"Stem nei" (Regissør: Pablo Larrain)

Om Pinochets siste dager ved makten i Chile

Etter en relativt lang og filmfri sommer er jeg omsider klar for å ta opp denne bloggens andre formål - i tillegg til litteratur - nemlig filmer. Noe av det som trigger meg aller mest er filmer jeg føler at jeg kan lære noe av - dvs. som har noe mer ved seg enn kun underholdningsverdien der og da. I den forbindelse føyer filmen "Stem nei" seg pent inn i rekken av filmer jeg liker å se. 

Jeg antar at de fleste kjenner til Chiles nyere historie i grove trekk, men jeg nevner likevel noen få stikkord: Den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende ble styrtet etter et millitærkupp i 1973, og etter dette ble Augusto Pinochet (daværende forsvarssjef) utnevnt til ny president. Siden skulle han som dikator i Chile sitte ved makten inntil 1990. Han har fått æren for å ha brakt Chile mer velstand, men prisen landets innbyggere betalte for dette var høy. Forsvinninger, vilkårlige fengslinger, tortur og drap ble en del av hverdagen meningsmotstandere levde med, og dessuten økte forskjellene mellom fattige og rike betydelig. 

"Stem nei" handler om tiden før og under valget i 1988, et valg som Pinochet sørget for å gjennomføre som følge av et økende press fra utlandet samt som et ledd i løfter om økende demokratisering av landet. Utfallet kjenner vi: Pinochet tapte valget, og dette førte til slutten på et mangeårig diktatur. I dag regnes Chile som det landet i Latin-Amerika som har kommet lengst hva gjelder velstand og demokratiske rettigheter. 

På Wikipedia kan jeg lese at filmen er basert på et upublisert teaterstykke (El Plebiscito) som er skrevet av Antonio Skármeta. Gael Garcia Bernal (kjent fra filmer som Babel, Fidel, Blindness, Even the Rain og Deficit, bare for å ha nevnt noen) spiller reklamemannen René Saavedra, som etter flere år i eksil har vendt tilbake til et mer demokratisert Chile enn han i sin tid forlot (skjønt alt er relativt). Da han blir spurt om å lage en kampanjefilm for nei-siden før det forestående valget, er han i tvil. Ingen vet helt hva som kan skje dersom nei-siden taper valget, og frykten som preger alle som håper at Pinochets dager er talte, er sterk. 

René bestemmer seg til slutt for å jobbe for nei-siden. En litt for overivrig sjef som jobber for ja-siden trigger ham - pluss et oppriktig ønske om å bidra til å få fjernet en despot ... 

Filmens mest interessante del - etter en noe langtekkelig start etter min mening - er når hele teamet legger alle kloke hoder i bløtt for å finne ut hvor langt de kan gå i å promotere sitt nei-budskap. Det gjelder bl.a. ikke å provosere styresmaktene for mye. Like fullt merker medarbeiderne at de blir holdt under oppsikt, og at det alltid er noen som følger etter dem når de forlater filminnspillingslokalene. Ja, som faktisk vil fravriste dem original-tape´en for å forhindre dem i å få vist sin 15 minutters filmsnutt, spekket med nei-budskap ... Tilstedeværelsen av utenlandsk presse skal vise seg å være av helt avgjørende betydning for sikkerheten til de involverte. I mellomtiden utsettes René både for tvetydige og utvetydige trusler, blant annet mot sønnen ... 

Selv om "Stem nei" først og fremst er en alvorlig film, er det også en hel del humor  mellom linjene. Mange av dialogene er helt kostelige - særlig dem som foregår mellom René og sjefen hans Lucho. Uten humoren ville de involverte neppe ha klart å overleve det krysspresset de levde under i de avgjørende dagene før valget. 

Skuespillerprestasjonene i filmen er meget gode - på alle plan, vil jeg si. Filmens tema er både interessant og lærerik, og sånn sett er filmen et must å få med seg dersom man er interessert i andre kulturer - i særdeleshet i kulturer hvor menneskerettighetene kanskje ikke står sterkest. Beskrivelsen av frykten menneskene i Chile levde med på den tiden, hvor nesten ingen familie gikk fri for forfølgelse, og hvor alle kjente noen som hadde forsvunnet, beskrives på en hjerteskjærende måte. En hel del autentiske filmklipp fra Pinochets siste dager ved makten gjorde at filmen tidvis bar preg av å være dokumentarisk. 

Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire - dog et sterkt et - er det fordi jeg mener at regien kunne ha vært strammere og klippingen mindre sparsommelig. Tidvis var det litt for lite fremdrift og - filmens viktige tema til tross - direkte kjedelige partier. Dette trekker ned helhetsinntrykket av en ellers glitrende film på alle måter. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale filmen! Avslutningsvis nevner jeg at filmen ble nominert til Oscar i 2012.

Innspilt: 2012
Originaltittel: No
Nasjonalitet: Chile
Språk: Spansk
Genre: Drama
Skuespillere: Gael Garcia Bernal (René Saavedra), Alfredo Castro (Luis "Lucho" Guzmán), Luis Gnecco (José Tomás Urrutia), Antonia Zegers (Verónica Carvajal) m.fl.
Spilletid: 113 min.

"Burma VJ" (Regissør: Anders Østergaard)

Sterk dokumentar fra Burma!

Burma er betegnet som et av verdens mest lukkede land. Da denne filmen ble ferdigstilt i 2009, kunne landets innbyggere se tilbake på 40 års diktatur (1962 - 2011) - med unntak av noen få uker med håp om en annen fremtid i forbindelse med Aung San Suu Kyis hjemkomst i 1988, hvor hun ble et samlingspunkt i kampen for demokrati. Før det hele som kjent endte med regelrett nedslakting av opprørerne, og Aung San Suu Kyi startet opp sin etter hvert 20 år lange husarrest.

"Burma VJ" handler om en håndfull mennesker som en periode valgte å trosse myndighetenes forsøk på sensur av nyheter som slapp ut av landet. Ved hjelp av enkle videokameraer sørget de for å filme demonstrasjoner, sammenstøt mellom det burmesiske folk og myndighetene, voldeligheter og annet som viste regimets sanne ansikt - for så å sende dette utenlands. Og dette gjorde de med stor risiko for sine egne liv. Nærmest som en hån mot regimet ble levende bilder sendt gjennom de mest kjente nyhetskanalene gjerne samme dag som hendelsene fant sted. Dermed ble verden hele tiden minnet om at Burma fremdeles eksisterte, at det burmesiske folket led og tryglet om å bli hørt ... Og ikke minst fikk det burmesiske folket mot til å fortsette kampen nå da de visste at verden kjente deres lidelser. Dette sørget nemlig den Oslo-baserte TV-stasjonen Democratic Voice for at det burmesiske folket fikk vite - gjennom å sende TV-signalene tilbake til Burma, slik at menneskene der fikk se nyhetene om sin egen motstandskamp verden over.

"Burma VJ" viser at det å være kameramann er meget risikabelt. Underveis får vi høre om flere som blir tatt. Men jo verre det burmesiske folk led, jo flere sjanser var alle villige til å ta for å få slutt på terrorveldet. Sentralt i denne filmen står folkeopprøret i 2007, som startet med at tusenvis av munker begynte å demonstrere mot det sittende regimet. Kravene de gjorde seg til talsmann for var på ingen måte urimelige. De ville ha slutt på fattigdom og sult. Dessuten ønsket de at Aung San Suu Kyi skulle frigis. Og de ønsket frie valg. Munkene har alltid hatt en opphøyet og hellig status innenfor buddhismen, og ingen kunne tro at det hele skulle utvikle seg slik det gjorde. Massearrestasjoner av munker, endog drap og forsvinninger skjedde, og til slutt var alle munkene borte fra gatene og kun folket tilbake. Det kunne ikke gå bra ... Og det gjorde det heller ikke. Til slutt var myndighetenes hovedfiende nr. 1 "vj"´ene (dvs. kameramennene) - og de ble også tatt - en etter en ... Hele det nettverket av kameramenn som den 27 årige "Joshua" hadde bygget opp, raknet til slutt ...

