Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 29. juni 2014

Emil B. Lund: "Norske edelstener"

Tilværelsens uutholdelige letthet på Oslos beste vestkant

Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse. 

Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka? 

"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)

Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger. 

"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5

Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet. 

Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.

Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives. 

"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)

At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...

I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd. 

"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)

Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 277
Boka har jeg kjøpt selv. 


Emil Bussoli Lund (Foto: Fredrik Arrf
Intervjuer med forfatteren:
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 19. februar 2014 - Møt vårens debutanter: Emil Bussoli Lund
- Kulturhuset - 24. februar 2014 - Forfatteren leser

lørdag 28. juni 2014

Donna Tartt: "Stillitsen"

Herlig murstein-roman som ikke er en eneste side for lang!

Donna Tartt (f. 1963) debuterte som romanforfatter med "Den hemmelige historien" i 1992. Frem til den siste romanutgivelsen (av "Stillitsen" i 2013) - altså i løpet av en periode på 21 år, har hun kun utkommet med én roman ("Den lille vennen" i 2002). På Wikipedia kan man dessuten lese at hun har skrevet noen noveller eller korte historier samt noen dokumentarer (bl.a. om basketball).

Jeg oppdaget "Den hemmelige historien" nokså sent - først i 2010, og har også omtalt boka her på bloggen min. Det var en intens leseopplevelse, for å si det mildt! Tartts andre bok har jeg så langt valgt bort, fordi så mange har omtalt den som en skuffelse. Tartt er jo ikke akkurat kjent for tynne bøker, og i "Stillitsen" overgår hun seg selv fullstendig med sine 840 sider. I min andedam må det nesten en pris ala Pulitzerprisen til for at jeg skal orke å gå løs på en slik mastodont. Jeg liker å vite at tiden jeg bruker på boka ikke kommer til å oppleves bortkastet, for å si det sånn. 

"Stillitsen" ble med på min nylig avsluttede ferie, og etter en nokså forsiktig start ble jeg fullstendig oppslukt av boka. Siste halvdel ble slukt på rekordtid. 

"Alt ville vært bedre hvis hun hadde levd. Nå hadde det seg slik at hun døde da jeg var gutt; og selv om alt som har hendt meg siden helt og holdent er min egen skyld, mistet jeg likevel, da hun døde, et holdepunkt som kunne ført meg til et lykkeligere sted, til et mer folksomt eller mer tiltalende liv. 

Hennes død var veiskillet: Før og Etter. Og selv om det er trist å innrømme det så mange år etter, har jeg likevel ikke møtt noen som fikk meg til å føle med elsket slik hun gjorde. Alt ble levende sammen med henne; hun kastet et fortryllet, teatralsk lys rundt seg, så det å se ting gjennom hennes øyne var å se det med klarere farger enn vanlig ..." (side 11-12)

I bokas innledende fase befinner Theodor Decker - til vanlig bare kalt Theo - seg i Amsterdam, og det er fjorten år siden han og moren befant seg på Metropolitan Museum i New York, som ble utsatt for et terrorangrep. Han gjenopplever de skjebnesvangre minuttene etter at bomben gikk av. De fleste som befant seg på museumet døde - også moren til Theo. Kun Theo og noen få til overlevde. Før Theo forlot den sammenraste bygningen, førte tilfeldigheter til at han hadde med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius (f. 1622 d. 1654 - ansett som en av Rembrandts mest talenfulle elever). "Tilfeldigvis" også morens yndlingsmaleri, bare for å ha nevnt det. 

Theos far forlot ham og moren da han var liten gutt, og siden gjorde moren alt for å sikre sin sønns fremtid. I praksis var han å anse som foreldreløs etter morens død. Familien Barbour (dvs. foreldrene til kameraten Andy)  forbarmer seg over ham og tar ham til seg. En overklassefamilie med klare dysfunksjonelle trekk, skal det vise seg. En ring fra en døende mann i museumet fører ham dessuten i kontakt med Hobie, en mann som reparerer gamle møbler og antikviteter. Hobie er også den som skal føre ham i kontakt med en jente som var på museumet rett før det smalt, og som han ikke klarer å glemme; Pippa. 

