Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten SolumBokvennen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten SolumBokvennen. Vis alle innlegg

tirsdag 27. november 2018

Kjetil Gyberg: "Kapitalens metropolis - Byer i den nye verdenslitteraturen"

Mesterlig om den nye verdenslitteraturen

Da jeg første gang ble presentert for denne boka, var det med ordene "denne boka er midt i blinken for deg som både elsker å reise og lese!" Det hadde vedkommende helt rett i! For som jeg har kost meg med den underveis i min lesning! 

Kjetil Gyberg (f. 1972) har hovedfag i litteratur fra Universitetet i Oslo. Han har jobbet som frilansjournalist de siste ti årene. "Kapitalens metropolis" er hans første bok.

Åtte storbyer i verden danner grunnlaget for boka, som handler om hva som preger den nye verdenslitteraturen i dag. Dette er byene Beijing, Mumbai, Istanbul, Kairo, Johannesburg, Lagos, Sâo Paulo og Santiago de Chile. Selv har jeg bare vært i Beijing og Istanbul, og fant stor glede i å lese om gjenkjennelige ting, lese om bøker jeg selv har et forhold til, forfattere jeg er glad i osv. Men selv om jeg kanskje ikke akkurat går rundt og drømmer om å reise til f.eks. Sâo Paulo (mest av alt fordi jeg forbinder byen med hardkokt kriminalitet) eller for den saks skyld Lagos (av samme grunn), er det utrolig spennende å lese også om disse byene, og ikke minst bli kjent med for meg relativt ukjente forfattere, som jeg nå er blitt svært nysgjerrig på! Og trodde jeg at jeg kjente "mitt Chile", siden jeg har lest noen bøker av chilenske forfattere i årenes løp ... Da kan jeg bare advare med en gang: glem magisk realisme! Det er ikke lenger dette litteraturen herfra handler om! Det har den forresten ikke gjort på riktig lenge. 

"Dette er en bok om byer og litteratur. Om byer som særlig i løpet av de siste drøyt to tiårene har gjennomgått enorme forandringer, og om en litteratur som har forsøkt å holde tritt med disse voldsomme omveltningene som flere steder har gått mange ganger raskere enn da den kapitalistiske storbyen vokste frem i Europa på 1800-tallet og ble et sentralt motiv for klassiske vestlige forfattere ..." (side 11)

"Resultatet av denne utviklingen er tidvis en kosmopolitisk litteratur der en hvilken som helst storby tilsynelatende kan utgjøre kulissene for en langt på vei identisk, global middelklasse-sensibilitet. Men denne homogene, elitistiske kosmopolitisme representerer for mange av de forfatterene jeg har interessert meg for det samme som for globaliseringskritikeren Saskia Sassen: En trussel. For kapitalens "nye globale kultur" styrer nå mange steder byutviklingen og presser ut et mer demokratisk mangfold. Mot dette setter litteraturen en by sett nedenfra, gjennom øynene til litterære skikkelser som gateselgeren, service-arbeideren, den lavere middelklassens forsofne kvinner og menn, og den kriminelle i byens utkant - med andre ord den nyliberale byens nye, sammensatte underklasse." (side 13)

Forfatteren har kartlagt stedene de sentrale forfatterne og deres karakterer taler fra i den viktigste litteraturen som er blitt produsert i det globale Sør i løpet av de tre siste tiårene. Han har selv reist rundt i byene han har omtalt, og han har så langt det har latt seg gjøre iscenesatt møter med forfatterne han har trukket frem. Han har reist gjennom slumområder der dette har vært nødvendig for å forstå konteksten i bøkene, og det har ikke vært uten risiko. Hans utgangspunkt har vært at selv ikke de politiske elitene på disse stedene er i stand til å formidle den kompleksiteten som preger livene til dem som lever der, i hver sin ytterkant av klassesamfunnet. Han mener at den nye verdenslitteraturen blir "et privilegert vindu inn i den nye urbane konfliktsonen". (side 15)

Beijing betegnes som ulikhetens by, og de enorme sosiale og kulturelle forskjellene mellom menneskene som lever i denne byen, preger dagens litteratur. Her er det faktisk ikke bare snakk om klasseforskjeller, men om to parallelle univers. Spesielt handler dette om de mange migrantarbeiderne som har kommet til Beijing, og som ikke har fullverdig status som borgere av byen. De får ikke skoletilbud, helsetilbud, trygd el.l. Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne hvilken psykisk og materiell utrygghet dette skaper ... Xu Zechen regnes som en av Kinas mest lovende forfattere, og Jing Yongming er en annen. Yu Hua er en tredje. Førstnevnte står bak bøkene "Running Through Beijing" og "Nine Stories of Flower Street".  Yu Huas bøker er de eneste som faktisk er oversatt til norsk, og selv har jeg kun lest "Brødre". 

Når man snakker om Istanbul, kommer man selvsagt ikke bort fra Orhan Pamuk og spesielt hans bøker "Istanbul" og "Noe fremmed i mitt sinn". Eller for den saks skyld Elif Shafaks "Bastarden fra Istanbul". Tilsvarende gjelder Alaa Al Aswanys berømte roman "Yacoubian-bygningen" når det er tale om Kairo. Eller "Hvit tiger" av Aravind Adiga når det er tale om Mumbai (eller Bombay, som byen het tidligere). Det handler om grådige utbyggere som fortrenger fattige mennesker som har strømmet til byen og lever i slumområdene i det som en gang var byens ytterkant. Og det handler om yrker som går av moten, fortrengt av kapitalismen og dens konsekvenser. Dessuten om outsidere som ikke passer inn. 

