Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Skottland. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Skottland. Vis alle innlegg

søndag 18. mars 2018

Peter May: "Lewisbrikkene"

Vanvittig god krim fra Ytre Hebridene!

Endelig er den tredje boka i Peter Mays sterkt avhengighetsskapende krimtrilogi fra Ytre Hebridene ute på norsk! Jeg har ventet med lengsel og spenning, og jeg er ikke alene. De fleste lesere av disse bøkene har det nemlig på samme måte som meg. "Lewisbrikkene" er den tredje boka i serien om etterforskeren Fin Macleod, som vi ble kjent med i "Svarthuset" og "Lewismannen". Jeg har slukt bøkene på rekordtid!

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien i årene 2009-2012, og de kom først ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som denne trilogien, har vi mye godt i vente i årene som kommer! Goliat forlag har nemlig bebudet at det kommer mer.


Dersom du ikke har lest de to foregående bøkene, bør du kanskje ikke lese denne anmeldelsen, da den et stykke på vei spoiler noe av bakgrunnshistorien for de to foregående bøkene (men ikke selve krimgåtene - her røper jeg ingenting). 

Fin Macleod vokste opp på Lewis, som ligger i de ytre Hebridene, men forlot øya da han begynte å studere. Siden har han bodd i Edinburgh, der han levde sammen med kona Mona. Da deres åtteårige sønn ble påkjørt og drept av en ukjent gjerningsmann som flyktet fra stedet, var ekteskapet deres over. Etterforskningen av et mord på en tidligere klassekamerat førte Fin tilbake til hjemstedet Lewis. Her traff han også igjen ungdomskjæresten Marsaili og sønnen hennes. I den andre boka har Fin flyttet tilbake til Lewis, og han og Marsaili prøver å finne tråden fra deres ungdomsforhold. Fin har sagt opp jobben som etterforsker i Edinburgh, og har planer om å sette i stand sitt barndomshjem. 

I "Lewisbrikkene" har Fin og Marsaili flyttet sammen. Hennes sønn fra ekteskapet med Artair - Fionnlagh - er Fins sønn. Fionnlagh og kjæresten Donna har fått et barn, og Marsaili bestemmer seg for at hun vil ta seg av barnet deres mens de unge studerer ved universitetet på fastlandet. Fin har fått seg jobb som etterforsker av tjuvfiskere. Det er bare en hake ved oppdraget. Godseierens sønn Jamie ønsker at han skal få noe på Whistler, en tidligere skolekamerat av Fin, som lever som villmann i et svarthus og som tjuvfisker til eget bruk. Målet er å få ham kastet ut av sitt hjem. Det synes Fin lite om. Det er nemlig et slags hemmelig bånd mellom de to, som stammer fra ungdommen - den gangen de fikk kjennskap til Iolaire-katastrofen i 1919, der John Macleod reddet 40 mann, blant annet Whistlers bestefar. Whistler har etter dette reddet Fins liv en gang.

I innledningen av "Lewisbrikkene" dukker det opp et gammelt flyvrak i det som en gang var Loch nan Learga, innsjøen som en dag bare forsvant - antakelig på grunn av et jordfallshull (eller synkehull). Whistler og Fin finner dette flyet. Da de åpner opp døra til cockpiten, finner de et lik som bærer preg av store hodeskader. Begge rykker sjokkert tilbake, og funnet meldes til politiet. Alt tyder på at det har funnet sted et mord, men den gamle forsvinningssaken rundt Roddy - også dette en barndomsvenn av Fin - anses som oppklart. 

Mens dramaet i boka skrider frem, får vi innblikk i mye lokalhistorie fra Lewis. Blant annet at øya har et destilleri

"Et par enorme røde sjakkbrikker utskåret i tre sto vakt ved inngangen til øyas første og eneste destilleri på nesten hundre og sytti år. Abhainn Dearg var gælisk for Red River, samme navn som eiendommen, og destilleriet hadde fått det navnet fordi det lå like ved stedet der Red River rant ut i Atlanterhavet. Ifølge legenden hadde elven fått sitt navn etter at en blodig kamp mellom to klaner hadde farget vannet rødt. 

Det siste destilleriet på Isle of Lewis ble stengt i 1844, da avholdsmannen og forbudsmannen Sir James Matheson kjøpte øya. Ironien, som kanskje ikke var åpenbar for befolkningen på det tidspunktet, var at Matheson hadde tjent formuen som satte ham i stand til å kjøpe øya, på opiumsalg til kinesere. Men det var en ironi Fin ikke overså, og det brakte en liten skygge av et smil i fram i ansiktet hans da han passerte de røde og grønne lave takene på den uensartede samlingen bygninger i blikk og betong, som utgjorde Abhainn Dearg, på veien nedenfor seg." (side 169)

Whistler står midt oppe i sitt livs drama, der han kjemper om foreldreretten til datteren Anna, som har vokst opp sammen med moren og hennes nye ektemann Kenny. Nå er moren død, og Whistler føler at han som barnets far bør stille opp. Samtidig har han skåret ut noen Lewisbrikker, som godseieren skulle kjøpe av ham. I og med at det ikke foreligger noen skriftlig avtale og godseieren selv er blitt dement, nekter Jamie å forholde seg til denne avtalen. Brikkene skal få en helt spesiell betydning i mordgåten i boka. Brikkene og et gælisk band, ledet av Roddy ... 


