Anne Karin Elstad: "Odel"

Bondeliv i Vestfold etter krigen
Tori vokser opp som eneste datter og odelsjente på gården Lande utenfor Sandefjord under og etter andre verdenskrig. Ikke et eneste øyeblikk under sin oppvekst får hun glemme hvilket ansvar som venter henne en gang i fremtiden. Foreldrene hennes er umåtelig stolte av henne, men i bygda får hun unngjelde. Misunnelse og sjalusi kommer i veien for hennes forhold til sine jevnaldrende, og uansett hva hun gjør, tolkes dette utelukkende negativt av omgivelsene. At hun f.eks. skal gå på Landbrukshøyskolen anser bygdas folk som et jåleri av en annen verden. Hva skal hun med utdannelse? Prøver hun å være som en mann kanskje? Og hvorfor skal hun hele tiden være så mye bedre enn de andre?

Samtidig får vi innblikk i en jentes liv som preges av voldsomme krav til å være flink hele tiden. Det er ikke mye plass til Toris egne ønsker. Det får hun smertelig merke den dagen hun forelsker seg i Halldor. Halldor har vokst opp hos sine besteforeldre i Sandefjord. Selv om besteforeldrene har gjort alt som har stått i deres makt for å gi ham en god oppvekst, er det ingen som glemmer hva han egentlig er: en lausunge! Moren hans bor i Oslo, og ingen vil si noe mer enn at hans far var en islandsk fisker "som kom bort". Halldors morfar har drømt om at Halldor skulle følge i hans fotspor og bli sjømann, men Halldor vil bli bonde. Han går på Landbrukshøyskolen på Ås og skal bli agronom. Så fører tilfeldighetene til at hans og Toris veier krysses, og i likhet med henne blir han hjelpeløst forelsket. Han skjønner imidlertid at det aldri kan bli noe mellom dem, fordi han ikke har bra nok aner ... Men da tar han ikke høyde for hva som bor i Tori, for når hun har bestemt seg for at det er noe hun vil ha, så får hun det også som hun vil.

På tross av at Toris foreldre motsetter seg forholdet mellom henne og Halldor, fordi de mener at han er en lykkejeger, må de til slutt gi seg. Fremtiden skal imidlertid fortone seg alt annet enn lett for de to ...

Nok en gang har jeg blitt fengslet av en av Anne Karin Elstads bøker om norsk bondeliv! Denne gangen er handlingen lagt fra krigens dager og frem til tusenårsskiftet, og vi følger fire generasjoner på gården Lande - i første rekke Tori og hennes foreldre, deretter Tori og Halldors barn og barnebarn. Anne Karin Elstads styrke ligger i beskrivelsen av de mellommenneskelige relasjonene med norske bondetradisjoner som bakteppe. Med stor innlevelse beskriver hun hvor vanskelig livet faktisk er for de aller fleste, og hvordan ting sjelden er slik man skulle tro. Det er uendelig mye sårhet i denne romanen - først og fremst for Tori og Halldors del. "Alle" tror Tori er bortskjemt og får alt lagt opp i hendene, og få skjønner hvor tungt det oppleves for henne å måtte leve opp til alles forventninger om å være perfekt. Halldors oppvekst har gjort ham meget klar på hvor hans grenser går, og det å komme til en gård hvor han gjennom mange år må leve som uønsket av sine svigerforeldre, er smertelig lesning. Tori og Halldor får to sønner, og da odelsgutten i første omgang ikke ønsker å overta gården, men reiser til Oslo for å utdanne seg til jurist, vekker dette en voldsom harme hos foreldrene. De setter alle kluter til for at yngstesønnen skal overta gården, og skjønner for sent at han ikke egner seg for gårdsdrift. Men uansett hvor mye yngstesønnen kløner det til, er og blir han morens øyesten - slik det barnet som trenger foreldrene ekstra mye alltid blir ... Så spørs det om Tori noen gang får øye på hvem eldstesønnen faktisk er ... før det er for sent ...