I etterordet skriver forfatteren dette:

"Som Berman uttrykker både Pamuk og Adiga ambivalens i dette møtet med kapitalens voldsomme, forvandlende krefter. Begge har et dobbelt blikk på det som har blitt sluppet løs på deres respektive byer: Det er snakk om noe som ødelegger det gamle og som skaper noe nytt på både godt og vondt. Ifølge Berman er dette en form for ambivalens som man må lære seg å leve med i den moderne, kapitalistiske storbyen, for historien er her ganske enkelt identisk med modernitetens og kapitalismens evige omkalfatrede malstrøm. En evolusjonær eller revolusjonær historieforståelse tar ganske enkelt feil. 

Det siste synes for tiden å bli bekreftet i dagens storbyer i det globale Sør. Fra Beijings overvåkede migrantarbeidere til Santiagos løsarbeidere synes organisert opprør nedenfra å være noe nær umulig. Heller ikke de som setter sin lit til den nye globale middelklassen - den som nå er "mer folkerik, rikere, bedre utdannet og mer forbundet gjennom teknologi enn noen gang", og som ifølge Francis Fukuyama vil stå i spissen for kravet om nye politiske og sosiale rettigheter - synes for tiden å ha funnet historiens sanne subjekt. For revolusjonen på Tahrir-plassen i Kairo og opptøyene på Taksim-plassen i Istanbul feilet fordi en liten opprørsk elite i siste instans ikke fikk med seg de brede sosiale lag, i det som uansett først og fremst var en kamp for demokratiet, en størrelse som i dag ikke umiddelbart synes å kunne løse kapitalismens utfordringer." (side 219-220)

(Marshall Berman er forfatter og i 1982 ga han ut en bok om byer og litteratur, som het "All That Is Sold Melts into Air - The Experience of Modernity".)

Og derfor vil verden fortsatt fremstå som urettferdig, fikk jeg en trang til å tilføye. Og i dette spenningsfeltet produseres det stadig viktig litteratur, som er i stand til å ryste og sjokkere, og som oppfattes som eksistensiell ... I Beijing handler det om utenforskapet til migrantene, i Mumbai handler det om minoritetene satt opp mot det nye hindu-nasjonalistiske hegemoniet, i Istanbul handler det om landets kosmopolitisk fortid satt opp mot nasjonens snevre identitetspolitikk, i Kairo handler det om kampen for en mer inkluderende by, i Johannesburg settes hvit litteratur opp mot svart litteratur, i Lagos handler det om avgrunnen mellom fastlandet og øyene, i Sâo Paulo handler det om spenningsfeltet mellom sentrum og periferi og i Santiago handler det om det stigmatiserende skillet mellom las poblaciones og resten av byen. (side 220-221) Større forskjeller mellom fattige og rike, og det forhold at middelklassen rett og slett er blitt borte mange steder, går igjen som tematikk. Dette skaper sosial uro og kriminalitet, og fører til at de rike bygger seg egne enklaver, strengt bevoktet og dermed uinntakelig for de andre ... Man lever så og si i to parallelle univers, som ikke lenger er i berøring med hverandre. 

Som et slags paradoks avslutter forfatteren med en beskrivelse av Tjuvholmen og Bjørvika i Oslo, som antar noen av de samme dimensjoner - bare i mye mindre målestokk - som man kan se i andre verdensbyer. Et lite rikmannssamfunn kun beregnet på de få. "Så hvor har det egentlig blitt av den sosialdemokratiske byen? Finnes den kanskje bare i litteraturen?" (side 222) Det må bli en annen bok, sier han helt til slutt ... 

"Kapitalens metropolis" er en mesterlig bok som setter den nye verdenslitteraturen inn i en interessant kontekst. Forfatteren har solid kjennskap til det politiske bildet i de åtte byene han skriver om, og han har trukket frem helt sentrale forfattere det er all grunn til å se nærmere på. Mens jeg leste boka, googlet jeg på de forfatterne som Kjetil Gyberg skriver om. Det var ganske nedslående å oppdage hvor få av disse bøkene som er oversatt til norsk. Norske forlag burde virkelig studere denne boka grundig og sørge for at flere av bøkene som nevnes, blir gjort tilgjengelig for norske lesere! 

Kjetil Gyberg skriver levende og godt, og selv om det er komplekse forhold han skriver om, mener jeg at boka er godt tilgjengelig for alle som interesserer seg for politikk, har et visst samfunnsengasjement og er interessert i å lese romaner med dette som bakteppe. Selv opplevde jeg boka hans som den reneste pageturner. Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å ta den frem igjen neste gang jeg kommer over en bok med handling lagt til noen av byene han skriver om. Kapitlene kan nemlig leses som frittstående innføring i den sosiale og politiske situasjonen i de åtte byene som er omtalt. Det vil gi større utbytte når man skal lese bøker der disse byene og deres komplekse utfordringer utgjør bakteppet. 

For øvrig må jeg si at jeg er svært overrasket over at ingen norske medier har anmeldt Gybergs bok. Dette er jo en helt klassisk bok som i alle fall Morgenbladet og/eller Klassekampen burde ha grepet fatt i! Det går bare ikke an å overse en så kunnskapsrik, godt skrevet og interessant bok i sjangeren litteratur om litteratur! 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Boka er den perfekte julegave til en som har alt, og som elsker god litteratur og som dessuten er glad i å reise (enten fysisk eller imaginært)! 

Utgitt: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Antall sider: 239
ISBN: 978-82-7488-785-5
Jeg har mottatt et leseeks. av denne boka. 

