Anne Bitsch: "Går du nå, er du ikke lenger min datter"

Sterkt om en oppvekst med en alkoholisert og psykisk syk mor!

1. mars i år mottok Anne Bitsch (f. 1978) Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2017. Dette fikk meg til å finne frem hennes bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter", som jeg kjøpte for en del måneder siden. Bokas tittel er av en slik art at man enten ikke orker å nærme seg den, eller den vekker nysgjerrighet, grusom som den jo er. 

Forfatteren er dansk-norsk, forsker og feminist. Hun har jobbet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke. Hun debuterte med boka "Bak lukkede dører. En bok om voldtekt", i samarbeid med Anja Kruse. (Kilde: forlaget)

Anne Bitsch har skrevet en selvbiografisk bok, og hun er smertelig klar over at det er vanskelig å skrive en bok som på alle vis er "rettferdig" - særlig for hennes avdøde mor, som ikke lenger kan forsvare seg. "Hvordan kan man fortelle en rettferdig fortelling om et menneske man har skammet seg over så store deler av livet og som har gjort en så mye vondt?" spør hun på side 18 i boka. Like fullt er det dette hun har forsøkt - nemlig å lage et portrett av morens og hennes egen felles fortid. Hun har oppsøkt menneskene som befolket den, slik at deres lille fortelling kan settes i en større fortelling om samfunnets syn på alkoholisme, psykisk sykdom og overgrep. "Fortellingen jeg legger frem, er sann, men ikke objektiv. Jeg er nesten helt sikker på at enkelte vil ha en helt annen oppfatning av det som skjedde, og ikke vil stille seg bak mine analyser. Noen vil kanskje bli støtt, såret og forbanna av bokas utlegninger, andre vil mene at det er "upassende" å brette sin families historie ut på denne måten. Offentlig." (side 22)

Forfatterens mor var alkoholiker, og hadde - viste det seg senere - en bipolar lidelse. Senere skulle også hennes biologiske far, som hun faktisk kom nokså godt overens med og som representerte noe relativt trygt i tilværelsen (selv om også han drakk, men på en annen og mindre kaotisk måte enn moren), forgripe seg på henne. Dermed satt hun igjen med sin håpløse mor, som ikke evnet å gi henne den trygge barndommen som alle barn burde ha krav på. Et forsøk på å be det offentlige om hjelp, endte med et realt mageplask. Kommunens saksbehandler ringte moren, som hentet henne, og så vanket det juling. Ingen fulgte henne opp og spurte hvordan det gikk ... Hvorfor reagerte ingen? Hvorfor sendte verken skolen, naboer, venner og bekjente bekymringsmelding til barnevernet? Dette ønsket Anne Bitsch svar på da hun etter å ha studert innholdet i "problemkassen", der hun hadde samlet alle papirene hun fant i huset etter morens død, oppsøkte dem de hadde hatt kontakt med. 

Oppveksten var fylt av alkohol, fyll, morens kjærester som kom og gikk (den neste verre enn den forrige), kaos, skitt og manglende rutiner og struktur i livet. Likevel klarte moren å holde opp en fasade, fordi hun hadde utdannelse og talegaver. En av morens menn som var alfa og omega i Annes første leveår - Peter - brukte uttrykket "distanseblender" om moren hennes. Dette betegner en person som på avstand virker tiltalende og vellykket, men som ved nærmere øyesyn har mange dårlige sider som vedkommende holder skjult. (side 52) Det tar tid å bli kjent med et menneske og vite til fulle hva som bor i dette mennesket. 

Annes mor skammet seg over sine foreldre, og drømte om å gjøre en klassereise. Her spilte vekttall på høyskole og universitet en sterk rolle, for slik nullet man på et vis ut mangelen på sølvtøy og damaskduker i barndomshjemmet. I perioder var moren deprimert, og dette hang nok sammen med hennes udiagnostiserte bipolare lidelse, som hun selvmedisinerte med alkohol. Dermed klarte hun å skjule at hun slet psykisk, og fremsto både morsom og sprudlende. 

"Historiene vi forteller, har en enorm kraft. De speiler ikke bare virkeligheten, de skaper også virkeligheten, legitimerer visse type handlinger og sanksjonerer andre. Mange av mammas historier begynte etter hvert å slå sprekker." (side 78)

Selv ble Anne hele tiden betegnet som flink. Hun fikk høyeste karakter i alle fag (bortsett fra i matte og gym), men egentlig var hun nærmest usynlig. Etter hvert begynte likevel pliktene hun opplevde hjemme å skyve bort fokuset fra lekselesingen. Det var alltid så skittent hjemme, og hun vasket og vasket. Det varte likevel aldri lenge før det var like skittent igjen. Overfylte askebegere og tomflasker, manglende rydding og en kaotisk tilværelse var årsaken til dette. Hun merket at det å holde huset ryddig og rent holdt konfliktnivået nede i hjemmet. Fremdeles har hun det slik at duften av Ajax og Klorin har en beroligende virkning på henne ... Det at hun var så flink holdt moren frem som et "bevis" på at hun hadde lykkes i livet. 

"En fasade signaliserer nemlig at man er normal, at man hører til." (side 140) Det var et selvbedrag som gikk rett hjem hos alle de kom i berøring med. Dette gjør det dobbelt vanskelig for barn av middelklassen og overklassen å få hjelp, og det har voldsomme konsekvenser for dem. De voksne identifiserer seg ikke med hjelpetilbudet som i det alt vesentlige er rettet mot underklassen, og fasaden gir et skinn av struktur og vellykkethet. 

En annen side ved moren var at hun var så grenseløs og brydde seg lite om det som var privat for datteren. Moren respektere ikke hennes grenser, og praktiserte en "form for åpenhet som ofte var blottet for sosial intelligens". (side 122) Dessuten inviterte hun til fortrolige samtaler dem i mellom, og behandlet datteren som en liten voksen. Dette innebar blant annet å få vite om foreldrenes manglende sexliv. 

"Etter alt å dømme er jeg den eneste som har tatt høyere akademisk utdanning. Det var det der med eplet og stammen og så videre. Akkurat som for mamma har klassereisen, det å bli til noe, vært en sterk drivkraft i livet mitt. Som om det å "bli til noe" kan gjøres opp i vekttall og fine jobber. Men det ble jeg tidlig innprentet. Sammenlignet med andre barn i sosialt utsatte familier har jeg etter så og si enhver sosial standard klart meg bra. Vi kalles "supermønsterbrytere" eller "jegersoldater", vi barna som ikke bare blir topptrente i å overleve omsorgssvikt og vold, men som også bryter den negative sosiale arven. Mange av oss sikter etter å bli best og overprestere. Likevel blir jeg aldri riktig fornøyd. De tingene jeg har oppnådd, har slett ikke gitt meg tiltro til eget talent, tvert imot er jeg sår for kritikk og frykter å bli avslørt som udugelig, som en som pynter seg med lånte fjær, men ikke har det i seg å få det til. Sånn som mamma." (side 131-132)

Morens omsorgssvikt kom virkelig frem i all sin grellhet da Anne kom hjem fra faren etter å ha opplevd hans seksuelle overgrep mot henne. Hun tenkte hele tiden at hun skulle fortelle moren om dette, men været fort at moren ikke var "koblet på henne" og hadde mer enn nok med sine egne greier. Da det hele likevel kom for en dag, ble hun ikke tatt alvorlig. Faren hennes var da intet monster! Han var den mannen moren elsket og hadde fått sitt kjærlighetsbarn med. Overgrepsbeskyldningene gjorde det fryktelig vanskelig for moren, og kunne de ikke bare forsones og bli ferdig med det? Fra Anne var tolv år begynte hun å telle årene hun hadde igjen å bo i barndomshjemmet, før hun kunne flytte for seg selv. Da hun endelig valgte å flytte - for ikke å si å flykte - brant morens ord seg i henne: "Går du nå, er du ikke lenger min datter!"

