"The Wind that Shakes the Barley" (Regissør: Ken Loach)

En film om den irske frigjøringskampen

For tiden holder jeg på med et filmprosjekt på bloggen min, der jeg har funnet frem til en rekke irske filmer som det er litt klasse over. Felles for de fleste er at de er noen år gamle. Av den grunn har de ikke vært like enkle å få tak i, men her har Deichmanske Biblioteks samlinger vært til stor hjelp.

"The Wind that Shakes the Barley" (2006) har jeg bestilt på nettet. Det var spesielt tre ting som gjorde at jeg ønsket å eie denne filmen selv. Det ene er at filmen omhandler en viktig del av den irske historien, nemlig løsrivelsen fra Storbritannia. Det andre er at filmen er betegnet som et mesterverk, og at regissøren vant gullpalmen i Cannes for den. Og det tredje er at jeg er veldig begeistret for skuespilleren Cillian Murphy - særlig etter å ha sett TV-serien "Peaky Blinders", hvor han spiller hovedrollen. (Lenken peker til et innlegg hvor jeg har omtalt serien.)

Filmregissøren Ken Loach (f. 1936) er engelsk. Etter å ha bladd gjennom hans filmografi på Wikipedia, var det ikke mange filmene jeg fant ut at jeg hadde sett. Kanskje bare "I, Daniel Blake" (2016) ... Det morsomme med å se film er at man hele tiden blir inspirert til å følge stadig nye spor, som leder til filmer man ellers aldri ville funnet frem til sånn helt uten videre. Jeg har f.eks. notert meg filmene "Kes" (1969), "The Angel´s Share" (2012) og "Sorry We Missed You" (2018) som jeg skal følge opp. Loach er for øvrig kjent for å fange opp sosial urettferdighet i sine filmer, og dette treffer virkelig både publikum og dem som deler ut priser. 

Hovedrolleinnehaveren i herværende film, Cillian Murphy, var bare 30 år da han spilte Dr. Damien O´Donnovan. Opp gjennom årene har jeg sett en rekke av filmene han har medvirket i, og flere har jeg omtalt her på bloggen. Jeg nevner filmer som "On the Edge" (2001), "Intermission" (2003), "Girl with a Pearl Earring" (2003), "Cold Mountain" (2003), "Breakfast at Pluto" (2005), "Inception" (2010), "In the Heart of the Sea" (2015), "The Party" (2017) og "Dunkirk" (2017).

Irland ble en del av Storbritannia i 1801. I 1919 startet en treårig krig for å løsrive Irland fra Storbritannia. Irland fikk selvstyre den 23. desember 1921. Landet ble da delt i to; Irland og Nord-Irland. Irland fikk parlament i Dublin, mens Nord-Irland fikk parlament i Belfast. 

"The Wind that Shakes the Barley" handler om deler av irenes løsrivelsesprosess. Vi befinner oss i Cork og året er 1920. Dr. Damien O´Donovan er nyutdannet lege og er egentlig på vei til London, da han blir vitne til en forferdelig henrettelse av en venn. Det er britiske soldater som står bak. Damiens bror Teddy er med i IRA, og han ønsker at broren skal bli med i frigjøringskampen. Damien har imidlertid ingen tro på at dette er en krig som kan vinnes. Inntil han på ny blir vitne til en hendelse som får ham til å ombestemme seg, og likevel bli. Deretter engasjerer han seg i kampen om å komme fri fra engelskmennenes tyranni. 

I første rekke handler det om å skaffe seg våpen, og det er det engelskmennene som har. Frigjøringskjemperne går bkstavelig talt over lik for å få tak i disse våpnene, og de er villig til å ofre sine egne liv i denne viktige kampen. 

Etter å ha blitt forrådt av en ung gutt blant deres egne, blir hele gjengen arrestert. Teddy blir torturert, men nekter å gi fra seg navnene på andre medlemmer av IRA. Til alt hell får de hjelp til å rømme fra fengselet, og kommer seg i sikkerhet. Han som avslørte dem og kommandanten bak arrestasjonene blir tatt som gisler og deretter henrettet. Damien overtar kommandoen, siden broren er midlertidig satt ut av spill etter torturen. Deretter blir vi vitne til en voldsspiral, der det hevnes fra begge sider. Damiens kjæreste Sinéad blir alvorlig skadet av britiske soldater, som skamklipper henne. 

En anglo-irsk traktat blir undertegnet, men det oppstår splid i gruppen om hvilken betydning dette vil få for et fremtidig fritt, samlet Irland. Dette splitter de to brødrene Damien og Teddy, og det får alvorlige konsekvenser for søskenforholdet. 

"The Wind that Shakes the Barley" er en sterk film, som hører med dersom man ønsker å få innblikk i Irlands nyere historie. Opprinnelig var ikke dette en populær film i England, men etter at den mottok Gullpalmen i Cannes, ble den umulig å overse. Filmen regnes som en av de mest poplulære irske filmene som noen gang er vist i Irland, og den hadde en meget god inntjening. Filmen ble nominert til en rekke priser, og selv om den "bare" vant Gullpalmen og noen få priser til i European Film Awards og Irish Film & Televison Awards, betyr dette mye mtp. visning av filmen i mange land, og også for senere filmproduksjoner av samme regissør.

Når det gjelder filmens tematikk, har jeg lyst til å sitere regissøren (klipp fra Wikipedia): 

Every time a colony wants independence, the questions on the agenda are: a) how do you get the imperialists out, and b) what kind of society do you build? There are usually the bourgeois nationalists who say, 'Let's just change the flag and keep everything as it was.' Then there are the revolutionaries who say, 'Let's change the property laws.' It's always a critical moment.

Det var ikke undertekster på min utgave av filmen, og dette gjorde det tidvis noe vanskelig å følge dialogen - særlig der en bred irsk-engelsk aksent ble benyttet. Det er både mye action og mye dialog i denne filmen, og i perioder kjente jeg litt på at den ble noe lang. For øvrig har jeg forsøkt å finne ut om noen av personene i filmen er autentiske, men det har jeg så langt ikke funnet holdepunkter for. Det foregikk nok mange kamper rundt omkring i Irland under den treårige frihetskampen, og svært mange irer var involvert. 

