"Inside Llewyn Davis" (Regissører: Joel og Ethan Coen)

En musikalsk film noir fra Coen-brødrene

Det er alltid forbundet med stor spenning når det kommer en ny film av Coen-brødrene. Samtidig har jeg erfaring med at jeg ikke alltid blir like begeistret. Slik var det f.eks. med "O Brother, Where Art Thou", og slik var det med "The Ladykillers". Like fullt - det er først og fremst de gode filmopplevelsene jeg husker best. Som "True Grit", "A Serious Man", "No Country for Old Men", "Burn After Reading", "Fargo", "The Big Lebowski " ... bare for å ha nevnt et knippe av dem. 

I "Inside Llewyn Davis", en film som er løslig basert på visesangerlegenden Dave van Ronk, møter vi den dessillusjonerte visesangeren Llewyn Davis. Bandets (bedre) halvdel Mike har tatt livet av seg, og nå er det bare ham igjen. Det er ingenting i veien med stemmen hans, og han er drivende god på gitar. Like fullt lar gjennombruddet vente på seg. Den nye skiva hans selger ikke i det hele tatt, og det er omtrent ikke mulig å skvise så mye som en cent ut av manageren hans. Llewyn har ikke en gang råd til et husvære, og lever derfor som en annen snylter på venner og bekjente. De få gangene han kanskje kunne ha fått til noe, er han så opprådd for penger at han alltid må ta til takke med en liten engangssum i stedet for å kunne se frem til royalities. 

Llewyn Davis på sofaen til en venninne han snylter på

Nå går det på stumpene løs, og vennene hans begynner for alvor å gå lei. Hvorfor kan han ikke bare ta seg en jobb som alle andre? Noe som ikke fremskynder en eventuell suksess, er at desperasjonen ikke akkurat gjør Llewyn til en sjarmklump. Under press gjør han så pass mange ufordelaktige ting at antall venner som ønsker å stå ham bi, skrumper faretruende inn. Til slutt bestemmer han seg for å reise til Chicago for å prøvespille for en av de virkelig store innenfor musikkbransjen, selveste Bud Grossman. Mye av filmen handler om denne reisen ... Så spørs det om Llewyn har noe som det er grunn til å tro på, eller om han like godt kan gi opp og prøve noe helt annet.

Venner som for lengst har gått lei Llewyn

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fantastiske. At man underveis støter på noen karrikerte personer er velkjent i Coen-filmene - som sekretæren på managerens kontor og som det japanske ekteparet som tilfeldigvis er på besøk da Llewyn er innom Gorfein-familien. Rent filmteknisk er "Inside Llewyn Davis" også imponerende med sitt film noir-preg, spesielt der scenene er hentet fra mørke og røykfylte spillebuler. Jeg likte også musikken svært godt. Alle pussighetene rundt Gorfein-familiens katt var dessuten herlige og lattervekkende. Like fullt ble jeg aldri berørt på noe vis mens jeg så denne filmen. Tvert i mot begynte jeg så smått å kjede meg litt underveis - på tross av alle filmens kvaliteter på flere plan. Historien ble for slapp og lite engasjerende, synes jeg. Alt i alt likevel en godt over middels fin film, men ikke en av Coen-brødrenes beste. Musikken gjør filmen verdt å se!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Inside Llewyn Davis
Nasjonalitet: USA og Frankrike
Språk: Engelsk 
Genre: Drama-komedie
Skuespillere: Oscar Isaac (Llewyn Davis), Carey Mulligan (Jean Berkey), John Goodman (Johnny Five), Justin Timberlake (Jim Berkey) m.fl.
Spilletid: 105 min. 

"Youssou N´Dour: Return to Gorée - A Musical Odyssey" (Regissør: Pierre-Yves Borgeaud)

En annerledes dokumentar


Innspilt: 2007
Originaltittel: Youssou N'Dour: Retour à Gorée
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Youssou N´Dour, Moncef Genoud, Idris Muhammad m.fl.
Spilletid: 108 min.

Sangeren Youssou N´Dour ble født i Dakar i Senegal i 1959, og har siden gjort en eventyrlig suksess med sitt reportoar av afrikanske sanger. Kanskje er han den mest berømte av alle afrikanske sangere i dag. Første gang jeg hørte om ham var en gang på 1980-tallet, og jeg har tom. en gammel LP-plate av ham i samlingen. I det siste har sangen "7 Seconds" gått som en farsott på all verdens hitlister, og jeg er også blant dem som skrur opp radioen når denne låten blir spilt. Nettopp derfor ble min interesse straks tent da jeg kom over denne DVD´en på Platekompaniet for noen uker siden.  