Denne filmen, som er laget i et samarbeid mellom The Co-Operative og Dogwoof, har hatt en voldsom kraft. Sammen med alle filmklippene som har lekket ut av landet takket være modige "vj"´er, må man kunne anta at dette har påvirket både verdens og militærjuntaens holdninger, slik at det fra 2011 er lovet noen politiske reformer i retning av demokrati. Det er sikkert for tidlig å si sikkert hvor dette vil ende, men det er absolutt grunnlag for mer optimiske enn på mange, mange år. Kanskje ikke tilfeldig at dette skjedde samtidig med at Aung San Suu Kyis husarrest omsider ble avsluttet?

Fordi filmsekvensene - alle som en - er gjort ved hjelp av enkle, håndholdte kameraer, er billedkvaliteten så som så til tider, men det glemmer man fullstendig. For det vi får se er så unikt og eksklusivt at det i seg selv er en kvalitet. Det å vite at alle som har bidratt til filmen har gjort dette med stor risiko for egne liv, er også en dimmensjon ved filmen som gjør inntrykk. I folderen til filmen kan jeg lese om akkurat dette. Hvorfor gjorde de egentlig dette, disse "vj"´ene? Rett og slett fordi det å fortsette å filme og dokumentere all uretten som det burmesiske folket ble utsatt for, ga livet og tilværelsen en slags mening midt oppi all galskapen. En av hoved-"vj"´ene trodde vel aldri at det han gjorde skulle få noen avgjørende betydning i det store og hele, men der tok han altså feil. Veldig feil, heldigvis! Det blir helt umulig å gi denne filmen terningkast. Alt jeg ønsker å si er at dersom du er et engasjert menneske - se den! Filmen er tilgjengelig på YouTube i fullversjon.

Innspilt: 2008
Originaltittel: Burma VJ
Nasjonalitet: Norge, Danmark
Genre: Dokumentar
Spilletid: 89 min.

"The Lady" (Regissør: Luc Besson)

Portrett av en helt usedvanlig kvinne

Aung San Suu Kyi ble født i 1945 i Rangoon i Burma, som datter av general Aung San. Faren hadde en sentral posisjon i forbindelse med løsrivelsen fra Storbritannia i 1947, men ble myrdet av sine motstandere samme år. Deretter flyttet hun og moren til India, og i forbindelse med studier i England, traff hun i 1964 han som senere ble hennes ektemann - Michael Aris. De fikk to sønner; Alexander og Kim.

I 1988 reiste Aung San Suu Kyi tilbake på det hun trodde skulle bli en kort visitt, fordi hun skulle pleie sin syke og døende mor. Det er her handlingen i "The Lady" starter. Burma er et militærdiktatur, og mens hun befinner seg i landet, går general Ne Win av. Det burmesiske folket gjør opprør og demonstrerer for demokrati og frihet. Brutalt slår styresmaktene ned på dette, og en ny militærjunta overtar makten. Før Aung San Suu Kyi vet ordet av det, blir hun trukket inn i konflikten - som et slags ikon for Burmas folk og deres kamp for selvbestemmelsesrett. Det forhold at hun er datter av general Aung San, mannen som i sin tid sto i bresjen for løsrivelsen fra Storbritannia, gjør henne til en maktfaktor det nye regimet ønsker å bli kvitt.

Pga. alt medieoppstyret rundt Aung San Suu Kyi og det burmesiske folkets frihetskamp, våger myndighetene ikke å ta livet av henne. I stedet tilbyr de henne å forlate landet, men dette nekter hun. Dette blir starten på det vi i dag kjenner som en nesten 20 år lang husarrest, med noen avbrudd innimellom, hvor Aung San Suu Kyi og hennes ektemann ofret sin egen ekteskapelige lykke for kampen om frihet i Burma. Underveis i filmen følger vi hennes engelske familie, som tar i mot hennes Nobels fredspris i Oslo i 1991, og besøkene deres i løpet av 1990-årene. Da ektemannen Michael Aris rammes av kreftsykdom, nekter de burmesiske myndighetene ham innreise i Burma. Dette for å presse Aung San Suu Kyi til å forlate landet - uten at de lyktes av den grunn. Hun visste at dersom hun reiste ut av Burma, ville hun aldri få innreisetillatelse igjen. Først den 13. november 2010 - seks dager etter forrige valg - ble hun erklært fri fra husarresten av militærjuntaen.

