Inghill Johansen: "Bungalow"

Om mor-datter-forholdet og et hus

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen ble anmodet sterkt om å lese "Bungalow". Fordi den er så nydelig skrevet, så annerledes ... og fordi forfatteren virkelig fortjener flere lesere. Det var tilstrekkelig til å få meg nysgjerrig. 

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte som forfatter med romanen "Hjertehvitt" i 1991. Siden har hun utgitt prosatekstene "Suge" (1996), "Klage" (2001) og "Forsvinne" (2009). Disse bøkene ble utgitt i en samleutgave i 2011 med tittelen "Suge. Klage. Forsvinne." Cappelen Damm, som utga disse bøkene, skriver på sine nettsider at tekstene er "preget av språklig presisjon, sterkt menneskelig nærvær og en til tider både svart og underfundig humor". Forfatteren er utdannet adjunkt og jobber som lærer i Drammen. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2002, og ble nominert til Brageprisen i 2001. 

Jeg-personen i "Bungalow" er lærer og sørger fordi moren hennes er død. Tekstene i boka er fragmenterte, og tar utgangspunkt i hverdagslige så vel som skjellsettende øyeblikk. Det meste med utgangspunkt i et hus, barndomshjemmet, bungalowen ... Og moren, som er borte ... Huset blir på et vis et symbol på forfallet, det forgjengelige ...

"Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene." (side 13)

Hvordan beskriver man en mor som alltid var der, uten å gjøre for mye vesen ut av seg? Forfatteren sliter med å finne de rette ordene, og så begynner hun med hendene og leggene til moren. Hendene som alltid var virksomme, leggene som aldri ble brune. Kanskje manglet de pigment? De hvite leggene fikk det til å se ut som om moren var delt i to. 

På ett punkt skilte moren hennes seg ut, og det var at hun lagde en waleskringle det virkelig sto respekt av. 

"Mor bar alltid kaka inn på et brett. Brettet var dekket med sølvpapir, og når hun bar det inn, vendte hun alltid ansiktet litt bort. Hun så likegyldig ut, som om hun kom bærende inn med hva som helst. Men sannheten var en annen. Sannheten var at hver trevl og hver fiber i kroppen hennes var full av øyne og ører som registrerte alles ansiktsuttrykk og fanget opp de begeistrede utropene, kort sagt alt det som hører til når en bærer denne kaka inn." (side 21)

Alle var ville etter å få oppskriften på kringlen, og oppskriften fikk de. Men ingen fikk det til. Hva gjør jeg feil? spurte de. Moren repeterte oppskriften for dem og antydet at kanskje var ikke eggene friske nok, eller kanskje var de rørt for hardt inn i deigen? Sannheten var imidlertid at deigen - den glatte massen - måtte stå litt før eggene ble rørt inn. Dessuten burde man bruke en pinne som man stakk litt rundt i blandingen med mellom hvert egg. Men dette fortalte moren aldri. Hvorfor skulle hun det? Skulle hun ta fra seg selv anledningen til virkelig å skinne? Sånn helt alene? Vår jeg-person tar seg i  gjøre det samme. Hun holder igjen detaljer. 

"For det er sånn denne oppskriften er. Jeg vil ikke kalle det å lyve heller. Det er bare å hoppe over. Akkurat som mor gjorde i de korte øyeblikkene gjennom et langt liv da hun satt og var dronning ved et bord." (side 24)

Så er vi tilbake til alderdomsforfallet og morens siste dager. Beskrivelsen av omsorgen hun gir moren sin er rørende beskrevet. Hun får moren til å forstå at hun må drikke mer for ikke å bli for tørr. Samtidig forstår hun at det går mot slutten. 

"Jeg lot som det var noe som virkelig hadde hendt. I tankene raderte jeg henne ut. Jeg ville øve meg. Når hun lå sånn, gjorde jeg henne til en liten prikk. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan det ville føles. Jeg ville ikke at mors fravær skulle komme overraskende på meg." (side 31)

Sorgen beskriver vår jeg-person som et tre. Hun føler seg som et tre som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge, slik at greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. "Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet." (side 77) Men det vokser likevel ikke ut noen nye grener, og man tenker at kanskje er det bare snakk om litt tid. 

"Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ikke noe, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt ender med å snu seg bort fra." (side 78)

Innimellom møter vi jeg-personen i undervisningsrommet, men det er ikke disse tekstene som festet seg mest hos meg. Tekstene som handler om mor-datter-forholdet, om sorgen, om huset og alt rundt - disse er sterke og trengte gjennom meg med en styrke som nesten rystet. Det er sterkt, og kanskje er det sterkest det som ikke står der, men som man må lese mellom linjene. Den såkalte underteksten, som gjør leseopplevelsen så mye mer betydningsfull enn om alt sies rett ut ... 

Jeg-personen vender tilbake til huset og lurer på om det er hun som bor i huset, eller om det er huset som bor i henne. 

"Det huset jeg forteller om, er ikke et sånt hus du ville flyttet inn i eller hatt som bilde på en vegg. Det ser temmelig forfallent ut, men når folk kommer inn i stua her, ser de seg likevel entusiastisk rundt. Øynene deres leter seg fram til alt jeg har prøvd å skjule, som at listverket bak stolen holder på å råtne, eller at taket på visse steder har skader fra fukt, men ikke for å kritisere det eller le. Tvert imot ser det ut til at blikkene deres kjærtegner disse stedene, og når de skal gå, er de alltid merkelig oppstemte og ivrige etter å besøke meg." (side 104) 

Hun kjenner på at det ikke er henne, men huset folk kommer for å besøke. Ja, for det kan jo umulig ha noe med henne å gjøre. Selv tror hun at huset er som en trøst, at det får folk til å føle seg bedre. Huset får også frem det beste i folk, blant annet et ønske om å hjelpe. Huset som bestefaren hennes en gang bygget ... 

Inghill Johansens tekster gir åpning for hele følelsesregisteret. Det handler om alt fra sorg som blir for vond og som man derfor må distansere seg fra, og om forfall for mennesker og hus. Humoren er tidvis svært brutal. Jeg-personen gjennomborer det meste med sitt blikk. Nettopp derfor berørte tekstene hennes meg på så mange ulike nivåer. Dette er ikke en bok man kaster likegyldig til side, ganske enkelt. Det som står der er tanker rundt et levd liv, det er autentisk og ekte - enten det handler om eget liv, andres liv eller et hus i forfall. Det meste er svært gjenkjennelig, og likevel får forfatteren oss til å tenke på gjenkjennelige ting på en litt annen måte enn vi kanskje vanligvis pleier.

