J. Edgar (Regissør: Clint Eastwood)

Biografi om John Edgar Hoover - FBIs første direktør gjennom 50 år

John Edgar Hoover (f. 1895 d. 1972) var den første lederen for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation - bedre kjent som FBI. Han ble utnevnt i 1924 og virket helt frem til sin død i 1972. Hoovers ettermæle er noe omdiskutert. Var han en helt, eller en maktsyk person preget av noe paranoide etterforskningsmetoder? Bl.a. var han toneangivende i det vi i dag betegner som Mccartyismen og hans måte å sikre bevis på, kan absolutt diskuteres i et rettssikkerhetsperspektiv.

Den nå over 80 år gamle Clint Eastwood har regissert dette dramaet om den tidligere FBI-direktøren J. Edgar Hoover, og vi kommer antakelig tettere på ham og hans svært hemmelige privatliv enn kanskje noen gang tidligere.

Leonardo DiCaprio fremstiller Hoover fra ung mann og frem til hans død meget overbevisende! Hoover levde hele sitt liv sammen med sin mor, og forholdet til kvinner var nærmest et ikke-tema i hans liv etter at han forsøkte å fri til kvinnen som forble hans meget lojale sekretær Helen Gandy, men som altså ikke ønsket å gifte seg med ham. I Hoovers nærmeste krets var det i grunnen ingen som hadde et familieliv, og selv om det er udiskutabelt at Hoover krevde så mye av dem at det aldri ble plass til noen familie, kunne dette i tillegg ha høyst ulike årsaker. Som medarbeideren hans som åpenbart næret homofile følelser overfor Hoover, men som historien i grunnen ikke forteller noe mer om - hvorvidt disse følelsene ble gjengjeldt eller ikke ... Hoovers mor - her i Judi Dench´ skikkelse - hadde imidlertid mye hun skulle ha sagt i den forbindelse. Heller så hun sin sønn død enn som en "daffodil" (betyr egentlig påskelilje, men brukt i denne settingen mer en omskrivning av homofil, slik jeg oppfattet dette) ... Dermed var temaet uttømt! Moren ønsket imidlertid å lære sønnen å danse, slik at han i det minste kunne fremstå som litt mer av en damenes venn enn den meget tilkneppede, sjenerte og klønete nerden han faktisk var.

I filmen springer handlingen i tid, fra den eldre og grublende Hoover, til den fremadstormende mannen han en gang var. Vi blir vitne til kjente historiske hendelser i FBIs historie - bl.a. Lindbergh-kidappingen og mordet på John F. Kennedy. Da Hoover til sist dør, har han instruert sin lojale sekretær til å destruere mappene hans. Dermed er ettertiden avskåret fra å gå ham nærmere i sømmene. Denne mannen som i løpet av 50 år ble kanskje den mektigste mannen i USA, som "gjennom åtte presidentperioder og tre kriger, i skuddlinjen for både reelle og antatte trusler, utfordret (...) samfunnets normer og grenser for å nå sitt mål, maksimal trygghet for sine landsmenn. J. Edgar var antikommunist på sin hals, hans metoder var både hensynsløse og heroiske, for omgivelsene ofte uklare og uforståelige. For Hoover selv var de nødvendige - for å skape den verdenen han utrøttelig higet etter." (Sitatet er hentet fra Filmwebs omtale av denne filmen.) Det er på sin plass å nevne at det pga. Hoovers lange og kontroversielle styre av FBI ikke lenger er mulig for FBI-direktører å sitte i stillingen lengre enn 10 år (se Wikipedia).

