Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten egyptisk film. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten egyptisk film. Vis alle innlegg

fredag 28. april 2017

"Tickling Giants" (Regi: Sara Taksler)

Historien om Bassem Youssef, egyptisk stand-up under den arabiske våren

Den arabiske våren rystet verden i grunnvollene, og rystelsenes tid er dessverre ikke forbi. Hva skjedde i landene der det brøt ut revolusjon fordi folket krevde et maktskifte og innføring av demokrati? Eller i alle fall som et minimum at grunnleggende menneskerettigheter skulle respekteres? 

Egypt er et av landene der folkets protest førte til at landets diktator Hosni Mubarak måtte gå av. Da han gikk av som president 11. februar 2011, hadde han sittet med makten i landet i 30 år. (Les mer om ham på Wikipedia.) Dokumentarfilmen "The Square" skildrer folkets kamp på Tahrir-plassen. Det gjør også filmen "Winter of Discontent". (Begge linker peker til mine omtaler av disse filmene.)

Det ble utstedt nyvalg i Egypt og folket valgte Det muslimske brorskap. Mohammed Morsi ble valgt som president. (Les mer om ham på Wikipedia.) Det tok imidlertid ikke lang tid før folket innså at han tiltok seg større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang hadde hatt. Dermed bar det igjen ut på Tahrir-plassen for å protestere. (Filmen "The Square", som hadde release i 2013, handler også om dette opprøret.) Morsi gikk av 3. juli 2013. Dagen etter ble Adly Masour innsatt som fungerende president. Han ble sittende til 8. juni 2014. Etter dette har Abdel Fatta el-Sisi sittet ved makten. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.)

Allerede mens den arabiske våren var i gang, startet Bassem Youssef som stand-up comedian i Egypt. Han var egentlig kirurg av yrke, men forlot operasjonssalen for å drive med politisk satire på direktesendte TV-programmer i Egypt. Programmet hans het The Show, og inspirasjonen hentet han fra Jon Stewart´s satireprogram The Daily Show. Før dette opererte han på YouTube, der mange millioner seere fulgte ham. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.) I november 2013 ble Youssef nevnt som en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker. 


Bassem Youssef´s satureprogram The Show
Å drive med politisk satire under den arabiske våren, var intet mindre enn meget risikofylt. I begynnelsen var Bassem Youssef umåtelig populær hos egyptere flest, og på den måten var han nærmest urørlig. De elsket showet hans, der han med humoristiske grep satte både den ene og den andre politikeren på plass. Som tittelen på filmen så talende sier: han kilte kjempene som styrte landet. Etter hvert snudde det imidlertid. Særlig etter at brorskapet kom til makten, skjedde det et skifte og flere og flere vendte ham ryggen. En gang ble han også fengslet, men det endte heldigvis godt. Nå kunne han ikke lenger bevege seg fritt på gaten, og det var ikke først og fremst regimet han fryktet, men folket. I begynnelsen av februar 2014 unnlot TV-kanalen CBC å vise showene hans av frykt for konsekvenser fra makthaverne i landet. Han hadde da en hel stab av mennesker rundt seg, og kunne ikke fortsette å sette deres liv i fare. Youssef og kona tok valget: de måtte komme seg vekk før det skjedde noe alvorlig med dem. 


Den fødte komiker! 
Youssef og familien reiste til USA, og bor i dag i Oakland. Han har fortsatt som stand-up og driver fortsatt med politisk satire. Nå er det Donald Trump som får gjennomgå, og Youssef har gjennom sin serie Democracy Handbook with Bassem Youssef harsellert med de nærliggende parallellene til diktatorisk styrte land. Dersom du ikke har sett noen av disse, må du ganske enkelt gjøre det nå! Showene hans er hylende morsomme og meget intelligente! Her er ett eksempel:



Linken mellom Bassem Youssef og Jon Stewart er dessuten vel verdt å ta en nærmere titt på. - som i dette innslaget der de diskuterer hva Amerika kan gjøre for å hjelpe Egypt ut av krisen. (Dessverre er det et reklameinnslag i begynnelsen, men se dette innslaget!)