Lewisbrikkene på British Museum
(Foto 2017: Rose-Marie Christiansen)
"Han hadde helt glemt at det var festivaldag, dagen da alle de syttiåtte Lewisbrikkene skulle komme tilbake til sitt siste hvilested for bare én dag. Sekstisju av brikkene hadde fast tilholdssted i British Museum i London, dette oppbevaringsstedet for stjålne gjenstander fra hele verden. De siste elleve befant seg i Edinburgh, men fortsatt et langt stykke hjemmefra. Han husket Whistlers utblåsning den dagen de møttes hjemme hos ham for første gang siden de var tenåringer. De burde være i Uig hele året. En spesiell utstilling. Ikke bortgjemt i museer i Edinburgh og London. Da ville kanskje folk komme hit for å se dem, og de kunne bringe noen inntekter til øya." (side 277)

Da Roddys levninger skal begraves, kommer tidligere bandmedlemmer av Sòlas til Lewis. Blant annet Mairead, vokalisten i bandet, som Fin hadde et heftig forhold med i en intensiv periode av sin ungdom ... 

Som de to foregående bøkene er også "Lewisbrikkene" forrykende godt skrevet. Vi får innblikk i et samfunn der kirken har holdt sitt klamme grep over befolkningen i århundrer, og definert hva som er rett og galt. Kanskje er det nettopp i samfunn med mange tabuer at det likevel skjer ting som ikke tåler dagens lys. Akkurat dette spiller forfatteren på for alt det er verdt. Det handler om barn født utenfor ekteskap, ungdommelige eskapader med konsekvenser inn i neste generasjon, om heltehistorier tilbake i tid, om gammel skyld som må gjøres opp og om uskyld som forsvant. Hvorfor velger vi slik vi gjør, og hvilken plass har kjærligheten i våre liv? Hva skal til for å finne tilbake til det som en gang var? Samtidig som vi får vite mye om hovedpersonenes fortid, oppklares noen mord ... Og jeg satt igjen med en opplevelse av at det jo bare må komme enda en bok - slik at vi får vite hvordan det går med Fin, Marsaili, sønnen deres og alle de andre på Lewis ... 

Stranda ved Uig på Lewis, Ytre Hebridene - Det var her Lewisbrikkene ble
funnet. (Foto 2016: Rose-Marie Christiansen)
Lurer du kanskje på om du bør lese alle disse tre bøkene i sammenheng? Mitt klare råd er at det bør du. Hver bok har riktignok sine avsluttede mordgåter, men vel så viktig er bakgrunnshistorien der fortid knyttes sammen med nåtid. Denne bakgrunnshistorien var grunnen til at jeg leste bøkene. Mordgåtene var sånn sett "bare" et krydder som kom i tillegg - for mitt vedkommende. Dersom du derimot kun er ute etter mordgåtene, må du gjerne lese hver av bøkene separat. 


Godset ved Uig (Foto 2016: Rose-Marie Christiansen)
Jeg anbefaler "Lewisbrikkene" på det sterkeste! 

Utgitt i Frankrike: 2012
Originaltittel: Le Braconnier du lac perdu
Engelsk tittel: The Chess Men
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Goliat forlag
Oversatt: Ragnhild Aasland Senke
Antall sider: 317
ISBN: 9788293430711
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Peter May (Foto: Vincent Loisin - lånt av forlaget)

søndag 25. februar 2018

Graeme Macrae Burnet: "Med blodig forsett"

For en roman! Toppkarakter fra meg!

Har du lyst til å lese noe helt annet enn du vanligvis pleier å lese? Da skal du lese denne boka av Graeme Macrae Burnet! Dette er nemlig en helt usedvanlig kriminalhistorie der vi fra første stund vet hvem morderen er, og hvor gåten består i å finne ut hvorfor gjerningsmannen har myrdet. Som den reneste dokumentarroman skrelles lagene i historien av, inntil vi er ved kjernen av det som har skjedd. Spenningen ved plottet er - om man kan si det slik - om rettferdigheten seirer til slutt eller ikke ... 

Graeme Macrea Burnet (f. 1967) er en skotsk forfatter som så langt har utgitt tre romaner. "His Bloody Project" - hans andre roman - kom ut i 2015, og forelå i norsk utgave tidligere i år. Burnet ble nominert til Man Booker Prize i 2016 for denne boka. Selv om Burnet ikke vant, ble boka ansett som publikumsfavoritten. 

