Ben Lerner: "På vei fra Atocha stasjon"

Vil verden bedras? 

Jeg hadde aldri hørt om Ben Lerner (f. 1979) da en venn av meg nylig påpekte at denne boka bare måtte jeg lese. "På vei fra Atocha stasjon" (2011) er Lerners første roman, men fra før av er han kjent for sin poesi. Han ble av et samlet kritikerkorps tildelt The Book Believer Award for denne romanen, som kom på listen over årets beste bøker i The New Yorker og en rekke andre sentrale aviser i USA. Boka kom ut på norsk for første gang i fjor. 

Den unge amerikanske poeten Adam Gordon har mottatt et stipend for å reise til Madrid og skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrigen. Uten at det noen gang nevnes, skjønner vi etter hvert at årstallet må være 2004, siden terrorangrepet som blant annet rammet Atocha stasjon dette året, er omtalt.  

Adam befinner seg i Madrid, der han hver dag våkner til støyen fra La Plaza Santa Ana. Planen er å gjøre research til den skrivejobben han har påtatt seg. En morgen beveger han seg over til Prado-museet, der han ønsker å studere Weydens Nedtagelsen fra korset. 

Det sitter en mann på hans plass, og plutselig bryter mannen ut i gråt. Adam lurer på om mannen har en "dyp kunstopplevelse". Han er både skeptisk og aldri så lite misunnelig. Selv har han nemlig aldri fått noen slik opplevelse av kunst. 

"Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selv ikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse, og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hatt slike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jeg kjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet at et dikt eller et stykke musikk hadde "forandret livet deres", særlig siden jeg ofte hadde kjent disse menneskene både før og etter denne opplevelsen, og ikke hadde kunnet registrere noen endring." (side 7)

Etter hvert involveres Adam i kunstmiljøet i Madrid, og han blir kjent med Teresa og Isabel, begge kvinner han føler seg tiltrukket av. Mens han speeder seg på piller og/eller røyker hasj, kjenner han på sin egen hulhet og manglende ekthet. Han later som om han har mye å fare med, men erkjenner for seg selv at det hele er et falsum. For å illudere en personlig dybde han overhode ikke er i besittelse av, lyver han på seg en dårlig barndom. Og plutselig har han også løyet og sagt at moren hans er død av kreft, enda hun lever i beste velgående. Han får mange sympatipoeng fra kvinnene rundt ham, for han appellerer til deres beskyttelsestrang. Selvforakten gnager på samvittigheten hans, og han funderer også på om løgnene kan gjøre at moren faktisk dør. 

"Å fotografere et maleri -, sa jeg hånlig mystisk mens vi så på turistene som sto foran Guernica, og så observerte jeg ansiktet hennes mens denne frasen foldet seg ut til en meditasjon om kunsten i den teknologiske reproduksjonens tidsalder. Jeg kunne si: Blå er en idé om avstand, eller Litteraturen ender i den blåtonen, eller Her finnes det flere konjunktive blåtoner, jeg kunne si: Å skrive med skulptur -, Å tenke det vertikale -, Å avvise et århundres skygge osv., og så se på munnen hennes idet hun gjentok den for seg selv, og lot den klinge med alle mulige resonanser, før hun anvendte den om maleriet igjen." (side 51)

Etter hvert skjønner vi at Adams prosjekt er dømt til å mislykkes. Han er mest av alt opptatt av å dyrke myten om seg selv, gjennom å fremstå som mystisk og fjern, samtidig som han er livredd for å bli avslørt. De gangene noen krever noe av ham, er han skrekkslagen. Problemet er at ingen slipper ham av kroken, overbevist som de er om hans genialitet. Selv når han praktisk talt dummer seg ut og gremmes over det, blir han dyrket som en poet som har forstått en rekke ting og som er så dyp at de må anstrenge seg for å forstå ham. Skjønner de ikke at han er en bløffmaker? tenker Adam ...