"Tickling Giant" er for tiden tilgjengelig på Netflix. Filmen ble for øvrig vist under Arabiske filmdager i Oslo tidligere i år. (Da ble den etterfulgt av en debatt som handlet om hvor mye humor diktatorer tåler.) Den har aldri vært satt opp på norske kinoers ordinære filmprogram. I denne dokumentaren får du vite det meste om Bassem Youssef´s karriere som stand-up i Egypt, med den arabiske våren og Egypts politiske situasjon som bakteppe. Det er en ytterst interessant historie! De fleste dissidenter som må flykte fra sitt hjemland, ender gjerne i en tilværelse der de kan sette en stor strek over sitt tidligere liv. Dette skjedde heldigvis ikke med Youssef! Hans humor er noe verden trenger mer av! Dette lever han også godt av. Og fint er det, for han er virkelig den fødte komiker! Et naturtalent av de sjeldne!

Det er Sara Taksler som har regissert denne dokumentaren. Hun hadde aldri hørt om Bassem Youssef før han besøkte Jon Stewarts Daily Show våren 2012. Hun spurte ham allerede den gangen om hun kunne få lage en dokumentar om ham. (Les mer om dette her.)

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Release: 2016
Originaltittel: Tickling Giants
Nasjonalitet: USA
Språk: Arabisk og engelsk
Spilletid: 111 minutter
Filmen har en egen nettside.

lørdag 5. april 2014

"The Square" (Regissør: Jehane Noujaim)

Egyptisk frihetskamp på Tahrir-plassen fra 2011 - 2013

"The Square" er en av i alt 15 filmer som denne helga vises på Kino Victoria i forbindelse med Arabiske filmdager 2014. Den har vært vist i dag, og den skal også vises i morgen 6. april kl. 15.15. I skrivende stund er så og si alle billettene utsolgt, men filmen er faktisk tilgjengelig i fullversjon på Youtube. (Men ikke nå lenger, dessverre ...)

Jehane Noujaim er en kvinnelig regissør med røtter fra både Egypt og USA (faren er fra Egypt, moren fra USA). Hun jobber med dokumentarer og har tidligere laget tre filmer, hvorav hennes "Control Room" fra 2004 (som handler om Al Jazeera) er den mest kjente. "The Square" ble nominert i klassen beste dokumentar i forbindelse med årets Oscar-utdeling

Det har etter hvert kommet en del filmer som handler om det egyptiske folks opprør på Tahrir-plassen i januar 2011. Det er ikke mange ukene siden jeg selv så filmen "Winter of Discontent". Det som imidlertid skiller "The Square" fra de fleste andre filmer om den arabiske våren, er at "The Square", som for øvrig er en dokumentar, viser hva som skjedde også etter at Mubarak gikk av. Vi følger faktisk utviklingen i to-tre år etter Mubaraks avgang. 


Demonstrasjonene på Tahrir-plassen
I dokumentaren er det noen frontfigurer som går igjen. Blant annet følger vi en britisk-født skuespiller - Khalid - som har kommet til Egypt for å kjempe sammen med sitt folk på Tahrir-plassen. Dessuten møter vi Magdy, som er medlem av det muslimske brorskap, og Ahmad, en idealistisk aktivist som er villig til å stå løpet ut, koste hva det koste vil. 

Da folket samles på Tahrir-plassen i slutten av januar 2011, aner de nok ikke hvilken makt de skal komme til å få. Alle er imidlertid enige om en ting: Mubarak må gå av! De har fått nok av vilkårlige forfølgelser, fengslinger og forsvinninger, tortur og det at de ikke kan snakke fritt. Holdningen i folket er at det er bedre å dø enn å havne i fengsel. Slik skal det selvsagt ikke være!


