"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 

Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 

Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 

Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer

Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 

T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 

Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen:

"Fuglene over sundet" (Regissør: Nicolo Donato)

Danskenes redning av jøder fra nazistenes klør under krigen

Danskene er gode på dette med film! Dette legges merke til internasjonalt, og det har ført til at "Under sanden" ble nominert som en av fire filmer i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. I likhet med "Fuglene over sundet", har også den en tematikk knyttet til andre verdenskrig. I fjor ble "A War" (eller "Krigen") nominert til Oscar i samme kategori - den gangen som en av fem filmer. Her var tematikken danskens deltakelse i krigen i Afghanistan. (Begge linker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen.)

"Fuglene over sundet" holder ikke like høy kvalitet som "Under sanden" og "A War", noe som først og fremst skyldes valg av skuespillere, slik jeg ser det. Samtidig vil jeg understreke at historien som sådan - plottet - er både godt og interessant. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en dansk film om danskenes håndtering av jødeforfølgelsen etter nazistenes invasjon av Danmark. En annen kjent dansk film om dansk motstandsbevegelse under krigen, er for øvrig "Flammen & Citronen". 

Diverse googlesøk på filmregissøren Nicolo Donato (f. 1974) viser at han ikke har mange filmproduksjoner bak seg. Først og fremst har han produsert en rekke kortfilmer, og en av dem - "Togetherness" (2006) - ble vist på Cannes Filmfestival og ble nominert i kategorien beste internasjonale film under Seoul International Filmfestival. Donato debuterte med filmen "Broderskab" i 2009, og denne vant han en pris for. 

Handlingen i "Fuglene over sundet" er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i fiskerlandsbyen Gilleleje i oktober 1943. Herfra klarte mange jøder å komme seg i sikkerhet over til Sverige. Regissørens egen farfar var båtbygger i Gilleleje på denne tiden. 

I filmens åpningsscene møter vi Arne Itkin, som er jazzmusiker i København. Han er gift med Miriam, og sammen har de sønnen Jacob på fem år. Danmark har vært under tysk okkupasjon like lenge som Norge, dvs. fra begynnelsen av april 1940. I og med at danske myndigheter har valgt å samarbeide med tyskerne, har deres jødiske befolkning fått være i fred. Idet samarbeidet bryter sammen, bestemmer tyskerne - dvs. nazistene - seg for å internere alle jøder i Danmark. 

Arne, sønnen Jacob og en av fiskerne i Gilleleje

Arne tror ikke at han og familien er i fare, og selv ikke Miriams innstendige bønn om at det er på tide å komme seg bort får ham til å endre oppfatning. Så en natt står nazistene nede på gaten, klare til å storme gården der han og familien bor. Takket være årvåkne naboer, som får advart dem, klarer de så vidt å komme seg unna. Deretter starter flukten fra København og ut til kysten, nærmere bestemt til Gilleleje. Miriam er fortvilet fordi Arne har brukt mesteparten av deres sparepenger på en ny gitar. Dermed har de ikke så mye å klare seg med på flukten. 

På flukt fra nazistene

I Gilleleje følger vi lokalbefolkningen og deres reaksjoner på tilstrømningen av jøder. Mens noen tenker at de skal redde jødene fordi dette nærmest er et kall, ser andre sitt snitt til å tjene store penger på dem. Dette splitter befolkningen i den lille fiskerlandsbyen. Vi blir vitne til både edelmodige handlinger og nedringe handlinger ... slik det alltid er i krig, der noen er mer desperate enn andre. Midt oppi alt står en prest, som skal komme til å få en sentral rolle i det dramaet som etter hvert utspiller seg. Han gjemmer nemlig bort mange jøder oppe på loftet i kirken, og av den grunn er mange av scenene tatt opp inne på kirkeloftet. 

Presten i Gilleleje tar et særskilt ansvar når flyktningene strømmer på

Som alltid når man kommer tett på menneskeskjebner i en vanskelig livssituasjon, gjør det et sterkt inntrykk. Dramaturgien i denne filmen, der det er lagt inn rikelig med spenningsmomenter, er realistisk nok. For det handler om liv og død, og hvor marginene er små. Særlig fordi noen av "redningsmennene" først og fremst tenker på seg selv og egen lommebok ... 