Kjetil Gyberg (Foto: Yngve Leonardsen)

lørdag 4. august 2018

Marie Darrieussecq: "Livet i skogen"

Et bioteknologisk fremtidsmareritt

Litt om forfatteren

Marie Darrieussecq (f. 1969) er en prisbelønt fransk forfatter og psykoanalytiker, som vakte stor oppmerksomhet med debutromanen "Suggesjoner" i 1996. Den ble en bestselger og ble oversatt til mer enn 40 språk. Hun har gitt ut flere romaner og fortellinger. "Livet i skogen" er hennes siste roman, og er den fjerde romanen som er oversatt til norsk. De tre foregående bøkene er det Gyldendal som har gitt ut, mens denne siste utgis av Solum Bokvennen. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)

På Wikipedia kan vi lese følgende om forfatteren:

Det er flere gjentagende temaer i hennes romaner. Det vesentlige tema er forsvinning og fravær. Et annet tema er havet som en form for «minnebank». Det mest opplagte gjentagende trekket er en kvinnelig hovedfigur. Spørsmålet om identitet og tilhørighet er også et trekk hun kommer tilbake til. Hun har uttalt at «Skriving er for meg en humanisme: det er om å forlate ens skinn og gå imot det Andre.» Innenfor dette har hun fokusert på den traumatiske legemlige omformingen og undersøkelsen av psykologiske grenser. Metamorfoser og spøkelser går således bokstavelig igjen i hennes romaner.


Mitt forhold til dystopier

Selv er jeg ikke spesielt glad i dystopier, selv om jeg har lest noen slike bøker opp gjennom tidene. Kanskje har det blitt aller mest film - for ikke å si TV-serier - i den senere tid. For jeg har selvsagt sett serien som er basert på Margaret Atwoods roman "Handmaid´s Tale". Men det blir liksom noe annet. Min inngang til dystopier preger uansett mitt syn på denne boka, så dersom du er en som elsker dystopier, bør du selvsagt gi denne boka en sjanse. 

Om "Livet i skogen"

"Jeg åpnet øynet og bang, alt kom til syne rundt meg. Det var krystallklart. Vi var nesten alle sammen med halvdelene våre. Og min halvdel, hvor lite selvstendig var hun vel ikke, det var skremmende. En pingle. Jeg kalte henne det: Pingle. Jeg hadde mistet enhver psykologisk sans. Det eneste som fungerte, med henne, var å være røff. Litt. 

Stå på. Jeg må fortelle denne historien. Jeg må forsøke å forstå ved å sette tingene sammen. Ved å samle bitene. For dette går ikke. Det lover ikke godt, alt det der. Ikke godt i det hele tatt.

Hun var umoden, men det er normalt. Tatt i betraktning livet hun hadde levd. Tatt i betraktning livet de ga henne. Vel. Jeg har ikke lyst til å starte med halvdelen min." (side 7)

Viviane, romanes jeg-person, har flyktet til skogs. Med seg har hun klonen sin, eller halvdelen sin, som hun kaller henne. De er prikk like. Vår jeg-person har i hele sitt liv vokst opp med den forestilling at klonen, som har ligget i en sovende tilstand frem til nå, har inneholdt reservedeler til henne selv. Manglet hun en nyre, kunne den hentes ut av klonen. Trengte hun en ny lever - likeså. Så hvorfor blir hun selv dårligere og dårligere for hvert inngrep? Og hvorfor har hun sett seg nødt til å flykte ut i skogen sammen med klonen sin, som er vekket opp og som nå forsøksvis prøver seg på livet - pinglete og forsiktig, siden klonen ikke har noen livserfaring ... 

I tilbakeblikk ser vi hvordan Viviane har levd. Vi får høre om en kjæreste og hans skjebne. Vi får høre om forskjellen mellom rike og fattige mennesker, som er enorm. De rike har kloner - altså reservedelsmennesker - mens de mindre rike bare har organer i bokser, og de fattige ingenting. Med tanke på sauen Dolly et ikke helt utenkelig fremtidsscenario, hvis vi ikke regulerer bioteknologien strengt ... 

Etter hvert går den gruoppvekkende sannheten opp for Viviane, og dette er årsaken til at ikke bare hun, men også klonen hennes er på flukt. Mer kan jeg ikke røpe av handlingen, uten å ødelegge leseopplevelsen din.

Min oppfatning av boka

Som jeg skrev innledningsvis, er jeg ikke en spesielt stor fan av dystopier. Dette preger min oppfatning av denne boka. Jeg ser at plottet er originalt og spennende, men likevel fenget ikke historien meg noe særlig. Kanskje skyldes dette at plottet er nokså enkelt og for lite komplekst, og at jeg ganske raskt skjønte i hvilken retning det hele gikk? Jeg likte heller ikke fortellerstilen. Antakelig ville boka blitt bedre dersom den hadde vært skrevet i presens, slik Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse av boka i Morgenbladet den 20. juli 2018? Såkalt dramatisk presens får i alle fall leseren til å kjenne seg tettere på, som om man er med på flukten. Plottet ville rett og slett ha fått en høyere puls. 

Dersom du liker dystopier, skal du likevel ikke avstå fra å lese denne boka. Boka er lettlest, og med sine 142 sider er det gjort på et par-tre timer å komme gjennom den. Det er garantert ulike meninger om denne boka, og Bernhard Ellefsen skriver i sin anmeldelse at forfatteren skriver dystopisk litteratur "som virkelig gir tanken et løft". For hva får oss f.eks. til å tro at ikke Donald Trump kunne finne på å ønske det samme, fortsetter han. Og hvordan er det å sitte igjen med den sovende klonen etter sin avdøde ektemann, spør han.

Alt i alt en helt grei bok, som ikke gjorde det helt store inntrykket på meg, men som antakelig er en større leseopplevelse for dem som liker dystopier og sci-fi. 

Utgitt i Frankrike: 2017
Originaltittel: Notre vie dans les forêts
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt:Elin Beate Tobiassen
Antall sider: 142
ISBN: 978-82-560-2033-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Marie Darrieussecq (Foto: Audoin Desforges)

fredag 3. august 2018

Catherine Cusset: "En strålende fremtid"

Glitrende historiefortelling!