"I den grad jeg var poet, hadde jeg blitt det fordi poesien, som er mer intens enn noen annen praksis, ikke kunne komme utenom sin utidsmessighet og marginalitet, og slik utgjorde den en slags erkjennelse av min egen meningsløshet, den ga plass til min onde tro på den gode troen, så og si." (side 113-114)

Noe av det som går aller mest inn på Adam er at han har vært i Granada uten å ha sett Alhambra ... Å dra til Granada uten å ha sett Alhambra ... vel, det gjør man bare ikke. 

"Jeg hadde ikke engang sett Alhambra. Jeg var en voldelig, bipolar, tvangspreget lystløgner. Jeg var en ekte amerikaner. Jeg kom aldri til å få rommet til å flate seg ut, eller splintre det. Jeg var et pothue, kanskje alkoholiker også." (side 177)

Mens jeg leste ble jeg sittende og fundere på om Adam virkelig er en bløff, eller om han selv "bare" frykter at han er det - fordi han er så selvkritisk at han ikke klarer å forstå om han er i stand til å skape stor kunst eller bare noe som ligner. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den dypt ironiske - eller kanskje til og med satiriske - tonen i boka er med på å bekrefte ikke rent få fordommer jeg har mot enkelte former for poesi. Det vil si poesi som er så "høytflyvende" eller virkelighetsfjern at jeg ikke med min beste vilje klarer å få noe ut av det ... Og som mest av alt minner om performancekunst når diktene fremføres ... Kanskje er Adams selvforakt en del av det som gir ham skapende kraft, eller kanskje er det omgivelsene som ikke våger å stille spørsmål ved om det han skaper har noen verdi? Det ligger en tvetydighet i fremstillingen som jeg egentlig ikke klarte å bli helt klok på. Mine fordommer mot amerikanere på "dannelsesreise" i Europa forsterket fornemmelsen av bløff, men er det dét? 

Midt i boka opplever Adam terroranslaget mot Atocha stasjon. Han vekkes opp fra pilledøsen han stort sett har gått i siden han ankom Madrid, og plutselig blir han mer opptatt av kjærligheten. Samtidig bestemmer han seg for at han i hvertfall ikke skal skrive dikt om hendelsen. 

Hva er det egentlig med Adam? Hvorfor ruser han seg hele tiden, og hvorfor klarer han ikke å etablere noen ordentlig nær kontakt med vennene sine? I og med at moren og faren er høyst normale og svært kjærlige, er det ingenting i hans fortid som kan forklare disharmonien med omgivelsene. Her opplevde jeg at historien haltet en del. 

Underveis kjente jeg på at forfatteren endret fortellergrep. Adam er bokas jeg-person, og derfor var det litt underlig å oppleve hvor annerledes terroranslaget mot Atocha stasjon skildres, sammenlignet med alt det andre som skjer før og etter. Fremstillingen er nærmest litt reporteraktig og faktaorientert, mens resten av handlingen flyter avgårde som i en eneste sammenhengende pillerus. Adams personlighet er en studie verdt, men han mangler de klassiske trekkene som f.eks. en sosiopat eller lignende kjennetegnes med. Det er nemlig ikke mye grandiost i hans selvbilde. Kanskje fikk jeg mest av alt bekreftet egne fordommer i forhold til amerikanere spesielt og en viss form for poesi spesielt ... 

Dette er absolutt en bok som det er spennende å få med seg, selv om jeg er litt ambivalent til at den skal være så veldig genial. I og med at forfatteren selv er poet, antar jeg at mye av det han skriver om er hentet fra virkeligheten, uten at det dermed trenger å være noen likhet mellom bokas hovedperson og forfatteren selv. Hvordan skille stor kunst fra noe som ligner, men ikke er det? Hvordan skille ekthet fra skuespilleri rundt "dype kunstopplevelser"? Hvordan våge å være ærlig med omgivelsene, når de trenger å plassere kunstneren på en pidestall for at kunsten skal oppleves opphøyet, overjordisk og verdifull? Hvem tør å tale flertallet imot? Her er det mange lag og mye interessant tematikk! En tematikk som har relevans også på andre områder enn poesien ... 