Forfatteren hevder i bokas innledning at han kom over den bemerkelsesverdige historien om Roderick Macrae da han våren 2014 gikk i gang med et prosjekt for å finne ut litt om sin farfar. Han fant da noen avisutklipp med omtale av rettssaken mot Roderick Macrae. Dette førte ham også til Roderick Macraes memoarer. I ettertid har mange i følge Burnet lurt på om memoarene er ekte. For hvordan kunne en uskolert 17-åring fra den fattigste delen av befolkningen ha vært i stand til å skrive velformulert som dette? 

Så langt kan man få en oppfatning av at hendelsene i boka er basert på en konkret sak, men det er den altså ikke. Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjort rikelig med research og har gjennom sin roman beskrevet inngående under hvilke forhold leilendingene levde på 1800-tallet. 

17 år gamle Roderick Macrae står tiltalt for et trippelmord av verste sort. Året er 1869. Blant de drepte er bygdas relativt nyvalgte konstabel Lachlan Mackenzie, godseierens forlengede arm og forvalter, og blant leilendingene i landsbyen Culduie bare kalt Breie-Lachlan. Selv om bygda er delt i synet på ham, er det også de som forstår at Roderick kunne nære et dypt hat overfor ham - særlig fordi Lachlan nærmest forfulgte familien Macrae og til slutt krevde at de ble kastet ut. Men at Roderick også drepte Lachlans datter Flora og hans treårige sønn Donnie, er ikke til å forstå. Med mindre det ligger andre motiver bak, som ingen har sett tidligere ... 

Roderick har tilstått drapene, og han har også uttalt at han ikke angrer det han har gjort. Det var imidlertid Breie-Lachlan han var ute etter. Flora og Donnie måtte bøte med livet av "nødvendighet", fordi de tilfeldigvis kom i veien for drapet på faren. Rodericks advokat - Mr. Andrew Sinclair - har anmodet ham om å skrive ned det som har skjedd. Og ene og alene for å gjengjelde den vennligheten hans sakfører har vist ham, går Roderick med på dette. 

"Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre vil jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg selv kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham. 

Mitt navn er Roderick John Macrae. Jeg er født i 1852 og har levd alle mine dager i landsbyen Culduie i Ross-shire. Min far, John Macrae, er leilending og nyter en viss anseelse i sognet, og han fortjener ikke å bli svertet av de skammelige gjerninger som jeg alene er ansvarlig for. Min mor Una ble født i 1832 i Toscaig, en liten grend en fjerdingsvei sør for Culduie. Hun døde i barselseng da hun fødte min bror Iain i 1868, og etter min mening markerte den hendelsen begynnelsen på vår ulykke." (side 23)

I de neste ca. 150 sidene i boka er det Roderick Macgrae som er bokas jeg-person og forteller. Historien vi får høre er så vond og traumatisk og så drivende godt skrevet at det var umulig å legge boka fra seg. 

Leilendingenes kår i Skottland (og garantert alle andre steder også på den tiden) var så elendige at det var så vidt det var mulig å overleve. Fordi familiene hadde levd der i generasjoner, hadde de likevel funnet noen måter å klare seg på. F.eks. sanket de tang i fjæra som de gjødslet sine små jordteiger med. Næringen fra tangen gjorde det mulig å få den utpinte jorda til å gi så pass med grøde at de ikke sultet ihjel. 

Breie-Lachlan blir valgt til vervet som forvalter for godseieren, og det var nå det reneste helvete for familien Macrae begynner. Rodericks far er ikke blant de best utrustede intellektuelt, og i stedet for å sno seg rundt etter beste evne og komme ut av det på et vis - om ikke annet for familien og ungenes skyld - gir han Breie-Lachlan motstand. Han firer ikke en tomme. Da Breie-Lachlan nekter ham å samle tang i fjæra uten å levere inn søknad, fortsetter han å dyrke jorda uten tang. Forut for dette har han blitt fratatt en del av jordteigen siden de nå er en mindre i kosten. Det går som det må gå. Avlingen svikter. Dette fører til at han og Roderick må ta seg annet arbeid ved siden av, og dermed blir jordteigen enda mer forsømt. På toppen av det hele tildeler Breie-Lachlan dem den ene boten etter den andre, som kommer i tillegg til en gjeld for en død sau som Roderick hadde ansvar for. Gjelden gjør dem til slaver. Det er komplett umulig å komme ut av dette. Det nytter heller ikke å klage til godseieren, for han er helt likegyldig til deres skjebne. 

Vi får også høre sakkyndig J. Bruce Thomsons redegjørelse for Roderick Macrae mentale tilstand. Psykiatrien er kanskje det området innenfor medisinen som har utviklet seg mest det siste århundret, og godt er det! Å lese Thomsons "Reiser i galskapens grenseland" er nemlig så gruoppvekkende og provoserende at jeg nesten holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Her forfektes et menneskesyn som har klare paralleller til nazismens raseteorier, der det fysiske utseendet blir brukt til å kategorisere mennesker. 