Kahlid og Ahmad
Etter utrettelige demonstrasjoner går Mubarak til slutt av, og folket er fra seg av glede over dette. Gleden fortar seg imidlertid betydelig da millitære myndigheter overtar makten i landet, og det viser seg at ingenting blir bedre. Lovbrytere fra Mubaraks regime blir ikke en gang straffeforfulgt, og korrupsjonen og den vilkårlige forfølgelsen av annerledes tenkende fortsetter som før. Dermed er det duket for ytterligere kamp. Folket vil nemlig ikke finne seg i at revolusjonen deres blir stjålet av de militære styresmaktene. 


Gleden over Mubaraks fall er stor!
I mellomtiden dukker et stort antall medlemmer av det muslimske brorskap opp på Tharir-plassen, og den plassen som tidligere har vært preget av kamprop, protestviser og den slags, ser nå ut som en eneste stor utendørs moské med tusenvis av mennesker som er bøyd mot Mekka i bønn. De som satte i gang revolusjonen ser at deres kamp nå er i ferd med å bli stjålet av islamister, og det var ikke akkurat dette de hadde tenkt seg da de startet sin kamp mot Mubaraks regime og senere mot de militære myndighetene. Egypt har tross alt tradisjoner som et sekularisert samfunn, med skille mellom stat og religion, og folk flest ønsker ikke å bli styrt av islamister. 


Men så var det ikke så enkelt likevel ... 
Til slutt lykkes det demonstrantene å tvinge myndighetene til å gjennomføre et demokratisk valg. Problemet er bare at valget står mellom Mubaraks tidligere partifeller og det muslimske brorskap ... Det muslimske brorskapet vinner valget med knapp margin, og Mohammed Mursi blir valgt til president. Det tar ikke veldig lang tid før det viser seg at han har større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang har hatt. Dermed er det atter duket for kamp, og aktivistene finner tilbake til Tahrir-plassen, selve symbolet på folkets makt. Knapt et år etter at Mursi kom til makten, måtte han gå av, og den 3. juli 2013 ble Adly Mansour innsatt som fungerende president. (Kilde: Wikipedia) Og som vi kjenner fra nyhetsbildet, er situasjonen i Egypt fremdeles opphetet fordi den er så uavklart. 

Dette er en modig film om noen heltemodige mennesker som er villig til å ofre alt for det de tror på - også sine egne liv. Vissheten om at deres kamp utgjør en forskjell, har gitt dem det motet som skal til for å stå løpet ut - i kampen om å få fjernet den ene despoten etter den andre. Et rørende samhold beskrives, og her er det plass for alle, både kristne, muslimer og jøder. Alt de ønsker seg er en leder som har samvittighet, som er rettferdig og som lytter til folket - uansett hvilken bakgrunn vedkommende måtte ha. Mens jeg fulgte deres utrettelige kamp for et verdig liv, tenkte jeg: hvorfor henter de ikke selv frem en leder fra folket? En som kan forene dem i den videre kampen og som kan utgjøre et reelt alternativ til det bestående, de militære og de religiøse? Det som i alle fall er å håpe på er at nestemann ut skjønner at han må spille på lag med folket for ikke å risikere å bli kastet før han får snudd seg ...


"Det er umulig å ikke føle beundring over hvor mye disse aktivistene ofrer. I motsetning til mange dokumentarer som har kommet ut etter revolusjonen, bruker The Square mer tid på karakterutvikling enn lange scener fra gatekamper og vi ser hvordan interne splittelser og mistro til hverandre truer samholdet. Resultatet er en engasjerende dokumentar med episke kvaliteter. En must see for alle som ønsker å forstå hvordan Egypt har utviklet seg etter Mubaraks fall." (fra filmdagenes brosjyre)

"The Square" er en modig film om noen frontfigurer som aldri gir seg, men hvor det etter hvert oppstår splittelse mellom aktivistene - mellom dem som tror på det muslimske brorskapet og dem som ikke gjør det. Filmen gjør et uhyggelig sterkt inntrykk! Særlig fokuset på fredelige løsninger som blir møtt med brutal vold fra myndighetenes side ... Etter å ha sett filmen synes jeg også at jeg har fått større forståelse for det som foregår i Egypt. Det er så fort gjort å identifisere hele folkegrupper med dem som styrer landene de bor i, og sånn sett er dette en tankevekkende film om hvor stor avstanden er mellom nettopp folket og styremaktene ... 

