Harper Lee (f. 1926) er kjent for sin ene, svært berømte roman "Drep ikke en sangfugl" ("To Kill a Mookingbird" på originalspråket). Boka utkom i 1960, og timingen kunne ikke ha vært bedre. (Linken fører til min bokomtale.) På 1960-tallet kjempet fargede for sine rettigheter i et segregert samfunn, og her passet historien om en farget mann som urettmessig var anklaget for voldtekt meget godt inn. Handlingen var riktignok lagt til Alabama på 1930-tallet, men moralen var den samme: var du farget og noen sa at du hadde gjort noe galt, hadde du ikke en sjanse mot det (rasistiske) rettssystemet.
Historien i "Drep ikke en sangfugl" grep oss lesere ekstraordinært fordi vi i tillegg fulgte den rettskafne alenepappaen Atticus og barna Småen og Jem. Småen/Jean Louise - eller Scout som hun kalles i den amerikanske utgaven - var en guttejente som fremfor alt var kjent for sin rettferdighetssans, og faren var hennes store forbilde. Han påtok seg rollen som forsvarer av en farget voldtekstiltalt mann, selv om han møtte sterk motstand i miljøet rundt dem. Rett skulle være rett! Og slik fullførte han mantraet enhver forsvarsadvokat har godt under huden: enhver tiltalt - skyldig eller ikke skyldig - har krav på en forsvarer! I tillegg fremsto han som en mann med gode holdninger, forut for sin tid. I ettertid har Harper Lees ene bok blitt stående som en klassiker som alle lesere med respekt for seg selv, må ha lest.
Og måtte bare Harper Lee ha skjønt at hun skulle ha gitt seg der ... Selv er jeg nemlig helt ute av stand til å skjønne hva hun vil med romanen "Sett ut en vaktpost". Gjennom å fremstille faren Atticus som rasist, begår hun faktisk et durabelig karakterdrap på den Atticus som vi alle ble så glade i da vi leste "Drep ikke en sangfugl". Hvorfor gjør hun det? "Sett ut en vaktpost" kom ut i 2015 (også i USA), og det eneste motivet jeg klarer å få øye på, er jakten på en ny boksuksess, hvor man surfer på suksessen til den første boka. Men altså med stor risiko for at også den første boka dras ned!
I en artikkel på NRKs nettsider fremgår det at Harper Lee egentlig skrev "Sett ut en vaktpost" først (på midten av 1950-tallet), men at denne ble refusert. Etterpå skrev hun den romanen vi kjenner som "Drep ikke en sangfugl". Nå er altså det gamle manuset atter gravd frem, og det i en tid da det er stor takhøyde for å få utgitt det aller meste bare det er potensiale for en viss inntjening. Og bare for ha nevnt det: "Sett ut en vaktpost" er ikke så veldig mye dårligere enn mye annet middelmådig som utgis i mengder i våre dager. Det aller verste for meg er at Harper Lee med denne boka drar ned den "Drep ikke en sangfugl". Hadde hun enda skrevet om noen andre personer ...
I "Sett ut en vaktpost" har det gått noen år, og Scout (som hun nå kalles også i den norske utgaven) som til vanlig bor i New York, har blitt en ung kvinne på 26 år. Vel hjemme i Alabama møter hun igjen barndomskjæresten som håper at de to en dag skal gifte seg. Han er blitt advokat og jobber i Atticus´ advokatfirma. Sjokket hun får da hun oppdager at de begge går på rasistiske møter er så stort at hun vurderer å reise bort for aldri mer å vende hjem igjen. Hva skjer etterpå? Vel, det er vel egentlig dette som er bokas tema.
Midtveis i boka lurte jeg på om jeg skulle gidde å lese/høre resten. Frem til midten av boka minnet den nemlig mest om en pubertal kjærlighetsroman. Jeg klarte ikke å tro på at en kvinne på 26 år kunne være så til de grader uvitende om sex og det annet kjønn, slik Harper Lee fremstiller henne i boka. Etter midten av boka begynte det å skje noe, men det eneste jeg da klarte å se var karakterdrapet på Atticus. Og et noe forsinket tenåringsopprør fra Scouts side. En kvinne på 26 år, som fremdeles ikke har tatt sin elskede far ned fra pidestallen, og som sjokkeres over at han ikke er like så fantastisk som hun trodde han var da hun var liten... Fra den gangen hun trodde at faren visste og kunne alt som var verdt å vite her i verden ... Harper Lee burde ha vært beskyttet mot seg selv og blitt frarådet å utgi denne boka! Jeg angrer på at jeg leste den. Nå kan jeg nemlig aldri tenke på "Drep ikke en sangfugl" uten samtidig å tenke at Atticus egentlig var en godt skjult rasist ...
Når det er sagt må jeg likevel berømme Bodil Vidnes-Kopperud for opplesningen i lydbokutgaven. Hun løftet leseopplevelsen!