Denne filmen tegner et nydelig bilde av en helt usedvanlig kvinne med et større mot enn noen annen jeg kjenner til. Noen mer perfekt skuespiller til rollen som Aung San Suu Kyi enn Michelle Yeon skal man dessuten lete lenge etter! Med verdighet og innlevelse spiller hun denne modige kvinnen, som satte seg opp mot en militærjunta i et halvt liv - uten tanke for egen lykke og familieliv. De gangen hun riktignok vaklet og tvilte, støttet hennes ektemann opp under hennes valg om å bli i Burma - fordi kampen for det burmesiske folks frihet var vikigere enn deres egen lykke. Ektemannen Michael spilles av David Thewlis, også han en karakterskuespiller av de sjeldne. Midt oppi all brutaliteten vi får se, øyner vi likevel håp om at kampen ikke skal ha vært forgjeves. Mine tanker går til den lille pampfletten "Bli sint" av Stéphane Hessel, som er et oppgjør mot likegyldigheten og manglende tro på at et eneste menneskes engasjement kan utgjøre en forskjell. For øvrig vil jeg fremheve at filmen er nydelig på flere måter - den vakre naturen, vakker musikk, vakre stemningsbilder, et portrett av en kvinne som det står respekt av og med en manns støtte hun ikke kunne klart seg foruten ... Her må det rett og slett bli terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Lady
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Michelle Yeoh (Aung San Suu Kyi), David Thewlis (Michael Aris), William Hope, Sahajak Boonthanakit
Spilletid: 130 min.

En modig kvinnes kamp for frihet

Aung San Suu Kyi dras inn i det burmesiske folkets frihetskamp

Et ikon for det burmesiske folks frihetskamp

Under husarresten laget Aung San Suu Kyi plakater som hun hang overalt i huset sitt

Ektemannen Michael var til uvurderlig støtte

Carolina De Robertis: "Perla"

Sterkt om den skitne krigen i Argentina 1976 - 1983

Carolina De Robertis debuterte med romanen "Det usynlige fjellet" i 2009. "Perla" er hennes andre roman. Forfatteren vokste opp i Uruguay, men familien emigrerte senere til Storbritannia og senere til Sveits. I dag bor hun i California. Robertis er blitt sammenlignet med forfattere som Isabel Allende og Gabriel Garcia Márquez. 

"Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken." (side 11)

Slik innledes historien i denne boka som skal bringe oss tilbake til diktaturet i Argentina i perioden 1976 - 1983.

Bokas jeg-person Perla har vokst opp som eneste datter i familien Correa, som var tilhengere av Argentinas diktatur under det som senere er blitt karakterisert som den skitne krigen i årene 1976 - 1983. I alt 30 000 mennesker forsvant i denne perioden, og 500 nyfødte barn ble gitt til andre (i hovedsak barnløse) millitære familier. Disse barna fikk ikke vite om sin opprinnelige identitet.

Perla har i hele sin oppvekst forgudet sin far, og hun er flasket opp på foreldrenes holdninger om at demonstranter som etterlyser opplysninger om sine påstått forsvunne sønner og døtre, snart må innse at barna har flyktet utenlands, hvor de lever et liv i sus og dus. På skolen treffer hun imidlertid andre mennesker som kan fortelle andre historier. Når bestevenninnen Ramina forteller om sin forsvunne onkel, og ikke vil ha mer med Perla å gjøre etter å ha vært hjemme hos henne og sett hvilke bøker som står i bokhyllene til foreldrene hennes, begynner det å gå opp for Perla at det finnes en annen sannhet. Skamfull begynner hun å skjule sin fars fortid, fordi hun ikke ønsker at vennene skal forstå at hennes far var en av "dem". 

Så treffer hun den eldre journalisten Gabriel, som hun forelsker seg voldsomt i. Etter hvert må hun innse at hennes far ikke er en helt, men en av dem som forbrøt seg mot det argentinske folket under den skitne krigen ... Hun fortviles over at et menneske hun i hele sitt liv har beundret og elsket så høyt, kan ha utført de mest grusomme ting mot andre mennesker. En far som også har elsket henne så høyt ...