Utgitt i USA: 2011

Originaltittel: Leaving the Atocha station

Utgitt på norsk: 2015

Forlag: Cappelen Damm

Antall sider: 207

ISBN: 978-82-02-50814-2

Boka har jeg kjøpt selv.

Ben Lerner (Jeg har lånt bildet av forlaget)

Victoria Hislop: "Hjemkomsten"

Kjedelig ramme-fortelling, men med spennende "roman i romanen" 


Jeg er en av dem som faktisk likte forfatterens bok "Øya". Vel vitende om at "Hjemkomsten" ikke akkurat har blitt skrytt opp i været, valgte jeg likevel å lese denne boka. Planen var å lese den før jeg dro på ferie til Spania (en tur som bl.a. innbefattet Granada), men så langt kom jeg altså ikke. Men først litt om handlingen i boka ...

Sonja giftet seg for noen år siden med James. De er midt i 30 årene, og lever for så vidt et vellykket liv, men ekteskapet er like fullt på hell. At de ikke har fått noen barn er ikke avgjørende for deres ekteskapelige lykke. Verre er det at ektefellene har glidd fra hverandre. Alt de gjør sammen er å arrangere selskaper eller delta i slike, og som for James´vedkommende inkluderer alt for mye drikking. Han har en tendens til å latterliggjøre Sonjas spesielle interesse for dans, og han ønsker ikke at hennes interesser skal komme i veien for ham.

Sonja og hennes venninne Maggie begynner på dansekurs i London, og etter hvert fører dette til at de reiser sammen på ferie til Granada for å perfeksjonere dansen. I skyggen - eller kanskje helst i lyset? - av byens mauriske storhetstid, hvor palasset Alhambra rager over byen, blir de bl.a. kjent med tapaskulturen i Granada. Ved et slumpetreff blir Sonja kjent med den eldre kaféinnehaveren Miguel, som har en spennende historie å fortelle om eierne av den baren han driver.

Sonja skjønner at hun må tilbake til Granada, for hun er rett og slett nødt til å høre mer om hva Miguel har å fortelle. I mellomtiden har hun funnet noen gamle bilder av moren sin, som i sin tid forlot Spania og senere giftet seg med hennes far. Miguels historie drar Sonja tilbake til den spanske borgerkrigen, som førte til at landets innbyggere ble tvunget på flukt fra Francos tropper. Datteren av familien Ramirez, Mercedes, danset på den tiden flamenco og hadde forelsket seg i gitarspilleren Javier. Borgerkrigen førte til at hun bega seg til fots for å lete etter ham. I mellomtiden havnet hennes yngre, homofile bror i Francos klør. Hele familien ble splittet.

Mens Mercedes beveger seg til fots gjennom Spania, får vi høre mange detaljer fra den blodige spanske borgerkrigen. Blant annet er også bombingen av den baskiske byen Guernica viet plass i boka. Til slutt havner Mercedes i Bilbao, uten å ha funnet sin elskede Javier. Og så er spørsmålet om hun skal våge å bli eller flykte fra det hele og over til England? Hvilke valg har hun i en tid da hele Europa er på randen av sammenbrudd og krig. Og vil hun noen gang få se igjen Javier?

De om lag 3-4 første CD´ene av i alt 14, var så kjedelige at jeg faktisk vurderte å gi opp hele boka. Men akkurat da jeg var der at jeg for alvor vurderte å legge den til side, begynte den så smått å ta seg opp. Årsaken var at temaet da vekslet over til den spanske borgerkrigen. Dermed steg min interesse igjen. Men hvorfor Hislop måtte pakke inn historien om den spanske borgerkrigen i nøyaktig samme form som "Øya", med samme ytre handling (kvinne gift med kjedelig mann søker sin mors hemmelige historie i et annet land, finner seg selv og bestemmer seg for å skilles), skjønner jeg ikke.