Mange vitner er innkalt i rettssaken, og vi får høre deres syn på Roderick Macgrae, en person skolelæreren hans mener er svært begavet og gjerne ville ha hjulpet frem til en høyere utdannelse. Rodericks far, som har banket og slått sønnen sin ukentlig gjennom mange år, sa imidlertid nei, og så var den saken ute av verden. En etter en kommer landsbybeboerne frem. Noen mener at Roderick er tilbakestående, andre at han er ond. Få har noe godt å si om ham. En mener at han gikk rundt med et tåpelig flir når det ikke var noe å le av, og skulle gjerne "ha tørket fliret av trynet hans". Hele landsbymiljøet bærer preg av at man skal bli ved sin lest, og at dersom man drømmer om noe annet, må dette slås hardt ned på. Det hele fremstår som en catch 22. 

"Min forklaring er kun den at dersom tiltalte var sinnssyk, ville han ikke vært klar over det selv. I virkeligheten er det slik at om han hadde gitt uttrykk for at han var sinnssyk, ville det faktisk medført det motsatte, ettersom et slikt synspunkt ville forutsatt en grad av selvinnsikt som er fullstendig fraværende hos dem som har gått fra forstanden." (side 274 - fra Mr. Thomsons utlegninger under rettssaken)

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka, som omfatter så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt her. (Blant annet søsteren Jetta skjebne, som hadde vært verdt en bok i seg selv.) Ikke annet enn at det hele er et interessant studium i hvem vi er, hvordan vi oppfattes og hva som er den egentlige sannheten om den vi er. Finnes det i det hele tatt noen sannhet om noe som helst, eller er det meste fragmentert og må ses fra flere perspektiver for at vi skal kunne danne oss et helhetlig bilde av det hele? De fleste av oss vurderer verden fra eget ståsted, og egne holdninger og verdier preger sterkt hvordan vi ser på andre. Derfor vil våre utlegninger om andre mest av alt si noe om hvordan vi selv er og hva som er viktig for oss. Dessuten bedømmer de fleste av oss andre på bakgrunn av effekten av deres handlinger, og ikke ut fra deres motiver - mens vi alltid dømmer oss selv ut fra egne motiver og ofte er blind for effekten av våre egne handlinger. Vi tror vi vet så mye, og vi er så skråsikre på egne oppfatningene. Og så vet vi i realiteten så lite ... I dette spenningsfeltet oppstår konflikter mellom mennesker, og når man skal løse disse konfliktene, er målet å gjøre hver av partene oppmerksom på motivene for handlingene, som ofte er gode, men kanskje kom noe uheldig ut. (Med mindre man altså tenker seg virkelig onde mennesker eller mennesker uten velutviklede empatiske evner ...) 

Så hvordan passer dette inn i en bok om en morder, som attpåtil har tilstått ugjerningene og ikke har gjort noe for å unnslippe sin straff? Det er her Rodericks memoarer kommer inn. Omverdenen dømmer ham utelukkende ut fra det de selv har sett og bedømt, og ingen har vært interessert i å høre Rodericks stemme. Når vi først gjør det, skjønner vi at hele historien er så uendelig mye mer kompleks enn hva drapshandlingene i seg selv kan gi inntrykk av. Og det er nettopp spenningsfeltet mellom Rodericks egne opplevelser og refleksjoner, og omverdenens bedømmelse - for ikke å si fordømmelse - av ham, som er selve plottet i denne boka. Forfatteren fremviser stor psykologisk innsikt der han både beveger seg inn i forbryterens hode, i rettsmedisinerens og sakførerens hode. I tillegg møter vi et nokså stort persongalleri av vitner fra Culduie, som avhøres under rettssaken. Her har det ikke vært enkelt å være den ene som faktisk var begavet, og som ønsket å ta igjen for opplevd urett. Et forsøk på å komme seg vekk før drapene, strandet fordi Roderick følte seg helt hjelpeløs utenfor sine kjente omgivelser. Han hadde aldri noe reelt valg ... 

Bokas styrke er de sterke språklige kvalitetene, den psykologiske innsikten som kommer frem gjennom skildringen av persongalleriet, det spennende fortellergrepet og det interessante plottet. Dessuten får vi med oss historien om leilendingene og deres vilkår i Skottland på midten av 1800-tallet, som er bakteppet for plottet. Dette gjør at boka har svært mange lag. Denne boka får toppkarakter fra meg! 

Jeg anbefaler boka sterkt!

