Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten jødeforfølgelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten jødeforfølgelse. Vis alle innlegg

lørdag 12. mai 2018

"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 


Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 
Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 


Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer
Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 


T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 
Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen:

søndag 30. april 2017

Sacha Batthyany: "En forbrytelse i familien"

En historiefortelling som tar pusten fra deg!

Jeg skal ikke påstå at det var helt tilfeldig at jeg kom over denne boka, selv om jeg aldri hadde hørt om forfatteren fra før av. Saken er vel heller den at jeg alltid følger godt med når Forlaget Press gir ut nye bøker. Det skjer ikke for ofte, og erfaringsvis blir jeg sjelden skuffet. En kjapp titt på baksideteksten på herværende bok var tilstrekkelig til at jeg skjønte at denne bare måtte jeg ha. Og boka? Den var utlest i løpet av få timer. Jeg klarte ikke å legge den bort. 

Om forfatteren

Sacha Batthyany (f. 1973) er født og oppvokst i Sveits. Han studerte sosiologi i Zürich og Madrid, og har siden vært redaktør i Neue Zürcher Zeitung og forelest i journalistikk ved journalisthøyskolen i Sveits. Han bor i dag i Washington DC og arbeider som politisk korrespondent for Süddeutsche Zeitung. (Kilde: bokas smussomslag)

Forfatterens foreldre kom i sin tid som flyktninger fra Ungarn, og hele oppveksten hans bar preg av en opplevelse av å bo feil land. Foreldrene slo aldri røtter i Sveits, og flyttet tilbake til Ungarn etter at Muren falt. 

Litt om bakgrunnen for boka

Sacha Batthyany hadde i grunnen nok med sitt eget liv, nyforelsket som han var, da en kollega viste ham en avisartikkel med tittelen "Vertinnen fra helvete". Kvinnen på bildet var ingen ringere enn hans tante Margit - den styrtrike Grevinne Margit von Batthyany. I følge artikkelen skulle hun ha vært delaktig i en massakre på 180 jøder i den østerrikske grensebyen Rechnitz. Her skal hun ha holdt en fest for nazistene etter at det var klart at krigen var tapt. Det ble danset og drukket. Rundt midnatt gikk noen av festdeltakerne ut og drepte de 180 jødene. Først hadde de gravd sine egne graver. Etter hvert som de ble skutt, ble de veltet opp i gravene. Et knippe jøder fikk i oppdrag å grave igjen graven, før de selv ble drept. Deretter fortsatte festen som om ingenting hadde hendt. 

Selv husket han sin tante pga. hennes spisse tunge, som stakk ut når hun snakket, og hennes aversjon mot barn. Tanten som resten av sitt liv bodde i Sveits og levde det glade liv, uten å være preget av noen form for anger eller noe som kunne ligne ... 

"Det var en massakre på 180 jøder som vekket min interesse for familiens historie", skriver forfatteren på side 19 i boka. 

Om forfatterens tanker rundt bokprosjektet

Sacha Batthyany begynte å gjøre undersøkelser, og etter hvert avdekket han flere familiehemmeligheter som hadde vært godt bevart i alle årene som fulgte etter den fryktelige hendelsen. Blant annet fant han ut at et par hevnmord i forbindelse med etterforskningen førte til at innbyggerne i Rechnitz levde i evig angst for gjengjeldelse. Ingen sa noe, og tausheten har holdt seg helt frem til i dag. 

Jeg leste om foreninger for krigsbarnebarn, om mennesker på min egen alder som på grunn av begivenheter som ligger sytti år tilbake i tid, føler seg rotløse, retningsløse, som om de er født i et vakuum. "De har arvet sine foreldres ubearbeidede emosjoner," leste jeg. "Nå prøver de å frigjøre seg fra fortidens lenker." Mange følte seg skyldige fordi de ikke hadde klart å lindre sine foreldres nød og forvirring. Jeg leste om overdreven hardhet mot seg selv, om å skape en illusjon om en intakt verden, om å kompensere for en følelse av at noe manglet. Én skrev: "Jeg vil endelig falle til ro i livet mitt." Og en annen spurte: "Hva slags mennesker har det gjort oss at foreldrene våre tiet, alltid bare tiet?" Jeg kjente meg igjen i disse linjene selv om jeg ikke ønsket å tilhøre noe fellesskap av lidende. Jeg er ingen selvhjelpsgruppe-type. 

