"The Big Short" (Regissør: Adam McKay)

Enda en film om finanskrisen i 2007/2008

Filmen "The Big Short" er basert på dokumentaren fra 2010 med samme navn av Michael Lewis, og handler om finanskrisen i 2007-2008. Kort fortalt handler den om fire outsidere som forutser finanskrisen, og som tjener seg søkkrike på at bankene ikke gjør den jobben de er satt til å gjøre. 

Adam McKay (f. 1968) er både regissør, producer, manusforfatter, humorist og skuespiller. Filmene han har vært med på å lage har gått helt under min radar, men er nok også av en annen kategori enn det som trigger mine interesser. Antakelig hadde jeg aldri sett "The Big Short" heller, dersom det ikke hadde vært for at den er nominert til Oscar i fire klasser; beste film, beste mannlige hovedrolle (Christian Bale), filmredigering og tilpasset manus (adapted screenplay). Jeg synes nemlig at jeg har sett nok filmer om finanskrisen i 2007/2008, blant annet dokumentaren "Inside Job" (2010) og "Too Big to Fail" (2011). 

Vinklingen i "The Big Short" er imidlertid annerledes enn hva jeg har sett tidligere, fordi det her fokuseres på at det var mulig å forutse krisen, uten at man trengte å være genial på noen som helst måte. Det hele lå nærmest oppe i dagen. Men fordi det var for mange grådige mennesker med makt som bare tenkte på seg selv, gikk det som det måtte gå. Kanskje var det så enkelt som at USA falt for eget grep; man trodde at alt bare vokste inn i himmelen, at man nærmest var et utvalgt folk det bare kunne gå godt med, at kjøpefesten aldri skulle få en ende ...

Vi møter altså fire outsidere som i årene før finanskrisen oppdaget hvor ustabilt boligmarkedet var i ferd med å bli. Litt for mange huseiere baserte sine boligkjøp på høye lån, og når de fikk problemer med betalingen var det i grunnen "bare" å refinansiere. Bankene brød seg ikke om sikkerheten, fordi hver utlåner fikk høye provisjoner for hvert lån de klarte å gi. Og så solgte de porteføljen videre til andre, som trodde at sikkerheten var i orden. Dermed satt de kun igjen med profitten og slapp å ta risikoen selv. 

Her skapes det som senere er blitt kalt CEO 

Markedet skapte noe som ble kalt credit default swap. Dette er en kontrakt (obligasjon) hvor en kjøper av bankens gjeld eliminerer et mulig tap som følge av mislighold fra utsteders side. En del av avtalen er at utsteder av obligasjonen forsikrer kjøpers eventuelle tap som en del av avtalen. Det er nesten for godt til å være sant. Antakelig var dette nødvendig for å sikre at det fremdeles fløt kontantstrømmer i et marked som var nedadgående, og hvor de store investorene for lengst ville ha trukket seg tilbake. Ved å holde markedet i gang nærmest ved kunstig åndedrett, ble det senere fallet desto større. For i bakkant satt investorene og trakk i trådene, og akkurat da det så som verst ut, trakk de i snora. Da falt også bunnen av markedet fullstendig ut. 

De som tapte var vanlige folk, som bankene lurte til å kjøpe fond som ikke var verdt det papiret de var trykket på. Her kunne de bake inn usikre aksjer som de som virkelig hadde peiling, holdt seg langt unna. Folk trodde jo på bankene. (Jeg får selv en dejavu til en episode hvor jeg fikk tilbud om økonomisk rådgivning i banken min, og forslaget som kom fra min personlige rådgiver var at jeg skulle ta opp lån for å investere i fond ... Der og da ble jeg forbannet. Det er jeg glad for i ettertid, for alle vanlige folk som bet på dette, tapte alt de hadde investert.)

Etter hvert går det opp for disse fire outsiderne at jo mer de tjener på sine investeringer, jo nærmere er et fullstendig kollaps av finansmarkedet i det landet de faktisk bor i. Og at de som kommer til å tape penger ikke er noen anonyme som de ikke trenger å tenke på, men moren deres, barna, familien for øvrig, venner, bekjente, naboer ... Krisen er i ferd med å bli så omfattende at hele landets sikkerhet står i fare. Er det like gøy å kunne cashe ut mangfoldige billioner av dollar når ingen vil ha noe med en å gjøre ... ikke noen gang? 

Dr. Michael Burry venter på den store gevinsten

Vi møter blant annet Christian Bale som Dr. Michael Burry. Han er en spesiell fyr som satser alt på ett kort (i form av CDO). På jobben går han hvileløst rundt og bare venter på gevinsten. Ingen har noe å gjøre, de bare venter ... Dessuten møter vi Brad Pitt i rollen som Ben Rickert. Han har faktisk noen etiske skrupler i forhold til å skulle satse penger på at USA skal gå ad dundas. Han får også noen av de andre investorene til å tenke nøye gjennom hva de egentlig driver med, blant annet ved å påpeke hvor mange som kommer til å ta livet av seg som følge av at boblen sprekker. Dette får dem til å gå til flere aviser for å fortelle om det som skjer. Men ingen vil høre på dem. Ingen ønsker å risikere sine journalistkarrierer på noe som strengt tatt ikke kan dokumenteres enda ... 

Det virkelig tankevekkende er at nesten ingen som var involvert i det som har blitt kalt CDO-boblen, er blitt arrestert, og at noe som kalles Bespoke CDO igjen selges i det amerikanske finansmarkedet ...

