Ida Løkås: "Det fine som flyter forbi"

Rørende og lettlest ungdomsroman
Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på! 

Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ... 

Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart.

I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om. 

"I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44)

Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 187

Ida Løkås

Andre omtaler av boka:
- Beates bokhylle - 15.08.2012
- Tom Egeland - 05.09.2012 - En perle av en debutroman
- Tones bokside - 30.08.2012
- Solgunn sitt - 20.11.2012
- Betraktninger - 30.08.2012
- Bøker & Bokhyller - 09.08.2012
- Ikke bare ei bok - 22.12.2012
- Artemisas Verden - 06.12.2012
- Bokelskerinnen intervjuer Ida Løkås - 13.08.2012
- Tones bokside - 27.08.2012
- Kasiopeiias bøker - 12.08.2012
- Bok-Karete - 10.09.2012

Bodil Wennberg: "EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben"

Klokt om EQ - den viktigste menneskelige egenskapen vi har

Bodil Wennberg (f. 1941) er utdannet psykolog og arbeider med lederutvikling og konflikthåndtering. Hun var med på å introdusere EQ i Sverige og leder i følge bakteksten på herværende bok ettertraktede kurs om EQ på skoler og i bedrifter og organisasjoner. Tidligere har hun blant annet utgitt "Känslans makt" (1991) og "Spelet kring självkänslan" (1995). "EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben" utkom i Sverige i 2000 under tittelen "EQ på svenska". Hun har dessuten en EQ-blogg. 

"EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben" inngår som pensum på BIs kurs "BIK 2914 Coaching, selvledelse og emosjonell intelligens", og det er i den forbindelse jeg har kommet til å lese den. 

Innledningsvis i boka introduseres vi for et par sentrale personer som første gang brukte betegnelsen emosjonell intelligens. Personene det dreide seg om var John D. Mayer og Peter Salovey. Det er imidlertid Reuven Bar-On som har arbeidet mest med det teoretiske fundamentet. Han stilte i 1980 følgende sentrale spørsmål (side 10):

* Hvorfor opplever noen mennesker større følelsesmessig velvære enn andre?
* Hvorfor er noen flinkere til å oppnå suksess enn andre?
* Hvorfor mislykkes noen mennesker i livet, selv om de har meget høy intelligens?
* Hvorfor lykkes andre i livet selv om de har middels intelligens?

I 1985 mente Bar-On at han hadde kommet frem til et svar, og dette valgte han å kalle EQ eller emosjonell intelligens. Denne mente han kunne måles, og instrumentet han utviklet kalles Baron EQ-i. Dette måler fem hovedområder eller grunnleggende ferdigheter:

* Evne til å lede og kjenne seg selv
* Evne til å samarbeide med andre
* Tilpassningsevne
* Stressmestring
* Generell sinnsstemning

Disse fem områdene ble igjen delt inn i femten komponenter - bl.a. selvinnsikt, selvhevdelse, selvbilde, empati, fleksibilitet og impulskontroll. 

Mens IQ måler intelligenskvotienten - altså de rasjonelle sidene ved mennesket - måler EQ hvordan vi forstår tanker, følelser og atferd, både egen og andres. Det er egentlig ikke noen motsetning mellom disse komponentene - snarere utfyller de hverandre. Et emosjonelt intelligent menneske er også et modent menneske. 

Sentralt i teoriene rundt emosjonell intelligens er det såkalte EQ-stigen, som består av fem trinn:
* Selvinnsikt
* Empati
* Ansvar
* Kommunikasjon
* Problem- og konflikthåndtering
Disse fem trinnene har avgjørende betydning "for at vi skal kunne utvikle følelsesmessig intelligens og deretter omsette denne begavelsen i handling" (jf. Peter Saloveys forord i boka, side 16). 

EQ-trappen eller EQ-stigen

Bodil Wennbergs bok er delt inn i seks kapitler, hvorav kapittel 3 - 6 om EQ i foreldrerollen, EQ i parrelasjonen, EQ på arbeidsplassen og EQ i skolen er viet størst plass.  I kapittel 1 (Begavelsen EQ) foretas en del viktige avgrensninger og definisjoner, mens EQ-trappen beskrives i kapittel 2. 

På side 22 defineres EQ på følgende måte:

"Følelsesmessig intelligens, emosjonell intelligens - forkortet EQ - er evnen til å tolke og forstå våre egne ekte følelser og derav trekke adekvate konklusjoner. 

Av dette følger evnen til å tolke og forstå andre menneskers følelser og å trekke adekvate konklusjoner av dem."

Når man skal utvikle sin egen emosjonelle intelligens er det viktig å ha fokus på at man har kontakt med sine følelser, at man kan håndtere sine følelser, at man kan motivere seg selv, at man kan oppfatte følelser hos andre og at man kan skape og bevare relasjoner. 

At man har selvinnsikt innebærer at man har evne til å se og forstå sine følelser. Å kunne identifisere sine følelser er det første og viktigste skrittet mot selvinnsikt. En dårlig selvfølelse er roten til mye vondt mellom mennesker. God selvfølelse handler om å virkelige like seg selv for den man er. Personer med god selvfølelse lengter ikke etter andres bekreftelse - de bekrefter seg selv. En dårlig selvfølelse ledsages gjennomgående av en sterkt kritisk holdning til omverdenen, særlig til dem som truer ens egen dårlige selvfølelse. Empati handler om å ane hva som beveger seg følelsesmessig i et annet menneske. Det handler ikke om - slik mange synes å tro - om vennlighet eller en hyggelig fremtoning, selv om dette også kan være elementer som gjenkjennes hos et empatisk menneske. Det er dessuten viktig at vi tar ansvar for våre egne handlinger. Men dette kan også dras for langt slik at det kan bli negativt - ikke bare for den som påtar seg for mye ansvar, men også for omgivelsene som nærmest kan føle seg umyndiggjort (jf. begrepet "ansvarsstøvsugere", side 53). Impulskontroll - frivillig sådan! (i motsatt fall snakker vi om undertrykking) - er en nødvendig del av et individs utvikling. 

