Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Nobels litteraturpris. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Nobels litteraturpris. Vis alle innlegg

tirsdag 3. oktober 2017

Hvem får Nobelprisen i litteratur i 2017?


Hvem får Nobelprisen i litteratur i år?


Hvert eneste år er den mye engasjement rundt spørsmålet om hvem som vinner Nobelprisen i litteratur. Jeg er en av dem som venter spent på kåringen, og som i grunnen blir like overrasket hvert eneste år. Til dags dato har jeg ikke engang vært i nærheten av å gjette på riktig kandidat. Så hvorfor fortsette å gjette ... ? Tja, det er noe med at det jo hadde vært moro å gjette riktig - en gang for alle!

Når finner kåringen sted?

Årets kåring finner sted førstkommende torsdag 5. oktober 2017 kl. 13.00. Det er Svenska Akademien som treffer beslutningen.

Tidligere vinnere

I fjor vant Bob Dylan den prestisjefylte prisen, og begrunnelsen var at han var en ”som skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen”. Året før vant hviterussiske Svetlana Aleksijevitsjför hennes mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid”. Og før det igjen vant Patrick Modiano "för den minneskonst varmed han frammanat de ogripbaraste levnadsöden och avtäckt ockupationsårens livsvärld".

Kåringen av Nobelprisvinnere i litteratur påvirker direkte hvilke bøker som settes på dagsorden rundt forbi. Jeg hadde nok aldri lest noen av Patrick Modianos bøker dersom han ikke hadde blitt løftet frem av Svenska Akademien. Antakelig heller ikke Svetlana Aleksijevitsj` bøker ... "Bønn for Tsjernobyl" av Aleksijevitsj gjorde et vanvittig sterkt inntrykk på meg. Jeg kan dessverre ikke si helt det samme om Modianos "Gater i mørke" eller "Så du ikke går deg bort", men også dette er gode bøker rent litterært. Kanskje er Modianos bøker bare litt vanskeligere tilgjengelig?

Hvilke kandidater gjettes det på for tiden?

oddsen gjettes det på mange kandidater for tiden. Toppkandidaten er kenyaneren Ngugi wa Thiong`o. I disse tider kommer flere av hans eldste utgivelser blant annet på norsk. Selv har jeg nylig lest "Elven som skiller". Det ville selvsagt vært sprekt om han fikk prisen i år. Ikke minst fordi det er uhyre sjelden at en farget afrikaner har vunnet prisen, og at det er på tide. Dette ville dessuten vært med på å gjøre Nobelprisen i litteratur mer aktuell for hele verden, og ikke mest for Vesten.

En annen forfatter som det stadig gjettes på, er Haruki Murakami. Jeg er selv en stor fan av Murakami, og har skrevet 10 bokomtaler av hans bøker her på bloggen. Likevel tror jeg ikke han har en sjanse. Grunnen er at Svenska Akademien sjelden har tildelt litteraturprisen til altfor populære samtidsforfattere. Det virker på meg som om det viktig å løfte frem forfatterskap som fortjener mer oppmerksomhet enn det som har blitt dem til del.

Ellers tippes det på Amos Oz, Margareth Atwood, Claudio Magris, Jon Fosse, Adonis, Don Delilo, Philip Roth og Joyce Carol Oates - bare for å nevne noen.

Jeg har prøvd å finne artikler om årets litteraturpris i norske medier, man har ikke funnet noen ting.

Hvem håper jeg skal vinne?

Jeg håper at den spanske forfatteren Javier Marias skal vinne Nobels litteraturpris i år. Jeg har kun lest en av hans bøker tidligere. Den heter "Forelskelsene" og den kom ut på Press forlag i 2011.



Da jeg skrev om "Forelskelsene" her på bloggen i 2012, konkluderte jeg med følgende:

Denne boka er rett og slett et litterært mesterverk! Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som på alle tenkelige vis er mesterlig - både hva gjelder det rent språklige, dypden i personskildringene, plottet, dramaturgien ... kort sagt alt! I den forbindelse er det også på sin plass å trekke frem oversetteren - Kristina Solum - som nødvendigvis må ha gjort en fabelaktig oversetterjobb. Og slutten - den er så finurlig og overraskende at jeg nesten ikke klarte å puste mens jeg leste de siste 5-6 sidene. Her blir det terningkast seks! Og så er det å håpe på at flere av Javier Marias´ bøker blir oversatt - fort!

I oktober utgir Press forlag en ny bok av Marias, og det er "Det onde er begynt". I og med at jeg ikke har lest denne boka enda, vet jeg selvsagt ikke hvilken kvalitet den holder. Men det som skrives om boka i presentasjonen av denne, er lovende:


Javier Marías er en av Spanias største nålevende forfattere, og noe så sjeldent som en forfatter som kombinerer enorm litterær anseelse med stort salg og høy popularitet. De siste årene har Marías også hatt et stort internasjonalt gjennombrudd. Han er stadig nevnt som en aktuell kandidat til Nobelprisen i litteratur.

Det er i alle fall på høy tid at bøkene hans også kommer på norsk! Dersom han skulle få Nobelprisen, vil dette gå veldig mye fortere! Så ja - jeg holder en knapp på ham!


-----------------------------------------

Hvem håper du skal vinne?