"Hver generasjon har sine oppgaver," sto det på en nettside som befattet seg med temaet. "Foreldregenerasjonen brettet opp ermene for å fjerne de ytre ruinene. Å fjerne de psykiske ruinene - det er barnebarnas oppgave." Er det slik? Var ikke alt dette for enkelt? At traumer går i arv, særlig fra besteforeldre til barnebarn, hadde jeg allerede lest om, men jeg ville ikke riktig tro det. Som om bomberegnet min far opplevde som barn, var en unnskyldning for min tidvise melankoli. Som om de ti årene som min bestefar tilbrakte i GULag i Sibir, var årsaken til min særhet. Og likevel var det en forbindelse her, eller var alt dette bare noe jeg innbildte meg? (side 30-31)

Mens Batthyany graver i fortiden, tenker han at motivasjonen hans er "å finne ut hva som egentlig skjedde". Etter hvert skjønner han at sannheten er mer kompleks, og at han gjør det for sin egen del. Kanskje for å bli hel?

Litt om kildene og Ungarns historie

Sacha Batthyanys farmor etterlot seg en del papirer som hun fikk sin sønn og forfatterens far til å love at han skulle brenne etter hennes død. Slik gikk det heldigvis ikke, og etter hvert fikk Sacha tilgang til disse papirene. Her dukker enda flere hemmeligheter opp. Som skjebnen til ekteparet Mandl ... Også de var jødiske. Disse hendelsenes betydning oversteg det faktum at hun selv mistet begge sine barn under krigen, og at mannen hun var gift med tilbrakte 10 år i GULag ... I alle fall ut fra sideantallet i notatene å dømme.

I boka beskrives et føydalsamfunn i Ungarn, som var svært tilbakestående sammenlignet med resten av Europa på den tiden. En intellektuell, kulturell og vitenskapelig elite holdt til i Budapest, og dette var for en stor del jøder. Resten av det ungarske samfunnet besto av et godseieraristokrati, som Sacha Betthyanys foreldre hørte til, og hundretusener av landarbeidere. 

Selv før nazistene kom hadde jødene i Ungarn det vanskelig. Dette skriver også Monica Csango om i sin bok "Fortielser - Min jødiske familiehistorie". Blant annet var det vanskelig for jøder å få lov til å studere, og dette førte til at mange måtte reise utenlands, et tema som også Julie Orringer skriver om i sin fiksjonsroman "Den usynlige broen". (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Gjennom dagboknotatene til Maritta, forfatterens bestemor, og Agnes, datteren til Mandl-ekteparet, får vi innblikk i en tid der store omveltninger skjedde i Ungarn. Tidligere venner ble fiender, alle var seg selv nærmest og det handlet om å overleve. Oldeforeldrene til Sacha kunne ha reddet Mandl´ene, men gjorde det ikke. Hvorfor? Og hva ville han selv ha gjort i dag, om han ble stilt over for et tilsvarende dilemma? Kanskje ikke han heller? Men mens bestemoren led under sin unnlatelse resten av sitt liv, valgte tante Margit et liv i sus og dus, uten å preges av noen som helst form for samvittighet. 

Mens forfatteren jobbet med boka, reiste han og faren til GULag-leirene i Sibir, der farfaren hans hadde vært i 10 år av sitt liv. Han opplevde at faren tidvis var betenkt. Hva ville det føre til å grave opp alt dette grumset fra fortiden? Hvorfor vekke gamle spøkelser? 

Jeg svarer: "Oppgjør med fortiden er bare mulig om man hele tiden snakker om hva som foregikk. Denne setningen stammer selvsagt ikke fra meg, men fra Hanna Arendt." (side 77)

Hvorfor sa ingen noe?

Etter at Sachas besteforeldre flyktet fra Ungarn til Sveits, var det tante Margit og onkel Ivan som tok dem imot. De var bemidlede og hjalp til med skolegangen til Sachas far, og sørget for at faren fikk seg jobb. Det var kanskje ikke så rart at det ikke var rom for de store konfrontasjonene i familien den gangen? Så mye som de hadde opplevd ... blant annet en krig som fikk mennesker til å oppføre seg som dyr. Skulle de skjære bort den greinen de nå klamret seg til? Var det for mye forlangt?

Undersøkelsene fører forfatteren i kontakt med Agnes og hennes døtre. Agnes overlevde Auschwitz og bosatte seg i Buenos Aires. Det blir et møte som til fulle viser på hvilken måte fortiden og ting som skjedde før vi ble født, fortsetter å definere oss, uten at vi nødvendigvis vet hva dette er. 

Hvor mye av familiens historie fester seg i senere generasjoner?

