"The Joy Luck Club" (Regissør: Wayne Wang)

Mor-datter-filmen fremfor noen!

Jeg har lenge vært oppmerksom på at Amy Tans nydelige roman "The Joy Luck Club" (på norsk: "Lykke og glede") fra 1989 er filmatisert (i 1993). I årenes løp har jeg forsøkt å få tak i denne filmen, men uten hell. Da jeg for en knapp ukes tid siden kom over filmen på Platekompaniet, ble jeg så glad at jeg like godt kjøpte alle eksemplarene de hadde inne av filmen. Dette er nemlig en perfekt gave å gi i stedet for blomster ... 

Wayne Wang (f. 1949), mannen som har regissert filmen, er en Hong Kong-født amerikansk filmregissør. Det er for øvrig samme mann som har regissert Paul Auster-filmene "Blue in the Face" (1995) og "Smoke" (1995). Hans regissør-filmografi finner du på Wikipedia. 

I "The Joy Luck Club" møter vi fire kinesiske innvandrerkvinner som i sin tid forlot sine liv i Kina og startet et nytt liv i USA, nærmere bestemt i San Francisco. De har alle det til felles at de har vært gift tidligere, at de har opplevd en tragedie de hele sitt liv har forsøkt å glemme, og at de er mødre til hver sin amerikansk-fødte datter. For 30 år siden startet de The Joy Luck Club. De møtes for å spille mahjong og for å snakke kinesisk sammen. Kvinnene kjenner hverandres hemmeligheter fra Kina. De har mange drømmer for sine døtre, og vi kommer tett inn på alle deres mor-datter-relasjoner som blant annet preges av misforståelser, gjensidige skuffelser og sorg over alt som ikke ble slik de håpet. 

Medlemmene av The Joy Luck Club og deres døtre. Suyuan (Kieu Chinh),
June (Ming-Na Wen), Waverly (Tamlyn Tomita), Lindo (Tsai Chin),
Ying-Ying (France Nuyen), Lena (Lauren Tom), An-Mei (Lisa Lu),
og Rose (Rosalind Chao)

Da en av kvinnene i klubben, Suyuan Woo, dør, er det forventet at datteren June trer inn i hennes sted. Gradvis avdekkes morens fortid. Det viser seg at moren i forbindelse med japanernes invasjon av Kina under andre verdenskrig, forlot sine tvillingdøtre i en veikant. 

Suyuan Woo som forlot sine tvillingdøtre i veikanten da hun ikke maktet å
bære dem lenger ... 

Hvordan gikk det med døtrene til Suyuan Woo? Døde de eller tok noen seg av dem? Dette fikk moren aldri klarhet i mens hun levde. Nå har imidlertid de andre kvinnene i klubben klart å spore opp tvillingene, som lever i beste velgående i Kina, og June får en mulighet til å møte dem og gjøre opp for fortidens synder. Det er bare én hake ved det: Damene i klubben har ikke maktet å fortelle tvillingene at deres mor døde for fire måneder siden. Dette ønsker de at June selv skal fortelle dem ...

Junes kinesiske halvsøsken

Wavely Jong var et sjakk-geni da hun var i niårsalderen. Moren Lindo var så stolt, og datterens suksess brukte hun til å hovere overfor de andre kvinnene i det kinesiske innvandrermiljøet. En dag gikk hun imidlertid litt for langt, og Wavely Jong mistet lysten til å spille - til morens store sorg. Så angrer hun og ønsker å ta opp spillingen, men én skjev kommentar fra moren fratar henne all selvtillit og hun klarer aldri mer å gjenvinne sin plass i et sjakkmesterskap. Det hele får svært alvorlige konsekvenser for mor-datter-forholdet, og vi får inntrykk av at moren har slått av alle følelser for datteren. Kun en stiv maske er igjen ...

