Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten sosial kontroll. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sosial kontroll. Vis alle innlegg

mandag 7. mai 2018

Sara Omar: "Dødevaskeren"

Brutalt om kvinners stilling i irakisk Kurdistan

Sara Omar (f. 1986) er en dansk-kurdisk forfatter med armenske røtter, ifølge en dansk Wikipedia-side om henne. Hun har vært bosatt i Danmark siden 2001, etter at familien hennes flyktet fra et krigsherjet Kurdistan på slutten av 1990-tallet. Da hun slo gjennom med debutromanen "Dødevaskeren", som utkom i Danmark den 30. november 2017, ble hun den første internasjonalt anerkjente kvinnelige romanforfatter fra Kurdistan. Det kontroversielle innholdet i boka, der et meget kvinnefiendtlig samfunn beskrives, har gjort at den har vakt enorm oppsikt. Så pass at forfatteren har måttet få politibeskyttelse ...

Fredag ettermiddag denne uka var jeg innom Boksalongen på Litteraturhuset i Bergen for å spørre etter en helt annen bok, som ikke hadde kommet i handelen enda. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til stablene med Sara Omars bok "Dødevaskeren". Akkurat dette var ikke tilfeldig, for nettopp den kvelden var forfatteren ventet. Hun skulle intervjues av Hilde Sandvik i Olav H. Hauge-rommet mellom kl. 18:00 og 19:00, dvs. en times tid etter at jeg var innom. Dersom jeg hadde kunnet, hadde jeg blitt igjen og fått med meg dette arrangementet, men jeg måtte rekke et fly. Siden jeg var tom for lesestoff, grabbet jeg like godt med meg "Dødevaskeren", og jeg begynte å lese boka på hjemveien. (Bloggeren Beathe fra Beathes Bokhjerte var på arrangementet, og hun har skrevet om det i et blogginnlegg.)

I bokas åpningsscene introduseres vi for Frmesk, en ung kurdisk kvinne som ligger på et sykehus i Danmark. Året er 2016. Hun har mareritt. Hun drømmer at en ung jente sykler samtidig som hun får mensen. Blodet flekker til kjolen hennes. Jentas far er rasende fordi han opplever at æren hans er krenket. Han kan ikke leve med en skjendet datter, og han begynner å denge løs på henne. Det hele ender med at han skjærer tungen av henne og deretter begge ørene. Jenta blør ihjel. Moren heller bensin over seg og tenner på. Hendelsene har skjedd, og dette forfølger Frmesk i drømmene ... 

På sykehuset pleies Frmesk av Darya, en kvinne med nesten samme bakgrunn som Frmesk. Men mens Frmesk har flyktet fra en voldelig far og ektemann, lever Darya med daglig streng kontroll fra familien sin. Hun kan omtrent ikke jobbe uten at faren er der for å kontrollere at hun bare er på jobb. Han ønsker også å kontrollere at hun ikke snakker med hvem som helst. For Frmesk er det avgjørende at hun kan stole på dem hun har rundt seg, og hun opplever det svært utrygt at Darya "må" fortelle om alt de snakker om til faren. Den sosiale kontrollen er sterk, og nå skal Darya giftes bort til en filleonkel. Hun har ingenting hun skulle ha sagt selv. 

Så er vi tilbake i fortiden, nærmere bestemt 21. august 1986 i Zamwa i Kurdistan, tilfeldigvis samme dag som forfatterens fødselsdag. Rubar skal føde. Det holder på å gå riktig galt, men barnet blir reddet. Det er ei lita jente, som er svakelig og knapt i stand til å ta til seg mat. Selv om Rubar har sønnen Baban fra før av, møtes hun med forakt både fra ektemannen og svigermoren fordi hun bare har født ei jente. Rubar frykter for datterens liv, for selv om navnegivingsdagen og feiringen i den forbindelse innbringer en del pengegaver, får hun ikke bruke disse på å ta datteren med til legen. Med kløkt overtales ektemannen til å la foreldrene hennes ta hånd om datteren. 

