Aris Fioretos: "Mary"

Om et opphold i helvete

Det var noe med denne boka som fikk meg til å prioritere den kort tid etter at den var i hus. Kanskje var det begrepene "fengselsøy" og "statsfientlig virksomhet" som fanget min nysgjerrighet? Nå er boka lest, og med fare for å bruke en forslitt klisjé, så er dette et knyttneveslag av en bok! Du godeste, som jeg var fanget fra første side ... Og selv om det ikke gikk raskt å lese den - dette er nemlig ingen "slukebok" og hver side gjør krav på konsentrert lesning - følte jeg meg helt fengslet av den. Jeg levde med Marys skjebne fra begynnelse til slutt, og hun slipper nok ikke taket i meg med det første heller. 

Tematikken er så eksistensiell og boka så utrolig godt skrevet at jeg i tillegg sitter og tenker på hvorfor Aris Fioretos´navn ikke dukker opp når man gjetter på hvem som skal motta Nobels litteraturpris ... Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd den eksistensielle krisen som hovedpersonen i boka - Mary - opplever? Svaret får vi antakelig i bokas etterord, der forfatteren skriver at enhver likhet med virkelige steder er tilfeldig, men at han takker de anonyme personene som har gitt ham del i sine erfaringer. En spesiell takk har han rettet til Katerina Stefatos (antakelig fordi hun har hjulpet ham med tilgang til kildene som boka er basert på?).

Det er med stor undring jeg registrerer at "Mary" ikke er anmeldt i noen av de store avisene her i landet. Dette er nemlig ikke en bok som kan forbigås i stillhet!

Om forfatteren

Aris Fioretos (f. 1960) er en svensk forfatter og oversetter, og etterkommer av greske foreldre. Fioretos har doktorgrad i litteraturvitenskap med avhandlingen "Det kritiska ögonblicket". Det er en dekonstruktiv analyse av verk av Friedrich Hölderlin, Walter Benjamin og Paul Celan. (Kilde: Wikipedia)

Fioretos debuterte som forfatter i 1991, samme år som han tok sin doktorgrad, og totalt har han utgitt 15 bøker. Så vidt jeg vet er kun to av bøkene hans oversatt til norsk; "Den siste greker" (på svensk i 2009 - på norsk i 2013) og "Mary" (på svensk i 2015 - på norsk i 2017). I tillegg har han oversatt verker av Vladimir Nabokov, Paul Auster m.fl., og vært redaktør for flere bøker - blant annet en om Paul Celan ("Gedichte"). Fioretos er en meget prisbelønt forfatter, og jeg teller 14 priser og utmerkelser på den svenske Wikipedia-siden om ham. I tillegg har han en rekke akademiske titler innenfor litteraturvitenskap og estetikk både i Södertörn, Stockholm og ved Yale University. 

"Mary" ble nominert til August-prisen i 2015, men nådde ikke opp. Det sier mer om konkurrentene enn om boka, tenker jeg. Svensk samtidslitteratur holder en meget høy kvalitet, så her har det nok vært mange sterke konkurrenter. 

Om bokprosjektet

Før man begynner på "Mary" kan det være greit å vite at det er virkelige hendelser som har inspirert forfatteren til å skrive nettopp denne boka. Ikke med et ord nevnes Hellas i selve teksten, men vi får noen hint underveis. Blant annet nevnes drakmer. Vi skjønner også at det er en militærjunta som står for fall. Tidsrommet som handlingen foregår i - fra høsten 1973 til våren 1974 - sammenfaller dessuten med et studentopprør i Aten på samme tid. I bokas etterord forteller forfatteren at det er dette studentopprøret det handler om, men at enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig. Han har nemlig endret fakta og historiske sammenhenger der handlingen har gjort dette nødvendig. 

Studentene ved Teknisk høyskole i Aten gjorde opprør mot militærdiktaturet i 1973. Opprøret ble slått ned i løpet av tre dager, "men innebar likevel begynnelsen på slutten for juntaen som hadde sittet ved makten siden "den nasjonale revolusjonen" i 1967". Juntaen falt 24. juli 1974 som en konsekvens av Kypros-konflikten, men før dette ble volden som ble utført av myndighetene, betydelig verre. En av fangeøyene som tidligere hadde blitt stengt pga. internasjonalt press, ble tatt i bruk igjen. Nettopp her foregår det meste av handlingen i "Mary". I alle fall ligner det veldig ... 

Om "Mary"

Mary er 23 år. Hun fikk polio som barn, er oppvokst i et borgerlig hjem og studerer arkitektur. Hun har gjort opprør mot foreldrene etter at broren hennes flyktet ut av landet. Så forelsker hun seg i radikale Dimos. Dimos jobber i studentradioen, og dette forholdet fører henne inn i kjernen av et gryende studentopprør. Forholdet er heftig og lidenskapelig, og fører til at Mary blir gravid. Rett før hun skal fortelle dette til kjæresten sin, et tidspunkt som sammenfaller med studentopprøret, blir hun lokket i en felle og arresteres. 

De neste 13 døgnene som finner sted i sikkerhetstjenestens hovedkvarter, er et helvete. 

"Det finnes avgjørende øyeblikk i alle menneskers liv, men det finnes også stunder da tilværelsen forandrer seg fordi tiden er inne. Et punkt er nådd av grunner ingen behøver å forklare. Når det inntreffer, virker alt innlysende, for ikke å si uunngåelig, og man undrer seg på hvordan man noensinne har kunnet tro at hendelsesforløpet skulle bli annerledes. Dette er et slikt øyeblikk. Plutselig innser jeg at alt bare har vært stadier i et forløp som skulle føre til disse mennene på Minus To. Jeg er ikke overrasket; selv om jeg verger meg, er jeg merkelig nok ikke engang redd. Da Samaritanen tar av seg jakken og legger hodet på skakke, som om han lurer på om det er noen grunn til å fatte godhet for meg, blir jeg nærmest trett. Må vi igjennom dette ritualet? Mennene vet hva de har tenkt å gjøre; jeg vet hva jeg ikke kan gjøre - det er vel nok?