Den fredelige perioden blir imidlertid avbrutt da Theos forfyllede far plutselig dukker opp fra intet. Faren bedyrer at han er tørrlagt, og selv om Theo skjønner at faren lyver og kun er ute etter å tømme boet etter moren for verdier, kan han intet gjøre. Faren er tross alt faren, og han er prisgitt ham og det kvinnemennesket han tilfeldigvis deler hus med for tiden. Dermed rives røttene opp fra hans New York-tilværelse, og det bærer av sted til Las Vegas. 

Livet i Las Vegas skal etter hvert bli preget av vennskapet med ukraineren Boris og mye rus-problematikk. Når ensomheten blir for stor å bære, trøster Theo seg med det gamle maleriet av Stillitsen, som han gjemmer godt for at faren ikke skal få kloa i det. I mellomtiden blir han vitne til hvordan omverdenen er stadig mer opptatt av en del forsvunne bilder - bl.a. Fabritius´gamle mesterverk som forsvant etter terroranslaget mot museumet i New York. Strenge fengselstraffer venter dem som er involvert i kunsttyverier. Dette gjør det nærmest umulig å få levert bildet tilbake, slik hans opprinnelige plan en gang var. 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i boka - ikke annet enn at maleriet på et vis er det som skal komme til å holde Theo oppe i årene som kommer. Skjebnen tar imidlertid en uventet vri, og dette kombinert med en hel del andre forhold som kanskje skyldes at Theo er mer sin fars sønn enn han liker å tenke på, gjør at forviklingene etter hvert står i kø og til slutt fører ham til Amsterdam, der handlingen i boka begynte ... Det handler om ensomhet, drømmen om å bli vellykket og rik, om hva som er viktig når alt kommer til alt - og ikke minst om en enorm kjærlighet til kunsten. Det er kjærligheten til kunsten - for ikke å si minnene om moren - som gjør at Theo tross alt ikke forgår fullstendig, når alle problemene tårner seg opp og det ikke er noen voksenpersoner i nærheten som kan korrigere ham. 

Carel Fabritius døde selv under dramatiske omstendigheter da et kruttlager i Delft eksploderte i 1654. Dette er også årsaken til at kun 14 av hans malerier har overlevd tidens tann. Det er nærliggende å trekke paralleller mellom den dramatiske hendelsen som førte til kunstnerens død, og på et vis redningen (eller kanskje riktigere: tyveriet) av hans mest kjente maleri "Stillitsen". 

I et intervju i Dagbladet tidligere i år uttalte forfatteren følgende da hun ble konfrontert med at hun bruker anslagsvis ti år per roman:

"- Jeg skriver sakte, sier hun, som svar på et spørsmål om hvorfor det går ti år mellom hver roman. -Jeg er nøye med klangen i hver eneste setning. Min gamle gresklærer sa det slik at hver setning må være tett av mening, samtidig må det være fart i språket. Blir setningene for tette, blir det for tungt. Er farten for stor, blir språket for lett. Det er viktig å finne en balanse."


Og nettopp dette opplevde jeg da jeg leste denne mursteinen av en bok, som enkelte har kritisert for å være for tykk. Det er noe lettfattelig over teksten, som gjør at boka ikke er tung å lese, men den blir likevel aldri lettvint slik mange bestselgere dessverre nesten alltid blir. Det er ikke så ofte jeg leser bøker på over 800 sider, og når jeg først gjør det, må det være bra for å holde min interesse oppe. Kanskje kunne det vært skåret ned litt her og der, slik at boka hadde blitt mer tilgjengelig for flere? Jeg vet ikke, jeg ... Jeg tror at det ville ha vært en fare for at noe vesentlig hadde blitt borte dersom så hadde skjedd. For alle sidene med tekst førte til at jeg nesten smeltet sammen med Theos univers, og kunne bli der - lenge! Det er deilig å lese en bok som virkelig fenger, og som varer en god stund! En bok der hver setning er gjennomtenkt, der det ikke finnes klisjeer - i alle fall ikke annet enn nødvendige sådanne når temaet er kjærlighet og savn - og hvor også oversetteren har gjort en solid jobb! 

