Ian McEwan (f. 1948) er blant Storbritannias beste forfattere. Han er også en av mine yndlingsforfattere og blant dem jeg har omtalt mest på bloggen min - i godt selskap med blant andre Stefan Zweig, Karl Ove Knausgård og Knut Hamsun. Det er alltid knyttet stor spenning til hans utgivelser! Likevel har to av hans siste utgivelser på norsk blitt liggende ulest hos meg en god stund nå. Det er mange årsaker til det, men det har uansett ingenting med Ian McEwan å gjøre.
Et virkelig høydepunkt for meg var da Ian McEwan besøkte Litteraturhuset i Oslo 19. august 2015. Dette skrev jeg om på bloggen min.
Den siste tiden har jeg for en stor del jaktet på lettleste, tynne bøker i mine ulest-stabler, og veien til McEwans "Kakerlakken" var dermed ikke veldig lang. Med sine 112 sider var den nemlig blant de tynneste jeg fant. Lettlest var den også, for det tok knapt 2-3 timer å komme gjennom den.
"Kakerlakken" er skrevet som en politisk satire med klare paralleller til Brexit. Selve utgangspunktet for romanen har McEwan rappet fra Franz Kafka og hans novelle "Forvandlingen". Kakfas novelle åpner slik:
"Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp."
Samsa har blitt en kakerlakk ... Omgivelsene oppfatter ham som ekkel og annerledes, men inni seg opplever han seg som den samme gamle.
Dersom du har lyst til å lese mer om denne novellen, finnes det en riktig fin artikkel i Legetidsskriftet, som er skrevet av Mia Tuft.
I McEwans kortroman er det omvendt. Her er det en kakerlakk som er forvandlet til et menneske, nærmere bestemt til Storbritannias statsminister.
"Jim Sams, en flink men på ingen måte dypsindig mann, våknet den morgenen fra noen urolige drømmer og oppdaget at han var forvandlet til en kjempemessig skapning. En god stund ble han liggende på ryggen (dette var ikke yndlingsstillingen hans) og betraktet med bestyrtelse sine fjerne føtter, sine fåtallige lemmer." (side 11)
Jim føler avsky for sin nye kropp, og synes det lukter råttent av munnen sin. Han har et viktig ærende å utføre, men i farten husker han ikke helt hva. Etter hvert skal han likevel komme på det.
"Landet skulle nå befris fra en avskyelig trelldom. Hos de beste var lenkene allerede i ferd med å løsne. Snart ville medsols-incubusen bli spiddet med høygaffel og revet ned fra nasjonens rygg. Det finnes alltid dem som nøler når døren til buret åpnes. La dem krype sammen i selvvalgt fangenskap, slaver av en korrupt og vanæret orden, med grafer og kakediagrammer som eneste trøst, med sin golde rasjonalitet, sin ynkelige engstelighet. Om de bare hadde visst at den enorme begivenheten allerede hadde glippet ut av deres kontroll, den hadde beveget seg hinsides analyse og debatt og inn i historien. Den utspilte seg allerede, her ved bordet. Den kollektive skjebnen ble smidd i varmen fra kabinettets stille lidenskap. Hard reversisme var nå hovedstrømmen. For sent å gå tilbake!" (side 33)
På dagsorden står altså innføring av reversismen, en politikk som går ut på motsatt pengestrøm. Det skal bli ulovlig å ha penger i besittelse, og alle må jobbe hardt for å bli kvitt dem.
Alle som står i veien for lovforslaget må ryddes av veien, og her brukes alle mulige skitne triks. Hva som er sannhet og løgn har ingen betydning. Det som betyr noe er hva folket tror er sant, og det er like ille som sannheten selv. Innad blant landets egne politikere brukes "me too" for alt det er verdt, og i utenrikspolitikken sås det tvil om motiver på en slik måte at det diplomatiske samarbeidet står i fare. Det politiske spillet sikrer at alle nei-stemmene forstummer. (Det er kanskje den eneste måten man kan forstå det som skjedde i Storbritannia i forbindelse med Brexit? Hvor var de kritiske røstene ... ?)
Ian McEwan skriver som vanlig elegant, og med mye bitende, sarkastisk humor mellom linjene. Kanskje er det slik han ser politikerne - som noen usle kryp uten særlig intellektuell dybde, som bare er opptatt av å få rett, markere seg? Som er ute av stand til å vurdere de mer langsiktige konsekvensene av egen politikk? Sammenligningen med kakerlakkene, antakelig det eneste vesenet som kan overleve absolutt alt, er i så måte overtydelig. Jim Sams er for øvrig ikke den eneste som er forvandlet fra kakerlakk til menneske. De er en hel gjeng ... Ved å styrte menneskeheten ut i et elende de ikke kan slippe fra, øyner de muligheten til selv å kunne øke sin innflytelse i verden. "Nettosummen av universelt velvære vil ikke gå ned. Rettferdigheten forblir konstant." (side 110) Joda, det er mange dybder i denne historien. Likevel ble jeg litt skuffet. Først og fremst fordi jeg kjente på at slutten ble for lettvint ... Men når politikerne egentlig er kakerlakker, var det kanskje ikke mer å vente?
Selv om jeg ble litt skuffet over denne kortromanen, er jeg likevel ikke i tvil om at den hører med blant oss som elsker og beundrer Ian McEwans forfatterskap!
Utgitt i England: 2019
Originaltittel: The Cockroach
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-05-53531-2 Jeg har kjøpt boka selv.
 |
| Ian McEwan - bildet tok jeg da forfatteren gjestet Litteraturhuset i Oslo i august 2015 |