"The Big Short" er absolutt en severdig film, selv om jeg personlig ikke liker måten den er regissert på. Filmen fremstår noe rotete i oppbyggingen, og rolleinnehaverne går av og til på en måte ut av scenene de står oppe i og henvender seg direkte til oss seere. Det er selvsagt originalt, men ikke så vellykket, synes nå jeg. Skuespillerprestasjonene er det ingenting å si på, og Christian Bale i rollen som Michael Burry, en mann med Aspergers syndrom er da også Oscar-nominert i klassen beste mannlige birolle. Jeg tror imidlertid ikke at han får den, fordi han møter tøff konkurranse med Tom Hardy fra "The Revenant" og Mark Rylance fra "Bridge of Spies". Når det gjelder nominasjonen i klassen beste film, kan man aldri vite noe sikkert. I fjor ble jeg utrolig overrasket, og hadde f.eks. aldri trodd at "Birdman" av alle Oscar-nominerte filmer skulle vinne i klassen beste film. At "12 years a Slave" vant året før, var derimot veldig forutsigbart. 

Dersom du ikke går så ofte på kino og heller ikke er helt spesielt interessert i finansmarkedet, er mitt råd: velg en annen film! Dersom du derimot ser mye film, anbefaler jeg å få med denne. Styrken ved filmen er at den viser et litt annet bilde av finanskrisen enn slik vi er vant til å få den presentert. Og så er det selvsagt slik at filmer som er kritisk til egne myndigheter slik som her, er et spennende fenomen i seg selv. 

Filmen går på norske kinoer for tiden, og DVD´en slippes 30. mai i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar i kategorien beste tilrettelagte manus.)

Innspilt: 2015 
Originaltittel: The Big Short
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brad Pitt, Christian Bale, Steve Carell, Karen Gillan, Selena Gomez, Ryan Gosling, Marisa Tomei, Melissa Leo
Spilletid: 2 t 10 min.

"Blue Valentine" (Regissør: Derek Cianfrance"

Velspilt ekteskapsdrama


Innspilt: 2010
Originaltittel: Blue Valentine
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / romantikk
Skuespillere: Ryan Gosling, Michelle Williams, Mike Vogel, John Doman, Ben Shenkman
Spilletid: 107 min.

Cindy og Dean møtte hverandre for seks år siden og har i mellomtiden rukket å få en skjønn liten datter. Nå virker det imidlertid som om kjærligheten dem i mellom er slutt, og at en hver form for gnist i forholdet er borte. Hva skjedde egentlig med deres intense følelser for hverandre?

Gjennom tilbakeblikk i tid får vi vite hvordan paret møttes. Cindy jobbet som sykepleier på et sykehjem, og Dean dukket opp i livet hennes på et tidspunkt da hun egentlig var sammen med en annen. For Dean var det kjærlighet ved første blikk, og denne kvinnen skulle han ganske enkelt bare ha! Selv om han aldri hadde drømt om familieliv og barn, fikk kjærligheten til Cindy ham til nettopp å ønske seg dette. Da det viste seg at Cindy var gravid og ikke visste hvem som var far til barnet, sto han ved hennes side og støttet henne gjennom gravidteten.

Nå - seks år etter - foreslår Dean at de skal dra på et kjærlighetshotell for om mulig å blåse nytt liv i forholdet. Spørsmålet er imidlertid om det er for sent å redde ekteskapet ... Deans desperasjon mht å beholde Cindy er først og fremst skremmende heller enn tillitsvekkende på et tidspunkt hvor det nettopp er så viktig at Cindy er villig til å gi ham og forholdet deres en ny sjanse ...

Teknikken som brukes i filmen med å veksle mellom nåtid og fortid er ikke ny, og kan være et spennende fortellergrep. I denne filmen opplevde jeg imidlertid dette som mer forvirrende og rotete enn noe annet, idet det slett ikke alltid var like enkelt å forstå om vi var i fortid eller nåtid. Når jeg likevel likte filmen var det først og fremst fordi skuespillerne spilte så overbevisende i roller som utvilsomt krevde svært mye av dem. Hva er det som har fått kjærligheten mellom de to til å dø så raskt? Er dagliglivets plikter og rutiner så til de grader drepende for kjærligheten at det ikke var mulig å få plass til annet enn foreldrerollen? Hvor har det blitt av galskapen og impulsiviteten i forholdet? Og hva med alle Deans talenter, som i stedet for å bli videreutviklet, ble priorotert bort i alt slitet? Etter å ha levd sammen noen år, opplever dessuten ikke Cindy det like spennende å bli møtt av en halvfull og elskovssyk Dean om morgenen når hun kommer hjem etter nattevakter, først og fremst trøtt og med et sterkt ønske om å få sove. Mens han på sin side opplever å bli avvist, avvist og atter avvist absolutt hele tiden ...

Jeg er ikke blant dem som mener at filmen er så genial som enkelte vil ha det til. Jeg ser imidlertid at skuespillerne Michelle Williams og Ryan Gosling virkelig leverer! Og det så pass at Michelle Williams velfortjent ble Oscarnominert for beste kvinnelige hovedrolle i 2011. Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende med filmen er at den er amerikanskprodusert, for det meste i den minner egentlig om en typisk europeisk filmproduksjon. I alle fall er glamouren fullstendig fraværende, og det synes jeg er befriende! En trøtt kvinne våkner ikke nysminket om morgenen, slik de har tendenser til i amerikanske filmer generelt. For mitt vedkommende styrket det historiens troverdighet at Cindy var usminket, bustete på håret og virkelig virket trøtt i disse scenene. Alt i alt er dette en svært severdig film, men ikke den beste jeg har sett i genren ekteskapsdrama. Jeg har endt opp med å vurdere filmen til terningkast fire.