I bokas åpningsscene har noe skjedd mellom Perla og Gabriel, og det er derfor slutt mellom dem. Perla er alene hjemme mens foreldrene ferierer i nabolandet, da en fremmed plutselig dukker opp i stua hennes. Som et spøkelse fra fortiden dukker han opp, naken og med tang og sjøgress klebet til den våte huden. Først blir Perla redd, men så skjønner hun at denne fremmede ikke vil henne noe vondt. Han har derimot en historie å fortelle. En historie om sterk kjærlighet, om to elskende som kom bort fra hverandre og som fikk en datter, to mennesker som ble torturert og senere kastet ut fra fly over havet ... En historie som for all fremtid skal komme til å forandre Perlas liv ... Parallelt får vi også høre med om Perlas oppvekst i en familie som dyrket diktaturet, og om hennes forhold til Gabriel.

Denne boka, som pga. den fremmede mannen som dukker opp i Perlas stue, får et preg av magisk realisme, er skrevet på en besettende og intens måte, noe som gjorde at jeg fra første stund ble helt oppslukt. Det er mange lag i historien, og vi trekkes tilbake til fortiden i flere omganger - i første rekke til den fremmede mannens fortid som politisk fange, og i andre rekke til Perlas oppvekst i spenningsfeltet mellom to virkelighetsoppfatninger; de som var for diktaturet frem til 1983 (representert ved hennes foreldre), og de som var for demokratiet som ble innført i Argentina fra 1983 (representert ved vennene hennes og også journalisten Gabriel). Hvordan er det mulig at helt vanlige mennesker kan være i stand til å begå de mest grusomme handlinger, og samtidig leve helt normale liv med familie og barn? Hva vil det egentlig si å være menneskelig oppi alt dette forferdelige? Til slutt tvinges Perla til å ta et valg, som gjør at hun står overfor muligheten for å forkaste alt hun så langt i livet har trodd fullt og helt på. 

Man sitter ikke uberørt etter å ha lest en bok som "Perla", og det er faktisk ikke ofte jeg har opplevd å måtte ta en pause fra annen litteratur mens den forrige boka gis tid til å synke inn. Det måtte jeg faktisk etter denne boka, som i tillegg til å inneholde en meget interessant historie, også var en fryd å lese rent litterært. Her må det derfor bli terningkast fem!

Utgitt: 2012
Originaltittel: Perla
Oversatt: Heidi Grinde
Forlag: Schibsted
Antall sider: 277

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Bokelskerinnen

"Belarusian Waltz" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Hviterussisk dokumentar-komedie


Innspilt: 2007
Originaltittel: Belarusian Waltz
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Produsent: Torstein Grude
Spilletid: 74 min.

Hviterussland grenser mot de baltiske statene Latvia og Litauen, Polen og Ukraina, og regnes som Europas siste diktatur. I underkant av 10 millioner mennesker bor i dette landet, som har vært under diktatoren Alexandr Lukasjenkos jernstyre siden 1994. På grunn av en rekke brudd på menneskerettighetene, er landet svært isolert og deltar ikke på de arenaer som andre land gjør. Blant annet er Hviterussland - eller Belarusia som det heter på russisk - utestengt fra Europarådet.

Piraya Film er et norsk filmproduksjonsselskap som har laget et knippe filmer om totalitære regimer. Etter at jeg nylig så filmen "Yodok Stories", ble jeg svært nysgjerrig på filmselskapets øvrige filmer, deriblant "Belarusian Waltz" og "On a Tightrope".

I "Belarusian Waltz" møter vi kunstneren Alexander Pushkin, som har lovet å vise frem den typiske hviterussiske folkesjelen. Hva er det som f.eks. gjør at hviterusserne i større grad enn andre folkegrupper har latt seg assimillere inn i Russland? På en måte de baltiske folkegruppene aldri gjorde ... bare for å nevne ett eksempel ... For en stor del møter vi redde mennesker som snur seg bort når kameraet dukker opp. Dette ønsker de ikke å ha noe med å gjøre i det hele tatt. 

