"Blood" (Regissører: Lisa Mulcahy, Hannah Quinn, Maurice Sweeney og Laura Way)

Spennende psykologisk thriller fra Irland!

Det er ikke mange dagene siden jeg plutselig oppdaget at NRK hadde lagt ut en ny TV-serie, som at på til var irsk. Og det tok ikke veldig lang tid å se de seks episodene som sesong 1 består av. Stor var dessuten gleden da jeg oppdaget at det er en sesong til! 

"Blood" har fått den norske tittelen "Blodsbånd". Sesong 1 ble spilt inn i 2018, og hovedrolleinnehaverne er Adrian Dunbar (som spiller Dr. Jim Hogan) og Carolina Main (som datteren Cat Hogan). (Det er for øvrig ikke lenge siden jeg så "The Crying Game", der jeg møtte en atskillig yngre Adrian Dunbar enn i denne TV-serien.)

I TV-seriens åpningsscene er Cat på vei fra Dublin til barndomshjemmet i West Meath. Moren er død, etter å ha lidd av en invalidiserende sykdom i lang tid. Hun skal ha falt om ved en liten kunstig dam i hagen ved huset hvor hun og ektemannen har tilbrakt hele sitt ekteskap. 

Cat er familiens sorte får. Hun er den som insisterer på å ha rett, når hun er overbevist om dette. Som regel møtes hun med benektelse, og dette opplever hun svært frustrerende. Som om hun er gal og bare har funnet på ting. Forholdet mellom henne og faren er elendig, og på ingen måte preget av gjensidig tillit. 

Nokså snart værer Cat at det er noe som ikke stemmer. Hun får mistanke om at faren kan ha tatt livet av moren. Faren har nemlig en elskerinne, og hun spekulerer på om det er dette som har motivert faren til å rydde moren av veien. 

Cats søsken Fiona og Michael har også sine hemmeligheter. Det har alle de andre vi møter også. Gjennom de seks episodene i sesong 1 avdekkes den ene hemmeligheten etter den andre, og spørsmålet vi stiller oss er om Cat har rett i sin antakelse om at faren har tatt livet av moren, eller om det hele er ren innbilning. Spenningen bygger seg opp fra episode til episode, og man bare må se den neste. 

Filmlokasjonen er Kildare, en by jeg faktisk har vært i. Akkurat dét er alltid litt moro, synes jeg. De fleste scenene er riktignok filmet enten innendørs eller i hagen ved barndomshjemmet (Larchill Arcadian Gardens i County Meath, i følge Wikipedia). 

Jeg gleder meg allerede til sesong 2! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Blood
Norsk tittel: Blodsbånd
Nasjonalitet: Irland 
Språk: engelsk 

Sjanger: Psykologisk thriller 
Skuespillere: Adrian Dunbar (Dr. Jim Hogan), Carolina Main (Cat Horgan), Gráinne Keenan (Fiona Hogan), Ingrid Craigie (Mary Hogan), Fiona Bell (Gillian Mooney), Diarmuid Noyes (Michal Hogan) m.fl.
Spilletid: 47 - 76 min. pr. episode (6 episoder i første sesong)

TV-serier i coronaens tid

Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg våger å påstå at aldri har så mange mennesker sittet foran TV-skjermene sine - kveld etter kveld - i tiden etter at Norge stengte ned rundt midten av mars i år. For hva skulle vi finne på når det ikke var mulig å treffe venner og familie, gå ut og spise, gå på kulturarrangementer som kino, teater og konserter, reise på ferie eller for den sakens skyld på hytta? Jeg tror også at hele situasjonen var så pass skremmende til å begynne med at de fleste manglet den roen man trenger oppe i hodet sitt for å klare å konsentrere seg om å lese en bok. Vi hadde mer enn nok med å venne oss til å jobbe hjemmefra og få hverdagen til å gå rundt på et vis. Da var det veldig greit med alle disse TV-seriene, som det florerer av på NRK, Sumo, Netflix, HBO, Viaplay og deres like. 

I dette innlegget skriver jeg om de fem beste TV-seriene mannen min og jeg valgte å se. Jeg misliker sterkt å se middelmådige filmer, og enda mer misliker jeg å se middelmådige TV-serier. Jeg gir fort opp en serie dersom den ikke fenger etter 2-3 episoder. Dersom jeg først er fenget kan jeg derimot holde ut ganske lange partier som ikke er 100 % topp, ganske enkelt fordi jeg har knyttet meg til persongalleriet og har et sterkt ønske om å finne ut hvordan det går.

Le Bureau

TV-serien Le Bureau har gått på NRK i flere år, men av en eller annen grunn fikk jeg bare aldri sett den. I påsken begynte mannen min og jeg på sesong 1, og vi ble akkurat ferdig med sesong 4 da sesong 5 ble sendt på NRK etter påske.

Dette er virkelig en av de aller, aller beste TV-seriene jeg har sett i hele mitt liv! Sesong 1 er riktignok litt treg i starten, for det er et stort persongalleri som skal på plass før handlingen for alvor kan komme i gang. Mitt råd er derfor: hold ut i noen episoder dersom du synes det kan bli vel tregt, for serien tar så ettertrykkelig av etter hvert at du garantert blir like hektet som jeg ble. I alle fall dersom du har sansen for etterretnings-filmer med storpolitikk.

Denne serien tar opp i seg mye av det som har skjedd i Midtøsten, med IS, kontraspionasje, USA og Russland, viktige handelsforbindelser mellom øst og vest osv. Den er mao. svært dagsaktuell. I tillegg blir man knyttet til personene. Her er det dessuten både kjærlighet og svik, misforståelser som står i kø og historier som griper inn i hverandre på finurlig vis. Serien har det meste!

Du som fremdeles ikke har sett denne serien: her har du virkelig en godbit du kan kose deg med - lenge!

