Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten 2011. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 2011. Vis alle innlegg

mandag 1. april 2013

"One Day" (Regissør: Lone Scherfig)

Skuffende tretten-på-dusinet-film

Emma og Dexter møter hverandre og tilbringer en dag sammen den 15. juli 1988, samme dag som de får utdelt vitnemålet sitt. Uten at noen av dem skjønner dette, faller de begge pladask for hverandre, men klarer å skusle bort anledningen til at det skal bli noe mer. I stedet innleder de noe som skal bli et livslangt vennskap.

"One Day" handler om Emma og Dexter de neste drøyt tyve årene, og om hva som skjer hvert år den 15. juli. Emma er en snusfornuftig arbeiderklassejente som er vant til å jobbe målrettet for det hun vil oppnå, mens Dexter kommer fra overklassen og er bortskjemt og vant til å få det som han vil. 

I årenes løp krysses deres veier uavlatelig. Etter hvert blir Emma en suksessfull forfatter, mens Dexter blir en populær kjendis-TV-programleder. Emma havner i et samboerforhold med en mann hun ikke elsker, mens Dexter etter å ha rundet 30 og vel så det betaler prisen for et liv i sus og dus, med en dame på hver finger og et altfor høyt alkoholforbruk. Til slutt mister han jobben sin, forholdet til de fleste av vennene hans havarerer og det meste ser nokså svart ut. Ingen liker den overfladiske bleien han har blitt, kynisk uansett hva han foretar seg og så fordrukken at han har problemer med å holde fokus under samtaler med f.eks. Emma. Inntil han altså blir "reddet" inn i et ekteskap med en kvinne - Sylvie - som er betydelig rikere enn hans familie ... men som han egentlig ikke elsker ... 

Skjønner Dexter før det er for sent at kjærligheten har vært der rett foran øynene hans hele tiden? Men at hun heter Emma og ikke Sylvie?

"One Day" er en sukkersøt og sjarmerende film med to vakre og uimotståelig sjarmerende skuespillere. Uansett hvordan filmen foregir å fremstille livets harde trivialiteter, blir den aldri mer enn en overfladisk feel good-film, som det i grunnen går 13 på dusinet av. Like fullt - av og til er det deilig å bare la seg underholde og leve seg inn i vakre og tidvis meget vellykkede menneskers liv. "One Day" bæres 110% av skuespillerne Anne Hathaway som Emma og Jim Sturgess som Dexter. Jim Sturgess får noen flere rollemessige utfordringer enn Anne Hathaway, fordi han skal gå gjennom hele spekteret med tolkninger som råkjekk sjarmør, sliten sjarmør, fordrukken drittsekk, forhenværendende fordrukken drittsekk som prøver å ta seg sammen, angrende råkjekk, moden sjarmør som endelig har skjønt hva som er viktig her i verden osv. Mens Anne Hathaway forvandles fra en sjenert, bebrillet ungpike med kjedelig langt hår til en moden skjønnhet med linser og kul hårsveis ... Noe mer dyptpløyende enn dette ble det heller ikke. Nå lurer jeg i grunnen på om det lenger er noen vits å lese "En dag" av David Nicholls, som filmen er basert på. Filmen har vært vist på norske kinoer, men har så langt jeg kan se ikke mottatt noen priser. Noe annet ville for øvrig ha overrasket meg. Her blir det terningkast tre!

Innspilt: 2011
Originaltittel: One Day
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Anne Hathaway (Emma), Jim Sturgess (Dexter Mayhew), Romola Garai (Sylvie), Rafe Spall (Ian), Ken Stott (Dexters far), Patricia Clarkson (Dexters mor), Jodie Whittaker (Tilly) m.fl.
Spilletid: 108 min.







lørdag 9. februar 2013

"360" (Regissør: Fernando Meirelles)

Ny film fra mester-regissøren Fernando Meirelles

Når den brasilianske regissøren Fernando Meirelles kommer med ny film, noe han ikke gjør for ofte, påkaller det alltid min oppmerksomhet. Han står bl.a. bak filmer som "Blindness" (2008), "The Constant Gardener" (2005) og City of God" (2002). Derfor var jeg aldri i tvil om at jeg bare måtte se "360" - nær sagt uansett hvem som spilte i den. At det likevel er solide skuespillere som Anthony Hopkins, Jude Law og Rachel Weisz med i filmen, gjorde imidlertid ikke min nysgjerrighet mindre. Pussig nok har filmen aldri vært vist på norske kinoer. Jeg sier "pussig nok" fordi den ikke fremstår som spesielt smal, selv om den er krevende nok å se. DVD´en hadde release for en drøy uke siden.

Filmen består av flere fragmenter, hvor vi møter mennesker fra forskjellige sosiale lag i ulike deler av verden; Wien, Paris, London og Colorado. Sammenhengen mellom disse fremkommer underveis i hendelsesforløpet, fordi de - uten egentlig å ha veldig mye felles - likevel skal komme i berøring med hverandre på de mest besynderlige vis. 