Cathrine Cusset (f. 1963) er født i Paris. Hun har to doktorgrader - en om Marquis de Sade fra Paris og en om fransk 1700-talls-litteratur fra Yale University. I løpet av de 20 årene hun bodde i USA, var hun blant annet lektor i 1700-talls fransk litteratur ved Yale. Senere flyttet hun til London, der hun bor i dag. Cusset har utgitt 13 romaner i Frankrike, og hennes bøker har blitt oversatt til 17 språk. "En strålende fremtid" (utkom på fransk i 2008 med tittelen "Un brilliant avenir") er hennes første bok på norsk, og for denne vant hun den prestisjefylte Goncourt-prisen. Hun har for øvrig vunnet mange viktige priser for sine andre romaner. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren samt Wikipedia)

Elena vokser opp i Romania som adoptivdatteren til sin tante og onkel. Hun får den beste utdannelsen og adoptivforeldrene hennes har store ambisjoner på hennes vegne. At hun skal forelske seg i og senere gifte seg med jødiske Jacob, var virkelig ikke det de ønsket for henne. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i New York og året er 2003. Både Elena, som nå er blitt til amerikanske Helen, og Jacob er pensjonister. Jacob har blitt glemsk, og akkurat denne natta har Helen bestemt seg for at hun skal sove på stua. De får nemlig besøk av barnebarnet Camille dagen etter, og Helen ønsker å møte henne uthvilt etter en god natts søvn. Grytidlig våkner hun av et eller annet, og da hun går inn på soverommet får hun sjokk. Ektemannen har en pose over ansiktet og han puster ikke ... Hva har skjedd? 

Gjennom tilbakeblikk til fortiden, følger vi Elena/Helen og hennes  kamp for å få den mannen hun elsker. Etterkrigstidens Romania handler om alt fra fattigdom og knapphet på goder til antisemittisme og rasisme. Når kommunismens klamme grep legger seg over landet, får de fleste borgere utreiseforbud. Elena er en fremragende forsker, og gang på gang settes det kjepper i hjulene for henne når hun blir lovet utreise for å presentere sine forskningsresultater innenfor atomfysikk. Hele statsapparatet preges av korrupsjon, og av at de som er høyere oppe i maktapparatet dikterer skjebnene til mennesker lenger nede i hierarkiet. Da Elena og Jacob får sønnen Alexander, blir det overmåte viktig for dem å komme seg ut av landet. I første omgang må de via Israel, siden Jacob er jødisk. 

Parallelt følger vi Helen, Jacob og sønnen Alexanders liv i USA.

Gjennom Helens øyne følger vi hennes bedømmelse av de kvinnene sønnen møter, inntil han treffer hun som skal bli hans kone. Marie er fransk, og det som skjer mellom henne og svigermoren er på mange måter blåkopi av hvordan Elena/Helen i sin tid måtte kjempe for å få sin Jacob. Beskrivelsen av forholdet mellom Helen og Marie er fascinerende lesning. 

"Hun var altfor redd for å miste sønnen enda en gang, altfor redd for Marie - som om svigerdatteren var et overmektig vesen som hun absolutt måtte holde fred med. 

Både Marie selv og sønnens kjærlighet til henne forble et mysterium, som Helen hadde gitt opp å forsøke å begripe noe av." (side 253-354)

Den nærmest ugjennomtrengelige veggen som tidvis oppstår mellom Helen og Marie handler om så mye usagt, så mye som foregår spesielt oppe i Helens hode, preget som hun er av sin fortid i et diktatur der ingen kunne stole på noen, og hvor et eneste fatalt ord var nok til å ødelegge forholdet mellom to mennesker. Hun erfarer likevel at slik kan hun ikke holde på, og hennes utvikling i retning av å bli et mer tillitsfullt menneske er svært interessant lesning. Jo mer hun åpner seg opp, desto mer kjærlighet er hun i stand til å gi og få. Veien frem til dette punktet er imidlertid lang og tung ... Mellom disse to kvinnene står Alexander, som er glad både i sin mor og sin kone, men som aldri er i tvil om hvem han vil velge dersom moren tvinger ham til å velge. Jacob har en birolle i dette dramaet.

Det er mye sorg og mange bekymringer i Helens liv, der hun har oppnådd mye av det hun ønsket å få ut av livet. Hun kom seg bort fra Romania, hun slapp å bli værende  i Israel, og hun og familien kom seg til USA, det forgjettede land. Men så ble det likevel ikke helt slik hun tenkte. Men kanskje er det så "enkelt" som at det må gå en generasjon eller to før potensialet av en flukt forløses i en flyktningefamilie ... 

Romanen inneholder mange lag, og historiene som fortelles har interessante psykologiske sider. Selv slukte jeg denne romanen da jeg var i gang med den, og de siste 300 sidene ble lest før det hadde gått et døgn - med en arbeidsdag innimellom leseøktene. Jeg synes Catherine Cusset skriver godt, og så vidt jeg kan bedømme må oversetteren også ha gjort en god jobb. Bruken av presens i handlingsforløpet gjorde at romanpersonene kom tettere på, fordi jeg følte at jeg var med dem hele veien. Innblikket i en flyktnings betraktning av sitt eget hjemland da revolusjonen var et faktum i 1989 og Nicolae Ceaușescus avgang, var også interessant. Jeg husker jo selv hendelsene godt. 

Dette er en roman jeg er helt sikker på vil falle i smak hos svært mange lesere! Dette er nemlig glitrende historiefortelling! Jeg håper at forlaget oversetter flere av Catherine Cussets bøker!

Underlig nok er boka ikke anmeldt i norske medier. Det kan hende at det skyldes at boka er veldig fersk. 

Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Un brillant avenir
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Synneve Sundby
Antall sider:  379
ISBN: 978-82-7488-628-5
Jeg har mottatt et leseeks. av boka fra forlaget 

mandag 30. juli 2018

Viet Thanh Nguyen: "Flyktningene"

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror. 

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen. 

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda. 

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham. 

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk. 

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ... 

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?" 