Denne boka anbefaler jeg ømt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 135
ISBN: 978-82-495-1773-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Inghill Johansen (Foto: Pernille Marie Walvik)

"Fatima" (Regissør: Philippe Faucon)

Et innblikk i det flerkulturelle Frankrike

"Fatima" er en av 20 filmer som i disse dager vises på Arabiske Filmdager på Victoria Kino. Filmen vises for siste gang under festivalen søndag 17. april kl. 20.30 på Victoria kino. 

Det er den franske regissøren Philippe Faucon (f. 1958) som står bak filmen. Selv er han flerkulturell, med fransk far og algerisk mor, og han er født i Marokko. Faucon er en erfaren regissør, for i følge Wikipedia har han medvirket i 20 filmer, hvor han i det alt vesentlige har hatt rollen som regissør. 

Fatima har emigrert fra Marokko til Lyon med sine to døtre. Tidligere var hun gift med deres far, men han fant seg en ny kone og nå er de skilt. For å få endene til å møtes, har Fatima flere jobber. Hun er vaskehjelp både i hjemmene til folk, og i ulike bedrifter. Siden hun ikke kan språket særlig godt, får hun ikke annen jobb. 

I filmens åpningsscene skal Fatima og døtrene Nesrine og Souad på visning. Da de møter utleieren, begynner vedkommende å unnskylde seg med at hun ikke har nøkkel til leiligheten og at de likevel ikke kan få se den. Kvinnene skjønner at det er fordi de er utlendinger og kanskje særlig fordi Fatima går med skaut at hun ikke vil leie ut leiligheten til dem. Dette er ikke noe nytt. De har opplevd det før. 

Fatima er en sterk kvinne som står på fra morgen til kveld

Nesrine som er 18 år, har kommet inn på medisinstudiet, noe Fatima er umåtelig stolt av. Er det noe hun anser som målet med sitt liv, så er det at døtrene hennes skal få et bedre liv enn hun selv. At de er flinke og arbeidsomme gjør hennes eget slit meningsfylt. Souad er 15 år og opprørsk som få. Hun er flau over at moren bare er vaskehjelp, en som vasker dritten etter andre. Dessuten kan ikke Fatima fransk skikkelig, og den gebrokne talen hennes opplever Souad som pinlig. For ikke å snakke om hvordan hun kler seg ... Gammelmodig og annerledes. Som en protest skulker hun skolen, svarer frekt og er ufyselig mot moren. Fatima fortviler. 

Fatima er umåtelig stolt over datteren Nesrine

Underveis blir vi vitne til små og store hendelser i kvinnenes liv, hele tiden med Fatima som navet i familien, mens jentenes far dukker opp i periferien av og til. Det forhold at Fatima har en datter som kommer til å nå langt, fremkaller misunnelse i nabolaget. Noen av nabokjerringene hevder at Nesrine ikke hilser på dem lenger, underforstått at hun er blitt så høy på pæra at hun ikke nedlater seg til dette. Fatima ønsker at døtrene ikke skal fremkalle sladder i miljøet, hva enten det er tale om vanlig folkeskikk eller påkledning. Mens døtrene og særlig Nesrine mener at dette er helt uunngåelig uansett hva hun gjør, for "sånn er disse kvinnene" ... Sladderen går uansett. De har ikke så mye annet å være opptatt av, disse sladrekjerringene. 

Fatima sysler med skriving på sengekanten hver kveld.

Fatima går på kurs for å lære å skrive fransk. Om hun sliter med å snakke fransk, opplever hun det enda vanskeligere å skrive språket. Alle jobbene hennes gjør at hun knapt er hjemme, men likevel lager hun mat som Nesrine skal ha under de verste eksamensforberedelsene. Og hun skriver på en historie i sin notatbok på kveldene. For arabisk behersker hun selvsagt til fulle. 

Faren forsøker å snakke sin opprørske datter til rette.

Fatima opplever en del nokså uverdige episoder i jobbene hun har. Hun føler at det blir lagt ut feller for henne for å se om hun stjeler, hun blir tilsnakket som et barn som forstår lite siden hun ikke kan fransk veldig godt, og hun møter lite eller ingen godvilje på at hun faktisk har et liv utenom og en datter som krever en del ekstra av henne akkurat nå.

Fatima oppmuntrer Nesrine når hun har lyst å gi opp alt

Mens Fatima står på som verst, faller hun ned en trapp og brekker armen. Etter endt sykmelding er problemet at hun fremdeles har vondt og ikke klarer å jobbe. Men hvor har hun egentlig mest vondt? I armen eller i sjelen? Legen hennes er klok nok til å sende henne til en psykolog som behersker arabisk, og dette åpner opp for en helt annen dialog. For når Fatima kan kommunisere på sitt eget morsmål, blir hun også i stand til å vise frem hva hun egentlig sliter med. Samtidig blir armbruddet en åpning til noe annet. Kanskje et bedre liv? For hvor lenge går det an å jobbe døgnet rundt uten å bryte fullstendig sammen? Og hvorfor sliter Souad? Fordi hun ER vanskelig, eller fordi hun faktisk går for lut og kaldt vann? 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Historien fremstår så ekte og uten at noe legges imellom. Her er det rene ord for pengene hele veien. Måten regissøren har fått frem hele situasjonen rundt Fatimas familie, er ganske enkelt beundringsverdig. Med stor varsomhet kommer det frem hvilken pris en innvandrerfamilie betaler dersom man oppnår noe mer enn de andre. Og man trenger ikke en gang å være innvandrerfamilie for å oppleve akkurat dette. Misunnelse er dessverre en universell egenskap blant mennesker. 

"Fatima" har mange ulike problemkomplekser. Diskriminering er en av dem, og dette handler blant annet om at man blir sett på som dum dersom man ikke behersker språket fullt ut. Uvitenhet forårsaker rasisme og diskriminering. Som den utleieren som ikke ønsket å leie ut leiligheten til Fatima. Hva trodde hun? At Fatima ville bli et problem? Fatima som verken drakk, festet eller var uforsiktig med penger. Som var pliktoppfyllelse i egen person ...