Nazistene jakter på flytningene

Selv om dette er en historisk film om et drama som fant sted for mer enn 70 år siden, har filmen i aller høyeste grad en aktualitet i vår nåtid. Jeg tenker selvsagt på flyktningestrømmen fra syd til nord de siste årene. Bak alle tallene finnes det enkeltindivider og menneskeskjebner, hvor det handler om et være eller ikke være ... Jeg tenker derfor at filmer som "Fuglene over sundet" er viktige! Slike filmer får oss til å tenke lenger enn avisoverskriftene i vår tabliodiserte verden. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Skuespillerprestasjonene er gode nok (om enn ikke glitrende hele veien), kulissene er autentiske og historien er tankevekkende og dessuten sann. Filmen viser hva som skjer i et samfunn med krig og utrygghet og hva mennesker kan finne på å gjøre når de bare er desperate nok. Hvem kan man stole på når det kommer til stykket? Samtidig er vi aldri i tvil om at det gode vinner til slutt. Det universelt menneskelige må vinne, mens moralsk forfall alltid fører til fortapelse ... Også i dette livet ... 

DVD´en hadde release for noen få uker siden. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk og tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: David Dencik (Arne Itkin), Danica Curcic (Miriam Itkin), Jakob Cedergren (N.B. Lund Ferdinansen), Nicolas Bro (Kaj), Laura Bro (Kathrine Ferdinansen) m.fl.
Spilletid: 90 minutter

Kressmann Taylor: "Adresse ukjent"

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest. 

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket." 

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land. 

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv. 

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen! 

Løp og kjøp, sier jeg! 

Utgitt første gang: 1938
Originaltittel: Adress Unknown
Utgitt første gang i Norge: 2001
Denne utgaven ble utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Oversatt:Knut Ofstad
Antall sider: 119
Etterord ved redaksjonen (side 121-124)
ISBN: 978-82-03-37151-6
Boka har jeg kjøpt selv

John Donoghue: "Urmakeren i Auschwitz"

En helt eminent debutroman om Auschwitz og sjakk

Briten John Donoghue har jobbet innen psykisk helsevern i mer enn tyve år og har skrevet en rekke artikler om psykiske lidelser i medisinske tidsskrifter, kan vi lese på bokas smussomslag. "Urmakeren i Auschwitz" er hans debutroman. 

"Alle vet at vinden i Auschwitz snakker sitt eget, eiendommelige språk. Den snakker ikke om verden utenfor, om sola som skinner på fjellene i horisonten eller snøen som daler lett over bygatene. Den snakker kun om det den er vitne til innenfor de strømførende piggtrådgjerdene som omgir leiren, om sult og savn, ensomheten midt i folkemassen som bor der, og om døden. Lyset fra buelampene skjærer gjennom mørket, fyller appellplassen med sitt kunstige skinn og maler skarpe skygger mellom gjerdestolpene rundt leiren. Leiren er sulten. Sulten er enda en fiende, allestedsnærværende, tung og gnagende, et rovgrisk tomrom i dypet av alles mager, som verken brødrasjonen om morgenen eller den tynne suppen midt på dagen kan stagge. 

Utmattelsen er en annen fiende, men leiren kan aldri hvile. Alle må være konstant på vakt for ikke å bryte noen av reglene - uskrevne regler, umulige å lære seg, ubegripelige; regler som kan bli funnet opp der og da; regler hvis eneste formål er å øke mulighetene for elendighet ... " (side 5-6)

Dermed er stemningen satt. Vi befinner oss i Auschwitz og året er 1944. En av fangene heter Emil Clément. I sitt tidligere liv var han urmaker. Dessuten er han jøde. Dette er forbrytelsen som har ført ham dit. Han er skilt fra sin kone og sine to barn, og aner ikke om de fremdeles lever eller er døde. Det vil si ... han skjønner nokså raskt at barna må være døde, for barn har ingen bruk for her. Emil, som senere kun skal gå under navnet Urmakeren, har en venn i leiren, og det er Yves. De to deler seng, og samholdet gjør at de holder motet oppe. Dette er helt nødvendig for å kunne ha den minste sjanse til å overleve. Det at Emil kan reparere klokker og - skal det vise seg etter hvert - spille sjakk, skal bli både en glede og en svøpe ... Uansett fører dette til at han overlever Auschwitz. Men til hvilken pris?