Når VGs anmelder Brynjulf Jung Tjønn uttaler at de 400 første sidene var fantastiske, men at de siste 400 sidene skuffer fordi romanen ender "som en pratsom, ordinær thriller" (uten at det gjøres noe som helst forsøk på å begrunne hvorfor han mener dette), kunne jeg ikke vært mer uenig! Ham om det, men dette tror jeg faktisk har liten relevans blant det store flertallet av lesere av denne boka. Les heller Clementines velbegrunnede kritikk av romanen i hennes blogginnlegg "Hvis jeg var Donna Tartts redaktør", dersom du har lyst til å lese et godt og kritisk innlegg om boka!

Boka har nerve så det holder, og gir innblikk i så mange ulike temaer at man kan si at den rommer mange lag. Om hvordan det er å være barn og være prisgitt voksnes umoralske og uetiske valg, om å leve med en alkoholisert og spillegal forelder, om hvordan det faktisk er å befinne seg inne i en bombet bygning de første minuttene etter smellet, om savnet av noen som elsker en betingelsesløst, om kjærligheten til kunsten og ikke minst hvordan vi vil bedras nettopp av og i kunsten, om skjebnesvangre vennskap som former en for all fremtid, om overklassefamilier som er alt annet enn vellykkede, om svindel i kunst- og antikvitetsbransjen, om hvordan små tilfeldigheter får avgjørende betydning for hvilken retning livene våre tar - og dessuten om den verdigheten jeg er overbevist om at alle mennesker - nåja, i alle fall de fleste - har inne i seg når det kommer til stykket. For ikke å snakke om alt vi gjør i beste hensikt, som likevel ender katastrofalt, mens det vi gjør med onde hensikter ofte kan gi positive utslag, som om målet helliger alle midler. Og hvilke valg gjør vi når vi tror oss frie, men egentlig er bundet, slik fuglen stillitsen er på Fabritius´ berømte maleri? Personen Theo fremstår som en troverdig figur - på godt og vondt - og bare dét er en bragd når historien som danner rammen for romanen fort kunne blitt en tretten-på-dusinet-vare. Dessuten ble jeg stadig overrasket underveis av alle de uventede vendingene historien tok. 

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere Kaja Schjerven fra et intervju i Dagsavisen tidligere i år:

"Donna Tartt blander klassisk dannelse med spenningsromanen. Hun har en analytisk kraft i hvordan hun skriver fortellingene sine, og en veldig presisjon i språket ..."

Alt i alt en meget lesverdig roman, som tok meg med storm! Den når likevel ikke helt opp til debutromanen "Den hemmelige historien", men det er så lite, så lite som mangler. Etter min oppfatning er boka akkurat passe lang! Nettopp dét kjennes på følelsen av tomhet når den siste siden er vendt ... 

Utgitt i USA: 2013 
Originaltittel: The Goldfinch
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Tiden
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 841
Boka har jeg kjøpt selv.


Donna Tartt
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 7. mai 2014 - En ambisiøs røverhistorie
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 9. mai 2014 - Donna Tartt falt pladask for et 1600-talls maleri av en liten fugl - En stillits ble sentral i boka som fikk Pulitzerprisen
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 21. mai 2014 - Halvveis fra Tartt
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hjort - 9. mai 2014 - Tett på verden
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 24. mars 2014 - Tartt til Norge
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 14. juni 2014 - Pulitzer-vinner Donna Tartt sporer av - Forfatteren makter ikke å fullføre det hun begynner på
- Morgenbladet v/Ragnild Lome - 22. mai 2014 - Den lykkelige burfugl
- Clementine på bloggen "Har du lest?" - 28. november 2013 - "The Goldfinch: Hvis jeg var Donna Tartts redaktør"
- Janicke på bloggen "Jeg leser" - 10. juni 2014 - som ikke er enig i at boka er for lang! 
- Solgunn sitt - 12. Juli 2014 - "Jeg lyttet meg gjennom mer enn 32 tima og jeg nøt hvert minutt. Og når boka var ferdig savnet jeg Hobie."

torsdag 12. juni 2014

Julian Barnes: "Livets nivåer"

Om å elske og ha tapt ...

