Lars Saabye Christensen: "Stedsans"

Herlig novelle-samling om angrende middel-aldrende menn 

De siste årene har jeg omtalt 11 av Lars Saabye Christensens (f. 1953) bøker på bloggen min. Han har imidlertid utgitt nærmere 50 bøker ifølge Wikipedia! Hvilken annen norsk forfatter kan skilte med noe i nærheten av dette? Det måtte i så fall være Ketil Bjørnstad ... 

Jeg elsker humoren og det burleske eller farseaktige ved figurene i Lars Saabye Christensens bøker! Når Bernhard Ellefsen i sin anmeldelse av "Stedsans" i Morgenbladet 18. oktober 2013 snakker om "Saabyes særinger" og "underfundige skruer" som "skrangler videre i kjent stil", så er dette tatt veldig på kornet! 

"Stedsans"er en novellesamling som inneholder ni noveller. Felles for dem alle er at historiene fanger fra første setning, og at de alle har sluttpoeng som sitter som et skudd når de kommer. Akkurat dette synes jeg noen ganger kan være mangelvare ved samtidsnovellene i dag. Dessuten er novellene befolket med ... ja, noen særinger eller gretne gamle gubber, hvis liv ikke gikk helt slik de hadde sett for seg. En figur går igjen i flere av novellene - forfatteren A.A.

Aller mest fornøyelig fant jeg "Teater" og "Duett" - med "Teater" som den definitive favoritten. Med fornøyelige Kim Haugen som oppleser, måtte jeg høre gjennom novellen flere ganger, mens jeg gledet meg til gjenkjennbare poenger.

"Jeg skulle aldri kjøpt de billettene til premieren på Vildanden, og vi skulle selvfølgelig aldri gått. 

Vi, det vil si min kone Betty og jeg, hadde staset oss opp, ikke mye, riktignok, bare litt, vi tilhørte den skjødesløse adelen, vi ville være fine, men ikke for mye, vi var altså ikke helt staset opp, jeg hadde for eksempel på meg en brun dress fra Wolsey, sort skjorte, åpen i halsen, og de gode, gamle semskede skoene, mens Betty var i kjolen hun fikk sydd hos Pikene bak Slottet da hun fylte førti, jeg tror hun ville vise at den fremdeles passet og det gjorde den virkelig, uansett, vi, i hvert fall jeg, ønsket å gli ubemerket inn i stimen, og de som har øye for slikt, la selvfølgelig merke til oss. Det var jo det som var meningen. Dessuten var det ganske lenge siden vi hadde gått ut samtidig, vi kunne knapt huske sist det hendte. 

Vi drakk en sherry før det ringte inn. Det summet, som man sier om den slags snakk som ikke nødvendigvis skal høres, men som skal fylle ut de negative tomrommene. Forventninger lå i luften, som man også sier. Instruktøren, et østerriksk stjerneskudd, hadde vunnet internasjonalt ry for sine dristige oppsetninger. Han børstet støv, het det seg. Støv? Var det støv på Vildanden? Burde jeg ikke allerede nå ant uråd? Det ringte for tredje gang, borgerskapets, altså vår, forsinkede skoleklokke. Så mye kan jeg si at vi endelig, etter mange års åndelig og politisk forvirring, nærmest for en ørkenvandring å regne, hadde kommet ut av borgerskapet og trivdes der. Vi fant plassene våre. Jeg hadde ikke vært snau: midt på første parkett. Jeg visste å slå på stortromme. Betty la hånden på fanget mitt. For en kveld." (side 7-8)

Ja, for en kveld det skulle bli ... Hvilket mareritt! En kveld som skulle ende med at det ble slutt mellom teateret og vår hovedperson. Ja, som til og med skulle sette ekteskapet på prøve ... 

Sånn sett er utviklingen for ekteparet i "Duett" noe tilsvarende, idet åpningsreplikken er at "min kone og jeg skulle aldri begynt med synkronsvømming". Hva gjør man ikke for å tekkes sin ektefelle, for å gjøre noe sammen? Vi møter også ham som "aldri skulle tatt den første drinken på flyet til Australia" (i novellen "Australia"), og han som selvfølgelig aldri skulle ha slått ned julenissen i Apalveien (i novellen "Julaften hovedfag") ... 

"Da julenissen var innen rekkevidde, fikk altså Aleksander Ask omsider en idé. Den var dårlig. Han bykset frem og slo ham ned. Han hadde aldri slått noen før, i det minste ikke ned. Og særlig ikke julenisser. Julenissen knakk sammen og ble liggende der bak snøfonnen, hvor Aleksander Ask selv nettopp hadde ligget. Drakten hadde løsnet. Det var kommet en ørliten sprekk, eller rift, i masken, rett under venstre øye, ellers virket han uskadd, bare bevisstløs. Mannen, som for ikke lenge siden hadde vært julenisse var nå bare en alminnelig mann, sannsynligvis en sliten og ivrig far, kledd i en stripete, dobbeltspent dress og med en sløyfe som lignet en knust rose ... " (side 192)

Kim Haugens noe slepende opplesning, litt livstrøtt og "passe" engasjert, passet godt til novellene.  Samtlige hovedpersoner er nemlig menn som har passert middagshøyden, og som er ensomme fordi de nærmest har ironisert seg bort fra et hvert tilløp til ekte nærvær med andre mennesker og kanskje konene sine i særdeleshet, der sådanne finnes. Videre har alle det til felles at de angrer på et valg de gjorde, noe de gikk med på uten å si stopp i tide. Humoren er tørrvittig, iblandet ordspill og metaforer, og godt over grensen til det gemene i betraktningen av andre menneskene vi møter på underveis.

Selv om ikke alle novellene etterlater et like sterkt inntrykk, mener jeg at samlingen som sådan holder et meget høyt nivå rent litterært. Jeg elsker noveller som har deg i sin hule hånd fra begynnelse til slutt, og hvor slutten er tankevekkende og overraskende fordi den har et poeng. Denne kunsten mestrer Saabye Christensen til fulle! Og når han i tillegg rett og slett fornøyer oss med sitt vidd, må det jo bli bra! Riktig morsomt må han ha hatt det, Lars Saabye Christensen, mens han skrev disse novellene!

Jeg anbefaler virkelig denne novellesamlingen - aller helst som lydbok med Kim Haugen som oppleser! 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 7 t 39 min. (Papirutgaven har 263 sider)
ISBN: 9788202424718
Lydboka har jeg lånt på biblioteket, og papirutgaven har jeg kjøpt selv.