I ettertid reflekterer Sacha Batthyany over det han har opplevd. Han kjenner seg ikke igjen i tante Margits maktsyke, og deler absolutt ikke hennes sympati med nazistene. Han reflekterer imidlertid over egne holdninger til ulike ting. 

Blir vi ikke lydige og pliktoppfyllende straks det er snakk om å redde eget skinn? Er vi ikke en Sikmanovskij eller Böhme, har vi ikke alle litt Margit i oss?

Vi er riktignok ikke voktere og foretar ingen forhør, men hvordan handler vi i konfrontasjoner som er langt mindre truende enn i kriger? På kontoret for eksempel, når vi vil gjøre et godt inntrykk? Er vi oppriktige nok til å si sannheten, også en ubekvem sannhet? Har vi tatt mennesker i forsvar når de ble mobbet av sjefen vår - eller har vi bare stått og sett på, som de forbipasserende i Budapest da man druknet jødene i Donau? Hadde vi slått et slag for dem fordi de led urett, eller hadde vi tiet, som bestemor? Ville vi tatt sjansen? Er vi villige til å ta noen som helst risiko? For hvem da, i så fall? For hva? (side 256)

Min vurdering av boka

Jeg har en forkjærlighet for bøker som handler om andre verdenskrig og om hva som hendte med menneskene i den forbindelse. Det gis ut mye litteratur om tematikken, men alt er ikke like bra. Innimellom kommer jeg imidlertid over noen perler, som fortjener toppkarakter! Sacha Batthyany´s bok "En forbrytelse i familien" er definitivt en slik bok! Forfatteren har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi.

Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere. 

Å finne ut at ens egen slekt har hatt delaktighet i en grusom forbrytelse - for ikke å si flere -  og så velge å skrive bok om det, kan ikke ha vært en helt enkel beslutning. Men Sacha Betthyany har faktisk gjort det, og underveis byr han rikelig på sitt eget følelsesregister, familiens tanker og beveggrunner - før han til slutt på et vis setter inn nådestøtet. For hvor mye handler dette bare om hans familie, og hva ville vi selv ha gjort i en lignende situasjon? Alle som protesterte risikerte ikke bare sitt eget liv, men hele familiens liv. 

Vi kommer tett inn på menneskene underveis i beretningen, og den eneste som det ikke finnes noen formildende omstendigheter rundt, er i grunnen tante Margit, hun med tungen. Historien grep tak i meg, og jeg fant også flere lag enn de som var forfatterens hovedanliggende, men som han også beskriver og funderer rundt. Som hvordan det er å forlate et høyt elsket hjemland, og hvordan lengselen hele tiden lå der og førte til at forfatterens foreldre vendte hjem så snart anledningen bød seg. Det var ikke i Sveits de skulle bli gamle. Det var i Ungarn. 

Dette er slik bok som fortjener all den oppmerksomheten den kan få! Jeg håper at mitt innlegg om boka fører til at mange blir oppmerksom på den! Jeg pleier ikke å dele ut terningkast på bloggen min lenger, men dersom jeg hadde gjort det, ville det blitt en sekser denne gangen. 

Ingen har anmeldt boka enda, men det varer nok ikke så lenge ... 

Utgitt i Sveits: 2016
Originaltittel: Und was hat das mit mir zu tun? Ein Verbrechen im März 1945: Die Geschichte meiner familie
Engelsk tittel: A Crime in the Family
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 292
ISBN: 978-82-328-0081-0
Boka har jeg kjøpt selv


Sacha Batthyany 

lørdag 1. april 2017

"Fuglene over sundet" (Regissør: Nicolo Donato)

Danskenes redning av jøder fra nazistenes klør under krigen

Danskene er gode på dette med film! Dette legges merke til internasjonalt, og det har ført til at "Under sanden" ble nominert som en av fire filmer i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. I likhet med "Fuglene over sundet", har også den en tematikk knyttet til andre verdenskrig. I fjor ble "A War" (eller "Krigen") nominert til Oscar i samme kategori - den gangen som en av fem filmer. Her var tematikken danskens deltakelse i krigen i Afghanistan. (Begge linker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen.)

"Fuglene over sundet" holder ikke like høy kvalitet som "Under sanden" og "A War", noe som først og fremst skyldes valg av skuespillere, slik jeg ser det. Samtidig vil jeg understreke at historien som sådan - plottet - er både godt og interessant. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en dansk film om danskenes håndtering av jødeforfølgelsen etter nazistenes invasjon av Danmark. En annen kjent dansk film om dansk motstandsbevegelse under krigen, er for øvrig "Flammen & Citronen". 