Jeg har tidligere både lest og skrevet om et par av Julian Barnes´ (f. 1946) mest kjente bøker; "Flauberts papegøye" (1984) og "Fornemmelse for slutten" (2011). Den første førte til hans gjennombrudd som forfatter (pga. nominasjon til Bookerprisen) - den siste innbrakte ham Bookerprisen. 

Lenge var "Flauberts papegøye" ikke å få tak i, men i fjor utga Cappelen Damm boka som pocket. Dermed er boka atter tilgjengelig for norske lesere. Det er godt, for boka er helt bemerkelsesverdig og fantastisk skrevet! I mellomtiden har jeg sluttet å gi terningkast i mine bokanmeldelser, men jeg kan jo nevne at jeg ga terningkast seks både til "Flauberts papegøye" og "Fornemmelse for slutten". Jeg er med andre ord av den oppfatning at Julian Barnes´ bøker (i alle fall disse to som jeg så langt har rukket å lese) ruver høyt over det meste andre av samtidslitteraturen i dag. 

Nå er Julian Barnes ute med en slags memoar-bok - "Livets nivåer" (2013) - helt fersk i norsk utgave. Så fersk er i grunnen boka at det ikke er mange profesjonelle bokanmeldere som har rukket å anmelde den enda. I alle fall har det vært lite å finne på nettet.

"Livets nivåer" er inndelt i tre deler eller fortellinger; "Høydesynden", "På samme nivå" og "Tapet av dybde". Titlene på de tre delene illlustrerer rett og slett livets (ulike) nivåer, og alle historiene handler om kjærligheten og om å miste den man er glad i. Den siste delen handler helt konkret om Julian Barnes selv, og hans sorg etter at han mistet kona Pat etter rundt tredve års samliv. Stilen i fortellingene er utpreget essayistisk.

"Du setter sammen to ting som ikke har vært satt sammen før. Og verden er forandret. Folk legger kanskje ikke merke til det der og da, men det spiller ingen rolle. Verden er likevel forandret." (side 11)

Vi introduseres for ballongferdenes spede begynnelse. Det var ikke hvem som helst som bega seg ut i det eventyret det innebar å komme seg opp i luften og sveve over alle andre. Dette var eventyrere, som regel menn med stort mot og et ønske om å gjøre seg bemerket, og det ga status å få dette til - også å være med. Mange betalte en formue for å få være med opp i luften, og noen ganger gikk det galt. Ballongene falt ned og folk døde. Brødrene Godard og den berømte ballongen Giganten sto sentralt i utviklingen som til slutt skulle føre til at flyet ble oppfunnet. Etter hvert kom også fotografiet - aerostatiske fotografier - og parallellene trekkes til den første måneferden på slutten av 1960-tallet, da astronautene opplevde "jordoppgang", en fantastisk opplevelse av å se jorden som den mest fargerike av alle planeter. 

"Vi lever på flaten, på bakkenivå, likevel - og derfor - aspirerer vi. Fra bakken kan vi av og til nå så langt som til gudene. Noen svever med kunst, andre med religion, de fleste med kjærlighet. Men når vi svever, kan vi også styrte. Det er langt mellom myklandingene. Vi kan oppleve å sprette bortover bakken med benknekkende kraft, slept mot en jernbanelinje i utlandet. Hver eneste kjærlighetshistorie er en potensiell sorghistorie. Om ikke først, så senere. Om ikke for den ene, så for den andre. Av og til for begge. 

