"Den grønne sykkelen" (Regissør: Haifaa Al-Mansour)

Opprørsk feel good-film fra Saudi-Arabia

Haifaa al-Mansour (f. 1974) er en filmregissør fra Saudi-Arabia. Ikke bare er hun Saudi-Arabias første kvinnelige film-regissør, men hun er også en av landets best kjente og mest kontroversielle regissører, i følge Wikipedia. "Wadjda" (originaltittelen til filmen "Den grønne sykkelen") er hennes femte prosjekt innenfor film. De fire foregående var kortfilmer, og "Wadjda" er den første spillefilmen som noen gang er produsert fra Saudi-Arabia. Historien om Haifaa al-Mansours liv er minst like spennende som den hun forteller i denne filmen, og som hun selv har skrevet manuset til. 

Det er for øvrig tankevekkende at det faktisk har vært mulig å lage denne filmen i et land der kvinner nektes å ta del i det meste av det offentlige liv. Det viser at det er rom for utvikling også på dette området. Om det filmtekniske ikke er perfekt i denne filmen, så bør vi se forbi dette, tenker jeg. For regissøren måtte for en stor del sitte inne i en bil, tildekket, og regissere skuespillerne via en mikrofon ... Hun kunne ikke stå åpent frem og dirigere/regissere mennene som medvirket i filmen. 

Wadjda er en jente på ti år, som bor i Riyadh i Saudi-Arabia. Her bor hun sammen med moren sin, som er prisgitt et mannssamfunn der det kun er mulig for henne å bevege seg utendørs dersom hun er i følge med en mannlig sjåfør. Hun elsker mannen sin, men ekteparet nærmer seg nå et uunngåelig punkt i samlivet. Siden hun ikke har født ham en sønn, må han finne seg en kone nummer to. Det eneste hun har å spille på er sin skjønnhet og sin dyktighet i husholdet, men er det nok? I gangen deres henger et bilde av farens familietre. Der er det kun menn som gjelder. Kvinner teller ikke. Wadjda henger opp en lapp med sitt navn på familietreet, bare for å finne lappen krøllet sammen på bordet dagen etter ... 

Wadjda er opprørsk av natur, og selv om det ikke er mye spillerom for opprør, gjør hun det hun kan. Hun går rundt i Converse-sko, noe som ikke blir særlig godt mottatt på jenteskolen der hun går. Alt som kan minne om selvstendig tankegang slås det ned på. Wadjda er ei gløgg jente, og det er ikke til å unngå at jeg tenkte mye på om det var en god ting eller en dårlig ting i det samfunnet hun vokser opp i. Rett og slett fordi mulighetene for et selvstendig liv er så snevert, slik jeg har oppfattet dette. Uansett hvilke karakterer hun kommer hjem med og uansett hvor stolt også faren er over dette, så hjelper det ikke. Hun er jente, og det teller ikke. 

På tross av morens skjebne og på tross av begrensningene Wadjda lever under, hindrer det henne ikke i å drømme om en spesiell grønn sykkel. Skikkelige jenter sykler ikke - det sørger skikkelige familier for. Likevel lærer Wadjda seg å sykle. Hun får låne sykkelen til vennen Abdullah oppå et hustak trener de sammen i all hemmelighet. Wadjdas drøm er å kappsykle med Abdullah en dag. Mens Abdullahs drøm er å gifte seg med Wadjda når de blir store nok. 

Wadjda og vennen Abdullah

Wadjda overleverer hemmelige brev mellom elskende, hun selger egenproduserte armbånd, hun selger kassetter fulle av ulovlige kjærlighetssanger - alt for å tjene penger til å kjøpe sykkelen. Men det monner ikke, for sykkelen koster 800 riyal, og alt hun klarer å få inn er en tier her og en tjue-lapp der ... 