Diverse googlesøk på filmregissøren Nicolo Donato (f. 1974) viser at han ikke har mange filmproduksjoner bak seg. Først og fremst har han produsert en rekke kortfilmer, og en av dem - "Togetherness" (2006) - ble vist på Cannes Filmfestival og ble nominert i kategorien beste internasjonale film under Seoul International Filmfestival. Donato debuterte med filmen "Broderskab" i 2009, og denne vant han en pris for. 

Handlingen i "Fuglene over sundet" er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i fiskerlandsbyen Gilleleje i oktober 1943. Herfra klarte mange jøder å komme seg i sikkerhet over til Sverige. Regissørens egen farfar var båtbygger i Gilleleje på denne tiden. 

I filmens åpningsscene møter vi Arne Itkin, som er jazzmusiker i København. Han er gift med Miriam, og sammen har de sønnen Jacob på fem år. Danmark har vært under tysk okkupasjon like lenge som Norge, dvs. fra begynnelsen av april 1940. I og med at danske myndigheter har valgt å samarbeide med tyskerne, har deres jødiske befolkning fått være i fred. Idet samarbeidet bryter sammen, bestemmer tyskerne - dvs. nazistene - seg for å internere alle jøder i Danmark. 

Arne, sønnen Jacob og en av fiskerne i Gilleleje
Arne tror ikke at han og familien er i fare, og selv ikke Miriams innstendige bønn om at det er på tide å komme seg bort får ham til å endre oppfatning. Så en natt står nazistene nede på gaten, klare til å storme gården der han og familien bor. Takket være årvåkne naboer, som får advart dem, klarer de så vidt å komme seg unna. Deretter starter flukten fra København og ut til kysten, nærmere bestemt til Gilleleje. Miriam er fortvilet fordi Arne har brukt mesteparten av deres sparepenger på en ny gitar. Dermed har de ikke så mye å klare seg med på flukten. 

På flukt fra nazistene
I Gilleleje følger vi lokalbefolkningen og deres reaksjoner på tilstrømningen av jøder. Mens noen tenker at de skal redde jødene fordi dette nærmest er et kall, ser andre sitt snitt til å tjene store penger på dem. Dette splitter befolkningen i den lille fiskerlandsbyen. Vi blir vitne til både edelmodige handlinger og nedringe handlinger ... slik det alltid er i krig, der noen er mer desperate enn andre. Midt oppi alt står en prest, som skal komme til å få en sentral rolle i det dramaet som etter hvert utspiller seg. Han gjemmer nemlig bort mange jøder oppe på loftet i kirken, og av den grunn er mange av scenene tatt opp inne på kirkeloftet. 

Presten i Gilleleje tar et særskilt ansvar når flyktningene strømmer på
Som alltid når man kommer tett på menneskeskjebner i en vanskelig livssituasjon, gjør det et sterkt inntrykk. Dramaturgien i denne filmen, der det er lagt inn rikelig med spenningsmomenter, er realistisk nok. For det handler om liv og død, og hvor marginene er små. Særlig fordi noen av "redningsmennene" først og fremst tenker på seg selv og egen lommebok ... 

Nazistene jakter på flytningene
Selv om dette er en historisk film om et drama som fant sted for mer enn 70 år siden, har filmen i aller høyeste grad en aktualitet i vår nåtid. Jeg tenker selvsagt på flyktningestrømmen fra syd til nord de siste årene. Bak alle tallene finnes det enkeltindivider og menneskeskjebner, hvor det handler om et være eller ikke være ... Jeg tenker derfor at filmer som "Fuglene over sundet" er viktige! Slike filmer får oss til å tenke lenger enn avisoverskriftene i vår tabliodiserte verden. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Skuespillerprestasjonene er gode nok (om enn ikke glitrende hele veien), kulissene er autentiske og historien er tankevekkende og dessuten sann. Filmen viser hva som skjer i et samfunn med krig og utrygghet og hva mennesker kan finne på å gjøre når de bare er desperate nok. Hvem kan man stole på når det kommer til stykket? Samtidig er vi aldri i tvil om at det gode vinner til slutt. Det universelt menneskelige vinne, mens moralsk forfall alltid fører til fortapelse ... Også i dette livet ... 