Normal People

Er det i det hele tatt noen som fremdeles ikke har fått med seg denne skjønne TV-serien? Serien i 12 episoder har gått på NRK, og episodene er ganske korte (ca. en halv time). Den er basert på Sally Rooneys roman med samme navn.

Hva er det egentlig med denne serien som fenger så fullstendig, og som får voksne folk til å sitte i sofaene sine og grine? Jeg tror det er fordi det er noe gjenkjennelig i den, som de fleste forbinder et eller annet med. Alle har en eller annen gang vært forelsket og kjent på sårbarheten i dette, gått på noen smeller, vært ulykkelig, hatt kjærlighetssorg. Ellers har man ganske enkelt ikke levd. 

Nå er riktignok kjærlighetshistorien vi får innblikk i noe spesiell. En av de mest populære guttene på skolen innleder et seksuelt forhold med outsideren, jenta som ikke er populær. Han kommer fra den lavere middelklassen, mens hun definitivt tilhører overklassen. Forholdet holdes hemmelig. Så flytter de begge til Dublin for å studere. Plutselig er rollene endret. Hun er populær og i vinden, han er sjenert og forsagt. Er det håp for dem? Og hvor dypt stikker kjærligheten? Det er en meget broket og kronglete vei frem til dette vi følger gjennom serien, og det handler om håp og fortvilelse. I tillegg er det mange andre bunner i historien. Det handler om klassereise, om å komme fra et lite miljø til et storbymiljø der man fort kan forsvinne i mengden, det handler om å være student og å ha flyttet hjemmefra for første gang, om ensomhet, depresjon, om venner og om tilhørighet. Og om opplevelsen av ikke å høre helt til der man har kommet, og heller ikke på hjemstedet man forlot.

Den som ikke blir berørt av denne TV-serien, har et hjerte av stål!

Outlander

Outlander har så langt kommet i fem sesonger, og for dem som ønsker å få med seg siste nytt, har det vært på Viaplay man har kunnet følge serien. For alt jeg vet kan det hende at den siste sesongen nå er tilgjengelig på Netflix.

Jeg oppdaget for alvor denne TV-serien for to år siden, og har siden vært en trofast fan, selv om jeg må innrømme at de første sesongene var best. Men så har jeg blitt så inderlig glad i personene i serien, og i særdeleshet i Jamie og Claire.

En grunnleggende premiss for å like denne serien er at man må akseptere at det er mulig å ta på noen steiner, og bevege seg frem og tilbake i tid. Nærmere bestemt fra 1960-tallet og 200 år tilbake i tid. I de to første sesongene følger vi Jamie og Claire i Skottland, mens de i tredje sesong blant annet er i Paris og i de to siste sesongen i den nye verden (Amerika). Styrken ved serien er at vi kommer tett på korrekte historiske hendelser. Vi får også innblikk i hvor brutalt livet har vært opp gjennom tidene. Og så er det dette spesielle kjærlighetsforholdet mellom de to, som er ekstra krydder i serien. Det er vakkert og fint, fylt av både lidenskap og spenning. Men jo - serien har fallert noe med tiden ... Jeg klarer likevel ikke å la være å følge den.

Peaky Blinders

Jeg må innrømme at jeg lenge vegret meg for å starte opp på en helt ny TV-serie som det allerede lå ute fem sesonger på hos Netflix. Det er jo noe med hva man velger å bruke tiden sin på ... Nå skal det sies at hver sesong inneholder seks episoder, så det går i grunnen ganske raskt å komme fra den ene sesongen til den neste.

Jeg tror det var fordi mannen min og jeg ikke fant noe annet av interesse at vi begynte å se den. Og joda, her ble vi igjen hektet. De første episodene, hvor vi følger den kriminelle gjengen Peaky Blinders, som herjet i Birmingham på 1920-tallet, er besnærende. Tidskoloritten, kostymene, tidsånden ... interessant å få innblikk i! Det paradoksale er jo at vi etter hvert ønsker at de skal lykkes. Særlig i krigen med de øvrige kriminelle gjengene, som også herjet på den tiden og som ville ha en del av kaka. Etter sesong tre synes jeg likevel at serien dalte noe. Kanskje var det fraværet av kjærlighet (noen dør jo underveis) og den økende volden som gjorde at jeg ikke var fullt så hektet lenger? Skuespillerprestasjonene er for øvrig meget gode, og Cillian Murphy i rollen som gjenglederen, er ganske enkelt fantastisk!

Fauda

Mannen min og jeg så de to første sesongene av Fauda på Netflix for et par år siden. Dette er en israelsk TV-produksjon, og serien handler om Israel-Palestina-konflikten. Min påstand er at serien er ganske balansert, og også får frem hvilke lidelser palestinerne gjennomgår i denne konflikten. Det er mye hat på begge sider, og jeg advarer sarte sjeler: her er det mange gruoppvekkende scener.

Serien er meget realistisk, og den har så høy spenningsfaktor at det nesten er umulig å la være å se enda en episode når man først er i gang. For oss ble det sånn at vi måtte avslutte midt i en episode for i det hele tatt å få lagt oss om kveldene.

I alle fall - i vår kom tredje sesong i serien. Den har vi ventet på en stund. Denne sesongen er også god, men jeg ble en smule skuffet over at Netflix har valgt å dubbe den på engelsk. Det ga en del av dialogene et noe kunstig preg.

Uansett - dette er en serie jeg anbefaler sterkt for alle som interesserer seg for denne spesielle konflikten, og også for alle som vil vite litt mer om hva det egentlig handler om.

----------------------------------------------

Jeg har sett flere TV-serier enn dette, men disse fem er altså dem jeg har ønsket å fremheve spesielt.

Dersom du har tips om serier du mener jeg bør titte nærmere på, kan du skrive dette i kommentarfeltet. 

På serie-kjøret!

Fire serier jeg har sett de siste to-tre månedene; The Handmaid´s Tale, Shetland,
Fauda og Outlander.

Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle bli bitt av serie-galskapen! Jeg som alltid har sverget til film, som har en klart definert begynnelse og slutt innenfor en akseptabel tidsramme. Jeg som etter Falcon Crest, Dynastiet og Twin Peaks sverget på at aldri, aldri mer skulle noe TV-program fengsle meg til TV´n på faste tidspunkter i uka ... 

I mellomtiden har det skjedd mye! Ikke bare har seriene blitt bedre (selv om Twin Peaks for enkelte går inn under kategorien filmkunst), men best av alt: nå kan vi velge selv når vi vil se episodene! Nåja ... Det siste er selvsagt en sannhet med visse modifikasjoner. For når du først er hektet, må du jo se episodene når de kommer ... Helst så raskt som mulig!

Handmaidene trenes i å adlyde ordre.

For mitt vedkommende begynte det med The Handmaid´s Tale på forsommeren. Jeg hadde da nylig hatt den glede av å se Alias Grace på forhånd. Denne mini-serien var så god at jeg ble nysgjerrig på mer av Margaret Atwood, forfatteren bak bøkene som begge seriene er bygget på. Men mens Alias Grace er relativt tro mot originalen, har regissøren av The Handmaid´s Tale tatt seg en rekke kunstneriske friheter. Serien er rett og slett blitt "for populær" til at det er aktuelt å stoppe mens leken er god. Money talks! Serien har fengslet millioner av seere - i alle fall i den vestlige verden. (I rettferdighetens navn: forfatteren er sterkt involvert i produksjonen av serien.)

Den herskende klasse av kvinner som venter på at Handmaidene skal
føde barn for dem.

I denne dystopien finner det sted en amerikansk borgerkrig, som ender med et totalitært regime av det religiøse slaget. Alle fertile kvinner tas til fange og blir såkalte "Handmaids". Deres oppgave er å føde barn for den religiøse makteliten. Vi følger June Osborne (spilt av Elisabeth Moss) og ser det meste gjennom hennes blikk. De mest grusomme ting skjer med kvinnene og de som ikke adlyder maktelitens ordre. Serien er både velspilt, spennende og tankevekkende. 

De to første sesongene er vist på HBO Nordic, og det er antatt at sesong tre kommer i april 2019.

De israelske undercover-agentene i Fauda. 

Da det ikke var flere episoder av Handmaid´s Tale å få tak i, startet jakten på en ny serie som kunne fenge. Etter litt prøving og feiling, der jeg ga opp etter en episode eller to (fordi hovedpersonene ikke engasjerte meg), fant (mannen min og) jeg frem til den israelsk-produserte serien Fuada. Sesong en og to vises på Netflix. 

For å si det sånn: vi ble hektet umiddelbart! Dette er drama fra virkelighetens Israel-Palestina-konflikt, og min påstand er at den viser begge sider av konflikten på en nokså balansert måte. Her får vi nemlig innblikk i lidelsene på begge sider, og vi får se hva vold gjør med menneskene som lever med den i hverdagen sin. Vold avler hevn, som avler mer vold og hevn - uten at det noen gang ender særlig godt ... 

Israelsk undercover-agent forkledd som muslimsk kvinne.

Overgrepene er mange, kjærlighet oppstår på tvers av frontene og lidelsene er ubeskrivelige - enten det er tale om regelrette henrettelser, skytedramaer som tar av eller selvmordsbombere som bruker seg selv som våpen, i mangel på andre virkemidler, brutale avhørsmetoder, svik eller lignende. Hovedrolleinnehaveren Doron Kavillio spilles av Lior Raz, som er en av de to som har laget serien. Serien har høstet gode kritikker og har også vunnet en rekke priser. Det forstår jeg godt, for her får vi alt! Gode skuespillere, mektig dramatikk, innblikk i enkeltpersoners skjebner og ikke minst en forståelse for hvorfor det er så vanskelig å skape fred i dette området av verden. Det mest oppsiktsvekkende med denne israelsk-produserte serien er at den virkelig viser palestinernes skjebne til fulle! 

Sesong tre antas å være klar på Netflix i februar 2019, og episodene vil bli vist frem til mai samme år. 

Jimmy Perez etterforsker nye og gamle drap.

Jeg er Skottland-fan på min hals, og elsker bøker og filmer der handlingen er lagt til dette landet - eller aller helst til noen av øyene. En serie som Shetland måtte mannen min og jeg bare se, siden vi var på Shetland i 2016 og elsket øya! (Jeg har skrevet om vårt besøk på øya i dette blogginnlegget.)

Douglas Henshall spiller etterforsker Jimmy Perez, som står i sentrum i alle de fire sesongene som hittil har kommet, og som er basert på Ann Cleeves bøker. Serien er kåret til beste dramaserie i Storbritannia, og det sier i grunnen alt. Dette er nemlig en kvalitetsserie! Jeg har ikke klart å finne ut om det kommer en femte sesong. Vi så sesong 1-3 på Netflix, og bestilte sesong 4 via Cdon.

Jimmy Perez - her med Shetlands mektige natur som bakteppe.

På mange måter minner handlingen i Shetland en del om dramaet i Peter Mays bøker fra Lewis, en øy i de Ytre Hebridene. (Mannen min og jeg var også der i 2016, og dette har jeg skrevet om i dette blogginnlegget.) Det handler nemlig om gamle hemmeligheter som til slutt kommer opp i dagen, og det er de små forholdene i et øysamfunn som står i fokus. Der alle kjenner alle, og tror de vet alt om alle også. Det skal vise seg at de faktisk ikke gjør det, for i slike småsamfunn vet man å skjule hemmelighetene sine ganske godt - i alle fall en stund. Sjalusi, misunnelse og hat - og av og til forbudt kjærlighet - går igjen. For ikke å si fordommer og utenforskap for dem som ikke helt passer inn. 