Hver gang noen uttaler seg om Anne Karin Elstads bøker, knyttes dette opp til hvorvidt boka eller bøkene er bedre eller dårligere enn Innhaug-bøkene. For å si det slik: Innhaug-bøkene står i klasse for seg! Det vil imidlertid være urettferdig mot forfatteren å sammenligne alle de andre bøkene hennes opp mot det beste hun har skrevet, idet disse nødvendigvis må komme til kort. Selv om jeg koste meg med boka underveis, må jeg imidlertid medgi at historien tidvis haltet noe. Enkelte sekvenser ble rett og slett litt for banale. Som at Halldor hele tiden ble lurt opp i stry av bortskjemte rikmannsdøtre som brukte ham som tidtrøyte, og sånn sett "uforvarende" pådro seg seksuelle erfaringer før han traff Tori. Jeg fant det også litt vanskelig å skjønne hvorfor Toris foreldre aldri greide å forsone seg med at hun nå en gang hadde valgt Halldor. Slutten av boka ble dessuten vel hastig, og kanskje burde Elstad ha spandert på seg to bøker om Tori og Halldor i stedet for kun denne ene? Det ga i alle fall historien et noe overfladisk preg. Her blir det terningkast fire. Uansett - dette er en bok jeg uten tvil kan anbefale helhjertet!

Utgitt første gang: 2003
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Frøydis Armand
Spilletid: 11 t 1 min.

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Veiene møtes"

Om kampen for tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket

I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hverandre ...

Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.

Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...

Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.

Det er vemodig å ta farvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 1980
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 54 min.

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Nytt rotfeste"

Bygde-Norge på midten av 1800-tallet


I den andre boka om Folket på Innhaug - "Magret" - fikk vi høre at Magrit rotet seg litt bort i ungdomstiden. Hun hadde halvveis lovet seg til Erik Ås, men mens han var borte for å tjene seg opp penger til et fremtidig hjem for ham og henne, nøt hun å flørte med stedets unge menn på dansetilstelningene. En av jentene hun vokste opp med, skal gifte seg med Eriks tvillingbror Jørn, og hun og Magret har hatt et anstrengt forhold gjennom hele oppveksten. Er det noen som har yndet å minne Magret om at hun er lausunge, så er det nettopp denne jenta. Magrit ønsker hevn, og rammer henne der det er sårest; nemlig ved å stjele kjæresten fra henne. Uheldigvis får dette følger, for Magrit blir gravid, og Jørn kan ikke gifte seg med henne. Moren hans vil nemlig ta sin død av at han avlyser bryllupet med denne andre ... Dessuten liker hun ikke Innhaug-folket.

Erik blir etter hvert klar over at Magret er gravid og at det er tvillingbroren hans som er far til barnet. På tross av en enorm skuffelse over at broren har tatt det Erik mente rettelig var hans, og at Magret ikke ventet på ham mens han var av gårde for å tjene opp penger, ønsker han å få den kvinnen han elsker. Magret har så langt i livet kun elsket en mann, og det er Johan, spillemannen i bygda. Men å gifte seg med en plass-gutt, det kan hun ikke. Hun er uansett veldig sikker på at hun og Erik kommer til å få et godt liv sammen, og har ikke særlig tvil i seg da hun svarer ja til hans frieri. Han er jo så snill og mild ...

Da Erik har klart å skrape sammen så pass mye penger at han kan kjøpe en gård på Mørekysten, drar han og Magret av gårde til sitt nye hjem. Mons er født og nærmer seg året. Det er med store forventninger de ankommer det som skal bli deres nye hjem.  Og her åpner denne tredje boka om Folket på Innhaug - "Nytt rotfeste". Vi befinner oss i midten av 1830-årene. Men på tross av lykken over å skulle få sitt eget hjem, skal livet ikke bli enkelt for den lille familien.

I første rekke viser det seg at det har oppstått noen ugreie forhold mht. kjøpet av gården, idet de kan se langt etter å få skjøte så lenge hele oppgjøret ikke har funnet sted. Med tiden viser det seg dessuten at Erik har store problemer med å klare å elske Mons. Magrit lider også sine kvaler fordi de har løyet om hvem som er far til barnet. Ekteskapet mellom de to blir etter hvert vanskelig når Magret opplever hvor hard Erik er mot sønnen. Sønnen higer etter Eriks kjærlighet, men møter bare avvisning og beinharde krav. Det hele vanskeliggjøres ytterligere når det heller ikke kommer flere barn ... Til slutt ser hun ingen annen råd enn å sende Mons hjem til sin mor på Innhaug.