Handlingen i boka veksler mellom 1944 og 1962. Emil befinner seg i Amsterdam i 1962, der han skal delta i et internasjonalt sjakkmesterskap. Siden han nylig har utgitt en bok om sine opplevelser fra Auschwitz, er han interessant av flere grunner enn kun sjakk. Han får derfor en del oppmerksomhet og blir intervjuet av pressen. Det som får mest oppmerksomhet er hans uttalelse om at ingen tysker som levde under krigen, kan fraskrive seg ansvar for det som skjedde i konsentrasjonsleirene. Han snakker om kollektiv skyld og at det ikke fantes en eneste god tysker. 

Den første Emil skal møte under sjakkturneringen er Schweninger, en tysker med nazi-bakgrunn. Hvordan skal dette gå? Inn på banen kommer også en tidligere SS-offiser Meissner ... Han er nå katolsk prest. Presten Meissner skal snart dø og ønsker å gjøre opp for gamle synder. Når han forteller sin historie, er vi tilbake i 1944 igjen, og får vite hva som egentlig skjedde den gangen ...

Meissner startet en sjakk-klubb i Auschwitz i 1944. Det handlet om å høyne moralen blant dem som jobbet der, og om å få noe meningsfylt å bedrive tiden med. Tilfeldighetene førte til at Meissner fikk nyss i at Urmakeren var en habil sjakk-spiller. I begynnelsen nektet han å være med på å spille mot SS-folk. Han fryktet at dette kunne bli skjebnesvangert for ham, fordi det ville bli feil både om han tapte og om han vant. Etter sterkt press stilte han opp. At han vant over en tysker vekket oppsikt, og snart begynte ryktene å gå om at han var helt uslåelig. Dette harmonerte imidlertid dårlig med SS-folkenes oppfatning av tyskere som herrefolk og jødene som untermensch. Urmakeren ble enda mer betenkt på det hele. Kunsten å overleve i Auschwitz besto i å ikke gjøre seg bemerket, men forsvinne anonymt inn i rekkene. Å stikke seg frem og provosere herrefolket - det kunne fort bli farlig ... 

Auschwitz - "Arbeit macht frei" (Foto fra 2007 - RMC)

I mellomtiden strømmet enda flere jøder til leiren. Hvordan skulle tyskerne klare å bli kvitt dem fort nok?

"Det foreligger planer om å sende mange flere jøder hit - langt flere enn vi vil ha bruk for i arbeidsleirene. Kapasiteten for spesialbehandling i Birkenau må øke betraktelig. 

- Mange flere jøder? spurte Bär. - Men jeg trodde vi nærmest hadde tømt Europa for dem.

Gruppenführeren ristet på hodet. - Ikke helt. Franskmennene har vært sene i avtrekket, og de danske jødene synes å ha forsvunnet over natten. Men disse nye som skal komme, er fra et annet sted.

- Får vi vite hvorfra?

- Ungarn. Ifølge Eichmann er det minst en million jøder der, og det er blitt bestemt at man skal hente dem ut før Horthy og resten av det feige pakket hans går over til russerne." (side 114-115)

For å presse Urmakeren til å spille sjakk, ble han lovet at han for hver gang han vant, skulle få redde livet på en jøde. Motstrebende gikk han med på dette, uten å overskue hva han satte i gang. I leiren varr det nemlig en som vil ham til livs. Hustek hadde sine egne planer. Dessuten ønsket en annen å overta kontrollen over hvems liv som eventuelt skulle reddes. Dette kunne nemlig han tjene på. Slik ble det et høyt spill om liv og død inne i leiren. Men uten Meissner var Urmakeren sjanseløs ... Og det er forholdet mellom de to resten av boka handler om. 

