Et helt, helt særegent forfatterskap!
Thomas Bernhard (f. 1931 d. 1989) var en østerriksk forfatter og dramatiker, kjent for sin kritiske refsing av småborgerskapet, jf. Wikipedia. Spesielt kritisk var han til den østerrikske kulturen, som han mente stort sett var forfalsket. Hans arbeider anses for å være "den mest betydningsfulle litterære prestasjon siden andre verdenskrig", og forfatteren regnes for å være en av de viktigste tyskspråklige forfattere i etterkrigstiden.
"Havaristen" er mitt første møte med denne forfatteren, som har atskillige romaner, noveller, skuespill og annet på samvittigheten. Jeg har ikke klart å finne noen samlet oversikt over hvilke av hans bøker som er oversatt til norsk, men Gyldendal forlag står bl.a. bak utgivelser som "Betong", "Utslettelse" (1986), "Gamle mestere" (1985) og "Goethe dauer", mens Bokvennen forlag utga "Mine priser" i 2010 og "Forstyrrelse" i 2004 (det er fremdeles mulig å få tak i begge bøker). For øvrig finnes det en biografi om forfatteren, også den utgitt av Bokvennen forlag - "Thomas Bernhard - et liv" av Hans Heller. På den norske Wikipediasiden om forfatteren kan jeg imidlertid lese at "Amras" (1962), "Ja" (1978), "Billigspiserne" (1980), "Witgensteins nevø" (1983) og "Trær som faller" (1984) også er oversatt til norsk. Felles for de fleste av Bernhards bøker er at de dessverre ikke er tilgjengelige for salg lenger, og det virker også som om alle antikvariater er fullstendig støvsugd for hans bøker. Jeg har i alle fall lenge forsøkt å få tak i hans bøker, men til ingen nytte. Her er imidlertid bibliotekene redningen! Det var der jeg fant "Havaristen" til slutt.
I "Havaristen" møter vi den navnløse fortelleren (forfatterens alterego?), hans venn Wertheimer (begge østerrikere) og mer indirekte canadiske Glenn Gould (f. 1932 d. 1982). Alle tre er lovende klaverviritouser, og de har møtt opp på et klaverkurs hos den berømte pianisten Horowitz. Vi får aldri vite Horowitz´fornavn, men dette kan utvilsomt ha vært en annen enn Vladimir Horowitz, en pianist som anses som en av de største pianistene som har levd i det tyvende århundre, for å sitere Wikipedia. Hos Horowitz skal de lære å spille to musikkstykker; Bachs "Goldbergvariasjoner" og "Kunst der Fuge".
Etter å ha hørt Glenn Gould spille noen strofer av "Goldbergvariasjonene", skjønner både fortelleren og Wertheimer at de aldri kommer til å bli annet enn middelmådigheter. Glenn Gould overgår til og med sin læremester Horowitz. Wertheimers tap av musikken skildres mer dramatisk enn fortellerens, og etter dette går det virkelig nedover med vennen, som til slutt - riktignok mange år senere - ender med å ta sitt eget liv kort tid etter at Gould døde av slag mens hans spilte nettopp "Goldbergvariasjonene" ...
Språket i "Havaristen" - og visstnok i alle Bernhards bøker - er spesielt og kjennetegnes gjennom et manende og repeterende fortellingsmønster. Dette kombinert med at bøkene hans ikke inneholder et eneste avsnitt og heller ingen form for kapittelinndeling, gjør det svært krevende å lese dem. Samtidig er teksten nærmest suggererende, som en strøm av tanker uten noen andre knagger å henge dette på enn fortellerens stadig tilbakevendende minner, som ikke på noe tidspunkt tidfestes eller knyttes til noen handling i egentlig forstand. Like fullt opplevde jeg boka som vanskelig å legge fra seg, og den ble derfor lest ut i løpet av en dag - skjønt det må legges til at det tok atskillige timer, fordi alt måtte fordøyes underveis. Boka krevde sin leser!