Etter hvert skjønner vi at filmens prosjekt mer og mer handler om Pushkin selv. Med humor i bøtter og spann gjør han det han kan for tiltrekke seg oppmerksomhet fra myndighetene. Hvorfor får han lov til å la det 400 år gamle hviterussiske flagget, som er forbudt, henge på huset sitt, uten at myndighetene river det ned? Vi snakker tross alt om et land som har fjernet alle uønskede elementer fra overflaten i generasjoner. Og når han maler bilder av hviterussiske helter som det sittende regimet ikke anerkjenner, og stiller disse opp utenfor en offentlig bygning, i påvente av at en millitærparade skal komme frem, men ender opp med å bli fjernet fra stedet - selvsagt sammen med maleriene sine - så slippes han ut nesten like fort som han ble buret inne. 

Det er åpenbart ingen som tar Pushkin alvorlig, og sånn sett blir han kanskje heller et slags alibi for myndighetene enn noe annet. For se! Det er faktisk lov å protestere, uten at man "forsvinner" av den grunn! "Alle andre støtter Lukasjenko - bortsett fra Pushkin! Og det lever vi helt greit med her!" Det blir som Pushkins kone uttaler - utdannet historiker som hun er - at når alle de intellektuelle i prinsippet er fjernet fra landet, så er det bare massene tilbake ... Og de - de er en del av "massene" ... 

Denne humoristiske dokumentaren har hatt stor internasjonal suksess og har vært nominert til den norske Emmy-prisen såvel som til European Film Academy Awards for beste dokumentar.

Jeg ble svært sjarmert av denne filmen, som jeg i utgangspunktet hadde forventet skulle være like alvorstung som "Yodok Stories". Og så var det rett og slett noe helt annet. Samtidig som den lune humoren hele tiden ligger der, aner vi imidlertid et bakenforliggende stort alvor. For samfunnet som vises frem har på mange måter stoppet opp for 50-60 år siden. Befolkningen har ingen tilgang til internett eller andre deler av det moderne vestlige samfunnet. Om du er fattig eller rik, avhenger av om partiboken er i orden. Og bare et blikk på folks tannstatus, som virkelig er elendig, sier mye om hvor kort velstandsutviklingen har kommet. Dvs. den har aldri kommet i gang i dette landet. Bakgårdene er fylt opp med skrot, for man vet aldri hva man kan få bruk for, og redskapene som brukes er primitive. Så midt oppi all humoren er det fullt mulig å se hvilken pris det hviterussiske folket betaler for sitt styresett ... I tillegg til at de ikke tør å si noe, mene noe om noe ... Med mindre man altså heter Alexander Pushkin og er kunstner ... ;-) Her blir det terningkast fem!

Kunstneren Alexander Pushkin protesterer mot alt og alle

Pushkin slår et slag for glemte og ikke anerkjente helter

Pushkin arresteres for n´te gang ...

"Yodok Stories" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Mesterlig!


Innspilt: 2009
Originaltittel: Yodok Stories
Nasjonalitet: Norge / Polen
Språk: koreansk
Produsent: Torstein Grude
Genre: Dokumentar
Skuespillere: Andrzej Fidyk, Jung Sun San, Kim Joung Soon, An Myong Chol, Lee Young Kuk, Kim Tae Jin, Kim Hyok, Lee Min Bok
Spilletid: 82 min. (dokumentar) + 153 min. (musical)

Tilfeldigheter gjorde at jeg fanget med meg denne filmen fra hyllene hos min lokale DVD-forhandler her om dagen. Ikke bare er film-coveret dekorert med alle prisene filmen har mottatt (en teaser nok i seg selv), men stikkordene Nord-Korea, konsentrasjonsleire og terror vekket min interesse umiddelbart. Dessuten oppfattet jeg det som noe spesielt at filmen er norskprodusert av Piraya Film, et selskap som i 1999 ble startet av Torstein Grude og Trond Kvist med det mål å produsere kreative dokumentarfilmer av høy internasjonal kvalitet, for å sitere Wikipedia. Det tar nesten fire timer å se dokumentaren og musicalen, men jeg kan love at det er verdt det!
 