"Nytt rotfeste" handler i hovedsak om Magret og Eriks ekteskapsproblemer og det slitet de opplever når de skal få gården til å gi en høvelig avkastning. Tiden fra midten av 1830-årene og frem til midten av 1800-tallet er preget av en del uår, hvor det er problematisk å få nok mat gjennom vintrene. Poteter har alltid vært redningen når det lir ut på våren, men når hele landsdelen i år etter år mister potetavlingen grunnet tørr-råte, sier det seg selv at livet blir hardt for dem. Ekteskapsproblemene de strir med gjør dem harde og bitre overfor hverandre, og Magret skjønner ikke hvordan hun skal klare å holde ut. Redningen blir i første omgang en samtale med presten, som er totalt annerledes alle de dommedagsprofetene hun tidligere har hørt på søndag etter søndag i kirka så langt i livet. For denne presten er mer menneske enn prest, synes Magret. Hennes løsning på problemene er ellers å jobbe hardere og hardere. Og så spørs det om hun og Erik klarer å overvinne problemene dem i mellom etter hvert ...

Om de to foregående bøkene i serien om Folket på Innhaug var såre, så var ikke denne boka noe mindre sår. Mitt hjerte blødde for Magret og lille Mons, som i år etter år skulle betale prisen for et skjebnesvangert uhell som Erik bare ikke kunne glemme. Hver gang noe gikk ham i mot, holdt han dette opp mot Magret. Og all frustrasjonen tok han for øvrig ut på barnet. Anne Karin Elstad skriver godt synes jeg, og dette er kanskje den boka jeg så langt har likt best. Hun beskriver så godt hvordan det må ha vært å være fullstendig låst i en situasjon uten noen veier ut, hvor man ganske enkelt ble ved sin lest. Det fantes ikke andre alternativer. Til syvende og sist handlet det dessuten om å overleve. Jeg er helt hektet på denne serien og er allerede godt i gang med den siste boka i serien - "Veiene møtes". Her blir det nok en gang terningkast fem!

Utgitt første gang: 1979
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 9 t 12 min.

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Magret"

Om håp og drømmer på begynnelsen av 1800-tallet

I denne andre boka om folket på Innhaug har Olines datter Magret blitt ei ung jente på 8-10 år, og vi befinner oss i 1818. De verste uårene er et tilbakelagt stadium, men fremdeles lider de fattigste og Norge er nå underlagt Sverige. Selv om Oline har gjort det som står i hennes makt for å gi datteren en kjærlighetsfylt og så normal oppvekst som mulig, har ikke bygda glemt at Magret er en lausunge med ukjent far. Oline har ikke ønsket å oppgi hvem faren til barnet er før hun kan fortelle Magret om dette selv.

Magret vokser opp som en selvsikker og fremmelig ung pike, nesten like vakker som sin mor og med de samme brune øynene og svarte hår som faren. Det spekuleres i at faren hennes må ha vært en farendes fant. Matmoren på Ås er særlig hatsk både mot Oline og Magret, siden Oline i sin tid ga broren hennes Knut på båten. Og hun ser ikke med blide øyne på at begge sønnene, tvillingene Erik og Jørn, er svært betatt av lausungen fra Innhaug ... Om det så er det siste hun gjør, skal ikke det kvinnemennesket under samme tak som henne på Ås!

Sjokket er stort for Magret da hun en dag får det slengt i seg at hun er en lausunge. Hun skjems pga. det moren har gjort uten å være gift, og en periode vil hun ikke ha noe med henne å gjøre. Lite skjønner hun hvor mye det hele handler om misunnelse, fordi hun selv er så vakker og ildfull, noe som gjør at alle guttene i bygda kretser om henne og ikke de andre jevnaldrende jentene. Like fullt skal hennes skjønnhet etter hvert skape mer problemer enn noe annet for henne, fordi hun selv ikke er i stand til å bedømme den virkning hun har på de unge mennene i bygda.

Oline ønsker at datteren skal få en trygg og god fremtid og unngå de problemene hun selv hadde, og ser for sent at datteren roter det skikkelig til for seg ...

På samme måte som i den første boka om folket på Innhaug, grep også denne boka fullstendig tak i meg. Denne gangen handlet det mer om et levd ungdomsliv enn det som ble Oline til del da hun var ung og kun fikk oppleve en sommerforelskelse. Og Oline som øyner sjansen til å få seg en mann - en enkemann med tre små barn - kan hun sette hensynet til seg selv først når mor Gjertrud får slag og brorens kone svinner hen? Det er så mange lag i historien, og det handler ikke utelukkende om Magret som går seg vill i sin ungdomstid, men om mange forhold i bygda, hvor det å passe inn er av største viktighet. Dessuten handler det om pliktfølelse for slekta og gården, og dette går foran alt annet. Gudstroen beskrives som sterk, og feiltrinn kunne få store konsekvenser for et menneske selv om ingen visste noe. Bare tanken på Guds straff på dommens dag var nok til at enkelte kunne å gå fra forstanden. Hildegunn Eggen leser helt nydelig, og hun tilførte faktisk min leseopplevelse mye! Her blir det terningkast fem! Og jeg er mer enn klar for tredje bok i serien - "Nytt rotfeste"!