Jeg håper virkelig at det kommer mer! Jeg likte nemlig stemningen i serien, jeg engasjerte meg i personene vi ble kjent med og jeg elsket å kjenne igjen steder jeg selv har vært på øya. Denne serien fikk meg til å ønske å dra tilbake til Shetland!

Helt til slutt: Outlander! Du godeste, for en serie! Det er vel nå jeg må innrømme at jeg er litt av en romantiker, for maken til kjærlighet og maken til helt herlig helt skal man virkelig lete lenge etter! Ikke bare er jeg forelsket i Skottland og i serien Outlander, men jeg tror jammen at jeg er aldri så lite betatt av hovedpersonen selv - Sam Heughan, som spiller den råbarske, nydelige og helskjønne Jamie Fraser! 

Sam Heughan - i rollen som Jamie Fraser

OK - man må svelge noen kameler for å akseptere det som skjer i serien, som er basert på bøkene til Diana Gabaldon. Blant annet at Claire Randall (spilt av Caitriona Balfe) kan foreta en tidsreise 200 år tilbake i tid, og ender opp i Skottland i 1743. Ved et uhell tar hun nemlig borti en av steinene ved Graigh na Dun like ved Inverness, og forsvinner ut av sin tid (1945). Ektemannen Frank er fortvilet over konas forsvinning, og gir aldri opp å finne henne - på tross av at onde tunger vil ha det til at hun har stukket av med en annen mann. 

Kjærligheten mellom Jamie og Claire skildres nydelig i denne serien.

Skjebnen fører Claire inn i et arrangert ekteskap med Jamie Fraser, og vi blir vitne til forløpet til Jacobittopprørene og etter hvert slaget om Colloden. Det oppstår en sterk kjærlighet mellom Jamie og Claire, og skildringen av dette kjærlighetsforholdet er svært vakkert. De lever i farlige tider, så det er aldri fred å få ... Kjente og mindre kjente - men autentiske - historiske hendelser er med. Akkurat dette gjør serien mer interessant enn kun selve underholdningsverdien ved den. 

Jeg så de to første sesongene på HBO Nordic, mens jeg så tredje sesong på DVD (som for tiden fås på Platekompaniet). Sesong fire er det Viaplay som har kjøpt rettighetene til. Sesongstart er i begynnelsen av november i år. Jeg kan nesten ikke vente! 

-----------

Jeg håper at jeg har inspirert deg til å finne frem til noen av disse seriene - i jungelen av alt det andre som er tilgjengelig for oss filmentusiaster!

"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 

Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...

Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?

Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...

Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 

Tunellgraverne i aksjon.

"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

"Wolf Hall" (Regissør: Peter Kosminsky)

Filmatisering av Hilary Mantels Tudor-drama!

Opp gjennom årene har jeg sett det meste som har kommet på film om Tudorene generelt og Henrik VIII spesielt. Det er flere ting som tiltrekker. Historien som sådan, alle maktkampene ved hoffet, kostymene og ikke minst middelalder-musikken. Blant de aller mest storslagne seriene som er laget, er "The Tudors" i fire sesonger. Det er nok det nærmeste jeg har kommet serie-avhengighet, for ellers foretrekker jeg definitivt filmer fremfor serier, som det har gått inflasjon i etter min mening. 

Nå har "The Tudors" fått en konkurrent, og det er med TV-serien "Wolf Hall". Med sine seks timers varighet, kan den selvsagt ikke måle seg med den 30 timer lange Tudor-serien. Samtidig er dramaet i "Wolf Hall" mer fortettet, idet det er kongens kamp om å få gifte seg med Anne Boleyn som står i fokus her. I Tudor-serien fikk vi møte samtlige av Henrik VIIIs koner. Og bare for å ha nevnt det med det samme: det er bare to av hans i alt seks koner som ble halshugget. Anne Boleyn var en av dem.

"Wolf Hall" baserer seg på Hilary Mantels romaner "Ulvetid" (på engelsk "Wolf Hall") og "Falkejakten".  "Ulvetid" utkom på engelsk i 2009, mens "Falkejakten" ("Bring up the Bodies") utkom i 2012. Den siste boka i det som er ment å bli en triologi - "The Mirror and the Light" - kommer snart. Dermed ligger det nok an til en oppfølger av filmen "Wolf Hall". Noe annet ville være merkverdig. 

Jeg nevnte middelalder-musikken man alltid får høre i filmer fra denne tidsepoken - 1530-årene. Den foreligger selvsagt som egen CD - "Wolf Hall -  Original Television Soundtrack" - du finner den på Spotify). 

Hilary Mantels romaner "Ulvetid" og "Falkejakten", som "Wolf Hall" er basert på.
Begge bøker er utgitt av Press forlag i Norge. (Foto: RMC)

Mens boka "Ulvetid" starter med at hovedpersonen - Thomas Cromwell (f. 1485 d. 1540) - flykter fra sin voldelige far, starter filmen på et noe senere tidspunkt. Cromwell er godt voksen, men underveis får vi tilbakeblikk til barndommen hans, med en far som livnærte seg som smed og som ikke var helt god i gemyttet. Nå er Thomas Cromwell en av biskop Thomas Wolseys (f. 1473 d. 1530) mest betrodde menn, men det har for lengst begynt å brenne under Wolseys føtter. Han har ikke klart å oppfylle kongens (f. 1491 d. 1547) største ønske, og det er å komme fri fra ekteskapet med Catherine av Aragon (f. 1485 d. 1536). Paven av Rom vil ikke gå med på at ekteskapet er å betrakte som en nullitet. Det er ikke først og fremst kongen som vil ha Wolsey bort, men Anne Boleyn (f. 1501 d. 1536). 

Thomas Cromwell er mang en gang betenkt.