I dokumentarfilmen "Return to Gorée" reiser Youssou N´Dour med følge langs det han kaller "The African diaspora" (den veien afrikanerne ble spredt over til Amerika) fra Gorée, (en øy utenfor Dakar, som utgjorde hovedutfartsåren da slaver ble hentet ut fra Afrika) og over til Atlanta, New Orleans, New York, Bordeaux og Luxembourg. Underveis møter han lokale musikere - hovedsaklig jazzmusikere - som medvirker når han spiller sine egne låter. Bakteppet er de afrikanske slavenes påvirkning av den musikken kanskje særlig New Orleans ble så kjent for.

I begynnelsen opplevde jeg denne dokumentaren som litt rotete og uoversiktlig, og det gjorde noe med mitt engasjement mens jeg så filmen. Men sånn ca. halvveis ute i filmen løsnet det heldigvis, kanskje mest av alt fordi fokuset på selve musikken økte. Og for noen musikkperler som ble spilt! Da var det bare å lene seg tilbake og nyte 100 %! Så selv om jeg ender opp med å gi denne dokumentarfilmen bare terningkast fire ut fra en totalvurdering - tro ikke et øyeblikk at den ikke har sine terningkast fem- og seks-sekvenser! 

"Cornelis" (Regissør: Amir Chamdin)

Hank von Helvete glitrende som Cornelis Vreeswijk!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Cornelis
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama, musikkfilm
Skuespillere: Hans-Erik Dyvik Husby (alias Turbonegers Hank von Helvete) (Cornelis Vreeswijk), Malin Crépin (Ingalill Rehnberg), Helena af Sandeberg (Bim Warne), David Dencik (Fred Åkerström), Johan Glans (Anders Burman), Vera Vitali (Ann-Christin Wennerström)
Spilletid: 97 min.

Cornelis Vreeswijk ble født i 1937 i Nederland, og døde i 1987 i Stockholm. Som barn ble han rammet av tuberkulose, og i 12 årsalderen flyttet hans familie til Sverige. Han var låtskiver, balladesanger og trubadur, og oppnådde stor popularitet i løpet av sitt liv, selv om den største berømmelsen først oppsto etter hans død. I dag regnes han som like stor som Bellman og Evert Taube. Men svensk statsborgerskap fikk han aldri ...

"Cornelis" er filmen om Cornelis Vreeswijks liv. Vi møter ham allerede da han som liten gutt ble fjernet fra sin familie grunnet tuberkulose, og ble plassert på en institusjon av nazistene. Dette var traumatisk for ham.

I Sverige arbeidet han i en del år som pleiemedhjelper på en psykiatrisk institusjon, samtidig som han skrev på sine viser. Han giftet seg med Ingalill, og sammen fikk de sønnen Jack. En tilfeldighet førte til at Cornelis ble oppdaget, og deretter begynte han på sin karriere som opprørsk trubadursanger. Mye fravær fra hjemmet grunnet turnéer, et stadig økende antall episoder hvor fyll var involvert og skandale-overskrifter - alt dette tålte hans kone litt for godt. Men da hun tok ham på fersken i utroskap, valgte hun å ta ut skilsmisse.

Deretter fulgte noen turbulente år, hvor Cornelis forsøksvis levde et liv med en ny kvinne, Bim. Men Cornelis´drikking førte til at han ble paranoid langt inn i galskapen, og ganske enkelt ikke var til å leve med. Også Bim forlot ham til slutt ... 

Jeg har lenge sett frem til å se denne filmen, og jeg ble virkelig ikke skuffet! Hank von Helvete spiller hovedrollen som Cornelus Vreeswijk, og han gjør en så stor rolletolkning at hans innsats kvalifiserer til terningkast seks. Filmprodusentene kunne virkelig ikke ha gjort et bedre valg når de skulle finne noen som skulle spille den dyktige trubadurens vandring fra toppen av sin karriere til han til slutt nådde bunnen ... Skuespilleren skal selv ha uttalt at denne rollen kostet ham mye, og at han måtte hente frem absolutt alt han selv hadde opplevd for å klare å spille Cornelis slik han gjør.

Selv om regien av filmen gjør at jeg totalt sett ender med å gi denne filmen terningkast fem, satte jeg pris på at man behandlet trubadurens minne med respekt og ikke vasset rundt i tragedien hans liv utvilsomt må ha vært til slutt. Det store hovedfokuset i filmen er satt på Vreeswijks musikk, og så flagrer på en måte hans begredelige familieliv litt løslig i bakgrunnen. Men kanskje var det også dette som gjorde at filmen som sådan ikke grep meg helt inn i hjerterøttene når det kom til stykket? Uansett er dette blitt en flott film om Cornelis Vreeswijks musikalske karriere, hvor han som låtskriver skrev de mest fantastiske viser som lever i beste velgående den dag i dag. Alle musikkelskere med respekt for seg selv har i det minste samle-CD´en med de beste låtene hans i musikksamlingen sin. Cornelis Vreeswijk ga for øvrig ut et sted mellom 30 og 40 "skiver" i løpet av sin musikalske karriere.

Her blir det som sagt terningkast fem!