Har du noen favoritt? I så fall vil jeg gjerne høre om det! Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet, og så trekker jeg en overraskelse til en av dere.

søndag 4. juni 2017

Orhan Pamuk: "Den naive og den sentimentale romanforfatteren"

Essaysamling om romankunsten

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om Orhan Pamuks siste roman - "Kvinnen med rødt hår" - og hans besøk på Litteraturhuset 24. mai 2017. I alle fall - mens jeg googlet ham opp, kom jeg over denne lille sakprosaboka som gikk fullstendig under min radar da den kom ut på norsk i 2013. Pamuk utga essaysamlingen på engelsk i 2010, med tittelen "The naive and the sentimental novelist". Jeg var ikke sen om å bestille boka fra Bokklubben, og den var så vidt kommet i hus før jeg kastet meg over den. 

"Romaner er våre andre liv. ... Akkurat som i drømme blir vi noen ganger når vi leser romaner så mektig grepet av det ekstraordinære ved det som møter oss, at vi glemmer hvor vi er og forestiller oss at vi selv er midt iblant de oppdiktede hendelsene og menneskene vi støter på. I slike stunder føler vi at den fiktive verdenen vi opplever og finner glede i, er mer virkelig enn selve den virkelige verden. Det at disse andre livene kan forekomme oss virkeligere enn virkeligheten, innebærer ofte at vi erstatter virkeligheten med romaner, eller i det minste at vi blander romanene sammen med det virkelige liv. Men vi klager aldri over denne illusjonen, denne naiviteten. ... Til tross for det vi vet om fiksjon, blir vi irritert og forstyrret dersom en roman ikke opprettholder illusjonen om at den faktisk er på ordentlig." (side 11-12)

Boka inneholder seks essays, som hver tar for seg ulike sider ved romankunsten. Hva skjer egentlig i våre sinn når vi leser romaner, og hvordan forholder det seg med romaner som i tillegg til fiksjon også inneholder elementer fra det virkelige liv, det vil si forfatterens liv? Hva er det som skaper en roman? Persongalleriet, stemningen eller plottet? Og hva vil det si å finne senteret i en roman? Hvor viktig er det at en roman har et senter? Essayene ble skapt som en forelesningsserie på Harvard-universitetet i USA i 2009.

Gjennom eksempler fra verdenslitteraturen belyser Pamuk hva som skjer mellom leser og karakterene i boka. Han trekker blant annet frem Leo Tolstois Anna Karenina, der forfatteren skildrer Annas følelser gjennom landskapene hun betrakter. Dette blir et virkemiddel for å hensette leseren i den rette stemningen. 

Hva mener Pamuk når han snakker om naiv og sentimental skrivekunst? Den naive skrivekunsten handler om romanforfattere som ikke er bevisst de teknikkene de benytter seg av. De skriver spontant. Den sentimentale skrivekunsten handler om å reflektere under skrivingen. "Å være romanforfatter er kunsten å være både naiv og reflekterende samtidig", skriver Pamuk på side 19

"Det virkelige målet på romanens verdi må være evnen til å vekke følelsen av at livet faktisk er akkurat slik. Romaner må ta for seg hovedidéene våre om livet, og de må leses med forventningene om at de vil gjøre det." (side 32

For meg handler dette først og fremst om at en roman må gi meg følelsen av å stemme med virkeligheten, at den har et innhold det er mulig å tro på. Noen av våre store forfattere, som Dostojevskij som Pamuk stadig trekker frem, og som jeg også nylig leste Karl Ove Knausgårds tanker om i hans siste bok "Så mye lengsel på så liten flate", er imidlertid melodramatisk så det holder - og slipper unna med det fordi hans romaner har så mye annet ved seg som har fascinert lesere i utallige år. 

Orhan Pamuk har opplevd at lesere lurer på om det han skriver om, er selvopplevd. "Lesere og forfattere erkjenner og er enige om at romaner verken er fullstendig fri fantasi eller fullstendig faktiske." (side 39)

"Å undre seg over hvilke deler som er basert på levd liv, og hvilke som er oppdiktede, er bare én av gledene vi finner i å lese en roman En annen beslektet glede får vi ved å lese det romanforfatterne sier i forord, på smussomslagene, i intervjuer og memoarer, hvor de prøver å overbevis oss om at livserfaringene deres er produkter av deres fantasi." (side 39)

Parallellene til det siste årets debatter rundt fiksjon og virkelighet i romanene, og dernest etikken i litteraturen, gjør dette essayet - "Herr Pamuk, har alt dette virkelig hendt Dem?" - ekstra pikant å lese. Han avslutter essayet med å påpeke at det spesielt er to typer lesere man skal holde seg langt unna, fordi de er immune mot gledene ved å lese romaner. Den første er den fullstendig naive leseren, som alltid leser en tekst som en selvbiografi eller som en form for fordekt nedtegnelse av livserfaring, samme hvor mange ganger forfatteren gjør dem oppmerksom på at det er en roman de leser. Den andre er er den fullstendig sentimentalt-reflekterende leseren, som mener at alle tekster uansett er konstruerte og fiksjon. (side 55)

I essayet "Litterær karakter, plott, tid" skriver Pamuk følgende på side 70:

"En annen grunn til at jeg elsker kunsten å skrive romaner, er at den tvinger meg til å overskride min egen synsvinkel og bli en annen. Som romanforfatter har jeg identifisert meg med andre og trådt utenfor grensene for selvet mitt, og tilegnet meg en karakter jeg ikke hadde tidligere. I løpet av de siste trettifem årene har jeg ved å skrive romaner og sette meg i andres sted, skapt en mer forfinet og mer kompleks utgave av meg selv."