Filmen er spilt inn i County Cork, og jeg er ganske sikker på at en av scenene er fra katedralen i Cobn. Ellers er det mange flotte scener der den irske naturen utgjør en stemningsfull kulisse. Noe av styrken ved filmen er faktisk at den ikke er overstrødd av kjente filmfjes, fordi dette på en måte gir den mer ekthet. Dette er en film man bør få med seg dersom man er interessert i nyere europeisk historie! 

Anbefales varmt! 

Innspilt: 2006
Originaltittel: The Wind that Shakes the Barley
Norsk tittel: Frihetens pris
Nasjonalitet: England/Irland
Språk: Engelsk og irsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Cillian Murphy (Damien O´Donovan), Pédraic Delenay (Teddy O´Donovan), Liam Cunningham (Dan), Orla Fitzgerald (Sinéad) m.fl.
Spilletid: 126 min.

Ivica Dikić: "Beara"

Viktig bok om folkemordet i Srebrenica

Ivica Dikić (eller Ivica Đikić som navnet skrives) (født 1977) er en prisbelønt bosnisk-kroatisk forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 2003 med romanen "Cirkus Columbia", som senere ble filmatisert. "Beara" er hans tredje roman. 

Jeg har lenge ventet på at det skal komme mer litteratur og filmer om krigen i Jugoslavia på 1990-tallet. Det har forundret meg stort at det har vært så lite å finne. For noen år siden så jeg filmen "As If I´m Not There" som handler om utbruddet av krigen, og jeg har lest Slavenca Drakulic´s bok "Ikke en flue fortred" (2004) som handler om rettsoppgjøret etter krigen. Jeg kom også over Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom" (2009) på en ferietur i Dubrovnik. Den boka er ikke noe mesterverk, men er nå en av de få bøkene jeg kjenner til, og som handler om beleiringen av Dubrovnik. Den er absolutt interessant å få med seg. Steven Galloways bok "The Cellist of Sarajevo" (2009) er derimot en meget godt skrevet bok, og den handler om beleiringen av Sarajevo. Og så må jeg selvsagt nevne Ismail Kadares "Tre sørgesanger fra Kosovo" (1998), hvor han skriver om bakgrunnen for krigen i Jugoslavia (Balkankrigen). Selv om Ivo Andrics uforglemmelige og Nobelprisbelønte bok "Broen over Drina" (1960) ikke handler om krigen i Jugoslavia, tenker jeg at den hører med når jeg nevner relevant litteratur i denne sammenheng. Her får vi nemlig med oss historien som ligger bak det landet som etter andre verdenskrig fikk navnet Jugoslavia. Under ferieturer i Kroatia har jeg vært i Split, Dubrovnic, Makarska-kysten (med Brac og Hvar), på Ister-halvøya, i Mostar og Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, samt i Montenegro (Kotor og Budva). Flere av stedene omtales i "Beara". (Samtlige lenker peker til mine blogginnlegg.)

"Beara" er en dokumentarisk roman om folkemordet i Srebrenica, eller Sebrenica-massakren som den også kalles. Denne hendelsen regnes som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Rundt 8000 bosnjaker (det vil si bosniske muslimer) ble drept i perioden 11. - 22. juli 1995 av bosnisk-serbiske militærstyrker. Hendelsen er rimelig godt kjent for folk flest, men hvor mye vet vi egentlig om det som hendte? Svært lite! Dette har Ivica Đikić forsøkt å gjøre noe med ved å skrive om dette i "Beara". Selv om det var andre høyerestående offiserer som ble stående som de ansvarlige for det som hendte, var det oberst Beara som rent faktisk sto for selve gjennomføringen. 

"Folkeavstemningen om Bosnias uavhengighet ble avholdt 29. februar og 1. mars 1992. Serberne boikottet avstemningen, men to millioner velgere møtte opp ved stemmeurnene og nesten hundre prosent stemte for et "selvstendig og uavhengig Bosnia-Hercegovina, en stat av likeverdige borgere som tilhører de tre statsbærende folkegruppene (muslimer, serbere og kroater), så vel som medlemmer av andre folkegrupper som lever her". En måned etter folkeavstemningens beslutning om at Bosnia-Hercegovina skulle erklære seg selvstendig, ble landet internasjonalt anerkjent som uavhengig land, det tredje i rekken etter Slovenia og Kroatia. Nettopp på denne tiden begynte borgerkrigen, som samtidig også var Serbias angrepskrig mot Bosnia-Hercegovina. De bosniske serberne hadde full støtte fra staten Serbia i sitt forsøk på å løsrive en så stor del av det bosniske territoriet som mulig." (side 33)  

Våren og sommeren 1992 ble muslimer, kroater og andre ikke-serbere i byen Prijedor og omegn, norøst i Bosnia, pålagt å gå med hvitt bånd rundt armen. Husene deres ble merket og tusenvis av menn ble satt i konsentrasjonsleire. Forfatteren opplyser at minst 3000 muslimer og kroater ble drept, og at mer enn 50 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Området ble etnisk rensket. 

I bokas innledning gjør Ivica Đikić grundig rede for bakgrunnen for borgerkrigen, og han skriver også om selve skriveprosessen og vanskene med å finne en passende form på boka som kunne fungere godt. Han endte opp med at han ønsket å skrive en dokumentarisk roman. Han fant rikelig med stoff til boka da han lette i rettsdokumentene fra rettssakene mot de ansvarlige. Jobben besto i å sette sammen alle fragmentene til en helhet. 

Det er en rystende historie vi får høre. Oberst Beara var opptatt av at folkemordet ikke måtte etterlate noen spor, og at færrest mulig skulle være involvert. Det var imidlertid ikke enkelt verken å finne noen som ønsket å bidra til nedslaktingen, eller å finne steder som egnet seg og som var langt nok unna bebodde steder. Det oppsto også tidvis krangling mellom de millitære toppene, for ingen ønsket at mordene og likene skulle befinne seg på deres område. Aller helst på noen andre steder ... Dette førte til at myrderiene tok tid, og at likene ble begravd på ulike steder. 

"Oberst Beara og hans folk i felten måtte støtte seg utelukkende på sine egne ferdigheter og overtalelsesevner, på et nett av lojale medspillere som de kunne styre uten å møte unødige spørsmål, uten at det ble etterlatt spor, og på frykten alle møtte dem med. Derfor måtte alt skje fort, alt måtte være over før tvilens frø plutselig begynte å spire, for i en utmattet hær og utsultet sivilbefolkning kan tvil spre seg som ild i en tørr furuskog." (side 103)

Beara hadde tidligere fått en ripe i karriere-lakken, og ivret etter å vise sin patriotisme. Dette oppdraget skulle han få til, koste hva det koste ville! 