Ekteskapet mellom Rubar og Anwar er og blir en tragedie. Anwars sinn forgiftes av moren Bahras negative tanker om alt og alle. Dersom en kvinne ler for mye, er hun en hore og livet hennes er bokstavelig talt i stor fare. Her drepes kvinner for menns ære for den minste lille forseelse. En kvinne som ikke blør på bryllupsnatten, risikerer å bli dumpet foran foreldrenes dør dagen etter bryllupet - som et lemlestet lik. Rubars foreldre er fortvilet over datterens ekteskap, men kan lite gjøre. Hun er ektemannens eiendom nå, og han bestemmer over hennes liv. Den en gang så glade datteren, som var faren Darwesh´ øyesten, er en blek skygge av seg selv. Livsgnisten er borte. Moren Gawhar prøver å lindre datterens slit og angst når Anwar er borte, men hun har også sine plikter som kaller. Hun er en dødevasker, dvs. en som vasker kvinnelik før de begraves. Fortrinnsvis urene kvinner som ingen vil ha noe med å gjøre ...

Mens livet fortsetter og Frmesk vokser opp hos besteforeldrene, får vi høre om Saddam Husseins overgrep overfor den kurdiske befolkningen i Irak. Blant annet det grusomme gassangrepet overfor befolkningen i Halabja, der om lag 5000 mennesker døde og minst det dobbelte antall mennesker ble alvorlig skadet. Jevnlig oppsøkte irakiske styrker kurdiske landsbyer for å kapre unge gutter som ble tvangsinternert i hæren. 

Besteforeldrene er sikre på at de har gjort det de kan for å sikre Frmesk en god og trygg oppvekst. Og så er det bare sånn at det går faktisk ikke an å trygge kvinner i dette samfunnet. Farene lurer over alt - også i egen familie ... 

Frmesk betror seg til Darya på sykehuset:

"Det er nok vanskelig for folk å forstå det når vi er så gode til å holde maska," sa Frmesk. "De tror jo at vi tar disse valgene selv og har det bra, for det er det vi sier," sukket hun. "Mye i vår kultur bygger på løgn og falske smil, og her oppe sluker folk det rått, for det er jo ingen som kan forestille seg hvor ubegripelig brutalt noen av oss blir behandlet innenfor hjemmets fire vegger." (side 228)

Etter at Gawhar som dødevasker er blitt tvunget til å skjære ut et foster og livmoren av en død kvinne, som angivelig hadde begått hor, gjør hun seg følgende refleksjoner:

"Gahwar lukket øynene. Kroppen skalv, og musklene sitret under huden.  Inni seg ba hun bønnene sine, men hun kjente dem ikke lenger. Det var ingen steder å flykte. Hun kjente trangen til å ta tak i Koranen sin. Men hun lot den ligge urørt. Når Allahs sinnssyke skapninger var ferdige med å trampe livmoren og fosteret i stykker, skulle hun og Askol vaske døden av både den drepte kvinnen og barnet. Hun så anklagende opp mot himmelen og nærmest spyttet på guden sin i sinne. "Ya Allah. Hvorfor lar Du døden regne ned over kvinnene våre? Er ikke krig og død undertrykkelse nok?" (side 256)

Min vurdering av boka

"Dødevaskeren" er - for å bruke en forslitt klisjé - et knyttneveslag av en bok! Og når jeg likevel opplever at jeg har lest det meste fra før av, så må ikke det oppfattes som at jeg undervurderer romanen. Tvert i mot tenker jeg at dette støtter opp under at det som Sara Omar skriver om virker svært troverdig. Flere av historiene er som hentet ut av Ayse Onals bok "Æresdrap - menn som drep kvinner", som nettopp handler om æresdrap blant kurdiskere (i Tyrkia). Det handler mye om uvitenhet og mangel på kunnskap. Men der Ayse Onal også belyser angeren blant gjerningsmennene, er dette elementet fullstendig fraværende i Sara Omars roman. Der angrer ingen menn på noe som helst. Det gjør heller ikke kvinnene, som beskrives som de som roper høyest om mer blod. 

Jeg har egentlig ikke klart å finne ut hvor mye av romanen som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon. Kanskje er dette historien om forfatteren selv? Både hun og Frmesk er født samme dag, og de har den samme hvite flekken i håret - stigmaet som kvinnene rundt Frmesk ønsket å farge svart slik at hun ble usynlig og gikk under radaren for sladderen og spekulasjonene. Det var nok at noen hevdet at dette var djevelens verk, så kunne helvete bryte løs ... 