I kommunikasjonen mellom mennesker er det mange fallgruber, og her gjelder det å holde fra hverandre hva som er hva. Hvem har ikke opplevd at en annen person med lav selvfølelse beskylder oss for at det vi som har fått dem til å føle seg underlegen? Når Wennberg på side 60 i sin bok skriver "det faktum at jeg føler meg underlegen faller ikke på noen andres ansvar. Det problemet finnes inni meg selv" - bekrefter hun det jeg har lest flere andre steder tidligere. Hun skriver også om manipulasjon med skyld, manipulasjon med smisk samt fornedringer. Begrepet "fornedring" var nytt for meg. På side 66 definerer hun dette som "at alle typer fornedrende atferd går ut på å peke ut og bekrefte en annen persons underlegenhet på en så lumsk måte at den utsatte personen ikke kan verge seg (Goleman, 1997)".

Særdeles interessant fant jeg det Wennberg skriver om skyld på side 61:

"Skyld kan defineres som den følelsen som oppstår av mangelen på evne til å leve opp til de mål vi har satt oss selv, bevisst eller ubevisst. Vi føler oss skyldige når vi ikke lykkes med det vi krever av oss selv. Hvis jeg føler meg skyldig for at en annen for eksempel føler seg sint, redd, ulykkelig, misforstått eller lei seg, bunner skylden antakelig i at jeg krever av meg selv at jeg ikke er en person som gjør andre sinte, lei seg osv. Våre krav til oss selv kan være helt urimelige, og det vi krever kan være fullstendig urealistisk å tro at noen skulle kunne klare. Slavedriveren i oss tar ikke hensyn til virkeligheten, men plager oss så fort vi ikke klarer det umulige. Straffen for vår maktesløshet heter skyldfølelse.

Skylden utfordrer vårt behov for å være elsket og det gjør oss sårbare. Det fører til at vi til og med handler mot vårt bedre vitende. Målet for disse handlingene og anstrengelsene er å lindre skyldfølelsene. Det er ingen grenser for hva vi gjør for å kunne føle oss som litt bedre mennesker. Vi arbeider uendelig mye, vi inviterer mennesker hjem til oss, vi hilser på andre når vi egentlig ikke har tid, vi mosjonerer, vi har storrengjøring, vi stresser, vi lover ... Alt dette gjør vi ikke fordi vi innerst inne vil, men for å slippe å kjenne oss dårlige. Skylden eller trusselen om skyld blir motoren i vår atferd. Vi kan til og med miste evnen til å føle etter hva vi innerst inne vil. I stedet blir drivkraften i vårt liv behovet for å føle oss dyktige og unngå å føle oss utilstrekkelige."

Under kapittelet om problem- og konflikthåndtering (side 67) viser Wennberg til Kreidler (1984) som deler konflikter i tre ulike typer: konflikter om ressurser, konflikter om behov og konflikter rundt meninger. Den aller vanskeligste konflikten er den som går på meninger, og årsaken er at dette er forhold som truer de involvertes selvfølelse på en grunnleggende måte.

"Man kan lure på hva det er som iblant gjør oss så umedgjørlige: En årsak er at man i en konflikt lett kan låse seg ved nettopp det faktum at man er to parter som står mot hverandre og at bare en av partene kan "vinne". Da kan det hjelpe å ta et skritt tilbake og se det hele som et felles problem som skal løses i stedet for en konflikt der en part skal vinne." (side 68)

Evnen til å roe seg ned er helt essensielt dersom man ønsker å bli god til å håndtere konflikter. Av de involverte kreves dessuten at man unngår å forulempe og kritisere hverandre, at man unngår å diagnostisere hverandre eller true, moralisere og generalisere. Bruk av "jeg"-budskap i stedet for "du"-budskap er dessuten konfliktdempende. 

Enten man er forelder, leder, lærer eller partner i et forhold, gjelder i all hovedsak de samme reglene - selv om disse kan ha en noe annerledes valør der det er tale om f.eks. mindreårige barn, et kjærlighetsforhold, leder-medarbeider eller lærer-elev. Men på samme måte som et barn ikke trenger perfekte foreldre, trenger heller ikke medarbeidere en allvitende leder. Det derimot alle trenger er modne rollemodeller, som er trygge på seg selv og ikke avhengige av å bli bekrefet - mennesker som kan bidra til å styrke ens selvfølelse og ikke bryte den ned. 

"Et barn trenger ingen perfekte foreldre. Et barn trenger i stedet vanlige, levende mennesker med feil og mangler som til tross for disse kan lose barnet kjærlig ut i livet. Ens eget behov for å være perfekt forelder, noe som ikke kreves for at barnet skal ha det bra og utvikles godt, kan komme til å bli en belastning som i lengden villeder og gjør mer skade enn nytte." (side 77)

Ja, tenk det! I tillegg påpeker Wennberg viktigheten av at vi klarer å holde fra hverandre hvilke behov vi prøver å tilfredsstille - våre egne eller barnets? I de fleste tilfeller når foreldre foregir å ville barnets beste, er det i realiteten egne behov de fremelsker. Hvordan kan man så hjelpe barna til å få kontakt med sitt følelsesliv? Ved rett og slett å akseptere deres følelser, jf. Faber og Mazlish (side 80). Alle har rett til å føle hva som helst, men ikke å gjøre hva som helst! Og uansett hvor velvillige foreldre er overfor sine barn, kan de like fullt oppdra barn med sviktende selvfølelse. Som Wennberg skriver på side 86: "Livet er altfor komplisert for at min velvilje og mine ambisjoner skal være nok til å gi barnet god selvfølelse." Den største gaven foreldre kan gi til sine barn er å vise at man er glad i seg selv på tross av sine mangler! Forhåpentligvis hjelper man da barnet med å være fornøyd med seg selv. 

Grunnlaget for empati er medfødt, men for å bli empatiske mennesker kreves noe mer enn medfødte gener. Når foreldrene viser barnet at det er en forskjell mellom hva man føler og hva man gjør, og lar empati komme fra hjertet og ikke som "en ordre" (f.eks. "nå ber du om unnskyldning!"), gir det barnet anledning til å utvikle sine empatiske sider. Opplevelsen av konsekvenser av egne handlinger er i følge Cloud og Townsend (1992) den eneste veien mot forandring av egen atferd.

"Et barn skal gis forutsetnigner for å kunne oppføre seg på en slik måte at omgivelsene holder ut med det. Vi bør oppdra barnet slik at andre mennesker vil like det. Målet er ikke at vi selv  skal bli likt." (side 101)

Både i foreldrerollen og i lederrollen gjelder det samme: vi må våge å utfordre vår popularitet! Det går dessuten ikke an å vokse opp og lære noe dersom man ikke får lov til å gjøre feil, men blir møtt med den reneste "rettergang". 