I dokumentaren presenteres vi for filmskaperens prosjekt - å lage en musical om forholdene i konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, uten å slippe til i leirene selv, langt mindre med et kamera ... Yodok er bare en av de mange leirene, og den eneste hvor det hender at fangene slipper fra det med livet. Hvis de da ikke er døde av sult, mishandling og tortur eller kulde i mellomtiden ... Man regner med at det til en hver tid sitter rundt 40 000 fanger bare i denne leiren, mens det antakelig er mer enn 300 000 koreanere totalt som er internert i samtlige leire i hele Nord-Korea.

Som kjent er Korea delt i to. Nord-Korea regnes som et av verdens mest lukkede totalitære, kommunistiske regimer, mens Sør-Korea er et relativt åpent, demokratisk samfunn med markedsøkonomi. Nord-Korea er et klassedelt samfunn. Det opereres med tre ulike samfunnsklasser - de lojale, de upålitelige og fiendene. Det skumle er at ingen egentlig vet hvilken klasse de tilhører - ikke før de forsøker å få en spesiell jobb, ønsker å velge hvor de skal bo eller hvilken utdannelse barna deres skal få. Da er klassetilhørigheten helt avgjørende! Og selv om man anser seg som trygg og tilhørende de lojale, med alle privilegier som blir denne klassen til del, kan man aldri være for sikker. For én uheldig uttalelse fra en slektning kan være nok til at hele familien straffes som klassefiender. I beste fall ved at alle settes på bar bakke - i verste fall ved at alle interneres i en av Nord-Koreas mange dødsleire.

Filmskaperne har ønsket å fortelle historien til syv flyktninger fra Nord-Korea. Disse flyktningene har fått lov til å bosette seg i Sør-Korea, men anses som annenrangs borgere og potensielle spioner. Ingen vil høre deres historie, og de ties ihjel. Prosjektet med å fortelle om forholdene i leirene i Nord-Korea gjennom å sette opp en musical, har imidlertid sin pris. De mottar drapstrusler, men fortsetter innbitt videre. Og historiene de har å fortelle er så sterke at jeg mange ganger måtte kjempe med gråten. Ikke bare er det historier om deres egne lidelser, men om hele familiens lidelser. For prisen familiene deres betalte for deres flukt, var grotesk ... Moren til en av flyktningene ble torturert helt til hun fikk slag, mens faren døde som følge av torturen.

Cellene fangene ble sperret inne i var så små at det ikke var mulig for dem å bevege seg, og det var lite som skulle til før fangevokterne hadde lov til å gå løs på dem med stokkene sine. I prinsippet var det ulovlig for fangevokterne å ha seksuelt samkvem med kvinnelige fanger - fiender av folket - men dette skjedde likevel. Og når kvinnene ble gravide, var straffen klar: både mor og barn måtte dø. Desperate forsøk på å ordne opp selv, abortere, for å hindre død ... Det går nesten ikke an å forestille seg de lidelser som fulgte i kjølevannet. Også fedrene - fangevokterne - risikerer strenge straffer, ofre som også de er av systemet de lever under. 

Musicalen blir til slutt ferdig, og den ble en stor suksess i Sør-Korea. Den bidro også til å bryte tausheten disse flyktningene fra nord var omgitt med. Dersom det ikke hadde vært for at Nord-Korea har raslet med atombombetrusselen, spørs det vel om verden egentlig hadde brydd seg særlig om hva som ellers skjer i dette landet ...

Musicalen Yodok fulgte med i DVD´en, og etter å ha sett denne må jeg konkludere med at det er en av de beste musicalene jeg har sett noen gang! Musikken, dramaturgien, skuespillertalentene, lyssettingen - dette holder et meget høyt nivå! Musicalen, som har vært på turné, har hatt stor suksess både i USA og Canada.

På Filmwebs nettsider kan jeg for øvrig lese at Yodok inngår i en serie sterke, kreative filmer om menneskerettigheter i totalitære og autoritære regimer, initiert av Rafto-stiftelsen i Bergen. Tidligere filmer i serien er Belarusian Waltz om forholdene i Hviterussland, og On a Tightrope fra Kina - alle produsert av Stavanger-baserte Piraya-film. Her er det bare en ting å si: disse filmene skal jeg ha tak i!

Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Fra musicalen Yodok