I filmens åpningsscene møter vi de søstrene Anna (Gabriela Marcinkova) og Mirka (Lucia Siposová). Anna blir behørlig fotografert med tanke på en karriere som luksusprostituert. Anna er veldig klar på at Mirka ikke skal dras inn i dette yrket, og hun befinner seg alltid i bakgrunnen, ventende med en bok for hånden mens søsteren jobber. På vei tilbake til Bratislava blir Anna oppringt av sin oppdragsgiver. Hun har en jobb å gjøre i Wien dagen etter, og tropper opp på avtalt sted i en hotellbar. Forretningsmannen Michael Daly (Jude Law) har bestilt Anna, men fordi hans tyske forretningspartner (Moritz Bleibtreu) dukker opp og høylytt pretenderer at kvinnen i baren må være prostituert, forlater han baren uten å gi seg til kjenne overfor Anna. Senere samme kveld blir han oppringt av tyskeren som kan avsløre at han vet at det var Michael som hadde bestilt Anna, og som bruker dette for å presse ham til å akseptere vilkårene i forretningsforhandlingene dem i mellom. 

Historien blir åpenbart en vekker for Michael, som så vender hjem til sin kone Rose (Rachel Weisz) i London. Han er uvitende om at hun har en affære gående med en annen mann - Rui (Juliano Cazarré)- som kan tilby henne noe av den villskapen hun savner i ekteskapet sitt. Rui på sin side bor sammen med kvinnen Laura (Maria Flor), som skjønner at kjæresten er utro, og som plutselig en dag bestemmer seg for å forlate ham og reise hjem til Brasil (via Colorado). På flyet over til USA treffer hun John (Anthony Hopkins), som har vært i Europa for å lete etter sin forsvunnede datter. Før Laura forlater Colorado, treffer hun på den nylig løslatte seksualforbryteren Tyler (Ben Foster), som hun blir tiltrukket av og ender på et hotellrom med. I mellomtiden skjønner vi at jobben som luksusprostituert ikke er til å spøke med. Samtidig som vi skjønner at selv de mest hardbarkede også har noen myke sider ... 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, men kan si så pass at sirkelen etter hvert sluttes. Derav tittelen "360" med undertittelen "everything comes full circle". Det er fascinerende hvor liten verden er når det kommer til stykket, selv om det nok skal en del til for at tilfeldighetene skal føre 7-8 mennesker i berøring av hverandre, på tvers av kontinentene, slik som her. Det er et krevende plott som rulles ut i denne filmen, som jeg tror ville gitt meg enda mer dersom jeg hadde sett den en gang til. Skuespillerprestasjonene er på øverste hylle, og det rent filmtekniske like så. Manuset er originalt, og hendelsesforløpet er full av overraskelser. Det var med en noe skrekkblandet fryd jeg opplevde de ulike sekvensene i filmen, og ikke få ganger oppdaget jeg at jeg nesten hadde sluttet å puste. Filmen inneholder for øvrig så pass mange sterke scener at den ikke uten grunn har fått 15 årsgrense. Jeg er ikke i tvil: denne filmen fortjener terningkast fem

Innspilt: 2011
Originaltittel: "360" 
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Rachel Weisz (Rose), Anthony Hopkins (John), Jude Law (Michael Daly), Ben Foster Tyler), Moritz Bleibtreu (tysk forretningsmann), Jamel Debbouze (algerisk mann) m.fl.
Spilletid: 106 min.




Anna (Gabriela Marcinkova) og Mirka (Lucia Siposová)
Ekteparet Rose og Michael (Rachel Weisz og Jude Law) 
Den tyske forretningsmannen (Moritz Bleibtreu)
John (Anthony Hopkins)
Sergei (Vladimir Vdovichenkov) og Mirka (Lucia Siposová)

fredag 8. februar 2013

"Hope Springs" (Regissør: David Frankel)

Finnes det en redning for et ulykkelig ekteskap?

Kay og Arnold har vært gift i en årrekke, og i all hovedsak har de vel egentlig hatt et nokså ålreit ekteskap. Inntil noe låste seg mellom dem for noen år siden ... Blant annet sluttet de å dele soverom, og kom vel egentlig aldri tilbake til hverandre igjen. Etter dette har forholdet ikke bare stivnet. Det er et fullstendig fravær av intimitet og nærhet mellom ektefellene. Kay kan nesten ikke huske sist de tok rundt hverandre.


Mens Kay lengter etter intimitet og ... ja, rett og slett et sexliv, synes ikke Arnold å være interessert. De gangene hun prøver å kle seg tiltrekkende, snøfter han av henne og får henne til å føle seg latterlig. Han gjemmer seg bak avisene og fjernkontrollen mens kona vansmekter med sine lengsler, som hun gjør best i å holde for seg selv. 

Til slutt innser Kay at hun har et par valg. Enten kan hun forlate mannen sin, eller hun kan få ham med på parterapi. Hun velger det siste - med eller uten mannen sin. Som menn flest i lignende situasjoner nekter Arnold først å være med på terapi, inntil han skjønner at det er et være eller ikke være for forholdet. Nokså motvillig blir han med til byen Great Hope Springs for å gå i parterapi sammen med kona hos parterapeuten Dr. Bernie Feld. Uten å være særlig motivert ... Så spørs det om det er mulig å finne tilbake til noe av godheten de en gang hadde i ekteskapet og i forholdet til hverandre, eller om det har gått så langt at det ikke finnes noen vei tilbake ... 