Disse bloggerne har skrevet om boka:  Beathes Bokhjerte (Denne boken vil du ikke gå glipp av! Anbefales!), Ebokhylla mi (Rett og slett mesterlig!), Så rart - en bokblogg (Denne boken kan absolutt anbefales.), Bokbloggberit (Med blodig forsett er ein uvanleg krim med mange lag - ei bok som utfordrar både lesaren og sjangeren. Forteljinga er interessant, lærerik og gripande og lagt til eit fascinerande landskap.), Den har jeg lest og Tones bokmerke (... jeg tror boken til Graeme Macrae Burnets kan fenge mange lesere.).

Helt til slutt siterer jeg fra Fredrik Wandrups anmeldelse i Dagbladet 2. februar 2018:

Thomsen er en autentisk skikkelse, kjent som fengselslege i Perth, der han undersøkte 6000 innsatte og skrev to artikler som er blitt stående. Macrae Burnet har brukt disse avhandlingene som grunnlag for den oppdiktede rapporten i boka.

Det er mesterlig utført. Macrae Burnet har skrevet en roman av høy, litterær kvalitet. Hvor mye kan vi vite om andre mennesker, om deres indre liv og deres motiver? Mindre enn man kunne håpe.

Som den fåmælte, mørkt anlagte faren til morderen uttrykker det i møte med Thomsen: «Man kan like lite se inn i en annens sinn som man kan se innsiden av en stein.»


Utgitt: 2016
Originaltittel: His bloody project
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Hege Mehren
Antall sider: 302
ISBN: 978-82-328-0152-7
Boka har jeg kjøpt selv
Forfatterens nettside


Graeme Macrae Burnet (Jeg har lånt bildet av forlaget)

fredag 29. desember 2017

Fra Talbert til Bowmore, Indre Hebridene

Hovedgata i Bowmore, Islay - Indre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I forrige reisebrev om min og min manns øyloffing i Skottland i fjor sommer, skrev jeg om Lewis og Harris i de Ytre Hebridene. Vi avsluttet vårt opphold der ved å ta ferge fra Talbert til Skye, den nordligste av øyene som omfattes av de Indre Hebridene. I motsetning til de fleste, valgte vi å kjøre øya på langs og over brua som forbinder denne øya med fastlandet. 


Et siste glimt av Harris før vi forlot de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inne på fastlandet kjørte vi sørover - forbi Ben Nevis, det høyeste fjellet i hele Storbritannia med sine 1344 moh., forbi Fort William (hvor vi har vært på en tidligere Skottland-tur), forbi Oban (som vi også har besøkt på en tidligere tur, men valgte å vende tilbake til på returen) - før vi etter mørkets frembrudd valgte å overnatte på Stonefield Castle Hotel, som ikke lå så altfor langt fra fergeleiet hvor båten gikk videre til Islay (uttales "Aila"). 


Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fra bilen og inn på hotellet kom de heldekkende hode-myggnettene vi for lengst hadde skaffet oss, men ikke fått bruk for enda, til sin rett! For makan til mygg- eller knottsvermer har jeg aldri i mine levedager opplevd! Det gikk faktisk ikke an å trekke pusten uten at minst en million bugs havnet inni munnen - om det altså ikke hadde vært for myggnettene. Herved er du advart dersom du skulle ønske å overnatte på dette utsøkt vakre hotellet, som mest av alt minnet om en herregård fra fordums "pikeromaner" - med en kjekk godsherre, en gal kone på loftet og et yndig pikebarn av en guvernante, "håpløst" forelsket i den tilsynelatende utilnærmelige godsherren ... (Det er ikke bare Charlotte Brontë´s berømte roman om Jane Eyre som har den tematikken ... Men det skal hun ha, den godeste Brontë - hun var tross alt først ute!)

Biblioteket på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hotellet bugnet av antikviteter og det var derfor interessant å gå rundt og bare se på inventaret. Baren holdt åpent så lenge det var noen der, og som alle skotske hoteller med respekt for seg selv, hadde også dette hotellet et imponerende whisky-utvalg.

Nydelig frokost! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Frokosten i spisesalen dagen var nærmest herskapelig og svært forseggjort. Som toasten jeg fikk til eggene mine. Det gjør noe med matopplevelsen å få så vakker mat servert! 

Fra frukthagen på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I dagslyset så vi også hvor idyllisk hotellet lå til. Da var all knotten borte, og det gikk an å nyte både hagen og omgivelsene. Frukttrærne sto i full blomst, og var litt av et syn!

Whiskybaren på Lochside Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ferga gikk over til Islay gikk fra Tarbert, innerst inne i en fjord, og ut til Port Askaig. Herfra var det for øvrig bare noen minutters båttur over til Jura, en øy vi også besøkte, men det kommer senere. Vi hadde forhåndsbooket rom på Lochside Hotel i Bowmore (uttales med trykk på "bow"). Som de fleste hoteller i Bowmore, lå det relativt midt i smørøyet. Det bor i underkant av 1000 mennesker i denne landsbyen, så stedet er ikke veldig stort. Til sammenligning bor det litt mer enn 3000 mennesker på hele Islay. Det største tettstedet på øya er Port Ellen.