Så hvorfor strekker vi oss alltid mot kjærligheten? Fordi kjærligheten er punktert der sannhet og magi møtes. Sannhet, som i fotografi; magi, som i ballongferder." (side 45)

Selv om historiene om ballongferdene er fascinerende, er det utvilsomt den tredje og siste delen som er mest interessant. Denne fyller til gjengjeld nesten halve boka, og her forteller forfatteren om sitt eget savn av en høyt elsket livsledsager og hvordan dette har preget ham og hans forhold til livet og omgivelsene i årene etter at hun døde. Han forteller om en gryende og etter hvert altoppslukende interesse for opera, fordi dette er "en kunstform der voldsomme, overveldende, hysteriske og destruktive følelser er normale. En kunstform som mer åpenbart enn andre former for kunst er ute etter å knuse hjertet ditt. Dette ble min nye sosialrealisme." (side 103)

Underveis trekker Julian Barnes opp en del livsanskuelser som handler om dybden i tilværelsen. Noen ganger gjør det vondt å lese, fordi han trykker på noen knapper gjennom sine enkle og meget presist formulerte anskuelser. 

"Du har spørsmålet om ensomhet. Men den er ikke slik du forestilte deg den (hvis du noen gang hadde forsøkt å forestille deg den). Det finnes i all hovedsak to former for ensomhet: den som handler om ikke å ha funnet noen å elske, og den som handler om å bli berøvet den man elsket. Den første er verst. Ingenting kan sammenlignes med sjelens ensomhet i oppvektsårene." (side 124)

Alle kommer vi på et eller annet tidspunkt i livet til å miste noen vi er glad i - om det ikke allerede har skjedd. Vi er så utålmodige på andres vegne og tenker at "nå får det være nok sorg - nå må han/hun jammen komme seg videre!" Og så er det faktisk ikke så enkelt. Som Julian Barnes skriver et sted: Bare det faktum at han er i live, levendegjør hans elskede kone. Dersom han også skal legge henne bak seg for å komme over sorgen, er det som om hun dør for andre gang. Dette gjorde at han var i stand til å jage bort selvmordstankene mens sorgen var som mest intens, og livet uten Pat fortonet seg fullstendig uten mening. 

Menneskene må få velge måten å sørge på. Noen bruker kortere tid og andre lengre tid. "Livets nivåer" fikk meg til å tenke - også på det jeg mest sannsynlig en eller annen gang har foran meg - og dette er en sånn bok som gjør en klokere. Den siste delen er utvilsomt den sterkeste - den som gjør dypest inntrykk. Jeg skjønte for øvrig ikke helt sammenhengen mellom ballongferdene og den siste delen, og fant det litt kunstig at disse skulle høre sammen - utover at ballongferdene på et vis symboliseres fallhøyden i kjærligheten ...

Like fullt: jeg anbefaler denne boka varmt! Del tre er alene verdt hele boka!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Levels of Life
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Antall sider: 131
Boka har jeg kjøpt selv.


Julian Barnes (Foto: Rex Features)
Andre som har skrevet om forfatteren og boka:
- Morgenbladet v/Lasse Midttun - 5. juni 2014 - Sorgen tar vingene fra deg

mandag 9. juni 2014

Péter Nádas: "Parallelle historier I - Den stumme provinsen"

En erotikkens mester!

Om forfatteren og triologien "Parallelle historier"

Péter Nádas (f. 1942) er en ungarsk forfatter, dramatiker og essayist. Han ble født i Budapest, og familiens historie fra andre verdenskrig er dramatisk. Forfatteren er av jødisk slekt. 

Nádas sammenlignes ofte med Thomas Mann og Marcel Proust. Spesielt synes jeg dette kommer til uttrykk i dette første bindet i triologien "Parallelle historier" (som er den eneste boka jeg så langt har rukket å lese av Nádas), når Nádas skildrer persongalleriet. Maken til personskildringer har jeg nemlig ikke vært borti siden jeg leste "Buddenbrooks" av Thomas Mann. Man trenger nesten ikke handling - det holder faktisk lenge bare med personskildringene. 

For øvrig underlig at forfatteren ikke en gang er nevnt i "1001 bøker du bør lese før du dør" eller i en bok jeg har som heter "501 store forfattere" utgitt på Orion forlag i 2009 ... Og det på tross av at Péter Nádas stadig nevnes som en het Nobelpriskandidat innenfor litteratur!