Lars Saabye Christensen (FOTO: ROALD, BERIT / NTB SCANPIX)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 25. oktober 2013 - Siste skrik fra metaforfabrikken - Det er en ytterst sjarmerende reise han tar oss med på, liksom i utkanten av syttitallet – hvor det ikke nødvendigvis er nødt til å passere et demonstrasjontog mot Vietnamkrigen i bakgrunnen.
Påfallende mange metaforer og refleksjoner er knyttet til minne, erindring og hukommelse i denne novellesamlingen, og det er da han er på sitt aller beste – når han kombinerer metafor med refleksjon.
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30. september 2013 - Saabye Christensen er en korthistoriens mester, som vet akkurat når en historie skal starte og slutte, gjerne med en overraskende tvist på lur når fortellingen er i ferd med å ebbe ut.
Alle de ni novellene i årets samling starter med «Jeg skulle aldri ha ...». Det handler altså om anger og selvrefleksjon etter uønskede hendelser.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21. september 2013 - De er påfallende ensartede, hovedpersonene i de ni novellene i «Stedsans». Stort sett litt over middelaldrende og nokså gretne menn, melankolikere og/eller alkoholikere. De fleste har en karriere på hell og et barnløst skrantende ekteskap de prøver å reparere.
Eller — som endetarmslegen i «Duett» formulerer det: «Vi hadde alle den samme historien. Vi skulle gjøre noe sammen. Og nå satt vi her, håpløse og skamfulle menn, som hadde gitt etter og derfra, fra de nedslitte og dårlig vedlikeholdte ekteskapenes kant, kastet oss, bokstavelig talt, ut på dypt vann.»

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz"

Når den minste må være størst

Nok en gang har jeg visst ikke fulgt med i timen ... Marit Kaldhold (f. 1955) var for meg en fullstendig ukjent forfatter inntil jeg i høst ble oppmerksom på hennes siste roman "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", som skulle være bare helt fantastisk i følge flere bloggere. Og når flere av dem jeg kjenner og fester lit til, har uttalt seg så tydelig og klart - ja, da klarer i alle fall ikke jeg å styre min nysgjerrighet, engstelig som jeg er for å gå glipp av noe stort.  

Når jeg leser om forfatteren på Wikipedia, ser jeg at hun debuterte med diktsamlingen "Lattermilde laken" i 1983. Hele 25 bøker har hun i årenes løp utgitt, mest innenfor poesi og barnebok-genren, men også noen romaner (fem i alt, så vidt jeg kan se) og en novellesamling. Dessuten har hun laget drama for barn og ungdom. Det er med andre ord en allsidig forfatter vi står overfor. 

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg da jeg begynte å lese "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", men ja ... kanskje en reise til Lódz for eksempel ... Og så var det noe helt, helt annet. Noe sårt, vakkert, poetisk og uendelig trist ...

"Fuglane er komne heim.
På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at 
fuglane syng. 
Eg prøver å få auge på dei der oppe mellom greinene på trea. 
Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta òg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det. 
Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.
Vinteren er snart over, Solrun. 
Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterk nok til å klare reisa. 
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg dei lengtar heim. 

Eg set meg inn, starter motoren. Svingar ut frå tunet,
opp bakken til hovudvegen.
Eg kjem, eg skal finne deg.
Blinkar, køyrer inn på asfalten." (side 3)

Dermed er rammen for denne såre, poetiske romanen satt. For det handler om en lillesøster som passer på storesøsteren sin etter at moren er død. Kun et tun skiller boligen til søstrene fra bestefaren Olvars. Bestefaren som er i ferd med å bli fullstendig blind. Også han en som trengs å passes på. Søstrenes far fotlot familien da de var små. Han var polsk musiker, og reiste hjem til Lódz sammen med alle gitarene sine - dit søstrene altså ønsker å reise en gang ...

Etter hvert skjønner vi at storesøsteren Solrun er rusmisbruker, med alt det som følger med av påkjenninger for de pårørende. Dvs. lillesøsteren, som prøver å gå på skole samtidig som hun passer på Solrun og bestefaren ... Det er ingen andre. De andre er enten døde eller har reist til Lódz. Og alle som har et minimum av kjennskap til hva det innebærer å leve med rusmisbrukere, skjønner at det dreier seg om penger til dop, løgner, tyverier, bedrageri, desperasjon og ødeleggelse. Jenny får oppleve alt - søsteren Solrun sparer henne ikke for noe. Men uansett hvor ille det er, blir kjærligheten aldri borte.

Forholdet mellom Olvar og bokas jeg-person Jenny beskrives nydelig. Selv om han er i ferd med å bli blind, er han der. Det er også minnene om en annen tid, en trygg tid - selv om faren var fraværende. Likevel - byrden som hviler på Jenny er stor, uhyggelig stor. Det var ikke slik det var ment å skulle bli ...

"Vi gjekk arm i arm. Stien var fin gjennom skogen. Olvar 
felte furer her før i tida, før synet svikta.
- Tenker du mykje på mor di?
- Ja. Og på Solrun.
Vi gjekk et stykke til. Sto i utkanten av ei mark, ho
strekte seg heilt ned til fjøra. Olvar løfta brystkassa, drog 
inn luktene frå sjøen.
Eg kom på noko eg las ein stad, om fuglar som frys i hel 
under flukta og fell ned frå himmelen. Fell som steinar.
Vi heldt fast i kverandre sine armar." (side 52)

Fuglene blir et symbol på søsteren Solrun, som kommer og går. Jenny vet aldri om hun kommer tilbake og/eller i hvilken tilstand. De korte avsnittene eller kapitlene i boka gjør at man som leser må tenke det meste selv, for det er så mye usagt som i første rekke ligger mellom linjene og ikke i dem, samt i symbolikken med fuglene. Ved at budskapet ikke blir overtydelig, blir det på et vis også enda sterkere og sårere. For sorgen over det som er og lengselen etter det umulige, er hudløs og uten noen ende. Jennys skjebne som den som skal ordne opp i alt blir sånn sett også et bilde på at man klarer det man må. Alltid ... Noen ganger innebærer det å overta regien, ikke overlate alt til den som kommer og går. 