Pamuk utvikler romanfigurene sine i overensstemmelse med de emnene hans ønsker å undersøke, utforske og fortelle om, og med de livserfaringene han ønsker å konsentrere fantasien og kreativiteten sin om. Her er ulike forfattere åpenbart forskjellige, for jeg har hørt forfattere fortelle at de ikke aner i hvilken retning skrivingen vil trekke dem, mens andre har skissene klar på forhånd og nærmest "bare" fyller ut. 

Årsaken til at vi til syvende og sist elsker visse romaner er fordi vi har lagt ned et så stort fantasiarbeid i dem, påpeker Pamuk. "Det er derfor vi holder fast ved de romanene, med sider fulle av eselører og bretter." (side 128) Akkurat dette opplevde jeg som så fint å lese! For det er helt OK å legge inn egne preferanser i en bok, selv om skillelinjene mellom hva forfatteren har antydet i romanen (oftest betegnet som "undertekst", uten at Pamuk bruker dette begrepet) og leserens fantasi kan bli vanskelig å trekke helt tydelig. En roman som får ulike lesere til å tolke den i forskjellige retninger, har jeg snarere tenkt på som en styrke og en kvalitet, enn at dette representerer feil ved lesningen og underforstått at romanen har mangler. Og hva er den store forskjellen på lese f.eks. en roman av Roy Jacobsen om øyfolket på Helgelandskysten med bestemte øyne fordi man tilfeldigvis har en bestemor fra Helgelandskysten, kontra å lese en roman om mislykket kjærlighet med høy gjenkjennelsesfaktor (selv om man ikke er bevisst på gjenkjennelsen)? Alle vi lesere leser romanene vi får i hendene med de preferansene vi tilfeldigvis måtte ha fått så langt i livet - verken mer eller mindre. Gjenkjennelse er en stor del av årsaken til at noen romaner går rett hjem, mens andre ikke gjør det. 

"Innsatsen vi gjør for å lese og visualisere en roman er forbundet med ønsket vårt om å være spesiell og om å skille oss ut fra andre mennesker. Og denne følelsen knytter seg til ønsket vårt om å identifisere oss med romanens karakter, som har liv som er annerledes enn vårt eget. Når vi leser Ulysses, føler vi oss vel, først og fremst fordi vi forsøker å identifisere oss med karakterene, som har liv, drømmer, omgivelser, redsler, planer og tradisjoner som er så forskjellige fra våre egne. Men så forsterkes denne følelsen fordi vi er klar over at vi er i ferd med å lese en "vanskelig" roman - og et eller annet sted i bakhodet føler vi at vi holder på med en aktivitet som gjør at vi utmerker oss. Når vi leser et verk av en utfordrende forfatter som Joyce, er en del av hjernen vår travelt opptatt med å berømme oss selv fordi vi leser en forfatter som Joyce." (side 129)

Ja, tenker jeg. Samtidig er det noe med at det ikke bare handler om å lese "vanskelige" forfattere som Joyce og Proust. Men hva er poenget dersom man som leser ikke forstår disse bøkene? Da har man kanskje i høyden bokstavert seg gjennom dem, men lite forstått ... Bortkastet tid og energi, tenker jeg. Kanskje må man lese seg opp først, og så ta skrittene gradvis i retning av mer avansert litteratur. I alle fall dersom man ønsker å få utbytte av lesningen! Ellers blir det som å skulle lære seg opera, og starte med Wagner først. Noen hver kan jo miste motet før man har begynt ... 

Pamuk reflekterer over forskjellene ved å skrive bøker i et land der det lesende publikum er begrenset, og Vestens forfattere som skriver med den største selvfølge, uten særlig fokus på hvem leserne er. Spenningen ved å komme med samfunnskritikk for eksempel ... 

Hva er senteret eller emnet i en roman? Her nevner Pamuk Melvilles klassiker "Moby-Dick":

"I begynnelsen tror kanskje leseren at emnet er hvalfangerens anstrengende liv." De første kapitlene i Moby-Dick er virkelig som en samfunnskritisk roman eller til og med en avisreportasje, spekket med detaljer om hvalfangst og hvalfangerens liv. "Men så," skriver Borges, begynner vi å tenke at "emnet er kaptein Ahabs galskap, oppsatt som han er på å forfølge og tilintetgjøre den hvite hvalen." Og i de midtre kapitlene er Moby-Dick som en psykologisk roman, som analyserer den enestående karakteren til en mektig mann som er fylt av besatt raseri. Til sist påminner Borges oss om at det virkelige emnet og senteret er noe helt annet: "Historien vokser side for side inntil den får kosmiske dimensjoner." (side 144)

Hva som er tillatt i en roman har også endret seg over tid. Her kan man ta med lister og fortegnelser, merkelige dikt og utdrag fra andre romaner, essay om historie og vitenskap, digresjoner og anekdoter og ellers hva som måtte ramle forfatteren inn. Han nevner blant annet romaner som "Livet bruksanvisning" av Georges Perec, "Tilværelsens uutholdelige letthet" av Milan Kundera, "Tante Julia og han som skriver" av Mario Vargas Llosa ... (Linkene peker til mine omtaler av bøkene.)