Og til alle dere som ikke har samme litteratursmak som meg: les noen andre anmeldelser enn min, dersom du er usikker på om du har lyst til å lese boka. (Se linkene nedenfor.)
Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: Go set a watchman
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Antall sider: 281
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788252585476 (papirutgaven)
ISBN: 9788242162540 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget.
 |
| Harper Lee (Bildet er lånt fra Aschehoug) |
Andre bokomtaler:
- NRK v/Leif Ekle - 15. juli 2015 - Uferdig Harper Lee - "Fra et litterært ståsted hadde det ikke vært noen tragedie om denne boka forble upublisert."
- Aftenposten v/Ingunn Økland - Harper Lee med vaklevorent rasismeoppgjør - "Skulle manuskriptet like gjerne fått hvile i fred?"
- Kleppanrova - 18. oktober 2015 - "Absolutt en bok man bør lese, den skildrer et flott tidsbilde fra Sørstatene på femtitallet."
- Tine sin blogg - 4. september 2015 - "Dette er en underholdende og lærerik roman som aldri ble kjedelig."
- Bøker & Bokhyller - 13. oktober 2015 - "Konklusjonen fra meg blir ... at "Sett ut en vaktpost" på mange måter er spesiell og interessant, og vel verdt å lese."
- Braut med bok - 27. juli 2015 - "Manuset ber preg av å vera lite bearbeida.
Takk for klar tale! Jeg hører på "To Kill a Mockingbird" på Storytel nå, og har blitt veldig glad i Atticus Finch. Har også lest at bok nr 2 (eller strengt tatt 1) har ført til sorgreaksjoner i USA, fordi Finch har endret fullstendig karakter. Så derfor har jeg nå bestemt meg for å droppe "Sett ut en vaktpost".
SvarSlettDet er nok en smakssak om man liker konseptet i "Sett ut en vaktpost" eller ikke. For meg ble det fullstendig feil!
SlettFor å dra en parallell: Jeg tilhører dem som i sin tid fant Paulo Coehlos "Alkymisten" både magisk og fengslende ... Helt til han vel strengt tatt skrev den samme boka om og om igjen ... Magien dalte for hver bok, for å si det sånn. Jeg håper ikke Harper Lee faller for fristelsen til å utgi enda en bok, slik ryktene dessverre forteller at hun er i gang med.
Mmhhh der var vel siste spikeren tenker jeg. Var veldig glad i Mockingbird'en og vil absolutt ikke ødelegge det inntrykket den gjorde. Jeg har stått over boka sålangt og etter din omtale blir den ulest i uoverskuelig fremtid.
SvarSlettSom jeg skrev ovenfor her: enten liker man konseptet, eller så gjør man det ikke!
SlettJeg er så usikker på hva jeg skal gjøre med denne utgivelsen, rett og slett. Akkurat nå heller jeg mot å slette den. Jeg hadde forhåndsbestilt den til min Kindle, og fikk den derfor i hende den dagen den ble publisert. Det tok ikke mange timer før jeg var i gang, men Harper Lee magien var ikke der, så romanen ble lagt til side.
SvarSlettEr det forresten litt urettferdig å legge skylden på Harper Lee for denne publikasjonen? Er ikke hun nesten både blind og døv etter et slag, og bor på et pleiehjem? Dette blir jo bare spekulering, men det kan vel tenkes at det finnes krefter som har arbeidet hardt med å overtale forfatteren til å utgi dette.Her er det jo flere som tjener penger enn bare Lee. Det ble jo en sak i USA da det ble kjent at det første manuset skulle utgis. Et utvalgt ble satt sammen for å sjekke om forfatteren faktisk var blitt lurt til å gi ut denne boken.
Jeg er forøvrig veldig nysgjerrig på hvor du har sett rykter om en ny roman fra forfatteren. Hvis det er tilfellet at det skal komme noe av nyere dato, så kan det jo være bra, dette var jo et refusert manus fra hennes spede start.
Nei, jeg er ikke ansatt for å skrive forsvarende innlegg for forfatteren, selv om det kan virke slik ;)
Jeg vet ikke helt hva jeg skal rådgi deg til, Mari. Uansett fikk jeg lyst til å gjengi et innlegg jeg fikk på min bokanmeldelse på Bokelskere i dag:
Slett"Litt av poenget med denne boka, er vel at vi ser ting annerledes ettersom vi blir voksne? Foreldrene våre, som framsto som perfekte helter i våre øyne, viser seg å ha feil og mangler, eller til og med være direkte ufyselige. Våre omgivelser er ikke slik vi så dem med naive barneøyne. Såvidt jeg har forstått er dette noe av det Lee prøver å si med denne boka. Det "ødelegger" kanskje Atticus en smule, men samtidig gjør det kanskje bare den første boka enda bedre - fordi den da også blir et monument over et barns nesegruse beundring for sin far, før virkeligheten slår inn?"
Kanskje det? Kanskje jeg har misforstått hele poenget med boka?
Ta dette med deg før du dømmer hele boka nord og ned!