Thomas Cromwell er en meget sympatisk mann, som har skjønt såpass at meningene må han holde for seg selv. Det er det tryggeste. Rundt ham intrigeres det over en lav sko, og det faller ikke så mye som en knappenål til gulvet ved hoffet før "alle" vet det. Tungebåndet sitter løst, og å snakke for mye kan koste dyrt. Det er likevel ikke alle som forstår dette, og prisen de senere må betale, er høy. Det gjelder å være inne med de rette folkene, og mange er dem som får lide fordi de ikke tidsnok skjønner at Anne Boleyn, en arrogant og usympatisk kvinne, snart skal bli den mektigste engelske dronningen England noen gang har hatt. Anne Boleyn på sin side skjønner ikke at hovmod står for fall, og at dette skal komme til å koste henne hodet i en tid hvor hun kunne trengt at noen faktisk likte henne litt. 

Anne Boleyn - en hovmodig kvinne hvis hode etter hvert skal dingle ...

Dramaet rundt ekteskapsinngåelsen med Anne Boleyn og skilsmissen fra Catharine av Aragon førte til brudd med pavekirken i Rom. Kong Henrik VIII ble lyst å bann, og som et motsvar til dette gjorde han seg selv til øverste leder av den engelske kirken. Dette falt mange tungt for brystet, og en av dem som heller gikk til giljotinen for å redde sin sjel enn å redde livet, var Sir Thomas More (f. 1478 d. 1535). (Han var en sterkt motstander av protestantismen. Senere ble han kanonisert som martyr av pavekirken.) 

Den påfuglaktige kongen på ridetur i en av sine vakre kreasjoner

Boleyn-familien levnes liten ære i Hilary Mantels Tudor-drama, mens Thomas Cromwell kommer desto mer sympatisk ut. Cromwell var en mann med mye makt, men som så godt det lot seg gjøre, manøvrerte i det ulente landskapet ved hoffet, der det som var riktig en dag, var svært galt den neste. Anne Boleyn blir mer og med desperat etter som det viser seg at hun ikke klarer å føde kongen en sønn, og blir vitne til hvordan hans interesse for Jane Seymour vokser for hver dag som går. Nå er det henne kongen ønsker å bli kvitt. Thomas Cromwell settes på saken med å finne nok sladder til å felle henne ... 

Så er det slutt også for Anne Boleyn ...

"Wolf Hall" er en storslagen film om noen av de mest dramatiske øyeblikkene i Englands historie. Jeg måtte riktignok bruke litt tid på å vende meg til Damian Lewis som Henrik VIII, fordi han er så ulik alle de andre rolleinnehaverne jeg har sett i diverse Tudor-filmer tidligere. Han går rundt med et fandenivoldsk uttrykk i ansiktet i de fleste scenene, og det passet ikke helt, synes jeg. Den virkelige Henrik VIII var sterkt overvektig og lite kjekk, og han hadde et stinkende leggsår som aldri ville gro. Konene hans var heller ikke spesielt vakre. Uansett - det ville ikke ha gjort seg på film. 

Svært vakre Claire Foy får frem desperasjonen hos Anne Boleyn på en troverdig måte. Dessuten kan jeg nesten ikke få fullrost Mark Rylance i rollen som Thomas Cromwell nok. Man kan bokstavelig talt se samvittighetskvalene i ansiktsrynkene hans. Når han ikke finner noen som er skyldig i tiltalen, finner han folk som er skyldige i andre ting. Straff fortjener de i alle fall, og da er det kanskje ikke så galt om de må få hodet sitt kuttet av likevel ... ? Der han blir vitne til urett, gjør han det han kan for å få kongen på andre tanker. Men han vet å gi seg i tide - før han selv risikerer noe. 

Det non-verbale spillet ved hoffet, der det alltid er øyne som får med seg den minste lille ting, er fornøyelig - om man kan si det slik. Filmkulissene - Englands mange slott - gir det hele en følelse av autentisitet. Kostymene er helt utrolige - og vakrest av alle er dem kongen selv går rundt i. Dessuten vil jeg fremheve selve filmingen, som selv i de mørkeste rom gir akkurat det lyset som skal til for å gi scenene et magisk skjær. 

Så spennende var denne TV-serien at samtlige episoder - seks i alt - ble sett i et eneste strekk. Alt annet ble lagt til side - det nyttet ikke å slutte før siste episode var sett. 

Denne TV-serien anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Wolf Hall

Nasjonalitet: England

Sjanger: Drama

Skuespillere: Mark Rylance (Thomas Cromwell), Damian Lewis (Henry VIII of England), Claire Foy (Anne Boleyn), Bernard Hill (Thomas Howard, Duke of Norfolk), Anton Lesser (Thomas More), Mark Gatiss (Stephen Gardiner), Mathieu Amalric (Eustace Chapuys), Joanne Whalley (Catherine of Aragon), Jonathan Pryce (Thomas Wolsey), Thomas Brodie-Sangster (Ralph Sadler), Tom Holland (Gregory Cromwell), Harry Lloyd (Harry Percy), Jessica Raine (Jane Boleyn), Saskia Reeves (Johane Williamson), Charity Wakefield (Mary Boleyn) m.fl.

Spilletid: 6 timer

"Broen - sesong 2" (Regissører: Henrik Georgsson m.fl.)

Skuffende fra ende til annen

Omsider har jeg sett serien som "alle" snakker om! Riktignok har jeg hoppet over sesong I, som noen mener er den aller beste, men herom strides man visst, ut fra hva jeg har fått med meg. Jeg er i alle fall innforstått med at denne mangelen kan ha påvirket mitt syn på seriens sesong II, fordi dette nødvendigvis kan ha medført at jeg har gått glipp av noen poenger - skjønt mannen min forsøkte å kompensere for dette så godt det lot seg gjøre underveis. 