Moren utøvde fysisk vold, men den verbale volden var likevel verst. Anne betegner dette som en psykisk mishandling som "traff sine mål med stor presisjon" (side 177). Selv ikke når hun lå nede og gråt, sluttet moren å håne henne. Likevel tenker hun at moren må ha hatt det helt forferdelig da hun gjorde dette mot henne ... Like fullt - hun tror ikke at foreldre alltid vil sine barn det beste og at de gjør sitt beste. I hennes tilfelle ble mor-datter-rollen snudd, slik at hun som datter var omsorgsperson for moren, mens det burde ha vært omvendt. 

"Når jeg forsøkte å snakke med mamma om at jeg ikke likte at hun drakk så mye, parerte hun med at jeg var utakknemlig. "Du betrakter bare familien din som noe som skal være "en perfekt kulisse til ditt egoistiske liv", sa hun. Hån og latterliggjøring var det mye av. Hun og Jens begynte for eksempel å omtale meg som "baronessen", også i andres påhør. Kallenavnet refererte til at de syntes jeg trodde at jeg var så mye bedre enn dem. "Vi er kanskje ikke fine nok for deg!" Dermed ble min avstandstaking til mammas drikking gjort om til et spørsmål om snobberi og småborgerlighet, om internalisert klasseforakt." (side 211)

I og med at moren var intelligent og verbalt sterk, ble læreren henne engstelig for å ta affære. Men hvor var skoleledelsen? De som kunne ha tatt støyten for en ung og nyutdannet lærer? Anne Bitsch kaller dette institusjonalisering av frykt - det at enkeltindividets frykt forplanter seg til makronivå og ikke håndheves av kompetente ledere. 

Ingen kjente til Annes sosiale arv, og det var viktig for henne at ingen skulle se hennes indre kamp eller svakhet. Det eneste som telte var gode karakterer og avsluttede prosjektarbeid. (side 260) Etter hvert levde hun et seksuelt nokså utsvevende liv, og dette har hun i ettertid satt i sammenheng med overgrepet hun opplevde i oppveksten. Hun mener dette ikke ville ha skjedd dersom hun hadde hatt høyere tanker om seg selv, og ikke minst dersom hun hadde omgåttes menn som også hadde det. 

Etter bruddet med moren slet Anne Bitsch med skyldfølelse. Moren klarte seg så skrekkelig dårlig på egen hånd, og hun syntes synd på henne. Når hun møtte moren igjen, så hun en kvinne som lignet en fyllik. Gang på gang brøt moren løftene hun hadde gitt om å holde seg unna alkohol. I en alder av 26 år kom Anne til den erkjennelse at det bare var hun selv som kunne gjøre noe med situasjonen. Inni seg hørte hun en stemme som sa: "Nå går du, og hun er ikke lenger din mor". (side 277) Det skulle likevel vise seg ikke å være enkelt, for inni seg var hun fremdeles myk for moren. Etter noen mailutvekslinger, der moren var så sviende ekkel at grensene for lengst var overskredet, satte hun seg ned og skrev et avskjedsbrev til moren. 

Før bruddet kom moren ofte med karakteristikker av datteren. Som at hun var så fin og rettskaffen før ... Hun mener at dersom man blir behandlet som et dyr, begynner man til slutt å oppføre seg som et. "Blir du fortalt mange nok ganger at det du ser, det er ikke sant, det er du som er forstyrret, begynner du dessuten å tvile på deg selv. En person du er glad i, ville vel ikke si sånt uten grunn? Det var ikke før jeg kom meg unna, flyttet hjemmefra og fikk alt på avstand at jeg klarte å høre min egen stemme tydelig. Det skulle ta mange år før jeg begynte å forstå hva jeg hadde vært med på, alle de krigene jeg hadde kjempet hver eneste dag, med mitt eget hjem som slagmark." (side 297-298)

Underveis i skrivingen av boka har forfatteren hatt sine egne dagbøker tilgjengelig. Der fant hun noe hun skrev som 14-åring. Hun avga et løfte om at hun ikke ville behandle sine barn slik moren hadde behandlet henne. Fasiten i dag er at hun ikke har fått noen barn ... Hun tenker at hun har vært forelder nok i livet allerede. Dessuten stoler hun ikke helt på seg selv. Kanskje ville hun ha ført den sosiale arven videre? Hun tenker at man bør ha et avklart forhold til sine egne foreldre før man kan makte å være en god voksen for et barn. Det er hun ikke. Foreldrene hadde liten plass til hennes svakhet, og dette kjenner hun igjen i seg selv. 

Det at hun hele tiden har vært "så forbanna flink" var antakelig medvirkende til at verken hun eller moren fikk hjelp. Moren solte seg i glansen av hennes prestasjoner, for en så dyktig datter kunne jo ikke lide noen nød. (side 312). Selv klarer hun ikke å tilgi moren, siden hun aldri ble møtt med forståelse eller fikk noe "unnskyld". Menneskene hun traff mens hun gjorde research til boka, tenkte heller ikke at de var medansvarlig i at det aldri ble tatt affære. Antakelig ville de gjort akkurat det samme i dag - uansett hvor annerledes det var før og hvor mye tidene måtte ha endret seg i favør av barnet og dets perspektiv. 

Jeg tar av meg hatten for Anne Bitsch´ selvbiografiske bok, der hun forteller historien om sin egen oppvekst med en alkoholisert, bipolar mor. Dette er en bok som virkelig berører! Forfatteren legger ikke to fingre imellom, og dette gjør at man nærmest blir hudløs under lesningen av boka. Av og til tok hun på seg forsker- og samfunnskritikerbrillene, og løftet tematikken opp på et høyere nivå, der det handler om barns rettigheter i vårt samfunn. Hun minnet om den plikten vi alle har til å si fra når vi oppdager barn som ikke har det bra. Vi trenger ikke å være sikker på at det er så ille som vi tror. Kanskje skyldes vår redsel for å si fra at vi jevnlig leser om påståtte overgrep fra barnevernets side i avisene? 