Maryl Streep er som alltid helt fantastisk - uansett hvilken rolle hun spiller. Nå som hun faktisk nærmer seg midten av 60-årene, var det på et vis nokså befriende å se at hun faktisk begynner å bli eldre og at det synes på henne, selv om hun holder seg forbasket godt. Jeg har aldri vært veldig begeistret for skuespilleren Tommy Lee Jones, og jeg syntes også at det skurret litt i hans rolletolkning av Arnold. Han var så grinebitersk at det nesten ble litt for mye av det gode. Dette gjorde også noe med min tro på dette paret. Jeg opplevde for øvrig terapeuten som så autentisk at jeg av og til satt med følelsen av at dette var en terapifilm og ikke et filmdrama. Dette er nok ikke en film som vil favne bredt blant seerne. Derimot er det sannsynlig at den vil treffe et smalere segment blant de noe eldre, tenker jeg. Takket være Meryl Streep, som bærer filmen, har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fire

Innspilt: 2011
Originaltittel: Hope Springs
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Kay), Tommy Lee Jones (Arnold) og Steve Carell (Dr. Bernie Feld) m.fl.
Spilletid: 99 min.




Et ekteskap preget av avstand
Kay lengter etter mer substans i ekteskapet
Hvor har det blitt av varmen de en gang hadde for hverandre?
I parterapi

søndag 23. desember 2012

"The Borgias" - sesong 2 (Regissør: Neil Jordan m.fl.)

Om Borgiafamiliens oppstigning og fall på slutten av 1400-tallets Italia

Serien om Borgias går over to sesonger, og består av 19 episoder. I første sesong var vi vitne til hvordan Rodrigo Borgias ved hjelp av kløkt og sluhet tilranet seg pavemakten i 1492 - en makt han skulle beholde frem til 1503. Som pave Alexander Sextus med kone og fire barn (som snart ble til tre), var han nødt til å skille seg fra sin kone for å leve i sølibat. Like fullt skulle han bli den paven som for ettertiden huskes som den mest korrumperte og umoralske av dem alle. 


Pavens tre barn - Cesare, Giovanni og Lucrezia - skulle komme til å få sentral betydning i årene som fulgte mens pave Alexander Sexus satt ved makten. Datteren Lucrezia var gudsbenådet vakker, og henne ønsket paven å gifte bort til erkefienden Giovanni Sforza, i håp om å skape en allianse. I sesong 1 fikk vi se hvilken tragedie dette innebar for Lucrezia, som på bryllupsnatten ble voldtatt av sin ektemann, fordi han var avsindig av raseri pga. sin impotens. Senere tok hun en stallgutt som elsker - en forbindelse som fikk som resultat at hun fødte en sønn. Elskeren skulle imidlertid komme til å betale en høy pris for denne forbindelsen. 

Paven utnevnte sønnen Giovanni til hærfører og Cesare som kardinal - dette for å sikre seg kontroll over landets to viktigste maktområder. Vi må huske på at Italia på denne tiden ikke var samlet til et rike, og at paven i likhet med mange andre var å regne som en slags småkonge for sitt område av landet. Han var mao. ikke bare hersker innenfor den katolske kirken. Etter hvert vokste det frem et hat mellom brødrene Giovanni og Cesare, og kun farens - dvs. pavens - iherdige kamp for å opprettholde fred og fordragelighet innad i familien, forhindret at brødrene gikk løs på hverandre på et tidligere tidspunkt ... 

I mens hadde Lucrezia kommet hjem igjen til familien etter sitt mislykkede ekteskap, og hennes fyrrige spanske blod gjorde at hun ikke hadde tenkt å finne seg i å bli giftet bort til den første og den beste. Farens iherdige forsøk på å få henne til å forstå at hele familiens ære og trygghet sto og falt på at de fikk henne godt gift, fikk henne ikke til å endre oppfatning. 

Hatet mellom Borgia-familien og Sforza-familien ble ikke mindre etter at Cesare tok et oppgjør med Giovanni Sforza, men i motsetning til broren Giovanni hadde han hodet med seg når han tok sine beslutninger. Lenge før begrepet psykologisk krigføring var oppfunnet, brukte han det han hadde av kløkt og klokskap for å unngå krig med franskmennene. Og paven hadde virkelig nok med å håndtere det indre opprøret som var i ferd med å bygge seg opp i Rom, som en direkte følge av hans egen dårskap og horing med alt som beveget seg i skjørt i hans nærhet, om han ikke også skulle måtte forholde seg til trusler utenfra. 

Alle annerledes tenkende ble torturert og sperret inne før de ble drept, og det fantes virkelig ingen grenser for utspekulerte metoder for å fremkalle smerter og pinsler for ofrene. Samtidig skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før pave Alexander Sextus´tid er over, og at hans omvendelse til et mer nøysomt og kysk liv etter at at taket i en kirke nesten dreper ham, kommer for sent ... Her planlegges opprør, giftdrap og kupp, og spørsmålet er etter hvert hvem som først klarer å ta paven av dage ... 

Selv om serien om Borgias ikke er 100 % historisk korrekt, handler den om en pave som rent faktisk har levd, og som var meget omstridt pga. sin livsførsel. Som alltid er det imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om absolutt alt ved hans ettermæle er i overensstemmelse med virkeligheten, fordi det først og fremst er hans fiender som har skrevet historien. Her som i sesong 1 har i alle fall produsenten lykkes i å lage et storslagent drama som holder seeren i en skrustikke fra første til siste episode, med en dramaturgi og en spenning som gjør at man blir helt avhengig og bare se en epiode til - og enda en og enda en til ... Den eneste virkelig kjente skuespilleren som opptrer i serien, er Jeremy Irons, men de øvrige skuespillerne gjør også flotte rolletolkninger. Her er det duket for intriger, hete elskovsscener mellom vakre mennesker, en ondskap som ikke kjenner noen grenser og et begjær som er til besvær for dem dette gjelder. Og selv om det var ålreit at alle plottene på en måte fant sin løsning til slutt, beklager jeg sterkt at det ikke er en sesong nr. 3 ... Jeg gir terningkast fem til denne serien! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Borgias - the original crime family: Season 2
Nasjonalitet: Canada, Irland, Ungarn
Genre: Drama, TV-serie
Skuespillere: Jeremy Irons (Rodrigo Borgia - pave Alexander Sextus), François Arnaud (Cesare Borgia), Holliday Grainger (Lucrezia Borgia), Lotte Verbeek (Giulia Farnese), David Oakes (Juan Borgia), Ronan Vibert (Giovanni Sforza), Sean Harris (Micheletto), Michel Müller (Kong Karl VIII av Frankrike), Luke Pasqualino (Paulo), Peter Sullivan (Cardinal Ascanio Sforza) m.fl.
Spilletid: 8 t 17 min.