"Å lese en roman er å utføre den samme operasjonen baklengs. Det eneste forfatteren og leseren plasserer imellom seg, er romanteksten, som om den var en underholdende form for sjakkbrett. Enhver leser ser for seg teksten på sin egen måte og leter etter senteret hvor enn det passer ham." (side 157)

Det har vært en fornøyelse å lese essayene i "Den naive og sentimentale romanforfatteren", der Orhan Pamuk tar for seg de fleste sider ved romankunsten - både fra forfatterens og leserens ståsted. Underveis har han hentet frem bøker fra verdenslitteraturen, som han har analysert for å få frem poengene sine. Det være seg "Anna Karenina", "Moby-Dick", "Don Quijote", "De besatte" ... Han kommer også inn på sine egne bøker, som "Svart bok", "Mitt navn er Karmosin", "Snø" og "Uskyldighetens museum". Jeg opplevde for øvrig essaysamlingen som rimelig greit tilgjengelig, og som interessant for alle som ønsker å dypdykke inn i hvilke bestanddeler en roman har, hvilke virkemidler forfattere spiller på, ulike fortellerståsteder (noen historier fortelles "innenfra" og andre "utenfra" og dette påvirker perspektivene i romanen) og hva som gjør at vi blir følelsesmessig berørt av en roman. Han går langt i å gi leseren kredit for opplevelsen av bøkene, der vi selvsagt tar med oss eget tankegods, egne opplevelser og livserfaring inn i lesningen. Ingenting er mindre verdt eller feil. Så prøver selvsagt de fleste forfattere i intervjuer å lede leserne i en spesiell retning, men dette kan uansett ikke konkurrere med leserens egne leseropplevelser. Det viktigste en forfatter kan få til er å skape en stemning, og dette mener han går foran selve plottet. Jeg kjente at dette ga god klangbunn i meg selv. 

Jeg anbefaler essaysamlingen varmt!

Utgitt på engelsk: 2010
Originaltittel: The naive and the sentimental novelist
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Cora Skylstad 
Antall sider: 182
ISBN: 978-82-05-41651
Boka har jeg kjøpt selv


Orhan Pamuk (Bildet har jeg tatt selv)

onsdag 7. oktober 2015

Hvem tror du vinner Nobelprisen i litteratur i år?

Hvert eneste år spekulerer bokelskere på hvem som blir årets vinner av den virkelig mest høythengende litteraturprisen av dem alle, nemlig Nobels litteraturpris! I tillegg gambles det over en lav sko og opereres med odds, slik som på denne nettsiden. (Alle linker nedenfor fører til mine egne omtaler av aktuelle forfatteres bøker her på bloggen.)


Ian McEwan - får han Nobels litteraturpris i år? (Foto: RMC)
Blir det Ian McEwan? Eller kanskje Haruki Murakami? Kanskje er det endelig Philip Roths tur, eller kanskje Péter Nádas? Sistnevnte var en av de mer hete kandidatene i fjor, og uansett hva oddsen indikerer, må vi vel kunne si at han neppe er mindre aktuell i år. Hva med spanske Javier Marias, en forfatter som knapt er oversatt til norsk? Dét ville lignet svenska akademien å tildele prisen nettopp til en slik forfatter! Det har de jo gjort i noen år, som om det er ekstra morsomt å trekke frem en vinner som absolutt ingen har gjettet på tidligere ... Eller knapt hørt om ...

Studerer man oddsen nærmere, slår navn som Hilary Mantel, Joan Didion, Margaret Atwood, Richard Ford, Umberto Eco, Daniel Kahneman, Cormac McCarthy, Yan Lianke, Karl Ove Knausgård, Rohinton Mistry og Merethe Lindstrøm imot en. For ikke å snakke om Milan Kundera, Amos Oz, Claudio Magris, Colm Toibin, Peter Handke og Jon Fosse ... Eller Joyce Carol Oates, Salman Rushdie, Don De Lillo og Kjell Askildsen? Og da er ikke en gang Assia Djebar nevnt.

I fjor var jeg til stede under et arrangement hos Aschehoug forlag, hvor Gabi Gleichmann hadde et innlegg om de to heteste kandidatene han tippet det året; Péter Nádas og Assia Djebar. Jeg hadde dessuten en liten uhøytidelig konkurranse på bloggen min, der det gjaldt å tippe hvem Nobels litteraturpris i 2014 ville gå til. Ingen gjettet den gangen at Patrick Modiano skulle stikke av med den gjeve prisen. For hvem hadde nå hørt om ham?

I den grad man kan si at det går en slags rød tråd gjennom foregående års Nobelpristildelinger, så må det være at prisen ofte går til forfattere av typisk eksistensiell litteratur. Prisvinnerne er dessuten noe opp i årene. Nettopp av den grunn tror jeg at en del av navnene på listen ovenfor faller bort. En forfatter jeg f.eks. gjerne skulle sett flere oversettelser til norsk fra, er Javier Marias. Han er imidlertid mest sannsynlig for ung, født som han er i 1951. Og er han for ung, så kan vi vel uten videre konkludere med at vår egen Karl Ove Knausgård (f. 1968) ikke har en sjanse. Ikke enda. Svenskene er visstnok heller ikke så begeistret for ham, ut fra hva jeg har forstått. 

Yan Lianke er født i 1958, og selv om han skriver eksistensiell litteratur i bøtter og spann, er også han i yngste laget. Haruki Murakami (f. 1949) skriver nok for lett for akademiets medlemmer, er min påstand. Mens Claudio Magris (f. 1939) har modnet lenge nok. Det samme har Amos Oz, og hans forfatterskap er virkelig blant de mer viktige og spennende i våre dager! (Selv har jeg dessverre lest alt for lite av ham, men en pris ville garantert ført til at jeg hadde prioritert hans forfatterskap høyere.) Akademiet synes å ha sansen for jødeproblematikk og andre verdenskrig - særlig Holocaust-relaterte temaer - og her passer Amos Oz godt inn. Ellers vil jeg trekke frem Assia Djebar (f. 1936) - i år som i fjor. De siste 20 årene er det kun fire kvinner som har fått Nobels litteraturpris. Jeg mener selvsagt ikke at det skal være kjønnskvotering på Nobelprisen, men du godeste! Kvinner skriver også god litteratur! Det må da herrene i svenska akademien være enige i!