Måtte riktig mange se filmen! Om man ikke får den med seg i løpet av de arabiske filmdagene, så er det som tidligere nevnt mulig å se den på YouTube.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Al-Midan
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk og engelsk
Genre: Dokumentar
Spilletid: 108 min.

søndag 16. mars 2014

"Winter of Discontent" (Regissør: Ibrahim El Batout)

Den arabiske våren i Egypt

Det er alltid spennende når filmer fra Midt-Østen og omegn blir tilgjengelig for det norske filmpublikumet! I så måte var det et "must" å grabbe med seg denne filmen da jeg her om dagen kom over den på en av mine mange turer innom Platekompaniet. Noe av grunnen til at den i det hele tatt er på det norske markedet (som spesialimport), er at dette var Egypts bidrag som beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen ble ikke nominert. (Kilde: Wikipedia) Det er ikke enkelt å finne noe særlig informasjon om denne filmen - i alle fall ikke på engelsk - på nettet, og det som ligger der av informasjon er ytterst mangelfullt etter mitt skjønn. 

Jeg gjør oppmerksom på at det finnes en annen film med samme navn fra 1983, hvor Waris Hussein har regien. Tittelen "Winter of Discontent" kan best oversettes med "vinterens misnøye". Det som senere er blitt kjent som den arabiske våren startet i januar i 2011 ...

I filmens åpningsscene sitter journalisten Amr inne i en leilighet med balkongdøren åpen. I nærheten er det støy fra en folkemengde i fullt opprør, og vi skjønner fort at dette er de første tilløpene til demonstrasjoner på Tahrir Square/Tahrir-plassen. Amr våger seg ikke ut, og senere skjønner vi hvorfor. Han er en av de mange som har vært utsatt for tortur i egyptiske fengsler ... Noen av scenene er grusomme, og nettopp av den grunn er filmen gitt 15 årsgrense.


De første demonstrasjonene fant altså sted den 25. januar 2011, og demonstrantene ønsket at president Hosni Mubarak og hans regime, som hadde sittet med en eneveldig makt i nesten 30 år, skulle gå av. Hans styresett bar preg av politivold, tortur av fanger i fengslene, unntakstilstander, feilslåtte lover, mangel på ytringsfrihet og dårlig levestandard, for å sitere en artikkel om den arabiske våren, som finnes på Wikipedia

I løpet av filmen, hvor demonstrasjonene på Tahrir-plassen hele tiden kan høres i bakgrunnen, i alle fall der hvor handlingen er lagt til 2011 og ikke et par år før da Amr og flere med ham ble torturert, får vi innblikk i ulike sider ved det egyptiske samfunnet i tiden før den 11. februar - den dagen Hosni Mubarak fikk av. Pressen var kneblet og bidro til å opprettholde det narrespillet som var bestilt fra myndighetenes side - alt for å skape ro og orden. For menneskene som bodde i Kairo fremsto virkeligheten nærmest uforståelig. De befant seg midt i urosenteret, mens TV-nyhetene ikke inneholdt noe som helst om det som skjedde. På BBC og andre utenlandske nyhetskanaler kunne egypterne imidlertid se hva som skjedde i deres eget land ... Forsøk på å kutte forbindelsen til Facebook og Twitter, der det begynnende masse-opprøret faktisk startet (slik jeg har forstått det), var ikke tilstrekkelig til å stanse folkets opprør. 


Filmen, som ble innspilt i 2012, sier ingenting om fortsettelsen etter at Mubarak gikk av ... Ikke annet enn å vise lykkerusen i gatene over at deres fredelige demonstrasjoner faktisk hadde lyktes. Opprøret kostet noen hundretalls mennesker livet, og mangfoldige tusen ble skadet. Et opprør som i bunn og grunn var fullstendig upolitisk, og selv om dette i seg selv var bra, er det kanskje noe av årsaken til de fortsatte urolighetene i landet? 

