-billetter. Jeg husker ikke hvor mye vi måtte betale, men det var mindre enn hva standardplass-billettene kostet. Vi sto altså ute i gangen under overfarten, og ikke skjønte vi før i det avgjørende øyeblikk hvilket hell dette skulle vise seg å være. For ute i gangen kunne vi åpne vinduet og henge ut med kameraet, og dermed sikret vi oss både bilder og video av togets fart over Glenfinnan-viadukten! 

Glenfinnan-viadukten

Det er vel unødvendig å si at det var hektisk aktivitet i vinduet, der en av oss lå lavt med sitt kamera for at den andre skulle få plass over med Iphonen sin ... Alt for å få festet mest mulig av et ganske magisk øyeblikk på hhv. film og video for all fremtid! Samtidig følte vi det som om vi hadde vunnet i Lotto som i det hele tatt fikk være med toget og som var så heldige å stå på "cattle-class". 

Senere under turen kom konduktøren og fortalte oss at vi var oppgradert til første klasse - uten tillegg i prisen. I og for seg kjærkomment, for det tar på å stå i to samfulle timer på et tog i fart - men vi skulle vel for å være helt ærlig angre litt på akkurat det etter hvert. For vi havnet ved siden av et eldre ektepar som underholdt oss helt frem til Mallaig med seg og sitt - og dermed fikk vi ikke nytt utsikten på resten av turen i det hele tatt. Man er jo høflig og oppmerksom når man sitter på første klasse, må vite ... Dessuten var de jo så hyggelige!

På stasjonen i Mallaig

Nærmere halv ett ankom vi Mallaig, og da gjaldt det å komme seg ned til havna for å se på båtlivet før vi gikk og spiste. 

Det var i grunnen fort gjort å gjøre unna Mallaig, som er et bitte lite tettsted med rundt 800 innbyggere. Sånn sett var oppholdet på litt under to timer akkurat passe langt. Det er ikke til å komme forbi at det er togturen og egentlig den alene som er Jacobite-turen! Bare lyden av toget, tutingen, dampen som blåses ut, ristingen i togsettet - alt er helt magisk, og man føler seg hensatt til en forgangen tid.

Mallaig

Vi hadde ståplass tilbake også, og også denne gangen ble vi oppgradert, men til standardplasser. Det var mer glissent i togsettet på returen, og vi kunne konsentrere oss om å suge inn alle inntrykk til siste trevl! Den skotske naturen er så eksotisk og vill, det er så grønt over alt - og det tar pusten fra en rett og slett!

Vi var tilbake i Fort William kl. 16.00 - og da gikk turen videre langs Loch Ness og opp til Inverness. En by vi ikke fant særlig sjarmerende, og derfor gjorde endereis og duret til Dufftown i stedet ... Mer om dette i neste blogginnlegg fra turen ...

Et godt tips dersom du planlegger å reise til Skottland og ønsker at familien skal få oppleve en artig tur med Jacobite: kjøp billetter på forhånd! Gjerne flere måneder i forkant av turen!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Glenfinnan-viadukten 

En stasjon underveis til Mallaig

Jacobite i Mallaig 

Mallaig 

Mallaig 

Mallaig

Vakker natur underveis

To glade gubber