Et interessant tips som har dukket opp i det siste er for øvrig kenyanske Ngugi wa Thiong. I løpet av få dager kommer hans roman "Hvetekornet" ut på Bokvennen forlag. 

Da er det bare å smøre seg med tålmodighet til i morgen! 

Hvem tror du blir årets vinner av Nobels litteraturpris?


torsdag 9. oktober 2014

Patrick Modiano er tildelt årets Nobelpris i litteratur!


Så er det altså klart at det er franske Patrick Modiano (f. 1945) som vant årets Nobelpris i litteratur! Begrunnelsen er: "for den minnekunsten han har manet fram de ubegripelige livskjebnene og avdekket okkupasjonsårenes verden med". Videre har Akademien lagt vekt på at Modiano er opptatt av temaer som identitet, skyld, minne og forglemmelighet, uttalte Peter Englund i forbindelse med utdelingen av prisen. Englund uttalte også at Modiano er en Proust for vår tid. 

Jeg har aldri hørt om Patrick Modiano før, og må si at dette kom som en meget stor overraskelse. En gnist av nysgjerrighet er likevel tent da jeg hørte at Modiano er jødisk-fransk og skriver om 2. verdenskrig. Så pass at det første jeg gjorde da vinneren ble annonsert, var å google på nettet for å finne ut om noen av hans bøker er oversatt til norsk. Det jeg fant var tre titler; "Gater i mørke" (1979), "Ungdomstid" (1982) og "Søndager i august" (1988) - alle utgitt på Cappelen i sin tid. Ingen av bøkene er lenger å få tak i. Jeg kastet meg deretter over antikvariat.net, men var for sent ute. De to siste titlene var nettopp solgt. Noen hadde tydeligvis tenkt akkurat det samme som meg. 

Det fine med slike priser er nå uansett at man blir klar over noen store forfatterskap som man kanskje ellers aldri hadde kommet i berøring av. Det er jo i første rekke forfatterskapet som hedres gjennom en slik pris - ikke en spesiell bok - selv om det nok likevel ikke er til å komme forbi at det kan være enkeltbøker som gjør at en forfatter nettopp havner på Svenska Akademiens lister. 

Jeg tar det med knusende ro at bøkene ikke er tilgjengelig akkurat nå, og regner med at forlaget som sitter med rettighetene til de ovenfor nevnte tre bøkene, sørger for at disse blir tilgjengelig i løpet av rekordtid. I tillegg til at flere av hans i alt 27 bokutgivelser i årene 1968 - 2012 blir oversatt til norsk ... (Kun kort tid etter prisutdelingen gikk Cappelen Damm ut og lovet at Patrick Modianos forfatterskap skal gjenutgis, i tillegg til at også flere av hans nyere bøker skal utgis, jf. Cappelen Damm-blogginnlegget i dag.)

Og mens vi venter kan vi jo lese mer om forfatteren på Wikipedia. NRK har dessuten skrevet om saken her. "Den Svenska Akademien fornekter seg ikke", sier NRKs litteraturkritiker Marta Norheim i denne artikkelen. Svenske Dagens Nyheter har dessuten lagt ut et grundig essay om Modiano og hans forhold til Paris på sine nettsider. (Etter at jeg la ut dette innlegget, har Gabi Gleichmann kommet med en kronikk om Modiano i Aftenposten den 11. oktober 2014 med tittelen "Nobelprisvinner med blikket vendt innover". Erik Bjørnskau skrev dessuten kommentaren "Modiano, en mediesky prisvinner - For en som elsker Paris, er Patrick Modianos romaner som et rusmiddel." i Aftenposten den 9. oktober 2014.)

Og bare for å ha nevnt det: Verken Assia Djebar eller Péter Nádas er noe mindre aktuelle kandidater neste år. Snarere tvert i mot! Så det er ingen grunn til å legge deres bøker til side! 



Andre innlegg om Nobelprisvinneren:
- Elida på bloggen My first, my last, my everything - 9. oktober 2014 - Nobelprisen i literatur til ein ukjent franskmann

Gabi Gleichmann snakker om Assia Djebar og Péter Nádas

Gabi Gleichmann (Foto: RMC)
Onsdag ettermiddag 8. oktober 2014 inviterte Gabi og Anette Gleichmann fra Agora Publishing til et foredrag om to av de heteste kandidatene til årets Nobelpris. Senere i dag vil Svenska Akademiens sekretær Peter Englund meddele hvem som faktisk stikker av med denne gjeveste litteraturprisen av dem alle. Blir det en av kandidatene vi fikk høre om i går? Det gjenstår å se ... 

Assia Djebar er fra Algerie, og regnes som en av araberverdenes fremste fortellere, mens Péter Nádas kalles den store ungarske prosaisten. Agora Publishing har begge disse forfatternes bøker på sine utgivelseslister, så det var av den grunn helt naturlig at det er Gabi Gleichmann presenterte disse forfatterne på et arrangement som dette. Foredraget fant sted i Aschehougs flotte kantine. 

Gabi Gleichmann åpnet foredraget med å si at litteraturen har brakt ham i kontakt med de mest vidunderlige damer og herrer, og at han alltid, når han signerer bøker, får klemmer - masse klemmer. Smilende ga han uttrykk for at dette har gitt ham mye glede!