Handlingen springer frem og tilbake i tid, uten at det gjorde det aller minste for kontinuiteten i fortellingen. Jeg oppfattet tilbakeblikkene til fortiden, som for det meste var nokså gode, men med glimt at noe som ikke burde ha vært, som et slags anker som Jenny klamrer seg til når alt ser som mest dystert ut. Det rammer også inn fortellingen, setter det som hender i et større perspektiv. Og at slutten blir stående helt åpen - uten verken trist eller happy ending - ja, det samsvarer i all hovedsak med hvordan livet er for de fleste. Man vet ikke hvor alt ender, men i mellomtiden gjør man så godt man kan. 

Språket i Marit Kaldhols roman er nydelig, der det veksler mellom poesi og prosa. I denne konteksten passer nynorsk godt, fordi det som språk er mye mer poetisk enn bokmål. Dette er virkelig en roman jeg kan anbefale varmt - også til lesere som kanskje ikke umiddelbart tenker at dette er en roman for dem. Selv om jeg vegrer meg for å kalle boka "lettlest", må jeg i alle fall kunne si at den ikke er tungt tilgjengelig. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Samlaget
Antall sider: 176
ISBN: 978-82-521-8436-5
Boka har jeg kjøpt selv.

Marit Kaldhol (Foto: Øyvind Eide)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11. mars 2014 - En sorg som ikke tar slutt. Det handler om å være søster til en rusmisbruker. Det beste ved boken er scenene med Jenny og bestefaren Olvar, som er blitt blind på sine gamle dager, men som ordner livet sitt så godt han kan med den livserfaringen han har samlet seg. Fine er også de mange bildene; naturbeskrivelser der bølger, vind, steiner og regn blir uttrykk for Jennys indre landskap. Kaldhol bruker ikke sterke virkemidler, men de hun bruker, kommer igjen og igjen. Det er som om forfatteren ikke stoler på leserens evne til tolkning, eller henvender seg til et yngre - og kanskje ikke så rutinert - publikum.
Og som i en bok for unge lesere kommer håpet nesten programmatisk til slutt:
Ikkje eit år til på denne måten, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg.
- Tine sin blogg - 14. desember 2014 - Fascinasjonen for årstider og trekkfugler er tydelig i denne romanen, og det tilfører historien et velkomment snev av noe trygt. Historien er ikke utelukkende trist, for de to søstrene har opplevd mye fint sammen i barndommen, før mor døde og alt sammen raknet. Måten boken er skrevet på gir allikevel et trist preg, siden vi hele tiden får høre hva som egentlig skulle skjedd, hvis livet hadde vært godt.
- Tones bokmerke - 29. november 2014 - Det man alltid lurer på når det gjelder mennesker som velger rushelvetet, slik som Solrun, er hvorfor. Vi får en slags forklaring om et barn med angst og søvnproblemer som under oppveksten må ha sovepiller for å få sove. Som har et mørke inne i seg. Vi kan ane et stort savn etter faren. Som nå har et mål i livet – å få nok penger til narkotika og det innebærer Nils.
- Beathes Bokhylle - 11. desember 2014 - Det første som slo meg var det vakre og poetiske språket forfatteren fører pennen i, det var en ren fryd å lese. Nynorsk er bare helt vakkert. Korte "fortellinger" som flettes sammen til èn gjør boken veldig lett å lese til tross for at temaet er alvorlig nok.Som tidligere pårørende til en rusmisbruker så var det mye å kjenne seg igjen i her, jeg har selv følt på kroppen hva det vil si å bekymre seg for et eldre søsken, og i denne fortellingen setter Jenny sitt eget liv på vent fordi hun er for opptatt med å ta seg av søsteren sin. Hvem skal ta ansvar for henne?
- Artemisias Verden - 1. desember 2014 - Beskrivelsen av å være pårørende til en rusavhengig person, og hvordan den rusavhengige Sols utvikling forløper er troverdig, slik jeg kjenner det gjennom mitt arbeid og ellers. Kaldhol har skrevet en god og viktig bok. Slutten gir håp. Men er også litt, lettvint? Selv ville jeg lest mer om hvordan dette gikk. Selv var jeg hele tiden forberedt på det værste. Jeg lurer også på hvor skillet mellom lyrikk og roman går. Kaldhold roman er for meg like mye lyrikk som for eksempel Ruth Lillegravens Manillahagen.
- Min bok- og maleblogg - 4. juni 2014 - Dette er en utrolig sterk og trist historie, og så godt skrevet at du dras inn i de to jentenes sorg og kamp for å overleve slik at du har dem i hodet lenge etterpå. Jenny tar ansvar, kjemper for å holde storesøster borte fra det negative miljøet hun er i, på bekostning av sine egne studier. Det er vondt å bli med på hennes kamp for å få Sol på rett kjøl. Da de var små var det Sol som alltid passet på lillesøster.
- Siljes skriblerier - 2. november 2014 - Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er en vakker og var roman om et søskenforhold, tapet av en mor og om å ikke gi opp håpet. Den er kraftfull i all sin stillhet og den er skrevet på det nydeligste nynorsk. Anbefales på det sterkeste!
- Groskro´s Verden - 27. mars 2014 - Romanen er skrevet som små historier, som går over en kvart side til en og en halv side. Historiene hopper litt i tid, slik at en får vite at Solrun var ivrig svømmer får hun begynte med rus, og at Jenny så opp til henne. Disse små historiene blir knyttet strålende sammen gjør at romanen er lett å lese og i tillegg til at språket er nydelig. Boken er en nydelig perle, den er på bare 176 sider, men jeg skulle ønske den var lengre.
- Les mye - 27. mars 2014 - Dette er ei veldig fin bok. Trist og sørgjeleg, men det er trass alt Kaldhol vi snakkar om. Vi les ikkje bøkene hennar og forventar noko koseleg. Måten Kaldhol får fram dei såre kjenslene, det konstante saknet etter systera er det som driv heile handlinga framover. Språket er poetisk, scenisk og får fram den underliggjande sorga. Jenny går frå å vere veslesystera som blei passa på, til å vere den ansvarsfulle vaksne. Men kven skal sjå etter at Jenny har det godt?
Jenny får ikkje den frykta telefonen. Boka har ein open slutt, noko eg synest er veldig fint, og avsluttar med desse håpefulle orda:
Ikkje eit år til på denne måte, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg. s 176
Ei av Kaldhols beste. Anbefalast.
- Frøken Flink - 17. august 2014 - Mens jeg leste Kaldhols bok, slo det meg at dette kunne jeg gjerne skrevet. Dette er slik jeg prøver å skrive, slik jeg ønsker å skrive. Noen få ganger med hell, som regel mindre vellykket. Uansett; jeg er så glad i dette dempede språket, metaforbruken og symbolikken som Kaldhol låner fra lyrikken hun også skriver, og ikke minst den effektfulle bruken av underdrivelse som grep. Scenene som beskriver de verste opplevelsene i hovedpersonens liv skrives så vidt frem; det er så lite «telling» at det knapt er «showing». Likevel gjør det sterkt inntrykk. Slikt liker jeg, og det er ikke enkelt å gjøre det godt.- Flukten fra Virkeligheten - 13. januar 2014 - Da jeg vendte om det som skulle vise seg å være siste side var min første tanke at jeg gjerne skulle hatt mer. Det er kanskje nettopp et av kjennetegnene på en god roman, at forfatteren har en evne til å avslutte teksten mens den er på en topp? det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz var tiltross for mye sorg og fortvilethet i teksten en riktig så fin leseropplevelse. Respekten min for de som arbeider med rus, det være seg privat eller i yrkessammenheng, blir bare enda større. Det å står i det uten å knekke helt sammen selv må kreve en enorm styrke mentalt, og noen ganger også styrke rent fysisk.
- Moshonista - 20. november 2014 - Jeg leste den for fort, slik man ikke skal gjøre med dikt. Tenkte dette var bra, og leverte den tilbake, uten dypere refleksjon. Helt til jeg stadig begynte å tenke på hvilken bok jeg hadde denne Olvar fra. Den gamle blinde mannen som snubler ut på tunet og snur seg etter fuglene. Umerkelig og stillferdig myrstrågufs. Under huden.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Marte Michelet: "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust"