Cesare
Lucrezia og Cesare
Paven og hans elskerinne
Lucrezia og hennes sønn

søndag 16. desember 2012

"De urørlige" (Regissører: Eric Toledano og Olivier Nakache)

Herlig og varm komedie!

Den ene etter den andre har vært fra seg av ovasjoner etter å ha sett denne filmen, og da også Solgunn betegnet den som en perle, var dette faktisk avgjørende for at jeg ikke kunne vente til DVD´en kommer. Nå har også jeg sett den, og jeg er ikke i tvil: jeg melder meg inn i halleluja-koret selv: Fantastisk film på alle mulige vis!


Philippe er mangemillionær og har blitt lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. Resten av sitt liv må han sitte i rullestol, men dette forhindrer ikke at han har et ønske om å få maksimalt ut av det livet han nå har til disposisjon. Han har et helt batteri av tjenestefolk rundt seg - folk som ikke vet hva godt de kan gjøre for ham. Og Philippe er en enkel "pasient" i så måte! Ikke bare er han en blid fyr med både humor og glimt i øyet, men han er et gjennomgodt menneske som aldri ville finne på å se ned på noen. Han ønsker seg en personlig assistent som kan hjelpe ham gjennom dagliglivets gjøremål.

På venterommet sitter en rekke kandidater som er innkalt til intervju til pleieassistentjobben. Alle er menn, og alle er ... utrolig kjedelige! Med ett hederlig unntak ... Driss er farget og han befinner seg ikke der for å få en jobb, men for å få et stempel på et dokument slik at han kan fortsette å heve arbeidsledighetstrygd. Mot alle odds er det nettopp Driss Philippe ønsker å ansette, og dermed begynner moroa. For ikke bare blir det tidvis fullstendig kræsj mellom ulike sosiale klasser, men også mellom en mann som har mye kunnskaper om både musikk, kunst og litteratur og en som egentlig ikke har peiling på noe. Akkurat dette at Driss noen ganger fremstilles som litt klumsete og dum, har fått enkelte til å hevde at filmen er rasistisk. Det er etter mitt skjønn en stor misforståelse, fordi Driss virkelig blir håndtert med den største respekt og ikke minst varme av sin oppdragsgiver. Jeg flirte meg fullstendig fillete gjennom alle episodene i filmen, og høydepunktet var da Philippe hadde leid inn et symfoniorkester til bursdagen sin og Driss kjente igjen de fleste klassiske stykkene som ble spilt - "men det er jo Tom & Jerry-musikken", "og det er pausemusikken til opplysningen" osv. Jeg fikk faktisk deja vu til første gang vi så Disneys "Fantasia" med ungene for over 10 år siden. Etterpå bidro Driss til å tine opp den formelle og noe stive stemningen blant bursdagsgjestene. 

Som alle virkelig gode komedier, er det et alvor bak all latteren. "De urørlige" er ikke noe unntak i så måte. For om Driss er en morsom og kul fyr, så kommer han fra et miljø med mye sosial elendighet i Paris. Samtidig blir filmen, som er basert på en virkelig hendelse, en påminnelse om at man ikke skal være så redd for å la to såvidt ulike verdener som dem Philippe og Driss representerer, møtes. Her kan til og med vennskap, tillit og varme oppstå! Filmen er en sjarmbombe av dimmensjoner, og selvsagt er det ikke ueffent at hovedrolleinnehaverne er helskjønne - hver på sitt vis. Jeg gir terningkast seks til denne filmen!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Intouchables
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Komedie
Skuespillere: François Cluzet (Philippe), Omar Sy (Driss), Anne Le Ny (Yvonne), Audrey Fleurot (Magalie), Clotilde Mollet (Marcelle), Alba Gaia Bellugi (Elisa), Cyril Mendy (Adama), Christian Ameri (Albert), Marie-Laure Descoureaux (Chantal), Gregoire Oestermann (Antoine), 
Spilletid: 112 min.




Er det noe Philippe og Driss har sammen, så er det sans for fart og spenning!
Den tidligere spenningssøkende Philippe kunne ikke fått en bedre assistent!
Philippe og Driss
Driss tar over hele bursdagsselskapet

søndag 9. desember 2012

"The Girl with the Dragon Tattoo" (Regissør: David Fincher)

Stieg Larssons første bok i Millennium-triologien som amerikansk film

Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste Stieg Larssons Millenniumtriologi - faktisk så mye som 4-5 år. Og jeg husker godt med hvilken spenning jeg og andre gikk og ventet på tre´eren, og lurte på om vi ikke like godt skulle lese den på svensk. Både bok 1 og 3 ga jeg den gangen terningkast seks, mens bok 2 måtte "nøye seg med" terningkast 5, og jeg karakteriserte bøkene som den desidert beste krimserien jeg noen gang hadde lest - åndeløst spennende og med et så mangefascettert plott at man kunne få åndenød av mindre. Bøkene var (og er) sterkt avhengighetsskapende, og sjelden har jeg hørt folk som vanligvis ikke leser veldig mye, utbryte: "Har du ikke lest Stieg-Larsson-bøkene!!!???" Det var nærmest sidestilt med ikke å ha lappen. 