Innledningsvis i sesong II får vi i tilbakeblikk vite bakgrunnen for at det er Jens Hansen og ikke Martin Rohde som har havnet i kasjotten pga. drap. Jens sin kone var nemlig utro med Martin, og som hevn drepte Jens Martins sønn. Begge hadde svært gode grunner til å ta livet av hverandre for å si det sånn, men i det avgjørende øyeblikk griper altså Saga Norén inn og forhindrer dette. Martin Rohde jobber for øvrig for København-politiet, mens Saga Norén jobber for Malmö-politiet, men grensen mellom Sverige og Danmark tar ikke de kriminelle hensyn til, så her fartes det frem og tilbake over Øresundbroen i ett eneste kjør, i epiode etter episode. 

Idet sesong II er i gang får vi vite at Martins ekteskap med Mette har havarert - antakelig både på grunn av utroskapen og den prisen dette har hatt i form av en død sønn. Martin håper hele tiden at han skal få komme tilbake til Mette, og dette fører bl.a. til at han avslår alle forsøk på kurtise fra et par kollegaer, deriblant fra sin sjef. Martin skjønner at dersom han skal komme over det som har skjedd, må han få Jens ut av hodet. Dette "løser" han ved å besøke Jens i fengselet ... 

Sentralt i Broen 2 står miljøaktivister, og rekken av lik vil liksom ingen ende ta. Enten det er tale om neddopede og pestbefengte mennesker ombord i et skip som styrer mot pilarene i Øresundbroen, noen gamle lik som dukker opp i en båt som ble senket for mangfoldige år siden, lik som er oppløst i lut (eller var det syre?) i tønner, folk som dør etter å ha spist abonnements-frukt på jobben eller en brillebefengt bror som blir kvalt av sin kone etter at han selv har forsøkt å ta livet av søsteren han elsker på et incestiøst vis (heldigvis en enveis affære). En søster visst ry han hele sitt liv har forsøkt å beskytte, og som er døende av langtkommen kreft, men som kun ser det udugelige i ham ... Mens kona, som skal vise seg å være langt smartere enn man først skulle tro, har større planer i gjære ... 

I denne dansk-svensk produserte TV-serien dukker vår egen råkjekke Jakob Oftebro opp, sist sett i rollen som møllersønnen Johannes i Ibsendramaet "Victoria". Her opptrer han i rollen som en miljøavktivist som mener at målet helliger et hvert middel, og hvis motiver det er all grunn til å stille spørsmål ved når han bokstavelig talt gliser av synet av en overtent bil som han selv har satt fyr på. At den tandre møllersønnen skulle kle å spille en nærmest psykopatisk rolle, sier noe om skuespillertalentet han er i besittelse av! 

Fullt så begeistret ble jeg imidlertid ikke for Saga Norén-rollen er jeg redd. Politikvinnen med helt umiskjennelige Asperger-trekk, og som liksom skal bære hele serien - nei her ble det for mye Stieg Larsson-Lisbeth-Salander etter min smak. Den idéen er allerede brukt og oppbrukt! Ikke ble det dypt psykologisk heller. Riktignok forsøkes det å tegne et bilde av en interessant rollefigur, som tidligere har gjennomgått de verste traumer med en mor med diagnosen munchausen by proxy og en søster som hun så vidt fikk reddet unna foreldrenes grep, bare for å oppleve at hun likevel tok sitt eget liv ... Som om dette skulle kunne forklare hennes Aspergers og gjennomgående dårlige evne til å takle mellommenneskelige relasjoner ... Dette ble irriterende i stedet for interessant, synes jeg. 

Og skuffet ble jeg også over Kim Bonias rolletolkning av Martin Rohde. Bodnia har tidligere levert en rekke interessante rolletolkninger, men i Broen synes jeg han stort sett opptrådte med åpen munn, og som en som liksom aldri riktig skjønner at Saga Norén ikke er helt vanlig eller har vanlige reaksjonsmønstre. Så dum kan man vel ikke være når man jobber som politi?

Det legges underveis ut mange interessante tråder, som bygger opp til et formidabelt plott, men når løsningen på det ene etter det andre stort sett finner sted foran dataskjermen og ikke ute i det virkelige liv, hvor gjerningsmennene og -kvinnene i handling kunne avsløre seg selv, opplevde jeg også dette som uinteressant og konstruert. Dessuten er det litt for mange rett og slett elendige skuespillerprestasjoner her. Som han som - jeg husker ikke navnet i farten - eier skipet som kolliderer med en av pilarene i Øresundbroen - og som stort sett møter de mest alvorlige anklager med et antydningens smil på lur. Han virker ikke det grann fortvilet - og det hele står derfor heller ikke til troende. I det hele tatt er det så mange klisjéer ute og går og så mange stereotype fremstillinger av mennesker i denne serien at jeg sjelden har opplevd maken! 

Så hva var det som gjorde at jeg likevel orket å se alle de ti episodene? Kanskje først og fremst forventningene om at serien skulle ta seg opp etter hvert. Og leting etter hva det nå var som skulle være så bra med denne serien. Joda, det var selvfølgelig spennende underveis - så pass at alle cliff-hangerne fremtvang et ønske om å se neste episode og neste episode og neste episode ... Og da er vi vel ved kjernen av mange slike serier, slik jeg opplever det. Sterkt avhengighetsskapende, stor underholdningsverdi - men svært lite mer. Man sitter på mange måter tilbake med en tom følelse - en følelse av å ha kastet bort tiden sin. Dette var semre greier!

Eller kanskje jeg heller bør konkludere med at dette ikke er my cup of tea?

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Broen
Nasjonalitet: Sverige, Danmark
Genre: Thriller 
Skuespillere: Sofia Helin (Saga Norén), Kim Bodnia (Martin Rohde), Dag Malmberg (Hans Petterson), Rafael Pettersson (John), Puk Scharbau (Mette Rohde), Sarah Boberg (Lillian), Jakob Oftebro (Mads Nielsen) m.fl.
Spilletid: 10 timer 

"I all evighet"/"World Without End" (Regissør: Michael Caton-Jones)

Frittstående fortsettelse av Ken Folletts "Stormens tid"

I denne frittstående fortsettelsen av "Stormens tid" møter vi etterkommerne av hovedpersonene i den første serien - nesten 200 år etter. Også her finner handlingen sted i den fiktive byen Kingsbridge, og sentrum for det meste av det som skjer er nå den ferdigbygde katedralen (som var under oppføring i "Stormens tid"). 