Følelsen får meg til å oppleve noe som ligger nær hjelpeløs befrielse. For første gang på snart en uke svever jeg i det uvisse. Her er ingen undring, ingen tvil. Et forløp venter, og selv om jeg ville ha gjort nesten alt for å slippe smerten, skremmer den meg ikke. Polioen har herdet meg; det eneste jeg er redd for, er at det jeg bærer i kroppen skal bli skadet. En sko tråkker på en sigarettstump, ellers er det ikke en lyd å høre. På benken ved veggen ligger det tau. Lenger borte ser jeg stoler og et bord med verktøy. Der er det også noen filler og nummerskilt. Et bilbatteri står på en krakk, en motorsykkelmotor er montert på en treblokk." (side 58)

Mary nekter å si hvem hun er og hun kompromitterer heller ikke studentmiljøet hun har vært en del av. I løpet av de nesten to ukene inviteres hun og de andre kvinnene som er internert til "te og kaker". Alle skjønner hva dette innebærer, selv om det aldri sies i klartekst. Men vi lesere aner at det handler om massevoldtekt, det nedrigste man som fange kan utsettes for. Mary skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått "kaker", og tror det skyldes at noen beskytter henne. Dette gir henne klokketro på at hun kommer til å bli løslatt snart. Det blir hun imidlertid ikke ... 

Mary, Zoe, Ioulia, Nerveprinsessen, Fabi og hennes femårige sønn deporteres til Rotteøya, den fengselsøya alle trodde for lengst var nedlagt ... Her skal de vaske ned hele stedet, som har stått og forfalt i noen år. Rotter og skorpioner har overtatt stedet, og det gjelder å passe seg. Legehjelp på disse kanter er nemlig ingen selvfølge. Siden brønnen er ødelagt, må de klare seg med saltvann til vask. Rent vann får de fra naboøya. 

I begynnelsen er det rene himmelrike å komme til øya, for her kan de på dagtid gå fritt rundt. Men så begynner problemene ... Saltvannet tærer på huden, som sprekker ... Likevel må de fortsette å vaske. Mat er et knapphetsgode, og sulten tærer dem nesten i stykker. Sønnen til Fani - her bare omtalt som Gutten - blir et levende bilde på det som foregår. Dette er ikke et sted for barn. Faktisk heller ikke et sted for mennesker, verken store eller små. Trusselen om en verre skjebne ligger hele tiden over dem. Ioulia mener at de må jobbe enda hardere enn før. "Hvis vi ikke bøyer oss, knekker vi." (side 109)

Fangevokterne har begrensede intellektuelle evner, og forstår ikke kvinnene. Mange av dem er oppvokst på mindre øyer som de knapt har forlatt noen gang. Ikke er de skolerte og ikke er de opptatt av så mye annet enn livskampen, det å overleve. Men ett vet de, og det er at de ikke anses som førsterangs borgere. Kanskje er det derfor det faller en del av dem så lett å behandle disse kvinnene, som tror de er noe fordi de kommer fra hovedstaden og har studert, så grusomt? 

Marys overlevelsesstrategi er å holde minnene om det hun og Dimos har hatt sammen, så levende som mulig. Dessuten har hun ikke bare seg selv å tenke på. Hun er mer enn bare seg selv nå - med barnet som vokser frem i magen hennes. I begynnelsen kaller hun barnet, selve sola, for plommen. Så blir det aprikos, mandarin osv. Hun vet at i det øyeblikk fangevokterne skjønner at hun er gravid, vil det bli farlig for henne. Hun bruker alt hun har av tankekraft for å holde seg oppe. 

"Den eneste måten å hindre stillheten i å kvele denne reddende uvissheten på, er å fylle hver handling med innhold. Jeg må bli oppmerksom. Nøyaktig. Sta. Ikke la tungen svelle. Ikke la tankene vandre. Ikke la hungeren etter salt mat - nøtter, lakris, oliven, hva som helst - bli så sterk at jeg for alvor overveier å drikke en hel bøtte hav. Jeg må konsentrere meg om én ting om gangen. Selv om ingenting i verden svarer tilbake, må ikke stillheten ta over. Jeg skal bli noe annet enn dyr. Jeg skal lære kroppen begjærets disiplin." (side 205)

Å være noe annet enn et dyr kjenner Mary på den dagen hun mister dyrebar kaffe på gulvet, og plutselig ser seg selv utenfra der hun ligger på gulvet og prøver å redde det som reddes kan. Er hun noe annet enn en krafser, slik rottene på stedet betegnes som?

Hva skjer med Mary til slutt? Klarer hun seg, eller går hun til grunne? Er det mulig å overleve og beholde det menneskelige i seg etter en slik hendelse? Hva er igjen av hennes opprinnelige jeg til slutt? Og hva med barnet? 

"Er det derfor vi holder ut, fordi vi tror det blir bedre, finere, mer rettferdig et annet sted? Alle lengter etter det og snakker om det. Jeg vet ikke om jeg vil lengte lenger, jeg vil kunne være der jeg er." (side 254)

Min oppfatning av boka

Gjennom Marys fortellerstemme kommer vi så tett inn på henne som det er mulig å komme et menneske og hennes lidelseshistorie. Her brukes ikke store ord, og de grusomste hendelsene er omskrevet i en nøktern og lavmælt stil. Likevel er vi som lesere aldri i tvil om hva som skjer. Fordi vi selv må tolke oss inn i det usagte, griper denne romanen oss mye dypere enn om alt hadde vært sagt rett ut. 

Historien om Mary er eksistensiell. Selv om dialogene og det som skjer kvinnene imellom er diktning, vet vi at historien som sådan er hentet fra virkeligheten. Noe slikt som dette har faktisk hendt, og nettopp dette gjør at historien griper oss sterkt og trenger inn i hver nervecelle i kroppen. Det gjør vondt - både fysisk og psykisk. Mary, som er vant til et helt annet liv, gremmes over at hun alltid er så skitten, og når hun kommer over et såpestykke, skraper hun såpe inn under neglene - til bruk neste gang hun får anledning til å vaske seg. Et måltid med mer tilbehør enn hun er vant til i forbindelse med fengselsoppholdet, og som er ment å være til glede, blir snarere en påminnelse om alt hun går glipp av. Hun er livredd for at denne påminnelsen om et normalt liv skal få henne til å gjøre uforutsette ting for å slippe unna, komme seg bort fra fangeøya ... Hun må beskytte kjæresten sin, barnet sitt og seg selv. Hun vet at dersom hun hadde røpet navnet sitt, ville faren, som har en høy posisjon i militærjuntaen, kunnet redde henne. Men selv ikke dét er hun villig til å gjøre. Da ville hun nemlig ha mistet seg selv. Selv ikke da hun tvinges til å gjøre et helt umulig valg, tyr hun til den letteste utgangen. 

Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 

Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt. 

Boka er nydelig oversatt av Bodil Engen.

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Mary
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Agora Publishing 
- boka inngår i Agora Bibliotek - utvalg ved Gabi Gleichmann
Oversatt: Bodil Engen
Antall sider: 255
ISBN: 978-82-93139-31-7
Jeg har fått tilsendt leseeks. fra forlaget

Aris Fioretos (Foto: Janerik Henriksson/TT)

Julian Barnes: "Tidens larm"

Besnærende roman om komponisten Sjostakovitsj´liv!

Julian Barnes (f. 1946) har etter hvert blitt en av de forfatterne jeg setter aller høyest. Nivået på bøkene jeg så langt har rukket å lese av ham, har vært helt i toppsjiktet - hver gang! Det være seg "Fornemmelse for slutten" (2011 - han mottok Booker-prisen for denne), "Flauberts papegøye" (kom ut i 1984, ble kortlistet på Booker-prisen det året - helt eminent!) eller "Livets nivåer"  (2013) ... Jeg har omtalt samtlige bøker her på bloggen, og linkene peker til mine omtaler. 

"Tidens larm" kom ut i fjor. Dette er Julian Barnes´ tolvte roman. Han har utgitt en rekke sakprosabøker og annet i tillegg. 

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Som forlaget har skrevet i sin presentasjon av boka:

I januar 1936 stod en anmeldelse på trykk i Pravda om hvilket ble det sagt at den var så full av grammatiske feil at den måtte komme fra en hvis penn ingen torde rette. Den var forfattet av Stalin, og den skjelte ut Sjostakovitsj’ opera Lady Macbeth fra Mtsensk. Det var en ikke musikk, men møl i følge Stalin. Laget av en fiende av folket. Denne anmeldelsen definerte Sjostakovitsj liv, og selv om han ble rehabilitert, og av utenverdenen sett som både medløper og informant, har Julian Barnes valgt å skrive om komponistens liv med medfølelse og forståelse. Julian Barnes skriver i sitt karakteristiske, vakre og presise språk, med en musikalitet som yter Sjostakovitsj rettferdighet og forsøker å si noe om kunstens kår under et totalitært regime.

Hvordan var det for en kunstner og komponist, som ønsket å uttrykke seg moderne og kanskje også eksperimentelt, å bli styrt av Makten i Moskva? Lenin hadde forakt for musikk som ble ansett for høytsvevende for Folket/Massen - eller som han uttrykte det: musikk som de som mente å forstå seg på dette, "lot som de likte". Slakten av Sjostakovitsj´ opera definerte resten av komponistens liv, og gjorde at ingen våget å spille musikken hans av frykt for konsekvensene. 

Sjostakovitsj fryktet med god grunn for sitt eget liv. Han var vitne til at mange forsvant. For å skåne familien for sjokket ved å bli hentet av det hemmelige politiet midt på natten, sov han like godt fullt påkledd og med ferdigpakket koffert ved døren. Han prøvde å skrive musikken sin slik Makten forventet av ham - lett tilgjengelig for folk flest i en nyklassisk stil. 

... (d)erfor måtte arbeidere læres opp til å bli komponister, og all musikk måtte være umiddelbart tilgjengelig for massene. Tsjaikovskij var dekadent, og den minste eksperimentering ble avvist som "formalisme". (side 35)

Etter den ulykksalige lederen i Pravda, fant kritikere som tidligere hadde hyllet operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, ingen verdi i stykket. De innrømte fordums feilvurderinger og mente at de var blitt forført av musikken og dens komponist. "Endelig skjønte de hvilken fare formalisme og kosmopolitisme og venstreside representerte for ekte russisk musikk!"(side 51) 

Ikke at Makten gikk ledig. Mange av dem rundt ham begynte å forsvinne, noen til leire, andre til henrettelse. Svigermoren, svogeren, hans gamle bolsjevik-onkel, bekjente, en tidligere elskerinne. Og hva med Zakrevskij, som ikke kom på jobb den skjebnesvangre mandagen? Ingen hørte fra ham igjen. Kanskje Zakrevskij aldri hadde eksistert? (side 71)

Så bestemmer Makten seg for at Sjostakovitsj skal reise til New York. Er det noe Sjostakovitsj ikke ønsker, så er det å bli med på denne reisen. Men det nytter ikke. Han har ganske enkelt ikke noe valg. Som en marionett-dukke vises han frem, får ferdigskrevne taler stukket i hendene og tvinges til å lese disse høyt mens han er i Amerika. Her fordømmer han over en lav sko Vestens musikere og særlig tidligere avhoppede russiske komponisters musikk. Musikere han selv elsker ... Sjostakovitsj skammer seg dypt. Han kunne like godt ha vært død. Da han blir møtt av demonstranter med plakater som sier "Vi forstår deg!", skjønner han ikke hva de forstår. At de faktisk har forstått skuespillet og ikke tror at det er han selv som står inne for dette ... Til det er deres verdener så totalt forskjellige ... 

Han hadde håpet på en viss anonymitet blant hundrevis av deltakere, men oppdaget til sin skuffelse at han var det store trekkplasteret i den sovjetiske delegasjonen. Han holdt en kort tale fredag kveld og en uendelig en lørdag kveld. Han svarte på spørsmål og stilte opp til fotografering. Han ble godt behandlet, det var en suksess blant publikum - men også den største ydmykelsen i hans liv. Han kjente ikke annet enn vemmelse og selvforakt. Det hadde vært en perfekt felle, og desto mer siden de to delene av den ikke hang sammen. Kommunister i den ene enden, kapitalister i den andre, ham selv i midten. (side 81-82)

Det hele toppet seg da Lenin var død på midten av 1950-tallet, og Makten ønsket at Sjostakovitsj skulle melde seg inn i Partiet. Endelig en endring som skulle bli til det bedre, og så dette! Han presses fra skanse til skanse, inntil det ikke er noen vei utenom. Å være medlem av Partiet innebærer å få ferdigskrevne avisinnlegg stukket i hånda til underskrift - når det måtte passe Partiet. Sjostakovitsj skriver under uten å orke å lese gjennom hva han underskriver på ... Reaksjonene lar ikke vente på seg. 