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust". 

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende: 

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene. 

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen. 

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust. 

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ... 

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det. 

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate." 

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene. 

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide. 

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg. 

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg! 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydfilen)/Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Cathrin Gram
Spilletid: 10 t 18 min. (320 sider)
ISBN: 9788242161758 (lydfil)
ISBN: 9788205470439 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget, mens jeg har kjøpt papirutgaven av boka selv.

Marte Michelet (bildet er lånt fra Gyldendal)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 22. oktober 2014 - Årets beste sakprosabok? - Marte Michelet er en dyktig journalist og skribent som myndig og målbevisst har gått inn i et stort fagfelt – tilintetgjøringen av jødene under 2. verdenskrig. Vekten i boken «Den største forbrytelsen» ligger på det norske Holocaust, men sannelig makter hun å løfte den norske historien inn i sin internasjonale sammenheng, i en tett komponert bok med effektiv og korthugd skrivestil. Boken er uhyre ambisiøs – der hun velger å følge tre spor, ofre, aktører, gjerningsmenn – over et langt tidsspenn, i en tekst på snaue 300 sider.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 22. august 2014 - Første bok om norsk jødeutryddelse - Arbeidet har vært møysommelig, med mange timer tilbrakt i arkiver.
- Det er over 70 år siden nå. Likevel kommer det stadig ny informasjon om krigen. Vi har ikke hatt noen ordentlig norsk holocaustforskning før de siste par tiårene. Derfor kan bøker som min komme nå. «Vi må aldri glemme», sa de like etter krigen, men likevel ble lite gjort for å huske før det var for sent. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av arbeidet med denne boka har møtt på folk som har sagt «å, du skulle ha snakket med den og den, men han eller hun er dessverre død nå», sa Michelet, som avrundet sin innledning om den kommende boka med å sitere poeten Gunvor Hofmo: «Om vi i glemsel går: det er asken deres vi trår».
- NRK v/Siss Vik og Hilde Bjørneskau - 21. oktober 2014 - Noe av det mest skammelige i norgeshistorien – Nordmenn så en annen vei når jøder ble arrestert, alle steder i dette landet, enten det var den eneste jødiske familien i Årdal i Sogn og Fjordane eller når alle de jødiske mennene i Trondheim ble marsjert gjennom byen tidlig i oktober i 1942, sier Marte Michelet.
Det var mange vanlige nordmenn som ringte og tipset om jøder. Michelet er egentlig ikke veldig overrasket over at det fantes så mange angivere.
– På en måte er det lett å forstå. Folk var under okkupasjon, og det er massevis av politifolk, hird og gestapomenn i frakk kjørende rundt på motorsykkel på gårdsveiene i Østfold. Slikt er nok veldig skremmende. Det var ikke en stemning som gjorde det lett for noen som ville ønske å skjule en jøde.- Bok365 - 21. august 2014 - Et grusomt stykke norgeshistorie –Høsten 1942 bestemte det tyske okkupasjonsregimet seg, i samarbeid med norske myndigheter, for at tiden var kommet for å utslette de norske jødene. Dette er et av de mest dramatisk og grusomme kapitlene i norsk historie. Likevel mangler boken om det norske Holocaust, sier Marte Michelet. –Mitt utgangspunkt har vært å gi en grundig og helhetlig fremstilling.
- Dagbladet v/Nina F. Grünfeld - 26. november 2014 - Den største forbrytelsen -
Michelet er blitt anklaget for å ignorere redningsmennene. Men den boken kritikerne etterlyser er en annen bok. I stedet for å se boken for hva den er, legger de vekt på hva den ikke er. Det blir som å anklage en brunost for ikke å være gul! Et av Michelets poeng med boken er å sette søkelys på at hjelpernes historie gjennom etterkrigstiden har vært en del av majoritetsfortellingen. Michelet tilbyr en annen fortelling med nye innsikter.
For oss er boken et etterlengtet verk som er blitt omfavnet av det norske bokpublikummet, kritikerskaren og prisgiverne. Det gir oss håp og tro om at det til tross for økende antisemittisme i Europa likevel er plass for oss og våre erfaringer, og at våre erfaringer har resonans med Michelets.
For hvordan skulle hun ellers ha kunnet skrevet en så god bok om oss og vår historie? Takk Marte Michelet.
- Dag og Tid v/Roald Helgheim - 24. oktober 2014 - Det største norske sviket - Det er skrive viktige bøker om einskildlagnader, men det har mangla ei heilskapleg framstilling, seier Michelet, som byrjar boka med jødeinnvandringa til Noreg rundt det førre hundreårsskiftet. Då kom det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. Dei slår seg ned på Grünerløkka i Oslo og får fire barn, og vi følgjer lagnaden til familien gjennom heile boka. Fire av dei vart deporterte og drepne.– I denne forteljinga følgjer eg både offer og gjerningsmenn, fordi litteratur om holocaust ofte er anten eller. Og eg ville fortelje om vanlege menneske og følgje dei gjennom stadia som til slutt skulle bli lagnaden: flukt, internering i Noreg og deportasjon. Familien Braude var austjødar, mannen Benzel var omførselshandlar, eller det vi kallar ein kramkar. Kona Sara var syerske, og dei kom frå Litauen, som mange norske jødar kom frå. Som minoritet var norske jødar sedde på som uintegrerbare i samfunnet, skitne, fulle av lus, «jødebolsjevikar» og ein fare for tryggleiken i riket.
- Tine sin blogg - 16. november 2014
- Kleppanrova - 5. desember 2014 
- Min bok- og maleblogg - 10. desember 2014 
- Bokbloggberit - 28. desember 2014 
- Ellikken - 29. mars 2016

