Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på!
Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ...
Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart.
I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om.
"I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44)
Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden!
Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 187
 |
| Ida Løkås |
- Beates bokhylle - 15.08.2012
- Tom Egeland - 05.09.2012 - En perle av en debutroman
- Tones bokside - 30.08.2012
- Solgunn sitt - 20.11.2012
- Betraktninger - 30.08.2012
- Bøker & Bokhyller - 09.08.2012
- Ikke bare ei bok - 22.12.2012
- Artemisas Verden - 06.12.2012
- Bokelskerinnen intervjuer Ida Løkås - 13.08.2012
- Tones bokside - 27.08.2012
- Kasiopeiias bøker - 12.08.2012
- Bok-Karete - 10.09.2012
Åh, så lettet jeg ble over å lese dette. Jeg tok nemlig en råsjans og ga boken i julegave til en venninne som ønsket seg en bra bok som ikke var for tunglest eller depressiv. Ut fra det du skriver tror jeg absolutt at hun kan like den. Vanligvis liker jeg ikke å gi bort bøker som jeg ikke har lest selv, men jeg leser dessverre ikke nok lettleste bøker i løpet av året til at repertoaret mitt holder til jul, hehe.
SvarSlettOg ikke minst: Så utrolig hyggelig å endelig ha tid til å stikke innom bloggen din igjen! Jeg har savnet innlegg à la Rose-Marie mens jeg har hatt det altfor travelt med God-knows-what i høst. Jeg kommer straks tilbake for å oppdatere meg på hva du har lest siden sist, og gleder meg veldig til å møtes i januar! :-D
Jeg tror du kan ta det helt med ro ja - i trygg forvisning om at denne bokgaven vil treffe godt, Line!
SlettKjenner for øvrig igjen travelheten du beskriver, og gleder meg til å lese mer på andres blogger i tiden fremover. Og så ser jeg virkelig frem til å treffe deg og de andre i januar!
Takk for linking til mitt innlegg.:)
SvarSlettJeg fikk ikke følelsen av at dette egentlig bør være en ungdomsroma, selv om jeg er enig i at ungdom godt kan lese den.
Ellers synes jeg du har en flott omtale.
Godt nytt år til deg Rose-Marie.:)
;-) Når jeg tenker at dette er mer en ungdomsroman enn egentlig en voksenroman, så har det sammenheng med hvordan boka er skrevet. Kanskje det noe naivistiske språket. Det er for øvrig ingen diskvalifisering av boka som sådan at jeg mener det. ;-)
SlettJeg ønsker også deg et riktig godt nytt år, Anita!
Tusen takk for fine ord om boken min Rose-Marie :-) Koselig å høre at du likte det du leste!
SvarSlett;-) Det er alltid hyggelig å komme i dialog med selve forfatteren etter at jeg har skrevet om en bok! Ja, denne boka likte jeg veldig, veldig godt! Og det blir kjempespennende å lese din neste bok! Lykke til med den!
SlettTusen takk :-) Er godt i gang!
Slett