Så var det dem som forsto litt mer, som støttet deg, men som samtidig var skuffet over deg. Som ikke fattet det enkle faktum om Sovjetunionen: at det var umulig å si sannheten her, og leve. Som trodde de visste hvordan Makten fungerte og ville ha deg til å kjempe mot den slik de forestilte seg at de selv ville gjort i ditt sted. De ville med andre ord ha blodet ditt. De ville ha martyrer til å bevise regiments ondskap. Men det var du som skulle være martyren, ikke dem. Og hvor mange martyrer måtte til for å bevise at regimet i sannhet var monstrøst og kjøttetende ondt? Flere, alltid flere.  ...

Det de ikke forsto, disse selvutnevnte vennene, var at hvor like de selv var Makten: Uansett hvor mye du ga, ville de ha mer. 

Alle hadde alltid villet ha mer av ham enn han klarte å gi. Mens det eneste han noen gang hadde ønsket å gi, var musikk. 

Hadde det bare vært så enkelt. (side 127-128)

Sjostakovitsj får uventet besøk av Makten, som påpeker at noe mangler i hans arbeidsværelse: Et portrett av kamerat Stalin! Forventingene om alt han ikke klarer å gi, er altoppslukende. Selv føler han seg som en feiging, og det er ingen enkel rolle. For man kan aldri slappe av. Når som helst må han være forberedt på å krype, unnskylde seg ...

Underveis reflekterer Sjostakovitsj over Shakespears forhold til svikere, mordere og alskens uhederlige mennesker. De har nemlig alltid angeren, marerittene og skamfølelsen i seg. Men hvor er Maktens anger og skamfølelse? Han sammenligner integritet med jomfrudom. Når den først er tapt, er den ugjenkallelig. 

Så hadde han altså levd lenge nok til å bli forferdet av seg selv. Slik var det ofte med kunstnere: Enten ga de etter for forfengeligheten og betraktet seg selv som større enn de var, eller de ga etter for skuffelsen. De unges usikkerhet er ingenting sammenlignet med de gamles. Og dette var kanskje deres endelige seier over ham. I stedet for å drepe ham hadde de latt ham leve, og ved å la ham leve hadde de drept ham. Dette var hans siste, ugjendrivelige ironi: at de ved å la ham leve hadde drept ham. (side 203-204)

Å bli fullstendig kneblet som kunstner og ikke få lov til å utvikle seg fritt i tråd med egne ambisjoner og med klangbunnen i seg selv ... Kan vi i Vesten virkelig forestille oss hvordan det må ha vært? Julian Barnes skriver med en slik innlevelse i Sjostakovitsj´ liv at jeg som leser satt med et inntrykk av at "ja, akkurat slik må det ha vært!" Angsten for selv å bli den neste som forsvinner, en total mangel på mulighet til å kunne stå for noe selv, men hele tiden få meninger og utsagn, ja hele taler, dyttet i hendene og tvinges til å lese dette høyt for et publikum, som om det var ens eget ... Det er sterk lesning! 

Hvorfor flyktet han ikke? Ganske enkelt fordi det var russer han var. Møtet med Amerika ga i alle fall ikke mersmak. I sitt eget land ble han overvåket av Makten. I Amerika opplevde han å bli overvåket av pressen. Hva var verst? I Sovjetunionen var Makten i alle fall diskret. I Amerika var den vulgær og altoppslukende til stede hele tiden. 

"Tidens larm" er en intellektuelt stimulerende bok som gir en dyptpløyende beskrivelse av hvordan det må være å leve i et diktatur der det ikke er lov å uttrykke seg fritt - verken i ord, handling eller musikk. Boka er en fiksjon, og Julian Barnes har basert sin roman på noen få ytre omstendigheter som er velkjent i Sjostakovitsj´liv. I romanen får vi også et innblikk i Sjostakovitsj´kompliserte kjærlighetsliv og mange ekteskap, og dermed får romanen flere lag å spille på enn kun forholdene som berører hans liv som komponist under et totalitært regime. 

Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som. 

Noen vil kanskje tenke at tematikken er smal og sær, men Julian Barnes har klart å fremstille det hele på en slik måte at Sjostakovitsj` situasjon nesten får noe universelt over seg. Boka føyer seg dessuten inn i rekken av bøker som jeg tenker kommer til å bli stående som en moderne klassiker, nettopp på grunn av dens eksistensielle karakter. Jeg anbefaler denne boka meget sterkt! (Og undrer meg over at jeg ikke har funnet en eneste norsk anmeldelse av denne boka ... Inntil denne fine bloggomtalen fra Bakkevigs blogg dukket opp ...)

Utgitt i England: 2016
Originaltittel: The Noise of Time
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren 
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50835-7
Boka har jeg kjøpt selv.

Julian Barnes (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Hisham Matar: "Hjemkomsten - Fedre, sønner og landet imellom"

Om eksilets pris og savnet av en fengslet far

Libyske Hisham Matar (f. 1970) debuterte som forfatter med boka "In the Country of Men" i 2006 ("Ingen i verden" på norsk i 2007). Boka kom på kortlisten for Man Booker Prize samme år. "Anatomy of a Disappearance" utkom i 2011 ("Forsvinningens anatomi" på norsk i 2011). Jeg har omtalt begge bøker her på bloggen, og linkene peker til disse omtalene. 

Onsdag 24. august i år besøkte forfatteren Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med lanseringen av sin tredje bok - "Hjemkomsten" ("The Return").  Jeg var der, og skal skrive om dette i et blogginnlegg i løpet av få dager. 

Hisham Matar´s far Jaballa Matar var politisk dissident i Libya, og hadde for lengst flyktet fra Gadaffis terrorregime sammen med sin familie da han i 1990 ble kidnappet i Kairo. Det var Gadaffis sikkerhetspoliti som sto bak, og som brakte faren tilbake til Libya, hvor han endte i fengsel. Etter dette var det ingen som noen gang så noe mer til ham. Det lyktes likevel faren å få smuglet ut noen brev og et lydbånd til familien, og dermed visste de i det minste at han var i live. Etter 1996 hørte ingen mer fra ham. Levde faren eller var han død? Det kunne ingen vite sikkert. Håpet om at han fremdeles var i live, levde uansett videre hos Hisham, moren og broren hans, som bodde i London. Hele livet deres ble etter hvert preget av at de aldri helt ga opp håpet. 