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er det ingenting å si på. Leonardo DiCaprio, som jeg kanskje har en tendens til å anse som en lettvekter-skuespiller, viser her til fulle at han er en karakterskuespiller av rang. Endelig ble jeg faktisk overbevist om akkurat dette! For øvrig tenkte jeg mens jeg så filmen at fremstillingen av Hoover er veldig sammenfallende med det jeg forbinder med det amerikanske folkesjelen, i den grad man kan si at denne finnes. Den generelle paranoiaen mot følte farer utenfra, og arrogansen i forhold til at man selv har så rett at det ikke er noe poeng i å lytte til andre annerledestenkende, er det jeg sikter til. Videre at man gjennom ulike "velmenende" tiltak heller bidrar til å øke faren enn til å redusere denne. Clint Eastwood er en fantastisk regissør, men jeg tenker at denne filmen med fordel kunne vært noe kortere. 137 minutter er sikkert passende for et amerikansk publikum, som har et nærmere forhold til FBI og Hoover, mens i alle fall jeg helt klart kunne ha klart meg med en halv time mindre. Dette førte til at jeg - til tross for at dette må betegnes som en svært god film - kjedet meg litt underveis. Dessuten reagerte jeg på at iveren etter å få DiCaprio til å ligne Hoover har ført til at sminkingen av ham var i meste laget. Derfor blir det terningkast fem fra min side denne gangen. Samtidig må jeg berømme regissøren for at han hårfint balanserer fremstillingen av Hoover, slik at selv kritikken mot ham fremstår som respektfull - tross alle avsløringene underveis. Oslopuls har for øvrig en glitrende og nokså dyptpløyende analyse av filmen på sine nettsider - under overskriften "FBI-sjef ut av skapet". 

Innspilt: 2011
Originaltittel: J. Edgar
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Leonardo DiCaprio (J. Edgar Hoover), Naomi Watts (Helen Gandy), Judi Fench (Hoovers mor), Armie Hammer (Clyde Tolson)
Spilletid: 137 min.

Den unge J. Edgar Hoover spilt av Leonardo DiCaprio

Naomi Watts i rollen som Hoovers lojale sekretær

Den aldrende Hoover - også her spilt av Leonardo DiCaprio

"Mother and Child" (Regissør: Rodrigo García)

Tankevekkende om skjebnesvangre valg


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mother and Child
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Naomi Watts, Annette Bening, Kerry Washington, Jimmy Smits, Samuel L. Jackson
Spilletid: 126 min.

For nesten 40 år siden oppga Karen sitt barn, som hun fødte i en alder av 14. Barnet ble adoptert bort, og siden har Karen, som lever sammen med sin aldrende mor, aldri kunnet glemme dette barnet. Hun har mang en gang angret dypt og inderlig på at hun ikke beholdt datteren sin. Dette har gjort at hun har stengt alt hun en gang hadde av ømhet inni seg, og utad fremstår mer som en nokså brysk og følelseskald kvinne. De gangene hun har vært i nærheten av å innlede en romanse med noen, har moren hennes alltid manet til forsiktighet ved å minne henne på at hun kan bli skuffet ... Følgelig har Karen egentlig alltid satt sitt eget liv på vent.

Parallelt følger vi Karens bortadopterte datter Elisabeth som er en dyktig advokat. Hun lever imidlertid alene og har aldri klart å binde seg til noen. Hennes måte å håndtere situasjoner hun absolutt ikke har kontroll på, er å spille på sin kvinnelighet, selv om dette innebærer bruk og kast av mennesker hun omgir seg med. Men så tar livet plutselig en helt annen vending for henne ...

Et annen par sliter med barnløshet og ønsker å adoptere et barn. Men veien frem til adopsjon skal vise seg å bli alt annet enn lett ...

Så treffer Karen mannen Paco i jobbsammenheng. Han viser interesse for henne som kvinne, men hun er ikke enkel å sjekke opp ... Men Paco, som hele tiden får følelsen av at alt han sier og gjør blir katastrofalt feil, gir ikke opp. Selv om han må skrelle av mange lag for å komme inn til Karens godt skjulte ømhet ...

Det er sikkert unødvendig å nevne at dette er og blir en damefilm ... Like fullt er den absolutt severdig og jeg ble rørt opptil flere ganger. Mens jeg elsker Annette Bening, har jeg imidlertid større problemer med Naomi Watts, som jeg rett og slett aldri har syntes noe særlig om som skuespiller. Hun blir for glatt etter min mening. Annette Bening derimot spiller glitrende! Hvordan hun får frem den følelsesmessige opptiningen av Karen, er meget overbevisende! Noen valg i livet er det ikke mulig å få gjort om på, og i den konteksten er denne filmen tankevekkende. Her blir det terningkast fire!