Dersom noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevernet mens Anne var barn, hadde hun og moren mest sannsynlig fått hjelp - før det var for sent. I stedet endte det med at hun selv måtte flykte fra moren for ikke å følge med i dragsuget, og at moren til slutt drakk seg ihjel. Som hun skrev i sitt avskjedsbrev til moren:

"Du skuffer og sårer meg, dypt, gang på gang. Det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Jeg er ikke enig i din oppfatning av at vi har lyktes med å gjenoppbygd forholdet vårt. Det er fremdeles en grunnkonflikt der som jeg ikke vil analysere eller dele følelsene mine rundt. Jeg vil heller ikke invitere til en felles løsning på den. Jeg kan klare meg uten deg, og det er jeg nødt til. Ellers kan jeg ikke leve et godt liv.  ... Jeg vil ikke være i en destruktiv relasjon, for jeg blir selvdestruktiv av det. Det er ikke bra for meg å ha deg i livet mitt. Jeg vil ikke se deg. ..." (side 279)

"Går du nå, er du ikke lenger min datter" er en slik bok som utvider perspektivene våre og gjør oss mer empatiske og forståelsesfulle. Anne Bitsch skriver drivende godt! Hun setter fingeren på så mange sider ved det å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem at jeg vil tro historien har noe universelt ved seg som kan ha gyldighet for mange. Det trenger ikke en gang å handle om overgrep. Mekanismene i dysfunksjonelle hjem er ofte de samme, særlig når det er rus og psykisk sykdom inne i bildet, enten hver for seg eller samlet. Det fine med hele boka er for øvrig at forfatteren viser at eplet kan falle riktig langt fra stammen! 

Dette er en viktig bok, som du bør få med deg! Jeg anbefaler den sterkt!

Dersom du er interessert i å lese flere bøker om dysfunksjonelle mor-datter-forhold, anbefaler jeg siste års Nordisk Råds Litteraturprisvinner Kirsten Thorup og hennes bok "Erindring om kjærligheten", Elena Ferrantes "Kvelande kjærleik", Deborah Levys "Varm melk", Elizabeth Strouts "Jeg heter Lucy Barton" og Stine Pilgaards "Min mor sier". 

Utgitt: 2017
Forlag: Spartacus
Antall sider: 352
ISBN: 978-82-430-1122-9
Boka har jeg kjøpt selv

Anne Bitsch (Foto: Einar Akselsen - jeg har lånt bildet
av forlaget)

Elena Ferrante: "Kvelande kjærleik"

Elena Ferrantes debutbok på norsk!

Litt om forfatterskapet til Elena Ferrante

Ingen vet hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante, og dette har ført til at spekulasjonene ingen ende vil ta. Hvem er denne forfatteren som skriver så drivende gode bøker? Det er som anmelderen i Aftenposten skrev i sin anmeldelse av "Kvelande kjærleik" 24. februar i år - at "Elena Ferrantes forfatterskap er uten svake punkter". Hun mener også at forfatterens anonymitet er en sterkt medvirkende grunn til suksessen. Dette siste er jeg ikke helt enig i. Bøkene står nemlig godt på egne bein! Napolikvartetten er et litterært vidunder, og bøkene som forfatteren skrev forut for denne har vist seg å holde like høy kvalitet.

Det som i alle fall er sikkert er at så lenge vi ikke vet hvem forfatteren er - heller ikke om forfatteren er en mann eller kvinne - kommer forfatteren aldri "i veien for" vår tolkning av bøkene. Jeg er nemlig ganske sikker på at forfatteren bak bøkene ville fått hele sitt liv endevendt i media dersom vi hadde visst hvem han eller hun er, og at det fort kunne ha blitt en debatt ala den vi har opplevd i Norge rundt Vigdis Hjorth og om etikkens plass i litteraturen. Det kan bare ikke være mulig å skrive om skilsmisse, utroskap, mors og fars svik, sjalusi etc. på den måten Ferrante gjør, uten å ha opplevd noe av dette selv. 

Det som gjør at Ferrantes bøker slår så godt an, i alle fall blant lesere på min alder, er måten Ferrante gjør temaene om til noe universelt, samtidig som vi kjenner på ektheten i historiene og følelsene som beskrives. Dessuten er det Nobelpris-kvalitet over tekstene! (Og det får meg til å lure på om det er mulig å få denne prisen uten å avsløre sin identitet ...)

Suksessen med Napolikvartetten, som opprinnelig kom ut i Italia i årene 2012 - 2014, og som kom på norsk i 2015-2016, har ført til at interessen for bøkene som ble utgitt forut for dette, har økt betydelig. Samlaget har så langt utgitt tre av disse bøkene:
- "Svikne dagar" (kom ut i Italia i 2002 - "I giorni dell´abbandono")
- "Den dunkle dottera" (kom ut i Italia i 2006 - "La figlia oscura")
- "Kvelande kjærleik" (kom ut i Italia i 1992 - L´amore molesto")

Og det er to bøker til - "La frantumaglia" (2003) og "La spagga di notte" (2007) - som vi kan glede oss til de norske oversettelsene av!

"Kvelande kjærleik" er forfatterens debutbok, og den kom ut i Italia i 1992. Denne boka ble første gang utgitt på norsk i 1994, og da med tittelen "Hjemreise". Det tok ti år før den neste boka kom ut. 

Om "Kvelande kjærleik"

"Mor mi drukna natt til 23. mai, på fødselsdagen min, i havet rett utanfor ein stad dei kallar Spaccavento, nokre kilometer frå Minturno." (side 7)

Da moren ble funnet hadde hun kun på seg en raffinert brystholder, noe som sto i sterk kontrast til hennes ellers sparsommelige liv. Klærne hun måtte ha lagt fra seg på stranda var borte. 

Moren pleide å besøke datteren sin Delia, bokas jeg-person, i alle fall en gang i måneden. Delia bodde i Roma, mens moren bodde i Napoli. Moren pleide å bli i noen dager, og brukte tiden til å vaske leiligheten fra gulv til tak, og rydde. Dette fikk Delias irritasjon til å stige, og da pleide moren å pakke sammen og dra. Det var særlig det at moren var så sosial som irriterte henne ... 

I begravelsen møter mange opp, men ikke faren deres, som moren hadde vært skilt fra i mer enn tyve år. En som derimot dukker opp er Caserta, en mann som på mange måter var skyld i skilsmissen. Han forsvinner - i likhet med alle de andre i begravelsen - like plutselig som han kom. Tilbake står Delia med nøklene til morens leilighet, moren som hun konsekvent omtaler som Amalia, og med et oppdrag som går ut på å tømme leiligheten for ting som betyr noe, si opp leieforholdet og slå av strømmen. Her hadde moren bodd helt siden hun og døtrene ble kastet ut av faren fordi moren ønsket å separere seg. Hvem var hun egentlig, Amalia? Og hva slags liv levde hun? Hva skjedde den dagen hun døde? Tok hun livet av seg, eller druknet hun? Hadde hun en elsker? Hvem var han i så fall? Caserta?

Delia følger gamle spor for å finne noen svar. Moren som mens hun var gift med faren hennes aldri kunne forskjønne sitt utseende, fordi dette ble sett på som et ønske om å vekke begjær i andre, en slags forberedelse til utroskap (side 31) ... Moren som aldri kunne le høyt, fordi faren ble avsindig rasende over at hun på den måten oppnådde oppmerksomhet fra andre ... Moren som aldri kunne gjøre noen ting uten at faren slo ... Selv ikke etter at hun gikk fra ektemannen som hun hadde tre døtre med, lot han henne være i fred. Han spionerte på henne og Caserta når de gikk ut for å spise, for å gå på kino og annet. Og hele familien, særlig onkel Filippo, så ned på henne fordi hun hadde valgt skilsmisse fremfor å bli hos sin voldelige og sykelig sjalu ektemann. Hvilket liv hadde hun egentlig? Fikk hun oppleve noe som var vakkert?