Jeg er veldig glad for at jeg har fått anledning til å se denne filmen, samtidig som jeg skjønner at den aldri kan bli en internasjonal suksess-film. Til det er nok filmen litt for mye preget av det lavbudsjettet den er produsert under. Rent bortsett fra en del sterke tortur-scener, foregår det meste av filmen innomhus, og vi får knapt se en eneste menneskemengde - ikke før helt på slutten. Samtidig er budskapet i filmen meget sterkt, og det den får frem er i grunnen at folk er folk uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Her er menneskene opptatt av de samme tingene som overalt ellers i verden - nemlig at deres barn skal få en trygg og god oppvekst, at det skal være ufarlig å ytre seg i offentligheten, at man ikke når som helst skal oppleve å få hjemmet sitt stormet og endevendt - for ikke å si ødelagt - av landets politistyrke ... ikke for noe du har gjort, men for noe du har tenkt eller ytret. Filmen viser også hva som skjer når myndighetene har gått så langt at deres befolkning faktisk er villig til å gjøre alt - også å ofre livet - for sine etterkommere, i håp om å være med på å bidra til å skape en bedre verden ...


Jeg anbefaler virkelig denne filmen - rett og slett fordi den bidrar til å gi økt forståelse for noe av det viktigste som har skjedd i verden i nyere tid!

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: El sheita elli fat / الشتا إللى فات
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk (tekstet på engelsk)
Genre: Drama
Skuespillere: Tamer Abdul-Hamid, Salah Alhanafy, Salah Hanafy, Moataz Mosallam, Amr Waked, Farah Youssef m.fl.
Spilletid: 96 min.

lørdag 15. desember 2012

"678 Kairo" (Regissør: Mohamed Diab)

Når kvinner nekter å være ofre ...

Det er en god stund siden jeg ble oppmerksom på denne filmen, som regissøren og manusforfatteren Mohamed Diab står bak. Diab er for øvrig betegnet som en fremtredende ung manusforfatter i Egypt, kalt "Hollywood i Midtøsten", på IMDbs nettsider. Han har en rekke filmer på samvittigheten, og dersom man skal trekke frem en slags fellesnevner ved samtlige, må det være at de handler om viktige samfunnskritiske temaer. Det er verdt å merke seg at "678 Kairo", som handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt, ble laget før den arabiske våren, og at filmen er basert på virkelige hendelser. Hendelser som førte til at Egypt fikk en egen lov som forbød seksuell trakassering (i 2010). Selv om det ikke anmeldes mange tilfeller av seksuell trakassering, må dette ses som et skritt i riktig retning for å sikre kvinner mot det nedrigste av det aller nedrigste i alle samfunn, uansett hvilke, nemlig å måtte finne seg i seksuell trakassering fra menn uten å kunne gjøre  noe med dette. Filmen har vært vist på norske kinoer i høst, og DVD´en hadde release for et par dager siden. 


(NB! Filmen er langt på vei spoilet - dermed er du advart!) I "678 Kairo" møter vi tre kvinner fra tre ulike samfunnslag i Kairo, og alle utsettes for en eller annen form for seksuell trakassering. I første rekke møter vi fattige Fayza, som daglig utsettes for tafsing hver eneste gang hun befinner seg på en overfylt buss. Og hun er ikke alene. Rundt henne står det masse kvinner som lider i stillhet, mens kåte menn presser seg på den bakfra, og klår der det måtte passe dem. Fayza føler seg så skitten etter disse bussturene at hun ikke lenger klarer å være sammen med mannen sin, en enkel sjel som synes han har rett til kroppen hennes når han har lyst. Hvorfor har han ellers giftet seg med henne, om ikke for å kunne få tilfredsstilt sine behov når som helst? Fayza kan ikke fortelle noen om de daglige trakasseringene, fordi hun risikerer at hun selv vil få all skyld for det som skjer. Hun er og blir et offer for en helt umulig situasjon, helt til hun får se et TV-intervju med en kvinne (Seba) som har startet opp et kurs i selvforsvar. Fayza oppsøker Seba, og etter noen kurskvelder blir hun anbefalt å stikke overgriperne med hårnålene sine. 