På side 142 oppsummeres kapittelen om foreldrerollen slik:

"Barn trenger mer enn kjærlighet. Foreldre elsker sine barn, men det er ikke nok for at barnet skal utvikles til en flink og godt fungerende voksen. Barn trenger en følelsesmessig veileder, noen som hjelper dem til å kjenne etter og til å forstå seg selv og sine følelser. Gottman (1998) beskriver den følelsesmessige veiledningen i fem trinn. Det første trinnet innebærer at man retter sin oppmerksomhet mot barnets følelser, på trinn to lar man barnets følelse bli en anledning til nærhet og veiledning, på trinn tre lytter man med innlevelse og bekrefter barnets følelser, på trinn fire hjelper man barnet med å sette ord på følelsene sine og det siste trinnet innebærer at man setter grenser og hjelper barnet til å finne løsninger på problemet." 

I kapittelet om EQ i parrelasjonen påpekes det at vi trenger å utvikle vår emosjonelle intelligens for å kunne krangle med godt resultat. "Så vel god selvinnsikt, empati, evne til å ta personlig ansvar som det å kommunisere på en givende måte, er nødvendige bestanddeler i vellykket konflikthåndtering." (side 163). Det påpekes dessuten at det er en sannhet med store modifikasjoner at en krangel renser luften. En krangel kan nemlig inneholde angrep som det etterpå kan være vanskelig å tilgi, og som voksne mennesker slipper man ikke unna med at man var sint og opprørt og derfra sa en hel masse man egentlig ikke mente. Vi bærer uansett hele ansvaret for det vi sier og gjør - sinte eller ikke sinte! 

Det mest interessante kapittelet i boka for mitt vedkommende har vært "EQ på arbeidsplassen". 

"Hovedingrediensen i begrepet emosjonell intelligens er i henhold til Salovey kunnskap, kunnskap om ens egne følelser. Dermed er det ikke sagt at man med slik kunnskap blir en mye hyggeligere kollega. Kunnskapen hjelper oss til å forstå hva som beveger seg i vårt indre, og denne kunnskapen kan i beste fall medføre at vi tar ansvar for våre følelser, noe som i blant kan gjøre oss hyggeligere. Men emosjonell intelligens handler ikke om vurdering. Det er ikke slik at de "bedre" menneskene på en arbeidsplass automatisk er de som har stor emosjonell intelligens. Kunnskap om mine følelser kan for eksempel føre til at jeg forstår når jeg blir manipulert. Innsikten gjør at jeg motsetter meg det, noe som omgivelsnee - og manipulatøren i særdeleshet - kan oppfatte som svært usympatisk. Å være emosjonelt intelligent på arbeidsplassen er ikke så enkelt som å være snill og forsøke å skjule sitt sinne." (side 166)

Wennberg stiller bl.a. spørsmål ved hvordan sjefer påvirkes av medarbeidernes ulike strategier. Edward Lawler (1994) har forsket rundt begrepet motivasjon, og et av funnene hans går ut på at ledere er svært ulikt utrustet når det gjelder evne til å bedømme kvaliteten på medarbeidernes innsatser. "En nøkkelkompetanse som sjefer absolutt bør ha, er å kunne bedømme medarbeideres innsatser uten å bli følelsesmessig engasjert personlig. Først da kan den individuelle lønnsfastsettelsen fungere som tenkt." (side 171)

"Å bedømme en medarbeiders prestasjoner er en konfliktsituasjon der forsvarssystemer kan bli mobilisert. Sjefen glemmer, rasjonaliserer, kompenserer, sublimerer, projiserer og identifiserer seg med medarbeiderne, alt i den hensikt å beholde sin sinnsro. Dessuten møtes han/hun av sleskhet, smiger, selvhevdelsesbegjær og martyratferd. I slike situasjoner gjelder det å ha seg selv under bevoktning slik at man ikke faller som offer for sine eller andres følelser." (side 173)

Det er begrenset hvor mye empati eller innlevelse et menneske er i stand til å føle for andre, rett og slett fordi våre egne behov er så alvorlige og påtrengende at dette tar stor plass. Som leder er det dessuten viktig å ha en viss følelsesmessig distanse til dem man skal lede, fordi man ellers kan få problemer med å fatte avgjørelser som nødvendigvis vil fremkalle negative følelser hos personalet. 

"Filosofen Peter Koestenbaum (1994) beskriver nødvendigheten av at det han kaller en etisk, innlevende holdning også balanseres av en modig holdning. Med mot mener han i dette tilfellet at man forstår og aksepterer lederskapets isolerte posisjon. Det innebærer blant annet at man står tilstrekkelig alene og selvstendig for ikke å la andre følelser og behov styre ens avgjørelser." (side 177)

Wennberg hevder at det på de aller fleste større arbeidsplasser finnes minst en eller to martyrer. "Martyrene mener at de bare er ofre for omstendigheter utenfor deres egen kontroll. Egentlig styrer de arbeidsplassen med jernhånd. Det skjer fordi alle tvinges til å vise hensyn. Å handle imot martyrens vilje ville innebære altfor mye lidelse." (side 178)

Det er ikke mulig å forandre andre mennesker. Derimot er det en hel del vi kan gjøre med oss selv. Ved å endre måten vi forholder oss til andre mennesker på, vil vi oppdage at andres uheldige atferd ikke lenger vil fungere slik vi er vant til. Dermed kan man faktisk oppnå den forandring man kanskje i lang tid hadde ønsket skulle komme fra den andre. 

"Sjefer er viktige personer for sine medarbeidere og sjefen har i kraft av sin funksjon stor makt over medarbeideren. Denne makten gjør at en sjef alltid befinner seg i faresonen for å bli et manipulasjonsobjekt. Men med kunnskap om sine egne følelser, og dermed større forståelse for medarbeidernes motiver, løper sjefen mindre risiko for selv å bli manipulert og kan bedrive en mer effektiv styring av virksomheten." (side 180)

Når medarbeidere spiller på skyldfølelsen til lederen - f.eks. ved å gråte sine modige tårer over at man ikke fikk uttelling under lønnsforhandlingene - handler det ikke om lidelse. Derimot handler det om makt. Antakelig er vedkommende vant til tårenes makt i andre sammenhenger. Lederen må da stålsette seg og orke å stå i det, og ikke gi etter for den maktutøvelsen han/hun blir utsatt for - ved at man utfordres på å orke å bære at man er "årsak" til at medarbeideren bli lei seg. Budskapet fra medarbeideren er "hvis du ikke gjør som jeg sier/antyder, er det din feil at jeg lider". Gir han/hun derimot etter for presset, kan anseelsen blant de øvrige medarbeiderne i virksomheten lide sterkt. For det oppfattes ikke som rettferdig at denne type atferd belønnes. 