Jeg har selvfølgelig sett den svenske filmtriologien (før jeg begynte å blogge om filmer), og det var med en følelse av lettere irritasjon jeg registrerte at amerikanerne skulle lage sin helt egen film. Holdt det kanskje ikke med at svenskene hadde gjort dette allerede? Jeg kunne dessuten ikke forestille meg at noen skulle passe bedre i rollene som henholdsvis Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander enn nettopp de svenske skuespillerne Michael Nyqvist og Noomi Rapace. Lenge var jeg derfor fast bestemt på at den amerikanske utgaven skulle jeg ikke se! For jeg hadde jo sett denne trilogien! Prinsippløs som det skulle vise seg at jeg var, holdt jeg ikke på dette da en kollega av meg og jeg begynte å diskutere filmen og jeg fikk tilbud om å låne den. Bare for å ha sagt det: den svenske filmen er og blir best, men den amerikanske filmen er ikke så verst den heller - inntil jeg oppdaget at de hadde endret på slutten, slik at film og bok ikke stemmer. Pokker heller! Det burde ikke vært lov!

I filmens åpningsscene har eieren av magasinet Millennium - Mikael Blomkvist (spilt av Daniel Craig) - tapt en rettssak. Han er dømt fordi han ikke har kunnet bevise at nylige avsløringer av den korrupte forretningsmannen Hans-Erik Wennerström er sanne. Alle vet at de er nettopp det - altså sanne - men dette hjelper ikke Blomkvist i de juridiske basketakene i retten. 

Dommen har så vidt fått tid til å synke inn da Blomkvist blir oppringt av en mann som ønsker å gi ham et oppdrag for Henrik Vanger, en forretningsmagnat av de store i Sverige. Blomkvist er skeptisk, men bestemmer seg for å bli med ut til Vangers bolig, ca. fire timer med tog fra Stockholm. Som belønning loves han nye opplysninger om Wennerström, som en gang for alle skal detronisere ham. Blomkvist skal offisielt skrive Henrik Vangers biografi, mens det egentlige oppdraget er å etterforske en forsvinning og et mulig drap som ligger 40 år tilbake i tid. Den gangen forsvant nemlig Vangers niese Harriet sporløst, og pga. av en ulykke samme dag som sperret broen som forbinder øya med fastlandet, har det i alle år vært antatt at Harriet ble drept. Vanger selv har for øvrig hvert eneste år mottatt en presset blomst i glass og ramme på sine fødselsdager - den samme gaven Harriet pleide å gi ham mens hun levde. Den som sender ham disse blomster-bildene må derfor kjenne til at han pleide å få slike gaver, og det er i realiteten kun han selv, Harriet .... og muligens morderen. Harriet som en gang var hans øyestein, den han ønsket å overlate forretningsimperiet til ... Hvem ønsket å få henne fjernet?

Parallelt følger vi Lisbeth Salander, en ung kvinne som står under vergemål etter psykisk helsevern - først og fremst fordi hun forsøkte å drepe sin far i 12 årsalderen, men også fordi hun bærer et visst preg av mild autisme (eller Aspergers syndrom). Salander er et datageni, og hun hacker seg inn på hva det skulle være av datanettverk. Hun blir derfor hyret inn i etterforskningen av mange mennesker. En dag får vergen hennes slag og havner på sykehjem. Den nye vergen - Nils Bjurman - viser seg raskt ikke å være helt god. Ikke bare ydmyker han Salander og tar fra henne den økonomiske friheten hun frem til da har hatt, men som gjengjeld for å skrive ut sjekker til henne - med penger hun selv har tjent - må hun stille opp med seksuelle tjenester. Det går ikke lang tid før Salander (spilt av Rooney Mara) finner en løsning som Bjurman ikke i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg var mulig.

Etter som Blomkvist begynner å grave i Vanger-familiens hemmeligheter, tegner det seg etter hvert et bilde av noen grufulle menn i familien (derav tittelen på Millennium-triologiens første bok - "Menn som hater kvinner"). Og verre skal det bli! Mye verre! For Vanger-familien er så dysfunksjonell som det nesten er mulig å bli. Og selvsagt krysses Blomkvists og Salanders veier, og Salander skal vise seg å bli nyttig på flere måter for Blomkvist. Særlig fordi den etterforskningen han bedriver, absolutt ikke er ufarlig ...

I likhet med den svenske filmen om den første boka i Millenniumstriologien, varer den amerikanske i 2,5 time. Jeg blir alltid litt skeptisk når filmer varer så vidt lenge, fordi det kan være langdrygt. I svært mange tilfeller tenker jeg også på slutten at en noe strammere regi kunne ha gjort seg - samtidig som jeg i andre tilfeller (særlig der filmer er basert på bøker jeg allerede har lest) at detaljene fyker forbi altfor fort, så pass at man nesten må ha lest boka for i det hele tatt å skjønne noe. Når det gjelder "The Girl with the Dragon Tattoo" er det etter mitt skjønn grunnlag for å mene at filmen er akkurat passe lang. I alle fall var jeg så oppslukt at jeg glemte både tid og sted. 