Vi får innsikt i et meget vanskelig mor-datter-forhold, der det viser seg at det meste er snudd på hodet. Her var det nemlig ikke moren som svek datteren, men datteren som svek moren. Eller var det det? Hvor mye ansvar kan man legge på skuldrene til et lite barn, som på naivt vis røper morens elsker eller beundrer? Det som er sikkert er at moren lengter etter datterens kjærlighet, og at datteren lengter etter morens kjærlighet - uten at noen av dem er i stand til å gi hverandre dette. Symbolet på dette er på et vis gaven som moren har kjøpt til datteren, men aldri rakk å gi henne. Det handler om en vakker kjole og nydelig undertøy, som moren antakelig brukte før hun døde. Hvor slutter moren og hvor begynner datteren, og vise versa? Oppi det hele dukker faren opp. Han som forbitret ble igjen etter at kona og barna forlot ham, og som i alle år har malt sigøynerkvinner i forførende situasjoner. Han som aldri tålte at hans egen kone skulle fremstå som et seksuelt vesen, men som til gangs lar det erotiske komme til uttrykk i sin egen form for kunst ... 

Mens Delia prøver å løse gåten rundt moren Amalia, løser hun kanskje først og fremst gåten Delia og kommer litt nærmere seg selv ... i en familie der de alle - voksne som barn - ble ødelagt i kjærligheten. Moren som ønsket å være nær datteren sin, klarer aldri å oppnå dette. Ikke en gang da Delia innviet henne i hvor hun hadde sitt hemmelige sted i ungdomstiden, klarer moren å møte henne. 

"Kanskje ville eg etablere ein nærleik mellom oss som aldri hadde vore der, kanskje ville eg på min forvirra måte la henne få vite at eg alltid hadde vore ulykkeleg. Men ho lot ikkje til å bry seg om anna enn det komiske ved at eg hadde hange der over tomrommet, i ein skranglete heis." (side 23) 

Det er med et irritert blikk Delia betrakter de nyrike i sin hjemby Napoli.

"Kvinner sperra inne i ein by der dei før var blitt forderva av armod og no av pengar. Eg kjende irritasjonen stige i meg berre ved å sjå og høyre dei. Dei oppførte seg overfor denne mannen slik far min alltid hadde innbilt seg at kvinner oppførte seg, slik han hadde innbilt seg at kona hans oppførte seg med det same han snudde ryggen til, slik kanskje Amalia sjølv hadde fantasert om å oppføre seg heile sitt liv: ei verdsvand kvinne som bøyer seg utan å vere nødt til å sette to fingrar mot utringinga i blusen, som legg det eine beinet over det andre utan å bry seg om skjørtet, som ler rått, overlesser seg med kostbare saker, fløymer over med heile kroppen i ein vedvarende straum av seksuelle invitter og går rett i ein kappestrid med menn på den obskøne arenaen." (side 67) 

Gradvis går det opp for oss hvorfor det har blitt slik at Delia i en alder av rundt 40 år aldri har stiftet familie, og kanskje aldri har opplevd kjærlighet i sitt liv. I en verden der alt som er naturlig må fortrenges fordi det er farlig og kan få uante konsekvenser, der er det vanskelig å riste dette av seg selv når man faktisk er fri. I jakten på Caserta for å finne svaret på gåten Amalia, finner hun i grunnen ikke annet enn det skitne. Fordi mannen er i ferd med å bli dement og har mistet flere av sine naturlige grenser ... 

"Kvelande kjærleik" er en bemerkelsesverdig roman som får meg til å tenke på kjærlighetens pris. Det å gjøre seg sårbar, å være beredt på å tape selv når man har satset alt, på å våge å leve før det er for sent ... Romanen handler også om å måtte innse at man kanskje ikke har falt så langt fra stammen som man ønsker å tenke. Jeg så f.eks. flere likhetstrekk mellom Delia og hennes far, enn mellom Delia og hennes mor. Begge er kunstnere, begge lever alene og begge har - dog i ulik grad - forakt for å eksponere seksualitet offentlig. Vi merker det på måten Delia betrakter omgivelsene. Eller kanskje har hun "bare" dette doble i seg - skamfølelsen ved å skulle være ved det typisk kvinnelige, det å delta i livets "letthet" - tynget som hun er av livets alvor. Mer enn dette har hun ikke klart å rive seg løs, og derfor klarte hun aldri å nærme seg moren sin i voksen alder, og opplevde at moren var "obskøn" bare hun lo frivolt. Det hele kan sammenlignes med å komme løs fra en sekt eller en streng religion. Man blir aldri virkelig fri, selv om man bryter ut ... Å gjøre noe som bryter med det man har lært, vil alltid være forbundet med skam og tvil. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Bokbloggeren Randi Reading har skrevet om "Hjemreise", den utgaven av boka som kom på norsk i 1994. Hun ble ikke fullt så begeistret som meg, og jeg lurer på om det kan ha å gjøre med oversettelsen.

Utgitt i Italia: 1992
Originaltittel: L´amore molesto
Første gang utgitt på norsk: 1994 (med tittelen "Hjemreise")
Denne utgaven er utgitt: 2018
Forlag: Samlaget 
Oversatt: Kristin Sørsdal
Antall sider: 171
ISBN: 9788252193374
Jeg har mottatt et leseeks. av boka fra forlaget

Elizabeth Strout: "Jeg heter Lucy Barton"

En dysfunksjonell families historie

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte som forfatter i 1998 med romanen "Amy and Isabelle", som ble nominert til Orange-prisen for beste roman. Hun har i følge Wikipedia utgitt tilsammen seks bøker (men listen er antakelig ikke komplett). Aller mest kjent er hun for novellesamlingen"Olive Kitteridge" (2008), som hun fikk Pulitzerprisen for i klassen skjønnlitteratur i 2009. Denne boka ble hennes store, internasjonale gjennombrudd. "Jeg heter Lucy Barton" kom ut i 2016. "Anything is possible" kom i fjor, og vil bli utgitt på norsk i år med tittelen "Hva som helst er mulig".

Lucy Barton er innlagt på sykehuset. Bakgrunnen for innleggelsen var at hun skulle fjerne blindtarmen. Et relativt banalt inngrep, men som ble etterfulgt av komplikasjoner med infeksjon, og som fører til at hun blir liggende på sykehuset i ni uker ... Mannen hennes har et anstrengt forhold til sykehus, og kommer sjelden på besøk. Lucy savner døtrene sine, og de savner henne.

Etter ca. tre uker på sykehuset oppdager Lucy plutselig at moren hennes sitter på en stol ved fotenden av sengen hennes. Hun har ikke sett moren sin på flere år, og lurer på hvordan hun har kommet seg dit. Det viser seg at det er Lucys mann som har ordnet det hele.

I dagene som kommer får moren tilbud om feltseng på rommet til Lucy, men hun avslår. I stedet sover hun sittende i stolen. Hun og Lucy har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år fordi moren følte seg sviktet av datteren da hun flyttet fra hjemstedet.