I årene forut for den arabiske våren, jobbet Hisham Matar aktivt med å finne ut av gåten rundt farens forsvinning. Han opererte i media, og fikk kontakt med representanter fra Gadaffis regime, uten at dette brakte ham noe nærmere en entydig sannhet og visshet. I mars 2012, en tid etter at Gadaffi var styrtet, satte han, kona Diana (som er en kjent fotograf) og moren seg på flyet til Benghazi i Libya. Verken han eller moren hadde vært i Libya siden flukten. Ville de kjenne seg igjen? Ville de finne sannheten rundt farens forsvinning? Underveis treffer de mange mennesker som forteller sine historier om Libya, og felles for alle er at det dreier seg om subjektive minner, ting som ikke kan dokumenteres i ettertid. Er det noe Gadaffi-diktaruret - for øvrig i likhet med de fleste diktaturer - sørget for, så var det å utradere bevis og gjøre det nærmest umulig å dokumentere noe som helst i ettertid. 

"Sensuren var ikke det eneste problemet, forklarte Ahmed, for regimets gjentatte angrep på bokhandlere - der beholdningen ble konfiskert og noen butikker stengt - betydde at det i praksis var svært vanskelig å finne bøker i Libya, også bøker som var tillatt av sensuren. Dette visste jeg, ettersom den eldste og høyest ansette forleggeren og bokhandleren i Libya, Al-Fergiani, til slutt ble nødt til å flytte kontorene sine til London. 

Ahmed kjederøkte, og det bekymret meg, for når han lo, og det gjorde han ofte, ble han blodrød i ansiktet og mistet pusten. Jeg likte ham. Han hadde et åpent ansikt og et lyst gemytt, og selv om han slo fast at: "Libya har perfeksjonert den mørke kunst å devaluere bøker" - var han en optimist og arbeidet utrettelig for å fremme litteratur og åndsliv. Å være libyisk kunstner i Libya var heroisk. Landet, med sine politiske og sosiale dogmer, la en klam hånd over ethvert kunstnerisk instinkt. Utholdenheten hos menn som Ahmed er forbløffende. I 1978, da han var i begynnelsen av tyveårene, var han med i den store gruppen forfattere som ble fengslet. Regimet hadde lagt en felle. Unge litterære talenter ble invitert til å delta i en bokfestival og så arrestert. Som de fleste i gruppen tilbrakte Ahmed ti år i fengsel." (side 96-97)

 Hisham Matar møter også Maher Bushrayda, som tidlig i 2012 erklærer at islamistene ikke kommer til å lykkes i Libya. "Disse menneskene vil ha et land uten kunst, uten møter, uten kinoer. Et tomt hull", sa han. En feilslått politikk, mener han. 

Noe av det som gjorde dypest inntrykk på Matar under hans Libya-opphold, var oppdagelsen av noen noveller som faren hans skrev i en alder av 18 år, lenge før han ble far. Han ante ikke at faren hans skrev, og innholdet i novellene skapte en opplevelse av å bevege seg bakover i tid, til den gangen kolonialismen og den italienske invasjonen preget Libya. 

Så er spørsmålet om faren ble henrettet den 29. juni 1996, som en av 1270 fanger som gikk døden i møte den dagen? Dette kan ingen svare på. Lå det en forutanelse i at forfatteren var på National Gallery og studerte Manets Maximilian nettopp den dagen, i følge dagboknotatene hans?

Manet´s bilde "Henrettelse av Maximilian"

Et av vitnene som ikke så, men hørte, forteller:

"Men jeg hørte alt. Skytingen varte i to timer." 

... "Men det verste var skrikene. De hørtes tydelig etter at maskingeværilden stoppet. Deretter kom det et og annet pistolskudd, nådestøtet, gikk vi ut fra. De døde ble liggende der i fire dager. Helt til mange av oss spydde av stanken." (side 2016) 

Det er sterke historier som fortelles, og som handler om gruoppvekkende ting som har skjedd. Demokratiet ble gjenopprettet i Libya i 2012. Forhåpentligvis ligger forholdene nå til rette for at sannhetsvitner kan tre frem og fortelle sine historier, slik at landets beboere kan få vite hva som skjedde med deres kjære under Gadaffi-regimet. Hisham Matar og hans familie må derimot slå seg til ro med at de aldri får vite sannheten om hva som skjedde med Jaballa Matar ... 

Hisham Matar skriver godt og engasjerende, og det har vært spennende å lese om hans families skjebne. Samtidig som "Hjemkomsten" handler om jakten på sannheten om det som skjedd med faren hans, handler den også om å komme hjem. Hvordan er det å leve i eksil når man aldri kan være helt sikker på at man er trygg, selv om man lever i et demokratisk land langt unna landet man flyktet fra? Og hvordan er det å vokse opp med vissheten om at faren er et annet sted, høyst ufrivillig, og neppe har det særlig bra? En far som har hatt mot nok til å sette seg opp mot et diktatorisk regime, og hvis far igjen hadde en viktig rolle i krigen mot italienerne ... 

Nå som vi endelig har fått den fulle og hele historien om Hisham Matar´s families liv, er det lett å gjenkjenne mange av elementene fra hans to foregående romaner. "Ingen i verden" handler om flukt fra Libya etter at mange forsvinner - alt sett med et barns øyne. Kanskje slik forfatteren selv husker hemmelighetsskremmeriet fra de voksne, rett før de måtte flykte til Egypt? I den neste boka - "Forsvinningens anatomi" - forsvinner en far, og vi blir kjent med en ung gutt som sendes på kostskole. Brikkene faller på plass i "Hjemkomsten". Kanskje den neste boka hans vil handle om dem som ble igjen i Libya og som ble fengslet pga. sine politiske synspunkter?

Jeg tenker at boka ville ha vært enda bedre dersom forfatteren hadde forsøkt seg på en slags kronologi. I stedet ble det en del hopp frem og tilbake i tid. Jeg satt med en følelse av at jakten på sannheten om farens forsvinning ble fortalt bakover, samtidig som nåtidsfortellingen - reisen tilbake til Libya - ble fortalt fremover. Noen ganger var dette litt forvirrende. Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset skjønner jeg at dette har vært en krevende bok å skrive. Så kanskje måtte den bare bli slik? Tematikken er i alle fall svært interessant og dagsaktuell. Selv har jeg et umettelig behov for mer kunnskap om den arabiske våren og hva som egentlig skjedde. Her får jeg inn enda et nytt perspektiv inn i det lappverket som den arabiske våren tross alt består av. 