Utgitt første gang: 1977
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 4 min.

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Folket på Innhaug"

Storslagen romanserie fra 1800-tallets bygde-Norge

"Folket på Innhaug" er den første av i alt fire bøker om Innhaug-folket. De tre neste bøkene heter "Magret", "Nytt rotfeste" og "Veiene møtes". Handlingen i bøkene foregår over tre generasjoner og er lagt til fjellbygdene i Sør-Trøndelag og Mørekysten i årene 1810 til 1870.

I denne første boka introduseres vi først og fremst for Oline, datter av Gjertrud og Ole - folket på storgården Innhaug. Gjertrud og Ole har hatt et godt ekteskap, og da Ole dør etter en ulykke, knuses Gjertrud av sorg. Det er på hengende håret at barna hennes får henne ut av senga og i gang med livet igjen. Den tidligere så milde kvinnen er med ett blitt besk og bitter.

Gården overtas av odelsgutten Bård, som er gift med Karen. På gården bor også ugifte Magret, som i ung alder skadet det ene beinet sitt og som derfor følte at hun ikke var noe koneemne for noen ... 

Denne sommeren reiser Oline og Magret til sætra for sommeren. Der skal de passe på sauene mens de er på sommerbeite. En av bygdas flotte karer Knut har et godt øye til Oline, som er den nydeligste jenta han vet om. Henne vil han ha! Problemet er bare at Oline ikke nærer de samme følelsene for ham, og hun "kjøper" seg mer tid når han presser på for å få et svar ut av henne.

I løpet av sommeren treffer imidlertid Oline en engelskmann i skogen. Peter er utdannet prest, og i ham finner Oline den store kjærligheten. Der Knut er brå og pågående, er Peter øm og hensynsfull. Oline gir seg hen til ham i løpet av sommeren, og da Peter skal dra tilbake til England, men med lovnad om å komme tilbake, er det på det rene at Oline er gravid. De avgir et løfte til hverandre om at det skal bli dem så snart Peter er tilbake igjen. Problemet er bare at Peter dør på overfarten til England ...

Gjertrud blir fra seg av raseri da hun finner ut hvordan det er fatt med datteren. Skammen er nesten ikke til å holde ut, og i et ubetenksomt øyeblikk ønsker hun død over datteren og hennes ufødte barn. Dersom det ikke hadde vært for Magret og brorens kone Karen, for ikke å snakke om Maren, hennes bror Hans´ tilkommende, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått med Oline. Hun føder etter hvert datteren Magret, og det er henne romanserien i all hovedsak skal komme til å handle om. Å vokse opp som uekte barn på den tiden, var ikke lett.

Samtidig får vi høre om sult- og krisetid rundt 1812, mens Danmark-Norge var i krig med England, og hvor folk overlevde ved å lage brød av bark. Mang en familie mistet både ett og flere barn i blodsotten, en sykdom som blomstret jo mer bark de måtte ha i brødene sine ...

Tidligere har jeg lest Anne Karin Elstads serie om Julie, og jeg kom da til at jeg måtte få med meg Innhaug-bøkene også. Denne første boka om Oline fra Innhaug skuffet ikke! Jeg elsket boka fra første stund! Elstad skriver svært realistisk om hvordan det var å være kvinne i et bygdesamfunn for rundt 200 år siden. Bare den scenen hvor Oline skulle til presten for å avtale tidspunkt for dåpen av Magret, er til å få grøsninger av. Den gangen tilhørte virkelig prest, lærer og lensmann øvrigheten i samfunnet, og dem satte man seg ikke ustraffet opp mot. Oline nektet å oppgi navnet på barnets far, og dette var nærmest for majestetsfornærmelse å regne. Vi skjønner at det ikke skal bli lett for henne å være alene om å oppdra datteren. Jeg trodde for øvrig at mye fra Julie-bøkene kom til å være nokså likt i Innhaug-bøkene, men kan forsikre om at så ikke var tilfelle. I Innhaug-bøkene er det fokus på andre ting - i all fall så langt. Om ikke de litterære kvalitetene i boka kvalifiserer til Nobelprisen, så er det en fascinerende, følelsesladet og spennende historie som fortelles. Her blir det terningkast fem.