Så annonseres det en konkurranse på skolen. Den som vinner konkurransen om å resitere Koranen, vil få en pengesum på 1000 riyal. Wadjda melder seg på, og selv om hun i perioder holder på å gi opp fordi det er en vanskelig oppgave hun har begitt seg ut på, jobber hun iherdig og trener hver eneste dag ... 

Faren er innom en tur, og lar seg oppvarte av sine kvinner mens han
selv underholder seg med TV-spill.

Klarer hun å vinne konkurransen? Får hun den grønne sykkelen til slutt? Og lar faren være å ta seg kone nummer to? Det er de store spørsmålene i denne filmen. Mens vi hele tiden blir vitne til alt kvinnene må tåle for å bli vel ansett ... Som at det ikke er lov til å ta i en Koran mens de menstruerer. Da må de bruke servietter for å beskytte Koranen, og dermed kan alle se det som burde vært privat. Som at jentene ikke får lov til å ta på hverandre, fordi dette kan føre til usømmeligheter. Som at alle jentene og kvinnene må gå fullstendig tildekket i svart, mens alle guttene og mennene må gå i hvitt ... Som at voksne kvinner i praksis ikke kan bevege seg utendørs uten følge av en mann. Som at det egentlig ikke er lov for kvinner å sykle i det offentlige rom ... Og så er det likevel et ørlite håp! For Wadjda kan - og hun gjør det! I og med at denne filmen er laget i Saudi-Arabia, er det til og med et håp om at det er med myndighetenes velsignelse. 

Wadjda og moren

Mellom linjene aner vi for øvrig at kvinnene er mye strengere seg i mellom enn hva mennene og samfunnet for øvrig er, kanskje fordi de vet så mye mer enn dem hva det koster å stå utenfor? Ved den minste overtredelse, går ryktene som ild i tørt gress - på grunn av kvinnene ... Kanskje lager de på denne måten ris til egen bak? Riktignok er samfunnet strengt, men kvinnene gjør sin egen situasjon enda verre ved å opptre som de reneste moralens voktere overfor hverandre. Ting som ellers kunne ha fått passere, blir ikke glemt. Tvert i mot blir dette klistret til de personene det gjelder, og kan dermed i verste fall føre til et ødelagt liv. Noe som igjen fører til at mødrene for å beskytte sine døtre, setter dem under enda strengere kontroll ... og så har man det gående ... Handlingsrommet snevres ytterligere inn. Men kanskje sitter dette inntrykket igjen fordi mennene er så perifere i denne filmen, der det er kvinnene som paradoksalt nok spiller hovedrollene?

Det mest oppløftende med filmen er - i tillegg til at den faktisk er filmet i Saudi-Arabia - at det er mye humor og latter i filmscenene. Skuespillerne er bare helt fantastiske, og det er spennende å få innblikk i levesettet i et land som er så lukket. Filmen får meg til å tenke på en bok jeg leste for mange år siden, som het "Jentene fra Riyadh" av Alsanea Rajaa (linken fører til min omtale av denne boka). Så kan man selvsagt stille spørsmål ved hvor store opprør det egentlig er tale om i denne filmen ... Alle kvinnene er tekkelige, de kan sin Koran, de underordner seg mennene, uansett hvor urimelig de måtte være, og opprørene det er tale om, handler aldri om moral i sin egentlige betydning. Hva betyr nå en sykkel mot at man må behandle en mann med den dypeste respekt selv når han spiller TV-spill? Uansett - dette er et første skritt i riktig retning, tross alt. Haifaa Al-Mansour har åpnet ballet, og det skal bli spennende å se hvilke filmer som kommer etter denne!

Filmen har tidligere vært vist på Arabiske filmdager i Oslo. 

Denne filmen anbefaler jeg på det aller, aller varmeste!