DVD´en hadde release for noen få uker siden. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk og tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: David Dencik (Arne Itkin), Danica Curcic (Miriam Itkin), Jakob Cedergren (N.B. Lund Ferdinansen), Nicolas Bro (Kaj), Laura Bro (Kathrine Ferdinansen) m.fl.
Spilletid: 90 minutter

søndag 29. januar 2017

David Foenkinos: "Charlotte"

Besnærende kunstnerportrett av en jødisk malerinne

David Foenkinos (f. 1974) er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, som har utgitt 15 bøker. I dag er han en av Frankrikes mestselgende forfattere. Romanen "Charlotte" (2014) er den nest siste i rekken, og for denne har han fått to priser; Concourt de Lychéens-prisen og Renaudout-prisen. Foenkinos er kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen (jeg så filmen og har skrevet om den her på bloggen).


Romanen "Charlotte" er en kunstnerroman. Vi møter den tysk-jødiske kvinnen Charlotte Salomon, som ble født i Berlin i 1917. Antisemittismen satte sitt preg på Tysklands politikk fra Hitlers maktovertakelse i 1933 og frem til krigens slutt. Charlotte døde i Auschwitz i 1943. Forut for dette hadde hun levd i eksil i Syd-Frankrike. I følge Wikipedia malte hun 769 bilder i perioden mellom 1941 og 1943. 


Romanen er inspirert av malerens liv, og fører til slutt frem til hennes død.  Da var hun 26 år gammel og gravid. Forfatterens viktigste kilde har vært Charlotte Salomons selvbiografiske verk "Liv? eller Teater?". 


Av og til blander forfatteren seg inn i historien med sin jeg-stemme. På side 70 i boken skriver han om hvordan han opplevde at han ikke greide å skrive to sammenhengende setninger, og at det gikk i stå ved hvert punktum. Han måtte skifte linje for å få puste. Dette er forklaringen på bokens særegne fremstilling av Charlotte Salomons historie, der hver setning starter på en ny linje. 


Charlotte ble oppkalt etter sin tante, som tok livet av seg i sin ungdom. Selvmord er i det hele tatt noe som preger denne familien, og tanten var verken den første eller den siste som tok sitt eget liv. Hennes søster - Charlottes mor - tok nemlig også sitt liv - uten at Charlotte fikk vite sannheten før mange år senere. 


Det er første jul uten moren.
Besteforeldrene er på besøk, mer avmålte enn noensinne.
Juletreet ruver i stuen, det er altfor stort. 
Albert har kjøpt det største og peneste.
Til datteren, så klart, og også til minne om kona. 
Franziska elsket julen.
Hun brukte flere timer på å pynte treet. 
Det var årets lyspunkt. 
Nå er treet mørkt. 
Skulle nesten tro det også bar sorg.

Charlotte åpner gavene sine.

Siden alle ser på henne, spiller hun glad småpike. 
Teater for å gjøre stunden lettere.
For å jage bort farens tristhet. (side 35)

Senere traff faren sangerinnen Paula som han giftet seg med. Forholdet mellom Paula og Charlotte utviklet seg til et slags hat-kjærlighetsforhold, der hun beundret sangerinnen og hennes opptredener, men hadde et atskillig mer anstrengt forhold til den private kvinnen. Begge lot som om de elsket hverandre, men under overflaten murret det. 


Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble det vanskeligere å være jøde. Som forfatteren skriver på side 53: "I januar 1933 kommer hatet til makten." Men hatet var ikke nytt. Det hadde vært der lenge.


Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående.

Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon.
Landet styres av en voldshungrig mobb.
I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer. 
Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene.
Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun.
Det ropes taktfast og rasende.
Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel? (side 57)

Faren hennes var kirurg, men mulighetene til å praktisere som lege. ble vanskeliggjort. Paula fikk heller ikke synge offentlig. Skoler ble stengt for jøder, og kun et lite mindretall fikk anledning til å ta høyere utdannelse. Charlotte hadde et helt spesielt kunstnertalent, og i 1936 fikk hun dispensasjon for å gå på Kunstakademiet. Der skulle hun helst ikke synes for mye. Skolen ville helst ikke få et negativt (jøde-)stempel på seg på grunn av henne. 



Et utvalg av Charlotte Salomons malerier (Bildet er hentet fra denne nettsiden.)
Å elske alt Paula elsket, innebar også å elske Alfred, Paulas sangpedagog. Charlotte lengtet etter anerkjennelse der den var vanskeligst tilgjengelig, og hun gjorde det ikke enkelt for seg selv. Da hun presenterte skissene sine for Alfred, og han påpekte at hun hadde et talent over gjennomsnittet, sitret det i hele henne. Siden skulle de bli elskere, men ikke helt slik Charlotte hadde forestilt seg. Alfred var nemlig ikke en mann som noen kunne ha enerett på. 