Seba har selv blitt utsatt for trakassering under en fotballkamp sammen med mannen sin året før. I glede over at Egypt vant, kastet fotballmobben seg over henne, og det var på hengende håret at hun ikke ble voldtatt i samme slengen. Mannen hennes kunne intet gjøre, og er fortvilet vitne til det som skjer. Etterpå klarer imidlertid ikke ektemannen å gjenoppta deres samliv, fordi han vemmes ved tanken på at andre menn har tatt på hans kone. I stedet for støtte i en vanskelig situasjon, blir Seba altså stående alene med all sin skam. Ektemannen oppfører seg som om det er han - ikke kona - som er offeret. Og dette til tross for at de begge kommer fra et overklassemiljø, hvor han er lege og hun er kunstner, og hvor mannen sånn sett kanskje burde hatt mer moderne tanker om kvinnerollen. 

Parallelt med Fayza og Sebas historie, får vi også innblikk i Nellys historie. Hun og forloveden er standup-komikere, som for å få lov til å gifte seg har tatt seg andre jobber ved siden av. Mannen har endog gått så langt som til å ta seg en jobb i en bank - selv om han hater dette - for å bli akseptert av Nellys foreldre med tanke på ekteskap. Nelly jobber som telefonselger, og i den forbindelse utsettes hun hele tiden for seksuell trakassering fra menn på telefonen. De gangene hun slenger på røret fordi personen på telefonen har gått for langt, blir hun skjelt ut av sjefen for ikke å være diplomatisk nok. Det hele topper seg imidlertid da en mann på gata griper tak i henne og sleper henne av gårde langs bilen sin, mens han kjører. Nelly blir så forbannet at hun hopper opp på bilen hans og knuser frontruta. I mellomtiden kommer andre styrtende til og hjelper henne. Som den første kvinnen noen sinne i Egypt, anmelder Nelly mannen for seksuell trakassering. I tiden som følger utsettes hun imidlertid for press til å trekke anmeldelsen tilbake. Hun må da tenke på familiens ære! Og hva med hennes egen ære? Men Nelly nekter å være offer og hun nekter å trekke anmeldelsen tilbake. Og fordi hun er forlovet med en mann som elsker henne av hele sitt hjerte og som allerede har gått svært langt i å få beholde henne, får hun (uventet?) støtte fra ham. Men vi blir samtidig vitne til at dette har sin pris - også for ham. 

Fayza tar sjeen i egne hender, og når hun tar bussen til jobb - 678 Kairo - begynner hun å stikke trakasserende menn i skrittet med hårnålen sin. En etter en faller hylende menn sammen rundt henne i tiden som følger, mens hun forsvinner ut av bussen ved første anledning, så anonymt som overhode mulig. Etter hvert som flere og flere episoder med skadede menn kommer frem i lyset, blir det både avisskriverier og politietterforskning. Politietterforskeren skjønner etter hvert sammenhengen - dvs. at det må være en kvinne som står bak og at det handler om seksuell trakassering. Særlig når han gjør funn av små sitroner i lommene til "ofrene". Sitroner som de presser mot sine utvalgte kvinner, for å sjekke om det kommer noen reaksjon. Dersom kvinnen ikke gjør anskrik, begynner den virkelige trakasseringen. Gjør kvinnen derimot anskrik, kan de bare dra frem sitronen og si "unnskyld!" - som om dette virkelig ikke handler om noe annet enn en misforståelse. 