"Hva, helt konkret, var det som drev ham? Hvordan opplevde han i det hele tatt sin rolle som massemorder, som han jo måtte vite var noe grusomt? Om han da i det hele tatt fant øyeblikk til selvrefleksjon i denne fire eller fem dager lange malstrømmen av adrenalin, alkohol, hete, frykt og død? Var oberst Beara noen gang, og spesielt i juli 1995, i stand til å betrakte seg selv og sine handlinger i et perspektiv som i det minste nærmet seg objektivitet?

Han var klar over hva han gjorde. Han valgte det onde og klarte ikke å stå imot." (side 113)

Det som skjedde var at man satte likhetstegn mellom de bosniske muslimene (bosnjakene) og tyrkerne (ottomanene), som hersket over Balkan i ca. 500 år. (Historien om dette finnes i Ivo Andrics "Broen over Drina".) Dette var vanlig i kommunikasjonen mellom offiserer og soldater i VRS (Hæren til rebuplikken Srpska - Vojska Republike Sprske), skriver forfatteren på side 135.

"Gjennom massemordet formidlet de en overordnet beskjed om at de ville ha hevn. Hevn for nær fire hundre serbiske sivile og rundt to tusen soldater som hadde mistet livet i Podrinje-området i perioden 1992-1995, i en krig serberne selv hadde satt i gang. Hevn for hele historien. Det var resultatet av lag på lag med hat, omgjort til strategisk og politisk grunnholdning. Men også det mest dramatiske utslaget av Ratko Mladic´ og det bosnisk-serbiske politiske lederskapets brutale irrasjonalitet." (side 137-138)

Underveis i boka følger vi myrderiene tett, og ikke en eneste gang viker noen av de ansvarlige unna for oppdraget. Jo flere drepte, desto viktigere å få alle drept. Ingen vitner, ingen spor ... 

Så dukker det opp en liten gutt som løper rundt og roper på faren sin. "Pappa, pappa, hvor er du?" Soldatene senket geværene, noe som fikk oberstløytnant Popovic til å bli rasende. Soldatene skjøt likevel ikke, selv om de ble beordret til det. På slutten av dagen var likevel mellom 1500 og 2500 mennesker skutt og gravlagt, og buldosere sørget for å jevne jorden over graven deres. De som ikke ble drept med det samme, fikk noen kuler til. Unntatt en som kjærba en soldat om å at han skulle skyte ham, lidende som han var fordi han var så godt som død. Ham lot de være, slik at han kunne dø sakte ... 

Det ble selvsagt rettssak etter krigen, og mange ble dømt for grusomhetene de hadde vært med på. Likevel var det mange som gikk fri. Mange visste også om hva som foregikk, uten å gjøre noe eller gripe inn. Det ligger en hel del bitterhet bak at ikke FN-observatørene beskyttet lokalbefolkningen. Hva var hensikten med at de der når de bare måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe til våpen? Mest sannsynlig for å redusere faren for fake news så mye som mulig ... Antakelig er det derfor det har vært mulig å dokumentere så mye av det som skjedde i ettertid, slik at de skyldige kunne bli dømt? Uansett - jeg forstår den frustrasjonen forfatteren gir uttrykk for. Hvor mange menneskeliv kunne ikke vært spart dersom FN hadde hatt en mer aktiv rolle? 

"Beara" er en svært viktig bok om et grusomt folkemord i vår tid. Vi som trodde at dette kun var noe som skjedde i fjerntliggende land, og så fant det hele sted midt i Europa, i land hvor vi nordmenn har elsket å feriere i årtier. Ivica Đikić skriver svært godt, og han levendegjør stoffet på en måte som ville ha vært vanskelig i en ren dokumentar. Noen ganger ble det kanskje litt mye oppramsing av navn på skyldige, samtidig som jeg skjønner at hensikten har vært å lage en fyllestgjørende historie om de ansvarlige. Da blir det feil å bare nevne noen, og utelate andre. 

I disse dager er det nøyaktig 25 år siden folkemordet i Srebrenica skjedde. Dette ansporet meg til å lese denne dokumentariske romanen akkurat nå. Jeg likte den spørrende tonen underveis. For her er det selvsagt mye vi ikke kan vite. 

Jeg anbefaler "Beara" på det sterkeste! 

Utgitt på kroatisk: 2016
Originaltittel: Beara
Utgitt på norsk med støtte fra Fritt ord og Kulturrådet: 2020
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt fra kroatisk: Jon Kværne
Antall sider: 234
ISBN: 978-82-560-1998-4
Boka har jeg kjøpt selv

"West Beirut" (Regissør: Ziad Doueiri)

Film om den libanesiske borgerkrigen

Ziad Doueiri (f. 1963) er en libanesisk filmregissør, som har vakt stor internasjonal anerkjennelse ved flere anledninger. Ikke bare er han en spennende regissør, men det er selvsagt noe med historiene han formidler i sine filmer. De er dagsaktuelle samtidig som tematikken står seg over tid. Vi i den vestlige verden er sultefôret på film og litteratur som kan få oss til å forstå mer av det som foregår i den arabiske verden. Selv får jeg egentlig aldri nok. Jeg tror også at nøkkelen til fred og fordragelighet i verden er en større nysgjerrighet og forståelse for andres perspektiver. Polariseringer, generaliseringer og stereotype fremstillinger av "de andre" fører utelukkende til større avstand og mer fiendskap. Det er jo ikke det vi ønsker. 

Arabiske filmdager nærmer seg (18. - 22. mars 2020), og her er det rikelig anledning til å få med seg kvalitetsfilmer som fanger opp det som rører seg i den arabiske verden. Det var i den forbindelse jeg første gang ble oppmerksom på regissøren Ziad Doueiri. Filmen jeg sikter til er "L´Attentat"/"The Attack"/"Attentatet" som kom i 2012. Jeg så filmen på Arabiske filmdager i 2013, og har skrevet om filmen her på bloggen. Filmen bygger på Yasmina Khadras roman med samme navn (jeg anmeldte den boka her på bloggen i 2010). Tematikken er selvmordsbombing. 