Jeg synes at Daniel Craig gjorde en flott figur som Mikael Blomkvist, mens jeg ikke følte at Rooney Mara stemte med min forestilling av Lisbeth Salander. Hun ble rett og slett for tam (eller for autistisk?). Litt eksklusivt og morsomt var det å se Stellan Skarsgård i en mindre rolle. Filmen er for øvrig spekket med effekter som bidrar til å bygge opp en uhyggestemning, som gjør at man uten å merke det selv, spenner alt som er av muskler i kroppen underveis og først etter rulleteksten merker hvor sliten man er. Alt i alt en severdig film, som etter mitt skjønn kvalifiserer til terningkast fem, men som mangler det lille ekstra som jeg følte at den svenske filmen hadde. Autensitet er kanskje et stikkord her. Så får vi se da - om jeg velger å se den amerikanske oppfølgeren når den kommer, eller om jeg istedet skal se den svenske triologien på nytt ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Girl with the Dragon Tattoo
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Daniel Craig (Mikael Blomkvist), Rooney Mara (Lisbeth Salander), Yorick van Wageningen (Nils Bjurman), Christopher Plummer (Henrik Vanger), Stellan Skarsgård (Martin Vanger), Joely Richardson (Anita Vanger), Robin Wright (Erika Frode) m.fl. 
Spilletid: 2 t 32 min.




Rooney Mara i rollen som Lisbeth Salander
Henrik Vanger og Mikael Blomkvist
Man ydmyker ikke Lisbeth Salander uten store kostnader ... 

onsdag 5. desember 2012

"Le Havre" (Regissør: Aki Kaurismäki)

Om illegal innvandring og engasjement i enkeltskjebner

I sitt tidligere liv forsøkte Marcel Marx seg som forfatter, før han trakk seg tilbake til havnebyen Le Havre i Frankrike. Her livnærer han seg som skopusser, et yrke som ikke akkurat fører til flust med penger. Han er gift med en temmelig nevrotisk kvinne, Arletty, og sammen lever de et nokså enkelt liv. Arletty har stålkontroll over pengene Marcel tjener. Det lille hun lar Marcel få beholde, bruker han opp på stambarbesøkene sine. 


En dag blir Arletty alvorlig syk, og havner på sykehus. Mens hun er innlagt, blåses en sak opp i media. En stor containerlast med illegale innvandrere fra Afrika er avslørt, men før politiet helt får med seg hva som skjer, klarer en ung gutt å stikke av. Alle i Le Havre kjenner historien fra mediene, og da Marcel en dag sitter og spiser lunch nede ved havna, og ser en gutt gjemme seg i vannet under bryggene, skjønner han umiddelbart hvem dette er.  Et ønske om å hjelpe denne gutten, som heter Idrissa, våkner i ham, og etter hvert mobiliseres alle i gata der han bor i saken. I mellomtiden kommer politiet på sporet av ham og begynner å bli vel nærgående ... Idrissa har ett ønske: å komme seg til London, hvor moren hans oppholder seg ulovlig, men er i full jobb og lever i en slags skyggetilværelse i det engelske samfunnet. Problemet er imidlertid at det koster mange penger å få noen til å ville risikere turen over den engelske kanal, og er det noe Marcel ikke har mest av, så er det penger ... 

Til å begynne med tenkte jeg at denne filmen virket vel spesiell. Det var noe med de forknytte personene og ikke minst måten historien ble fortalt på som ga et noe endimmensjonalt inntrykk. Det tok imidlertid ikke så lang tid før dette inntrykket fortok seg, og handlingen i filmen begynte å gripe meg. Temaet i filmen - illegal innvandring - er velkjent i havnebyer som Le Havre. I "Le Havre" gis en av de illegale innvandrerne et menneskelig ansikt, og i så måte likte jeg godt at den unge gutten ble fremstilt både som ressurssterk og veltilpasset. Måten lokalbefolkningen slo ring rundt ham, for å hjelpe ham mot et politi de ikke hadde helt tiltro til, var også meget rørende. 

Skuespillerne i filmen var i alle hovedsak ukjent for meg, med unntak av Jean-Pierre Darroussin, som spilte politiinspektør Monet. Den noe stramme regien - særlig det at rollefigurene ikke fikk utfolde seg mer - falt ikke helt i smak hos meg. Derfor ender jeg etter en helhetsvurdering bare på terningkast fire denne gangen. Utslagsgivende for at det like fullt ble så pass som en firer, er en fin og rørende historie om et viktig tema, som fikk meg til å tenke på egne holdninger til innvandring generelt og illegal innvandring spesielt. Regissøren Aki Kaurismäki er for øvrig finsk, og har en rekke filmer på samvittigheten. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Le Havre
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: André Wilms (Marcel Marx), Kati Outinen (Arletty), Jean-Pierre Darroussin (Monet), Blondin Miguel (Idrissa) m.fl.
Spilletid: 89 min.






søndag 18. november 2012

"Elles" (Regissør: Małgorzata Szumowska)

En film om verdens eldste yrke
Hver gang det dukker opp en ny film med Juliette Binoche i hovedrollen, jeg se den. En side ved saken er at jeg har veldig sansen for Binoche´s ujålete måte å tolke sine roller på. En annen side ved saken er at hun så og si utelukkende spiller i hva jeg vil karakterisere som kvalitetsfilmer. Hennes genre er ikke underholdningsindustrien, idet filmene er mer dyptpløyende enn som så. Regissøren  (Małgorzata Szumowska) av denne filmen kjenner jeg ikke til, men på Wikipedia kan jeg lese at denne polske kvinnen har regissert en rekke filmer. Dessuten var hun co-producer av Lars von Triers film "Anti christ". "Elles" hadde release på DVD for få dager siden.

