Anne Bitsch: "Brev til en ufødt datter"

Les Anne Bitsch´ essay og bli litt klokere!

Det er litt mer enn et halvt år siden jeg leste Anne Bitsch´ sterke selvbiografiske bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter". Boka gjorde et så sterkt inntrykk at jeg selvsagt måtte få med meg denne siste bokutgivelsen, som er et essay skrevet som et brev til en datter forfatteren aldri har fått. Derav tittelen "Brev til en ufødt datter". Anne Bitsch har valgt ikke å få barn fordi hun ikke har stolt på sin egen foreldrekompetanse, etter en dysfunksjonell oppvekst uten gode foreldreforbilder. 

"Kjære Emma.

Jeg skriver til deg som datteren jeg aldri fikk. Min ufødte datter. De siste årene har jeg tenkt mer på det enn før, hvordan det ville vært å være mamma. Kanskje fordi det snart er for sent. Her, ved inngangen til 40-årene, er min fruktbarhet på hell. Det skjer noe inni en da, når valget om å bli forelder eller ei ikke lenger kan utsettes. Man begynner å se rundt seg, på andre mødre og fedre. Hvordan mestrer de oppgaven? Hva gleder de seg over? Hva bekymrer de seg for?" (side 7)

Siden Anne Bitsch er forsker og har skrevet en doktorgradsavhandling om rettssystemets håndtering av voldtektssaker, har hun vært vitne til mange brustne illusjoner og tapte drømmer hos unge kvinner. Kvinner som egentlig burde ha hele livet foran seg - med mange spennende valgmuligheter. Slik er det imidlertid ikke for disse kvinnene. Erfaringene har gjort at forfatteren har kjent et økende behov for å henvende seg til et ungt menneske, og fortelle hva livet har lært henne. "Hvordan kan man vinne livet tilbake etter overgrep?" (side 9)

"Når den formelle likestillingen er vunnet, påføres enkeltindividet skyld og ansvar for at han eller hun ikke lever fritt. Og ansvar og skam, det henger nøye sammen. Tilbake i 1986 spådde en av den norske kriminologiens store bautaer, Nils Christie, at vi kunne vente oss nye former for påføring av skyld og skam i takt med at kvinner fikk mer økonomisk frihet. Som han skriver i artikkelen "The ideal victim", er likestillingen paradoksal i den forstand t den bidrar til at kvinner i større grad kan gjøre krav på status som ofre, samtidig som det blir vanskeligere å iscenesette seg som svak og verdig trengende på en tillitsvekkende måte." (side 10)

Tidlig i boka nevner Anne Bitsch et møte med Vigdis Hjorth, der de diskuterte spørsmålet om balansen mellom forfatterens kunstneriske frihet og privatlivets fred. Vigdis Hjorth hadde året før kommet ut med "Arv og miljø", mens Anne Bitsch selv nettopp hadde utgitt sin selvbiografiske bok om en oppvekst med en psykisk syk og alkoholisert mor. "Opp gjennom tiden har hensynet til privatlivets fred undertrykket mange historier som burde vært behandlet som et offentlig og politisk anliggende." (side 14) De snakket om forløsningen ved å skrive og ta sin egen historie alvorlig, men også om risikoen for å bli avvist. 

"At overgrep ikke gjøres til en privatsak, men til et offentlig anliggende, innebærer en anerkjennelse av at det er kollektive og strukturelle løsninger som må til for å få bukt med de krenkelsene vi opplever. Derfor har kvinnebevegelsen oppfordret kvinner til å stå frem og berette fra sine personlige liv. En av dem som har gjort dette best, er den danske forfatteren Suzanne Brøgger, som i 1973 debuterte med Fri oss fra kjærligheten." (side 14)

I nyere tid er det hashtaggen #metoo, som den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano la ut på twitter i oktober 2017, som har skapt størst bølger i offentligheten. Her oppfordret hun kvinner som hadde opplevd seksuell trakassering og vold til å stå frem med sine historier. Det som senere skjedde, vet vi alt om. Men vi vet ikke hvilke senvirkninger denne kampanjen eller revolusjonen vil ha for kvinners situasjon i fremtiden. Media har en tendens til å ødelegge de fleste historiene, fordi begjæret etter å selge historiene nærmest innebærer et nytt overgrep overfor de kvinnene som faktisk har valgt å stå frem og gi ofrene noen navn og ansikter å relatere problematikken til. De fleste ender opp med å angre i ettertid. Det er nemlig ikke veldig kult å bli stemplet som "offer" for all fremtid. Folk flest er dessuten slik laget at de tenker "men hva var ditt bidrag?" En annen sak er at at hele #metoo etter hvert har blitt vannet ut med historier om klein sjekking av i utgangspunktet likeverdige parter. Dermed mistet vi viktige mannlige, men også kvinnelige støttespillere på veien. #Metoo handler om makt og angsten for konsekvensene ved å si nei - ikke om klein sjekking. 