"Vi var særinger, familien vår, selv i den lille småbyen Amgash på landsbygda i Illinois, der det var flere hus som var forfalne og manglet maling og vinduslemmer og hage, uten noe vakkert å hvilke blikket på. Disse husene lå i en klynge i det som var byen, men vårt hus lå ikke i nærheten av dem. Nå sies det at barn anser sine egne kår som det normale, men både Vicky og jeg skjønte at vi var annerledes. I skolegården sa andre barn "dere stinker", og så løp de sin vei mens de holdt seg for nesa; på barneskolen ble søsteren min fortalt av læreren sin - foran hele klassen - at fattigdom ikke var noen unnskyldning for å være skitten bak ørene, at ingen var for fattige til å kjøpe et såpestykke." (side 15)

Helt frem til Lucy var ni år, bodde de i en garasje hos onkelen. Så døde han, og de overtok huset. Vi aner mye mellom linjene, som ikke blir sagt direkte. I løpet av den uka moren er på besøk, snakker de om alle andre - bare ikke om seg selv. Moren sladrer om alt og alle, og måten hun formidler andres historier på får oss til å føle at det er lite raushet og varme her. Faren er åpenbart et ikke-tema. Hva er det som ligger bak? Aner vi en overgrepshistorie? Moren og Lucy er aldri virkelig nær hverandre, og de var det aldri tidligere heller. 

Noe det ikke kan herske noen som helst tvil om er at Lucy var et forsømt barn. Familien var lutfattig - ikke bare materielt, men også i ånden. Likevel har det voksne Lucy aldri sluttet å håpe på at moren en dag skal si at hun er glad i henne. Men disse ordene kommer bare aldri - heller ikke i løpet av den uka de tilbringer sammen. 

Hva var det likevel som reddet Lucy, og som fikk henne til å bevare sine sunne fornuft gjennom barndommen og opp i voksen alder? Kanskje var det bøkenes verden - de aldri sviktende bøkene? Gjennom glimt tilbake til barndommen, der hun tilbrakte ikke rent lite tid på biblioteket (i begynnelsen fordi det var varmt der - i motsetning til hjemme), i voksen alder og i nåtid, står bøkene alltid i fokus. Dette kommer ikke minst tydelig frem i hennes møte med forfatteren Sarah Payne, en kvinne som blir et forbilde for Lucy som også skriver. 

"Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig. Dessuten likte jeg det hun skrev fordi hun hadde vokst opp i småbyen New Hampshire, og hun skrev om landsbygda i den delstaten, hun skrev om folk som jobbet hardt og led og som det også hendte gode ting. Og så gikk det opp for meg at selv i bøkene sine fortalte hun ikke hele sannheten, hun vek alltid unna noe. Altså, hun klarte knapt å si hva hun selv het! Og jeg tenkte at jeg skjønte det også." (side 46-47)

Lucys foreldre har aldri kunnet fordra gråting. 

"Men med moren min turte jeg ikke å gråte. Begge mine foreldre avskydde gråting, og det er vanskelig for et barn som gråter å måte slutte med det, når hun vet at hvis hun ikke slutter, kommer alt til å bli verre. Det er ingen enkel situasjon for et barn. Og moren min var - den kvelden på sykehusrommet - den moren jeg hadde hatt i hele mitt liv, uansett hvor annerledes hun virket med den lave, innstendige stemmen og det mykere ansiktet. Det jeg mener, er at jeg prøvde å ikke gråte. Jeg følte, i mørket, at hun var våken." (side 94-95)

I sitt eget bryllup presenterte Lucys vordende svigermor henne slik: "Lucy kommer fra ingenting." (side 141) Lucy ble ikke fornærmet, men hun visste med seg selv at ingen i hele verden kommer fra ingenting. Fra før av hadde hun hatt en kunstnerkjæreste, og etter en eneste feil bemerkning visste hun at mellom dem kunne det bare aldri bli noe. Han tråkket på henne på en meget ufin måte, og det hele var ganske enkelt ikke mulig å reparere etterpå. 

"Det er rart hvordan en ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så - en bitte liten bemerkning og så slippes luften ut av sjelen og den sier: åh.

Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen. Det jeg mener, er at dette ikke bare er en kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den." (side 30)

"Mitt navn er Lucy Barton" er en sår roman om et menneske som har opplevd lite - om noe - kjærlighet i oppveksten, men som likevel har klart å bevare hjertet og sjelen sin intakt. Kanskje var det en lærer som "så" henne, kanskje var det bøkene, kanskje var det en iboende styrke i henne selv - som reddet henne fra å gå til grunne? Det har ikke gått like gått med broren hennes, mens en søster synes å ha fått til et slags liv. 

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ... 

Det er noe med de amerikanske oppvekstromanen om dysfunksjonelle familier. Ingen er så ekstremt fattige som når amerikanere er fattige. Hvem har vel ikke tenkt "er det virkelig mulig?" etter f.eks. å ha lest Jeanette Walls´ oppvekstroman "Krystallslottet"? Men der "Krystallslottet" er mer høylytt og insisterende, der er "Jeg heter Lucy Barton" en lavmælt sak. Det er en sterk historie vi får høre, og sterkest er faktisk det som ikke står der, men som må leses mellom linjene. Kanskje finner Lucy et ståsted i livet til slutt ... etter at hun er utskrevet fra sykehuset og har tatt fatt på resten av sitt liv ... 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Den er godt skrevet og jeg ble svært grepet av historien. 

Bokbloggeren Solgunn har skrevet om boka. 

Utgitt i USA: 2016
Originaltittel: My name is Lucy Barton
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Hilde Rød-Larsen 
Antall sider: 179
ISBN: 9788232801114
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget

Elizabeth Strout (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Kirsten Thorup: "Erindring om kærligheden"

Når omsorgssvikt preger et mor-datter-forhold

Kirsten Thorup (f. 1942) debuterte som forfatter med diktsamlingen "Indeni - udenfor" i 1967. Totalt har hun utgitt 20 bøker, og "Erindring om kærligheden" (2016) er den siste. For denne mottok hun Nordisk råds litteraturpris høsten 2017. 

Det fine med slike litteraturpriser er at man får øynene opp for "nye" forfatterskap. Jeg hadde i alle fall aldri hørt om Kirsten Thorup før prisutdelingen i høst. Flere av bøkene hennes har tidligere vært utgitt på norsk, men er i dag ikke lenger å få tak i - med mindre de utgis på nytt (eller kan lånes på biblioteket). 

"Erindring om kjærligheten" kommer ut på norsk i juni i år, og det er Gyldendal forlag som utgir den. Selv har jeg valgt å lese den danske utgaven av boka. 

Hovedtematikken i "Erindring om kærligheden" er Tara og forholdet til hennes datter Siri, men allerede i bokas innledning presenteres vi for det bedrøvelige forholdet mellom Tara og hennes mor. Dette gjør det enklere å forstå det som senere skjer. 

"Min mor var en flittig brevskriver, men i det år jeg var væk, kom der ingen breve fra hende. Hun havde ikke mere blæk i pennen, påstod hun, hun forstod sig ikke på menneskene (underforstået mig) længere. Derimod fik jeg et formelt brev fra min far der kort meddelte, at hun var blevet indlagt på psykiatrisk hospital, og at mit lange fravær var en medvirkende årsag. Jeg forestillede mig hendes lille kortlivede figur, altid klædt i tøndeformede kjoler ... og så for mig, hvordan hun var brudt sammen og havde lagt sig ned på fortovet uden for butikken og måtte hentes i ambulance og køres væk. Måske i et desperat forsøg på at kalde mig hjem. Jeg kendte hendes ufine kneb når hun følte sig truet, alt det dystre og mørke hun bar inderst inde, og som var skjult af lyset der strålede fra hende. Hun levede i en hårfin balance mellem det gode og det onde, mellem engle og djævle. Hvordan havde hun kunnet leve i denne åndernes kampzone og så samtidig tage så letfærdig på tilværelsen? ... Var hendes indre verden så meget større end den ytre?" (side 13)

En åpning så knallsterk at det nesten var vanskelig å lese videre ... Hvor ble det av morens følelser for datteren på veien? Når Tara ikke lot seg manipulere til å komme hjem, sto hun i realiteten helt alene i verden, fullstendig uten støtteapparat rundt seg da hun senere selv skulle bli mor, og depresjonen slo inn over henne. Å være alene med et lite barn, full av fødselsdepresjon, og uten barnets far som støtte - det blir etter hvert for meget for den unge Tara. Det hun i alle fall forstår til fulle er at hun ikke ønsker å leve sine foreldres liv. 