Nå ønsker Gabi Gleichmann å løfte frem Djebar og Nadas! 

Nobelprisen i litteratur:

Men aller først litt om Nobelprisen i litteratur. For noen år siden - nærmere bestemt i 1975 - hadde det ryktes at en italiensk forfatter skulle få prisen. I Italia var det på den tiden bare én forfatter man tenkte hadde en slik sjanse til å vinne, og det var Alberto Moravia. Det var ingen over, ingen ved siden. Derfor ble det arrangert en stor fest i Roma dagen før, nærmest for å forskuttere at Moravia kom til å vinne, og det var ikke måte på fintfolk som var invitert. Så kom overraskelsen dagen etter ... Det var ikke Moravia, men Eugenio Montale, som vant. Ikke bare ble Moravia så skamfull at han ikke viste seg i Roma de nærmeste tre årene, men hele historien viser med all tydelighet hvor uforutberegnelige Svenska Akademien kan være. 


En engasjert foredragsholder snakket varmt om
Assia Djebar og Péter Nádas (Foto: RMC)
De siste tiårene har Nobelprisen i litteratur blitt så prestisjefull at det ikke lenger handler om forfattere, men nasjoner. Det har gjort at det kanskje ikke lenger er fullt så mye tilfeldigheter som rår, hvis man ser bort fra det året italienske Dario Fo fikk prisen da ... En beslutning som vel stort sett bare gledet Dario Fo og Peter Englund, i følge spesielt innvidde. (Men bare for å ha nevnt det - "Flaggermusenes by" av Dario Fo er veldig fin!)

Det er ikke hvem som helst som kan foreslå kandidater til Nobelprisen. Det er en engere krets av personer som er dedikert til dette - blant annet tidligere Nobelprisvinnere. Normalt får Akademien rundt 200 forlag, og etter en grovsorteringsrunde, hvor useriøse forslag forkastes, sitter man som regel igjen med rundt 50 kandidater. Siden mange av bøkene ikke er oversatt til et språk som medlemmene av Akademien behersker, sendes aktuelle forfatters bøker til eksperter i ulike land for analyse og bedømmelse av kvaliteten. Rådene de får blir som regel helt avgjørende i den videre prosessen. 

Rundt 15. februar er kortlisten klar. Den inneholder fem bøker, som Akademiens medlemmer har fått oversatt til et forståelig språk, og så leser medlemmene på spreng frem til sommeren, om jeg har forstått dette rett. 

Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor xx og ikke yy får prisen. Noen ganger skyldes det forhandlinger og kjøpslåing mellom medlemmene, som kan ha sine favoritter som de ønsker å fremme. Som Dario Fo for eksempel. Men ett fellestrekk er det likevel ved de forfattere som kommer på listen, og det er at berømmelsen må være av et visst omfang. F.eks. har Karl Ove Knausgårds berømmelse så langt vært av for kortvarig art til at han har en sjanse, men om 20-30 år kanskje ... ?

Litt om Agora Publishing:

Ekteparet Gabi og Anette startet Agora Publishing for fem år siden. De innså at de store forlagene ikke klarer å få frem alle de store forfattere (og de blir rett og slett ikke oversatt til norsk hvis man ikke tror at de vil selge - min kommentar). De bestemte seg for kun å satse på bøker som ikke er så lett tilgjengelige, på forfattere som har en særskilt pasjon for litteraturen. Den første forfatteren de satset på var Assia Djebar. 

Assia Djebar:

Assia Djebar (f. 1936) het egentlig Fatima-Zohra Imalayen og kommer fra Algerie. Der vokste hun opp med en far som var lærer i en fransk skole. Han var en moderne mann, og han ville ikke låse datteren inn da hun kom i tenårene. I stedet lot han henne få gå på skole, og dette førte til at hun fikk fransk som hovedspråk, på linje med arabisk og berbersk. Som den første algeriske kvinnen gikk hun på universitetet i Frankrike. 

Da Algerie ønsket å løsrive seg fra Frankrike, skjedde ikke dette gjennom forhandlinger, men med en blodig og brutal krig i 1962. Assia Djebar var da 26 år. Allerede i en alder av 21 år utga hun sin første bok "La soif", og det var da hun tok kunstnernavnet Assia Djebar, mest for å unngå sin fars harme. I datidens politiske klima vakte det oppsikt at hun skrev på fransk, dvs. på overgripernes språk. Boka fikk stor oppmerksomhet i Frankrike, særlig på grunn av kvinneperspektivet og hennes sterkt poetiske skrivestil. 


Norske utgivelser av Assia Djebars romaner (Foto: RMC)
Fordi Assia Djebar kritiserte makthaverne i det nå frie Algerie, var hun ikke lenger velkommen der og måtte flykte til Frankrike, der jeg har forstått at hun bor fremdeles den dag i dag. 

Djebar har senere interessert seg for film, og har dessuten laget noen selv. Heller ikke disse filmene er velkomne i Algerie.

På 1980-tallet kom Djebar tilbake til skjønnlitteraturen, og hun skildrer ofte Algerie som en kvinne. I "Kjærligheten. Krigen" voldtas Algerie av Frankrike i 1830, og boka handler om den etter hvert 130 år lange okkupasjonen. Djebar ble i Frankrike meget respektert for sin bok, som er en roman og ikke bekjennelseslitteratur. I boka "Stort er fengselet" følger forfatteren flere skjebner, og hun beskriver hvordan kvinner lever livene sine som i fengsel. "Ingen steder i mitt fars hus" handler om at det ikke er noen plass til henne som kvinne i dette huset. Det er ikke et såret jeg som skriver, og det er bokas styrke. For øvrig har det kommet ut en bok til av Djebar på norsk - "Skyggesøster" - men den er pt. ikke tilgjengelig lenger. Agora Publishing vurderer å gi ut denne på nytt. 