Innspilt: 2013
Originaltittel: Wadjda
Nasjonalitet: Saudi-Arabia/Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Waad Mohammed (Wadjda), Reem Abdullah (moren), Abdulrahman al-Guhani (Abdullah), Sultan Al Assaf (faren) m.fl.
Spilletid: 98 minutter

Abdullah Thabit: "Den tjuende"

En potensiell terrorists bekjennelser

Abdullah Thabit (f. 1973) i Ahba i Saudi-Arabia, har utgitt fem bøker med poesi og noveller, og en roman - "Den tjuende", jf. Wikipedia, eller "Terrorist Number 20", som den mer beskrivende heter på engelsk. Thabit var selv en religiøs ekstremist, og kun tilfeldigheter førte til at han ikke endte som en av terroristene bak 11. september-angrepene mot USA. Hans venn Ahmed Alnami var en av terroristene bak disse angrepene, jf. Wikipedia. 

I romanen "Den tjuende", som utkom i 2006, forteller Abdullah Thabit sin egen historie om tiden som religiøs ekstremist gjennom roman-fiksjon-personen Zahi al-Jibali. Hvordan kunne det gå til at han, en nokså vanlig gutt i en temmelig liberal muslimsk familie, nesten kunne ha endt som terrorist i ett av de mest avskyelige terrorangrep verden noen gang har sett? Utgivelsen av boka fikk for øvrig som konsekvens at forfatteren og hans familie etter drapstrusler måtte flytte fra hjembyen Abha.

Zahi vokser i likhet med forfatteren opp i Abha, og innledningsvis beskriver han stedet han kommer fra og folkene som bor der. 

"Folk ser svært alvorlig på vanære, til de grader at de er beredt til å oppgi livet hvis de blir vanæret. Slike konflikter trekker gjerne ut, og de kan oppstå av endeløs rekke årsaker. Enhver krenkelse er en katastrofe, og den kan ikke passere uten blodsutgytelse. Om de stridende partene ikke ryker i tottene på hverandre umiddelbart, kommer begge til å pønske på hvordan de skal få has på motparten og skade ham, helst slik at det setter varige spor. Det ender gjerne med død og fordervelse - enten så tar den vanærede livet av seg, eller så dreper han motparten, det er ingen vei utenom. Fortellingene om disse dramaene tar aldri slutt; når én har fortalt ferdig, tar en annen over, og til slutt har historien funnet veien til alle landsbyene i nærheten: "Han har drept seg! Han ble offer for sin egen mage og slapp en promp, og det hørte de som var i nærheten. Da kunne han jo ikke gjøre noe annet enn å trekke dolken og ta livet av seg!" (side 10)

Det er Zahis eldste bror som lokker ham inn på Koran-skolen, og han trasser mot faren, som egentlig er engstelig for all strengheten som følger med de rettlærde, og får til slutt lov til å begynne. Det skal han straks angre, men da er det for sent. Straffen for ikke å kunne resitere Koranen utenat er juling og atter juling. Etter flere år på Koran-skolen får Zahi lov til å begynne på en vanlig skole, men årene med tukt og streng religiøsitet har satt sine spor på ham. Han rekrutteres inn i en organisasjon som til forveksling ligner Taliban, og etter dette går han fullt og helt opp i sin tro, der alt som innebærer gleder, estetikk og lignende er haram, dvs. forbudt. Her er det ikke rom for kjærlighet - kun hat.

"Hjertet vårt ble fylt av hat, ikke bare mot Vesten og regimene der, men også mot vårt eget samfunn, våre egne familier, våre egne brødre. De fleste av oss hadde opplevd å slåss med en av brødrene sine, rømt hjemmefra eller til og med erklært sin egen far frafallen og vendt ham ryggen. Det var en underlig tid, og jeg hilste ikke på noen av brødrene mine på nesten to år, og jeg var aldri sammen med familien. Hver og én av oss kunne fortelle om situasjoner der vi hadde slått en bror, en slektning eller en nabo. Da en av oss gikk til angrep på en indonesisk hushjelp med slag og spark fordi hun ikke gadde dekket til ansiktet, mente vi at det var en god gjerning. Brorskapsfølelsen som trakk meg til instituttet, hjalp meg med å glemme ensomheten jeg hadde kjent i familien og i samfunnet ellers. Det vi leste, gjorde oss fientlig innstilt til alt i tilværelsen, bortsett fra oss selv, instituttet og vennene våre." (side 68) 

