"Birdman" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Filmen som fikk Oscar i kategorien beste film i år

Den meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu (f. 1963) har tidligere blant annet regissert filmer som "Biutiful" (2010), "Babel" (2006), "21 gram" (2003) og "Elskede kjøtere" (1999). Siden jeg har sett samtlige av disse filmene, og også har likt disse svært godt, har jeg lenge vært meget spent på "Birdman". Filmen ble for øvrig belønnet med fire Oscar-statuetter i forbindelse med årets prisutdeling - i kategoriene beste film, beste regi, beste originale manus og kinematografi. Totalt var filmen nominert til ni priser. Dette svekket ikke akkurat mine forventninger. 

Rollelisten i filmen er spekket med filmstjerner: Michael Keaton, Emma Stone, Naomi Watts, Edward Norton ... bare for å nevne noen. 

Riggan Thomson, som spilles av Michael Keaton, er berømt for sin rolle som superhelten Birdman. Han har imidlertid takket nei til å spille inn enda en hjernetom film i Birdman-serien, fordi han ønsker å gjøre noe ordentlig. Drømmen er å sette opp Raymond Carvers korte historier "What We Talk About When We Talk About Love" på Broadway (linken fører til Wikipedia-siden om dette stykket). Et stykke på vei ligner dette på Michael Keatons egen karriere, idet han i sin tid takket nei til en fortsatt karriere som Batman.

Scene fra filmen, etter at Mike Shiner har entret teatersettet.

Kort og godt handler det for Riggan om å få til livet sitt, noe som også innebærer å gjøre noe seriøst. For å få suksess på Broadway trenger han imidlertid en skikkelig stjerne. Da passer det godt at en av skuespillerne får en scene-lampe i hodet og blir satt ut av spill. Før Mike Shiner - i Edward Nortons skikkelse - entrer scenen, blir vi vitne til at Riggan driver med telekinese og flytter ting ved hjelp av tanken. Han er også i stand til å lette fra gulvet når han sitter i lotus-stilling, og senere flyr han. Som om han aldri egentlig har sluttet å være Birdman ... Han sliter for øvrig med å få fansen til rive seg løs fra hans Birdman-image.

Duket for rivalisering?

Den feterte Broadway-stjernen Mike Shiner viser seg å være en løs kanon på dekk, fordi han tilfører stykket langt mer av følelsesuttrykk og realisme, men også ikke rent lite uforutsigbarhet. Samtidig blir nettopp dette nøkkelen til stykkets suksess - eller kanskje det motsatte? Utviklingen på scenen gjør det nemlig ikke godt å si hva som er hva er, fordi publikum synes å elske stykket, mens en fryktet kritiker slakter det. Underveis skjønner vi at det er vel så mye drama bak scenen som på scenen. Riggan har en eks-kone som har gått lei av ekteskapet med ham, og en datter som er narkotika-misbruker. Dessuten har han en elskerinne som er gravid. 

Det som kanskje er tematikken her - i alle fall slik jeg var i stand til å oppfatte dette - var hvor langt utøverne er villige til å gå for å oppnå berømmelse og suksess ... Eller kanskje på et dypere eksistensielt nivå: hvor langt er vi villige til å gå for å unngå å forsvinne inn i glemselen når vi en gang har smakt på suksess? Og hvor lei er egentlig eks-kona av Riggan når pendelen peker hans vei (en stakket stund)? For ikke å snakke om: hvor mye tåler en fyr som Riggan at publikum elsker Mike og ikke ham selv?

Bare for å ha nevnt det med det samme; det er mange flere lag i denne filmen enn dem jeg har vært inne på. 

"Birdman" må kunne betegnes som en svart komedie, eller kanskje aller mest en satire. For her harselleres det over spenningen mellom Hollywood og Broadway, og det harselleres med drømmen om berømmelse og sukesess. Så hvorfor får jeg som regel alltid problemer med den amerikanske humoren når den kommer til uttrykk på den måten den gjør i denne filmen? Jeg tror det handler om at personene blir så outrerte at jeg ikke helt klarer å tro på dem. 

Det har sin pris å gjøre suksess på Broadway

Når det ikke finnes noe å kjenne seg (selv eller andre) igjen i, blir det sjelden veldig morsomt. Da mangler gjenkjennelsens klangbunn - den som er så sentral i all virkelig god humor. Ikke klarte jeg å engasjere meg i dramaet og ikke lo jeg i særlig grad mens jeg så den. Når det er sagt må det likevel presiseres at Edvard Norton gjør en strålende rolletolkning som Mike Shiner. Her blir vi vitne til at han spiller en skuespiller som spiller på en Broadway-scene, og det temperamentet han oppviser er i mesterklassen. Men det var også det eneste mesterlige jeg oppdaget mens jeg så denne filmen. Her er det selvsagt mulig at forståelsen for dramaet er kultuelt betinget, og at det er noe her jeg rett og slett ikke får med meg fra mitt norske ståsted. Filmen har jo fått et lass med priser (ikke bare i USA) ... 