På bokas smussomslag kan jeg videre lese at Nádas store internasjonale gjennombrudd kom med "Erindringens bok" på begynnelsen av 1990-tallet. Denne er i likhet med triologien "Parallelle historier" utgitt på norsk av forlaget Agora. Romanen er fra enkelte hold betegnet som "den største romanen som er skrevet i vår tid". Hvilket er tilstrekkelig til at jeg nylig skaffet meg den boka. 

Nádas brukte nesten 20 år på å skrive romanen som er blitt til triologien "Parallelle historier". Disse tre bøkene rommer 1600 sider, og "fortellingen spinner rundt to familier og fanger inn hele 1900-tallets Europa" (kilde: bokas smussomslag). Dersom du ønsker å lese mer om Péter Nádas er Wikipedia faktisk et greit sted å begynne. 

"Parallelle historier bind I - Den stumme provinsen"

I første kapittel - under tittelen "Fadermord" - introduseres vi for et mord. 

"Allerede i det minneverdige år da den berømte Berlinmuren falt, ble det funnet et lik ikke langt fra dronning Luises grånende marmorstatue. Det skjedde noen dager før jul. 

Liket var en velpleid mann omkring de femti, og alt de fant på ham eller hos ham, kunne regnes for å være av det mer eksklusive slaget. Ved første øyekast en distingvert herre, finansmann eller direktør. Snøflakene dalte langsomt ned, men det var ikke kaldt nok til at de ble liggende, de smeltet straks på veiene i parken og festet seg bare på gresstråenes spisser. Åstedsgranskerne gikk forskriftsmessig frem, og på grunn av værforholdene skyndte de seg litt. De stengte av området, gjennomsøkte feltet systematisk  innover i spralform med klokken, for å sikre og ta avtrykk av sporene. Liket kledde de varsomt av bak en improvisert, sort plastskjerm, men fant ikke tegn til at det var rørt av fremmed hånd. 

Kroppen ble oppdaget av en ung mann som løp her tidlig hver morgen. Han var den eneste de kunne avhøre. Det var ennå helt mørkt da han startet løpeturen, slik han gjorde nesten hver dag langs samme vei, til samme tid." (side 11)

Vi skjønner veldig fort at det er stor litteratur vi har i hendene, for her er alle setninger gjennomtenkte og velformulerte, detaljrikdommen er stor, alt er så malerisk beskrevet at man ikke har noe problem med å se scenene foran seg, og senere skal også beskrivelsene av det meget rikholdige persongalleriet imponere sterkt! 

Vi følger to familier - en i Berlin (familien Döring) og en i Budapest (Lippay-Lehrs) - og etter som romanen skrider frem, skal de erotiske tilsnittene ved fortellingen få stor plass. Meget stor plass. Tidvis kanskje også for stor plass? 

Nádas har i et intervju i Dagbladet den 30. april 2012 svart følgende på spørsmålet om hans - bokstavelig talt - boltring i "erotisk akrobatikk" i romanen har vært vanskelig:

"Det er vanskelig å skrive om ting det ikke fins noen tradisjon for. Jeg har lest sexskildringer på mange nivåer, fra billig porno til klassiske verker, for eksempel "Bambi"-forfatteren Felix Saltens "En venetiansk kurtisanes bekjennelser". Den er genial. 

Erotikken kan ikke løsrives fra noe annet i livet. Den må også kunne skildres."

Selv om jeg må innrømme at jeg underveis ble litt forundret over hvor stor plass erotikken hadde i romanen (kanskje mest av alt fordi jeg aldri har vært borti noe lignende), er jeg også fra meg av beundring over hvordan dette er gjort. Skildringene blir aldri pornografiske, men fremstår mer som kunst - selv om det også skal nevnes at det ikke er kun de forfinede sidene ved seksuallivets gleder som beskrives. Særlig maktkampen mellom det nygifte ekteparet Gyöngyvér og hennes mann Ágost, handler på et vis om så mye, mye mer enn det som foregår i ektesengen. Men uansett hvilke tabuer som brytes, og hvor nedrige situasjoner som beskrives, skjønner vi at forfatteren vil noe mer - noe som hever seg høyt over enkelthendelsene, utpreget intellektuell som han utvilsomt er. 