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Boka har fått strålende kritikker; "Når slutter en flyktning å være flyktning? Kanskje aldri, hvis vi skal tro menneskene vi møter i Viet Thanh Nguyens bunnsolide novellesamling Flyktningene." "Dette er en samling jeg håper får mange norske lesere. Den er spennende og kompleks på en lavmælt måte. Den ytre dramatikken er dempet slik at de indre konfliktene kommer tydeligere frem. At novellene er skrevet gjennom to tiår skaper stor dybde og variasjon i persongalleriet – selv om historiene kretser rundt samme tematikk, livet som flyktning i et nytt land." (Mari Grydeland i Aftenposten 22. juni 2018), "Vietnamesisk-amerikanske Viet Thanh Nguyens roman The Sympathizer (2015) er en av de siste årenes mest sensasjonelle debuter i USA. Den satiriske thrilleren om en kommunistisk spion i et vietnamesisk eksilmiljø i California, sikret debutanten en haug med priser, deriblant en høythengende Pulitzer. Av en eller annen grunn er ikke den kommet ut på norsk, men blitt forbigått i køen av Nguyens andre skjønnlitterære utgivelse." "Jeg vil understreke først som sist at Nguyens talent ikke på noen måte begrenser seg til, eller er avhengig av, aktuelle samfunnsspørsmål. Suksessen hans bør dessuten ha lite med kvotering av minoritetsstemmer å gjøre. Han har en litterær tyngde og selvstendighet som får alle kulturpolitiske formål til å føles underordnet." (Frode Johansen Riopelle i Morgenbladet 14. juni 2018) og "Felles for disse elegant komponerte novellene, ved siden av en interessant tematikk og en solid oversettelse av Hilde Lyng, er et rikt og treffsikkert språk som på et par setninger risser opp hele livsløp, skjebner, situasjoner og konflikter, og også bidrar til persontegningen og miljøskildringen. Dette er mennesker med bagasje. Nguyen praktiserer en særegen teknikk og turnerer utvungent disse høyst lesverdige novellene om brutte familiebånd, ødelagte parforhold, hemmende språkløshet, kulturkollisjoner og flukten som en livstidstilstand, som samtlige avsluttes på en åpenbarende og tankevekkende måte, og omfatter ”alle flyktninger, overalt”, slik bokens tilegnelse lyder."  (Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad 10. juli 2018)

Utgitt: 2017
Originaltittel: Refugees
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 205
ISBN:  978-82-560-2017-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Viet Thanh Nguyen (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

søndag 29. juli 2018

Lydie Salvayre: "Ikke gråte"

Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen

Denne sommeren har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, "Ikke gråte". 

Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. "Pas pleurer" (på norsk "Ikke gråte") er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Goncourt-prisen

Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 - den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og  Cataluña og de liberale - herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975. (Her har jeg støttet meg på en Wikipedia-artikkel om den spanske borgerkrigen.)

Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der "han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

"Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne. 

Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det." (side 15)

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke - for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der - "hun ser riktig beskjeden ut!" ... Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå. 

"Ikke gråte" er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst - en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne. 

Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!

Boka har fått fantastiske anmeldelser; "Givende blanding av fakta og fiksjon" - "Lydie Salvayre har skapt en tekst som både er lærerik, bevegende og original. Borgerkrigen skildres fra et ungpikeblikk, i hennes lille landsby er alle fraksjoner representert. Skildringene av den virkelige forfatteren Bernanos fortvilelse over volden han ser rundt seg der han sitter på Mallorca og skriver, leser jeg som Salvayres egen fortvilelse, så mange år etter." (Anne Cathrine Straume i Aftenposten 4. juli 2018), "For i denne romanen føres det personlige og politiske sammen. Parallelt med opprullingen av livet til forfatterens egen mor – hun som husker åra 1936-38 som om det var i går, men har glemt det som siden skjedde – får vi beretningen om pavekirkens svik, slik det speiles i pamfletten «Les Grands Cimetières sous la lune» (1938) av Georges Bernanos, from fransk monarkist og katolikk, kanskje best kjent for norske lesere gjennom romanen «Underet i de tomme hender». Med utgangspunkt i sine opplevelser i Palma, Mallorca, fordømmer Bernanos alle grusomhetene som den spanske kirken systematisk velsigner. Hans observasjoner av det uhyrlige føles som påkrevd folkeopplysning, i moll." (Steinar Sivertsen i Stavanger Aftenblad 1. juni 2018), "Det er blitt en forbløffende oppriktig bok, likefrem, om jeg kan si det slik: Det er litt som å sitte ved et fransk kjøkkenbord og høre en historiker-bestemor fortelle presist fra krigens dager. Salvayre tar et nøkternt og nådeløst oppgjør med Franco og nasjonalistenes utrenskninger av intellektuelle under borgerkrigen, med den spanske katolske kirkens medløperi, med stalinistene og deres utrenskninger av trotskister og anarkister. Historiske notiser fra Pravda og spanske aviser integreres sømløst i fortellingen." (Cornelius Jakhelln fra Morgenbladet 5. februar 2015).

Utgitt i Spania: 2014
Originaltittel: Pas pleurer
Utgitt i Norge: 2018 
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Gøril Eldøen
Antall sider: 254
ISBN: 978-82-560-1866-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 


Lydie Salvayre (bildet har jeg lånt av forlaget)

søndag 29. april 2018

Ilan Pappe: "Ti myter om Israel"

Oppgjør med myter som kommer i veien for en fredsprosess

Få konflikter har interessert meg sterkere enn den som har pågått mellom Israel og Palestina over flere ti-år. Jeg undrer meg stadig over hva det er som gjør at to parter i en konflikt kan ha så vidt forskjellige syn at det nærmest fremstår som en umulighet at de noen gang skal kunne bli enige om noe som helst. Dette kompliseres ytterligere ved at det verserer så mange "vedtatte sannheter" om de involverte at det til slutt ikke er godt å si hva som er hva. 