I 2018 var Doueiri igjen aktuell med en ny film, og dette var "L´Insulte"/"Fornærmelsen". Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Filmen handler om en konflikt mellom en libaneser og en palestinsk flyktning. Den er helt mesterlig! Filmen er tilgjengelig på DVD. 

Etter at mannen min og jeg besøkte Beirut/Libanon på slutten av fjoråret, våknet min interesse for å finne frem til flere libanesiske filmer. Jeg kjente allerede til Doueiris film "West Beirut", fordi jeg i mange år har forsøkt å få tak i denne filmen på DVD. Helt tilfeldig kom jeg over fullversjonen av filmen på YouTube. Da var ikke veien lang til å få sett denne spesielle filmen, som handler om borgerkrigen i Libanon, som varte fra 1975 til 1990. Det var denne filmen som Ziad Doueiri debuterte som filmregissør med i 1998.



I filmens åpningsscene starter den libanesiske borgerkrigen, og året er 1975. Skritt for skritt blir vi dratt inn i den virkeligheten som åpner seg for byens innbyggere, primært sett gjennom noen ungdommers øyne og da spesielt Tareks. Byen blir raskt delt i to, og det er farlig å bevege seg over grensen mellom øst og vest i Beirut. I Øst-Beirut holder de kristne til, mens Vest-Beirut har en mer blandet befolkning. Tarek og vennen Omar tar opp mye av det som skjer på Super 8-filmer. Da skolen blir stengt, streifer de rundt i byen. Det er ikke ufarlig ... 

Anarki hersker, og det er den sterkestes rett som gjelder. Væpnede gjenger terroriserer deler av byen og har laget sjekkpunkter for å forhindre bevegelse mellom bydelene. Bomber går av der man minst venter det. Spenningen er til å ta og føle på, og ting man tidligere tok for gitt, gjelder ikke lenger. Tareks foreldre krangler om de skal bli eller flykte. Moren ønsker at de skal komme seg vekk, mens faren ønsker å bli. Her har familien hans levd i generasjoner, og alt de har er her. 

Tarek er sunnimuslim og tilhører middelklassen i Beirut. En av naboene er en eldre kvinne, som opptrer temmelig ubehøvlet og skriker og skjeller ut alt og alle absolutt hele tiden. Hun er shiamuslim, og blir fremstilt usympatisk. Tarek utvikler et vennskap med May, som er kristen og foreldreløs. Vennskapet er vakkert beskrevet, men det er også farlig i den tiden de lever i. 

Selv om også dette er en krig der religion blir brukt til å skape skarpe fronter, skjønner vi at det egentlig ikke er dette det hele dreier seg om. Derimot handler det om sosiale vilkår i samfunnet, om hvem som har innflytelse og hvem som er tapere rent sosialt. De kristne og sunniene har flere rettigheter i samfunnet enn shiaene, og det er på mange måter kjernen i hele konflikten. 

Alle gode intensjoner drukner i det som aller mest blir en tragedie for alle som er så uheldige å befinne seg i sentrum av krigshandlingene. Hver eneste dag er det en risiko for at hjemmet blir sprengt i stykker ... I møte med borgerkrigaktivister er det viktig å tone ned hvilken tilhørighet man har i samfunnet, fordi en eneste feil kan bety den sikre død. 

Filmen er utrolig sterk! Ingenting er så ødeleggende for et land som en borgerkrig, og dette skildres på tankevekkende måte. Det fine med denne filmen er at den - kanskje med unntak av fremstillingen av den shiamuslimske kvinnen - er balansert. Såpass at den faktisk har blitt anerkjent av alle parter i konflikten, slik jeg har forstått det. Jeg anbefaler filmen sterkt!

I New York Times, datert 3. september 1999, kan du lese mer om filmen! 

Innspilt: 1998
Originaltittel: West Beirut
Nasjonalitet: Libanon
Språk: Arabisk og fransk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Rami Doueiri (Tarek), Mohamad Chamas (Omar), Rola Al-Amin (May) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Cecilie Hellestveit: "Syria - En stor krig i en liten verden"

En imponerende bok om Syria!

Litteratur om Syria på norsk

Det har i de senere årene kommet en rekke bøker og filmer om den arabiske våren, IS, borgerkrigen i Syria, flyktningekrisen, fremmedkrigere, terror osv. Selv har jeg både lest en hel del bøker og sett en rekke filmer om tematikken. En av bøkene som har gjort sterkest inntrykk, tror jeg må være Francesca Borri´s bok "I krigen - Et vitnesbyrd om Syria". I kategorien fremmedkrigere vil jeg trekke frem Demian Vitanza´s bok "Dette livet eller det neste" og Åsne Seierstad´s "To søstre". Mah-Rukh Ali har skrevet boka "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi". I fjor kom "Flukt" ut. Så har vi bøker som "Midtøsten etter den arabiske våren" av Peter Normann Waage, "Arabisk høst" av Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Adonis´ bok "Vold og islam", Antoine Leiris´"Hatet mitt får dere ikke" ... Og enda har jeg verken nevnt Tyrkia, Irak, Iran, Egypt, Libya, Tunis, Jordan, Libanon, Palestina/Israel/Gaza/Vestbredden, Saudi-Arabia eller Afghanistan ...  Mitt poeng er at det skrives mengder av litteratur om denne tematikken, og at det stadig kommer mer som trekker inn nye perspektiver, oppdaterer oss på kunnskapshull m.v. Cecilie Hellestveit´s bok om Syria er så langt den siste jeg har lest, og for en bok ... og for et vell av kunnskap! (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.)

Om forfatteren

Cecilie Hellestveit (f. 1972) er en norsk statsviter og jurist med doktorgrad i borgerkrig og folkerett. Hun har studert ved universiteter i Bergen, Oslo, Sorbonne, Jerusalem og Kairo. Hun tok doktorgrad med en avhandling om humanitærrettens regler for kamphandlinger utenfor mellomstatlige konflikter i 2014. Hellestveit snakker både engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk, arabisk og hebraisk. Det er mao. en meget kunnskapsrik forfatter det er tale om! (Kilde: Wikipedia)

Hellestveit har tidligere utgitt "Jihad-doktriner og politisk vold" (2005) og doktoravhandlingen "Conduct of hostilities under the international humanitarian law of non-international armed conflict" (2014). 