"Kanskje er det på grunn av denne oppveksten og disse erfaringene at jeg frykter at #metoo skal dø ut som en serie bekjennelser som aldri førte til at flere menn engasjerte seg i kjønnspolitikk eller at vi grep sjansen til å se fremover? Jeg tror tiden er inne til at kvinner gjør langt mer enn bare å sette ord på de vonde følelsene og skammen som følger med å leve med seksuell trakassering og overgrep. For revolusjoner skapes ikke av misnøye alene, men av at mennesker finner sammen og formulerer hva de drømmer om og lengter etter. Vi må også beskrive hvordan vi har skapt glede i eget liv og erobret det, til tross for urettferdighet." (side 19)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra boka, som har svært høy sitatfaktor. I essayet får vi høre om mestring og nederlag , om hvordan man kan tåle svært mye motgang i livet og likevel reise seg og få til et godt liv. Man er ikke dømt til å være offer resten av livet, selv om man har opplevd mye vondt. For å få dette til trenger vi hverandre, og det er nødvendig selv å strekke ut en hånd for å få den omsorgen man trenger - ikke sitte å vente på at noen skal forstå av seg selv at man trenger dem. Vi må heie på hverandre og gi hverandre mot til å våge oss ut i det ukjente. Og unngå alt som holder oss nede, enten det er andres misunnelse og/eller sjalusi, vil jeg gjerne legge til ... Misunnelse og sjalusi kommer i mange ulike forkledninger, men man merker det likevel godt. I lengden er det helseskadelig.

"I mitt private og politiske liv har jeg erfart at man ikke må undervurdere betydningen av kvinnelig vennskap og søstersolidaritet. Det kan være en mektig kraft som hjelper en å overleve når man mest av alt har lyst til å gi opp. Men jeg har også hørt dette: det finnes menn som vil kjempe likestillingskampen, side ved side med kvinnene. Menn som utfordrer andre menns drittholdninger. Menn som respekterer ens intellekt. Menn som kan bli gode venner. Menn som respekterer ens intellekt. Menn som ikke syns at en kvinnekropp som nyter og begjærer, er en trussel. Menn som godt tør å være nære og intime. Menn som ikke forlater en, selv om man er sårbar og trenger dem. Livet har så vanvittig mye bra å by på." (side 99-100)

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt. Anne Bitsch´ forskerbakgrunn og egne livserfaringer preger fremstillingen av stoffet sterkt, utelukkende på en berikende måte. Det at hun selv har en hel del erfaringer gjør at hun ikke blir for teoretisk, men fremstår med sterk troverdighet. Dessuten skriver hun fabelaktig godt! Med klokskap, innlevelse og humor innvier hun oss i tankene hun har gjort seg rundt kvinners situasjon i dag. Anne Bitsch har et optimistisk grunnsyn, og dette preger fremstillingen. 

Selv er jeg nok litt mer bekymret for fremtiden enn hva forfatteren av essayet er. Det jeg spesielt tenker på er at guttene taper i skolesystemet vårt i dag, og blir forbigått av de flinke jentene. Hvordan vil dette slå ut på samspillet mellom kjønnene? Når kvinnene er verbalt sterke, mens flere og flere menn vil komme til kort med ord? Dette rokker ved idealtanken om to likeverdige parter. Når ordene kommer til kort, kommer gjerne volden ... Heldigvis forsker Folkehelsedirektør Camilla Stoltenberg for tiden på problematikken rundt gutters synkende skoleprestasjoner sammenlignet med jenter. Dette vil gi oss verdifull kunnskap om hva som skal til for å snu trenden. Vi kvinner ønsker jo ikke at mennene skal tape i skolesystemet. Vi ønsker oss likeverdighet! Likeverdighet er nemlig en grunnleggende premiss for å skape god balanse mellom kjønnene. 

Jeg anbefaler Anne Bitsch´ essay sterkt! Les det og bli litt klokere! 

Utgitt: 2018
Forlag: Spartacus 
Antall sider: 110
ISBN: 978-82-430-1197-7
Jeg har kjøpt boka selv.

Anne Bitsch (Fotograf: Einar Aslaksen)

"678 Kairo" (Regissør: Mohamed Diab)

Når kvinner nekter å være ofre ...