Det jeg opplevde som originalt og et litt spennende fortellergrep i "Øya" (som senere er blitt kopiert av flere andre bestselgende kvinnelige forfattere), blir i "Hjemkomsten" kun en kjedelig repetisjon. I stedet for å skrive 500 sider (som virkelig var altfor mye i dette tilfellet), kunne hun med fordel ha kuttet ut hele rammefortellingen og gått rett på den spanske borgerkrigen. Dermed hadde hun antakelig sittet igjen med rundt halvparten av boka, jobbet litt mer med språket, som ikke er dårlig, men som mangler et hvert tilløp til litterære virkemidler (for å sitere en annen bokentusiast jeg har stor respekt for) - og da tror jeg at hun som forfatter hadde kommet mer styrket ut av det hele. Slik det er nå vil jeg betenke meg veldig før jeg går i gang med en ny bok fra denne forfatteren. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men faller ned på en firer. Hun skal ha for at hun har satt seg grundig inn i den spanske borgerkrigen! Noe trekk riktignok for at det ble litt for mange "tilfeldige" sammentreff på slutten, men den slags kunstneriske friheter er vel uansett ikke ulovlige ... 

Utgitt: 2008

Originaltittel: The Return

Oversatt: Kjell Olaf Jensen

Forlag: Schibsted

Oppleser: Gisken Armand

Spilletid: 14 t 57 min.

Victoria Hislop

Amin Maalouf: "Leo Afrikaneren"

Mesterlig historisk roman om maurerne og deres skjebne i årene etter 1492


Utgitt på fransk: 1986
Originaltittel: Léon L´Africain
Utgitt første gang på norsk:  1993
Oversatt fra fransk til norsk: Christina Amadou
Forlag: Pax forlag
Antall sider: 380

Etter å ha reist gjennom Andalucia tidligere i sommer, hvor det fremdeles er så tydelige tegn etter maurernes/arabernes herredømme fra 711 til 1492 e.Kr., har jeg lyst til å lese absolutt alt jeg kommer over av litteratur om denne epoken. Da jeg ble tipset om Maaloufs "Leo Afrikaneren", måtte jeg bare ha den! Og jeg ble virkelig ikke skuffet, for dette er en fantastisk roman om en periode i Europas historie som var preget av uroligheter, grusomheter og krig gjennom flere år. Ingen som har lest denne boka, kan være i tvil om at de spor araberne etterlot seg i Andalucia bar preg av en kultur så velutviklet at det er helt forfeilet å kalle okkupasjonen barbarisk. Ja, at man faktisk kan stille spørsmål ved hvem som i realiteten var barbarere på den tiden ... Da araberne og jødene - rundt 300 000 i alt - ble fordrevet fra den iberiske halvøy på slutten av 1400-tallet, var de spanjoler på lik linje med landets øvrige innbyggere. Og den landflyktighet de andaluciske araberne og jødene ble sendt ut i, skulle vedvare i atskillige år ... Det er dette denne boka handler om.

Leo Afrikaneren - eller Johannes Leo av Medici - som bokas jeg-person ble hetende etter at han kom til Roma, het egentlig Hassan, sønn av Muhammed al-Wazzan. Han ble født av muslimske foreldre i Granada i 1487. I årene forut for 1492 levde sultanen et liv i stor overflod på palasset Alhambra. Hans livsførsel førte til vrede blant folket, og dette bidro vesentlig til at det var relativt enkelt å nedkjempe maurerne da de kristne med kong Ferdinand og dronning Isabella i spissen, gjenerobret Andalucia i 1492. På denne tiden sto inkvisisjonen i fokus i den kristne delen av Europa, og alle som ikke frivillig gikk med på å omvende seg til kristendommen, ble drept. Jøder og muslimer, som tidligere hadde levd fredelig sammen med de kristne, fikk nå tre år på seg til å bli omvendt eller forlate Andalucia. Men i inkvisisjonens ånd hjalp det likevel ikke å bli omvendt, fordi det var lite som skulle til for å bli anklaget for å utøve sin opprinnelige religion i smug. Både jøder og muslimer måtte derfor flykte over til det afrikanske kontinent for å komme i sikkerhet. Underveis lurte landeveisrøvere, som visste at karavanene med flyktninger inneholdt absolutt alt de eide ... Man var heldig om man kom seg unna med livet i behold.