Mor-datter-relasjonen står dessuten sentralt. Fatima har to totalt forskjellige døtre - den ene like pliktoppfyllende som hun selv, den andre en rebell. Dette skal hun håndtere, samtidig som hun jobber livet av seg i dårlig betalte jobber. Det handler om en generasjonskløft som kompliseres ytterligere ved at de står med det ene beinet i en kultur (opprinnelseslandet Marokko) og det andre beinet i en annen kultur (det nye hjemlandet Frankrike). Og selv sitter jeg på utsiden og har store problemer med å skjønne hvordan det er mulig å være så oppofrende som Fatima er, uten å ønske noe for seg selv. Høydepunktet i filmen er episoden hvor Fatima leser opp sin egen historie for den arabisktalende psykologen. Hvordan hun ser på seg selv, hvorfor nettopp hun er viktig for mange andres liv ... ikke bare hun, men alle andre Fatima´er rundt forbi ... 

Etter filmen ble det en liten debatt på scenen, hvor blant annet den norske filmregissøren Erik Poppe deltok. 

Prosjektleder Kristian Takvam Kindt i dialog med Justine Coté og den norske
filmregissøren Erik Poppe

Et av temaene som kom opp under debatten var hvilken rolle film spiller i vårt syn på innvandrere. Er filmer som fokuserer på problematiske sider ved innvandringene et positivt bidrag i innvandringsdebatten, eller bidrar de kun til å bekrefte fordommer og negative stereotyper? Heldigvis kom debattantene til at filmer har en flott og sentral rolle for å få frem menneskene og nyansene, og at det er viktig at slike filmer er ærlige. Det at tematikken er gjenkjennelig og berører reelle problemstillinger, gjør at filmene oppleves autentiske og viktige. 

Noe av det jeg selv elsker med arabiske filmer er at de gjennomgående setter fingeren på dilemmaer uten nødvendigvis å komme med noe "svar". Ofte er slutten på filmene svært åpne, fordi det ikke finnes noe fasitsvar. I den grad nettopp "Fatima" åpnet mine øyne, så var det å få frem problematikken med å være flerkulturell, og hvordan indrejustisen i innvandrermiljøene selv sørger for at mange ikke våger å ta spranget "inn i fremtiden" (les bli integrert i stedet for å holde seg for seg selv) fullt ut. Sladderen er i verste fall lammene - i alle fall dersom man ikke har noen valgmuligheter. For Fatima betydde anerkjennelsen i miljøet mye - kanskje alt - mens døtrene hennes nok vil ha større muligheter for å blåse mer i det. Det denne filmen for øvrig forteller mye om, er viljen til integrering. Den er der! 

Underveis kom spesielt medienes rolle opp - særlig i forhold til hvilke holdninger som utbrer seg f.eks. blant nordmenn i forhold til utledninger generelt og innvandrere spesielt. Media-døden er utbredt og mediehusene sliter med økonomien. Hvordan kan de beholde sine lesere? Jo, ved å polarisere alt og lage konflikter. Det gjør man best ved å tegne svart-hvitt-bilder og ved å fremkalle frykt. Konsekvensen er at svært mange i dag frykter innvandring, at den skal bli for omfattende og at det typisk norske skal drukne fullstendig. Vi får et inntrykk av at verden er blitt et mye farligere sted å være. Sannheten er at det er det stikk motsatte som har skjedd. Vi hadde terrorisme på 1970-tallet også (IRA, EFTA, Baader-Meinhof etc.). I dag er det færre kriger i verden enn noen gang. Likevel - vi tror at verden er farligere i dag, og det er altså ikke tilfelle. Siden mediene har sviktet sin rolle som samfunnsopplysere, har film og litteratur overtatt rollen som den/de som nyanserer. I denne konteksten er filmer som "Fatima" særdeles viktig! 

Det gleder meg å se at det ikke bare er nordmenn som strømmer til arabiske filmdager! Det gjør også innvandrerne selv! For her er det mye læring begge veier! Det er ikke bare nordmenn og andre etniske europeere som har godt av å se filmer som "Fatima". Det har også innvandrerne selv! Gjennom filmer som dette får vi alle øynene opp for at det ikke bare er én måte å leve livene sine på. Det er faktisk flere - uten at man av den grunn er uanstendig eller ikke lever livene sine på en skikkelig måte. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Victoria kino i kveld! Og så skulle jeg inderlig ønske at Norske kinomatografer setter opp denne filmen på det ordinære film-programmet! Jeg tror at de vil bli overrasket over hvor godt besøkt en film som dette vil bli - av et helt annet filmpublikum enn de som til vanlig går på kino! Filmen har nemlig allerede vunnet en del priser, og fortjener å få mer oppmerksomhet! Selv satt jeg med en stor klump i halsen da rulleteksten kom. Dette er en film som berører ... dypt!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Fatima
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Språk: fransk, arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Soria Zeroual (Fatima), Zita Hanrot (Nesrine), Kenza Noah Aïche (Souad), 
Chawki Amari (faren), Dalila Bencherif (Leila), Edith Saulnier (Séverine)

Spilletid: 79 minutter

"As I open my eyes" (Regissør: Leyla Bouzid)

Knallsterk åpningsfilm på Arabiske filmdager 2016!

I dag åpnet Arabiske filmdager 2016, og som åpningsfilm har arrangørene valgt den tunisiske filmen "As I open my eyes". Filmen vises også i morgen fredag 15. april kl. 20.30 og lørdag 16. april kl. 13.00 - som en av i alt 21 filmer - og stedet er Victoria kino i Oslo. Får du muligheten - kom deg på kino og se den! Filmen er vel verdt din tid!

Den tunisiske regissøren Leyla Bouzid (f. 1984) har syv filmer bak seg, men "As I open my eyes" er hennes første spillefilm. Dessverre når de færreste arabiske filmer det norske filmpublikum, nær sagt uansett hvor gode filmene er. Ære være Film fra Sør som arrangerer Arabiske filmdager, slik at det er mulig å få sett noen av filmene!

Sterkt mor-datter-forhold

I "As I open my eyes" møter vi 18-åringen Farah, som står på terskelen til å bli en voksen kvinne. Vi befinner oss i Tunis og året er 2010, det vil si året før den arabiske våren brøt ut. Den politiske situasjonen i landet er anstrengt, og vi aner at noe er i gjære. 

