"Winter of Discontent" (Regissør: Ibrahim El Batout)

Den arabiske våren i Egypt

Det er alltid spennende når filmer fra Midt-Østen og omegn blir tilgjengelig for det norske filmpublikumet! I så måte var det et "must" å grabbe med seg denne filmen da jeg her om dagen kom over den på en av mine mange turer innom Platekompaniet. Noe av grunnen til at den i det hele tatt er på det norske markedet (som spesialimport), er at dette var Egypts bidrag som beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen ble ikke nominert. (Kilde: Wikipedia) Det er ikke enkelt å finne noe særlig informasjon om denne filmen - i alle fall ikke på engelsk - på nettet, og det som ligger der av informasjon er ytterst mangelfullt etter mitt skjønn. 

Jeg gjør oppmerksom på at det finnes en annen film med samme navn fra 1983, hvor Waris Hussein har regien. Tittelen "Winter of Discontent" kan best oversettes med "vinterens misnøye". Det som senere er blitt kjent som den arabiske våren startet i januar i 2011 ...

I filmens åpningsscene sitter journalisten Amr inne i en leilighet med balkongdøren åpen. I nærheten er det støy fra en folkemengde i fullt opprør, og vi skjønner fort at dette er de første tilløpene til demonstrasjoner på Tahrir Square/Tahrir-plassen. Amr våger seg ikke ut, og senere skjønner vi hvorfor. Han er en av de mange som har vært utsatt for tortur i egyptiske fengsler ... Noen av scenene er grusomme, og nettopp av den grunn er filmen gitt 15 årsgrense.

De første demonstrasjonene fant altså sted den 25. januar 2011, og demonstrantene ønsket at president Hosni Mubarak og hans regime, som hadde sittet med en eneveldig makt i nesten 30 år, skulle gå av. Hans styresett bar preg av politivold, tortur av fanger i fengslene, unntakstilstander, feilslåtte lover, mangel på ytringsfrihet og dårlig levestandard, for å sitere en artikkel om den arabiske våren, som finnes på Wikipedia. 

I løpet av filmen, hvor demonstrasjonene på Tahrir-plassen hele tiden kan høres i bakgrunnen, i alle fall der hvor handlingen er lagt til 2011 og ikke et par år før da Amr og flere med ham ble torturert, får vi innblikk i ulike sider ved det egyptiske samfunnet i tiden før den 11. februar - den dagen Hosni Mubarak fikk av. Pressen var kneblet og bidro til å opprettholde det narrespillet som var bestilt fra myndighetenes side - alt for å skape ro og orden. For menneskene som bodde i Kairo fremsto virkeligheten nærmest uforståelig. De befant seg midt i urosenteret, mens TV-nyhetene ikke inneholdt noe som helst om det som skjedde. På BBC og andre utenlandske nyhetskanaler kunne egypterne imidlertid se hva som skjedde i deres eget land ... Forsøk på å kutte forbindelsen til Facebook og Twitter, der det begynnende masse-opprøret faktisk startet (slik jeg har forstått det), var ikke tilstrekkelig til å stanse folkets opprør. 

Filmen, som ble innspilt i 2012, sier ingenting om fortsettelsen etter at Mubarak gikk av ... Ikke annet enn å vise lykkerusen i gatene over at deres fredelige demonstrasjoner faktisk hadde lyktes. Opprøret kostet noen hundretalls mennesker livet, og mangfoldige tusen ble skadet. Et opprør som i bunn og grunn var fullstendig upolitisk, og selv om dette i seg selv var bra, er det kanskje noe av årsaken til de fortsatte urolighetene i landet? 

Jeg er veldig glad for at jeg har fått anledning til å se denne filmen, samtidig som jeg skjønner at den aldri kan bli en internasjonal suksess-film. Til det er nok filmen litt for mye preget av det lavbudsjettet den er produsert under. Rent bortsett fra en del sterke tortur-scener, foregår det meste av filmen innomhus, og vi får knapt se en eneste menneskemengde - ikke før helt på slutten. Samtidig er budskapet i filmen meget sterkt, og det den får frem er i grunnen at folk er folk uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Her er menneskene opptatt av de samme tingene som overalt ellers i verden - nemlig at deres barn skal få en trygg og god oppvekst, at det skal være ufarlig å ytre seg i offentligheten, at man ikke når som helst skal oppleve å få hjemmet sitt stormet og endevendt - for ikke å si ødelagt - av landets politistyrke ... ikke for noe du har gjort, men for noe du har tenkt eller ytret. Filmen viser også hva som skjer når myndighetene har gått så langt at deres befolkning faktisk er villig til å gjøre alt - også å ofre livet - for sine etterkommere, i håp om å være med på å bidra til å skape en bedre verden ...