Jeg synes det er forunderlig at boka ikke er anmeldt av noen profesjonelle anmeldere enda. 

Dette er en viktig bok i vår tid! Les den!

Utgitt på engelsk: 2016
Originaltittel: The return
Utgitt på norsk: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Toril Hanssen
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-02-51871-4
Boka har jeg kjøpt selv

Hisham Matar (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Eunsun Kim: "Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete"

En sann historie om en flyktning

I "Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete" forteller Eunsun Kim, som i dag er 26-27 år gammel, om sin, morens og søsterens flukt fra Nord-Korea. Det hele startet under hungersnøden i Nord-Korea i 1997. Eunsun var den gangen bare 11 år og halvt død ... 

"I nesten en uke var jeg alene i den lille iskalde leiligheten vår i Eundeok, landsbyen der jeg er født, som ligger i Nord-Korea. Foreldrene mine hadde solgt alle møblene for å skaffe penger til mat. Det eneste som sto igjen, var salongbordet og et skap. Gulvbelegget var også borte, og jeg sov rett på betongen, på en slags seng av gamle klær som var lagt oppå hverandre. På de nakne veggene hang det bare to innrammede bilder ved siden av hverandre. Det ene var av vår "evige president", Kim Il-sung, og det andre var av general Kim Jong-il, etterfølgeren hans. Begge to storret på meg. Men å sele disse portrettene ville ha vært å begå en stor synd. Det var en synd som ble straffet med døden." (side 9)

Moren og søsteren har reist avgårde for å finne mat, og imens er 11 årige Eundeok overlatt til seg selv i leiligheten. Den lille maten hun har hatt til rådighet er for lengst fortært, og den lille jenta legger seg ned for å dø, etter først å ha skrevet et avskjedsbrev til moren. Det er imidlertid ikke bare å bestemme seg for å dø, og heldigvis kommer moren og søsteren tilbake etter noen dager. Hungersnøden har gjort slutt på en relativt trygg tilværelse som innebar at Eundeok og søsteren kunne gå på skole. Nå har de bare fillete klær igjen, faren er død av sult, og det er ikke liv laga for dem der de bor. Da treffer moren en fatal beslutning: Hun bestemmer at de skal forlate Nord-Korea. 

Det verste er i grunnen ikke å komme seg over grensen til Kina, men å unngå å bli sendt tilbake igjen. Nord-Korea og Kina har nemlig en avtale om retur av flyktninger. Og tatt blir de, og de blir også returnert til hjemlandet igjen. Men først har moren giftet seg med en kineser for å unngå nettopp dette. Menneskesmuglere sørget for forbindelsen, og for sent skjønner de at de faktisk har blitt solgt til denne bonden, hvis eneste krav er at moren skal føde ham en sønn. 

Med et ukuelig mot klarer den lille familien atter å flykte tilbake til Kina, og det går bra til slutt - men da har det også gått tilsammen ni år fra det første fluktforsøket. Underveis får vi innblikk i hva det å komme fra Nord-Korea i realiteten innebærer; bl.a. få og forvrengte kunnskaper om omverdenen og et regime som fratar den enkelte evnen til å tenke selv. Først etter flere år i eksil gikk det opp for dem hva de faktisk hadde vært gjennom mens de bodde i Nord-Korea. 

Dette er en sterk historie fortalt av en ung kvinne som har kjent på kroppen hva det å vokse opp i Nord-Korea innebærer, hva det betyr å sulte, hva det innebærer å være prisgitt mennesker som ikke vil en vel, om hvordan den eneste måten man kan komme seg vekk er å stole på mennesker man egentlig har all grunn til å mistro og hvordan det er å leve "vegg-i-vegg" med hjemlandet uten å kunne reise tilbake ... Og sist men ikke minst er dette en historie om hvordan det er for mennesker fra Nord-Korea å leve i Sør-Korea som annenrangs borgere ... Da får det heller være at denne boka langt fra er noen høylitterær leseopplevelse! Tidvis står blødmene og klisjéene i kø, men det forhold at historien er så viktig gjør at dette langt på vei kompenseres. Jeg vil derfor ikke nøle med å anbefale denne boka varmt for alle som er interessert i å lære mer om forholdene i Nord-Korea, et samfunn som vel må betegnes som verdens mest lukkede samfunn i dag. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Coree Du Nord
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: Mette I. Gudevold
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 227
Boka er skrevet av Eunsun Kim i samarbeid med Sébastien Falletti

Eunsun Kim

"Stem nei" (Regissør: Pablo Larrain)

Om Pinochets siste dager ved makten i Chile

Etter en relativt lang og filmfri sommer er jeg omsider klar for å ta opp denne bloggens andre formål - i tillegg til litteratur - nemlig filmer. Noe av det som trigger meg aller mest er filmer jeg føler at jeg kan lære noe av - dvs. som har noe mer ved seg enn kun underholdningsverdien der og da. I den forbindelse føyer filmen "Stem nei" seg pent inn i rekken av filmer jeg liker å se. 

Jeg antar at de fleste kjenner til Chiles nyere historie i grove trekk, men jeg nevner likevel noen få stikkord: Den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende ble styrtet etter et millitærkupp i 1973, og etter dette ble Augusto Pinochet (daværende forsvarssjef) utnevnt til ny president. Siden skulle han som dikator i Chile sitte ved makten inntil 1990. Han har fått æren for å ha brakt Chile mer velstand, men prisen landets innbyggere betalte for dette var høy. Forsvinninger, vilkårlige fengslinger, tortur og drap ble en del av hverdagen meningsmotstandere levde med, og dessuten økte forskjellene mellom fattige og rike betydelig. 

"Stem nei" handler om tiden før og under valget i 1988, et valg som Pinochet sørget for å gjennomføre som følge av et økende press fra utlandet samt som et ledd i løfter om økende demokratisering av landet. Utfallet kjenner vi: Pinochet tapte valget, og dette førte til slutten på et mangeårig diktatur. I dag regnes Chile som det landet i Latin-Amerika som har kommet lengst hva gjelder velstand og demokratiske rettigheter. 