På Kunstakademiet vant Charlotte en konkurranse i 1938. Dette betød slutten på hennes tid som elev ved akademiet. Hun nektet å dra tilbake til et sted der hun ikke fikk motta den prisen hun hadde vunnet. 


Forholdene i Tyskland ble verre og verre, og faren Albert tryglet datteren om å reise til Frankrike, som fremdeles var et fritt land. Hun skulle bo sammen med besteforeldrene i L´Ermitage syd i Frankrike, ved Middelhavet. De forlot Tyskland allerede i 1933. Livet ble imidlertid ikke enklere i Frankrike, selv om Middelhavets skjønnhet fascinerte Charlotte.


Kaoset bryter fortere løs innenfor husets fire vegger.

Flyttingen har ikke forandret noe. 
Bestemoren tilbringer tiden på randen av en avgrunn.
Bare i sjeldne øyeblikk finner hun litt sjelefred. 
Hun er alltid fylt av dødslengsel.
Charlotte har tegnet henne i denne perioden.
På skissene er hun ufattelig avmagret.
Sammenkrøket om seg selv, som om hun vil skjule kroppen sin. (side 149)

I Frankrike fikk Charlotte omsider vite sannheten om morens selvmord og alle de andre selvmordene i familien. Det ble et sjokk. Og hun følte seg sviktet, som om alle hadde spilt teater overfor henne. 


Så kom nazistene også til Syd-Frankrike, og alt håp rant bort ... Viljen til angiveri gjorde det ikke trygt for noen. Slutten på historien kjenner vi: Charlotte Salomon ble enda et offer for et av de verste folkemordene i historien, en skjebne som ble henne til del utelukkende fordi hun hadde "feil" blod i årene ... Hun var jødisk, og hadde dermed ingen rett til å leve i det nazistiske tredje riket. 


Som jeg nevnte innledningsvis er skrivestilen i denne boken svært spesiell, noe sitatene jeg har trukket frem, viser. Det spennende er hva dette gjør med oss som lesere. For mitt vedkommende førte ikke luftige sider med mindre tekst enn man er vant til, til at lesningen gikk raskere. Tvert i mot var jeg nødt til å stoppe opp ofte, og tenke over det jeg hadde lest. Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser. 


Etter Charlotte Salomons død har bildene hennes blitt vist frem offentlig flere ganger. Dessuten er det skrevet en del om henne. Dette kan du lese mer om på Wikipedia-siden om henne.


David Foenkinos skriver godt, og boken er nydelig oversatt ut fra hva jeg er i stand til å bedømme. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt!


(Den 29. mars var forfatteren på Litteraturhuset i Bergen. Jeg var der og har skrevet om arrangementet her på bloggen.) 

Utgitt i Frankrike: 2014

Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum/Bokvennen
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 229
ISBN: 978-82-560-1932-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


David Foenkinos (Foto: Catherine Hélie)

søndag 10. juli 2016

Kressmann Taylor: "Adresse ukjent"

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.


Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest. 


Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:


"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket." 


Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land. 


Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.


1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv. 


Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen! 


Løp og kjøp, sier jeg! 


Utgitt første gang: 1938

Originaltittel: Adress Unknown
Utgitt første gang i Norge: 2001
Denne utgaven ble utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Oversatt:Knut Ofstad
Antall sider: 119
Etterord ved redaksjonen (side 121-124)
ISBN: 978-82-03-37151-6
Boka har jeg kjøpt selv

mandag 18. april 2016

John Donoghue: "Urmakeren i Auschwitz"

En helt eminent debutroman om Auschwitz og sjakk

Briten John Donoghue har jobbet innen psykisk helsevern i mer enn tyve år og har skrevet en rekke artikler om psykiske lidelser i medisinske tidsskrifter, kan vi lese på bokas smussomslag. "Urmakeren i Auschwitz" er hans debutroman. 

"Alle vet at vinden i Auschwitz snakker sitt eget, eiendommelige språk. Den snakker ikke om verden utenfor, om sola som skinner på fjellene i horisonten eller snøen som daler lett over bygatene. Den snakker kun om det den er vitne til innenfor de strømførende piggtrådgjerdene som omgir leiren, om sult og savn, ensomheten midt i folkemassen som bor der, og om døden. Lyset fra buelampene skjærer gjennom mørket, fyller appellplassen med sitt kunstige skinn og maler skarpe skygger mellom gjerdestolpene rundt leiren. Leiren er sulten. Sulten er enda en fiende, allestedsnærværende, tung og gnagende, et rovgrisk tomrom i dypet av alles mager, som verken brødrasjonen om morgenen eller den tynne suppen midt på dagen kan stagge. 