Det er en uforsonlig historie som rulles opp i "Dødevaskeren". De slemme er fryktelig slemme, og gjør stor skade, mens de kloke forsøker å manøvrere i dette samfunnet så godt det lar seg gjøre. Men en datter som er gift med en despot kan de ikke redde. Ikke uten å slå beina under hele slekten i samfunnet, og så langt kan de ikke gå uten at det er fare for flere menneskeliv. 

I et samfunn med få boklærde er det mange oppfatninger av hva som er riktig og galt, og hva som egentlig står i Koranen. Koranen misbrukes til å holde folk på plass, til å spre frykt for represalier og til å "hjemle" drap på kvinner som ikke kjenner sin plass. Det er mao. ikke religionen i seg selv det er noe galt med, men måten den praktiseres på. Løsrevne sitater (eller surer) brukes til legitimere vold, og selv om noen vet bedre, nytter det ikke. Selv det å ta til motmæle når en mann klår på en kvinne på et marked, kan være farlig. For kvinnen får alltid skylden for å ha fristet mannen. Og hva gjorde de på markedet uten følge av en mann i utgangspunktet? Kvinnene er dømt til å tape - uansett. De har ingen rettigheter, og lever kun på menns nåde. Livet kan når som helst tas fra dem.

"Dødevaskeren" er en god og meget lesverdig debutbok, selv om det er en del å innvende mot de språklige kvalitetene. Her overskygger imidlertid den sterke historien bokas litterære kvaliteter.

Jeg savnet å høre mer om hva som har skjedd med Frmesk. Hvorfor er hun på et sykehus i Danmark? Hva har skjedd forut? Hvordan var livet hennes mellom 1991 og 2016? Dette får vi ikke innblikk i. Det opplevde jeg som en mangel ved boka. Men kanskje planlegger forfatteren en oppfølger der vi får vite mer om Frmesk? Jeg håper det! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt i Danmark: 2017 
Originaltittel: Dødevaskeren
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 334
ISBN: 978-82-03-37377-0
Jeg har kjøpt boka selv

Sara Omar (Foto: Henriette Mørk)

lørdag 7. oktober 2017

"Hva vil folk si" (Regissør: Iram Haq)

Hjerteskjærende om å leve mellom to kulturer

Norsk-pakistanske Iram Haq (f. 1976) er skuespiller, filmskaper og sanger. Hun er utdannet som art director på Westerdals reklameskole, og har gjort seg bemerket innen kortfilmproduksjon. Mange kjenner henne antakelig fra "Borettslaget", der hun spilte rollen som Fatima Silmandar.  For øvrig har hun spilt drapsoffer i Varg-Veum-filmen "Falne engler", sykepleier i "Berlinerpoplene" og Jasmin i filmen "Eksport-Import". Hun debuterte som filmregissør med "Jeg er din" i 2013. (Kilde: Wikipedia)

Nå er Iram Haq klar med sin andre film. "Hva vil folk si" hadde Norges-premiere i går, og den ligger an til å bli høstens sterkeste film på norske kinoer. Jeg drister meg til å bruke en velbrukt klisjé: Dersom du bare skal se én film i år - se i alle fall denne! Jeg regner med at denne filmen kommer til å gjøre seg sterkt bemerket på mange internasjonale filmfestivaler i tiden som kommer. 

Iram Haq opplevde selv å bli sendt til Pakistan som tenåring, og oppholdet var høyst ufrivillig. Hun er ikke den eneste som har opplevd dette, og derfor er filmen uhyre interessant. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en pakistansk far går fra rom til rom for å se til sine sovende barn. 16 år gamle Nisha har vært på fest, og rekker akkurat å klatre opp på verandaen og smette inn på rommet sitt og under dyna før faren kommer frem til hennes rom.

Faren er svært stolt av sine barn. Kanskje er han spesielt stolt av datteren Nisha, som gjør det godt på skolen, er vakker og sosialt veltilpasset. Hver gang hun kommer inn i et rom hvor han er, skinner han litt ekstra. Selv kom han fra fattige kår i Pakistan, og måtte til å begynne med ta alle jobbene som nordmenn ikke ville ha. Gjennom hardt arbeid har han klart å etablere sin egen butikk, og nå renner pengene inn. Han er i stand til å sende en god del penger til familien i Pakistan. Hans eldste sønn drømmer om å studere medisin, men har ikke gode nok karakterer til å komme inn i Norge. De snakker om studier i Polen som en mulighet rundt middagsbordet. Det går riktig bra med familien. Faren er stolt av alt han har fått til. Han må riktignok tåle at hans kone kommer med bitre utfall mot ham, siden han aldri sender penger til hennes familie. De kunne trengt en håndsrekning, de også ... 