Formålet med boka

"Hvordan gikk Syria fra å romme et ubevæpnet opprør for demokrati mot et autoritært regime etter modell fra Tunisia, til å bli et område hvor unge menn fra 100 land sloss for et islamsk kalifat, mot mer enn 70 land i ulike militære koalisjoner? Hvordan kunne kamp mot et gammelt diktatur med korrupte håndlangere og brutale bødler bli en regional kamp som til og med setter NATO og Russland opp mot hverandre? Lå det i kortene at et sekulært regime som det syriske plutselig måtte gi tapt for rasende radikale muslimer med ørkenlivet i Arabia på 700-tallet som sitt ideal? Hvorfor søker unge menn fra hele verden til skyggen av den syriske krigen for å dø i Allahs og islams navn, når de fleste som er på den andre siden også er muslimer? Russlands militære engasjement, fremmedkrigere og IS, og flyktninger som kommer til vår del av verden har gjort at Syria-krigen får konkrete og direkte følger også for Norge. Hva slags krig er dette egentlig? Og hvor er vår plass i den? Hvor har verdenssamfunnet vært i denne krisen? Og hvorfor kommer så mange nordover?" (side 10)

I sin bok forsøker Hellestveit å forklare hvordan ubevæpnede demonstrasjoner i en håndfull syriske byer utviklet seg til å bli en regional konflikt som truer stabiliteten i hele Midtøsten. Her finnes også svar på hvordan IS ble dannet - etter først å ha oppstått som ISIL eller ISIS etter rester fra Al Qaida. I boka kalles bevegelsen konsekvent for IS. Boka er delt i to deler; en som handler om Syria og hvorfor den arabiske våren stanset i Syria - og en som handler om hvilke interesser og aktører som er del av den syriske krigens dynamikk. 

Hvorfor er det så vanskelig å forstå Midtøsten?

Hellestveit mener at mye av forklaringen er at det er så stor avstand mellom informasjonen som gis og det som egentlig foregår. Noe skyldes bevisst manipulering av sannheten, mens en hel del skyldes mengder med "taus kunnskap som alle kjenner, men ingen snakker om". Dette gjør det ekstraordinært krevende å forstå Midtøsten. Det hele kompliseres ytterligere ved at mange land har styresett som kriger mot sin egen befolkning. Kontroll og siling av informasjon er en del av autoritære styresetts virkemidler for å holde folket nede. Og dersom det er vanskelig å forstå Midtøsten under normale forhold, er det nærmest komplett umulig under en krig. Det er så mange versjoner ute og går at man umulig kan vite hvilken som er sann(est). Skiftende allianser, ulike motiver, vanskene med å skille venn fra fiende og ikke minst forstå hvem som egentlig skapte konflikten ... "Det er denne gordiske knuten del 1 av boken forsøker å beskrive", sier Hellestveit på side 18. 

Nærmere om Syria

Mens Libanon er er land med mange religiøse og etniske grupper, ligger Syria "i et veikryss hvor store etniske flater møtes". Landet styres av en minoritet bestående av sjiaer og alawitter, mens 74 % av befolkningen er sunnimuslimer. Alle som har fulgt litt med i denne konflikten vet at IS er forkjemper for sunniislam, og at sjiaislam er den store fienden. Etnisk sett er de fleste syrere arabere. Om lag 7 % av befolkningen er kurdere. Protestene startet der sunnimuslimer var sterkt marginalisert. 

Alawitter er forbundet med Assad-regimet, som består av en sjiamuslimsk minoritet som styrer det sunnimuslimske flertallet i Syria. Men i motsetning til Iran, som også er sjia-styrt, har Syria intet prestestyre, men et sekulært diktarorisk styresett. 

I boka tar Hellestveit for seg de ulike regionene i Syria - som Latakua, Tartus, Aleppo, Idlib, Hama, Homs, Damaskus, Queneitrah,  Golan, Dar´a, Suwaidah, Jazirah, Raqqah etc., og redegjør for demografien og dens betydning for utvikling av borgerkrigen som har rast seks år. Det handler om ulike etniske folkegrupper som drusere, kurdere og andre, og om marginalisering av minoriteter. Etter hvert som det hele har utviklet seg, har alle holdt med dem som mest har kjempet deres kamp, inntil det hele ble så stort at også Russland og Nato ble innblandet. 

Skal man holde med det undertrykkende Assad-regimet eller med IS, og hvem står egentlig på hvilken av de mange sidene i konflikten? Vi skjønner også etter hvert at den sammensatte befolkningen er bakgrunnen for at det hele ikke kunne ende så "enkelt" som f.eks. i Tunis, der befolkningsgruppen er nokså ensartet. 

Sosiale mediers betydning

Sosiale medier har gjort at små og egentlig ubetydelige episoder har blitt blåst opp (slik at det som egentlig handlet om lokale opprør ble gjort til regionale opprør), at voldsepisoder har blitt brukt i propagandakrigen mellom fraksjonene, og at rykter om "de andre" har kunnet bli spredd raskere enn noen gang. 

"Bilder og videoer på sosiale medier har blitt benyttet som "sannhetsvitne". I takt med Sikkerhetsrådsmøter om mulige tiltak kom det bilder fra overgrep, drap og massakrer. For hver gang ble udåden verre. Men aldri nådde den terskelen for internasjonal inngripen.  ...

Fra å være et hendig redskap for å fremme demokratiske revolusjoner, ble sosiale medier en plattform for formidling av massakrer og massedrap i stor skala. Instrumentet lå i hendene på krefter med gode intensjoner, men det begynte etter hvert å leve sitt eget liv. Det ble også et ondskapens verktøy." (side 83)

Opprørets mål

Opprørets mål var selvsagt å få fjernet Assad-regimet og erstatte dette med et demokrati som ivaretar sentrale menneskerettigheter. I begynnelsen var det i Assad-regimets interesse at det ble kaos, fordi dette bekreftet betydningen av et stabilt styresett. Underveis i Hellestveits bok får vi imidlertid et innblikk i et regime som holdt på å falle for eget grep. Sluheten og det kyniske i hele tiden å balansere voldsbruk mot egne opprørere, slik at det internasjonale samfunnet ikke skulle gripe inn, er sjokkerende lesning. 

"Opposisjonen, som altså etter hvert fikk et stadig tydeligere sunniarabisk preg, var uvitende om avgrunnen som skilte Syria fra Libya, men overbevist om at ett sted gikk tålegrensen for det internasjonale samfunnet. Her konsentrerte man seg etter hvert om å overbevise verden om at terskelen var nådd. Gjennom fotografier, video og vitneutsagn på sosiale medier skaffet man ugjenkallelig bevis for Assad-regimets overgrep." (side 123)

Likevel grep ikke det internasjonale samfunnet inn ... Syrerne følte seg følgelig sviktet. 