Farah bor sammen med foreldrene sine. Faren jobber riktignok i en annen by siden han nekter å samarbeide med den politiske ledelsen i landet, og er sjelden hjemme. Dermed er mor og datter for det meste alene, og det er morens lodd å passe på at Farah skikker seg vel. 

Farah og kjæresten Borhéne

Farah er en jente full av livslyst og drømmer. Dessuten er hun lidenskapelig av natur. Hun drømmer om å bli sanger, og er medlem av et band hvor hun er vokalist. Hun har en kjæreste, også han er et band-medlem. Fordi hun skjønner at moren aldri ville ha godtatt dette, holder hun forholdet hemmelig. 

Etter hvert som både band- og kjæresteforpliktelsene øker, tilbringer Farah flere og flere kvelder utenom hjemmet. Moren er svært bekymret for henne - kanskje mest av alt fordi hun kjenner seg selv igjen i datteren. Som ung var også hun temmelig vill og gæren, og dermed vet hun alt om hvor lite som skal til for å havne på ville veier ... Da en gammel flamme dukker opp for å advare moren om at Farah lever et utsvevende liv, fortviler hun.

Farah er vokalist i et band

Uansett hva moren gjør for å hindre Farah i å gå ut om kveldene, nytter det ikke. Hun gir etter hvert opp, men straffer datteren med fullstendig taushet. I mellomtiden utforsker Farah grensene både med kjæresten og med bandet, hvis musikk er preget av politikk og protester mot regimet. 

På scenen føler Farah seg fullkommen

Så begynner politiet å interessere seg for innholdet i sangtekstene, og bandet blir overvåket.  En dag forsvinner Farah ...

"As I open my eyes" er en film med mange lag. På den ene siden viser filmen hvordan det var å leve i diktaturet Tunis før den arabiske våren. Frykten som preget menneskene er påtakelig. Det er heller ingen spøk å bli arrestert av politiet - særlig ikke dersom man er kvinne. Noen av scenene hvor Farah forhøres av politiet, etterlater liten tvil om hva som egentlig foregår ... 

Farah og Borhéne krangler. Hvor sterk er kjærligheten når det kommer til stykket?

Filmen handler også om en ung kvinnes løsrivelse i en kultur, hvor det skal lite til for at det kan gå riktig galt. Farah ønsker å satse på musikken, mens moren ønsker at hun skal bli lege. Moren skjønner også at Farahs første kjærlighet aldri kommer til å vare, men når skjønner også Farah dette? Midt oppi dette står faren, som forsøker å finne noen salomoniske løsninger som både mor og datter kan leve med når det raser som verst mellom dem. Samtidig blir vi vitne til et vanvittig sterkt mor-datter-forhold, som kommer godt med til syvende og sist ...

En fortvilet mor

Det er uten tvil Baya Medhaffer i rollen som Farah som bærer hele filmen. Hun spiller på absolutt hele følelsesregisteret gjennom den 102 minutter lange filmen, hvor ytterpunktene er fra eksplosiv sjarme til den dypeste fortvilelse, fra ungpikeuskyld til forførende femme fatal.

Da rulleteksten kom i sal 1 på Victoria kino i kveld, satt hele kinosalen nærmest lamslått tilbake, og det tok tid før folk forlot salen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på oss alle!

Skuespillerprestasjonene er meget gode, miljøskildringene er svært autentiske, musikken er fantastisk og plottet er universelt. Som arrangørene fortalte under åpningen, har de i år vært opptatt av å finne filmer som forteller om folks hverdagsliv. "As I open my eyes" er absolutt en slik film, men i tillegg har den en hel del mer. Som at den viser opptakten til den arabiske våren i Tunis!

Jeg anbefaler filmen varmt!

Sangene som fremføres er kraftfulle og nydelige, og jeg ble svært glad da jeg oppdaget soundtracket  på Spotify. Dermed er det mulig å høre på musikken etterpå også!

Innspilt: 2015

Originaltittel: À peine j'ouvre les yeux

Nasjonalitet: Tunis, Frankrike, Belgia

Språk: fransk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Baya Medhaffar (Farah), Ghalia Benali (Hayet), MOntassar Ayari (Borhéne)

Spilletid: 102 min.

Tove Nilsen: "Kongen i snø"

Når et levd liv skal gjøres opp ...

Tove Nilsen (f. 1952) har skrevet 26 bøker før hun i fjor kom ut med "Konge i snø". Det begynner å bli noen år siden jeg var en trofast Tove Nilsen-leser. Etter slutten av 1990-tallet er det vel bare "Kreta-døgn" (2003) og "Vingetyven" (2008) som har nådd opp i lesebunkene mine (linkene går til mine egne omtaler av bøkene). Disse to - og særlig den siste - likte jeg svært godt. 

Etter at jeg var på Litteraturhuset den 4. februar i år (linken fører til mitt referat fra denne kvelden), hvor Edvard Hoem og Tove Nilsen samtalte i en times tid, tenkte jeg at det var på høy tid å finne frem den boka jeg kjøpte høsten 2014. Likevel var det lydbokutgaven jeg valgte å lytte til da det kom til stykket. 

"Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag. Det var den dagen alle gledet seg til, jeg også, så det kriblet i kroppen, ingenting kunne overgå synet av treet i stua og gavene under det, gavepapiret med figurer og mønstre som trakk meg til seg. Fra dag én hadde jeg tjuvtittet på siste luke i kalenderen, likevel virket den ny på julaften morgen: Pappluka åpenbarte Jesus i krybben under julestjernen. Himmelens blåfarge og stjernene som gnistret og lyste, jeg mottok det som et under, noe jeg aldri kunne få nok av. 

Det farlige handlet om så mye at jeg tenker på det som en vifte jeg lenge har presset hardt sammen. Noen vil ønske at jeg fortsetter å holde presset. De vil bli stramme i ansiktet, de vil bli bebreidende eller forlegne, de vil si: Måtte du skrive dette? Ja, det måtte jeg. De vil ikke gi seg, de vil minne meg om min egen og mine nærmestes anseelse og spørre om jeg ikke kunne holde visse ting tilbake. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg vil frigi det tilbakeholdne og fortelle, men ikke for fort, det må skje gradvis, så jeg ikke mister den kontrollen jeg har gjort meg avhengig av, en kontroll som alltid har vært viktig for meg." (side 7-8)

Allerede her gir forfatteren en pekepinn på hvordan denne boka er. Der f.eks. Karl Ove Knausgaard går rett i strupen på familiehemmelighetene og borrer seg ned i det vonde, der pakker Tove Nilsen varsomt ut sin families hemmeligheter. Fordi det bare er slik hun klarer å fortelle det. Like fullt byr hun på seg selv - det skal ingen være i tvil om. Og det skal ikke mye fantasi til for å lese inn mye utrygghet og sårhet mellom linjene når hun beskriver sin barndom. For øvrig blir det nokså urettferdig å sammenligne måten Tove Nilsen nærmer seg sin families historie med Knausgårds. Knausgård er i en helt annet liga, men det gjør ikke Nilsens bok i seg selv noe dårligere av den grun. Den er bare annerledes. 