I følge Gabi Gleichmann sier titlene til Assia Djebars romaner alt. Personene i bøkene blir en slags representant for flere, ikke bare en skjebne. Assia Djebar er bl.a. kjent for nye rytmer i tekstene og en ny form for sensibilitet i den arabiske litteraturen. Hun er dessuten den første arabiske kvinnen som har fått plass i det franske akademiet. 

Gabi Gleichmann understreker at bøkene krever at man må jobbe med stoffet. Det er ikke bare å lese side opp og side ned, slik vi er vant med når vi f.eks. leser bestselgere. Stoffet er derimot krevende, men belønningen er at leseren plasseres i en verden man aldri har opplevd før. 

I følge Gleichmann har Akademiet virkelig fått opp øynene for Assia Djebar, og hun har brukt noen tiår på å kvalifisere seg. 

Péter Nádas:

Péter Nádas (f. 1942) er født i Ungarn. Han har alltid hatt problemer med sitt hjemland, nær sagt fra han ble født i en jødisk familie midt under 2. verdenskrig. Hadde det ikke vært for at moren var blond, arisk-utseende og besluttsom, ville han neppe ha overlevd. Moren døde imidlertid tidlig. Faren var en fremstående mann, men på et tidspunkt ble han gjort til syndebukk av kommunistene. Dette gikk så hardt inn på ham at han tok sitt eget liv. Péter var bare 14 år. 

Péter Nádas skriver om brutale ting, som gjør noe med en som leser. I følge Gabi Gleichmann er han meget fotografisk i sine beskrivelser. Han utga sitt første skrift i en alder av 20 år. Det var nesten umulig å få utgitt noe som helst under kommunismen i Ungarn. Sensuren tok nemlig det meste. Men dersom det lyktes en forfatter å få noe utgitt i utlandet først, var det enklere. Dette ble skjebnen til boka som i år foreligger på norsk - "Slutten på en familieroman" (og som jeg også sikret meg i går). Det var svensken Lennart Frick fra forlaget Fripress som først utga boka, som har klare selvbiografiske trekk. 


Norske utgivelser av Péter Nádas´ romaner (foto: RMC)
Ti år senere utkom "Erindringens bok", betegnet av enkelte som verdens beste bok. Den utkom etter veldig mye problemer med myndighetene, og Nádas brukte ti år på å skrive den. I boka følger vi Europas historie gjennom en del tiår, og sånn sett kan den betegnes som en utviklingsroman. 

Som i hans senere triologi "Parallelle historier" har seksualiteten en relativt stor plass i boka. Det unike med Péter Nádas´ beskrivelser av kjønnslivets gleder er det faktisk viktig å ha med seg: dette har vært et stort tabu i litteraturen nærmest i all tid, og det eneste språket man har kjent er gatespråkets grovheter. Så når Péter Nádas klarer å beskrive dette på en måte som det blir stor litteratur av, er det faktisk noe helt unikt. Det var for øvrig etter utgivelsen av denne boka at Péter Nádas havnet på Svenska Akademiens lister. 


En rykende fersk Péter Nádas-utgivelse
på norsk (Foto: RMC)
Triologien "Parallelle historier" brukte Nádas 20 år på å skrive. (Jeg har lest og omtalt den første boka i triologien.) Norge var et av de første landene utenom Ungarn som utga disse bøkene. Handlingen i boka er lagt til Berlin og Budapest og foregår over en 30-40-års periode - frem til murens fall i Berlin i 1989. Som tittelen røper, følger vi flere parallelle historier. Dette som et litterært grep for å beskrive samfunnsutviklingen og epoken fra flere ulike perspektiver. 

Bildet som preger forsiden av bøkene i trilogien er for øvrig tatt i Paris, men det er beskåret på en slik måte at det kunne vært tatt hvor som helst - også i Berlin og/eller Budapest. 

Triologien er språklig krevende, og man bør egentlig lese dem i hvertfall to ganger for å få fullt utbytte av dem, mener Gabi Gleichmann. Det var vel omtrent akkurat det jeg også fant ut da jeg leste det første bindet i trilogien. Stor litteratur er krevende, og krever både tid og engasjement!

Oppsummering:

De som befinner seg på Akademiens lister er litterære "monstre". De griper nye verdener, som er fullkomment unike, og det går ikke an å herme etter dem. De står for seg selv!

Péter Nádas betraktes som en profet i Tyskland. I Ungarn derimot anses han som en pariakaste. Det paradoksale er at under kommunismen visste man hvor grensen gikk i forhold til å kritisere det til en hver tid sittende regime. I dag er dette høyst uklart. Heller ikke Assia Djebar kan noen gang vende tilbake til sitt elskede Algerie ... Dermed er det på sin plass å spørre om det er mulig å skrive stor litteratur når man lever i et land med uforutsigbare myndigheter, hva enten det handler om diktaturer eller annet som ligner, tenker jeg? I alle fall: både Péter Nádas og Assia Djebars betydning er stor! Så gjenstår det å se hva Akademien kommer til om få timer ... I og med at det på et vis ikke lenger handler bare om forfattere, men kanskje først og fremst om land, hender det at landet har to kandidater, og at prisen går til den som er eldst. Dette skjedde i 2002. Da sto valget mellom Péter Nádas og Imre Kertész. Kertész var eldst og fikk prisen - Nádas måtte vente ... 