Innledningsvis får vi se at kongen av England, Edvard II (som regjerte i England i perioden 1307 - 1327), blir avsatt av dronningen og kastet i fengsel. Hvorfor får vi først vite senere. 

To unge brødre - Merthin og Ralph - lekesloss ute i skogen ikke langt fra Kingsbridge, da de plutselig blir vitne til et oppgjør som ender med at to av tre menn dør. Den overlevende - angivelig Thomas Langley - trygler guttene om å hjelpe ham. De tar ham med til Kingsbridge, hvor Langley ønsker å bli munk og trekke seg tilbake fra alt verdslig liv. Han forteller samtidig at han bærer på en hemmelighet som dersom han dør, vil bli offentliggjort. Brødrene sverger på at de ikke skal fortelle dette til noen. Etter dette begynner en meget urolig tid for menneskene i Kingsbridge, noe som skal vise seg å ha sammenheng med den nye munken. 

Merthin og Ralphs veier skilles den dagen Ralph blir plukket ut til å være soldat i Rolands -jarlen av Shiring - hær. Mens Merthin livnærer seg på håndtverksarbeider og er forelsket i Caris, kvinnen han håper at han en dag skal få, reiser Ralph ut i den store verden og kriger mot Frankrike i det som senere har blitt kalt 100 års-krigen (fra 1337 - 1453). Her tjenestegjør han for den nye kongen - Edvard III (som regjerte fra 1327 til 1377). Vi introduseres for flere skikkelser, bl.a. fattigjenta Gwenda som mot alle odds får sin Wulfric, men som erfarer at livet skal bli alt annet enn lett fordi livegne ikke har lov til å flytte hvor de vil og er prisgitt den despoten de måtte tilhøre. Vi møter også Caris´fetter Godwyn, hvis mor er meget maktsyk og gjør alt som står i hennes makt for å få sønnen opp og frem her i verden. Og Kingsbridge´s ulykke er at Godwyn en dag blir prior i katedralen, og da begynner ulykkene for alvor å stå i kø for beboerne i byen ... Og midt opp i alt elendet dukker svartedauen opp (mellom 1348 og 1350), en pest som tok livet av et sted mellom 75 og 200 millioner mennesker i Europa - dvs. ca. 1/3 av alle som levde på den tiden. Og Caris, som forsøker å forbedre folks helsesituasjon på den tiden, og bl.a. ønsker å avvikle bruken av jordomslag på åpne sår, blir plutselig anklaget som heks og tvinges til å gå i kloster for å unngå å bli brent. Og selv om kjærligheten mellom henne og Merthin er av det virkelig solide slaget, spørs det hvor lenge han er villig til å vente på henne ... Og hvem er egentlig denne Thomas Langley når det kommer til stykket? Vi blir vitne til et gryende opprør blant bøndene, som nekter å underkaste seg føydalherrene sine - særlig når de ikke en gang får mat nok til å overleve ... 

Jeg elsket "Stormens tid", men opplevde at oppfølgeren "I all evighet" var en hel del svakere. Ikke bare hadde jeg litt problemer med å tro på at mange av dialogene og hendelsene kunne ha funnet sted slik samfunnet var på den tiden, men de fleste personene i serien fremsto dessuten som stereotype og endimmensjonale. Når det først skal lages historiske dramaer fra middelalderen, foretrekker i alle fall jeg at de så langt som mulig fremstår som historisk korrekte - ikke bare i det ytre, men også i forhold til rammevilkårene menneskene levde under, mens historien som sådan gjerne kan være fiktiv. Ken Folletts dramaer inneholder f.eks. sterke kvinneskikkelser, som alle tillegges avgjørende betydning for det som skjer. Men hvor frie var egentlig kvinnene på den tiden? Jeg reagerer også på at mennesker bare kunne komme med en påstand, og så fikk den helt umiddelbart avgjørende betydning for liv og død for dem det gjaldt. Folk var vel ikke dumme den gangen, og hadde vel peiling på intrigemakeri og konspirasjoner? Ikke én gang i serien opplevde jeg at noen stilte spørsmål ved ektheten av ulike påstander, eller hva slags hensikter som lå bak. Menneskene i serien var enten gode eller onde, og var de f.eks. først onde, var det heller ikke grenser for deres ondskap. Dermed ble de også svært forutsigbare. Kunne kvinner brennes som heks etter at kun én geisterlig påsto at de var i ledtok med djevelen, og var det "så enkelt" å slippe unna hekseprosessen at man "bare" kunne bli nonne, og så var man fri? Hmmm ... Nei, dette klarte jeg ikke helt å leve meg inn i denne gangen. Men bevares: dersom man kun ønsker noen timers underholdning uten tanke for hva som realistisk sett kunne skje på den tiden, så er filmen helt ok, den! Her er det i alle fall et utall av intriger, hvor ingenting er slik det først kan se ut som. Jeg ender i alle fall med terningkast fire - et svakt sådan. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: World Without End
Nasjonalitet: Tyskland, Canada
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Cynthia Nixon (Petranilla), Miranda Richardson (Mor Cecilia), Ben Chaplin (Sir Thomas Langley), Peter Firth (Roland), Charlotte Riley (Caris), Tom Weston-Jones (Merthin), Rupert Evans (Godwyn), Nora von Waldstätten (Gwenda), Oliver Jackson-Cohen (Ralph) m.fl.
Spilletid: 6 t 14 min.