En lykkelig mann! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var - for å si det mildt - en svært lykkelig mann jeg tilbrakte noen dager sammen med på Islay! Her hadde ingen av oss vært tidligere, og vi var veldig samstemte på at dette heller ikke blir siste gang vi var der. Bowmore har en av Islay´s åtte berømte destillerier, og vi besøkte dem alle (pluss destilleriet på Jura). 

Den ene gata i Bowmore (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I Bowmore er det stort sett to gater - en som går parallelt med sjøen, og en som krysser denne i nitti graders vinkel oppover byen, mot kirken som ligger på toppen av en slak bakke. 

Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hotellet vårt hjalp oss med å booke smakinger på de destilleriene som vi ønsket å starte med dagen etter, nemlig Laphroaig, Lagavulin og Ardbeg. Den første dagen tilbrakte vi på Bowmore Distillery.


 "If you can´t find a BOWMORE to fall in love with, you may have to consider very seriously the possibility that you're wasting your money drinking whisky at all." Sitatet er det Iain Banks som står bak. Jeg kunne ikke vært mer enig! "Ulempen" med å elske whiskyene fra Islay, er imidlertid at alt annet blir litt blast på smak ... 

Fra den guidede turen inne på Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Guiden vår viste oss alle deler av whiskyprosessen, og vi fikk se selve gjæringsprosessen, hvordan kornet blir "peatet" (slik at det får den helt umiskjennelige Islay-smaken), hvordan spriten blir destillert, hvordan den blir lagret på amerikanske eikefat som er brukt i Bourbon-produksjonen osv. (Jeg kommer nærmere tilbake til detaljene rundt dette når jeg senere skal skrive om vårt besøk til Laphroaig Distillery.) 

Her foregår destilleringen av spriten. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk selvsagt smake på whiskyen etter den guidede turen inne i produksjonsanlegget! 

Smaksopplevelser vi lever lenge på!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bowmore´s utvalg av whiskyer er blant de ypperste jeg vet om, og mang en flaske har funnet veien hjem til vår whiskysamling. Der oppbevares de edle dråpene respektfullt! 

Her var det fullt mulig å få med seg noen smaksprøver hjem/handle seg
fullstendig blakk. Nå er det heldigvis slik at Bowmores whisky er relativt
godt tilgjengelig utenfor øya, så det var ikke denne whiskyen vi
prioriterte å ta med hjem, selv om den er høyt elsket.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hotellet vi bodde på har en meget brukbar restaurant, og her ute i havgapet er det sjømat som gjelder! Og da mener jeg ikke torsk og laks, men hummer, kamskjell, østers ... Vi har aldri spist så mye av den slags på noen ferietur tidligere! Det var rett og slett ellevilt! Prisene er selvsagt helt annerledes enn her hjemme.

Whisky-østers! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Sjømaten var av ypperste kvalitet! Til og med østersen ble servert med whisky til!

Kamskjell i mengder! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kommer tilbake med flere reisebrev fra Islay! 

tirsdag 26. desember 2017

Fra Ullapool til Lewis og Harris, Ytre Hebridene i Skottland

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I fjor sommer reiste mannen min og jeg på øyloffing i Skottland i to uker. Tidligere har jeg laget disse reisebrevene fra turen:

- Øyloffing i Skottland - med utgangspunkt i Aberdeen - 30. august 2016
- What to do on Shetland Islands? - 18. september 2016
- What to do on the Orkneys? - 23. oktober 2016
- Fra Gill´s Bay til Ullapool - 13. november 2016

Det er på høy tid å fullføre reisebrevene fra turen, som også omfattet de Ytre Hebridene (Lewis og Harris) og deler av de Indre Hebridene (med whiskey-øya Islay)! Jeg er rett og slett inspirert til å gjøre dette etter å ha lest de to første bøkene i trilogien til den skotske forfatteren Peter May - "Svarthuset" og "Lewis-mannen" - der handlingen er lagt til denne dobbeltøya.

Vi reiste fra Ullapool og over til Stornoway på Lewis, som er en sammenhengende øy med Harris. Det bor ca. 27 000 mennesker i de Ytre Hebridene. De langt fleste - ca. 18 500 - bor på Lewis. 


Kart over Lewis og Harris
Vi valgte å bo Cabarfeidh Hotel, som ligger litt i utkanten av Stornoway. Det var et helt greit og funksjonelt hotell med en anstendig whiskey-bar. Litt mer enn 6000 mennesker bor i Stornoway. Dette er dermed den største byen på disse øyene i Ytre Hebridene. 

Dette var det første som møtte oss da vi kjørte i land i Stornoway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mye å utforske på Lewis og Harris, og mitt råd er rett og slett: kjør rundt på de veiene som er her. Det er ikke så mange av dem, og du får med deg høydepunktene når du kjører rundt, og har alle sanser åpne. 