Utgitt første gang: 1976
Lydboka er innspilt: 2002
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Merete Moen
Spilletid: 9 t

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Fri"

Etterkrigstid i Kristiansund


Utgitt første gang: 2000
Lydboka er innspilt: 2000
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t, 24 min

I denne siste boka i serien om Julie har Julie forlatt Storvik gård og flyttet inn til Kristiansund. Hun maktet ikke lenger å bo i kårboligen på Storvik, hvor hun ble vitne til at Josteins kone, datteren av bygdas stor-nazist under krigen, støter både Dreng-Anders og Astrid ut fra gården, uten å ta hensyn til vilkårene for overtakelse av odelen. Jostein følger heller ikke opp sine forpliktelser overfor henne. I stedet ser hun hvordan alt hun forbant med gården, gradvis slettes ut, og slukes av nabogården Aas, hvor altså den tidligere nazisten Hallgrim Aas holder til. I denne boka følger vi henne fra midten av 1950-årene og sånn ca. tyve år frem i tid.

I Kristiansund livnærer Julie seg til å begynne med av søm. Hun syr klær til fintfolket i byen, og det går ikke lang tid før hennes ry som syerske fører til fast jobb i en av byens manufakturer. I de påfølgende årene lever hun mye godt kun for barna og barnebarna, og det er ikke få ting hun etter hvert må forholde seg til. Blant annet er hennes vakreste sønn Helge homofil. Christer har slått seg opp som skuespiller på Nasjonalteateret i Oslo, og er etter hvert blitt en profilert kjendis som deltar i byens sosietetsliv. Ekteskapet med kona Eva hangler imidlertid, og når skilsmissen er et faktum og Julie får presentert ulike fakta fra begge ektefeller, gjør hun som mødre alltid har gjort - både før og etter hennes tid: hun fester mest lit til sønnens historie.

Datteren Sunniva er overhode ikke tam, og Julie fortviles mang en gang over hennes ymse innfall. I motsetning til moren blåser Sunniva i hva folk vil si, og lever et liv i tråd med egne behov uten å ta hensyn til folkesnakk og sladder.

Etter hvert må Julie sitte og se på at barna både skifter kjærester, gifter seg, skilles og treffer nye ektefeller, mens hun gremmes og skammer seg på Storvik-familiens vegne. Hun skjønner imidlertid tidlig at dersom hun ikke skal miste kontakten med barna, må hun la enkelte temaer ligge. I stedet forsøker hun å være et solid anker for barnebarna når foreldrene ikke er fysisk eller mentalt til stede for dem. Da Helenes mann Ivar, Julies svoger, dør, blir disse to kvinnene svært viktige for hverandre. Og så spørs det om Julie en gang for alle skal få anledning til å tenke kun på sin egne behov? Ulrik, en lege på stedet, og hun har lenge hatt et godt øye til hverandre, men Ulrik er gift med en pleietrengende kvinne ...

Som jeg tidligere har skrevet om disse bøkene, opplevde jeg de to første bøkene - "Julie" og "Som dine dager er" - som meget gode, mens den tredje boka - "Lenker" - var litt nedtur. Dette inntrykket har for så vidt også vedvart gjennom "Fri". Forfatteren har åpenbart hatt som ambisjon å få med mest mulig norgeshistorie i boka, og alle gjentakelsene fra de tidligere bøkene opplevde jeg som unødvendige og litt irriterende. Det blir for mye oppramsing og lite som minner om stor litteratur. Uansett er jeg glad for at jeg har fått øynene opp for Anne Karin Elstads bøker, og gleder meg til å lese flere av disse i tiden som kommer. Denne bokserien om Julie har vært engasjerende å følge, og jeg skjønner at jeg har mye å glede meg til når det gjelder bokserien om folket på Innhaug, hvor handlingen er lagt til 1800-tallet. Denne siste boka i serien om Julie - "Fri" - fortjener terningkast fire, synes jeg. Og det er vemodig å ta farvel med familien Storvik ...

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Lenker"

Bygde-Norge under andre verdenskrig


Utgitt første gang: 1998
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 9 min.

"Lenker" er den tredje av i alt fire bøker om Julie. I "Julie" møtte vi ungjenta Julie som var i ferd med å bli voksen, og som var full av forventninger til livet. I "Som dine dager er" var Julie gift med Jørgen Storvik, og vi fulgte det unge paret i deres første år som nygifte, der de slet med Jørgens foreldre, som ikke ville overlate gården til dem og som lot dem gå nærmest som ubetalte tjenestefolk på gården i årevis.