Det er jo i og for seg ganske forutsigbart når det kommer bøker og filmer laget av den ene parten i konflikten, som utelukkende demoniserer den andre parten. Det er i grunnen som forventet. Desto mer interessant er det når det dukker opp stemmer i debatten, som hevder det motsatte av hva man skulle forvente. Som at israelere kritiserer sitt eget lands myndigheter ... Ilan Pappes "Ti myter om Israel" er en slik bok, i og med at Ilan Pappe selv er israeler. Men han er ikke den første israeleren som kritiserer Israel.

Ilan Pappe (f. 1954) har skrevet en rekke bøker om israelsk og sionistisk historie. Han har en stor tilhengerskare og er av mange ansett for å være Israels modigste historiker. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren)

Andre bøker om Israel-Palestina-konflikten

Jødiske S. Yitzhar skrev i sin bok "Khirbet Khizah" fra 1949 (!) om flere av mytene som Ilan Pappe tar opp i sin bok - blant annet at Palestinas jord lå brakk da Israel ble opprettet og at palestinerne forlot landet frivillig. Israeleren Amos Oz skriver i sin bok "Hvordan helbrede en fanatiker" om hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere, og at den største utfordringen består i at begge sider av konflikten er så fanatiske. Egentlig er begge parter ofre, kastet ut som de har blitt i land etter land ... Og det finnes flere jødiske forfattere som er ytterst kritisk til eget regime. Som den israelske forfatteren David Grossman. 

For øvrig vil jeg trekke frem Sidsel Wolds bok "Landet som lovet alt. Min israelske reise" (2015), Dag Hoels "Armageddon Halleluja!" (2014), Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til" (2012), Finn Iunkers "Stemmer fra Israel" (2017), Åshild Eidems "Spillet om Gaza" (2013), Mads Gilbert og Erik Fosses "Øyne i Gaza" (2009) og Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" (2012). Og da bør jeg vel også nevne Jan Otto Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" (2010), som egentlig handler om foranledningen til Holocaust og opprettelsen av staten Israel. Men her tar han også opp at det må være legitimt å kritisere Israels krigshandlinger uten samtidig å bli ansett som antisemitt. En meget viktig distinksjon, synes jeg. (Samtlige linker peker til innlegg på bloggen min.)

Intervju i Vårt Land

Før jeg sier noe om Ilan Pappes bok, har jeg lyst til å sitere fra et intervju han ga til Vårt Land den 8. mars i 2018, i forbindelse med lanseringen av boka i Norge. 

– Ja, jeg er en pro-palestinsk historiker, og er stolt av det. For meg handler dette om rettferdighet og menneskerettigheter, om å støtte de undertrykte og kolonialiserte, de okkuperte, sier Ilan Pappe, professor ved Exeter University i Storbritannia, bokaktuell med norsk utgave av bestselgeren Ti myter om Israel, som utkom på engelsk i fjor.

I boken peker han ut ti grunnleggende sionistiske beretninger om Israel og hvordan de omstridte landområdene for 70 år siden ble til den jødiske staten, og kaller dem myter basert på forvrengninger og oppspinn.

Sionisme er opprinnelig betegnelsen på det jødiske folkets nasjonale ønske og håp om å vende tilbake til sitt gamle hjemland i landet Israel (Eretz Israel).

– Jeg lager ikke sprekkene i den israelske veggen, jeg bare peker på dem. Som historiker mener jeg det er min moralske plikt ikke bare å peke på disse falske mytene, men å sørge for at historien blir hørt, at overgrepene og implikasjonene av handlingene blir beskrevet. Og da blir jeg også en aktivist, erkjenner Pappe.


Mytene

"Historien ligger til grunn for enhver konflikt. En sannferdig og uhildet forståelse av fortiden åpner for en mulig fred. Forfalskning eller manipulering av historien, på den annen side, får katastrofale følger. Som tilfellet er med den israelsk-palestinske konflikten, kan historisk desinformasjon, selv forbundet med senere års historie, gjøre voldsom skade. Denne overlagte misforståelsen av historien kan fremme undertrykkelse, og beskytte et kolonist- og okkupasjonsregime. Derfor burde det ikke overraske at desinformasjons- og forfalskningsstrategier pågår den dag i dag, og spiller en avgjørende rolle i enhver forlengelse av konflikten, som levner svært lite håp for fremtiden.

Oppkonstruerte feilslutninger, om israelsk og palestinsk fortid og nåtid, hindrer at vi forstår utspringet til konflikten. Samtidig arbeider den vedvarende manipuleringen av fakta mot interessene til dem som er blitt ofre for den pågående blodsutgytelsen. Hva må gjøres?" (fra forordet på side 9)

Boka er delt i tre; i del en tar Pappe for seg fortidens feilslutninger, i del to nåtidens feilslutninger og i del tre veien videre. 

Ilan Pappe gjør det han føler at han må, fordi det er i samsvar med hans samvittighet og rettferdighetssans: han forsøker å fortelle historien om det som foregikk på en så sannferdig og historisk korrekt måte som mulig. Og han vet hva han snakker om, for som historiker har han hatt tilgang til historiske kilder. Det han skriver er for øvrig ikke overraskende dersom man har lest en del om konflikten fra flere sider. Jeg fant sånn sett lite nytt i hans bok, samtidig som jeg ikke har lest en bok som gir en slik samlet oversikt som Pappe gir i "Ti myter om Israel".

Den første og mest "banale" myten som er spredt rundt i verden er at Palestina ikke bare var et folketomt land, men også lite dyrket land. Og den neste: at palestinerne forlot hjemlandet sitt frivillig i 1948. Det var vel neppe intensjonen da staten Israel ble opprettet at folk som bodde der fra før av skulle jages fra gård og grunn? Fra steder de hadde bodd gjennom generasjoner, hvor de hadde sine frukttrær og oppdyrkede jorder? 