Journalisten Anne (spilt av
Juliette Binoche) lever et vellykket liv som journalist for magasinet Elle. Hun er gift, og hun og ektemannen Patrick har to barn. Artikkelen hun for tiden jobber med er studentprostitusjon, og i den forbindelse møter hun to unge kvinner som har valgt (luksus-)prostitusjon for å finansiere sine studier. Ingen av dem kjenner hverandre, og Anne har lovet dem begge full anonymitet. 

Charlotte - eller Lola som hun har valgt å kalle seg - er en helt alminnelig litteraturstudent, men med et ualminnelig vakkert ytre. Ingen har tvunget henne inn i prostitusjonen, og hennes beveggrunner for å gå inn i dette yrket er utelukkende penger. Alle pengene hun tjener gjør at hun ikke trenger å jobbe så mye, men kan vie det meste av sin oppmerksomhet mot studiene. I begynnelsen møter Anne noe som vel må karakteriseres som en nokså lykkelig hore, men det går ikke veldig lang tid før fasaden slår sprekker. Alle løgnene hun omgir seg med gjør nemlig noe med henne. Familiemiddagene med foreldrene er ikke lenger de samme, og en dag stopper alt opp overfor kjæresten, som hun ikke lenger orker å ha sex med. Og så opplever hun det som nesten måtte komme: en syk kunde som holder på å ødelegge henne ... 

Alicja er en polsk student som kommer til Frankrike for å studere. Da hun under reisen blir frastjålet sin koffert og studiebeviset, får hun store problemer med å få seg et student-husvære. Helt opprådd for både penger og hjelp, havner hun nokså raskt i verdens eldste yrke, prostitusjonen. Med utsikter til en lekker leilighet og et luksusliv, frister det etter hvert ikke å gå tilbake til en fattigslig studenttilværelse. Alicja velger utelukkende gifte menn som kjeder seg i sine ekteskap. Med henne kan de leve ut sine seksuelle fantasier som de aldri ville drømt om å presentere for sine koner. Alicja herdes raskt, og hun tar for seg av det horekundene har å by henne. I motsetning til Lola skammer hun seg ikke plagsomt over det hun driver med. Helt til mamma kommer på besøk ... 

Møtene med Charlotte og Alicja gjør noe med Anne og hennes forhold til ektemannen, vennene deres og hennes syn på egen seksualitet. Er alle menn egentlig potensielle horekunder? Og hva med hennes eget ekteskap? Det ville være en løgn å si at ekteskapet blomstrer, og dette får henne til å lure på om ektemannen også er en horekunde. Hun har i alle fall oppdaget at han ser mye på porno på PC´en ... i smug ... 

Juliette Binoche er som vanlig helt fantastisk og meget troverdig som journalisten Anne. Hun møter horene med stor respekt, og får dermed frem ting som nesten ingen før henne har klart. Anaïs Demoustier og Joanna Kulig i rollene som henholdsvis Charlotte og Alicja er også overbevisende. Filmen inneholder mange sterke scener og dette har derfor gitt den aldersgrensen 15 år. Man sitter ikke uberørt etter å ha sett denne filmen, og den gjør noe med en som seer. Selv om regissøren gjør alt for å unngå å moralisere, er det ikke vanskelig å oppdage at dette yrket har sine baksider. Baksider som gjør at alle som ser filmen vil tenke at prostitusjonen har sin pris, selv om fasaden til de luksusprostituerte er glamorøs nok. Mens jentene tenker at det er like vanskelig å slutte med dette som å slutte å røyke. For pengene og de mulighetene dette gir, medfører en farlig avhengighet ... Her blir det terningkast fem

Innspilt: 2011
Originaltittel: Elles
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Anne), Anaïs Demoustier (Charlotte), Joanna Kulig (Alicja), Louis-Do de Lencquesaing (Patrick) m.fl.
Spilletid: 1 t 25 min.




Journalisten Anne møter Lola/Charlotte for første gang
Lola - en lykkelig hore?
Alicja
Anne og ektemannen Patrick

lørdag 3. november 2012

"Hva gjør vi nå?" (Regissør: Nadine Labaki)

Sjarmbombe fra Libanon

Nadine Labaki (f. 1974) er nok atskillig mer kjent som skuespiller enn som regissør, idet hun har spilt i en hel del filmer, mens hun kun har regissert to. Den første filmen hun regisserte er "Caramel" (med originaltittelen "Sukkar Banat" eller "Karamell", som den het på norsk), og den andre er "Hva gjør vi nå?" ("den engelske tittelen er "Where do we go now?"). Labaki har selv sentrale roller i begge disse filmene, og det er derfor hun som preger filmplakatene. Jeg har selv sett "Karamell", men dette var før jeg begynte å blogge om filmer. Når det kommer noe så sjelden som en film fra Libanon, er dette en må-se-og-eie-film for mitt vedkommende. I det hele tatt er jeg svært fascinert av det meste av film som kommer både fra Midt-Østen spesielt og Asia generelt. Som regel må filmene ha vunnet noen priser for å komme til Norge, og dette i seg selv borger for kvalitet - selv om jeg skulle ønske at også andre filmer som ikke når opp i denne beinharde konkurransen hadde sluppet gjennom nåløyet. 