En periode forsøker Tara å livnære seg som skuespiller, men hun klarer ikke å skille mellom rollene hun får og virkeligheten, og karrieren tar slutt før den i realiteten har begynt. Hun inngår også et proformaekteskap uten en gang å forsøke å få noe ut av det selv. Som om hun er i besittelse av en grenseløs "godhet" (eller dumskap) som til syvende og sist bare fører med seg elende ... 

Scenene som utspiller seg mellom Tara og nyfødte Siri, der Tara noen ganger er faretruende nær å gå inn i en psykose eller bli oppslukt av angsten, er hjerteskjærende. Virkelighet og fantasi flyter sammen, og i et øyeblikk har hun bare lyst til å flykte fra barnet sitt, inntil et forsiktig klynk fra barnet får henne til å gå tilbake. I mellomtiden har husverten anmeldt henne til myndighetene, fordi vedkommende har hørt lille Siri skrike i timesvis uten opphold. Hun blir oppsøkt av en sundhetssykepleier, og det blir konkludert med omsorgssvikt. Barnet blir tatt fra henne i en periode. Så dukker barnets far opp og han "lignede én der var blevet trukket igennem byens rendestener". (side 109)

Gjentatte ganger blir Siri tatt fra Tara. Siris far Tore reiser til New York, men med løfte om å komme hjem. Tara er ensom og begynner å innlate seg med fremmede menn. Hun klarer ikke å holde på jobber over tid, og er avhengig av sosialhjelp. Hun og Siri flytter fra den ene elendige leiligheten etter den andre, og det er heller unntaket enn regelen at de har eget bad. En periode får de det bedre og det er da de får tilbud om å flytte inn til familien Faber. Inntil det viser seg at herr Faber forventer at Tara stiller opp seksuelt ... Da Siri er i tenårene får de omsider tilbud om et ordentlig sted å bo. Og for første gang får Tara lyst til å skape et hjem som de aldri skulle flytte fra. Her blir de også boende inntil Siri flytter ut. 

Mor og datter har diametralt forskjellig temperament. "Siri var hurtig i hovedet og klar og fast i replikken. Tara var langsom og lettere omtåket når de var på tomannshånd. Så snart hun var alene med Siri, blev hun reduceret til en tom tønne, blottet for all fornuftig tankevirksomhed." (side 189) Men i stedet for å bli sint eller provosert, trekker moren seg enda mer inn i seg selv. 

På et tidspunkt ønsker Siri å ta et oppgjør med sin mor. 

"Du har aldrig interesseret dig for mig, om jeg var glad eller ked av det eller vred, havde du slet ikke ressourcer til at registrere. Det gik aldrig op for dig at du havde et barn, jeg lå under din radar (Siri omtalte altid deres forhold i datid), så kom ikke her nu bagefter, hvor det kan være lige meget, og prøve at forstå hvordan jeg har det." (side 192) Hun beskylder moren for ikke å klare å innse at hennes barndom er hennes, og ikke den som moren speiler seg i. "Siri var det spejl livet holdt op for hende, og som hun skulle dømmes på." (side 192) Der Siri som barn trengte ordnede, strukturerte forhold, der har Tara kun hatt kaos å tilby ... 

Siri flytter hjemmefra, og etter dette går det nedover med moren. Hun lider under fraværet av datteren, som etter hvert gjør det stort som performance-kunstner. Datterens løsrivelsesprosess innebærer at hun ikke orker kontakt med moren. Deres måte å leve livene sine på er ikke lenger kompatible med hverandre, om de noen gang har vært det ... 

Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av handlingen i boka. Ikke annet enn at moren bokstavelig talt står i fare for å gå til grunne nå som livet ikke lenger har noen mening for henne, og hun roter seg borti den ene håpløse tilfellet (les: menn) etter det andre ... I tillegg kommer at hun er psykisk syk, og aldri riktig klarer å samle seg. 

Senere skjer det noe mellom mor og datter som viser at blod er tykkere enn vann, og at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å "si opp" et mor-datter-forhold - nær sagt uansett hvor dysfunksjonelt det måtte være. Så er det kanskje likevel morens evne til å nøye seg med så lite som til slutt berger forholdet deres, slik at det atter kan være til glede og ikke bare til besvær. Tara har så lite av de klassiske mors-genene (som f.eks. "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg"-følelsesmessig-utpressing, dvs. evnen til å skape massiv skyldfølelse - slik Taras mor gjorde overfor henne - tvert i mot er hun utstyrt med et behov for å redde alt og alle, selv om hun selv synker til bunns på grunn av det) at hennes nærvær er til å holde ut - tross alt ... Taras morskjærlighet er uendelig og tar aldri slutt, selv om den ikke alltid har kommet på den måten Siri har hatt behov for  ... Og kanskje ... kanskje er ikke mor og datter så ulike heller, når det kommer til stykket - i alle fall ikke dersom man trekker fra Taras psykiske sykdom og manglende evne til å stå i ting over tid. 

I de første nesten hundre sidene er Tara jeg-person og forteller. Senere fortelles historien i tredje-person entall - hovedsakelig fra Taras perspektiv, og mot slutten også fra Siris perspektiv. Dette er et fortellergrep som noen kanskje vil oppfatte som litt rotete, men som jeg likte godt. Årsaken er at vi får se Taras liv fra flere sider, og dette gjør det enklere å forstå henne. Tara er en person som hjelper andre heller enn å sørge for å komme seg videre i eget liv. Kanskje kompenserer hun også for gammel skyld fordi hun ikke klarte rollen som mor, gjennom å hjelpe andre? Vi kommer tett inn på et menneske som sliter psykisk, og som burde ha fått mer hjelp fra det offentlige, særlig da Siri var et lite barn. Dermed får historien også et snev av skarp samfunnskritikk, fordi det blir så tydelig hvordan de dårligst stilte i samfunnet har det. Det er en svært vond historie som fortelles, og som - til tross for forsoningen til slutt - handler om en grenseløs og selvutsettende mor, som ikke har fått til livet sitt, og om en datter som ikke på noen måte ønsker å bli som sin mor, og som på veien inn i voksenlivet er nødt til å skape avstand til moren for selv å få puste. 

Forfatteren har i et intervju i Kristelig Dagblad 8. april 2016 uttalt at Taras mor er et indirekte portrett av hennes egen mor. Hun har også ønsket å skildre skammen man kan føle når man ikke klarer å fylle morsrollen.