Det er en ytterst fascinerende historie vi blir presentert for i "Urmakeren i Auschwitz". En historie som - uten at jeg skal røpe mer av handlingen - gir håp om at det i alle fall fantes én god tysker i Auschwitz under krigen ... 

John Donoghue skriver utrolig godt, og ut fra det jeg kan bedømme har også oversetter Tiril Broch Aakre gjort jobben sin! Jeg har lest store mengder med Holocaust-litteratur og sett ikke helt få filmer om temaet, og for meg fremsto beskrivelsen av forholdene i konsentrasjonsleiren som så autentiske som det er mulig å få dem. Donoghue beskriver stanken, frykten, sulten og kulden så levende at jeg bokstavelig talt kjente dette på kroppen. Plottet han har bygget opp i romanen er intelligent og troverdig, og selv om jeg vet at dette er fiksjon, tenker jeg at det kunne ha skjedd. 

Tiden har jobbet med Emil Cléments bitterhet. Like fullt er han overbevist om at det ikke fantes en god tysker under krigen. Det er forståelig, fordi han utelukkende ble møtt med et dyptfølt har overfor jødene. I boka kommer imidlertid flere nyanser frem. Indrejustisen blant de tyske fangevokterne var sterk, og det siste noen ønsket å ha heftende ved seg var å være "jøde-elsker". Det kunne i verste fall knekke karrieren. Meissner var imidlertid et slikt menneske som begynte å tvile på riktigheten av nazi-filosofien. Han som trodde at det å komme til Auschwitz etter å ha blitt skadet ved fronten, skulle bli enklere, skjønte fort at verre enn dette kunne det ikke bli. Det hadde faktisk vært bedre å være ved fronten og bli drept ... 

"- Forholdene i Auschwitz var uhyre fornedrende, likevel begynte både fanger og voktere å se på dem som normale. Det var som om vi hadde trådt inn i en annen verden, der sivilisasjonens regler var opphevet. Fangene var helt prisgitt dem som hadde en elelr annen form for autoritet. Man skulle kanskje tro at det ville resultere i solidaritet fangene imellom, men det var ikke tilfellet. Overlevelsesinstinktet var så sterkt at noen fanger ville stjele fra sine medfanger uten å tenke seg om et sekund. Og likevel ...

- Og likevel? sa Schweninger oppfordrende.

- Og likevel fantes det steder der den menneskelige ånd fortsatte å gløde. Det var derfor Gestapo var mannsterkt til stede - for å utslette alt håp før flammen fikk tak. Men de kunne aldri slukke gloen helt. Han løftet koppen opp til munnen, men satte den ned igjen uten å drikke. - Og jeg tror det er derfor herr Clément spilte sjakk i Auschwitz, fordi det for ham var en bekreftelse på hans menneskelighet." (side 136-137)

Denne boka grep meg dypt og intenst fra første stund, slik at jeg hadde problemer med å legge den fra meg. Selvsagt hadde det mye å si at jeg fikk sympati både for SS-offiseren Meissner og jøden Emil Clément. I tillegg betydde det mye for min interesse at boka er godt skrevet. Selv er jeg ikke spesielt interessert i sjakk, men det spilte en helt underordnet rolle. Slik det også gjorde da jeg i sin tid leste en av de beste bøkene jeg noen gang har lest; "Sjakknovelle" av den østeriske jøden Stefan Zweig ... Den engelske tittelen - dødens sjakk-klubb - beskriver kort og godt hva det hele handlet om, nemlig et spill om liv og død. Det er det gruoppvekkende ved det hele! Dermed ble ondskapen på et vis doblet. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Bokbloggerne Tine og Med Bok og Palett har også skrevet om boka.

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Death´s Head Chess Club
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Tiden 
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 400
ISBN: 978-82-10-05467-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 

Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.

Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...

Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...

Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 

Johnny kjenner ikke Nelly igjen

Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 

Nelly blir med på et farlig spill ...

Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.

Leon Leyson: "Gutten på trekassa"

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ... 

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel. 

Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)

Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg som godt voksen hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Leon Leyson

Andre omtaler av boka:

- Bok-Karete - 5. mai 2014 

Eva Weaver: "Dukkemesteren i gettoen"

En annerledes historie om jøde-gettoen i Warszawa!

"Dukkemesteren i gettoen" er Eva Weavers debutroman. På hennes egen nettside kan man bl.a. lese at hun er kreativ coach, performancekunstner og sjamanutøver. Med andre ord en allsidig dame! For øvrig er hun opprinnelig tysk, men bosatte seg i England i 1995. "Hun utforsker ofte temaer som historie og tilhørighet i arbeidene sine", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag.

Det var i første rekke tittelen og omslaget som trigget min interesse for denne boka, i tillegg til at jeg har en stor og glødende interesse for å lese om enkeltskjebner fra andre verdenskrig. 

Forfatteren selv har i boka skrevet følgende:

"Til krigens ofre
da og nå.
Måtte denne boken
bidra til dialog, lindring og fred."

Ingen burde dermed være i tvil om hva som er forfatterens mål med denne boka, og selv synes jeg det nettopp av den grunn er enklere å tilgi at hun tyr til noen lettvintheter for å få frem dette underveis i historien. For her gir Eva Weaver alle sider av konflikten et menneskelig ansikt. Ingen er bare slemme og onde, men mer mennesker på godt og ondt. Dessuten utstyrer hun hovedpersonene med evnen til å reflektere over sine egne synder. Det likte jeg!

"Hadde det ikke vært for frakken, ville ingenting ha foregått slik det gjorde. I begynnelsen var den bare et vitne, en svart ullfrakk, forsynt med seks knapper på rad, men da den fikk alle lommene, ble den samtidig en medskyldig. 

Nå ligger den der, tømt for innmat som et slaktet svin, ribbet for hver eneste gjenstand. Medtatt og avleggs, alt det den en gang ga ly, er borte: Mika og dukkene hans, de gamle brillene med gyllen innfatning, tiggerens fløyte, de falmede brevene, fotografiene og, naturligvis, barna. Alt unntatt den siste boken Mika gjemte i en av lommene som en hemmelighet. Innbundet i mørkerødt skinn, knapt større enn en notisbok, full av fotografier, utklipp og skriblerier - Mikas "Heltenes bok" ligger gjemt i frakkesømmene som en skatt på havets bunn." (fra prologen, side 7)

"Dukkemesteren i gettoen" handler om unggutten Mika som arver en spennende frakk med et utall av lommer fra sin bestefar, og som i tillegg oppdager at bestefaren i skjul har laget en hel masse dukker. Da dette skjer er alle Warszawas jøder stuet sammen i en getto, som bevoktes av tyske Wehrmacht-soldater. Nøden er stor og folk sulter. Ikke har de medisiner til å behandle de mest banale sykdommer heller. Det er ikke mange lyspunkter i tilværelsen i en tid hvor livsmotet nesten er det eneste som kan redde dem. Mika begynner å underholde folk med dukketeater, og han blir snart meget ettertraktet. Endelig en liten fristund hvor man kan glemme alt av lidelser og bekymringer, og bare hengi seg til teaterstykkene han har laget!

Etter hvert ryktes det blant nazistene at Mika - dukkemesteren i gettoen - lager dukketeater, og han blir tvunget til å opptre for dem. Ikke bare hater Mika dette oppdraget, men han er også skamfull. Noe valg har han imidlertid ikke. Nazistene forlanger at han skal presentere et helt nytt stykke for dem hver uke, og når han opptrer, tvinger de i ham mengder med øl. "Lønnen"for strevet er litt ekstra mat.  Bindeleddet mellom Mika og nazistene er Max, en Wehrmacht-soldat som etter hvert skal vise seg å ha flere sider enn man først skulle tro. Frakken som Mika alltid har på seg er stor og kan skjule mye - bl.a. barn som han smugler ut av gettoen ... Et farlig oppdrag, hvor mye står på spill! Men i en tilværelse hvor menneskene egentlig har lite igjen å tape, tas slike risikoer på løpende bånd. 