"Hva gjør vi nå?" er en meget prisbelønt film (bl.a. fikk den publikumsprisen under filmfestivalen i Oslo - Film fra sør - i 2011, i tillegg til i Toronto og San Sebastian), og hvorfor skjønner vi i det øyeblikket vi er midt i filmens åpningsscene. Filmen er nemlig en sjarmbombe!

Vi befinner oss i en liten libanesisk landsby hvor kristne og muslimer har bodd side om side i uminnelige tider. Landsbyen er omgitt av landminer, noe vi ikke minst blir minnet om ved at et av barna humper rundt på krykker. Befolkningen er av den grunn i realiteten nokså isolert, idet det er forbundet med stor risiko å bevege seg utenfor landsbyen. 

Noe av det som samler landsbyen - både kristne og muslimer - er et gammelt skrap av en TV som settes opp slik at alle kan få et glimt av hva som foregår ute i den store verden. Billedkvaliteten er elendig, og dette får selv noe så uskyldig som en nyhetssending til å virke uanstendig, der nyhetsoppleserens bryster bølger hit og dit under sendingen pga. forstyrrelser i eteren. Det oppstår dessuten stor uenighet mellom de kristne og muslimene, de unge og de eldre, de mest troende og de mest liberale om hva de skal få se - som lidenskapelige kyssescener fra gamle Hollywood-filmer. Mennene (enten de er kristne eller muslimer) misliker sterkt at bryske matroner (fra begge leire) fratar dem gleden av å se de pirrende scenene. 

Den dagen landsbyens TV blir sabotert - tilfeldigvis eid av en kristen kvinne - begynner hun og hennes trosfeller å spekulere i om det kan være noen av muslimene i landsbyen som står bak dette. I begynnelsen fører dette til økende aggressivitet mennene imellom, og kun kløkt og klokskap forhindrer at de to fraksjonene går løs på hverandre. Men da moskeen blir invadert av geiter og høns, som har spredt sine ekskrementer blant helligdommene i bygningen, er muslimene sikre på at dette er de kristnes hevn pga. TV´en. De knuser Madonna-figuren til de kristne, og dermed er det krigslignende tendenser i den lille landsbyen. Forholdet mellom de kristne og muslimene blir ikke bedre av at de vet at det ute i verden allerede er en pågående konflikt mellom deres trosfeller. Det letes etter våpen i kjellere og på loft i alle hjemmene, og det bygger seg opp til et skikkelig blodbad. En av de muslimske kvinnene hvis sønn er drept på vei fra byen og hjem til landsbyen, våger ikke en gang å fortelle om dette av frykt for at dette skal eskalere konfliktnivået. Hun gjemmer derfor liket av sønnen sin i påvente av at det hele skal roe seg.

Gode råd er dyre, og kvinnene i landsbyen skjønner at hele deres eksistens er truet dersom de ikke lykkes i å få mennene til å bli venner igjen. I første omgang lager de et gigantisk hasj-kake-party i håp om å fremkalle humoren og latteren igjen - på tvers av religionsskillene dem i mellom. Etter hvert skal det vise seg at kvinnene har flere jokere i ermet for å få landsbyens menn til å roe ned konfliktnivået ... 

Dette er en film som får latteren til å sitte meget løst! Og det på tross av at det i bunnen også er elementer av noe tragisk utover handlingen i denne filmen. Med en herlig og fandenivoldsk humor angriper regissøren sider ved praktiseringen av religion som jeg ville ha trodd var tabu. På den måten ufarliggjør hun skillene mellom praktisering av hhv. kristendom og islam. Jeg ser at noen kritikere har reagert på at mennene i filmen er gjort dumme og fanatiske, mens kvinnene i større grad fremstår som både kløktige og fornuftige. Selv tenker jeg at dette nettopp er med på å fremkalle lattersalvene. Dessuten er dette en komedie, og da er det vel også lov å bruke karikerte personligheter som et virkemiddel? Noe av det jeg likte minst ved filmen var en scene hvor noen russiske prostituerte havnet i landsbyen pga. motorhavari (heller ikke det en tilfeldighet, skal det vise seg), og hvor disse fremstilles som noen fjols som ikke skjønner hvilken virkning deres nakne mager og skuldre har på de stakkars mennene som ikke er vant til så mye naken hud. Det ble litt for dumt. Forelskelsen mellom den kristne kvinnen Amale (spilt av regissøren selv) og den muslimske mannen som maler veggene inne i hennes restaurant, kunne dessuten ha vært drevet noe lenger - men riktig søtt og sjarmerende var dette uansett. Denne filmen tok meg med storm, og hadde det ikke vært for et par av scenene med de russiske prostituerte, ville jeg helt uten videre ha gitt filmen terningkast seks. I stedet blir det "bare" terningkast fem og en halv. Dette er nemlig en film som tåler å bli sett flere ganger, uten at filmen på noen måte vil lide under dette. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: وهلّأ لوين؟ w halla' la wayn
Engelsk tittel: Where do we go now?
Nasjonalitet: Libanon
Språk: Arabisk
Skuespillere: Nadine Labaki (Amale), Claude Moussawbaa (Takla), Layla Hakim (Afaf), Antoinette Noufily (Saydeh), Yvonne Maalouf (Yvonne), Adel Karam (buss-sjåfør), Mustapha Sakka (Hammoudi), Mustapha El Masri (Hanna)
Spilletid: 102 min.



Kvinnene i landsbyen 
Nadine Labaki som Amale
Hva skjer med mennene?
Kvinnene går sammen for å lage et gigantisk hasj-kake-party

Populære innlegg