Innledningen i boka vitner om en forventet respons på denne type bøker. Ja, folk blir sinte - selv om det ikke er deres egne hemmeligheter som brettes ut. De blir sinte på vegne av de andre som blir avslørt. Kanskje fordi de identifiserer seg sterkt med dem de oppfatter som ofrene for forfatteren? Fordi de ikke ser at det egentlig er motsatt? Barnet kan jo virkelig ikke stilles til ansvar for sine foreldres dysfunksjonalitet. Er det da forbudt å fortelle om det? Skal barna - resten av sitt liv - være med på å vedlikeholde et slags bedrag overfor omgivelsene, fordi det aldri skal kunne snakkes om alt som ikke var som det burde ha vært? Et bedrag som går ut på kun å vise frem det vellykkede, mens all begredeligheten skjules, og det på bekostning av ens egen historie og virkelighet? Selvsagt ikke! Nettopp av den grunn blir jeg forundret når jeg leser om reaksjonene fra Knausgårds farsfamilie, reaksjonene fra alle som elsket "sjonkel Rolf" og som fikk illusjonene ødelagt da sønnen Trond Kirkvåg fortalte den egentlige familiehistorien ... For dette går igjen ... dette at folk føler seg så krenket på andres vegne ... Men kan man i det hele tatt føle seg som et helt menneske dersom fasaden er et falsum?

"Kongen i snø" er ingen "terapi-bok", hvor forfatteren har skrevet seg ut av sin dysfunksjonelle families historie for gradvis å friskne til etter hvert som boka fullføres. Tvert i mot er det en godt moden og reflektert voksen-person som forteller en historie, som det kanskje ikke ville ha vært mulig å fortelle tidligere. I alle fall ikke på den måten ... Man ser ting litt klarere når man selv har fått noen år på baken, og kan betrakte det hele på et par mannsalderes avstand. Måten Tove Nilsen trekker paralleller fra sin mors oppvekst, f.eks. med bestefaren som var forvist fra spisebordet under alle måltider grunnet en utroskapshistorie, til sin egen far som led samme skjebne, viser dette med all tydelighet. Hun har den nødvendige distansen, den distansen som gjør henne i stand til å fortelle en historie og ikke bare et partsinnlegg. 

"Mor var en feminist født i feil tid, hun var en huskatt som når som helst kunne snu vrangskinnet til. På det verste var hun både mink og ilder. Far var både arbeidshest og festløve. Han var også hund, noen ganger logrende og glad, andre ganger sørgmodig. Sammen fikk de en sprengkraft bare de som savner ekstra mye, kan framvise. Etter eksplosjonene roet det seg, men det hardnet alltid til igjen. Da lå gulvet fullt av knuste tallerkener og mors koffert sto framme. Mor reiste aldri noe sted, derfor var kofferten ekstra skremmende, men jeg måtte passe på å skjule at jeg var redd, hvis ikke kunne jeg bli plassert hos onklene og tantene i nærmeste by. I perioden fra jeg var seks, sju og langt opp i småskolen ble jeg sendt på det som ble kalt feriebesøk. Det må ha blitt gjort i beste mening, mor og far ville gi meg en pause mens de forsøkte å ordne opp i sitt." (side 9)

Jeg ser at boka har fått litt juling av enkelte kritikere. Selv likte jeg boka svært godt. Men så har jeg alltid likt å lese historier om spesielle familier, der alt ikke er helt A4, og hvor ting henger sammen mer på tross av enn på grunn av. Det blir som de berømmelige ordene som Tolstoi innleder "Anna Karenina" med. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er nettopp dette som gjør at det er mye mer interessant å lese om de ulykkelige familiene, og ikke de lykkelige ... 

Jeg opplevde Tove Nilsen som ærlig og oppriktig i sin fremstilling av familiens historie. Ekstra sterkt var det å lese om hvordan moren aldri tillot henne å se faren med sine egne øyne, men alltid gjennom morens. Da moren omsider døde, ble hun kjent med faren sin på hans egne premisser. Det var en helt annen mann hun ble kjent med, en ordentlig fyr som både var ansvarsfull, humoristisk og kunnskapsrik. Ikke den dusten moren ønsket at hun skulle se ... Han som drakk og av og til var voldelig ...

Det andre lesere har opplevd som rotete i fremstillingen, opplevde jeg som et forsøk på å sirkle seg inn til en kjerne - gradvis og i et tempo forfatteren selv har vært bekvem med. Jeg synes hun beskrev sine egne vonde barndomsminner på en usentimental og nokså distansert måte. Kanskje kunne hun ha kostet på seg mer sårhet og varme, også der hun beskriver den ene kjæresten etter den andre? Jeg tror at boka kunne ha blitt enda bedre dersom hun hadde våget å vise frem mer av sine egne følelser. For alle ønsker vi jo å bli elsket og sett for den vi er, og når dette mangler, blir det lille barnet inne i oss aldri 100 % helt ... 

Ingrid Vollans oppleserstemme passet svært godt til historien! 