Wennberg er også innom temaet ros og negativ kritikk, blant annet hvor krenkende det er å bli rost for selvfølgeligheter og hvor viktig det er at ros virkelig kommer fra hjertet og er konkret, fornedring på arbeidsplassen, baksnakking, konflikthåndtering og mobbing. Når det spesielt gjelder mobbing, påpeker hun at man bør være mer oppmerksom på at en person som mener seg mobbet, ikke alltid er det. Det kan faktisk være omvendt - at det er vedkommende selv som utsetter andre for ubehag. Som hun sier: skinnet kan bedra. Ikke alle ønsker å være en del av fellesskapet, men stiller seg frivillig utenfor for å kunne lide og kjenne smaken av martyriets sødme. Når det gjelder baksnakking og behov for å klandre andre, skyldes dette som regel at man klandrer seg selv. Gjennom å kritisere andre, holder man ut å være den man er. Først når man forsones med den man er selv, vil man også for alvor forsøke å slutte å dømme andre. 

Helt til slutt i Wennbergs bok er det et kapittel om EQ i skolen. Her redegjør hun bl.a. for et skoleforsøk som ble gjort i New Haven i USA på midten av 1980-tallet. Økt fokus på empati, selvfølelse, mestring etc. ga fantastiske resultater for elevene. Hun kommer dessuten inn på lærerrollen, og her trekker hun inn mye av det samme som hadde gyldighet i foreldrerollen og lederrrollen. 

"Vi voksne, fremfor alt foreldre, har et stort ansvar for våre barn og deres atferd. Hvis barn kan få fortelle om hva de følte når en krangel startet eller for eksempel forklare hvorfor de ikke ville sitte stille og tegne, utvikles deres evne til å komme i kontakt med følelsene sine. Når barn trenes til å verbalisere og tenke på hvilke følelser som ligger bak deres handlingsmåter, øker også deres forståelse for andre mennesker atferd - de utvikler sin emosjonelle intelligens." (side 218)

Fra før av hadde jeg ikke lest noe særlig om EQ. Det nærmeste jeg kom var antakelig Susan Forwards bok "Emosjonell utpresning - etter alt jeg har gjort for deg", som jeg leste da den utkom i 2001. Like fullt er mye av det som fremgår av Bodil Wennbergs bok på mange måter gammelt nytt i ny påkledning. Noe finner man i ledelsesteori, noe i Jesper Juuls barneoppdragelsesbøker (skjønt han nok ville steile ved å få begrepet "oppdragelse" knyttet til sin person), noe i bøker om kognitiv terapi eller kognitive strategier, bøker om konflikthåndtering og om kommunikasjon, noe i bøker ala "Energityver i familien, i relasjoner og på jobben" av Ingalill Roos osv. Dette forhindret imidlertid ikke at jeg fant denne boka svært spennende og givende, og leste den med stor iver og interesse. Wennbergs budskap i boka er poengtert, og forankringen til vitenskapelig teori gjør at den tilbyr noe annet og mer enn de utallige selvhjelpsbøkene man ellers finner på markedet, og som har en heller diffus verdi. Språket er lett og ledig, begrepene forklares underveis og man trenger virkelig ikke å være eksamenskandidat på BI for å få utbytte av denne boka. Boka er dessuten både klok og innsiktsfull, og jeg følte at jeg lærte mye, selv om en hel del var gammelt nytt. Jeg gleder meg allerede til å lese den enda en gang i forbindelse med siste innspurt til eksamen. Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Sverige: 2000
Originaltittel: EQ på svenska
Utgitt i Norge: 2001 - denne utgaven: 5. opplag 2011
Forord: Morten Emil Berg
Oversatt til norsk: Bodil Sunde
Forlag: N. W. Damm & Søn
Antall sider: 218

Bodil Wennberg

Thor Heyerdahl: "Kon-Tiki-ekspedisjonen" (lydbok)

Eventyrlig!



Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen. 

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv. 

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter. 

Min Heyerdahl-boksamling

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya. 

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Kon-Tikis rute i Stillehavet

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia). 

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951. 

Kon-Tiki 

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

Papirutgaven av boka ble opprinnelig utgitt: 1948
Lydbokutgaven er innspilt: 2004
Oppleser: Frank Tangen
Opprinnelig forlag: Fono Forlag
Rettigheter til boka i dag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 40 min.

Sunniva Lye Axelsen: "Jerusalemsyndromet"

Om den andre intifadaen, terror og selvmordsbombing

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) debuterte i 2011 med romanen "Følge meg alle mine dager", som handler om en aldrende dement kvinne som forteller om sitt livs store kjærlighet overfor en mann som svek henne på det groveste. Boka fikk gode kritikker av anmelderne, kan jeg bl.a. lese på forlagets nettsider. "Jerusalemsyndromet" er hennes andre roman - og for meg den første jeg leser av henne. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget. 

Harriet Fjell nærmer seg førti og bor i Jerusalem i Israel, hvor hun har oppholdt seg de siste ti årene. Harriet er en fotograf som for lengst har sluttet å fotografere. Hvorfor skal vi etter hvert få vite, først og fremst gjennom fragmentariske tilbakeblikk på fortiden. En norsk kvinne med tendenser til alkoholisme i et område med mer terror enn verden antakelig har sett noen sinne på ett og samme sted ...

Harriet har vært en fotograf som har beskjeftiget seg med å dokumentere følgene av selvmordsbombing under den andre intifadaen (fra 2000 - ca. 2005), før det meste gikk i stå i livet hennes. Hun har tatt de mest gruoppvekkende bilder, noe som har gjort henne om ikke akkurat rik, så i alle fall økonomisk uavhengig. Angsten for selv å bli rammet av terroren har festnet et grep om henne, og kommer i tillegg til alle de andre angstene hun har fra før av. Som følgene av et særdeles vanskelig forhold til sin for lengst avdøde mor - en mor som slo - og utviklingen av en avsky for sin egen kropp bl.a. etter en traumatisk voldtekt, noe som har gjort henne redd for nærhet og kjærlighet - bare for å nevne noe.