W.G. Sebald: "Campo Santo"

Krevende og interessante tekster av Sebald!

W.G. Sebald (f. 1944 d. 2001) var tysk forfatter og litteraturviter, kan jeg lese på Wikipedia. Fra 1970 og i resten av sitt liv, bodde han i England. Blant mange litteraturkritikere ble han regnet som en het kandidat til Nobel-prisen. Sånn sett føyer han seg greit inn i rekken av potensielle kandidater som skriver om eksistensielle og kontroversielle temaer, gjerne fra andre verdenskrig. 

I henhold til bibliografien på Wikipedia (hvor den engelske siden er mer komplett enn den norske), er ikke antall Sebald-utgivelser overveldende. Dette skyldes nok dels at Sebald først debuterte i 1988, samt at han ikke ble veldig gammel (kun 56 år). Flere av bøkene hans er utgitt etter hans død. Dette gjelder også "Campo Santo", som inneholder en samling av tekster funnet blant Sebalds etterlatenskaper. 

Jeg siterer fra bokas smussomslag (og forlagets presentasjon av boka):

"Denne siste samlingen av tekster som W.G. Sebald etterlot seg, inneholder dyptpløyende betraktninger om mange temaer som er gjennomgående i arbeidene hans - kraften i erindringer og personlig historie, forbindelsen mellom kunstens avspeilinger og det virkelige livet, og tilstedeværelsen av gjenferd i naturen, på steder og i kunsten. 

Fire av tekstene er en hyllest til Korsika og snor seg elegisk mellom fortid og nåtid. Sebald utforsker også arbeider til forfattere som Franz Kafka, Vladimir Nabokov og Günter Grass, og viser både hvordan litteratur kan bøte på urettferdighet i verden og hvordan det kom seg at denne type litteratur fikk så stor innflytelse over ham. 

Campo Santo er et passende minnesmerke over W.G. Sebald, som selv betraktet minnets og tidens omskiftelige natur med slik følsomhet."

Det fremgår av bokas etterord at Sebald planla å skrive en bok om Korsika, som aldri ble ferdig. "Korsika-prosjektet er det siste, aldri avsluttede verket til et tidlig endt dikterliv." (side 246) Disse er samlet i del en av "Campo Santo" (der også bokas tittel er en av kapitteloverskriftene), mens del to inneholder essays, en annen side ved Sebald - "essayisten og kritikeren". 

Selv fikk jeg mest ut av del to, fordi del en hadde noe uforløst over seg, uferdig som dette prosjektet jo tross alt var. Når det er sagt må det legges til at enkelte av essayene må rubriseres under kategorien meget krevende, fordi mange av referansene til disse var på et helt annet nivå enn hva jeg føler er min banehalvdel. Som analysen av Peter Handkes skuespill Kaspar. Her bør man kjenne til skuespillet fra før av for å få særlig utbytte av teksten. Aller best likte jeg når krigen - andre verdenskrig - er tekstenes preferanse. Og dem er det en hel del av - også her. Og det er det nasjonalsosialistiske marerittet som er gjenstand for Sebalds dyptpløyende analyser. Om hvordan litteraturen kan fungere som et viktig og sentralt verktøy for bearbeidelse av alle de traumer som oppsto i forbindelse med nazismen ... 

I essayet "Mellom historie og naturhistorie" - om den litterære beskrivelsen av total ødeleggelse" - stiller Sebald et meget interessant spørsmål: 

"Hvorfor ødeleggelsen av de tyske byene mot slutten av annen verdenskrig verken den gang eller senere med få unntak, som bekrefter regelen, er blitt gjenstand for litterær beskrivelse, finnes det til nå ingen fullgod forklaring på, skjønt det temmelig sikkert ville kunne trekkes betydelige slutninger om litteraturens funksjon av det riktignok komplekse problemet. Man skulle jo tro at luftangrepene, som ble gjennomført med stor planmessighet over flere år og umiddelbart berørte store deler av den tyske befolkningen, samt den radikale forandringen av de samfunnsmessige livsformene som ødeleggelsen medfører, rett og slett ville ha provosert fram et behov for å skrive om en slik erfaring. Mangelen på litterære vitner som kunne ha latt oss få vite noe om omfanget og konsekvensene av ødeleggelsen, alt det som er så påfallende for senere generasjoner, mens de som ble rammet, åpenbart ikke følte noe behov for å minnes, er desto mer forunderlig som det i kommentarene til den vesttyske litteraturens utvikling jo snakkes mye om den såkalte ruinlitteraturen. Således heter det for eksempel i den bekjennelsen til sjangeren som Böll forfattet i 1952: "Vi skrev altså om krigen, om hjemkomsten, og om det vi hadde sett i krigen, og som møtte oss da vi kom hjem: ruiner. Og i Frankfurter Vorlesungen av samme forfatter finnes bemerkningen: "Hvor hadde det historiske øyeblikket i 1945 vært uten Eich og Celan, Borchert og Nossak, Kreuder, Aichinger eller Schnurre, Richter, Kolbenhoff, Schroers, Langgässer, Krolow, Lens, Schmidt, Andersch, Jens og Marie Luise von Kaschnitz. Tyskland i årene 1945-1954 ville for lengst ha vært forsvunnet, hadde det ikke kommet til uttrykk i samtidslitteraturen." (side 65-66)

I essayet "Uskikkethet til sørge. Underskudd i etterkrigslitteraturen" stiller Sebald spørsmål ved fraværet av det han kaller "sorgreaksjoner etter en nasjonal katastrofe av enormt omfang" og "den påfallende uberørtheten som det ble svart med på spørsmål om likhaugene i konsentrasjonsleirene, den tyske hæren som forsvant i fangenskap, nyheten om millioner av mord på jøder, polakker. russere, om mord på politiske fanger fra egne rekker" osv. Kanskje handlet det om biologiske overlevelsesmekanismer og ikke rent lite fortrengning?