Det har gått noen år idet handlingen i "Lenker" begynner. Julie og Jørgen har fått sønnene Christer, Jostein og Helge. Etter en ulykke i fjøset noen år tidligere, hvor Julie mistet barnet hun bar på, trodde ingen av dem at de kunne få flere barn. Stor var derfor gleden over at atpåklattene Sunniva og Sven meldte sin ankomst etter hvert.

Jørgens bror Ivar har i mellomtiden vendt tilbake fra Tyskland, hvor han har gått i lære for å bli flinkere på klaveret, og med seg har han sin tyske kone Helene. Ivar er også overbegeistret for Hitler, som har fått Tyskland på fote igjen i løpet av de harde tredveårene med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom. Han har meldt seg inn i NS, selv om han ikke er spesielt interessert i politikk.

Etter at Tyskland har okkupert Norge og blant annet Kristiansund er bombet sønder og sammen, viser det seg at Jørgens barndomskamerat Hallgrim Aas er nazist. Det er også presten Inge, som er gift med Julies søster Johanne. Det er nesten ikke en eneste familie som ikke er berørt av dette på et eller annet vis, og slik splittes mange familier under okkupasjonen. Johanne er bare en blek skygge av seg selv etter noen års ekteskap med Inge, og spørsmålet er om hun tidsnok skjønner at det ikke er liv laga med denne mannen, som ikke bare ødelegger henne, men også barna de har sammen.

Etter et langt liv med mye slit, blir Julie til slutt en bisk og nokså bitter kvinne, som til forveksling ligner sin egen mor der hun maser og kjaser på alt og alle, er livredd for hva bygda skal mene om både det ene og det andre, om "hva folk vil si", som skjuler sine følelser så godt hun kan, som er så prektig at menneskene rundt henne blir provosert og som hele tiden jager barna rundt, gir dem følelsen av aldri å være gode nok.

Anne Karin Elstad beskriver forholdene under krigen -  med varemangel og rasjonering, frykt for angiveri, illegal lytting til radiosendingene fra London, svartebørshandel m.m. Vi får også vite hvordan det går med familien Storvik og menneskene rundt dem i de første årene etter krigen, og innvies i oppgjøret med landssvikerne, tyskertøsene og dem som i det hele tatt sto på feil side under krigen. Sånn sett er denne boka interessant i forhold til å belyse forholdene i Norge under de rådende forholdene på den tiden. 

Mens jeg har likt de to foregående bøkene pga. dialogene og alt det usagte som har ligget mellom linjene, synes jeg denne tredje boka har sine svakheter. For det første opplevde jeg at det ble vel mange gjentakelser fra de foregående bøkene, som om boka som sådan skulle kunne stå helt på egne bein. For det andre ble det mye oppramsing av fakta om krigen, som jeg tenker at lesere som gjennomgår denne boka kan fra før av. Det var i det hele tatt lite nytt og oppsiktsvekkende om krigen. Og for det tredje synes jeg ting ble for overtydelig, som om leseren må ha det meste inn med tesje. Det som var styrken i "Julie" og i "Som dine dager er", manglet rett og slett i denne tredje boka. 

Selv om min begeistring har avtatt en god del i forhold til de to første bøkene, må jeg understreke at jeg aldri har vært i tvil om at jeg også ønsker å lese den siste boka - "Fri". Den er jeg i skrivende stund allerede godt i gang med. I alle fall: det blir terningkast fire på "Lenker".

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Som dine dager er"

"... og som dine dager ere, skal din styrke være ..."


Utgitt første gang: 1995
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t 22 min.

"Som dine dager er" er andre bok i en serie bestående av i alt fire bøker om Julie. "Julie" var første bok i serien, og der ble vi kjent med ungjenta Julie, som var full av forventninger og drømmer om fremtiden.

I "Som dine dager er" følger vi Julie, som nå er gift med Jørgen, har fått to barn - guttene Christer og Jostein - og bor på gården Storvik i Romsdalen. Handlingen i denne boka foregår i slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. Jørgen har lovet Julie at alt skal bli så bra - bare han får overta slektsgården etter foreldrene, og det er dette som holder det unge og forelskede paret oppe i en ellers svært vanskelig tid. For ikke bare er svigermoren stri - det er sannelig Jørgens far også.