En dame vi møtte ute på Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En av de første tingene vi gjorde var å kjøre til Port Ness. Været kunne ikke ha vært bedre! Blå himmel og nærmest vindstille! Vi møtte på et eldre ektepar der ute, og de fortalte at de kom herfra, men bodde i Glasgow. Ingen sommer uten en tur hjem til Port Ness på Lewis! De kunne for øvrig ikke huske å ha opplevd en så fin dag som dette. 


Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dette ekteparet anbefalte oss å ta turen ut til Butt of Lewis. De kjørte foran med oss etter, og så vinket de og pekte da vi skulle ta av til høyre langs veien. 


Butt of Lewis med Butt of Lewis Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Butt of Lewis er det nordligste punktet på Ytre Hebridene. Her ligger det et fyr - Butt of Lewis Lighthouse - som ble bygget i 1860. Fyret ble designet av David Stevenson, som levde av å designe fyr. Den ultimate karrierevei her ute i havgapet! Paradoksalt nok er det likevel slektningen og forfatteren Robert Louis Stevenson - den gangen ansett som en døgenikt - som i dag anses som det mest berømte medlemmet av Stevenson-slekten. 


Mye fugleliv her ute (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er et yrende fugleliv her ute, blant annet havsuler (gannets), skarv, lomvi og måker. Dette minner meg om en historie vi fikk høre, og som vi også får høre en hel del om i Peter Mays bok "Svarthuset". Det handler nemlig om jakten på havsule-kyllinger hvert år. Tradisjonelt var det tale om en manndomsprøve som gikk ut på at man reiste ut til An Sgeir (eller Sula Sgeir), og fanget kyllingene. Disse er ansett som en delikatesse på øya. Lovgivning setter grenser for hvor mange kyllinger det er lov å fange hvert år, og i Peter Mays bok snakkes det om et antall på 2000 stk. 


Magiske øyeblikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man farter rundt på øyene i Skottland, gjelder det å ha alle sanser åpne. For plutselig kan det dukke opp hjort, og de øyeblikkene er og blir magiske - uansett hvor mange ganger man måtte ha opplevd dette fra før av. Da stoppet vi bilen, satt musestille mens vi rullet ned vinduet og gjorde kameraet klart. Her trodde vi at det var tale om en hjort, men plutselig dukket det opp en til. 


Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er ikke bare Shetland og Orknøyene som har sine magiske ringer. Det har også Lewis. Disse kalles Callanish-steinene og det antas at de er fra bronsealderen, dvs. fra ca. 2500 til 800 år f.Kr. Steinringen ligger i nærheten av Callanish, en landsby like i nærheten av Uig. Det var her de berømte sjakkbrikkene Lewis Chessmen dukket opp i sanden i 1831.


Vakre sandstrender (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noen av strendene på Lewis er vakre som få (men strendene på Harris er enda mer spektakulære). Her fant vi også en golfbane - av alle ting! 


Grønnkledte åser (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kjørte også over til den andre siden av øya i forhold til Callanish, dvs. til østsiden, og der var landskapet helt annerledes. Alle åser var kledd i grønt, og det var helt spektakulært. 


En strand på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi gikk ned til en av strendene, og det er nærliggende å tenke seg at siden denne delen av øya vender inn mot fastlandet, med The Minch mellom (som havet mellom fastlandet og Ytre Hebridene kalles), er naturen her mer beskyttet mot den verste villskapen fra storhavet. 

Jeg reiste rundt sammen med en glad fyr! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å være på dette stedet gjorde noe med kropp og sjel også!

Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stornoway sjarmerte oss med sine pittoreske hus. Byggestilen er helt særegen, og i tillegg er bygningsmassen malt i behagelige pastellfarger som farger livet lyst, rett og slett - i motsetning til f.eks. den grå bygningsmassen vi så i Lerwick på Shetland. 

Et utdrikningslag i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kom borti et utdrikningslag, og da var ikke jeg sen om å dra frem kameraet. 


Det bodde en del asiatere i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Innbyggerne på Lewis og Harris snakker gælisk. Det har nok vært gjort mange forsøk på å radere språket fra kartet, men det har ikke vært mulig. Og godt er det, for i så fall ville noe av det spennende mangfoldet i verden blitt borte. 


Gælisk er hovedspråket i de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skiltene på øya opererer med to språk, og det betyr at det gæliske og engelske språket lever side om side, men uten å etterlate noen tvil om hvilket språk som er det viktigste her. For oss turister er det likevel greit å vite hvor vi befinner oss til en hver tid. 


Grisgrendt bebyggelse (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fartet på kryss og tvers av øya, og en av turene brakte oss blant annet til Carloway Harris Tweeds. 