I intervjuet uttaler Kirsten Thorup også følgende:

”Tara er socialt set på mange måder et udsat og sårbart individ, men hun har samtidig en trang til at hjælpe andre. Og det ligger heldigvis dybt i mennesket, at man hjælper andre, hvis man kan se, at der er et behov. Det er naturligt for mennesker at hjælpe hinanden. Ellers ville samfundet heller ikke kunne fungere. Og Tara forsøger at hjælpe sig selv ved at hjælpe andre.”

Sværere har Tara det som sagt ved at tage sig af sin datter, Siri. Og der er flere steder tale om, at mor og datter bytter roller, så det er datteren, der må tage sig af sin mor.

”Det er også med til at skabe dramaet i romanen. For det er meget svært for børn, hvis de skal være forældre for deres forældre. Men det skal datteren her for moderen, der hele tiden svinger mellem at holde sig oppe og gå ned.”

Det er mye symbolikk i boka, som særlig kommer frem i skildringen av Siris kunst. En høne spiser sitt eget egg/avkom og fremstår som en kannibalistisk mor. I en annen performance-opptreden bruker Siri sin langtkomne graviditet som en del av sitt kunstverk. "I de snart ti år hun hadde utviklet sin performancekunst, hadde hun arbejdet med at lægge barndommen i aske. Hun startede hver ny performance fra et nullpunkt, i en bevægelse fra intet til noget. Hun gestaltede en ordløs poesi hinsides længsel og sorg. Hendes kunst- og livsprosjekt var en slags omvendt sorgarbejde, en besværgelse af barndommens tomme skape og tunge overfrakker." (side 382)

Kirsten Thorups roman "Erindring om kærligheden" er en viktig, godt skrevet roman som får oss til å forstå både morens og datterens perspektiv. Begge er på sine vis ofre for omstendighetene. Tara er ikke et ondt menneske. Hun kunne bare ikke bedre. Siri er heller ikke et utakknemlig eller egoistisk barn. Men for at hun selv skal overleve og komme seg løs fra arvesynden i sin mors familie, må hun løsrive seg. Det innebærer at hun må skyve moren sin fra seg. Romanen viser til fulle hvordan det er de vi elsker høyest som sårer oss mest. Finnes det tilgivelse for det største sviket av alle: en mors svik overfor sine barn? Og: er det ikke nettopp gjennom tilgivelsen av foreldrene og deres mange mangler at det er mulig å stige frem som et modent og voksent menneske, som fullt ut tar ansvar for sitt eget liv? 

Jeg håper at riktig mange får øynene opp for denne boka når den kommer ut på norsk senere i år. Boka har mange lag, og det gjør den velegnet som boksirkel-bok. Det finnes garantert like mange ulike opplevelser av denne boka som det finnes lesere. De første 50-70 sidene er tunge å komme gjennom, men så løsner det og da klarer du ikke å legge den fra deg. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i Danmark: 2016
Originaltittel: Erindring om kærligheden 
Språk: dansk
Forlag: Gyldendal (i Danmark)
Antall sider: 462
ISBN: 978-87-02-22772-7
Boka har jeg kjøpt selv

Denne boka kommer ut på norsk i juni 2018 - på forlaget Gyldendal

Kirsten Thorup (Foto: Lærke Posselt -
jeg har lånt bildet av Gyldendal forlag)

Elena Ferrante: "Den dunkle dottera"

Enda en glitrende Ferrante-roman om kvinners valg!

Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ... 

Samlaget ga ut boka "Svikne dagar" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker. 

Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning. 

"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)

Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder. 

Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre. 

"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann  ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)

Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene? 

Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet. 

En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig. 

Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?

Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år." (side 109) 

"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor. 

Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!

Denne boka bare må du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!

Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!

Utgitt i Italia: 2006
Originaltittel: La figlia oscura
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Samlaget
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal
Antall sider: 151 
ISBN: 978-82-521-9335-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Deborah Levy: "Varm melk"

Når mors sykdom trumfer alt ...

For tiden holder jeg på med et helt spesielt leseprosjekt, der jeg inspireres av vindusutstillingen på den kjedeuavhengige bokhandelen Tronsmo i Oslo. "Varm melk" av Deborah Levy er en av bøkene som for tiden står utstilt der, og det var slik jeg ble oppmerksom på denne boka. At den var kortlistet til Man Booker-prisen i 2016, styrket beslutningen om å lese boka. Plasseringen i Tronsmo-vinduet gjorde at den ble lest allerede nå. 

Litt om forfatteren

Deborah Levy (f. 1959) er ingen ny forfatter, men "Varm melk" er likevel den første av hennes bøker som (så vidt jeg vet) er oversatt til norsk. Levy debuterte som forfatter i 1986, og har utgitt til sammen syv romaner, tre novellesamlinger, en sakprosa og en diktsamling. I tillegg har hun skrevet et helt lass med skuespill. Også i 2012 ble hun kortlistet til Man Booker-prisen, den gangen for romanen "Swimming Home. And Other Stories". 

Levy er for øvrig født i Johannesburg i Sør-Afrika, men har bodd i England fra 1968 og frem til i dag. 

Om "Varm melk"

Sofia er i midten av 20-årene. Foreldrene hennes ble skilt da hun var 12 år gammel. Hun ble boende sammen med moren Rose i England, mens hennes greske far flyttet tilbake til Hellas. Der giftet han seg senere med en 40 år yngre kvinne, som han nå har fått et barn med. 

Sofia har mastergrad i antropologi og har en ikke fullført doktoravhandling. Hun har blitt med moren til Almería i Spania, hvor moren skal oppsøke hjelp hos dr. Gómez og hans datter, som står bak en omstridt alternativ klinikk. Rose klarer ikke å gå, til tross for at ingen finner noe galt med beina hennes. 

I dag mistet jeg den bærbare datamaskinen min i betonggulvet på en bar på stranda. Jeg hadde datamaskinen under armen, og den gled ut av det svarte gummietuiet (som er formet som en konvolutt) og landet med skjermen ned. Den digitale siden er knust, men den virker i det minste fremdeles. Datamaskinen min inneholder hele livet mitt og vet mer om meg enn noen andre. 

Det jeg mener å si, er at hvis den er ødelagt, så er jeg det også. (side 7) 

Dermed er den noe mollstemte og sarkastiske tonen i romanen satt ...

Sofias mor er noe for seg. I og med at hun angivelig ikke kan gå, er det Sofia som må gjøre alt. Hente vann blant annet ... som alltid er feil. Morens tunge er skarp, og det er ikke mange oppmuntrende ord som kommer ut av hennes munn. Aller helst er det sylskarp kritikk av det nedbrytende slaget. 

For å fylle tiden med noe som gir et skinn av å være meningsfylt, bader og soler Sofia seg når hun kan tillate seg å ta pause fra morens krav. Andalucias kyst er imidlertid invadert av Medusa-maneter, og i perioder er det risikabelt å bade i havet. Da heises Medusa-flagget for å advare badegjestene. Akkurat dette fikk ikke Sofia med seg, for hun trodde at Medusa var en gresk gudinne som ble til et uhyre etter en forbannelse. Medusa betyr manet på spansk ... Hun ender opp med brannskader etter å ha vært i berøring med brenntrådene til manetene. Slik kommer hun i kontakt med badevakten som behandler turister for brannskader. Senere blir han hennes elsker. Parallelt innleder hun også et heftig forhold med Ingrid, kvinnen som kaller henne Zoffie. 