"Terror er sorgen du aldri trodde kunne nå deg. Terror er øyeblikket du innser at du ikke vil få tid til å si farvel til den du var. Terror er den skallede politimannen du ikke kjenner, som holder deg i hånden. Terror er blomsterhav og messer, bølgeskvulp og helikoptre og tordnende stillhet. Terror er å tenke seg inn i frykten til det mennesket du ikke kan være foruten. Terror er timen da du innser at du må reise hjem uten noe å reise hjem til. Terror er den dagen sorgen din stilles til skue. Terror er fallende stjerner, aviser som skriver om noe annet, støtvise mareritt og fremmed lengsel og skakende trygghet i vedvarende fornektelse helt til det hele går i stykker når de andre forlengst har skjønt alt. Terror er den spisse, glitrende stenen, pepret med glasskår og bly og kråkesølv, omsluttet av det som en gang var hjertet ditt." (side 96)

Etter å ha levd et nokså miserabelt og ensomt liv uten en jobb å gå til i årene etter at intifadaen var over, og hvor trusselen om selvmordsbombing like fullt henger over Jerusalem, treffer Harriet omsider en mann - pakistanske Majid. Så er spørsmålet om hun våger å slippe ham inn på seg, våger å ta for seg av hva livet tross alt har å by henne ... Ja, tør å begynne å leve igjen ...

"Jerusalemsyndromet" er nydelig skrevet, og det er intet å si på de rent språklige kvalitetene ved boka. Det tok likevel nesten 100 sider før historien begynte å berøre meg i særlig grad, og det synes jeg er litt mye tatt i betraktning at boka totalt sett bare rommer ca. 250 sider. Like fullt må jeg si at jeg rundt side 100 også var hektet, og jeg leste derfor ut resten av boka i løpet av en dag - fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg opplevde starten som litt treg, og tror at dette har noe med at det meste ved hovedpersonen Harriet ble for vagt og ugjennomtrengelig og kanskje også litt uforståelig, før brikkene altså begynte å falle på plass et stykke ut i boka. Da først forsto jeg hva det egentlig var med henne, og hva det var som hadde gjort livet hennes så vanskelig. Og ikke minst hva som gjorde at hun i sin tid valgte et så risikoutsatt yrke som å være fotograf i Jerusalem under den andre intifadaen ... Og plutselig handlet boka om alt annet enn terrorisme, og mer om mellommenneskelige relasjoner og kanskje også det største av alt, nemlig kjærligheten.

Vi får innblikk i nærmest gribbelignende tendenser blant hennes kollegaer i fotografyrket, der de higer etter å være tidligst ute etter en terror-handling for å sikre seg det beste scoopet, bokstavelig talt mens de går over lik, vasser i legemsdeler av bombeskadede mennesker. Det vare og skjøre og gryende forholdet til Majid er nydelig beskrevet, der Harriet sliter med å beholde kontrollen over seg selv og sine følelser, samtidig som hun ikke kan få nok av det han har å gi henne. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette forholdet. Sånn sett skulle jeg ønske at boka hadde vært atskillig tykkere. Slutten er spesiell, men det må man kanskje først og fremst være nordmann for å skjønne ... Alt i alt en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fem, fordi den rager godt over de typiske bestselgerne på grunn av de språklige kvalitetene, samtidig som den ikke er god nok til å havne helt i toppskiktet. 

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 249

Sunniva Lye Axelsen. Foto: Elke Mayrhofer

Chris Tvedt: "Av jord er du kommet"

Siste krimbok fra Chris Tvedt

Det går relativt lang tid mellom hver gang jeg åpner en krimbok, og det skal heller ikke mye til før jeg legger den fra meg dersom jeg ikke liker fortellerstemmen. Jeg blir dessuten fort lei når jeg merker at forfatteren går i samme spor i bok etter bok. 

Forfatteren Chris Tvedt (f. 1954) har jeg imidlertid vært litt nysgjerrig på en stund. Blant annet fordi han hører med blant min manns yndlingskrimforfattere, at vi har alle bøkene hans i hus og at han fikk den prestisjefylte Riverton-prisen i 2010. Og så skal jeg ikke underslå det faktum at jeg liker at han skriver fra Bergen, og at jeg studerte juss i denne byen samtidig med forfatteren, og derfor alltid har visst hvem han er. Utslagsgivende var like fullt at jeg kom over lydbokutgaven av hans siste bok sist jeg var innom biblioteket. For øvrig den eneste av hans bøker som har utkommet som lydbok, ut fra hva jeg har klart å finne ut. Det bør det faktisk gjøres noe med! Maken til spennende krim er det lenge siden jeg har lest/hørt, og den egnet seg særdeles godt som lydbok!  

Chris Tvedt debuterte for øvrig i 2005 med "Rimelig tvil", og har siden kommet ut med ytterligere fem bøker, hvorav "Av jord er du kommet" er den siste. Dette er min første Tvedt-bok, og jeg har derfor ikke noe forhold til krim-helten Mikael Brenne, en lurvete forsvarsadvokat som er hovedperson i alle de foregående bøkene. Av den grunn har jeg heller ingen foranledning til å bli skuffet over at han i denne siste boka kun har en birolle, mens Kripos-etterforskeren Edvard Matre er den som er i fokus. Dessuten fant jeg det befriende med en krimhelt av det pedantiske slaget, fordi jeg synes det for lengst har gått inflasjon i forsofne, fordrukne privatdetektiver/etterforskere.

I bokas åpningsscene blir en eldre mann henrettet i en bygd på østlandet. Liket blir funnet etter et par dager, og Kriposetterforsker Edvard Matre settes på saken. Etter tre måneder står Matres team fremdeles på stedet hvil, uten noen retning i etterforskningen. Parallelt får vi høre om åpningen av en massegrav med pasienter fra Gaustad sykehus. Mens identifiseringen av de ukjente likene pågår, skjer det et drap i Bergen. En ung kvinne er drept og en annen ligger i koma på sykehus. Etter kort tid dør den andre kvinnen. Matre blir tatt av den håpløse saken han frem til nå har jobbet med, og sendes til Bergen for å bistå politiet der med etterforskningen. 

Etter hvert blir det klart at begge kvinnene er prostituerte, og spørsmålet er om det er en forbindelse mellom drapene. Ja, om det rett og slett er en seriemorder på ferde ... Kan flere kvinner være i fare? Ekstra gruoppvekkende er det at drapene fremstår som svært bestialske. 