Da Hassans foreldre flyktet fra Andalucia til Fez, var han kun syv-åtte år. I Fez var flyktningene på mange måter uønsket. Jødene var ikke ønsket noe sted - verken hos de kristne eller hos muslimene. Området ble oversvømmet av folk i nød, og skuffelsen over at de andaluciske muslimene heller ikke fikk hjelp av sine egne, var stor. Etter hvert begynte ryktene om at de kristne var på erobrertokt i Nord-Afrika å florere. Dessuten var trusselen fra ottomanerne sterk. Men før det kom så langt at Fez var truet på alvor, rakk Hassan å vokse opp, få seg familie, bli velhavende på grunn av sin velutviklene forretningssans og evne til å ta visse risiki i en urolighetens tid. Og hadde det ikke vært for et mord på en av stedets despoter, kunne nok Hassan ha levd i Fez en god stund til. I stedet blir han sendt ut i landflyktighet, forvist av stedets hersker, og havner denne gangen i Kairo. Så fører skjebnen ham til Roma, hvor han etter hvert blir vitne til opptøyer grunnet lutheranernes protester, som først starter i Tyskland og til slutt nesten ender med Romas fall i 1527 ... I mellomtiden blir han satt i lære og tvangskonvertert til kristendommen, noe som gjorde ham velegnet som diplomat når kristne og muslimer sto mot hverandre.

Leo Afrikaneren er en historisk korrekt person, selv om man vet relativt lite om hans liv. Forfatteren Amin Maalouf har plassert ham i en del av de viktigste historiske hendelsene på denne tiden. Som reisende og diplomat befant Leo Afrikaneren seg i Granada under Boabdils herredømme - den siste mauriske herskeren i Granada. Videre var han i kontakt med Selim I og Suleiman den store, og i årene i Roma pleiet han nær omgang med pave Leo X, Adrian VI og Clement VII. Gjennom dette fortellergrepet får vi som lesere en spesiell nærhet til de viktige og skjellsettende historiske hendelsene på den tiden. Maalouf skriver svært godt - så godt at jeg er fristet til å kalle denne boka et mesterverk! Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen på et senere tidspunkt.

Fortellerformen har preg av memoarer - ført i pennen av Leo Afrikaneren, som opptrer som jeg-person - og boka er delt inn i fire; en om Granada (1488 - 1494), en om Fez (1494 - 1513), en om Kairo (1513 - 1519) og til slutt en om Roma (1519 - 1527). Hele tiden er det kontroverser mellom kristendommen og islam som står i fokus, uten at det egentlig handler så mye om religion i seg selv. Religionene bidrar derimot mer til å skape skillelinjer mellom dem som er med eller i mot, slik religion i all tid er blitt (mis)brukt når det hisses til motsetninger og krig. I dette perspektivet er dette er en ytterst interessant og velskrevet bok! Jeg gir terningkast seks!

Amin Maalouf debuterte med "Leo Afrikaneren" i 1986, og han har senere skrevet en rekke bøker om møtet mellom religioner og kulturer. Jeg kommer helt klart til å bestrebe meg på å få tak i flere av hans bøker!