På Wikipedia kan jeg lese at filmen er basert på et upublisert teaterstykke (El Plebiscito) som er skrevet av Antonio Skármeta. Gael Garcia Bernal (kjent fra filmer som Babel, Fidel, Blindness, Even the Rain og Deficit, bare for å ha nevnt noen) spiller reklamemannen René Saavedra, som etter flere år i eksil har vendt tilbake til et mer demokratisert Chile enn han i sin tid forlot (skjønt alt er relativt). Da han blir spurt om å lage en kampanjefilm for nei-siden før det forestående valget, er han i tvil. Ingen vet helt hva som kan skje dersom nei-siden taper valget, og frykten som preger alle som håper at Pinochets dager er talte, er sterk. 

René bestemmer seg til slutt for å jobbe for nei-siden. En litt for overivrig sjef som jobber for ja-siden trigger ham - pluss et oppriktig ønske om å bidra til å få fjernet en despot ... 

Filmens mest interessante del - etter en noe langtekkelig start etter min mening - er når hele teamet legger alle kloke hoder i bløtt for å finne ut hvor langt de kan gå i å promotere sitt nei-budskap. Det gjelder bl.a. ikke å provosere styresmaktene for mye. Like fullt merker medarbeiderne at de blir holdt under oppsikt, og at det alltid er noen som følger etter dem når de forlater filminnspillingslokalene. Ja, som faktisk vil fravriste dem original-tape´en for å forhindre dem i å få vist sin 15 minutters filmsnutt, spekket med nei-budskap ... Tilstedeværelsen av utenlandsk presse skal vise seg å være av helt avgjørende betydning for sikkerheten til de involverte. I mellomtiden utsettes René både for tvetydige og utvetydige trusler, blant annet mot sønnen ... 

Selv om "Stem nei" først og fremst er en alvorlig film, er det også en hel del humor  mellom linjene. Mange av dialogene er helt kostelige - særlig dem som foregår mellom René og sjefen hans Lucho. Uten humoren ville de involverte neppe ha klart å overleve det krysspresset de levde under i de avgjørende dagene før valget. 

Skuespillerprestasjonene i filmen er meget gode - på alle plan, vil jeg si. Filmens tema er både interessant og lærerik, og sånn sett er filmen et must å få med seg dersom man er interessert i andre kulturer - i særdeleshet i kulturer hvor menneskerettighetene kanskje ikke står sterkest. Beskrivelsen av frykten menneskene i Chile levde med på den tiden, hvor nesten ingen familie gikk fri for forfølgelse, og hvor alle kjente noen som hadde forsvunnet, beskrives på en hjerteskjærende måte. En hel del autentiske filmklipp fra Pinochets siste dager ved makten gjorde at filmen tidvis bar preg av å være dokumentarisk. 

Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire - dog et sterkt et - er det fordi jeg mener at regien kunne ha vært strammere og klippingen mindre sparsommelig. Tidvis var det litt for lite fremdrift og - filmens viktige tema til tross - direkte kjedelige partier. Dette trekker ned helhetsinntrykket av en ellers glitrende film på alle måter. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale filmen! Avslutningsvis nevner jeg at filmen ble nominert til Oscar i 2012.

Innspilt: 2012
Originaltittel: No
Nasjonalitet: Chile
Språk: Spansk
Genre: Drama
Skuespillere: Gael Garcia Bernal (René Saavedra), Alfredo Castro (Luis "Lucho" Guzmán), Luis Gnecco (José Tomás Urrutia), Antonia Zegers (Verónica Carvajal) m.fl.
Spilletid: 113 min.

"Burma VJ" (Regissør: Anders Østergaard)

Sterk dokumentar fra Burma!

Burma er betegnet som et av verdens mest lukkede land. Da denne filmen ble ferdigstilt i 2009, kunne landets innbyggere se tilbake på 40 års diktatur (1962 - 2011) - med unntak av noen få uker med håp om en annen fremtid i forbindelse med Aung San Suu Kyis hjemkomst i 1988, hvor hun ble et samlingspunkt i kampen for demokrati. Før det hele som kjent endte med regelrett nedslakting av opprørerne, og Aung San Suu Kyi startet opp sin etter hvert 20 år lange husarrest.

"Burma VJ" handler om en håndfull mennesker som en periode valgte å trosse myndighetenes forsøk på sensur av nyheter som slapp ut av landet. Ved hjelp av enkle videokameraer sørget de for å filme demonstrasjoner, sammenstøt mellom det burmesiske folk og myndighetene, voldeligheter og annet som viste regimets sanne ansikt - for så å sende dette utenlands. Og dette gjorde de med stor risiko for sine egne liv. Nærmest som en hån mot regimet ble levende bilder sendt gjennom de mest kjente nyhetskanalene gjerne samme dag som hendelsene fant sted. Dermed ble verden hele tiden minnet om at Burma fremdeles eksisterte, at det burmesiske folket led og tryglet om å bli hørt ... Og ikke minst fikk det burmesiske folket mot til å fortsette kampen nå da de visste at verden kjente deres lidelser. Dette sørget nemlig den Oslo-baserte TV-stasjonen Democratic Voice for at det burmesiske folket fikk vite - gjennom å sende TV-signalene tilbake til Burma, slik at menneskene der fikk se nyhetene om sin egen motstandskamp verden over.

"Burma VJ" viser at det å være kameramann er meget risikabelt. Underveis får vi høre om flere som blir tatt. Men jo verre det burmesiske folk led, jo flere sjanser var alle villige til å ta for å få slutt på terrorveldet. Sentralt i denne filmen står folkeopprøret i 2007, som startet med at tusenvis av munker begynte å demonstrere mot det sittende regimet. Kravene de gjorde seg til talsmann for var på ingen måte urimelige. De ville ha slutt på fattigdom og sult. Dessuten ønsket de at Aung San Suu Kyi skulle frigis. Og de ønsket frie valg. Munkene har alltid hatt en opphøyet og hellig status innenfor buddhismen, og ingen kunne tro at det hele skulle utvikle seg slik det gjorde. Massearrestasjoner av munker, endog drap og forsvinninger skjedde, og til slutt var alle munkene borte fra gatene og kun folket tilbake. Det kunne ikke gå bra ... Og det gjorde det heller ikke. Til slutt var myndighetenes hovedfiende nr. 1 "vj"´ene (dvs. kameramennene) - og de ble også tatt - en etter en ... Hele det nettverket av kameramenn som den 27 årige "Joshua" hadde bygget opp, raknet til slutt ...