Sjakk-geniet Wavely Jong

Da Wavely Jong i voksen alder kommer hjem med en amerikansk kjæreste, er dette ikke helt enkelt. Først da datteren knekker sammen i krampegråt og forteller moren hvor ødelagt hun føler seg når moren kommer med sine drepende kommentarer, lyser moren opp i et stort smil og forteller datteren at dét er det fineste hun noen gang har sagt til henne. Endelig viser datteren at hun trenger sin mor ... 

Wavely Jongs mor antyder at hun ikke kommer i bryllupet hennes ...

Ying-Ying var en gang lykkelig gift i Kina, inntil mannen hennes bedro henne med en operasanger. I dyp fortvilelse drepte hun sønnen deres før hun flyktet avgårde og endte i USA. Datteren Lena lever i et ulykkelig ekteskap med en mann som forlanger at de skal dele alle utgifter, til tross for at han tjener nesten 10 ganger så mye som henne. Moren ser dette mens hun er på besøk hos dem, og hun får datteren til å forstå at hun er mer verdt enn dette og ikke bør komme tilbake før ektemannen er villig til å gi henne det hun ønsker seg mest: ømhet og kjærlighet!

Lena er ulykkelig - selv om hun og ektemannen ikke mangler noe ... kanskje med
unntak av litt omsorg og kjærlighet, riktignok ...

Rose Hsu har giftet seg inn i en velstående amerikansk familie, men på tross av at både hun og mannen hennes elsker hverandre høyt, ønsker han nå å skilles. Rose Hsu er nemlig ikke i stand til å definere sine egne ønsker, antakelig fordi hun er oppdratt til å sette seg selv til side. Er ekteskapet til å redde? Vi blir kjent med moren An-Mei som i likhet med de andre kvinnene, også har en trist historie å fortelle fra Kina ...

Rose Hsu hadde neppe regnet med at morens vise ord skal føre til at
det likevel er håp for hennes havarerte ekteskap ... 

Kompleksiteten i dette filmdramaet er stor, og likevel er det én fellesnevner som går igjen: det vanskelige mor-datter-forholdet. Som om ikke dette er vanskelig nok fra før av, kompliseres forholdene ytterligere ved at mødrene i denne filmen har flyktet fra et land de har svært vonde minner fra. I tillegg har de så dramatiske hemmeligheter at det nesten ikke er mulig å fortelle noen om det - ikke uten fare for å bli ettertrykkelig fordømt. Dette preger dem i større eller mindre grad, og for noen går det på kjærlighetsevnen løs. De blir kalde og fjerne mødre, som forventer at døtrene skal forstå dem og vise dem like mye respekt som de var vant til å gi til sine mødre igjen da de bodde i Kina. Først når døtrenes fasader slår sprekker, er de i stand til å bli virkelig nær dem. Det er følelsesladede scener vi blir vitne til, og den som ikke griner en skvett her, er en kald fisk, tenker jeg. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er av noe variabel kvalitet, uten at dette gjorde det minste for filmopplevelsen. I et kinesisk filmdrama må man regne med litt melodrama og noe stereotyp personskildring , hvilket her kanskje særlig gjaldt enkelte av mødrene og en del scener fra deres kinesiske fortid. Dessuten levnes mennene liten ære i denne filmen. Totaliteten ble uansett fin, og selv om dette filmdramaet først og fremst handler om et kinesisk innvandrermiljø, er dette ikke til hinder for at man kan finne mye gjenkjennbart som er universelt i mor-datter-forhold. Som avstanden som skapes dersom døtrene blir for vellykket, og likeledes enkelte mødres behov for å føle at de har makt til å rive ned det de en gang bygde opp for å føle seg som et verdifullt menneske. Til syvende og sist er det likevel forsonende kjærlighet som er fellesnevneren, heldigvis. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 1993
Originaltittel: The Joy Luck Club
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og mandarin
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ming-Na Wen (June Woo), Rosalind Chao (Rose Hsu), Lauren Tom (Lena), France Nguyen (Ying-Ying), Tamlyn Tomita (Wavely Jong), Kieu Chinh (Suyuan Woo), Lisa Lu (An-Mei), Tsai Chin (Lindo Jong) m.fl.
Spilletid: 133 min.