Amin Maalouf

Rundreise i Spania - 02 Alhambra

I en artikkelserie fremover vil jeg presentere en del steder mannen min og jeg besøkte på vår rundtur i Spania i første halvdel av juni. Denne gangen tar jeg for meg Alhambra, et mauriske palass som ligger i Granada i Andalucia. Palasset er ikke bare sagnomsust - det er så vakkert at bare dette i seg selv var verdt turen til Andalucia, synes jeg. Dersom du har planer om Spania-ferie langs solkysten, er det faktisk vel verdt å få med seg denne turistattraksjonen, som er blant Spanias viktigste i dag. De fleste hoteller kan formidle kontakt med turoperatører som har utflukter bl.a. til dette anlegget. 

Festningskomplekset Alhambra og hageanlegget Generalife ligger litt utenfor selve kjernen av Granada by, litt oppe i høyden og med utsikt ut over byen.

De første bygningene i Alhambra ble oppført under maureren Al Ahmars styre i 1248, men byggingen fortsatte i regi av hans etterkommere i tiden frem til 1354. Alhambra betyr for øvrig "det røde slottet" på arabisk. Det er blitt sagt at formålet med hele prosjektet var å lage det nærmeste man kunne komme et muslimsk paradis. I 1492 gjenerobret de kristne byen tilbake, og Granada og Alhambra, også kalt arabernes siste utpost i Spania, ble deretter forlatt av araberne. At bygningsmassen er så godt bevart i dag, er meget spesielt. Normalt var jo det første nye erobrere gjorde, å slette sporene etter de forrige ... I dag står anlegget på UNESCOs verdensarvliste.

Utenom den mest hektiske turistsesongen er det ikke altfor vanskelig å få tak i billetter til Alhambra og Generalife, som det kun selges et visst antall av hver dag. Det kan imidlertid lønne seg å stille seg opp i billett-køen 1/2 - 1 time før åpningen kl. 08.30 - sånn for sikkerhets skyld. I Andalucia blir det forferdelig varmt om sommeren, så bare det å være inne på anlegget på formiddagen, før sola står for høyt, er også et poeng. Man bør ha god tid til å gå rundt, kunne sette seg ned i skyggen underveis, trekke inn inntrykkene ... Alhambra er ikke et sted man bør rushe gjennom, men ta den tiden det tar. Gjennomsnittstiden pr. besøkende ligger på sånn ca. 3 1/2 time. Vi brukte nesten fem timer. Audioguiden man kunne leie var veldig bra! Jeg anbefaler sterkt å leie en slik dersom man ønsker å få mest mulig ut av besøket.

For øvrig er det verdt å merke seg at det på billetten står oppgitt et tidspunkt hvor man får slippe inn i Nasrid-palasset. Får du ikke dette med deg tidsnok, risikerer du å ikke slippe inn der i det hele tatt. Og det ville være forferdelig synd, for Nasrid-palasset er selve høydepunktet i Alhambra. En ting jeg ønsker å få med, og som bildene ikke formidler, er inntrykket hundrevis av svaler ga på Alhambra. Jeg vet ikke helt hvorfor disse ikke kom med på bildene, for de var virkelig over alt! Det var som om vi var hensatt til en annen tid ...
 
Her er et lite utvalg av bildene jeg tok da vi var i Alhambra og Generalife. Enjoy!

(Se også min artikkel med bilder fra Granada.)

Her kan man se noe av utsikten fra Alhambra

Fantastiske hageanlegg!

Inne i det vakre Nasrid-palasset

En av patioene i Nasrid-palasset

Dekorasjoner med en detaljrikdom som er egnet til å ta pusten fra de fleste - 

her med arabisk kalligrafi og avanserte keramikk-flis-mønstre

Det gjelder å ikke glemme å se opp også - her et av mange tak i Nasrid-palasset

Mauriske bueganger ssom gir signaler om en svunnen tid

Et av utkikkspunktene i Nasrid-palasset

Idylliske patioer eller portrom

Patio

Absolutt alt av vegger, tak og gulv er dekorert

Utsikten er utstudert vakker uansett hvor man ser ut

Restaureringen pågår fremdeles

Alcazaba, den eldste delen av Alhambra

Utsikt utover Granada by, med katedralen i midten

Alcazaba

Når man rusler rundt på anlegget, gjelder det å ha øyne 

og ører åpne for å få med seg alle detaljene!