" ... Palestina var ikke et folketomt land. Landet inngikk i et rikt og fruktbart østlig middelhavssamfunn, som på 1800-tallet gjennomgikk store moderniserings- og nasjonaliseringsprosesser. Det var ingen ørken, som ventet på å blomstre. Det var et idyllisk land, på terskelen til det tjuende århundre, som et moderne samfunn, med alle fordeler og ulemper slike forvandlinger fører med seg. Sionistenes kolonisering vendte denne prosessen til en katastrofe for flertallet av den innfødte befolkningen." (side 28)

Når man opererer med påstanden om at jødene var et folk uten land, antar man uten videre at de jødiske bosetterne utgjorde ett folk. Men det gjorde de ikke. I forkant av opprettelsen av staten Israel, mens Palestina var et britisk protektorat, oppmuntret det britiske konsulatet i Jerusalem helt uformelt jøder til å komme til Palestina. I begynnelsen ble jødene også tatt vel i mot av palestinerne som bodde der fra før. De tenkte vel ikke at landet deres skulle bli tatt fra dem i nær fremtid. For øvrig pågår fremdeles debatten rundt spørsmålet om de jødiske bosetterne som stammet fra khazarene, et tyrkisk folk fra Kaukasus, som konverterte til jødedommen på 900-tallet, egentlig har noen genetisk forbindelse med jødene fra romersk Palestina. (side 43)

Jødenes tilbakevendelse til Palestina har som kjent fått mye støtte fra kristne sionister, som er overbevist om at den jødiske hjemkomsten innvarsler fullbyrdelsen av det guddommelige løftet om endetiden. 

"Jødenes retur var forløperen til Messias´ gjenkomst og de dødes oppstandelse. Det sionistiske prosjektet for kolonisering av Palestina nøt godt av denne esoteriske, religiøse overbevisningen." (side 59) Samtidig oppnådde man å tømme Europa for jøder ... 

En annen myte Ilan Pappe vil til livs er påstanden om at sionisme ikke er kolonialisme. 

"Om man påstår at Palestina var et land uten folk, som bare ventet på et folk uten land, ville palestinerne ha mistet ethvert argument for å beskytte seg. Alle deres bestrebelser på å klamre seg til landet, blir grunnløse voldshandlinger mot de rettmessige eierne. Det er altså vanskelig å skille diskusjonen om sionismens koloniserende kvaliteter, fra spørsmålet om palestinerne som et kolonisert innfødt folk. De to er nært forbundet i den samme analysen." (side 74)

Det er også en myte at palestinerne ikke ønsket å forhandle med britene i årene før opprettelsen av staten Israel. 

"Frem til 1937 forsøkte komitéen (les: Den høyere arabiske komité - et organ som representerte samtlige politiske partier og bevegelser i det palestinske samfunnet) å inngå kompromiss med den britiske regjeringen, men på det tidspunktet hadde både sionistene og imperialistene sluttet å bry seg med palestinernes syn, og fortsatte ensidig å bestemme landområdets fremtid. På denne tiden hadde den palestinske nasjonalbevegelsen begynt å betrakte sionismen som et koloniseringsprosjekt, som måtte bekjempes. Likevel, selv i 1947, da britene bestemte seg for å sende hele saken til FN, la palestinerne, sammen med andre arabiske stater, frem et forslag om en udelt stat i Palestina, som erstatning for mandatet." (side 78-79)

FN sto tilbake med to valg; en felles stat som inkluderte de eksisterende jødiske bosetterne, men uten å tillate videre sionist-kolonisering, eller en deling av landet i en arabisk og en jødisk stat. FN valgte en todeling. Partene fikk en halvpart hver. 

Det som videre skjedde i Israel kaller Ilan Pappe for etnisk renskning. Flertallet av palestinerne som bodde i den nyopprettede staten Israel, ble fordrevet for å oppnå at Israel ble en homogen region. Israels handlinger betegner han som krigsforbrytelser mot menneskeheten. Det palestinske flyktningproblemet ble skapt. Dette er "en forbrytelse ingen noen gang har måttet stå til rette for" ... (side 102) Pappes påstand er at så lenge den etniske rensningen, som fremdeles pågår, ikke erkjennes eller håndteres av verdenssamfunnet, vil vi aldri se noen løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Han tar også til orde for at påstanden om seksdagerskrigen i 1967 var en "ufrivillig krig", er og blir en myte. Dette var en villet krig, og den endte som kjent med okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen. Hva er egentlig igjen av det landet som palestinerne skulle ha?

Ilan Pappe angriper også en annen myte - nemlig den at Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten. Det pågår en enorm forskjellsbehandling mellom jøder og ikke-jøder i Israel i dag. F.eks. får jordeiere ikke lov til å inngå transaksjoner med ikke-jødiske statsborgere. Ikke-jøder får heller ikke bo hvor de ønsker. Med henvisning til Vestbredden og Gazastripen, med daglig ydmykelse av millioner av palestinere, mener Pappe at "Midtøstens "eneste demokrati" (oppfører) seg som et diktatur av verste sort". (side 137) Svaret Israel pleier å avgi er at forordningene er midlertidige, og at de vil opphøre når palestinerne "oppfører seg bedre". 

Pappe betegner Oslo-avtalen som en katastrofe for palestinerne. I stedet for å bidra til fred, var avtalen et diktat som var diktert av Israel. Prisen palestinerne betalte for avtalen var at de aldri kunne vende hjem igjen. 