Nisha - en tenåringsjente som ønsker å leve et helt vanlig tenåringsliv.
Så en kveld/natt forsvinner bokstavelig talt bunnen ut av livet til den lille familien. En gutt som er svært betatt av vakre og populære Nisha, klatrer opp på verandaen hennes og kommer inn på soverommet hennes. Gutten er norsk, og han og Nisha har lenge hatt en flørt gående. De blir sittende og ta litt uskyldig på hverandre, og kan knapt sies å ha kommet i gang med klining før mobiltelefonen hans plutselig ringer - høyt og øredøvende. Før de får slukket lyden, er faren der. Han blir rasende på grunn av det han ser, og slår gutten nesten helseløs. 


Nishas far
Nisha flykter og ender hos barnevernet. Her prøver konsulentene å hjelpe henne så godt de kan, men uansett hvor mye de forteller Nisha at hun faktisk ikke har gjort noe galt, at det som har hendt ikke er hennes skyld, føler hun sterk skyld. Forsøk på mekling strander før det har begynt. I farens øyne er hun en hore, for han er overbevist om at datteren og kjæresten har hatt sex. På et tidspunkt forlanger han at de gifter seg. Dette vil ikke Nisha. Gutten hater dessuten hennes far etter at han har blitt rundjult. 

Etter en stund klarer Nishas mor å overtale henne til å komme hjem. Faren og broren kommer og henter henne, og deretter bærer det rett på Kielbåten, og så er det strake veien til en flyplass hvor det går et direktefly til Islamabad. Nisha blir regelrett kidnappet, og fjernet fra det livet hun har kjent i hele sitt liv. 


Nisha på skole i Pakistan
I Pakistan tas hun imot av farens søster og hennes familie. Hva de har fått vite om henne på forhånd, aner vi så smått etter hvert, men det er i alle fall en historie så fjernt fra virkeligheten som det kan bli. Hva gjør en fremmed fugl i et land hun ikke kjenner, der det er forventet av kvinners rolle er å lage mat og vaske, bli gift og føde barn og ... det er det hele? Hun som så frem til å utdanne seg, gifte seg med en mann hun elsker, leve et vestlig liv ... 


Nisha og hennes pakistanske families sønn
Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen i filmen, fordi det faktisk er meningen at vi skal overraskes underveis, kjenne på kroppen det Nisha utsettes for, bli sterkt berørt ... 

Dramaet i denne filmen er utrolig sterkt! Selv har jeg lest en god del og sett en hel del filmer som handler om det å slites mellom to kulturer, om generasjonskløften som gjerne oppstår mellom førstegenerasjons innvandrere og deres oppvoksende barn, om begrepet ære, om frykten for sladder og utstøtelse osv. Dette aspektet kommer svært tydelig frem i denne filmen, og forteller oss seere at det ikke er gjort på en - og heller ikke to - generasjoner å bli "godt" integrert i et samfunn som det norske. 


Et viktig øyeblikk mellom far og datter
Hva gjør en innvandrerfamilie når en av døtrene blir for "utagerende" og vil leve sitt eget liv, på tvers av klanens behov, og ta for seg av de samme rettighetene som andre norske kvinner tar som en selvfølge? (At sønnene gjør det, påvirker ikke familien i samme grad.) Ikke bare blir aktuelle familie livredd for at nå holder alt på å skli fullstendig ut, men andre familier rundt dem blir også livredde for å bli besmittet av det samme. Derfor "må" det statueres et eksempel, slik at de som kommer etter skal forstå at det får alvorlige konsekvenser å gjøre noe lignende. Faren i filmen bestemmer seg derfor for at datteren skal til Pakistan, enten hun vil eller ikke. Det handler ikke om at han ikke er glad i henne. Selv ser han på sin handling som en redning for datteren. Dessuten er han redd, for flere pakistanske familier har sluttet å handle i butikken hans, og familien blir ikke lenger invitert i bryllup. Alle tegn til sosial utstøtelse er i gang. Mens familien opplever at Nisha ødelegger deres liv, føler Nisha at familien ødelegger hennes liv. For familien handler det om ære ...