Jeg har lest haugevis av anmeldelser av denne filmen, og er litt forundret over at de fleste anmelderne er litt halvlunken til den. Jeg ble nemlig svært grepet av historien. Og jeg synes at regissøren har fått til å vise hvordan tre kvinner fra tre ulike samfunnslag - Fayza som den fattige arbeiderklassekvinnen, Nelly som den intellektuelle kvinnen og Seba som overklassekvinnen - opplever seksuell trakassering i et nokså kvinnefientlig samfunn. Noe av kritikken mot filmen går på at den er noe unyansert, og fremstiller menn flest som overgripere. I filmen fremkommer det imidlertid etter mitt syn nokså tydelig at det er fattige og ressurssvake menn som står bak f.eks. den typiske buss-tafsingen, som jeg har hørt om i flere tiår (om at man bør unngå overfylte busser når man reiser i muslimske land, og heller ta taxi). Når det er sagt synes jeg at regissøren har fått frem hvor vanskelig det også er for mennene å forholde seg til at kvinnene deres blir seksuelt trakassert, nær sagt uansett hvilket samfunnslag de tilhører. 

All den tid kvinnene ikke våger å fortelle om sine opplevelser på dette området, vil antakelig hver kvinne som står frem, bli oppfattet som så spesiell at det vel må være noe galt med henne siden nettopp hun ble offer for dette. Den diskusjonen har vi jo hatt i Norge også - og det i nær fortid. Er det offer eller overgriper som er mest skyldig f.eks. dersom kvinnen har vært lettkledd og nærmest har "oppfordret til det selv"? Mens den stakkars mannen ikke kan noe for at driftene tok overhånd ... I et samfunn hvor det er mye fokus på hva det vil si å være anstendig kledd som kvinne, vil en slik diskusjon nødvendigvis bli enda mer spisset - dvs. dersom enkeltstående kvinner i det hele tatt våger å stå frem og gi kvinnenes ståsted et ansikt, alltid med fare for at de selv blir stemplet som æreløse. 

Denne filmen, som inneholder en hel del sterke scener, håper jeg at riktig mange får med seg! Kvinnene som spiller hhv. Fayza, Seba og Nelly gjør dette meget overbevisende! Ett av høydepunktene i filmen er en krangel mellom kvinnene, der Fayza påstår at det er frigjorte og uanstendig kledde kvinner som Seba og Nelly som er skyld i all den seksuelle trakasseringen som bl.a. hun må lide for. Hvorpå Seba slynger ut at man må være gal som stikker menn med nåler ... Hvorpå Fayza blir fra seg av raseri og beskylder Seba for å gi råd hun ikke våger å følge selv ... osv. Filmens slutt er full av overraskelser, som også gir grunnlag for optimisme om at utviklingen går i riktig retning, tross alt. På bakgrunn av temaets aktualitet, skuespillerprestasjonene, dramturgien og miljøskildringene, har jeg kommet til den konklusjon at det her må bli terningkast fem og en halv

Innspilt: 2010
Originaltittel: 678 Kairo
Nasjonalitet: Egypt
Genre: Drama 
Skuespillere: Boshra (Fayza), Nelly Karim (Seba), Maged El Kedwany (Essam), Nahed El Sebaï (Nelly), Bassem Samra (Adel), Ahmed El Feshawy (Sherif) m.fl.
Spilletid: 99 min.




Fayza på 678 Kairo-bussen
Nelly, Seba og Fayza, kvinner fra ulike samfunnslag

søndag 29. januar 2012

"Garbage Dreams" (Regissør: Mai Iskander)

Om Zaballeen-folket utenfor Kairo

Et lite stykke utenfor Kairo ligger verdens største søppel-landsby (Garbage City). Denne landsbyen huser sånn cirka 60 000 mennesker som livnærer seg av søppelet som de om lag 17 millioner egypterne som bor i Kairo, produserer. Folket kalles Zaballeen, som betyr søppel-folket på arabisk. Denne lille folkegruppen er koptiske kristne (egyptiske kristne).