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem en hel masse andre ting fra boka - men det får du heller ha til gode når du skal lese den selv! Jeg anbefaler denne boka varmt! Rett og slett fordi jeg, tross de mangler jeg har påpekt, likte boka svært godt!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag (papirutgave) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ingrid Vollan
Antall sider: 258 / Spilletid: 7 t 20 min.
ISBN: 978-82-495-1295-9 (papirbok)
ISBN: 9788242161437 (lydfil)
Papirboka har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt lydfilen av Lydbokforlaget

Tove Nilsen (Foto: Steinar Buholm)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 12.11.2014 - Fint farsportrett fra Tove Nilsen - Det er bare mor, far og datter i familien. Mor er husmor med stor H, hun syr, vasker, lager mat og holder hjemmet sammen. Far tjener pengene. Uheldigvis har far på et tidspunkt latt sine øyne falle på en annen kvinne. I stedet for skilsmisse eller forsoning lever de to voksne heretter sine liv adskilt i eget hjem. Mor nekter far å spise middagen hun lager, datteren blir morens gissel: Tar hun farens parti, risikerer også hun å støtes ut av fellesskapet.
Far drikker, det kan få fysiske følger. Mor hevner seg på sitt vis, hun «diamantiserer seg», som Tove Nilsen skriver, hun gjør seg hard og usårlig og straffer dermed ikke bare ektemannen, men også seg selv. Og datteren.
Skammen over dysfunksjonaliteten i den lille familien er godt beskrevet, erfart og følt som den er både av det prisgitte barnet og av den voksne forfatteren. Foreldrenes standhaftige krigføring har lagt et press på datteren, som kanskje, likevel, har fått energi til å skrive seg ut av det knugende og vanskelige.- VG v/Kristine Isaksen - 14.11.2014 - Anstrengt selvutleverende - Fortelleren veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden. Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen, i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk.
«Knausgård-passasjene» og der boken går inn i nyere diskusjoner om autentisitet og utlevering av sin nærmeste, er de svakeste punkter. Språket har heller ikke alltid god flyt, og de mange hakkete leddsetningene oppleves som rusk i lesemaskineriet.
Tove Nilsen har skrevet virkelighetslitteratur i mange år før det ble en trend, og gjør det best når hun gjør det på sin egen måte. Ikke på den trendy måten.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 8.11.2014 - Mellom det matte og briljante -
Best er Konge i snø når den skildrer det umulige forholdet mellom moren og faren og om datteren som er fanget i kryssilden mellom dem. Her har romanen både mye krutt og ømhet på lager. Ikke bare skriver den modne fortelleren begge foreldre frem med store doser varme og forståelse; de fremstår også som høyst interessante romanpersoner.
Moren som er en for tidlig født feminist, og som i datterens øyne omvandler seg til et livsfarlig mytologisk vesen i protest mot ektemannen og begrensningene som er lagt på henne, faren som er formell inntil det komiske, men også en kontinental levemann, full av livslyst og begeistring. Hvem kunne ikke ønske seg å bli gitt potensielt evig liv når det blir gjort på en så kjærlig og litterært pregnant måte?
- Dagsavisen - 05.11.2014 - Beskt og kjærlig om familieliv - Tove Nilsen forteller skarpt og hudløst om det hemmelige familielivet bak fasaden. «Konge i snø» er blitt en modig bok om menneskelig skrøpelighet og utholdenhet. ... Tove Nilsen blir bare bedre med årene. Det må ha krevet mot å skrive «Konge i snø», ikke nødvendigvis fordi den er forankret i forfatterens egne erindringer og barndomsbilder, men fordi den så usentimentalt og overbevisende lar taushet og skam fare og viser fram vår skrøpelighet og forvirring, men også vår evne til tilgivelse og overbærenhet.
- Reading Randi - 28.12.2014 - Romanen hadde en fin atmosfære og skildret på mange måter en gripende familie-historie - til tider hadde den partier som engasjerte meg og berørte meg sterkt, men enkelte skildringer fungerte ikke så bra i helheten - og trakk min bedømmelse nærmere terningkast 4 - enn den 5'n jeg tok høyde for i de første kapitlene jeg lyttet til….. Likevel, Tove Nilsen vil fortsette å være en av mine norske favoritt-forfattere, og jeg kommer helt sikkert til å lese hennes neste roman også.

- Kleppanrova - 22.02.2015 - Sorry, Tove jeg syns den var litt rotete fortalt og tam. Jeg fikk ikke et godt grep på faren, kanskje han var for kuet av moren, han hadde ingen ryggrad hjemme. Moren fremstår sterk og myndig, men det fortelles lite konkret om henne, litt halvkvadede episoder bare. Fra hun var 45 år og ble bedradd brukte hun mye tid på å stelle seg, var hun bare alene?
Tematisk er det mye spennende her, men det skulle vært sortert litt mer og vært utbrodert litt mer noen steder. Der er fint med hint, her ble det litt for mye for meg!
Innimellom er det mange fine historier, særlig fra Tysklandsturen.

- Min bok- og maleblogg - 08.12.2014 - Fars oppvekst med krig og grensetvister, det nåværende tyske og norske samfunnet med innvandring. Og ikke minst de menneskelige opplevelsen i disse hendelsene. Men først og fremst er det en roman som handler om å bryte ut av tradisjonelle mønstre. Bryte ut fra alt som har gjort en vondt. Datteren er forfatter og vil skrive ut de negative følelsene som en oppvekst med foreldre som standhaftig fører krig med hverandre har påført henne. Hun vil finne ut av hvordan en vil ha det i eget liv og i samspill med andre.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Nancy Richler: "Et stjålet liv"

Om et jødisk etter-krigssamfunn i Montreal

Nancy Richler (f. 1957) er født og oppvokst i Montreal og bor i dag i Vancouver. Hun har så langt utgitt tre romaner, hvor "Et stjålet liv" ("The Impostor Bride") er den foreløpig siste. Boka har blitt en bestselger i Canada, og er tildelt flere priser kan jeg lese på bokas smussomslag. Blant annet oppnådde hun i komme på kortlisten til Canadas største litterære pris - Gillerprisen i 2012. Dette er den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. Og hvem vet - kanskje vil den suksessen jeg er veldig sikker på at denne boka vil få i Norge - føre til at hennes foregående bøker vurderes oversatt? Jeg håper det! 

I åpningsscenen av "Et stjålet liv" har Lily Azerov nettopp giftet seg med Nathan Kramer etter kun en ukes bekjentskap. Egentlig var det broren Sol hun skulle ha giftet seg med, for det er ham hun har brevvekslet med fra Palestina, landet hun reiste til rett etter krigen. Som jøde var det ingen fremtid i Europa, men det opplevde hun at det heller ikke var i Palestina. Palestina var rett og slett ikke svaret på alt for alle, selv ikke etter Holocaust. Men Sol forkastet henne rett etter deres første møte, og broren Nathan forbarmet seg altså over henne. Han skal komme til å elske henne svært høyt, mens broren Sol skal angre pga. sin impulsivitet. Følelsen av å være vraket slipper imidlertid ikke så lett taket på Lily.

"Lily Azerov Kramer. Hun var ikke den hun ga seg ut for å være. 