Underveis kommer vi tett på Matre, en mann som har problemer med å knytte seg til kvinner, og som hele sitt liv har følt at han ikke har hørt til i den familien han har vokst opp i. Da en tilfeldighet fører til at han får DNA-match med et av likene i massegraven ved Gaustad sykehus, og at dette faktisk er hans mor, faller noen brikker i livet hans på plass. Samtidig blir det av største viktighet for ham å finne mer ut om sine røtter. Hvem var moren? Hvordan havnet hun i massegraven? Og hvorfor ble han adoptert bort?

"Av jord er du kommet" er åndeløst spennende fra første stund, og jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg underveis. Siste halvdel av boka ble derfor lest/hørt i store jafs av gangen. Chris Tvedts skildring av etterforskningsmiljøet, sjargongen kollegaene imellom, beskrivelsen av det typisk bergenske og ikke minst om sleipe knep fra forsvarsadvokater - alt så autentisk og ekte at jeg slukte det meste helt rått, selv om det underveis oppsto vel mange tilfeldigheter og "åpenbare" løsninger. Språket flyter lett og ledig, og nettopp dette gjorde at boka egnet seg svært godt som lydbok, med Trond Brænne som en meget passende oppleser. Ekstra morsomt blir det selvsagt når etterforskeren beveger seg i en by som er godt kjent for meg fra før av. Da er det nesten slik at jeg følte at jeg hang over skuldrene hans mens han beveget seg rundt i Bergen, og det gjorde leseopplevelsen ekstra fin for mitt vedkommende. Jeg humret og lo meg gjennom en episode i boka hvor Matre befinner seg på en Brann-kamp og opplever et entusiatisk hjemme-publikum som ikke kan få nok av sin egen fortreffelighet etter som laget ser ut til å vinne fotballkampen. Her er det humor i bøtter og spann! Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese flere av Chris Tvedt sine bøker, men håper at de kommer ut i lydbokformat først. Her blir det i alle fall terningkast fem. 

Utgitt: 2012 
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 11 t 20 min.

Chris Tvedt

Parinoush Saniee: "Det som ventet meg"

Irans historie gjennom 50 år sett med kvinnelige øyne

"Det som ventet meg", eller "Sahm-e-man" som den heter på persisk, er Parinoush Sanitee´s debutroman - og så vidt jeg vet også hennes eneste bok så langt. Boka utkom i Iran i 2004, og skal siden ha blitt forbudt flere ganger - inntil forfatterens advokat og vinner av Nobels fredspris, Shirin Ebadi, sørget for at forbudet ble opphevet en gang for alle, i følge opplysningene som kan leses på smussomslaget. I dag er den tidenes mestselgende roman i Iran, og den er oversatt til en rekke språk.

I boka følger vi jeg-personen Masoumeh fra hun som ung pike flytter sammen med familien sin fra den strengt religiøse byen Qom til hovedstaden Teheran på 1960-tallet og frem til til vår tid. Det forhold at Masoumeh har et atskillig lysere hode enn sine brødre, og får gjennomslag for sine bønner om å få lov til å gå på skole, fører til misunnelse og hat i søskenflokken. Brødrene hennes mener at hun vanærer dem ved i det hele tatt å bevege seg utenfor hjemmet. Og da hun atpåtil kommer trekkende med den atskillig mer frigjorte venninnen Parvaneh, som både fniser og snakker slik at andre kan høre stemmen hennes, er de stadig på vakt. Det hele topper seg da det blir avslørt at Masoumeh har hatt kontakt med lærlingen Said som jobber i doktorens farmasøytiske butikk, og åpenbart har forelsket seg i ham. Samtidig som Masoumeh bankes både gul og blå, og Said utsettes for drapstrusler, blir det om å gjøre for brødrene å få giftet henne bort i hu og hast.

I første omgang kommer Masoumehs brødre trekkende med den ene håpløse kandidaten etter den andre, og Masoumeh gråter og bærer seg for å slippe å gifte seg. Plutselig får hun hjelp fra uventet hold, idet den gifte elskerinnen til en av brødrene hennes setter henne i forbindelse med en meget kultivert familie hvis sønn er både kjekk og gifteklar. Problemet er at hun ikke får se ham før bryllupet og at det hele må skje i løpet av en ukes tid. Uansett hvor mye Masoumeh protesterer, hjelper det ikke. Og gift blir hun. Skrekkslagen venter hun på bryllupsnatten, som hun forventer skal bli et maritt, men uten at dette slår til. Hennes ektemann Hamid stikker nemlig av og blir borte et par dager - for å "være sammen med vennene sine". Dette blir starten på et helt annet ekteskap enn Masoumeh er forberedt på. Hun og Hamid får etter hvert tre barn, men ekteskapet preges av fravær av både ektemann og kjærlighet. Hun kan ikke glemme sin første og store kjærlighet Said, men selv om ekteskapet hennes med Hamid er nokså kaldt, har hun det etter iranske forhold heller ikke direkte dårlig.

Etter hvert skal Masoumeh oppleve at mannen hennes blir fengslet for politisk aktivitet i tiden før den iranske revolusjonen i 1979, at han blir hyllet som en helt etter at sjahen er avsatt og at han atter stemples som fiende da det er islamistene og ikke kommunistene som vinner makten i Iran. Så følger åtte år med krig med nabolandet Irak, og Masoumehs stilling i det iranske samfunnet påvirkes stadig av hva mennene rundt henne foretar seg. Som om det hun selv står for er helt uten selvstendig verdi ...

"Det som ventet meg" er en pageturner-aktig bok som forteller historien om Iran gjennom hele 50 år, med fokus på kvinnenes situasjon sett gjennom Masoumehs øyne. Joda, det har vært skrevet mange bøker i denne genren, men jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en slik bok som for det første er skrevet av en iransk kvinne og som for det andre er skrevet av en person som fremdeles bor i Iran. Rent litterært vil jeg si at boka har en hel del svakheter. En del av personskildringene blir vel overfladiske og også stereotype, som hovedpersonen som stort sett bare er god og så langt jeg kunne se nesten ikke hadde en eneste negativ egenskap. Mennesker Masoumeh fikk i mot underveis, ble dessuten gjennomgående beskrevet som onde og karaktersvake. Det er mye fokus på utseendet til menneskene i boka, og jeg satt igjen med et inntrykk av at de fleste var overjordisk vakre. 