Denne filmen, som er laget i et samarbeid mellom The Co-Operative og Dogwoof, har hatt en voldsom kraft. Sammen med alle filmklippene som har lekket ut av landet takket være modige "vj"´er, må man kunne anta at dette har påvirket både verdens og militærjuntaens holdninger, slik at det fra 2011 er lovet noen politiske reformer i retning av demokrati. Det er sikkert for tidlig å si sikkert hvor dette vil ende, men det er absolutt grunnlag for mer optimiske enn på mange, mange år. Kanskje ikke tilfeldig at dette skjedde samtidig med at Aung San Suu Kyis husarrest omsider ble avsluttet?

Fordi filmsekvensene - alle som en - er gjort ved hjelp av enkle, håndholdte kameraer, er billedkvaliteten så som så til tider, men det glemmer man fullstendig. For det vi får se er så unikt og eksklusivt at det i seg selv er en kvalitet. Det å vite at alle som har bidratt til filmen har gjort dette med stor risiko for egne liv, er også en dimmensjon ved filmen som gjør inntrykk. I folderen til filmen kan jeg lese om akkurat dette. Hvorfor gjorde de egentlig dette, disse "vj"´ene? Rett og slett fordi det å fortsette å filme og dokumentere all uretten som det burmesiske folket ble utsatt for, ga livet og tilværelsen en slags mening midt oppi all galskapen. En av hoved-"vj"´ene trodde vel aldri at det han gjorde skulle få noen avgjørende betydning i det store og hele, men der tok han altså feil. Veldig feil, heldigvis! Det blir helt umulig å gi denne filmen terningkast. Alt jeg ønsker å si er at dersom du er et engasjert menneske - se den! Filmen er tilgjengelig på YouTube i fullversjon.

Innspilt: 2008
Originaltittel: Burma VJ
Nasjonalitet: Norge, Danmark
Genre: Dokumentar
Spilletid: 89 min.

"The Lady" (Regissør: Luc Besson)

Portrett av en helt usedvanlig kvinne

Aung San Suu Kyi ble født i 1945 i Rangoon i Burma, som datter av general Aung San. Faren hadde en sentral posisjon i forbindelse med løsrivelsen fra Storbritannia i 1947, men ble myrdet av sine motstandere samme år. Deretter flyttet hun og moren til India, og i forbindelse med studier i England, traff hun i 1964 han som senere ble hennes ektemann - Michael Aris. De fikk to sønner; Alexander og Kim.

I 1988 reiste Aung San Suu Kyi tilbake på det hun trodde skulle bli en kort visitt, fordi hun skulle pleie sin syke og døende mor. Det er her handlingen i "The Lady" starter. Burma er et militærdiktatur, og mens hun befinner seg i landet, går general Ne Win av. Det burmesiske folket gjør opprør og demonstrerer for demokrati og frihet. Brutalt slår styresmaktene ned på dette, og en ny militærjunta overtar makten. Før Aung San Suu Kyi vet ordet av det, blir hun trukket inn i konflikten - som et slags ikon for Burmas folk og deres kamp for selvbestemmelsesrett. Det forhold at hun er datter av general Aung San, mannen som i sin tid sto i bresjen for løsrivelsen fra Storbritannia, gjør henne til en maktfaktor det nye regimet ønsker å bli kvitt.

Pga. alt medieoppstyret rundt Aung San Suu Kyi og det burmesiske folkets frihetskamp, våger myndighetene ikke å ta livet av henne. I stedet tilbyr de henne å forlate landet, men dette nekter hun. Dette blir starten på det vi i dag kjenner som en nesten 20 år lang husarrest, med noen avbrudd innimellom, hvor Aung San Suu Kyi og hennes ektemann ofret sin egen ekteskapelige lykke for kampen om frihet i Burma. Underveis i filmen følger vi hennes engelske familie, som tar i mot hennes Nobels fredspris i Oslo i 1991, og besøkene deres i løpet av 1990-årene. Da ektemannen Michael Aris rammes av kreftsykdom, nekter de burmesiske myndighetene ham innreise i Burma. Dette for å presse Aung San Suu Kyi til å forlate landet - uten at de lyktes av den grunn. Hun visste at dersom hun reiste ut av Burma, ville hun aldri få innreisetillatelse igjen. Først den 13. november 2010 - seks dager etter forrige valg - ble hun erklært fri fra husarresten av militærjuntaen.

Denne filmen tegner et nydelig bilde av en helt usedvanlig kvinne med et større mot enn noen annen jeg kjenner til. Noen mer perfekt skuespiller til rollen som Aung San Suu Kyi enn Michelle Yeon skal man dessuten lete lenge etter! Med verdighet og innlevelse spiller hun denne modige kvinnen, som satte seg opp mot en militærjunta i et halvt liv - uten tanke for egen lykke og familieliv. De gangen hun riktignok vaklet og tvilte, støttet hennes ektemann opp under hennes valg om å bli i Burma - fordi kampen for det burmesiske folks frihet var vikigere enn deres egen lykke. Ektemannen Michael spilles av David Thewlis, også han en karakterskuespiller av de sjeldne. Midt oppi all brutaliteten vi får se, øyner vi likevel håp om at kampen ikke skal ha vært forgjeves. Mine tanker går til den lille pampfletten "Bli sint" av Stéphane Hessel, som er et oppgjør mot likegyldigheten og manglende tro på at et eneste menneskes engasjement kan utgjøre en forskjell. For øvrig vil jeg fremheve at filmen er nydelig på flere måter - den vakre naturen, vakker musikk, vakre stemningsbilder, et portrett av en kvinne som det står respekt av og med en manns støtte hun ikke kunne klart seg foruten ... Her må det rett og slett bli terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Lady
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Michelle Yeoh (Aung San Suu Kyi), David Thewlis (Michael Aris), William Hope, Sahajak Boonthanakit
Spilletid: 130 min.

En modig kvinnes kamp for frihet

Aung San Suu Kyi dras inn i det burmesiske folkets frihetskamp

Et ikon for det burmesiske folks frihetskamp

Under husarresten laget Aung San Suu Kyi plakater som hun hang overalt i huset sitt

Ektemannen Michael var til uvurderlig støtte