Jeg anbefaler virkelig denne filmen - rett og slett fordi den bidrar til å gi økt forståelse for noe av det viktigste som har skjedd i verden i nyere tid!

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: El sheita elli fat / الشتا إللى فات‎
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk (tekstet på engelsk)
Genre: Drama
Skuespillere: Tamer Abdul-Hamid, Salah Alhanafy, Salah Hanafy, Moataz Mosallam, Amr Waked, Farah Youssef m.fl.
Spilletid: 96 min.

"The Line of Beauty" (Regissør: Saul Dibb)

Mesterlig mini-serie om livet blant London-fiffen på 1980-tallet

Denne mini-TV-serien, her samlet på en DVD med en varighet av rundt tre timer, har jeg ventet på. Jeg fikk den nemlig aldri med meg mens den gikk på TV. Filmen, som ble innspilt i 2006, er basert på Alan Hollinghurst Booker-prisbelønte roman med samme navn fra 2004. Den handler i korte trekk om kjærlighet, svik, politisk intrigespill, dop og høy partyfaktor, dype familiehemmeligheter og utroskap blant fiffen i London på 1980-tallet, dvs. mens Tatcher-regimet og toryene satt med makten i Storbritannia. (Jeg advarer: et godt stykke på vei spoiler jeg denne filmen i mitt handlingsresymé og min analyse av filmen. Like fullt: jeg avslører på ingen måte alt, bare for å ha sagt det.)

Nick Guest er ikke akkurat en fattiggutt, men han tilhører like fullt definitivt ikke den engelske overklassen. Da han inviteres hjem til vennen Toby Fedden, hvis far er et sentralt tory-medlem, for å bo hos familien over sommeren, er han meget lykkelig. Å få komme inn i deres herskapelige hus i Kensington Park Gardens, et av de flotteste strøkene i London, er for ham en stor opplevelse i seg selv. Nicks far er antikvitetsforhandler, og Nick har derfor en viss peiling på gamle antikvariske møbler og kunst. Han er derfor full av beundring for alle rikdommene han ser samlet i dette hjemmet, som bare er et av flere som familien Fedden disponerer. For ikke bare har de et gedigent slott på landet, men de har selvsagt også et landsted i Frankrike, et slott det også. 

Etter hvert viser det seg av datteren i huset, Cat, har store psykiske problemer. Hun har en alvorlig sinnslidelse (bipolar), og når hun er deprimert skader hun seg selv. Foreldrene er derfor engstelige for å la henne være alene hjemme, særlig etter at sønnen Toby har flyttet hjemmefra. Det går ikke lang tid før de skjønner at Nick kan fylle rollen etter Toby. Sakte, men sikkert integreres Nick inn i familien Feddens liv - alltid høflig, passe morsom, aldri med upassende adferd - den perfekte sønn, så og si. Han får være med på alle familiens selskapeligheter, tar seg av damene, utsøkt gentleman-aktig som han alltid er. 

Mens Cat sliter med sine opp- og nedturer, har Nick andre problemer. Han er homofil, og han lengter etter å oppleve kjærligheten. Egentlig er han forelsket i vennen Toby, men han er så straight og heterofil at Nick skjønner at han aldri vil få ham. Derfor gjør han alt som står i sin makt for å skjule sine følelser. I stedet frekventerer han homsemiljøer i Londons underverden, og innleder etter hvert et forhold til Leo, en farget mann fra arbeiderklassen. Nick er relativt åpen om sin homofili og dette aksepteres for så vidt blant fiffen i London, bare man utøver diskresjon og ikke snakker om det. Dette er tross alt 1980-tallet, og åpenheten rundt homofili var ikke den samme som i dag. Etter å ha blitt dumpet av Leo, innleder han et forhold til Wani, en vakker libanesisk playboy og arving av et milliardministerium. Det meste i Wanis liv er et falsum, og han har satt mange ting i sving for å skule sin legning. 