"Siden Oslo-prosessen ikke var en virkelig fredsprosess, var palestinernes delaktighet i den, og deres uvilje mot å videreføre den, ikke et tegn på den angivelige urokkeligheten, og den opphetede politiske kulturen deres, men en naturlig respons på et diplomatisk narrespill, som konsoliderte og styrket Israels kontroll over de okkuperte områdene." (side 156)

Arafat ønsket at Israel skulle trappe ned den intensive koloniseringen av Vestbredden, gjøre slutt på den daglige brutaliseringen av vanlige, palestinske liv (gjennom strenge restriksjoner for bevegelsesfrihet), hyppige tilfeller av kollektiv avstraffelse, fengsling uten rettergang og konstante ydmykelser ved kontrollpostene. (side 158)

Veien videre

Det har lenge vært hevdet at tostatsløsningen er den eneste veien videre, men dette er Ilan Pappe ikke enig i. Han tror at realitetene tatt i betraktning, er det kun en vei videre og det er gjennom en felles israelsk og palestinsk stat. Den israelske koloniseringen gjør nemlig utsikten til enhver tostatsløsning usannsynlig. At palestinerne skal nøye seg med betinget selvstyre i 20 % av sitt hjemland, er heller ikke sannsynlig. 

"Tostatsløsningen er som et lik, som hales ut av likhuset nå og da, pent kledd, og fremstilt som spill levende. Når det, nok en gang, er blitt påvist at det ikke fins liv igjen i liket, sendes det tilbake. For fremtiden vil det eneste som kan endres, være at FN anerkjenner Palestina som fullverdig medlemsstat." (side 207)

Pappe mener at straks tostatsløsningen er erklært død og begravet, "er et vesentlig hinder for rettferdig fred i Israel og Palestina fjernet". (side 210)

Man kan mene hva man vil om opprettelsen av staten Israel, men det er et ugjenstridig faktum at de jødiske bosetningene er kommet for å bli. De lar seg ikke fjerne. De bør derfor være en del av fremtiden, men "ikke med utgangspunkt i konstant undertrykking og fordrivelse av palestinerne". (side 213)

Helt til slutt skriver Ilan Pappe svært klokt følgende:

"Vi fortjener alle en bedre slutt på fortellingen om Holocaust. Det kunne ha innebåret et sterkt multikulturelt Tyskland, som viste vei for resten av Europa, et amerikansk samfunn som, med stort mot tok tak i fortidens raserelaterte overgrep, som gir gjenklang den dag i dag, en arabisk verden som fjerner alt barbari og all umenneskelighet ... 

Ingen av delene vil skje om vi går i fellen, og fortsetter å behandle mytene som sannheter. Palestina var ikke folketomt og jødene hadde hjemland. Palestina ble kolonisert, ikke "gjenløst", og dets folk ble fordrevet i 1948, de dro ikke av egen fri vilje. 

Koloniserte folk, selv under et FN-charter, har rett til å kjempe for sin frihet, selv med en hær, og en slik kamps vellykkede utfall ligger i opprettelsen av en demokratisk stat, som inkluderer samtlige av sine innbyggere. En diskusjon om fremtiden, løsrevet fra de ti mytene om Israel, vil forhåpentligvis ikke bare bidra til å bringe fred til Israel og Palestina, men kommer også til å hjelpe Europa i en avslutning på andre verdenskrigs skremsler, og den mørke kolonitiden." (side 214)

Min vurdering av boka

Som jeg nevnte innledningsvis har jeg lest det meste av det Ilan Pappe skriver om, tidligere. Det er imidlertid ett unntak, og det dreier seg om tankene hans rundt tostatsløsning versus en felles stat. Dette med en felles stat som eneste farbare vei er nye tanker for meg. Pappe argumenterer godt for seg, og er svært overbevisende i sin retorikk. Den uverdige situasjonen for millioner av palestinere kan ikke fortsette i det uendelige, og jeg er dessuten veldig sikker på at svært mange israelere ønsker at andre løsninger enn dem som har vært forsøkt hittil, skal forsøkes. 

Pappe signaliserer et godt og sunt menneskesyn gjennom sin fremstilling av konflikten og mytene som verserer. Undertrykkelse er ikke veien å gå, og det skaper aldri noe klima for endring til det bedre. Å tro at palestinere som hver eneste dag behandles som om de er potensielle terrorister og derfor må holdes under et strengt regime, plutselig skal oppføre seg så vennligsinnet at israelske myndigheter skjønner at "nå kan vi slippe opp restriksjonene og behandle dem som likemenn", er utopi. Selv blir jeg redd hver gang jeg leser i avisene om nye trefninger ved Gazastripen. Hvordan skal denne uverdige situasjonen ende? 

Pappe skriver godt, og jeg håper at denne boka blir lest av mange - på den rette måten. Hele konflikten er tragisk, og det er skapt en situasjon med en voldsspiral som ingen ende vil ta. Det som er sikkert er at Pappe har greie på det han skriver om, og alle påstandene han kommer med er solid faglig forankret. 

Jan-Erik Østlie i tidsskriftet Fri Fagbevegelse anmeldte Ilan Pappes bok den 9. mars 2018. Han skriver blant annet dette: 

Det fine med denne boka er at det ligger solid faglig ballast til grunn. Samtidig er det rystende lesning – også for de av oss som har hørt mye av både historien og argumentasjonen før. Bøker forandrer neppe verden, men noen av dem har i hvert fall potensiale til å forandre enkelte menneskesinn. Ilan Pappes bok er kanskje en sånn. Skjønt, vi veit jo fra tidligere bøker og debatter om dette ømtålelige feltet at her er frontene steile. Få om noen lar seg overbevise av motpartens synspunkter sånn over natta.

En ting bør det uansett ikke herske noen tvil om: Sjøl om Pappes bok er en ramsalt historisk kritikk av israelske myndigheter med ulik politisk tilknytning, så er også han ute etter fred i Midtøsten. Om denne boka er et konstruktivt bidrag i så måte, kan nok diskuteres. Men det er i hvert fall nok stoff her til ettertanke både for leg og lærd.


Ja, det gjenstår å se om også de som mener at Israels myndigheter er i sin fulle rett til å behandle palestinerne slik de gjør, vil lese en bok som dette ... Men det er lov å håpe!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2017
Originaltittel: Ten myths about Israel
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Jarle Petterson
Etterord av Jørgen Jensehaugen 
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-560-2013-3
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Ilan Pappe (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

Populære innlegg