Partal-palasset

Et vell av flotte hager

Bønnerom

Fra Generalife

Generalife

Generalife

Rundreise i Spania - 01 Granada

Deler av ferien i år besto i en rundreise med bil i Spania. Vi tok utgangspunkt i Barcelona, og reiste rundt i nord i første del av ferien og i Andalucia i siste del av ferien. Kartet nedenfor viser reiseruta, som omfatter klosteret Montserrat rett utenfor Barcelona, badebyen Tossa de Mar, lilleputstaten Andorra, Logrona (hovedstaden i Rioja), San Sebastian, Gernika,  Bilbabo (Baskerland), Cordoba, Sevilla, Cadiz, den britiske kronkolonien Gibraltar, Granada (med maurerpalasset Alhambra), Baeza, Ubeda, Valencia og Barcelona. Vi endte opp med å kjøre nesten 400 mil, uten at dette egentlig føltes veldig belastende. Veiene i Spania er nemlig meget gode, og kjørestilen er dessuten svært sivilisert! Ikke én eneste gang var vi vitne til ulykker på veiene. Det er mer enn hva vi kan si etter å ha kjørt Europa på kryss og tvers en del ganger i årenes løp. Spania var i det hele tatt et meget hyggelig bekjentskap!

I en artikkelserie i tiden fremover ønsker jeg å presentere noen av inntrykkene vi fikk underveis - fortrinnsvis i form av bilder med forklarende tekster. Mitt mål er å få flere til å få øynene opp for hvilket fantastisk spennende land Spania faktisk er! Presentasjonene vil ikke bli gjort kronologisk, men etter hva jeg føler for. Jeg ønsker å starte med byen Granada, som ligger i Andalucia. Det fantastiske mauriske palasset Alhambra vil bli presentert i en artikkel for seg.

Granada kalles ofte arabernes siste utpost i Spania. Maurerne ble fordrevet fra byen i 1492, men likevel ses utallige spor etter arabisk kultur. Nettopp dette gjør denne byen så unik!

Morsomme markeder

De arabiske basarene er virkelig verdt et besøk! Den som kommer 

tomhendt ut herfra, finnes knapt ... 

Velduftende krydderier og te skaper en eksotisk stemning

Granadas katedral i bakgrunnen

Byggingen av katedralen startet i 1523, og byggestilen er inspirert både 

av renessansen, gotikken, barokken og neoklassismen. 

Akkurat denne dagen - 26. juni - fikk vi anledning til å overvære 

en viktig religiøs begivenhet - feiringen av Kristi´ legeme. En stor 

og flott prosesjon foregikk i gatene, og stemningen var magisk!

Her kommer prosesjonen

En kunstner sitter i skyggen foran katedralen, som han 

er i gang med å male.

I Granada eksisterer den eldgamle tradisjonen fremdeles. 

Her følger nemlig gratis tapas med det gjestene bestiller av drikke. 

Og det spiller faktisk ingen rolle om man bestiller alkohol eller kun vann.

Tapas får man okke som!

Under rundreisen hadde vi til gode å oppleve å få servert noe som 

ikke smakte fantastisk godt. Denne velkomponerte smaksbomben var 

heller intet unntak!

Man reiser ikke rundt i Andalucia uten å smake på den 

lokale Gazpachoen ... MINST en gang! Suppen består av alskens 

grønnsaker - hovedsaklig tomater og agurk riktignok - og den 

serveres kald. Mmmmmm!

Fristende reklameplakater! 

Alle barer med respekt for seg selv har minst et dusin 

skinker hengende over bardisken!

Et oksehode eller to hører også med!

Og hva med å avslutte kvelden med et glass arabisk te?

Det ene tehuset mer eksotisk enn det andre ... nesten
som hentet rett ut av 1001 natt ...