Om det skyldes originalen eller overettelsen at de samme adjektivene ble gjentatt og gjentatt - nesten til det kjedsommelige - vet ikke jeg. Inntrykket jeg etter hvert satt igjen med var at de litterære kvalitetene sank spesielt mot slutten. Når det er sagt må jeg like fullt medgi at dette var en roman jeg slukte og ikke klarte å legge fra meg. Jeg ble så engasjert i Masoumehs historie at det var med stor sorg jeg vendte den siste siden i boka. Jeg har for øvrig tenkt at mye av det jeg opplevde som språklige blødmer kanskje har å gjøre med den persiske fortellerkunsten. Lidenskap og følelser beskrives med store og svulstige ord - ord som i vår vestlige verden fort virker litt voldsomme, men som i Iran antakelig er helt vanlig? Når jeg dessuten tenker på forholdene denne romanen har blitt til under, er jeg full av beundring for forfatterens prosjekt. Boka er kompleks, historien er sterk, den er viktig og den er universell i forhold til de fleste iranske kvinners skjebne. På tross av bokas litterære svakheter, ender jeg altså opp med å gi denne boka terningkast fem. Det er ikke den beste fem´eren jeg har gitt, men jeg har uansett ingen problemer med å anbefale denne boka varmt! Jeg har da lagt avgjørende vekt på historien som sådan. 

Utgitt i Iran: 2004
Originaltittel: Sahm-e-man
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt fra persisk: Nina Zandjani
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 473

Intervju med forfatteren - Moderne kvinneliv i Iran

Flere andre bokbloggere skrevet om denne boka:
- Knirk - 3. oktober 2012
- Kasiopeiias bøker - 26. mai 2012
- Oversetterbloggen - 23. august 2012

Parinoush Saniee

Erik Grønner: "Easy Raiders"

Åndeløs spennende!

Erik Grønner har tidligere utgitt bøkene "Brent B" og "Klima X", men jeg har foreløpig bare rukket å lese den første boka, som handler om maktkampen i norsk næringsliv rundt temaet prøveboringer utenfor Lofoten. Mange av de samme personene går igjen i alle tre bøkene, men sentralt i "Easy Raiders" er to nye topper i næringslivet. Den ene er Alf Magne Juvet, som har så mange fellestrekk med Kjell Inge Røkke at det neppe kan være helt tilfeldig. Den andre er Odd Geir Hjertvik, tidligere kompanjong av Juvet, og nå på flukt gjennom Europa.

Alf Magne Juvet er en gravemaskinkjører fra Ålesund, som i sin tid startet med to tomme hender og en dårlig vandelsattest. Han er betydelig grådigere enn de fleste, risikovillig som få og med en hang til å ville klatre til topps, koste hva det koste vil. Etter hvert har han virkelig fått det til, og han blir rikere og rikere for hvert raid han gjennomfører overfor store selskaper. Småaksjonærer ofres over en lav sko - også arbeidsplasser ... Juvet er derfor en mann folk elsker å hate. Kanskje er det litt misunnelse bak, men mest av alt er det frykt. Til og med statsministeren, som gjerne skulle stoppet denne fyren som snart er mer mektig enn ham selv, og som dikterer alt og alle til tider, er langt på vei maktesløs overfor det spillet Alf Magne holder gående. Mange ser hva han holder på med, men det er lite de får gjort likevel ...

Den eneste som kan stoppe Alf Magne, er Odd Geir. Etter at han og kona trakk seg tilbake til en gresk øy, og deretter mistet den eneste sønnen de hadde, rakner ekteskapet fullstendig, og Odd Geir orker ikke engang å reise hjem til Norge i sønnens begravelse. Han blir i Hellas - langt fra raka fant, mangemillionær - for ikke å si mangemilliardær - som han rakk å bli før han hoppet av finansakrobatikken av samvittighetsgrunner. Dette blir starten på en mangeårig reise gjennom Europa. Han forlater i første omgang Hellas til fordel for Italia, og jobber seg oppover den italienske støvelen ... Alkoholen holder på å ødelegge ham, inntil han bestemmer seg for å legge ut på en pilgrimsreise til Santiago de Compostela. Samtidig er det mange som ønsker å få tak i ham - en for å stoppe kjeften hans en gang for alle - en for nettopp å få ham i tale... Så spørs det hvem som finner ham først ...

Denne boka var så åndeløst spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg en eneste gang. De drøyt 360 sidene ble derfor lest i løpet av noen få timer. I begynnelsen av boka reagerte jeg riktignok på en noe svulstig bruk av metaforer, men så tok det ikke lang tid før jeg så humoren i det hele. Jada, Grønner tar tidvis godt i, men det fungerer svært godt i konteksten. I tillegg til selve spenningen fant jeg det veldig underholdende og morsomt at Odd Geir var innom mange kjente og kjære steder i Europa, hvor jeg selv har vært og derfor kunne henge det hele på noen knagger. Dette var dessuten en bok som fikk meg til å le mye underveis. For øvrig handler også denne boka om oljebransjen og mulige prøveboringer utenfor Lofoten, herunder motstanden mot dette. Dette er en bransje forfatteren selv kjenner godt, og sånn sett får jeg følelsen av å bli vist litt på innsiden av et miljø jeg selv kun kjenner fra media. Det var helt uproblematisk å relatere mye av det jeg leste til hendelser som rent faktisk har funnet sted, uten at boka på noen måte kan sies å være en slags fordekt dokumentar. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem! Og så er det på tide å grave frem "Klima X", som allerede står i bokhylla fordi mannen min er hektet på Grønners bøker og i sin tid sikret seg denne.

Utgitt: 2011
Forlag: Pirat Forlaget
Antall sider: 367

Erik Grønner

Colum McCann: "La kloden spinne"

Om outsiderne i New York

Med utgangspunkt i en reell hendelse fra 1974, hvor Philippe Petit gikk på en line mellom tårnene i World Trade Center, knyttes et lite knippe med menneskeskjebner i datidens New York sammen til en meget fascinerende roman.

"Høyt der oppe var det noe som rørte seg. Det mørke antrekket fikk hver minste bevegelse til å synes. Han bøyde seg, ble halv, bøyd, som om han gransket skoene sine, som en blyantstrek der det meste var visket vekk. En dykkerpositur. Og da så de det. Tilskuerne sto der, tause. Også de som hadde villet se mannen hoppe, kjente et støt i brystet. De tok et skritt bakover, stønnet.