Thomas Bernhard var i likhet med Stefan Zweig knyttet både til Wien og Salzburg, og begge var jødiske forfattere. Der slutter imidlertid all likhet mellom disse to. Der Zweig lovpriser disse to østerikske byene, der har Bernhard stort sett bare forakt til overs for dem. På side 12 i "Havaristen" skriver han blant annet - riktignok gjennom bokas forteller:
"Selve byen Salzburg, som idag, nymalt som den er helt inn i den minste krok, er enda mer avskyelig enn dengang for åtteogtyve år siden, var og er fortsatt mot alt i et menneske og tilintetgjør det med tiden, det hadde vi skjønt med en gang og hadde dratt ut av byen til Leopoldskron. Folk i Salzburg var alltid like forferdelige som klimaet og kommer jeg idag til denne byen, får jeg ikke bare bekreftet min oppfatning, men alt er bare enda mer forferdelig. Men å studere hos Horowitz nettopp i denne ånds- og kunstfiendlige byen, var sikkert en stor fordel. Er miljøet vi studerer i, fiendtlig stemt overfor oss, studerer vi bedre enn i et miljø som er vennlig stemt overfor oss, den studerende gjør alltid klokt i å velge et studiested som er fiendtlig innstilt overfor ham, ikke et som er vennlig innstilt, for det vennlige stedet tar en stor del av konsentrasjonen om studiet fra ham, det fiendtlige gjør det derimot mulig for ham å studere hundre prosent fordi han må konsentrere seg hundre prosent om dette studiet for ikke å fortvile, i så måte er Salzburg sannsynligvis, i likhet med alle andre såkalte skjønne byer, absolutt å anbefale for et studium, riktignok bare for en sterk karakter, en svak går uvegerlig på kortest mulig tid til grunne."
For et par måneder siden sikret jeg meg for øvrig Glenn Goulds "The Goldberg Variations", og denne musikken lyttet jeg til under store deler av lesingen av boka. Denne anbefalingen, som jeg fikk av den samme som anbefalte meg boka, sender jeg videre til alle andre som vurderer å lese boka. "Goldbergvariasjoner" er nemlig så sentral i boka at man bør vite hvilken musikk det er tale om. Glenn Goulds tolkning av Bachs musikkstykke står fremdeles som den aller beste av dem alle. På linken under har jeg tatt med en fullversjon av Bachs "Goldsbergvariasjoner"
Det har vært spekulert en del på hvor mye av handlingen i boka som er sann, og hvor mye som er ren fiksjon - i tillegg til at det har vært spekulert på om Wertheimer egentlig var Witgenstein. Det sistnevnte har jeg imidlertid litt vanskelig for å tro, siden jeg ikke finner spor av noen musikkutdannelse i Witgensteins livshistorie - i alle fall ikke slik denne vanligvis blir presentert. Møtene med Glenn Gould er visstnok fiktive, idet slike ikke skal ha funnet sted, jf. en artikkel på Wikipedia om "Havaristen", eller "The Loser" som den heter på engelsk. Men så kan man spørre seg - er fortelleren forfatteren selv, eller rett og slett en annen? Her er det mulig at lesing av biografien om Thomas Bernhard vil gi atskillig flere svar.
Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast fem eller seks. Boka er på mange måter helt genial, og det eneste som jeg må medgi trekker ned helhetsinntrykket som jeg personlig har av boka, er alt det negative - hele tiden mørk og svart kritikk av alt og alle. Dessuten er den krevende å lese på grunn av det repeterende språket og mangelen på avsnitt og kapitler, mens det rent tekstlige er fullt ut overkommelig. Og kanskje var jeg bitte litt skuffet over at forfatteren ikke var mer lik Stefan Zweig, en forfatter jeg nesten er tilbøyelig til å fremheve som den aller, aller beste blant alle mine yndlingsforfattere. Alt i alt - jeg tror det må bli terningkast fem denne gangen. Og så er jeg veldig nysgjerrig på å lese flere av Bernhards bøker etter hvert!
Utgitt på tysk: 1983
Originaltittel: Der Untergeher
Engelsk tittel: The Loser
Utgitt på norsk: 1994
Oversatt: Sverre Dahl
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 149
 |
| Thomas Bernhard som ung mann |