"Alle streber etter å individualisere kjønnsakten, ellers ville man jo ikke oppnå tilstrekkelig nytelse, og alle er dømt til å lide nederlag, for selve akten finnes jo bare i kraft av det gjensidige ved den. Hvis man har oppnådd tilstrekkelig felles nytelse, finner man ikke igjen sin egen person i akten, hvis man derimot streber etter det personlige, blir den andre personligheten stående i veien, og dermed blir nytelsen splittet eller nettopp utilstrekkelig. 

Følgelig er enhver søken ikke alene styrt av instinktet, men også av behovet for individualisering, og minst like mye av det uunnåelige nederlaget som tilsvarer individualiseringens nivå. 

Man må gå videre, for så kanskje å lykkes i å individualisere seg med en annen. 

I dette spørsmålet tar ikke religionene og mytologiene det minste feil, fortsatte hun høyt, ditt eget kjøtt er upersonlig, det er bare fantasien som er personlig ..." (side 373-374)

Persongalleriet i romanens første del er svært, og jeg slet litt med å få den fulle og hele oversikten over alle som dukket opp underveis. Dette ble atskillig enklere i den siste tredjedelen av boka, som for en stor del foregår i Budapest. Derimot var det tidvis noe vanskeligere å få med seg tidsskiftene. For mens handlingen i Berlin for en stor del foregår etter Berlinmurens fall - altså etter 1989 - er vi i Budapest-delen tilbake på 1960-tallet og tidvis også til 2. verdenskrig. Jeg må innrømme at jeg så langt har noe vanskeligheter med å se alle sammenhengene, men jeg regner med at noen løse baller kommer til å lande når jeg leser videre i andre og tredje bind i triologien. Uansett - det er faktisk ikke mulig å oppsummere handlingen, fordi den springer i så mange retninger. Det er - i alle fall ikke foreløpig - noe "plott" som driver handlingen fremover. Snarere sitter jeg igjen med et inntrykk av en roman som forsøker å fange inn tidsånden i etterkrigstidens Europa. Bokas uovertrufne språklige kvaliteter, der man får følelsen av at ikke ett ord er overflødig, har gjort lesningen av den til en fest - selv om den er krevende så det holder! Bok nr. 2 og 3 ligger og venter ...

Helt til slutt: For den kresne leser, er det atskillig mer å få ut av denne boka enn hva jeg har nevnt i mitt innlegg. Kanskje må man dessuten lese den både to og tre ganger for å yte den full rettferdighet. Et blogginnlegg jeg synes belyser boka svært godt, er denne av litteraturviteren Sigrun Hodne

Utgitt i Ungarn: 2005
Originaltittel: Párhuzamos történetek
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Agora Publishing
Oversatt: Kari Kemény
Antall sider: 400
Boka har jeg kjøpt selv.


Péter Nádas
Andre omtaler av boka - og forfatteren:
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 30. april 2012 - "Nobelpriskandidat med sans for erotiske skildringer"- Alt må med, både mord og kjærlighet, sier Péter Nádas
- Kritisk - en blogg av litteraturviteren Sigrun Hodne - 27. august 2011 - Et litterært mesterverk
- Vårt Land v/Nora Kringlebotn - En Nobelpris-kandidat i storform

York, North Yorkshire - Storbritannia (artikkel 15)


Etter at jeg tidligere har skrevet om bl.a. Wales, Cornwall, Bath og Dover - bare for å nevne noen av destinasjonene på rundreisen i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer, har turen nå kommet til York. 


York ligger nordøst i England, se kartet til venstre, og er en middels stor by med sine i underkant av 200 000 innbyggere. Noe av det York er mest kjent for i dag, er sine relativt godt bevarte middelalder-bymurer. 