Det er en god stund siden jeg ble oppmerksom på denne filmen, som regissøren og manusforfatteren Mohamed Diab står bak. Diab er for øvrig betegnet som en fremtredende ung manusforfatter i Egypt, kalt "Hollywood i Midtøsten", på IMDbs nettsider. Han har en rekke filmer på samvittigheten, og dersom man skal trekke frem en slags fellesnevner ved samtlige, må det være at de handler om viktige samfunnskritiske temaer. Det er verdt å merke seg at "678 Kairo", som handler om seksuell trakassering av kvinner i Egypt, ble laget før den arabiske våren, og at filmen er basert på virkelige hendelser. Hendelser som førte til at Egypt fikk en egen lov som forbød seksuell trakassering (i 2010). Selv om det ikke anmeldes mange tilfeller av seksuell trakassering, må dette ses som et skritt i riktig retning for å sikre kvinner mot det nedrigste av det aller nedrigste i alle samfunn, uansett hvilke, nemlig å måtte finne seg i seksuell trakassering fra menn uten å kunne gjøre  noe med dette. Filmen har vært vist på norske kinoer i høst, og DVD´en hadde release for et par dager siden. 

(NB! Filmen er langt på vei spoilet - dermed er du advart!) I "678 Kairo" møter vi tre kvinner fra tre ulike samfunnslag i Kairo, og alle utsettes for en eller annen form for seksuell trakassering. I første rekke møter vi fattige Fayza, som daglig utsettes for tafsing hver eneste gang hun befinner seg på en overfylt buss. Og hun er ikke alene. Rundt henne står det masse kvinner som lider i stillhet, mens kåte menn presser seg på den bakfra, og klår der det måtte passe dem. Fayza føler seg så skitten etter disse bussturene at hun ikke lenger klarer å være sammen med mannen sin, en enkel sjel som synes han har rett til kroppen hennes når han har lyst. Hvorfor har han ellers giftet seg med henne, om ikke for å kunne få tilfredsstilt sine behov når som helst? Fayza kan ikke fortelle noen om de daglige trakasseringene, fordi hun risikerer at hun selv vil få all skyld for det som skjer. Hun er og blir et offer for en helt umulig situasjon, helt til hun får se et TV-intervju med en kvinne (Seba) som har startet opp et kurs i selvforsvar. Fayza oppsøker Seba, og etter noen kurskvelder blir hun anbefalt å stikke overgriperne med hårnålene sine. 

Seba har selv blitt utsatt for trakassering under en fotballkamp sammen med mannen sin året før. I glede over at Egypt vant, kastet fotballmobben seg over henne, og det var på hengende håret at hun ikke ble voldtatt i samme slengen. Mannen hennes kunne intet gjøre, og er fortvilet vitne til det som skjer. Etterpå klarer imidlertid ikke ektemannen å gjenoppta deres samliv, fordi han vemmes ved tanken på at andre menn har tatt på hans kone. I stedet for støtte i en vanskelig situasjon, blir Seba altså stående alene med all sin skam. Ektemannen oppfører seg som om det er han - ikke kona - som er offeret. Og dette til tross for at de begge kommer fra et overklassemiljø, hvor han er lege og hun er kunstner, og hvor mannen sånn sett kanskje burde hatt mer moderne tanker om kvinnerollen. 

Parallelt med Fayza og Sebas historie, får vi også innblikk i Nellys historie. Hun og forloveden er standup-komikere, som for å få lov til å gifte seg har tatt seg andre jobber ved siden av. Mannen har endog gått så langt som til å ta seg en jobb i en bank - selv om han hater dette - for å bli akseptert av Nellys foreldre med tanke på ekteskap. Nelly jobber som telefonselger, og i den forbindelse utsettes hun hele tiden for seksuell trakassering fra menn på telefonen. De gangene hun slenger på røret fordi personen på telefonen har gått for langt, blir hun skjelt ut av sjefen for ikke å være diplomatisk nok. Det hele topper seg imidlertid da en mann på gata griper tak i henne og sleper henne av gårde langs bilen sin, mens han kjører. Nelly blir så forbannet at hun hopper opp på bilen hans og knuser frontruta. I mellomtiden kommer andre styrtende til og hjelper henne. Som den første kvinnen noen sinne i Egypt, anmelder Nelly mannen for seksuell trakassering. I tiden som følger utsettes hun imidlertid for press til å trekke anmeldelsen tilbake. Hun må da tenke på familiens ære! Og hva med hennes egen ære? Men Nelly nekter å være offer og hun nekter å trekke anmeldelsen tilbake. Og fordi hun er forlovet med en mann som elsker henne av hele sitt hjerte og som allerede har gått svært langt i å få beholde henne, får hun (uventet?) støtte fra ham. Men vi blir samtidig vitne til at dette har sin pris - også for ham. 