I essayet "Det skyldbevisste hjerte" skriver Sebald følgende:

" ... tydeligere enn noe annet samtidig verk demonstrerer Peter Weiss at en abstrakt erindring om de døde kan gjøre lite mot hukommelsestapets forlokkelser, hvis den i utforskningen og rekonstruksjonen av pinselens konkrete øyeblikk ikke også legger for dagen en medlidelse som er noe mer enn bare medlidenhet ..." (side 122-123)

Sitatfaktoren i boka er stor, fordi den inneholder et vell av kloke tanker som fikk meg til å bli sittende å fundere og tenke. Derfor er dette en bok som krever at man bruker litt tid på den, legger den fra seg innimellom, før man igjen tar den frem igjen. Tekstene er sterke og levende, og det forhold at Sebald stiller en del spørsmål om forhold i alle fall jeg ikke hadde tenkt på tidligere, gjør at den tilfører noe nytt, beriker og gir ny innsikt. Boka er krevende, og som jeg nevnte innledningsvis - en del fikk jeg rett og slett ikke fullt utbytte av fordi jeg ikke kjente alle de tilgrunnliggende preferansene for tekstene. Desto morsommere da når Sebald foruten krigen også skriver om Fitzcarraldo-filmen i essayet "Moments musicaux" - en film jeg faktisk har et forhold til! Og så kan man selvsagt kose seg med essayene om Kafka på bordell og Kafka på kino ... 

Helt til slutt på side 233 skriver Sebald at "Det er mange former for skriving; men bare i det litterære dreier det seg, hinsides registreringen av fakta og vitenskapen, om et forsøk på restitusjon." 

Det er et dypt alvor i Sebalds tekster, og det er dessuten et høyt presisjonsnivå i alt han befatter seg med. Min personlige mening er at samlingen hadde stått sterkere dersom de uferdige tekstene om Korsika ikke hadde vært med, men det er mulig at det er å banne i kirka å si dette høyt. De øvrige tekstene ga meg imidlertid mye, og jeg satt igjen med en opplevelse av at dette er stor litteratur. Når jeg i tillegg leser om Sebald at romanen "Austerlitz" er hans hovedverk, en bok som jeg faktisk har stående ulest et eller annet sted, så blir jeg oppildnet til å lese denne. Det hadde kanskje vært lurt å lese "Austerlitz" først også ... jf. NRK-anmelder Knut Hoems anbefaling, som er sitert nedenfor.

Utgitt første gang på tysk: 2003
Originaltittel: Campo Santo
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt fra tysk: Geir Pollen
Antall sider: 256
ISBN: 978-82-05-45322-7
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget

W.G. Sebald (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Støland - 21. juli 2014 - Mesterlige Sebald - Flere av essayene kritiserer tyske forfatteres forsøk på å bearbeide det nasjonalsosialistiske marerittet. I arbeidet med å gi det meningsløse mening tyr de bl.a. til allegoriske omskrivinger og private bekjennelser som kommer til kort når det gjelder å forstå krigens objektive virkelighet. Sebald etterlyser en helt annen realisme i den litterære behandlingen av krigen, det være seg de alliertes terrorbombing av tyske byer eller de kortsiktige og langsiktige virkningene av tortur. Forklaringsmodeller tuftet på sosialdemokratiske tradisjoner kjøper han heller ikke.
- NRK v/Knut Hoem - 19. juni 2014 - Med Kafka på konferanse - I den tyskspråklige litteraturen er W.G Sebald på mange måter en outsider. Hans litterære stil er på sitt beste drømmeaktig og lyrisk. På sitt verste er han tåkete. I denne samlingen tekster er han litt av begge deler. ... Det er både forståelig og prisverdig at forlaget også utgir disse etterlatte tekstene, men den leser som ønsker å tre inn i Sebalds særegne univers gjør klokt i å begynne andre steder.

Ingrid Storholmen: "Her lå Tirpitz"

Historien om et skip og et mannskap i krig og fred

Ingrid Storholmen (f. 1976) er norsk forfatter og kritiker. Hun debuterte med diktsamlingen "Krypskyttarloven" i 2001, og har siden utgitt ytterligere fire bøker (iflg. Wikipedia), hvor "Her lå Tirpitz" er hennes siste. Hun mottok Sult-prisen i 2010, og både hennes siste bok og den foregående ("Tjernobylfortellinger") har vært og er nominert til en rekke priser. Kilde: Wikipedia)

Storholmen er født og oppvokst i Verdal. Det tyske slagskipet Tirpitz lå i Åsenfjorden fra 16. januar til 29. oktober 1942. Hver gang familien passerte dette stedet, sa de voksne "Her lå Tirpitz". Dette har inspirert henne til å skrive en bok om slagskipet. Men ikke en slik bok man kanskje skulle tro, hvor detaljer om skipet og dets "liv og levned" redegjøres for. Derimot har hun skrevet en bok om et knippe av de tyske soldatene som befant seg ombord på skipet - gjennom et slags kor av stemmer, hver av dem representant for bare én av de mange tusen soldatene som var ombord. Noen av kvinnene som ventet på sine kjærester i Tyskland har også fått slippe til, og tilsvarende gjelder et lite knippe av nordmenn som hadde kontakt med tyskerne i Norge. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

Tirpitz var søsterskipet til Bismarck og var de største slagskipene i den tyske marinen. Skipet ble bygget i 1939 og var oppkalt etter marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz, kan jeg lese på Wikipedia. 