Parallelt følger vi utviklingen i gettoen, som gradvis tømmes for mennesker. Vi blir vitne til at barn kommer bort fra sine foreldre, og soldater som handler etter ordre. I forbindelse med deres siste møte, trygler Max om å få Mikas mest elskede dukke, Prinsen, og denne dukken skal etter hvert redde livet hans mens det ser som mest håpløst ut.

Boka er delt inn i tre deler. Aller først får vi Mikas fortelling (side 11-182), deretter Prinsens reise (side 185-272) og helt til slutt del tre (side 275-297). Mikas fortelling opplevde jeg som den sterkeste, mens Prinsens reise, som handler om Max og hans fangenskap i GULAG var noe svakere. Del tre bygger opp til en filmatisering av boka, som jeg tror kan fungere godt. For det er helt klart at dette må bli en film!

Boka har fått litt pepper fra enkelte fordi den ikke oppleves som realistisk nok og er full av klisjéer. Jeg tenkte derimot på boka som en slags naivistisk fremstilling av det hele, og vil et stykke på vei sammenligne denne boka med Zusaks "Boktyven", som heller ikke kan sies å være 100 % realistisk dersom man skal sette dette på spissen. Noen vil kanskje hevde at forfatterens egen oppfatning ikke bør være for fremtredende i en bok for at det skal bli stor litteratur av det, mens det her er åpenbart hva forfatteren har ønsket, jf. sitatet innledningsvis. Når Max senere reflekterer over det han har gjort spesielt mot jødene i Warszawa-gettoen, og kommer til at han fortjener den straffen det er å bli internert i en grusom GULAG-leir i Sibir, er dette et ledd i det hele, tenkte jeg. Det er skrevet altfor mange svart-hvitt-bøker rundt dette, og i den sammenhengen opplevde jeg faktisk Eva Weavers roman som annerledes og som et utgangspunkt for refleksjon. Så blir romanen kanskje ikke stående som en bauta i ettertid, men det er vel heller ikke forfatterens ambisjon? Rent språklig opplevde jeg romanen som lettlest og uten de typiske blødmene som kjennetegner de fleste bestselgere. Det er fin flyt i teksten og jeg likte fortellerstemmen til forfatteren godt!  Historien traff noe i meg, som ble sittende lenge etter at siste side var vendt.

Alt i alt opplevde jeg denne boka både levende og intenst fortalt! En godt over middels leseopplevde for min del! Denne boka fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn den har fått! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Puppet Boy of Warsaw
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tore Aurstad
Antall sider: 303
Takk for anmeldereks. fra forlaget!

Eva Weaver (Foto: Bip Mistry)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgrafft Moro - 30.09.2013 - Sentimentalt om jøder og nazister

Marianne Terjesen: "For Leas skyld"

Sterk romandebut!

Med sin egen families historie som bakteppe, debuterer NrK-journalisten Marianne Terjesen med romanen "For Leas skyld". Fra før av har hun utgitt et par dokumentarer. 
Marianne Terjesen har understreket at det aller meste i boka er fiksjon, og i et intervju med NrK den 06.11.2011 uttaler hun følgende:

"Utgangspunktet for å skrive denne boken var fortvilelsen over den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, og et forsøk på å forstå hvorfor den har blitt så håpløs. Det er dette sammensatte og tvetydige som skjønnlitteraturen er så godt egnet til å utforske."