Dronning Isabella avsetter kong Edvard II og lar ham arrestere

Hvem er han egentlig, Sir Robert Langley?

Caris søker trøst hos tanten Petranilla, som tar livet av alle som kommer i veien
for henne og sønnen Godwyn

Den fanatiske og gjennomonde prioren Godwyn

"The Borgias" - sesong 2 (Regissør: Neil Jordan m.fl.)

Om Borgiafamiliens oppstigning og fall på slutten av 1400-tallets Italia

Serien om Borgias går over to sesonger, og består av 19 episoder. I første sesong var vi vitne til hvordan Rodrigo Borgias ved hjelp av kløkt og sluhet tilranet seg pavemakten i 1492 - en makt han skulle beholde frem til 1503. Som pave Alexander Sextus med kone og fire barn (som snart ble til tre), var han nødt til å skille seg fra sin kone for å leve i sølibat. Like fullt skulle han bli den paven som for ettertiden huskes som den mest korrumperte og umoralske av dem alle. 

Pavens tre barn - Cesare, Giovanni og Lucrezia - skulle komme til å få sentral betydning i årene som fulgte mens pave Alexander Sexus satt ved makten. Datteren Lucrezia var gudsbenådet vakker, og henne ønsket paven å gifte bort til erkefienden Giovanni Sforza, i håp om å skape en allianse. I sesong 1 fikk vi se hvilken tragedie dette innebar for Lucrezia, som på bryllupsnatten ble voldtatt av sin ektemann, fordi han var avsindig av raseri pga. sin impotens. Senere tok hun en stallgutt som elsker - en forbindelse som fikk som resultat at hun fødte en sønn. Elskeren skulle imidlertid komme til å betale en høy pris for denne forbindelsen. 

Paven utnevnte sønnen Giovanni til hærfører og Cesare som kardinal - dette for å sikre seg kontroll over landets to viktigste maktområder. Vi må huske på at Italia på denne tiden ikke var samlet til et rike, og at paven i likhet med mange andre var å regne som en slags småkonge for sitt område av landet. Han var mao. ikke bare hersker innenfor den katolske kirken. Etter hvert vokste det frem et hat mellom brødrene Giovanni og Cesare, og kun farens - dvs. pavens - iherdige kamp for å opprettholde fred og fordragelighet innad i familien, forhindret at brødrene gikk løs på hverandre på et tidligere tidspunkt ... 

I mens hadde Lucrezia kommet hjem igjen til familien etter sitt mislykkede ekteskap, og hennes fyrrige spanske blod gjorde at hun ikke hadde tenkt å finne seg i å bli giftet bort til den første og den beste. Farens iherdige forsøk på å få henne til å forstå at hele familiens ære og trygghet sto og falt på at de fikk henne godt gift, fikk henne ikke til å endre oppfatning. 

Hatet mellom Borgia-familien og Sforza-familien ble ikke mindre etter at Cesare tok et oppgjør med Giovanni Sforza, men i motsetning til broren Giovanni hadde han hodet med seg når han tok sine beslutninger. Lenge før begrepet psykologisk krigføring var oppfunnet, brukte han det han hadde av kløkt og klokskap for å unngå krig med franskmennene. Og paven hadde virkelig nok med å håndtere det indre opprøret som var i ferd med å bygge seg opp i Rom, som en direkte følge av hans egen dårskap og horing med alt som beveget seg i skjørt i hans nærhet, om han ikke også skulle måtte forholde seg til trusler utenfra. 

Alle annerledes tenkende ble torturert og sperret inne før de ble drept, og det fantes virkelig ingen grenser for utspekulerte metoder for å fremkalle smerter og pinsler for ofrene. Samtidig skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før pave Alexander Sextus´tid er over, og at hans omvendelse til et mer nøysomt og kysk liv etter at at taket i en kirke nesten dreper ham, kommer for sent ... Her planlegges opprør, giftdrap og kupp, og spørsmålet er etter hvert hvem som først klarer å ta paven av dage ... 

Selv om serien om Borgias ikke er 100 % historisk korrekt, handler den om en pave som rent faktisk har levd, og som var meget omstridt pga. sin livsførsel. Som alltid er det imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om absolutt alt ved hans ettermæle er i overensstemmelse med virkeligheten, fordi det først og fremst er hans fiender som har skrevet historien. Her som i sesong 1 har i alle fall produsenten lykkes i å lage et storslagent drama som holder seeren i en skrustikke fra første til siste episode, med en dramaturgi og en spenning som gjør at man blir helt avhengig og bare må se en epiode til - og enda en og enda en til ... Den eneste virkelig kjente skuespilleren som opptrer i serien, er Jeremy Irons, men de øvrige skuespillerne gjør også flotte rolletolkninger. Her er det duket for intriger, hete elskovsscener mellom vakre mennesker, en ondskap som ikke kjenner noen grenser og et begjær som er til besvær for dem dette gjelder. Og selv om det var ålreit at alle plottene på en måte fant sin løsning til slutt, beklager jeg sterkt at det ikke er en sesong nr. 3 ... Jeg gir terningkast fem til denne serien! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Borgias - the original crime family: Season 2
Nasjonalitet: Canada, Irland, Ungarn
Genre: Drama, TV-serie
Skuespillere: Jeremy Irons (Rodrigo Borgia - pave Alexander Sextus), François Arnaud (Cesare Borgia), Holliday Grainger (Lucrezia Borgia), Lotte Verbeek (Giulia Farnese), David Oakes (Juan Borgia), Ronan Vibert (Giovanni Sforza), Sean Harris (Micheletto), Michel Müller (Kong Karl VIII av Frankrike), Luke Pasqualino (Paulo), Peter Sullivan (Cardinal Ascanio Sforza) m.fl.
Spilletid: 8 t 17 min.

Cesare

Lucrezia og Cesare

Paven og hans elskerinne

Lucrezia og hennes sønn