Etter at Norge var okkupert, ble skipet i en periode i 1942 plassert i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Tilstedeværelsen var truende nok i seg selv, fordi tyskerne dermed kontrollerte store havstrekninger. De alliertes fremste mål var å ødelegge skipet, jf. en melding Churchill sendte til lord Ismay 25. januar 1942:

«Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» 

Den kritiske situasjonen preget begge sider av krigen, og det er på mange måter angsten for torpedering - sett fra de tyske soldatenes side - Ingrid Storholmen skriver om i sin bok "Her lå Tirpitz". På den ene siden var det prestisjefyllt å få være mannskap på skipet og slippe å bli sendt til Østfronten som kanonføde. På den annen side visste alle etter hvert hvilket ønskemål skipet representerte for de allierte. Skipet var derfor lite i aktiv tjeneste, og lå for det meste i ro.

Forfatteren har også vært på veterantreff i Heligenhafen ved Schleswig-Holstein, der hun traff noen av dem som overlevde bombingen av skipet og kantringen ved Håkøya i Troms i 1944. 971 mann omkom. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Mot midnatt samler de seg i en sirkel når "Hengekøyevalsen" tradisjonen tro spilles, så dempes lyset, og de holder rundt hverandre og synger "Lili Marleen" som de gjorde hver kveld på skipet. Da er de ikke lenger gamle karer, men en gjeng unge marinegaster, de er tilbake, om bord på Tirpitz." (side 6)

Men selv om Ingrid Storholmen garantert har latt seg inspirere av de gamle veteransoldatenes historier, består "Her er Tirpitz" (først og fremst) av oppdiktede skjebner.

Om det er Otto, Fritz, Carl, Heinrich, Kaspar, Werner eller Fregatten-kapitän Bieler som forteller - eller for den saks skyld Hedwig som venter på at Fritz skal komme hjem fra krigen - alle har de sin historie å fortelle. Noen tenker tilbake på ting som har skjedd, noen drømmer om å komme hjem, andre er veldig til stede her og nå. Kaspar for sin del tenker tilbake på brenningen av bøker som Tyskland iverksatte - av forbudte bøker generelt og jødiske bøker spesielt. 

"Jeg så dem flamme opp, så små sotflak med bokstaver flagre i luften og omslagene bli like bruke som skjortene til de som brente dem. Jeg håpet på regn der jeg sto og stirret på det første bokbålet, en skikkelig skur så det skulle bli vanskelig å få fyr på papiret. Jeg tenkte på Heines ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam." (side 17)

Lite visste de unge soldatene om hva som ventet dem. En episode hvor Hitler kom ombord, beskrives av Fregatten-kapitän Bieler på side 26-27:

"Ennå er alt plettfritt, og krig tenkte de ikke på denne dagen, alle gastene som holdt pusten da Hitler gikk forbi. Dette er en lek, kanonene, ammunisjonslagrene, drillingen, det er bare øvelser vi skal utføre. Klart det mektige Tyskland skal ha en mektig flåte, det skulle bare mangle. 

Nå har det vært krig i over to år. Jeg forstår at det er risikofylt, mens mange av guttevalpene rundt meg fremdeles tror de skal møte tinnsoldatene og trebåtene de lekte med som barn."

Guttene lengter hjem til kjærestene sine. Noen er gravide og blir sittende alene med alt ansvaret og vente, andre mister det barnet de bærer. Som kjæresten til Gottfried, den kjekke soldaten som tiltrekker seg så mange flotte damer mens han er i Norge at han ikke klarer å velge, men tar dem alle - uten at noen av dem vet om hverandre. Kjæresten mister altså barnet. Det var ikke enkelt i Tyskland under krigen. Heller ikke der ...

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

For guttene på Tirpitz var ventingen verst.

"Hva er krig, jo, det er å unngå å få lungebetennelse. Unngå å bli skutt, og hvis skipet torpederes, hoppe over rekka i rette sekund. Krig på Tirpitz er å holde ut ventingen." (side 140-141)

De fleste kunne ikke en gang svømme, og visste at den dagen de var tvunget til å hoppe over bord, ville de dø av drukning.

Og redselen for å bli tatt til fange av fienden lå der også ... Som Kaspar uttrykker det på side 186:

"Det første landet nasjonalsosialistene okkuperte, var Tyskland. Glem ikke det, sier jeg, de andre stirrer på meg, forstår ikke, vil ikke forstå, jeg forter meg til å ta en stor klunk øl. En av de andre rundt bordet, en jeg ikke kjenner så godt, forteller at han hadde hatt en cyanidkapsel gjemt i et hulrom i en tann, at det var vanlig hos SS. Det fantes tannleger som laget hull og satte inn kapselen. Ble du fanget, var det bare å røske den ut og tygge den bitte lille pillen, før det var gått et halvt minutt, ville du være død. Han lo og sa at det ikke alltid var moro å spise kavring."

Så taper Tyskland krigen, og livet må fortsette i det utbombede Tyskland. For de overlevende som vendte hjem, blir tiden på Tirpitz som en fjern drøm. Otto sier det slik:

Bombingen av slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Det beste med livet om bord var at ingen spurte om hva du gjorde i det sivile. Ingen visste hvem jeg var, eller hva faren min het. Anonymiteten i krigen, i uniformen, kommer jeg alltid til å savne. Hjemme er jeg den samme som gården og slekta." (side 191)

Noen tok med seg sine norske kjærester hjem til Tyskland, hvilket krevde at de giftet seg før avreise fra Norge. I samme øyeblikk mistet deres norske koner sine statsborgerskap i Norge, og det var ingen vei tilbake. Andre reiste hjem til ventende kjærester og koner i Tyskland. Og atter andre ble uansett sivilstatus internert som krigsfanger de neste ti årene før de fikk vende hjem. 

Konrad inviterer senere kona med på bilferie til Norge, og idet de kommer til Fættenfjorden, utbryter han "Her lå Tirpitz!" 

"Vi parkerer rett ved stranden. Så rart å se stedet igjen uten det svære slagskipet. Kroppen husker naturen her, de lave fjellene, mest åser, den trange dalen, fjorden med de små øyene, hvite og røde hus, kyr som beiter ute. Det er akkurat så idyllisk som jeg minnes det, kanskje enda vakrere, og nå behøver jeg ikke å speide etter bombefly. Jeg tør ikke ta kontakt med folket på gården som ligger like ved, fortelle at jeg har vært her før, vet ikke hva de synes om tyskere. Jeg tar med kona og går en tur utover mot kaianlegget vi bygde, prøver å fortelle henne om hvordan det var da hele den trange bukta var fylt opp med slagskipet, kryssere og destroyere. Denne fredelige pletten var en stund Tysklands største flåtehavn i nord. Så annerledes alt er nå. Nesten uvirkelig." (side 208)

I tillegg til at vi får høre historien om noen av menneskene ombord på Tirpitz, deres kjærester i Tyskland og noen nordmenn på land, er noe av det sterkeste ved hele romanen at den først og fremst handler om mennesker. Mennesker med sine respektive drømmer og tanker, uavhengig av hvilken side av konflikten de tilhørte. 