Det er sikkert ingen av oss, egentlig, men Lilys bedrag var grovere enn de fleste. Navnet hun hadde tidligere ... det hadde hun lagt igjen der, i den ødeleggende landsbyen hvor den første Lily døde og blant annet etterlot seg et legitimasjonskort som kunne erstatte det hun hadde vraket, en identitet som kunne sette en fremtid i gang, hvos bare noen ville ta den på seg. 

Selvsagt var det noen som ville. Landsbyen lå i Polen, året var 1944. Ingenting som kunne brukes til noe ble liggende ubrukt." (side 11)

Hun byttet rett og slett identitet med denne unge kvinnen, tok med seg dagboken hennes som var full av "drømmer og skriblerier" og en frostmatt stein hun umiddelbart forsto måtte være en uslepen diamant. Så reiste hun til Palestina. Om det var i et anfall av ensomhet eller ut fra et ønske om virkelig å bli Lily Azerov, er ikke godt å si, men hun oppsøker noen av Lilys slektninger i Palestina. De får det ikke til å stemme at hun virkelig er Lily, selv om det er mange, mange år siden de traff henne - uansett hvor mye denne nye Lily insisterer på at jo, hun er Lily ... 

Under bryllupet i Montreal dukker det opp noen slektninger av Lily Azerov - Elka og hennes mor - og også Elkas mor fatter mistanke om at Lily seiler under falskt flagg. Lily er riktignok jødisk og snakker i tillegg til jiddish en rekke andre språk. Men det er likevel noe som ikke stemmer. 

I mellomtiden blir Lily gravid, hun føder datteren Ruth og tre måneder etterpå er hun borte. Hun har stukket fra sitt nye liv, og Nathan sitter tilbake med eneansvaret for sin lille datter. Ruth vokser opp og blir en fornuftig og veltilpasset ung dame, men tanken på den moren hun kunne hatt, slipper likevel aldri taket. Samtidig vet hun ikke helt hva hun savner heller. Av og til hører hun morens latter i drømme, men utover dette har hun ingen minner om det som en gang var. Fra hun fyller seks år begynner det plutselig å komme pakker i posten til henne. Disse inneholder nydelige steiner, som er merket med dato og navnet på stedene de er funnet. Det er ingen avsender, men Lily skjønner at det må være moren som står bak. 

Ruths nysgjerrighet på moren, hvorfor hun dro sin vei, hvor hun befinner seg osv., slukner aldri. Hvem var hun egentlig? Er svarene å finne i dagboken hun etterlot seg? Den som er skrevet på jiddish, og som ingen ønsker å lese for henne. I alle fall ikke før hun er stor nok til å kunne forholde seg til det hele på et vis. Til slutt skal det vise seg at det er bestemoren og Elkas mor som sitter med svarene ... Og da dukker det opp et vel så interessant spørsmål: hva skjedde med den egentlige Lily, slektningen til Elky, den gangen hennes identitet ble stjålet?

Mange familier, og kanskje jødiske familier spesielt (i alle fall dersom vi tenker antall skjebner), fikk sine slektskapsbånd og sin familietilhørighet sønderrevet som følge av Holocaust under andre verdenskrig. Kanskje var det et ønske om å høre til et sted som gjorde at kvinnen som valgte å stjele Lilys identitet nettopp gjorde dette? Alle hennes egne slektninger var døde, og mannen hun elsket sviktet henne også da det kom til stykket. Hva hadde hun egentlig å tape på å ta Lilys identitet? Så skulle det likvel vise seg å bli vanskeligere enn hun hadde trodd, så vanskelig at dette kom i veien for hennes nye liv. Hun valgte å forlate sin nye tilværelse, på tross av at alt lå til rette både for lykke og trygghet. Datteren Ruth led under dette i hele sin oppvekst, men skjønner kanskje ikke før det er for sent at det går an å miste sin mor på flere måter enn kun én ... 

I tillegg til selve plottet i boka, som i alle fall fikk meg til ikke å klare å legge den fra meg før siste side var vendt, tegner forfatteren et interessant bilde av et jødisk samfunn i Montreal, preget av fortidens jødeutryddelser og havarerte drømmer om Palestina. Fordi forfatteren selv vokste opp i dette miljøet og dermed kjenner det fra innsiden, vet hun hva hun snakker om. Jeg opplevde bokas språklige kvaliteter som meget gode, men ser også at noen kanskje vil synes at den er for deskriptiv i formen. Særlig når Ruth selv, Lilys datter, har ordet og forteller hva hun opplever fra tidlig barndom, ungdom og møte med Reuben, som hun gifter seg med ... Noe mer mystisk oppleves det derimot når Lilys hemmeligheter gradvis avsløres etter hvert som handlingen skrider frem. Jeg satt igjen med en opplevelse av at dette kunne ha skjedd, fordi historien som sådan preges av så stor grad av realisme. Dette bildet forsterket seg fordi jeg opplevde alle personskildringene som dyptpløyende og gode. 

Oppsummeringsvis vil jeg konkludere med at dette er en meget leseverdig bok som det er vel verdt å få med seg! Boka inneholder i tillegg til en spennende historie også en interessant beskrivelse av et samfunn som har eksistert i beste velgående i Montreal etter andre verdenskrig. Bokas litterære kvaliteter er dessuten gode! 

Utgitt i Canada: 2012
Originaltittel: The Imposter Bride
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax 
Oversatt:Kia Halling
Antall sider: 347
Takk til forlaget for anmeldereksemplar!

Nancy Richler

Cecilie Enger: "Mors gaver"

Rørende og gjenkjennelig



Litt om forfatteren:

"Mors gaver" er Cecilie Engers (f. 1963) sjette roman (og syvende bok dersom man tar med barneboka "Kjell Aksel - en snauklippet historie fra 1999), i følge Wikipedia (skjønt jeg savner "Kammerpiken" som utkom i 2012 i Wikipedias oversikt). Selv har jeg bare lest "Himmelstormeren" om Ellisif Wessel, rebellen og overklassekvinnen som engasjerte seg i kvinnekamp blant samer og kvener i Finmark i første halvdel av det 20. århundre. En engasjerende og interessant bok, for øvrig! "Kammerpiken" endte jeg derimot opp med å avbryte etter å ha erkjent at dronning Mauds kjoler - eller kjoler over hode - kanskje ikke er det som interesserer meg mest her i verden. 