Årene går og Nick blir boende hos familien Fedden, på tross av at han for lengst er blitt økonomisk uavhengig og fint kunne klart å stable et eget liv på beina. Men han får seg ikke til å flytte fra familien, som har blitt ham så kjær. Dessuten trenger Cat ham. Mens han frekventerer selskapslivet hos familien Fedden, stadig som en slags innleid selskapsløve, ruset på kokain for å være i i stand til å gi inntrykk av en konstant tilstand av lykke og velvære for omgivelsene, kommer til slutt Ladyen - selveste Tatcher - som gjest til huset. Og da Nick byr henne opp til dans og gjør kvelden til noe helt enestående for henne, skjønner selv Gerald Fedden at Nick må bli værende hos dem. Han er nøkkelen til husets suksess i selskapslivet. At disse endeløse selskapene er en tålmodighetsprøve for de fleste, fordi det går på det samme om og om igjen, og hvor man må tåle helt utålelige mennesker (som faren har bedt fordi han "skylder den og den så mye"), som f.eks. den usympatiske og rasistiske innenriksministeren, gjør at spesielt de unge fyller tiden med andre sysler for å holde det hele ut: å ruse seg eller ha seg med noen i et av husets mange rom ... 

Men (den tilsynelatende) lykken varer aldri evig. I forbindelse med et valg, hvor Tatcher-regjeringen vinner med et knapt flertall, avslører journalister at Fedden har drevet med innsidehandel. Dessuten avslører de hans utroskap med sekretæren. Samtidig raser livet til Cat sammen, idet hun ikke vil vite av sin egen families falske liv. Mor Fedden, Rachel, går rundt som en smilende statue, opplært som hun er til å holde fasaden for enhver pris, slik kvinner av hennes klasse i generasjoner før henne alltid har gjort. Hun står derfor sammen med sin angrende mann, selv om han må trekke sitt kandidatur fra regjeringen Tatcher. Da så avsløringene om Nicks homofili og elskeren Wanis AIDS blir trukket frem i medias søkelys, skjer det som måtte skje: all vrede rettes mot Nick. I stedet for å ta fatt i alle de tunge tingene de selv står oppe i, skiftes fokus til noe de faktisk kan gjøre noe med: å bli kvitt en leieboer som plutselig er blitt vel brysom ... som om han hadde vært et avskum hele tiden, uten at de selv hadde skjønt det ... Med en felles front mot en felles fiende, kan deres egne mye større problemer muligens dyttes under teppet og være ute av syn en stund til ... 

Denne miniserien er helt mesterlig! Foruten skuespillerprestasjoner i stjerneklassen, er plottet så komplekst og inneholder så mange lag at man sitter fjetret under hele filmen - selv om den er lang. Med Tatcher-regimet som bakteppe, og med 1980-tallsmusikk til å sette den rette stemningen, inviteres vi inn i London-fiffens liv på 1980-tallet. At regjeringsmedlemmer var utro etter noter og at en homofil legning på mange måter ikke tålte dagens lys blant overklassen, noe som ikke akkurat ble bedre da AIDS-epidemien kom, er velkjent. Her møter vi regjeringsmedlemmer hvis holdninger til lavere klasser, annerledes tenkende, andre raser osv. var preget med intoleranse og avsky. Og hvor selv en del av dem som pretenderte å være åpne og tolerante, ikke var det likevel når det kom til stykket. Tittelen "den skjønne linje" henspeiler for øvrig til et uttrykk innenfor arkitekturen, men brukes i filmen til å beskrive en stripe med kokain. Jeg gir terningkast seks! Det som har vært avgjørende ved denne vuderingen er som tidligere nevnt skuespillerprestasjonene. I tillegg kommer gjenskapelsen av et troverdig miljø, dybden i personskildringene og plottets kompleksitet. 

Innspilt:2006
Originaltittel: The Line of Beauty 
Norsk tittel: Den skjønne linje 
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Dan Stevens (Nick Guest), Tim McInnerny (Gerald Fedden), Hayley Atwell (Cat Fedden). Alice Krige (Rachel Fedden), Alex Wyndham (Wani Ouradi), Oliver Coleman (Toby Fedden), Carmen Du Sautoy (Elena), James Bradshaw (Polly Tompkins), Don Gilet (Leo Charles), Christopher Fairbank (Barry Groom) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

Ekteparet Fedden og Nick Guest

Fedden-familiens problematiske datter Cat - her sammen med Nick

Nicks første kjæreste Leo

Nicks hemmelige kjæreste, den libanesiske Wani