Til morens store fortvilelse starter Goméz behandlingen av henne med å ta fra henne noen av medikamentene hun går på. Mens Rose gjennomgår den ene undersøkelsen etter den andre for å avdekke om det skulle finnes en fysiologisk forklaring på lammelsene i beina hennes, stiger hennes skepsis overfor klinikken. Samtidig skjer det merkelige ting i kroppen hennes. Det pussige er nemlig at funksjonsnivået øker etter som flere og flere av pillene tas bort fra henne. Paradoksalt nok er ikke Rose glad for dette, som om hun trenger sykdommen for å være et helt menneske ... Sofias tålmodighet minker og frustrasjonen øker pga. det hun er vitne til.

Da vi kommer tilbake til bilen, ber jeg Rose om å reise seg fra rullestolen og vente mens jeg slår den sammen og legger den i bagasjerommet. 

"Det er ikke snakk om vilje, Sofia. Jeg kan ikke stå i dag."

Da jeg har fått moren min på plass i bilen, etter alle stønnene, ynkingen, hvesingen og til slutt fornærmelsene som var rettet mot meg og alle mine feil, mangler og irriterende vaner, føltes det som om hun faktisk var en gangster som hadde tilranet seg livet mitt.

Jeg satte meg i passasjersetet, smelte igjen døra og ventet på at hun skulle kjøre i vei, men hun satt helt stille, som om hun var i sjokk. Vi hadde parkert utenfor en ruin av et hus som vi trodde var ubebodd. Men nå så vi at det bodde folk der, til tross for hullene i taket og de knuste rutene. En mor og den lille datteren hennes spiste suppe på verandaen. Alt var ødelagt, trillebåren, barnevognen, stolene, bordet og dukken med en arm som lå like ved bilen.

Det var et ødelagt hjem på alle måter.

Moren min var overhodet i sin egen lille, ødelagte familie.

Det var hennes ansvar å hindre ville dyr i å snike seg inn gjennom døra og skremme vettet av barnet hennes. Det var som om dette triste huset var et slags gjenferd hun bar inni seg, frykten for ikke å holde ulven unna døra vår i Hackney i London. (side 133-134)

Sofia har ikke sett faren sin på alle de årene som har gått siden han forlot henne og moren. Hun bestemmer seg for å reise til Athen for å besøke ham, hans nye kone Alexandra og halvsøsteren Evangelina. Sofia anser farens gjeld til henne som meget stor. Det er en gjeld som går langt tilbake i tid. "Som følge av hans første misligholdelse har moren min pantsatt livet mitt." (side 191) Hun funderer over om kreditorer er lykkeligere enn gjeldsofre. 

Faren har et sterkt ønske om at Sofia skal se det hele - det vil blant annet si sviket mot henne - fra hans synsvinkel. Skjønner hun ikke at han måtte bort ... bort fra Rose´s hypokondri? Alexandra er på sin side ute etter å få henne til å forstå at det ikke er lett å være sammen med en mann som er 40 år eldre ... som om de var venninner. Faren som snart trenger en ny hofte og som har fått fire nye tenner som må ligge i en spesiell væske på nattbordet om natten ... Da faren ønsker å gi henne noe før hun reiser tilbake til Spania, og kommer trekkende med en 10 Euro-seddel (siden han hadde glemt å gå i banken), gir hun pengeseddelen spontant til en tigger. Avstanden mellom dem kunne knapt vært større. 

Da Sofia vender tilbake til Spania, har moren vært innlagt på sykehus. Der har hun fått en hel haug med nye medisiner; kvalmestillende for bivirkningene av antidepressiva, piller mot høyt kolesterol og blodtrykk, mot svimmelhet og sure oppstøt, mot diabetes, podagra, betennelser samt sovetabletter, muskelavslappende piller og avføringspiller ... Så mye for Goméz´ opplegg ... Mens moren konstaterer at hun liker Sofias massasje så godt at hun skulle ønske at hun kunne kutte av seg hendene og la dem bli der hos henne mens hun var på stranda hele dagen ... 

Hvordan går det med moren til slutt? Kommer hun til å kunne gå igjen? Og hva med forholdet mellom mor og datter? Blir det bedre, eller ender det i katastrofe? Og hva med kjærligheten?

Min oppfatning av boka

"Varm melk" er en lettlest og betagende roman om en ung kvinne som burde ha vært på full fart inn i voksenverdenen. Moren har likevel fremdeles et sterkt tak på henne, og dette har gjort løsrivelsesprosessen besværlig. Uten at det sies rett ut, skjønner vi at det er mye skyldfølelse ute og går. Moren sitter i rullestol og er fullstendig avhengig av henne. "Hent ditt!" "Hent datt!" Kommandoene hagler over henne, og selv om Sofia gjør så godt hun kan for å please moren, er ingenting bra nok. 

De bitende kommentarene til moren er nedbrytende, og for å holde seg oppe må Sofia blant annet fortelle seg selv at hun faktisk har fullført en master med svært gode karakterer. Hun kan "takke" moren for at hun ikke har fullført doktorgraden sin ... Den uferdige avhandlingen er lagret på datamaskinen hvis skjerm hun knuser i bokas åpningsscene ... 

Blir Sofia ved sin mors side fordi hun ikke orker å ta fatt på voksenlivet, og sånn sett dekker seg bak morens urimelige krav, eller er hun virkelig så bundet på hender og føtter som det tilsynelatende ser ut til? Vel, jeg hellet mot den siste tolkningen. Fordi morens sykdom hele tiden trumfer alt, blir det ikke plass til Sofia, og mangelen på morskjærlighet har antakelig gjort at hun betrakter det meste med en viss ironisk distanse. Det er som om hun er på utsiden av seg selv og bare lar ting skje, uten å investere 100 % i noen. Hun legger på svøm ut i sjøen selv om hun vet om medusaene, som om det å skade seg selv er en måte å få litt omsorg fra badevakten og elskeren. Samtidig er det fandenivoldskheten i henne som blir hennes overlevelsesstrategi til slutt ... 

Noe av det jeg likte aller best med denne boka er alt det usagte som ligger mellom linjene, og som gjør at det er mulig å oppfatte historien på flere måter. Den fikk meg til å tenke. Selv om historien som sådan er temmelig outrert, og i utgangspunktet ikke er lett gjenkjennelig for de fleste, er det likevel noe universelt her. Det er nemlig mye makt i sykdom, og den syke kan holde menneskene rundt seg i en skrustikke over lang tid. Ja, i årevis. Skyldfølelse er viktig et stikkord. Kan man svikte en som trenger en 110 %? For Sofia handler det om å finne ut hvor moren slutter og hvor hun selv begynner. Det handler om å slutte å være et gissel. I hennes ironiske distanse til det som skjer rundt henne, er det mye mørk humor. Om man ikke skrattler av de bisarre situasjonene, så gjør det noe med følelsene til den som leser dette. Mens tittelen "varm melk" henspeiler til noe de fleste kan relatere seg til - nemlig bildet av en mor som viser omsorg for sitt syke barn ved å komme med varm melk - er rollene i denne dysfunksjonelle familien snudd opp-ned. Hva er moren uten sykdommen? Og hva er Sofia uten bindingen til moren? Våger hun å leve på egne premisser?

For meg ble dette en sterkt leseopplevelse, og jeg anbefaler boka varmt! 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Hot milk
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Forlag
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 293
ISBN: 978-82-560-1949-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Deborah Levy (Fotograf ukjent)