Selv om vi møter mange mennesker i det koret av stemmer som har fått plass i denne helt usedvanlige romanen, opplevde jeg aldri at det var vanskelig å leve seg inn i enkeltskjebnene. Smerte, sorg, angst, lengsel, kjedsomhet, glede, skam - hele spekteret av følelser er med, og alt koker i grunnen ned til en ting: at alle er mennesker uansett hvilken side av konflikten de står på. De fleste som deltok i krigen gjorde det fordi de var nødt, ikke fordi de var overbevist om en eller annen ideologi. Soldatene ble dessuten hjernevasket - i troen på egen uovervinnelighet, i troen på sine egne hederlige hensikter, i troen på seg selv som redningsmenn for menneskene i de landene som ble invadert - redningen fra de forferdelige engelskmennene ... 

Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si mesterlig! Det er krevende å skape et såvidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person til punkt og prikke. Skjebnene til hver enkelt trenger igjennom likevel, og historiene blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Boka er fremfor alt meget original i sin form, og dette gjør at den skiller seg ut fra alt annet jeg har lest om andre verdenskrig. Ja, innenfor litteraturen i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Jeg er meget imponert over forfatterens prosjekt! Og jeg må jo bare se å få lest mer av det hun har skrevet! 

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra side 214 i boka:

" - En gang leste jeg at enkelte afrikanske stammer tror at et menneske ikke er ordentlig død før alle som kan huske det, også er døde. Først når man er helt glemt, er man død. Slik vil krigen vare, vi har ennå mange vi minnes."

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 240 
ISBN: 978-82-03-35806-7
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

I Alta er det et Tirpitz-museum, og her er linken til museets nettside. 

Ingrid Storholmen (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 21. november 2014 - I hjertet av et slagskip - Storholmen er en spennende og begavet forfatter, og viser i «Her lå Tirpitz» et talent og en teft for å omvandle et stort og vanskelig stoff til små og meningsfylte episoder og glimt.
- Bergens Tidende v/Lars Helge Nilsen - 14. november 2014 - Et underkjent krigsdrama -
Fortellegrepet er effektfullt, og det avdekker både en rekke enkeltskjebner så vel som krigens barbari på en direkte og overbevisende måte. I starten aner vi både spenning og uro over å bli utkommandert, og samtidig bekymring over å måtte reise fra sine kjære.
Senere den evige ventingen og de ørkesløse repetisjonene, den psykiske påkjenningen. I dag er det vanskelig å forestille seg det absurde i at en liten norsk kystbygd med noen hundre sjeler blir ufrivillig nabo med en flytende stålby med flere tusen innbyggere. En by som kunne bli bombet når som helst.
Og som ble det.
- iTromsø v/Sigrid Hansen - 8. august 2014 - Skriver bok om sjømennene på Tirpitz -
Forfatteren understreker at høstens roman ikke har som mål å være en biografisk roman. Hun har tatt seg den kunstneriske friheten til heller å skildre livene til mannskapet på skipet før, under og etter krigen.
– Jeg hadde lyst til å fortelle en alternativ historie, og prøve å finne menneskene bak uniformen, utdyper hun.
- Artemisias Verden - 16. oktober 2014 - Begeistret bokanmeldelse - Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære. Fra meg ble dette terningkast 6 på bokelskere.no.
- Reading Randi - 11. november 2014 - Tanker om en bok - I stedet for å skrive en "vanlig krigshistorie" har hun prøvd å se menneskene som var med på dette - tyske soldater og deres nærmeste og deres familier var også mennesker.Slik blir livet i krigstid nær oss, soldatene har navn og de blir ikke et stort antall anonyme soldater som må bøte livet i en en grusom krig.
- Ellikkens bokhylle - 19. november 2014 - Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.
- Tine sin blogg - 23. desember 2014 - ... med fare for å tråkke i salaten - Denne boken brukte jeg lang tid på å lese, for det føltes veldig oppstykket, og jeg kom aldri inn i flyten med lesingen. Da jeg var ferdig å lese ble jeg sittende lenge å grunne over hva jeg skulle skrive om den. Vi har alle vår ryggsekk å drasse på, og selv om jeg ikke har opplevd 2.verdenskrig, har jeg lest utrolig mange bøker med denne krigen som bakteppe, både sakprosa og romaner. Jeg greier ikke å se på 2500 tyske soldaters invadering av Norge som noe å unnskylde, og jeg greier ikke å synes synd i disse menneskene. De det var synd i var jo de nordmenn som faktisk var okkupert av en fiendtlig nasjon og måtte leve med den konstante faren for bombardement, når båten lå der den lå.
- Min bok- og maleblogg - 19. november 2014 - Ja, boka er bygd opp av stemmer. Fra første side er det bondesønnen Otto, Hitlerjugend Carl, bokelskeren og diktleseren Kaspar, Rolf, som har jødisk kjæreste, Fregatennkapitän Bieler og mange andre stemmer vi hører. Vi hører også stemmene til de som er igjen hjemme i Tyskland. Stemmer som gir oss et innblikk i unge gutters blanding av eventyrlyst og overmot, men også utrygghet og frykt, lengsel og mismot.
- Tones bokmerke - 19. november 2014 - 'Her lå Tirpitz' av Ingrid Storholmen - lokalhistorien fra stedet der jeg vokste opp ble mer levende med denne gode og sterke romanen - Boken viser på en nøktern og troverdig måte krigens grusomhet. Fienden har fått en stemme. Mesteparten unge gutter innelukket i et samfunn der alt styres av propaganda og der alle nyheter som kan svekke kampmoralen holdes skjult. De kan ikke snakke om den tvilen de har til den krigen som føres – det vil oppleves som svik. Heller ikke om ryktene om grusomheten mot jøder og det som skjer på Østfronten. Mange av de som var ombord kunne ikke svømme og var livredd for å måtte hoppe i sjøen.
De som overlever og kommer tilbake til Tyskland er mer død enn levende. Til et samfunn som er utbombet og med sine traumer.