Til slutt skjønner selv Zahi at det har gått for langt, men det skal vise seg svært vanskelig å komme løs fra sekten. Litteraturen og poesien blir redningen for Zahi, og her skjønner vi at historien må ligge tett opp til forfatterens egen. Ikke uten grunn er boka blitt ansett som hans selvbiografi, der han forsøker å forklare hva som gjorde at en ung mann som ham kunne komme i ekstremistenes klør ... 

I og med at historien som formidles er selvopplevd og sånn sett meget autentisk, får romanen etter mitt skjønn en ekstra dimmensjon av noe viktig over seg. Dette kombinert med at forfatteren mottok drapstrusler etter utgivelsen, gjør at det fremstår som ekstra heltemodig at boka tross alt er både skrevet og utgitt. Samtidig mener jeg at de litterære kvalitetene ved boka langt på vei mangler. Først og fremst fordi historien i all hovedsak består av oppramsing av mye fakta. Aller best er forfatteren i begynnelsen av boka, der han beskriver stammekulturen og æreskodeksen. Det er vanskelig å formidle en såvidt tragisk historie på en slik måte at den ikke ender opp med å bli sentimental og klisjéfylt, og akkurat dette synes jeg ikke forfatteren helt makter. Samtidig er det vanskelig å vite om det er oversettelsen eller originalen som ikke holder helt mål. Flere steder støtte jeg på direkte dårlig setningsoppbyggelse, og andre steder mangler det også ord i setningene - som på side 108 - "Før ( .... ?) tok farvel spådde Mohammad Abdassalam Mansur at jeg ... " Jeg konkluderer med at boka etter mitt syn fortjener terningkast fire, samtidig som jeg håper at jeg ikke fratar interesserte lysten til å lese boka selv. For det er en viktig historie som fortelles og den er langt på vei sann - fra første til siste side!

Utgitt i Beirut: 2006
Originaltittel: Al-irhabi´ashrun
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Geir Juell Skogseth
Forlag: Minuskel Forlag
Antall sider: 147

Abdullah Thabit

Alsanea Rajaa: "Jentene fra Riyadh"

Jeg-personen i boka, en Saudi-arabisk ung kvinne, skriver ukentlige mailer til et nettsted. I mailene forteller hun om venninnene sine og deres drømmer om kjærlighet. En av personene er jeg-personen selv uten at hun røper hvem dette er.

Gjennom venninnene får vi innblikk i hvilke muligheter en kvinne i et lukket muslimsk mannssamfunn har for å lete etter sitt hjertets utkårede. Med så mange restriksjoner om hva som sømmer seg for en muslimsk kvinne, er dette ikke helt enkelt. På oppløpssiden av de hemmelighetsfulle kjærlighetsforholdene, som det faktisk er en del av, glipper kjærligheten ut av hendene på dem. Mannen må som regel følge sin families pålegg om å ta til ekte den kvinnen de har utpekt for ham.

Jeg leste boka med stor nysgjerrighet og interesse. Sjelden skrives det så åpenhjertig om kvinners liv i et strengt muslimsk samfunn. Noen av kvinneskjebnene er svært tragiske, andre mer lystige og optimistiske. Mens kvinner i den vestlige verden har en rekke valg, gjelder ikke det samme for kvinner fra denne delen av verden.

Jeg synes boka totalt sett var svært lesverdig, selv om den tidvis ble noe banal. Mest av alt var den interessant. Forfatteren har valgt et morsomt grep ved å fortelle historiene i form av mailer, og formidler også reaksjonene fra leserne, som er svært forskjellige. Gjennom dette grepet får hun frem hvor forskjellige menneskene er i Saudi-Arabia, og dette motvirker vår vestlige trang til å generalisere og skjære alle over en kam.