Handlingen i boka spenner fra 1935 til 1953, og vi følger to parallelle historier som til slutt smelter sammen til en. Peter er utdannet arkitekt og mot sine foreldres vilje reiser han og kameraten og legen Max til Palestina. I Europa begynner situasjonen for jødene å forverre seg, og det som i begynnelsen kunne se ut som sporadiske pøbelstreker, tegner seg gradvis inn i et større bilde, hvor styresmaktene i Tyskland står bak. Et annet sted I Tyskland sendes søstrene Miriam og Lea til noen slektninger i Budapest. Foreldrene skal komme etter hvert, og noe av det siste de ber Miriam om er at hun må passe godt på Lea.

I Budapest venter noen nokså fredelige år til å begynne med, men Miriam får tidlig føle at ungdomstid og skolegang er noe hun kan se langt etter. Tanten og onkelen har allerede skaffet henne jobb, slik at hun kan tjene penger til sin lillesøsters undervisning. Lea er kun ei lita jente, og onkelen og tanten mener det er for risikabelt å la henne gå på en vanlig skole. Hun kunne fort komme til å røpe sin jødiske opprinnelse, og da vil det være ute med dem alle. Men også i Budapest rykker krigen nærmere, og under beleiringen av Budapest er det nesten ikke mat å oppdrive. Folk dør av sult og banale sykdommer som det under andre omstendigheter ville vært enkelt å kurere. Og lille Lea, som riktignok har rukket å bli ca. 14 år, dør fra Miriam. Så klarte hun likevel ikke å holde det hun lovet ...

Etter hvert klarer Miriam å komme seg til Palestina. Sammen med andre forkomne båtflyktninger ankommer de havnen i Haifa, og en av de første Miriam møter, er Peter ... Uten at det er noen stormende forelskelse eller romantisk ramme rundt utviklingen av deres forhold, søker disse to like fullt mot hverandre. Sammen skal de få oppleve dannelsen av staten Israel, starten på en voldsspiral mellom jøder og arabere som ingen ende skal ta - alt blandet sammen med forsøksvise drømmer om et fredelig og godt liv i et land som skulle være deres eget, etter at nær sagt ingen land i verden egentlig ønsket å ta i mot store grupper av jøder ... Men med utallige sår i sjelen, skal fremtiden bli alt annet enn lett ...

Det er en meget velskrevet debutroman Marianne Terjesen har skapt i "For Leas skyld". Boka rommer hele 540 sider, men er til gjengjeld svært lettlest. Selv om hendelsene i forbindelse med dannelsen av staten Israel fortrinnsvis er fortalt fra et jødisk perspektiv, opplevde jeg den like fullt som nokså balansert. Og det på tross av at de fleste terrorhandlingene vi får høre om, er utøvd av arabere som var sinte fordi det de oppfattet som sitt land, ble tatt fra dem gjennom en avstemning i FN. En avstemning hvor landene i Midt-Østen i all hovedsak stemte nei, mens resten av verden stort sett stemte ja, om de da ikke avsto fra å stemme. Terjesen forsøker virkelig å nyansere bildet, og får frem at det faktisk ikke var alle jøder som mente at det var riktig at de fikk en egen stat i et område som i 2000 år hadde vært arabisk. Menneskene som kom til den nye staten Israel hadde med seg så mange grufulle opplevelser i bagasjen, og kanskje er dette noe av årsaken til at den forsonende veien ikke har blitt valgt der muligheten tross alt har vært til stede? For aldri mer skulle noen få lov til å knekke deres folk! Som Marianne Terjesen sier i det tidligere omtalte NrK-intervjuet:

"Under arbeidet har jeg sett mer og mer hvordan de to ulykkelige folkene til ulike tider har hatt ledere som så å si konsekvent har valgt feil, der det har vært muligheter for tilnærming og forsoning."

Styrken ved boka er, slik jeg ser det, at den aldri tar stilling i konflikten mellom jødene og araberne, men lar det være opp til leseren å tenke selv. Og her som ellers finnes det ikke noen entydig sannhet om hva som var rett og galt ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem, og gleder meg til forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo senere i dag. 

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm AS
Antall sider: 543

Bloggeren Bokelskerinnen intervjuet 8. oktober 2011 Marianne Terjesen - les mer her.

Marianne Terjesen