I denne dokumentaren følger vi noen tenåringsgutter gjennom deres daglige virke. I tillegg til at vi introduseres for et intrikat system for søppelsortering, der 80 % av søppelet på en eller annen måte kommer til nytte og resirkules av søppel-folket selv, får vi høre om guttenes drømmer for fremtiden. I denne landsbyen får man nemlig ikke gifte seg før man har klart å skaffe sin egen leilighet. Sånn er det bare, og dette aksepteres av alle. Og å bli gift - det er den store drømmen.

Folkene i landsbyen nyttiggjør seg av plast, brus- og ølbokser, papir og papp, ting de finner og som fremdeles er brukbare - kort sagt det meste. Å arbeide med søppel er ikke ufarlig. Uten at dette blir forklart nærmere i denne dokumentaren, så trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at knust glass kan gi skader, matavfall i forråtnelse kan frembringe sykdommer og føre til oppvekst av rotter og den slags ... osv.

Selv om søppel-folket befinner seg nederst på rangstigen i det egyptiske samfunnet, er dette et folk full av optimisme. De klarer dessuten å brødfø seg selv på en helt akseptabel måte. Her har de og deres forfedre levd i de siste hundre årene, og uten å kreve betaling for å fjerne søppelet, har de sørget for at Kairo er en ren og ordentlig by. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at internasjonale selskaper er hyret inn for å håndtere byens søppel. Sjokkert blir de vitne til at det meste kastes og at bare 20 % av søppelet resirkuleres. Guttene tvinges etter hvert til å gjøre andre valg som får betydning for fremtiden.

Denne dokumentaren er filmet over et par års tid. Helt på slutten får vi vite hvordan det har gått med guttene og deres familier. Livet er blitt vanskeligere, uten at særlig mange av dem har hatt en sjanse til å komme seg videre. Deres utkomme har skrumpet inn. Det er mindre klingende mynt i kassen å leve for.

Filmen har mottatt en hel haug med priser. Det synes jeg ikke er
det minste rart, for historien om denne folkegruppen, som har utviklet så gode systemer for søppelsortering og resirkulering at så mye som 80 % av søppelet kan utnyttes, er virkelig vel verdt å gjøre seg kjent med. Mange storbyer i verden har store problemer med å håndtere sitt søppel på en forsvarlig måte, og voksende søppelberg er dessuten en global problemstilling. I Garbage Village har de egne søppelskoler for å oppdatere seg på nye metoder for resirkulering, og her lærer dessuten barna å lese og skrive. En virkelig tankevekkende film, som jeg synes fortjener terningkast fem

Inns
pilt: 2009
Originaltittel: Garbage Dreams
Nasjonalitet: Egypt, USA
Genre: Dokumentar
Spilletid: 79 min.





lørdag 3. april 2010

"Yacoubian-bygningen" (Regissør: Marwan Hamed)

Yacoubian-bygningen i Kairo ble bygget i 1937 og huset i sin tid byens overklasse. Med tiden har forfallet gjort seg gjeldende, men fremdeles anses bygningen som et probert sted å ha sin adresse. I 1990-årenes Egypt var imidlertid de rikes boder på taket av bygningen blitt boliger for fattigfolk.

I filmen introduseres vi i all hovedsak for fire mannsskikkelser; en aldrende kvinnebedårer, en homofil sjefsredaktør, en rik bilselger som ønsker makt gjennom et liv som politiker samt en unggutt som ønsker å bli politimann, men som etter å ha blitt vraket av opptakskomiteen utelukkende grunnet sin ringe herkomst, i stedet blir en fanatisk islamist.

Gjennom disse fire mannsskikkelsene tegnes et bilde av et gjennomkorrupt Egypt. Det er ikke mulig å klare seg uten penger og forbindelser, og dersom man er fattig er man prisgitt sin skjebne.

Filmen er basert på
Alaa Al-Aswanys roman med samme navn, og det er bare en ting å si om filmen: den er fantastisk! Alt som kan krype og gå av berømte egyptiske skuespillere har roller i denne prestisjetunge filmen, og jeg syntes rollebesetningen stemte godt med de bildene jeg i sin tid dannet meg av hovedpersonene i boka. Dette er absolutt en må-se-film!


Populære innlegg