En skikkelse seilte i luften ... " (side 15)

I første del av boka møter vi de irske brødrene Corrigan og Ciaran - sistnevnte som jeg-person. Broren Corrigan er litt av en villstyring som barn, der han tiltrekkesav  dem som har falt en hel del på siden av det etablerte samfunnet. Ikke egentlig for å drikke eller ruse seg selv, men for å redde disse stakkars fortapte menneskene. Så ender han til slutt opp som en slags munk og flytter til New York, der han bor i en forfallen bygård og gir husrom til prostituerte og narkomane. Dit ankommer Ciaran etter hvert, og dermed flettes også hans liv inn i det miljøet som broren vanker i.

Vi introduseres for prostituerte Tillie og datteren Jazzlyn. Tillie som selv er datter av en prostituert, hadde ønsket for datteren at hun skulle slippe dette livet, men slik går det ikke. Tillie har til og med dratt datteren med på et ran, og da de blir avslørt, tar hun hele skylden på seg, uvitende om hvilke konsekvenser dette til slutt skal få for Jazzlyn ... Og det er et nedrig liv som beskrives i dette miljøet, hvor kvinnene blir horer enten de på en måte vil det eller ikke.

Vi treffer også en kunstnerpar som på tilfeldig vis blir avgjørende for Corrigan og Jazzlyns videre skjebne ... I tillegg til en hel del andre - blant annet dommeren som får linedanser-saken i fanget.

"La kloden spinne" er en relativt omfangsrik bok med sine drøye 400 sider, men jeg ble så trollbundet av historiene at sidene fløy nokså raskt avsted. Aller mest fascinerende var det å lese om Corrigan og Ciaran samt de prostituerte. Etter å ha slukt de nesten første 100 sidene, kom en liten nedtur før boka atter tok seg opp igjen. Det er nærliggende å sammenligne noe av fortellerstilen med forfattere som Bukowski og Fante - mest fordi det er outsiderne som vies plass i denne romanen.

Dette er den første boka av Colum McCann jeg har lest, men det kommer ikke til å bli den siste. Fra før av har jeg "Danseren" liggende, og også den skal visstnok være en litterær perle. McCann skriver svært godt, og han fremstiller outsiderne og det miljøet de tilhører på en svært troverdig måte. Fordi boka har et par ujevne partier, blir det ikke terningkast seks denne gangen. Derimot mener jeg at den fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 2009
Originaltittel: Let the Great World Spin
Oversatt: Aase Gjerdrum
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 413

Colum McCann

Anne Ch. Østby: "Kjærlighetsgata"

Hjerteskjærende om prostitusjon blant Nat-folket i dagens India

Trodde du at slavehandel var avskaffet i vår moderne verden? Vel, så feil kan man altså ta. I India foregår det en form for tvungen, institusjonalisert prostitusjon. Jentene som blir utsatt for dette tilhører Nat-kasten, et folk som visstnok i uminnelige tider har solgt sine kvinner - helt fra de er ganske små - til sexindustrien. De kalles kjærlighetsarbeidere, men det er virkelig ikke mye man kan forbinde med kjærlighet i denne businessen.

Kvinnene av denne kasten, som er blant de aller fattigste i dagens India, har en oppgave i livet, og det er å brødfø sine familier. Hva mennene gjør? Utover å være halliker? De drikker og ruser seg, passer på at kvinnene ikke blir utsatt for noe ekstraordinært fra sine kunder - eller "passasjerer" som de kalles - i så fall skal de ha betalt for det, og de banker og slår alt som heter selvstendig vilje ut av sine kvinner.

Offisielt er prostitusjon forbudt i India, men bakmennene vet å bestikke de rette folkene. Politiet ser en annen vei, og griper ikke inn selv om de vet hva som foregår. Som Nat er man urørbar, foraktet av alle. Og kvinnene har ikke noe de skulle ha sagt selv, prisgitt som de er mennene og uten noe sted å dra til. Noen av kvinnene er solgt til Nat-folket, og det nytter ikke å flykte hjem til en mor og far som for lengst har brukt opp pengene de fikk for deg.

I "Kjærlighetsgata" møter vi Tamanna. Hun er en av dem som er solgt til nat-folket, og hun føler det svært, svært nedverdigende å måtte betjene den ene passasjeren verre enn den neste. I den grad man kan snakke om en viss verdighet og klasse, så finnes ikke den blant passasjerene som kommer til dette dypt foraktede samfunnet for å få sine mest basale behov tilfredsstilt for noen rupi. Men inni Tamanna er det et håp - et håp om en gang å slippe unna og få seg et annet liv. Fra en nedrig tilværelse hvor man til slutt ender med HIV-smitte og det som verre er ...

Til slutt klarer Tamanna å rømme, men hun klarer ikke å få med seg datteren Rupa. Åtte år senere vender hun tilbake, besatt på å redde datteren fra å lide den samme skjebnen som henne selv. I ryggen har hun både en kvinneorganisasjon med hjelpearbeidere og et TV-team, og så er spørsmålet om hun klarer å redde datteren før hun går fullstendig til grunne ...

I bokas etterord forteller journalisten Ruchira Gupta om hvordan boka ble til. I forbindelse med et journalistisk oppdrag var hun i Mumbai for å intervjue prostituerte. Og på side 272 skriver hun følgende:

"Vi fikk de opptakene vi skulle ha, til tross for utallige forsøk på å stoppe oss underveis: flere politikere blandet seg inn, mafiaen prøvde å hindre oss, bilen vår ble bombardert med steiner, helikopteret vårt ble nektet landingstillatelse, jeg ble truet på livet med kniv. Resultatet ble en 47 minutter lang film med tittelen "Salg av uskyldige" ("The Selling of Innocents"), som vant en Emmy i 1997 for fremragende undersøkende journalistikk. Oppdraget var over, men inni meg visste jeg at jeg ikke var ferdig med temaet." 

I 2007 møtte Gupta Anne Ch. Østby nokså tilfeldig, og en invitasjon til å komme til Forbesganj og møte nat-folket, førte til flere møter, et vennskap og til syvende og sist denne boka, som Gupta skriver i etterordet.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Usentimentalt fortelles det om lidelser vi nesten ikke kan fatte, og alt er hentet fra en virkelighet som er Nat-kvinnenes skjebne. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det akkurat det det ble ... verre, mye verre ... Boka er fantastisk godt skrevet og alle historiene som er flettet inn i hverandre er så smertefulle at det nesten ikke var til å holde ut. En ting er i alle fall sikkert - filmen "The Selling of Innocents" - den skal jeg se! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 274

Anne Ch. Østby