Konflikten ble ytterligere komplisert etter som Hizbullah i 2013 valgte å støtte Assad-regimet, mens Nusra sto mellom Assad og IS. IS var ikke ønsket i Syria av de syriske opprørsgruppene. Fremmedkrigerne ble møtt med skepsis av de syriske opprørsstyrkene, men IS tok i mot dem med åpne armer. En stund trodde syrerne at fremmedkrigerne var den viktigste årsaken til den manglende internasjonale støtten. Fordi vestlige land fryktet sine egne radikale ... 

"Unge syrere trodde at de skulle få en revolusjon som skulle bringe Syria over i det 21. århundret, og kaste åket fra fortiden av. De trodde at verdenssamfunnet sto på deres side. Det var en skjebnesvanger feiltakelse, og syrerne mistet sin revolusjon. I stedet endte de opp med en blodig borgerkrig hvor alle deltok, men ingen gikk tungt nok inn til å avgjøre utgangen. Så mistet syrerne også sin egen borgerkrig. Fra høsten 2013 ville syrerne ikke kunne avslutte borgerkrigen, selv om de hadde ønsket. Herfra har syrerne vært maktesløse vitner til at deres land blir lagt i ruiner." (side 156)

Tomrommet etter USA ...

Hvem skulle fylle tomrommet etter at amerikanerne trakk seg ut av Midtøsten? Tyrkia håpet på en sterkere rolle i regionen, som eneste NATO-land og EU-aspirant ... Iran hadde blitt holdt ute i kulden lenge. USAs intervensjon både i Afghanistan og Irak var fullstendig mislykket, og etterlot et maktvacuum ... Midt oppi dette sto styrtrike Saudi-Arabia, som hadde mest å tape. De tre største stormaktene - Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia - har helt ulike etniske grunnbaser. Mens Tyrkia er tyrkisk (og altså ikke arabisk), er Iran persisk og Saudi-Arabia arabisk. I en skvis mellom disse tre ligger Kurdistan. Hvem av de skulle lede an i prosessen med å etablere en ny orden i Midtøsten?

"Da den arabiske våren kom, gikk denne stormaktstivaliseringen over i et nytt og mer intenst spor. Skvist inn mellom de tre lå Syria." (side 226)

Bekjempelsen av IS

Etter som årene har gått har verdenssamfunnet forstått viktigheten av å stå sammen for å bekjempe IS. Utfordringen har imidlertid vært at dette samtidig har vært en indirekte støtte til Assad-regimet. Det er for øvrig en misforståelse at alle andre konflikter har bleknet i forbindelse med kampen mot IS. I stedet har mange problemstillinger kommet mer på spissen. Hvem skal gå inn i IS-kontrollerte områder etter hvert som IS nedkjempes? 

"De væpnede gruppene som tar over vil ha gode forhandlingskort på hånden ved politiske forhandlinger under Genéve-III, eller tilsvarende prosess for Irak. Russerne vil derfor ikke ha med grupper de betegner som terrorister på offensiven (USA-, fransk- og britisk-støttede). Det vil heller ikke Iran, men av andre årsaker (Saudi-Arabia mot sør og Tyrkia mot nord). Eller Assad - atter av andre grunner. Tyrkerne vil ikke ha med kurderne. Saudi-Arabia vil ha garantier for at sjiamilitser (Iran) ikke får for sentrale roller i gjenerobringen. Eller at Assad (Iran) ser sitt snitt til å styrke seg. Og slik fortsetter listen. USA har sine egne røde linjer. Det samme har Europa. Da den store militære offensiven mot IS startet høsten 2016, var det militære løpet klart. Den diplomatiske floken, derimot, var langt fra løst. Så lenge floken vedvarer, vil IS ha store muligheter til å klamre seg fast. Men i det øyeblikket den løsner, vil IS i praksis være ferdig som bevegelse med territoriell kontroll i Syria og Irak." (side 308) 

Konspirasjonsteoriene

Mens borgerkrigen i Syria har rast, har konspirasjonsteoriene sittet løst. 

"Konspiratoriske forestillinger er ofte avledet fra tanker om hvilke krefter som synes å tjene på et visst hendelsesforløp. Dermed er konspiratoriske ideer velegnet til å illustrere hvilke forestillinger som hersker om ulike aktører og forholdet dem i mellom." (side 310)

Noen mener at syriske myndigheter står bak IS (for å få en unnskyldning til å bruke vold mot egne innbyggere), andre mener at Iran står bak (for å tvinge verden til å samarbeide med Assad), atter andre mener at USA står bak (for å få en unnskyldning for å angripe land i Midtøsten - blant annet), noen mener at Saudi-Arabia står bak (her florerer ulike forklaringer), eller at Tyrkia står bak eller at kurderne står bak eller at Israel står bak eller at Russland står bak ... og sist, men ikke minst at Allah står bak ... Sistnevnte fordi dette skal være inkarnasjonen av Guds plan ...

Hva nå? 

"Syria-krigen er ikke en religionskrig i betydningen at islam har erklært krig mot resten av verden. Men det er en religionskrig i betydningen at det er krig om en religion. Mer presist kan det beskrives som en kamp mellom muslimer om religionens plass i moderne sunni-muslimske samfunn, og om hvem som skal ha makten til å definere hva sunni-islam er i det 21. århundret. Den kampen handler også om muslimers forhold til andre trosretninger, ikketroende og en modernitet som dagens Midtøsten så langt har håndtert rimelig dårlig. IS er et utslag av denne kampen, og et utslag av det svært brutale og radikale slaget. Men dem IS først og fremst utfordrer, er sunni-muslimske stater i Midtøsten med vaklende styresett og svak legitimitet. Det er opp til dem å gjøre IS til en bevegelse som tiden vil løpe fra." (side 326)

"Å møte krig med fred, og å møte råskap med kjærlighet er vakkert som metaforer, og klokt som overordnet budskap. Det bør også styre møtet med enkeltmennesker fra Midtøsten. Men virkeligheten er komplisert. Det foregår en ekstremt brutal og nådeløs maktkamp om den nye ordenen i Midtøsten. De impliserte partene har få skrupler med å eksportere striden ut av Midtøsten for å vinne sin kamp. De verken forstår eller bryr seg særlig om hvilke effekter dette kan få for nye arenaer de tar sin kamp til. Europa må ta ansvar for seg og sitt naboskap, fordi effekten av denne kampen når oss på mange måter. Men Europa må ikke gå seg vill i dette. Vi må være tro mot hva Europa er, og samtidig innse at det som kommer ut fra kampene i Midtøsten, stiller våre egne idealer på en meget hard prøve." (side 328)

Hvordan bekjempe IS uten å inngå pakt med djevelen? er et spørsmål Hellestveit stiller i boka. Og hvordan kan vi vinne en krig som ikke er vår? Resten av verden kan ikke løse problemene i Midtøsten. Det må Midtøsten gjøre selv. Det Europa derimot må løse er at vi ikke skaper et samfunn som gjør det enkelt for ungdommene våre å bli radikalisert ... 