Utmattelsen er en annen fiende, men leiren kan aldri hvile. Alle må være konstant på vakt for ikke å bryte noen av reglene - uskrevne regler, umulige å lære seg, ubegripelige; regler som kan bli funnet opp der og da; regler hvis eneste formål er å øke mulighetene for elendighet ... " (side 5-6)

Dermed er stemningen satt. Vi befinner oss i Auschwitz og året er 1944. En av fangene heter Emil Clément. I sitt tidligere liv var han urmaker. Dessuten er han jøde. Dette er forbrytelsen som har ført ham dit. Han er skilt fra sin kone og sine to barn, og aner ikke om de fremdeles lever eller er døde. Det vil si ... han skjønner nokså raskt at barna må være døde, for barn har ingen bruk for her. Emil, som senere kun skal gå under navnet Urmakeren, har en venn i leiren, og det er Yves. De to deler seng, og samholdet gjør at de holder motet oppe. Dette er helt nødvendig for å kunne ha den minste sjanse til å overleve. Det at Emil kan reparere klokker og - skal det vise seg etter hvert - spille sjakk, skal bli både en glede og en svøpe ... Uansett fører dette til at han overlever Auschwitz. Men til hvilken pris?

Handlingen i boka veksler mellom 1944 og 1962. Emil befinner seg i Amsterdam i 1962, der han skal delta i et internasjonalt sjakkmesterskap. Siden han nylig har utgitt en bok om sine opplevelser fra Auschwitz, er han interessant av flere grunner enn kun sjakk. Han får derfor en del oppmerksomhet og blir intervjuet av pressen. Det som får mest oppmerksomhet er hans uttalelse om at ingen tysker som levde under krigen, kan fraskrive seg ansvar for det som skjedde i konsentrasjonsleirene. Han snakker om kollektiv skyld og at det ikke fantes en eneste god tysker. 

Den første Emil skal møte under sjakkturneringen er Schweninger, en tysker med nazi-bakgrunn. Hvordan skal dette gå? Inn på banen kommer også en tidligere SS-offiser Meissner ... Han er nå katolsk prest. Presten Meissner skal snart dø og ønsker å gjøre opp for gamle synder. Når han forteller sin historie, er vi tilbake i 1944 igjen, og får vite hva som egentlig skjedde den gangen ...

Meissner startet en sjakk-klubb i Auschwitz i 1944. Det handlet om å høyne moralen blant dem som jobbet der, og om å få noe meningsfylt å bedrive tiden med. Tilfeldighetene førte til at Meissner fikk nyss i at Urmakeren var en habil sjakk-spiller. I begynnelsen nektet han å være med på å spille mot SS-folk. Han fryktet at dette kunne bli skjebnesvangert for ham, fordi det ville bli feil både om han tapte og om han vant. Etter sterkt press stilte han opp. At han vant over en tysker vekket oppsikt, og snart begynte ryktene å gå om at han var helt uslåelig. Dette harmonerte imidlertid dårlig med SS-folkenes oppfatning av tyskere som herrefolk og jødene som untermensch. Urmakeren ble enda mer betenkt på det hele. Kunsten å overleve i Auschwitz besto i å ikke gjøre seg bemerket, men forsvinne anonymt inn i rekkene. Å stikke seg frem og provosere herrefolket - det kunne fort bli farlig ... 


Auschwitz - "Arbeit macht frei" (Foto fra 2007 - RMC)
I mellomtiden strømmet enda flere jøder til leiren. Hvordan skulle tyskerne klare å bli kvitt dem fort nok?

"Det foreligger planer om å sende mange flere jøder hit - langt flere enn vi vil ha bruk for i arbeidsleirene. Kapasiteten for spesialbehandling i Birkenau må øke betraktelig. 

- Mange flere jøder? spurte Bär. - Men jeg trodde vi nærmest hadde tømt Europa for dem.

Gruppenführeren ristet på hodet. - Ikke helt. Franskmennene har vært sene i avtrekket, og de danske jødene synes å ha forsvunnet over natten. Men disse nye som skal komme, er fra et annet sted.

- Får vi vite hvorfra?