Årene går, og Julie blir vitne til hvordan mannen hennes holdes nede og ydmykes av foreldrene hans. Selv om de bor på en storgård med et godt ry gjennom generasjoner, er de nærmest som tjenestefolk å regne, der de må tigge om den minste lille krone de trenger til forskjellige ting. Svigerfaren deler ikke ut penger i tide og utide, det er sikkert. Når Julie trenger noen nye klær eller å komme seg til tannlegen, finner hun det greiest å be sin egen far om økonomisk hjelp. Men selv ikke dette får hun ha for seg selv, siden svigerfaren driver posten på stedet og har full oversikt over alle brev som ankommer. Og de gangene hun mottar økonomisk hjelp fra faren, må hun tåle å få stikk fra svigerfamilien. Sørger de kanskje ikke godt nok for henne? Hva har hun å klage over? Og tror hun at hun har monopol på å ha det vanskelig?

Aller verst er det å se hvordan Jørgen kues av foreldrene. Aldri gir de ham sjansen til å vise hvor ansvarlig han er, og de gangene han bruker opp det han får av allmisser fra dem, som han retterlig har jobbet og slitt for, så blir dette også et "bevis" for at han ikke kan med penger. Den en gang så kjærlige mannen hennes forbitres mer og mer for hvert år som går.

Men om Julie går og vansmekter på Storvik, så er det mange andre som har det atskillig verre enn henne selv. Det er harde økonomiske nedgangstider - ikke bare i Norge, men i hele verden. Den ene finansinstitusjonen etter den andre går over ende, og med dette følger mange personlige tragedier. De som tross alt bor på en gård, har i alle fall tak over hodet og mat å sette på bordet. Verre er det med dem som bor i byen og som har mistet jobbene sine. Som hennes venninne Randi, som opplever at mannen hennes blir arbeidsledig. Og da Julie får vite at hennes yngre søster Johanne skal gifte seg med hennes barndomsvenn Inge, som nå har blitt prest, stivner noe inne i henne. Glade og vitale Johanne - sammen med den tilstivnede mannen som en gang holdt på å ødelegge henne? Hvordan skal det gå med Johanne? Men søsteren er så forelsket og naiv at hun aldri ville ha tatt i mot noe råd fra Julie. Dessuten er foreldrene fra seg av stolthet. Tenk at de skal få en prest som svigersønn!

Nok en gang slås jeg i bakken av Anne Karin Elstads evne til å fortelle! Uten at historien noen gang glir over i det sentimentale, var det smertelig å høre om Julies videre skjebne, bli vitne til hvordan drøm etter drøm knuses ... Og det til tross for at Julies skjebne faktisk må ha vært betydelig bedre enn det som ble de fleste av hennes medsøstre til del på den tiden, gift som hun var med en mann hun elsket og som elsket henne, og som behandlet henne som en likeverdig partner. Hadde det ikke vært for svigerforeldrene som gjennom sin strihet og manglende vilje til å føre gården over på odelsgutten, og som dermed gjorde den en gang så stolte sønnen sin om til en fjott, hvis steilhet etter hvert overskygget alle tilløp til klarsyn og fornuft når dette kunne trenges, kunne de kanskje fått til noe helt unikt dem i mellom. Men slik skal det dessverre ikke gå ... Denne striheten hos svigerforeldrene som også direkte har forårsaket at datteren deres blir gående ugift i år etter år, fordi de nektet henne å få ham hun en gang elsket ... Bibelordene som er hentet fra 5. mosebok kapittel 33 vers 25 blir det som gjør at Julie holder ut - "og som dine dager ere, skal din styrke være ... " Her blir det terningkast fem! Og jeg må stålsette meg for ikke å kaste meg over tredje bok i serien - "Lenker" - nå med det samme ... 

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Julie"

Sterkt kvinneportrett fra bygde-Norge!


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 7 min.

"Julie" er den første av i alt fire bøker ("Som dine dager er", "Lenker" og "Fri" er de tre andre) som alle handler om Julie - fra 1918 til et stykke ut på 1970-tallet. Handlingen finner sted på landsbygda i Romsdal og Nordmøre, samt i byene Molde og Kristiansund.

I "Julie" møter vi 18 år gamle Julie Rød, som har vokst opp under nokså enkle kår. Da hun for første gang skal flytte hjemmefra for å bli butikkdame hos kjøpmann Fuglevik, er hun livsglad og forventningsfull til livet. Det har ikke vært bare solskinn å gå hjemme sammen med den beske og bitre moren, som holder døtrene i et jerngrep, alltid redd for hva alle andre vil si. Med en tunge så giftig og skarp at hun på et øyeblikk kan forandre all glede til gift og angst ... Og som er så negativ at det skal mye mot til for å opprettholde troen på livet ...