På spørsmål fra salen om romanens velbefinnende svarte Gleichmann at romanen ikke er død! Det finnes alltid noen som vil fange mer enn noe veldig lite, og som fanger alle aspekter ved livet og universet i sin litteratur. Romanen er et kunstgrep som inneholder alt. Den er et fantastisk instrument som kan speile verden. 

Alle store bøker krever minst to personer; forfatteren og leseren. Og med dette oppfordret Gabi Gleichmann alle til å ta en titt på boktitlene av kveldens forfattere. 

Jeg hadde stor glede av å høre på Gabi Gleichmanns foredrag, som i tillegg til å være interessant også inspirerte sterkt! Jeg ønsker meg flere slike litteratur-foredrag, hvor forlagene trekker frem fortrinnsvis store forfattere som ikke er main-stream og som ikke selger helt av seg selv! 

lørdag 4. oktober 2014

Hvem tror du får Nobels litteraturpris i år?

Vinner Assia Djebar Nobels litteraturpris i 2014?

Hver eneste høst går spekulasjonene høylytt rundt hvem som står for tur til å få Nobels litteraturpris. Denne litteraturprisen er nemlig den gjeveste av dem alle. Én ting er at det er forbundet med mye ære å motta prisen - en annen ting er at det er store pengepremier ute og går. Men det viktigste av alt er kanskje at prisen er internasjonal og favner alle. Konkurransen er med andre ord stor, og når man først vinner, får man en helt annen oppmerksomhet rundt bøkene sine enn når man "bare" vinner en nasjonal litteraturpris. 

I en artikkel om prisen på Wikipedia kan man lese at det av Nobels testamente fremgår at Nobelprisen i litteratur skal gå til "den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning"

Når man tar en titt på listen over dem som har blitt tildelt Nobels litteraturpris i årenes løp, sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatterne som et minimum må skrive om følgende for å ha en reell sjanse til å vinne:

- eksistensielle spørsmål 
- samfunnskritiske spørsmål (opprør i dikataturer - f.eks. Kina, Sør-Amerika)
- kulturelle problemstillinger (rasisme i USA og Sør-Afrika, for eksempel)

At forfatteren er modig og fremdeles bor i det diktaturet hvor han har utgitt samfunnskritiske romaner (gjerne forkledd i en humoristisk drakt), er selvsagt en fordel.
I tillegg holder det selvsagt ikke å ha skrevet én fantastisk bok - man må kunne vise til en jevn produksjon av en hel rekke fantastiske bøker. 

Det jeg selv liker aller best med litteraturprisvinnernes bøker, er at de i all hovedsak handler om viktige ting. Dessuten er man aldri i tvil om at Nobelprisen vier oppmerksomhet til de mest betydelige forfatterne i den moderne verdenslitteraturen. (En oversikt over samtlige vinnere fra 1901 til dags dato og med linker til mine bokomtaler av vinnerne, finner du her i mitt blogginnlegg.)


Min Assia Djebar-samling
Tanken på at det kanskje er Assia Djebar sin tur til å vinne denne gjeve litteraturprisen, har jeg absolutt ikke suget ut av eget bryst. Tvert i mot var den en invitasjon til en litteraturkveld i Aschehougs lokaler den 8. oktober som fikk meg til å våkne opp og tenke ... Den kvelden skal nemlig Gabi Gleichmann presentere to av de heteste kandidatene i år: Assia Djebar, algerisk forfatter og araberverdenens fremste forteller - og Péter Nádas, omtalt som "den store ungarske prosaisten". Begge forfatteres bøker utgis på Agora Publishing, et forlag ledet av Gabi og Anette Gleichmann. 

I utgangspunktet har jeg kun lest en bok av hhv. Djebar og Nádas. Da ovennevnte invitasjon kom, var jeg imidlertid ikke sen om å begynne å lese på bok nr. 2 av Djebar (den hadde jeg allerede), og jeg har også nettopp kjøpt en tredje bok. Jeg holder nemlig en knapp på henne som den heteste kandidaten til prisen i år. Djebar er 78 år (det er med andre ord på høy tid å gi hennes prisen nå!), og hun har utgitt 17 bøker i årenes løp - mange av dem i kategorien modig litteratur, eksistensiell litteratur, samfunnskritisk litteratur, litteratur som omhandler kulturelle konflikter osv. Bøkene hennes handler mao. om viktige ting! Nei, jeg vet at jeg ikke har all verdens grunnlag for selv å mene så altfor mye om det hun har skrevet (bare 1 1/2 bok foreløpig), men ut fra det lille jeg har lest, vet jeg at hun skriver fantastisk. Nydelig setninger, et presist språk, smertelige temaer ... Sånne ting som gjør at bøkene hennes med fordel kan leses flere ganger (bare dette er en kvalitet i seg selv, tenker jeg) - og hvor man kan sitte og kose seg med å lese setninger og avsnitt om igjen for bedre å få tak på hva hun faktisk formidler. Det handler om undertekst, og det handler om å bli utfordret som leser. Hennes litteratur krever en hel del av leseren - slik god litteratur alltid gjør! 

Selv om jeg har gjort meg en del tanker om hvem som fortjener årets Nobelpris i litteratur, synes jeg det er veldig spennende å høre hvem du tenker på som den heteste kandidaten. 

Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet, og bli med på trekningen av en overraskelse! 

Populære innlegg