Maria Moseng konkluderer med følgende i sin anmeldelse i Morgenbladet denne uka:

"Et viktig spørsmål til filmens polemikk, basert som den er på hendelser som til dels er biografiske, blir dermed - hvem er den for? For unge jenter, for strenge fedre og mødre, for de passive tilskuerne? Hvis den misogyne praksisen bunner i en kulturarv som er pakistansk, slik filmen antyder, er det grunn til å tro at en litt jevnere distribusjon av sympatien kunne gitt en brattere vinkel på filmens læringskurve."

Jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt over en slik kommentar. For det første tenker jeg at både litteratur, film og kunst har en viktig rolle gjennom å løfte frem tematikk som i neste omgang kan bidra til samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen. Dessverre har den typiske innvandrerdebatten en tendens til å bli for unyansert og polariserende, for ikke å si stigmatiserende. Iram Haq belyser i sin film nettopp hvor vanskelig en problemstilling med en ung og følsom annengenerasjons innvandrer-datter som gjerne vil leve livet, er. Hun tar oss med inn i familien, og lar oss få kjenne på alle dilemmaene. Jeg tipper at også en norsk far hadde blitt meget bekymret over å finne en gutt på soverommet til datteren når han minst av alt ventet det ... Konsekvensene for familien hadde likevel blitt en annen, men vi kjenner jo på dette også mens vi ser filmen. 

Når det kommer til fordeling (eller distribusjon) av sympati synes jeg at regissøren har klart dette på en veldig balansert måte. Faren til Nisha vil det beste, men han er utsatt for sterkt press - ikke minst fra sin kone, som har ambisjoner om å være sentral i det pakistanske miljøet. Hun fremstilles på sin side som litt vel kald og svært opptatt av hva folk vil si. Hun holder sterkt igjen der mannen ønsker å mykne opp reglene for hva som sømmer seg. Kanskje kjenner vi også ikke rent lite på noe sjalusi mellom mor og datter, siden datteren i hele oppveksten har vært farens øyesten? Jeg så i alle fall svært få forsonende trekk hos moren. Et annet aspekt ved filmen var den kjærlige fremstillingen av familien i Pakistan, som på mange måter var mer moderne på sitt vis enn den norske familien. Her satt latteren og humoren mye løsere enn hos den norsk-pakistanske familien, som i stor grad lot seg styre av hva folk ville si. Samtidig var det ingen tvil om hvem som bare "måtte" få skylden når ting kom "ut av synk" også i Pakistan ... 

Jeg håper at riktig mange kommer til å ønske å se denne filmen! Jeg håper også at den ikke vil bli brukt til ytterligere å stigmatisere det norsk-pakistanske miljøet, men åpner øynene for hvor vanskelig dette faktisk er. I bunn og grunn handler det om en særdeles usunn sladderkultur, hvor det er kvinnene som faktisk er de største synderne. I den konteksten tenker jeg tilbake på min egen oppvekst på 60-70-tallet, der flertallet av kvinnene gikk hjemme og hadde lite annet å være opptatt av enn klesvask, matlaging, ukeblader ... og sladder! Min egen mor uttalte seg negativt om en kvinne i nabolaget den gangen. Hun var yrkesaktiv, og hun holdt seg på siden av miljøet som de andre hjemmeværende kvinnene var en del av. Omkvedet var at "hun var for fin for dem". Mens jeg har tenkt at hun hadde andre ting å være opptatt av, og ikke følte seg hjemme i den (unnskyld uttrykket) noe forsnevrede tilværelsen til de andre husmødrene ... Parallellene er overtydelige for meg. 

Jeg håper også at denne filmen høster mange filmpriser, og blir en film man er nødt til å forholde seg til. Og at den får samfunnsdebatten i gang! Samfunnsutvikling skjer først når man orker å snakke om viktige ting, selv om det kan gjøre vondt. Filmen glir aldri over i det sentimentale. Jeg beundrer filmregissøren, som setter tematikken på dagsorden! 

Denne filmen får toppkarakter fra meg! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Hva vil folk si
Nasjonalitet: Norge 
Sjanger: Drama
Språk: norsk, urdu
Skuespillere: Maria Mozhdah (Nisha), Adil Hussain (Nishas far)
Spilletid: 1 t 45 min.

Populære innlegg