For ungpiken Julie er det én ting som gjelder: å få seg en ektemann - helst en hun kan elske. Men så full av skam og angst er hun for det annet kjønn at man kan undres over hvordan det i det hele tatt var mulig å treffe noen den gangen, og langt mindre å være sikker på at den man til slutt valgte hadde både tæl og karakter i seg til å bli en skikkelig ektemann.

En dag dukker barndomsvennen Inge opp på Julies nye hjemsted. Han har lenge hatt et godt øye til henne, og ber henne ut på dans. Og Julie, som ikke er rent lite romantisk og svermerisk av seg, blir smigret over den oppmerksomhet Inge viser henne. Like fullt er hun usikker på om hun virkelig er forelsket i Inge, fordi hun i grunnen ikke tenker så mye på ham når han er ute av syn. Dessuten er hun livredd for sitt rykte og stivner bare han tar i henne. En oppvekst hvor det ikke har vært særlig rom for å vise det man føler gjør også at hun er temmelig tilkneppet. Til slutt gir Inge henne opp, opprørt over at Julie er så kald.

Spanskesyken herjer over landet, og da Julies søster plutselig dør pga. denne sykdommen, forandres Julies liv dramatisk. Moren vil ha henne hjem, og dermed er det slutt på all moro. Dersom det ikke hadde vært for at Julie helt uventet får et brev fra en ung mann hun en gang ble introdusert for via søsteren og hennes hemmelige kjæreste Hans, ville hun knapt kunnet klare å finne noe å glede seg over i denne sørgetiden. Gradvis blir hun pr. brev kjent med Jørgen Storvik, og dagen nærmer seg da de skal treffes for å finne ut om deres kjærlighet er noe å bygge videre på ... I mellomtiden dukker Inge opp en kveld Julie er alene hjemme på gården, og han er rede til å ta med makt det hun aldri var villig til å gi ham frivillig i sin tid ...

Denne bokserien om "Julie" burde jeg selvsagt ha lest for lenge, lenge siden! Jeg vet ikke helt hva det er som har gjort at jeg aldri tenkte at Anne Karin Elstads bøker skulle være noe for meg. Da jeg så forfatteren på scenen i forbindelse med Bokklubbens Jubileumsfest i Operaen tidligere i høst, bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette! Ikke minst fordi jeg har hatt så stor glede av Edvard Hoems bøker. Han kommer jo fra omtrent samme område og har skrevet en rekke fantastiske bøker om og fra bygde-Norge.

Etter å ha hørt meg gjennom lydbokutgaven av "Julie", har jeg en ting å si: jeg er overbegeistret! Ikke bare forteller Anne Karin Elstad en fantastisk gripende historie om hvordan det var å leve på det pietistiske Vestlandet for nesten 100 år siden, men dette er også et solid stykke norgeshistorie fra en tid vi kanskje ikke har fått presentert altfor mye skjønnlitteratur. Styrken i Elstads historie ligger først og fremst i dialogene, som er knappe og hvor svært mye må leses mellom linjene. Ja, kanskje aller mest i det usagte. Julie er sårbar og naiv, og et hvert tilløp til håp om fremtiden knuses brutalt av moren. Hvorfor skulle hun tro at hun har noe mer rett til lykke enn alle andre? Er hun bedre enn de andre, kanskje? Der moren er hard, er faren heldigvis betydelig mildere. Og når det stormer som verst mellom mor og datter, finner Julie trøst hos ham.

Fordi det er så mye skambelagt man ikke kan snakke om, får Julie aldri forsvart seg mot morens bebreidelser over at hun vraker Inge, han som tross alt skal studere til prest, til fordel for denne fremmedkaren Jørgen, som kommer fra storgården Storvik. Unner hun egentlig datteren noen lykke når det kommer til stykket? Der hun hakker løs på Julie og hennes naive drømmer om en bedre fremtid enn den som ble henne selv til del ... Det gjorde tidvis vondt å lese om Julie, og da jeg var ferdig med denne første boka, måtte jeg umiddelbart kaste meg over den neste - "Som dine dager er" - til tross for at det strengt tatt er andre bøker som står foran i køen. Avslutningsvis må jeg nevne at Merete Moen er en fantastisk oppleser, der hun veksler mellom sin bokmåloppleser-stemme og romsdalsdialekt i dialogene. Her blir det terningkast fem!

Dette bildet tok jeg av Anne Karin Elstad under Bokklubbens 

Jubileumsforestilling i Operaen i høst