Min oppfatning av boka

Cecilie Hellestveits bok er klok og analytisk om et meget komplekst og (for de fleste) uoversiktlig tema. Hun baserer sin fremstilling på alt som har vært mulig å oppdrive av fakta, og setter hendelsene inn i en bredere kontekst. Sannheten er krigens første offer, sies det, og den største utfordringen har derfor vært å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Vi får blant annet en innføring i Syrias mange etniske og religiøse grupper, som i neste omgang dannet bakgrunnen for mengder med ulike konfliktlinjer. Dermed blir det enklere å forstå hvorfor borgerkrigen ble så kaotisk og komplisert, og hvem som kjempet for hva. Hele tiden har hun det overordnede blikket på konflikten, uten at stoffet er blitt mindre levende av den grunn. 

Jeg valgte å høre lydbokutgaven - samtidig som jeg har hatt papirutgaven av boka tilgjengelig. Dette gjorde at jeg kjente på at det muntlige formen passet denne boka best. Å høre forfatterens fortellerstemme tilførte dessuten boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Detaljrikdommen i boka er for øvrig så stor at uten en papirutgave å bla tilbake i, tror jeg at mange av poengene fort kunne ha gått tapt underveis. Selv ble jeg imponert over forfatterens kunnskaper og forståelse av konfliktens mekanismer. Jeg lærte mye jeg ikke kunne nok om fra før av. 

Dersom du ønsker å forstå mer av Midtøsten-konflikten, den arabiske våren, dannelsen av IS og bekjempelsen av denne organisasjonen, Syria-krigen og konfliktene i områdene rundt, er dette en bok du rett og slett ikke kommer forbi. Noen kritikere hevder at boka godt kunne ha vært bedre gjennomarbeidet og strammere i oppbyggingen, fordi den er vel ordrik og med for mange gjentakelser. Selv om jeg et lite stykke på vei er enig i noe av dette, kom dette aldri i veien for min lesning av denne boka. I og med at hun opererer med kapitteloversikter, er det enkelt å finne tilbake til tematikk man har lyst til å lese om igjen - i alle fall i papirutgaven. 

Cecilie Hellestveit er en av våre fremste Midtøsten-eksperter, og det er med stor interesse jeg har lest hennes analyser av konfliktene i Midtøsten generelt og Syria spesielt. Jeg håper at hun kommer med flere bøker om samme tema. I så fall har hun allerede en trofast leser i meg!

Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese om igjen i løpet av kort tid.

Kleppanrova har også skrevet om denne boka på sin blogg.

Utgitt: 2017
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Pax (papirutgave)
Oppleser: Cecilie Hellestveit
Spilletid: 12 t 49 min.
Antall sider: 339
ISBN: 9788253037424 (papirbok)
ISBN: 9788242164889 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fraLydbokforlaget, og har kjøpt papirutgaven selv. 

Cecilie Hellestveit (Foto: Lisbeth Michelsen)

"A half of a yellow sun" (Regissør: Biyi Bandele)

"En halv gul sol" på film!

Chimamanda Ngozi Adichie er en av mine yndlingsforfattere fra Afrika. Hun er fra Nigeria, nærmere bestemt byen Nsukka, og det er også fra denne byen mange av hennes romaner har sitt utspring. "Half of a yellow sun" - eller "En halv gul sol" som romanen heter på norsk - er intet unntak. Adichie har utgitt fem bøker, og jeg har omtalt fire av dem her på bloggen: "En halv gul sol" (2006), "Dyprød hibiskus" (2003), "Americanah" (2013) og "Kvelningsfornemmelser" (2009). 

I 2003 ble "Half of a yellow sun" filmatisert. Rammen for historien er Biafra-krigen, som pågikk på slutten av 1960-tallet. Det var gnisninger mellom den muslimske delen av befolkningen og den kristne (igboene). Biafra-krigen startet ved at igboene ønsket å løsrive seg fra resten av Nigeria, og dette førte landet ut i en borgerkrig. Biafra-republikken ble svært kortvarig (1967-1970). I mange år har denne borgerkrigen nærmest vært et tabuemne i Nigeria. Tittelen på filmen henspeiler til flagget for Biafra.

Tvillingsøstrene Olanna og Kainene har fått seg utdannelse i England, og har nettopp kommet tilbake til Nigeria. De er svært ulike av natur, og dette preger deres valg i livet. Mens Olanna velger å leve sammen med kjæresten og litteraturprofessoren Odenigbo uten å være gift, velger Kainene et liv som forretningskvinne og innleder et forhold med forfatteren Richard, som er engelsk. Kjærligheten betyr mye for dem. De lever begge et svært privilegert  liv i Nigerias overklasse. Borgerkrigen gjør imidlertid slutt på dette, og vi følger de to parene og deres familier gjennom de årene som borgerkrigen varer. 

Odenigbo, Baby, Olanna og Ugwu - etter at de måtte flykte

Krig handler om store omkalfatringer i samfunnet og om å måtte forlate alt man eier og har for å redde sitt liv. Tidligere samfunnsstrukturer opphører, og tilfeldighetenes spill starter. Hvem dør og hvem overlever? De som ble igjen i husene sine og nektet å forlate dem, dør i alle fall. Mens de som er smarte nok til å komme seg bort i tide, har større sjanser. 