- Ungarn. Ifølge Eichmann er det minst en million jøder der, og det er blitt bestemt at man skal hente dem ut før Horthy og resten av det feige pakket hans går over til russerne." (side 114-115)

For å presse Urmakeren til å spille sjakk, ble han lovet at han for hver gang han vant, skulle få redde livet på en jøde. Motstrebende gikk han med på dette, uten å overskue hva han satte i gang. I leiren varr det nemlig en som vil ham til livs. Hustek hadde sine egne planer. Dessuten ønsket en annen å overta kontrollen over hvems liv som eventuelt skulle reddes. Dette kunne nemlig han tjene på. Slik ble det et høyt spill om liv og død inne i leiren. Men uten Meissner var Urmakeren sjanseløs ... Og det er forholdet mellom de to resten av boka handler om. 

Det er en ytterst fascinerende historie vi blir presentert for i "Urmakeren i Auschwitz". En historie som - uten at jeg skal røpe mer av handlingen - gir håp om at det i alle fall fantes én god tysker i Auschwitz under krigen ... 

John Donoghue skriver utrolig godt, og ut fra det jeg kan bedømme har også oversetter Tiril Broch Aakre gjort jobben sin! Jeg har lest store mengder med Holocaust-litteratur og sett ikke helt få filmer om temaet, og for meg fremsto beskrivelsen av forholdene i konsentrasjonsleiren som så autentiske som det er mulig å få dem. Donoghue beskriver stanken, frykten, sulten og kulden så levende at jeg bokstavelig talt kjente dette på kroppen. Plottet han har bygget opp i romanen er intelligent og troverdig, og selv om jeg vet at dette er fiksjon, tenker jeg at det kunne ha skjedd. 

Tiden har jobbet med Emil Cléments bitterhet. Like fullt er han overbevist om at det ikke fantes en god tysker under krigen. Det er forståelig, fordi han utelukkende ble møtt med et dyptfølt har overfor jødene. I boka kommer imidlertid flere nyanser frem. Indrejustisen blant de tyske fangevokterne var sterk, og det siste noen ønsket å ha heftende ved seg var å være "jøde-elsker". Det kunne i verste fall knekke karrieren. Meissner var imidlertid et slikt menneske som begynte å tvile på riktigheten av nazi-filosofien. Han som trodde at det å komme til Auschwitz etter å ha blitt skadet ved fronten, skulle bli enklere, skjønte fort at verre enn dette kunne det ikke bli. Det hadde faktisk vært bedre å være ved fronten og bli drept ... 

"- Forholdene i Auschwitz var uhyre fornedrende, likevel begynte både fanger og voktere å se på dem som normale. Det var som om vi hadde trådt inn i en annen verden, der sivilisasjonens regler var opphevet. Fangene var helt prisgitt dem som hadde en elelr annen form for autoritet. Man skulle kanskje tro at det ville resultere i solidaritet fangene imellom, men det var ikke tilfellet. Overlevelsesinstinktet var så sterkt at noen fanger ville stjele fra sine medfanger uten å tenke seg om et sekund. Og likevel ...

- Og likevel? sa Schweninger oppfordrende.

- Og likevel fantes det steder der den menneskelige ånd fortsatte å gløde. Det var derfor Gestapo var mannsterkt til stede - for å utslette alt håp før flammen fikk tak. Men de kunne aldri slukke gloen helt. Han løftet koppen opp til munnen, men satte den ned igjen uten å drikke. - Og jeg tror det er derfor herr Clément spilte sjakk i Auschwitz, fordi det for ham var en bekreftelse på hans menneskelighet." (side 136-137)

Denne boka grep meg dypt og intenst fra første stund, slik at jeg hadde problemer med å legge den fra meg. Selvsagt hadde det mye å si at jeg fikk sympati både for SS-offiseren Meissner og jøden Emil Clément. I tillegg betydde det mye for min interesse at boka er godt skrevet. Selv er jeg ikke spesielt interessert i sjakk, men det spilte en helt underordnet rolle. Slik det også gjorde da jeg i sin tid leste en av de beste bøkene jeg noen gang har lest; "Sjakknovelle" av den østeriske jøden Stefan Zweig ... Den engelske tittelen - dødens sjakk-klubb - beskriver kort og godt hva det hele handlet om, nemlig et spill om liv og død. Det er det gruoppvekkende ved det hele! Dermed ble ondskapen på et vis doblet. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Bokbloggerne Tine og Med Bok og Palett har også skrevet om boka.

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Death´s Head Chess Club
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Tiden 
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 400
ISBN: 978-82-10-05467-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 

søndag 10. januar 2016

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 


Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.
Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...


Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...
Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 


Johnny kjenner ikke Nelly igjen
Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 


Nelly blir med på et farlig spill ...
Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.