Carloway Harris Tweeds (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Carloway Harris Tweeds viste seg å være en enmannsbedrift, og her drev Norman MacKenzie sitt veveri. Som det står på hans nettsider:

Crofter Norman MacKenzie is one of the last Lewis weavers still using the historic Hattersley single width loom to produce this world famous, iconic cloth by hand. All of our Tweeds are stamped with the Orb trademark which guarantees genuine 100% wool. You can contact us for bespoke, commission pieces.

Norman MacKenzie - en av de siste som vever på gamlemåten.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
MacKenzie forklarte oss ivrig om vevemetoden, og påpekte at det manuelle arbeidet gjør at han umiddelbart kan rette opp veven dersom det skulle dukke opp svakheter i tråden. Mannen min hadde allerede kjøpt seg en Harris Tweed-jakke, og denne måtte vi hente for at MacKenzie skulle få inspisert den og fastslå at det var ekte saker vi hadde kjøpt. Vi kjøpte også med oss noen souvernirer fra hans veveri. Dette er ting som vi nærmest kan regne med vil vare "evig", fordi kvaliteten er så eminent.


40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På forhånd hadde vi fått anbefalt et spisested som het "40 North". Selvsagt måtte vi innom og kjøpe oss lunch. Og for noen herlige hjemmelagede godsaker som ble frembudt her! Vi visste nesten ikke hvor vi skulle begynne! 


40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kjøpte selvsagt altfor mye, og klarte ikke å spise opp mer enn halvparten. I godt selskap med stedets høner og haner satte vi oss på en benk på utsiden, og der hadde vi picknick i det strålende været, som vi var så heldige å få oppleve. 


Vi koste oss sammen med hønene på 40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den siste dagen på øya tok vi for oss Harris, før båten gikk videre fra Talbert til Skye. Været hadde endret seg, og dessverre var det mye tåke denne dagen. Det var veldig synd, for Harris er virkelig vakker! Men - for å si det sånn - da opplevde vi vel også de autentiske værforholdene her, men uten så mye vind. Normalen er jo kuling og regn fra alle kanter. 


Vakre Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I overgangen mellom Lewis og Harris er det en god del fjell, men da vi var godt inne på Harris, oppdaget vi for alvor skjønnheten i all tåka ... Det handlet om sandstrender så langt øyet rakk. 


Harris´ strender (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var lavvann da vi kjørte rundt, og landskapet fikk et preg av uendelighet siden det nesten ikke var mulig å skille land, hav og himmel fra hverandre enkelte steder. Det var tale om noen små fargenyanser i forskjell. 

Tåkelagt landskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bebyggelsen var heller grisgrendt. Jeg bør vel også legge til at det var søndag og så og si ikke et menneske å se. Dette skyldes at folkene på øya, som i all hovedsak er presbyterianske og strengt religiøse, befant seg i sine gudshus det meste av dagen. Akkurat dette hadde vi blitt advart mot på forhånd, så vi var utstyrt med niste fra hotellet vårt. 


Myrlandskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Enkelte steder var landskapet nokså spesielt - myrlendt og omgitt med brakkvann. 


En av mange gudshus på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi så en del nokså spartanske gudshus med mengder med biler foran, og skjønte da hvor folk befant seg. 


En kirke helt syd på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi stoppet ved St. Clement´s Rodel Church helt sør på Harris. Kirken ble bygd en gang mellom 1520 og 1550 e.Kr. Her støtte vi på familienavnet til en mektig familie i disse traktene - MacLeods. 


St. Clement´s Rodel Church, Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var for øvrig også mens vi var på Lewis og Harris at vi fikk høre om Lewis-brikkene, et tema jeg har vært innom i et tidligere blogginnlegg (om Peter May´s "Svarthuset"). 


Sauer over alt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mange sauer på disse øyene, og Lewis og Harris er intet unntak. Disse sauene hadde søkt ly for været. 


Endelig begynte tåka å letne (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Veiene hadde ikke like god standard over alt, men vi kom da frem!


Buss-skur på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det går ikke busser ofte i disse traktene, men når man først skal ta buss, må man kunne søke ly for vær og vind. Buss-skurene er derfor bygget slik at dette skal være mulig, uansett fra hvilken side vinden kommer. 

Det var alt jeg hadde fra denne delen av turen. Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Og så lover jeg å komme tilbake med et nytt innlegg - blant annet fra Islay - i løpet av kort tid!


En strand ved Uig på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Denne mannen møtte vi ved Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noen sauer var mer probre enn andre - som denne krøllhorn-sauenb!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Det gjaldt å passe på hvor vi kjørte, for plutselig kunne det komme sauer
rett ut i veien. Disse traff vi på Harris. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Denne fant vi inne i St. Clemens Rodel Church på Harris.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stoffutvalget hos MacKenzie på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
En langhåret ku på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var mange forfalne hus over alt. Det første som gikk dukket i forfallet, var alltid
taket ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Veiene på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skarv ute ved Butt of Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 
Klokketårn i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Noen bøker ble selvsagt med hjem!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Seler finner man over alt på de skotske øyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Populære innlegg