Odenigbo forøker å overtale Olanna til å gifte seg med ham

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er virkelig av ypperste klasse! Lenge ble jeg sittende og fundere på hvor jeg hadde skuespilleren som spiller Odenigbo fra, inntil jeg fant ut av det. Chiwetel Ejiofor spiller nemlig hovedrollen i "12 Years a Slave", en rolle jeg fremdeles mener at det var han som skulle ha fått Oscar for. Rollen som Odeigbo spilte han samme år som slavefilmen ble spilt inn. 

Flykter fra sitt eget bryllup

Oppbyggingen av filmen er også god, og her kommer virkelig det fargerike Afrika - på godt og vondt - frem. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at samtlige motstandere av opprettelsen av Biafra (dvs. muslimene) fremstilles svært onde. Igboene fremstilles derimot mer nyanserte, og her blir vi vitne både til splid mellom søstrene, utroskap og slemme svigermødre. En annen ting jeg lurte på underveis var hvor mange lekre kjoler det er mulig å trekke frem fra en koffert som inneholder alt du eier og har mens du er på flukt. Oleana dukker nemlig opp i den ene lekre kreasjonen etter den andre. 

Noe av det som gjorde et formidabelt inntrykk på meg mens jeg leste boka var at Olanna og Odenigbo endte i en flyktningeleir til slutt, ribbet for alt de eide og hadde. Biafra-krigen endte som kjent i en enorm humanitær katastrofe. Det at krigen fikk et menneskelig ansikt, betydde mye for min opplevelse av romanen. Denne delen av boka er ikke med i filmen, og det skuffet meg selvsagt veldig. Kjærligheten sto sentralt også i romanen, men jeg opplever at den er trukket enda mer frem i filmen - på bekostning av krigen. 

Helhetsvurderingen av denne filmen er at den er vel verdt å få med seg! Bare det forhold at den faktisk ikke er produsert i Hollywood, har en betydning, slik jeg ser det. Filmen har gått på norske kinoer også (ifølge Filmweb - jeg fikk aldri dette med meg), og det sier kanskje litt om aktualiteten. 

Innspilt: 2013 
Nasjonalitet: Nigeria/Storbritannia
Sjanger: Drama/romantikk
Skuespillere: Chiwetel Ejiofor (Odenigbo), Thandie Newton (Olanna), Anika Noni Rose (Kainene), Joseph Mawle (Richard), John Boyega (Ugwu) m.fl.
Spilletid: 111 min.

Nadifa Mohamed: "De tapte sjelers land"

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia. 

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta. 

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet. 

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet. 

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien.  Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten." (side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd. 

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202). 

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete. 

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Orchard of lost Souls
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Gunnhild Magnussen
Antall sider: 356
Boka har jeg kjøpt selv

Nadifa Mohamed (Foto: Andy Hall)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 28. juli 2014 - Fortellerkunst i særklasse 

Antony Beevor: "Kampen om Spania - den spanske borgerkrigen, 1936 - 1939"

Francos Spania


Utgitt: 1982
Originaltittel: The Spanish Civil War
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt: Arne-Carsten Carlsen
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 20 t 39 min.

I årene 1936 - 1939 ble Spania rammet av en nasjonal katastrofe. Det brøt ut borgerkrig mellom royalistene (dvs. den sittende regjering) og støttespillerne av fascisten Francisco Franco. Franco ble støttet av Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, og utfallet er kjent: Franco og hans støttespillere vant krigen, som ble opptakten til andre verdenskrig. Dermed ble Spania ført inn i et paranoid mørke, som skulle vedvare helt til Francos død i 1975.

Den kjente britiske historikeren Antony Beevor skrev denne boka så tidlig som i 1982, få år etter Francos død og fascistregimets fall. Med en omfattende tilgang til arkivmateriale har han her forsøkt å rekonstruere hva som egentlig skjedde under den spanske borgekrigen. I detalj beretter han om troppenes fremrykkinger gjennom Spania, om de utfordringene de møtte underveis - ikke minst klimatisk - og om det storpolitiske spillet som handlet om Spanias strategiske beliggenhet, særlig i sør ved Gibraltarstredet. Forfatteren har selv en fortid som offiser fra den britiske hæren, hvor han tjenestegjorde i årene 1967-1970. Han har derfor god kjennskap til det millitære og storpolitiske spillet, også fra tiden hvor Franco regjerte.

De lidelser som fant sted under borgerkrigen, var helt ubeskrivelige. Men som Beevor skriver underveis - seierherren var nødvendigvis mer grusom og drepte enda flere enn taperen. Franco vant krigen fordi han var sluere, mer manipulerende, mer ond og skruppelløs enn sine motstandere. Bl.a. ofret han baskernes hovedsete Guernika i 1937 - for at Tyskland skulle få øve seg på bombing ... Kanskje var det prisen han måtte betale for å få tyskerne på sin side? I tillegg til at han ønsket å ramme baskerne, som var altfor egenrådige i hans øyne ...

Som i all annen krig - fortrinnsvis senere - lå det mye makt i å spre løgner (propaganda) om hvem som seiret hvor. Mange av løgnene var så frekke og fantasifulle at det var nærmest komplett umulig å skjønne at det var løgner og ikke sannheter. Om man da ikke var kontrarevolusjonær ... Verden våknet imidlertid opp for alvor etter bombingen av Guernica i 1937. Da kunne man ikke lenger forholde seg likegyldig til det som skjedde i Spania. Dette ble innledningen til massiv støtte fra frivillige som ønsket å støtte den sittende regjering. Bl.a. ble dannelsen av den internasjonale brigaden resultatet. Men støtten kom dessverre for sent.

Beevor beretter om Sovjets støtte til den sittende regjering, om baskernes rolle i konflikten, om slagene ved Teruel, Kapp Palos og Ebro. Noen ganger blir det vel mange detaljer og dessuten alt for mange navn jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, og som det derfor var vanskelig å huske og skille fra hverandre. Nettopp fordi jeg satt med en lydbokutgave og ikke en papirutgave, ble det antakelig enda mer uoversiktlig når detaljrikdommen florerte. Uansett liker jeg Beevors fortellerteknikk, hvor han inviterer leseren til nærmest å delta der og da. Aller best synes jeg Beevor er når han analyserer virkningen av Francos seier, selv om enkelte kanskje vil hevde at hans egne politiske oppfatninger kommer for mye til syne. Jeg synes imidlertid at det var helt greit.

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem!

Spesielt interesserte kan lese mer om den spanske borgerkrigen på Wikipedia.

Antony Beevor