Fayza tar sjeen i egne hender, og når hun tar bussen til jobb - 678 Kairo - begynner hun å stikke trakasserende menn i skrittet med hårnålen sin. En etter en faller hylende menn sammen rundt henne i tiden som følger, mens hun forsvinner ut av bussen ved første anledning, så anonymt som overhode mulig. Etter hvert som flere og flere episoder med skadede menn kommer frem i lyset, blir det både avisskriverier og politietterforskning. Politietterforskeren skjønner etter hvert sammenhengen - dvs. at det må være en kvinne som står bak og at det handler om seksuell trakassering. Særlig når han gjør funn av små sitroner i lommene til "ofrene". Sitroner som de presser mot sine utvalgte kvinner, for å sjekke om det kommer noen reaksjon. Dersom kvinnen ikke gjør anskrik, begynner den virkelige trakasseringen. Gjør kvinnen derimot anskrik, kan de bare dra frem sitronen og si "unnskyld!" - som om dette virkelig ikke handler om noe annet enn en misforståelse. 

Jeg har lest haugevis av anmeldelser av denne filmen, og er litt forundret over at de fleste anmelderne er litt halvlunken til den. Jeg ble nemlig svært grepet av historien. Og jeg synes at regissøren har fått til å vise hvordan tre kvinner fra tre ulike samfunnslag - Fayza som den fattige arbeiderklassekvinnen, Nelly som den intellektuelle kvinnen og Seba som overklassekvinnen - opplever seksuell trakassering i et nokså kvinnefientlig samfunn. Noe av kritikken mot filmen går på at den er noe unyansert, og fremstiller menn flest som overgripere. I filmen fremkommer det imidlertid etter mitt syn nokså tydelig at det er fattige og ressurssvake menn som står bak f.eks. den typiske buss-tafsingen, som jeg har hørt om i flere tiår (om at man bør unngå overfylte busser når man reiser i muslimske land, og heller ta taxi). Når det er sagt synes jeg at regissøren har fått frem hvor vanskelig det også er for mennene å forholde seg til at kvinnene deres blir seksuelt trakassert, nær sagt uansett hvilket samfunnslag de tilhører. 

All den tid kvinnene ikke våger å fortelle om sine opplevelser på dette området, vil antakelig hver kvinne som står frem, bli oppfattet som så spesiell at det vel må være noe galt med henne siden nettopp hun ble offer for dette. Den diskusjonen har vi jo hatt i Norge også - og det i nær fortid. Er det offer eller overgriper som er mest skyldig f.eks. dersom kvinnen har vært lettkledd og nærmest har "oppfordret til det selv"? Mens den stakkars mannen ikke kan noe for at driftene tok overhånd ... I et samfunn hvor det er mye fokus på hva det vil si å være anstendig kledd som kvinne, vil en slik diskusjon nødvendigvis bli enda mer spisset - dvs. dersom enkeltstående kvinner i det hele tatt våger å stå frem og gi kvinnenes ståsted et ansikt, alltid med fare for at de selv blir stemplet som æreløse. 

Denne filmen, som inneholder en hel del sterke scener, håper jeg at riktig mange får med seg! Kvinnene som spiller hhv. Fayza, Seba og Nelly gjør dette meget overbevisende! Ett av høydepunktene i filmen er en krangel mellom kvinnene, der Fayza påstår at det er frigjorte og uanstendig kledde kvinner som Seba og Nelly som er skyld i all den seksuelle trakasseringen som bl.a. hun må lide for. Hvorpå Seba slynger ut at man må være gal som stikker menn med nåler ... Hvorpå Fayza blir fra seg av raseri og beskylder Seba for å gi råd hun ikke våger å følge selv ... osv. Filmens slutt er full av overraskelser, som også gir grunnlag for optimisme om at utviklingen går i riktig retning, tross alt. På bakgrunn av temaets aktualitet, skuespillerprestasjonene, dramturgien og miljøskildringene, har jeg kommet til den konklusjon at det her må bli terningkast fem og en halv. 

Innspilt: 2010
Originaltittel: 678 Kairo
Nasjonalitet: Egypt
Genre: Drama 
Skuespillere: Boshra (Fayza), Nelly Karim (Seba), Maged El Kedwany (Essam), Nahed El Sebaï (Nelly), Bassem Samra (Adel), Ahmed El Feshawy (Sherif) m.fl.
Spilletid: 99 min.

Fayza på 678 Kairo-bussen

Nelly, Seba og Fayza, kvinner fra ulike samfunnslag