Når mor får Alzheimer ...:

Da Cecilie Engers mor fikk Alzheimer og endte opp på Bråset bo- og omsorgshjem i Røyken (nabokommunen til morens hjemkommune Asker), måtte hun og familien etter hvert avvikle barndomshjemmet på Høn. I tillegg til at det var sårt å se moren forsvinne inn i glemselen, ble dette for forfatteren en reise tilbake i tid, til barndommen og den gangen moren var et rivjern med sine meningers mot - politisk radikal, med sterke nei-til-EU-meninger og en kvinne som ikke gikk av veien for å skrive protestinnlegg i lokalavisen når hun følte for dét. 

"Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene. Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kommer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske." (side 13)

Her treffer forfatteren en sår nerve for alle de som har opplevd at foreldrene har forsvunnet inn i glemselen, hva enten man snakker om Alzheimer spesielt eller demens generelt. Skjønt man ved Alzheimer i alle fall glimtvis kan oppleve autentisk kontakt, slik den en gang var ... 

Gaveboka dukker opp:

Cecilie Enger kommer i forbindelse med ryddingen i morens hus over en skrivebok, der moren har skrevet opp absolutt alle presanger som har vært gitt og mottatt til jul gjennom alle år. Mens hun sitter og blar i denne, oppdager hun at disse i utgangspunktet så uskyldige notatene ikke bare er historien om familien Enger, men også sier noe om den utviklingen Norge som nasjon har gjennomgått fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. For gavene sier noe om hvordan det sto til i det som etter hvert ble velstands-Norge - mens vi var på vei dit. Gjennom de magre 1960-årene der det meste var hjemmelaget, med dog preget av optimisme, og 1970-tallet der velstanden for folk flest begynte å befeste seg for alvor, inntil den sprang ut i full blomst på 1980-tallet. Og for meg som er omtrent like gammel som forfatteren, blir dette også en reise gjennom minner fra egen oppvekst og levde liv. Akkurat dette - gjenkjennelsen - er nok nøkkelen til suksessen Cecilie Enger opplever med denne boka, som flere steder betegnes som hennes definitive gjennombrudd. 

Morens gavelister får forfatteren til å huske mange enkeltepisoder og familiemedlemmer fra egen oppvekst, det være seg en tante med tunge depresjoner til familiemedlemmer som hun har blitt fortalt opplevde å få hele sin oppsparte formue revet bort i forbindelse med børskrakket i 1929 ... Hun trekker frem enkeltepisoder og samtaler som har gjort et dypt inntrykk på henne - noe er til å smile av, noe gjør en trist ... 

"Mor rakner, litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen, når giverne av disse tingene var på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, rød plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne." (side 81)

Om morens engasjement mot lørdagsfri skole:

Og jeg som fremdeles husker hvordan det var å gå på skole på lørdager, og som dessuten husker hvor befriende det var da lørdagsfri ble innført, måtte virkelig smile når forfatterens mor på side 140 i boka beskrives som en iherdig motstander av lørdagsfri skole. For hvordan skulle det gå med alle barna? Hvor skulle de gjøre av seg på lørdager? Bare drive formålsløs rundt uten å ha noe sted å gå? Hvorpå faren, som moren senere skilte seg fra, utbrøt "Kan de ikke bare være hjemme, som andre folk?" 

"Anna i ødemarka" og annen mindre høyverdig litteratur:

Selvsagt kom latteren da jeg leste om morens indignasjon da hun fikk "Anna i ødemarka" i julepresang fra sine foreldre. Trodde de kanskje ikke at hun var mer intellektuell enn som så, og så fnøs hun av denne ukeblad-romanen ... Og jeg fikk samtidig flashback til et minne om den samme boka hjemme hos oss en jul, bare at der var den faktisk til glede, som all annen dokumentarlitteratur som handlet om mennesker som hadde hatt det vanskelig og som klarte seg på tross av dette. "Dankert-Anna" føyde seg pent inn i denne rekken, selv om man neppe kunne snakke om stor litteratur.  Og når hun skriver om moren som gråter seg gjennom filmen "Broene i Madison County" med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollen, tenkte jeg: "Gi meg navnet på den - mann som kvinne - som ikke har tørket en eneste tåre under denne filmen?" 

"Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldrenes bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke som man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som en etterlatt barn, selv om jeg er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det so er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint." (side 256)

Hva synes jeg om boka?

Hun får sagt det, Cecilie Enger! Hun skriver om sin mor, men klarer samtidig å få det til å bli så allmenngyldig - som om vi alle er i samme båt og i bunn og grunn opplever det samme, men med noen ulike detaljer her og der. Hun treffer dermed en streng av gjenkjennelse hos de fleste av oss, og med en rørende og naivistisk humor og glede gjør hun samtidig det hele litt ufarlig. Hun bekrefter også myten om at "det er noe i de fleste familier", men måten hun pakker det hele ut på, er så fylt av respekt at jeg aldri tenkte på det som pinlige avsløringer av hennes families indre liv. Og mens vi er inne på dette med julegaver - jeg tipper at denne boka kommer til å ligge under særdeles mange juletrær i år. Og så håper jeg at alle som stifter bekjentskap med Cecilie Enger for første gang gjennom denne boka, også tar seg bryet med å lese "Himmelstormeren"! Det fortjener både boka og leserne!

Cecilie Enger skriver så lett og ledig, samtidig som hun med få, presise ord klarer å fange inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. En fornøyelse fra ende til annen! Ikke til å undres over at hun er blitt belønnet med Bokhandlerprisen 2013!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 262
Takk til forlaget for leseeksemplaret!

Cecilie Enger

Andre omtaler av boka:

- NRK kultur 26.11.2013 - Bokhandlerprisen til Cecilie Enger

- Dagbladet v/Cathrine Krøger 14.10.2013 - Cecilie Engers velfortjente gjennombrudd

- VG v/Guri Hjeltnes 21.10.2013 - Vidunderlig om å holde på livet

- Jeg leser 08.10.2013 

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve 23.10.2013 - Høstens fineste gave 

- Tine´s Blogg 14.10.2013 

- Bea´s Bokhylle 21.09.2013 

- Beates Bokhylle 11.11.2013 

- Bok-Karete 06.10.2013 

- Bøker & Bokhyller 05.11.2013 
- Groskro´s Verden - 03.01.2014
- Av en annen verden - 03.02.2014