En ting som man for øvrig kan fornøye seg med mens man ser filmen, er at alle scenene ser ut til å være filmet i en tagning - som et paradoks til teaterets grunnleggende karakter, der det nødvendigvis er sceneskifter. Når skuespillerne forlater scenen, følger vi dem gjennom mørke korridorer opp til deres bakrom, for så å følge dem tilbake senere. Akkurat dette er nok årsaken til Oscar for beste kinomatografi. 

Jeg ble som sagt ikke overvettes begeistret for denne filmen. (Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Komedie/drama
Skuespillere: Michael Keaton (Riggan Thomson), Emma Stone (Samantha, Riggans datter), Naomi Watts (Lesley Truman), Zach Galifianakis (Jake, Riggans advokat og venn), Edvard Norton (Mike Shiner) m.fl. 
Spilletid: 119 min.

"Biutiful" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Fantastiske Javier Bardem i ny film!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Biutiful
Genre: Drama
Nasjonalitet: Mexico
Skuespillere: Javier Bardem, Maricel Alvarez, Eduard Fernàndez, Diaryatou Daff, Cheng Tai Shen
Spilletid: 147 min.

Uxbal (Javier Bardem) er en mann som bokstavelig talt lever på kanten av stupet. Han er alene om å ta seg av sine to mindreårige barn etter å ha forlatt sin kone, som har en bipolar lidelse. Han har sett seg lei av hennes uansvarlige livsførsel, hvor hun er mest opptatt av liv og moro i form av alkohol og tilfeldig sex - i alle fall i de maniske fasene av sin sykdom. Nylig har han fått vite at han har prostatakreft med spredning bl.a. til leveren, og at han snart skal dø. Han slites nesten i stykker med tanke på hvordan det skal gå med barna når han er borte. Selv har han en broket fortid med en far som forsvant før han ble født, og det har derfor vært av stor betydning for ham at hans barn ikke skal bli sviktet.

Parallelt med at vi følger Uxbal og hans forhold til ekskona og utviklingen av hans kreftsykdom, får vi innblikk i noe som er et stort problem i Syd-Europa - nemlig ulovlig innvandring. I Barcelona, hvor handlingen i filmen foregår, er det mange mennesker som nærmest lever "under jorden" fordi de ikke har papirene sine i orden. Hvem har ikke (som turist i Spania, Italia eller lignenede) opplevd å være vitne til fargede gateselgere som tilbyr hva det skulle være av falske merkevarer, og som springer av gårde i full fart ved det minste tegn til politi i nærheten, med varene i en bylt på ryggen? I denne filmen følger vi en gruppe ulovlige innvandrere fra Kina, som jobber på en fabrikk som produserer disse varene ... Uxbal kobler ulovlige innvandrer til bakmenn som trenger arbeidskraft, og han sørger også for at politiet ser en annen vei gjennom å bestikke dem. Disse ulovlige innvandrerne er helt prisgitt folkene de jobber for, og i denne filmen skal det vise seg at den grenseløse tilliten har sin pris ... For til slutt går det riktig ille.

Dette er enda en veldig bra film hvor Javier Bardem medvirker i en stor karakterrolle. Denne gangen i rollen som den småkriminelle Uxbal som også er alenefar. Et spørsmål jeg ble sittende og gruble på mens jeg så filmen, var om Uxbal var en god eller dårlig mann. På den ene siden var han med på å utnytte de svakeste av de svake i samfunnet. På den annen side var han en mann som helt klart hadde en form for integritet og moral, og som selv var overbevist om at han faktisk hjalp de ulovlige innvandrerne. Selv da det ble klart at hans behov for eller griskhet etter penger fikk ham til å foreta et valg som ble helt fatalt for 25 innvandrere som arbeidet på en fabrikk "under jorden" ... Like fullt er han en mann som forsøker å gjøre opp for seg, hvor umulig det enn synes. Omgitt av mennesker som er enda mer desperate enn han selv, er det for øvrig vanskelig å stole fullt og helt på noen.

Jo flere filmer med Javier Bardem i hovedrollen jeg ser, dess mer imponert blir jeg over hans skuespillertalenter. Det er særlig spennvidden i rollene som imponerer meg. I "Biutiful" får han i rollen som Uxbal frem all den smerte som ligger i denne mannens skjebne, og det på en slik måte at jeg kjente den på kroppen selv. Jeg har lest noe om at filmen har blitt kritisert fordi det blir for mye elendighetsbeskrivelse. Denne kritikken er jeg ikke enig i. Jeg mener at filmen er svært realistisk fordi en del mennesker faktisk lever slik - hele tiden ballanserende på en knivsegg. Å bli syk får dermed fatale konsekvenser ikke bare for en selv, men også for dem som er avhengig av en ... For øvrig synes jeg at filmen med fordel kunne ha vært noe kortere. Her blir det terningkast fem! 

DVD´en har release i Norge den 8. juni, men jeg har vært så heldig å få tak i en amerikansk utgave av den. ;-)

Uxbal hjelper datteren med lekser

Uxbal og ekskona 

Uxbal og barna

Kreftsykdommen tærer på Uxbal