Vi tilbrakte kun en ettermiddag i York, og i grunnen rakk vi ikke å få med oss så veldig mye mer enn katedralen og en tur innom Bettys Tea Rooms. LIke fullt fikk vi dannet oss et godt inntrykk av byen og dens bebyggelse. Byen er nemlig oversiktlig og ikke veldig stor.


Katedralen i York
Katedralen er den største gotiske katedralen i Nord-Europa. Katedralens fulle navn er The Cathedral and Metropolitical Church of St Peter in York. Wikipedia kan man videre lese at York har hatt en kristen befolkning siden 300-tallet, og at den første kirken som ble bygget i York var en trekirke fra 627 e.Kr. Den første steinkirken sto ferdig i 637, men ble ombygget etter en brann i 741. Den nye kirken var betydelig større og inneholdt blant annet 32 altere. De eldste delene av den nåværende bygningen er fra 1230-tallet, men hele bygningen var ikke ferdig før på 1400-tallet. 

Katedralen er svært vakker, og nedenfor har jeg tatt med noen bilder for å visualisere dette. 


Bettys Tea Rooms
I York florerer det med så kalte Tea Rooms. Dette så vi for så vidt også i andre byer vi var innom, men i York var tettheten av dem spesielt stor. Blant alle Tea Rooms er utvilsomt Bettys Tea Rooms det aller gjeveste. I likhet med de fleste som hadde valgt å ta turen innom akkurat på denne noe regnfulle dagen, var vi villige til å stå i litt kø for å få bord. "Litt kø" skulle vise seg å bli en times tid, men når vi så de travle, men svært så blide servitørene som gjorde sitt aller beste for at alle skulle ha det bra, var vi ikke i tvil om at dette var noe vi ikke skulle komme til å angre på. Når man reiser rundt på den måten vi gjør på våre bilferier, er tidsfaktoren temmelig essensiell, så det er viktig å "treffe" på de tingene man ønsker å prioritere. 


Koste oss stort med Cream Tea i
mobilfri sone
Og verdt det var det - og vel så det! Bettys Tea Rooms er mobiltelefonfri sone, så her må telefonene legges bort. Umiddelbart medførte det noe stress hos undertegnede, som er vant til å være online uansett hvor jeg befinner meg. Men det gikk ikke mange minuttene før jeg til fulle skjønte hva det faktisk betydde. For det var så fredelig der! Og menneskene vi hadde rundt oss, snakket sammen og så ikke ned i hver sin smart-phone. Dessuten ble vi så mindfulle - tilstedeværende - når vi nøt det vi betalte i dyre dommer for! 


En service som savner sidestykke
på Bettys Tea Rooms!
Vi hadde lenge lurt på hva Cream Tea var, og i York fikk vi svaret. Dette hadde ingenting med kremete te å gjøre, men handlet om bollene vi fikk servert til teen. Boller, er rettere sagt scones, med krem og syltetøy - som til forveksling kunne ligne fastelavensboller, men med den forskjellen at bollene - altså sconsene - her var mer kompakte på et vis. Kremen var nesten pisket til smør - det engelskmennene kaller "clotted cream" - og syltetøyet var av utsøkt engelsk merke! Virkelig godt var det!

Teen var så utsøkt deilig at den måtte vi bare ta med oss en del av. (Og da vi i vinter en gang gikk tom for Bettys te, bredte panikken seg i heimen - inntil vi fant ut at den gikk det selvsagt an å bestille på nettet.)


Et rikholdig kakesortiment - og her er
menyen! I "levende live"!
Med på kjøpet - for det var på ingen måte en billig fornøyelse å kose seg på Bettys Tea Rooms - fikk vi likevel mer enn forventet. Blant annet en slags sjelefred, som gjorde at hele York fremdeles står for oss som noe helt spesielt!

Dersom du er i York - få med deg en ettermiddag på Bettys Tea Rooms! I alle fall dersom du er teelsker og kakeelsker! Her er det mye å hente - både på det ene og det andre planet!

Helt til slutt tar jeg med noen bilder som forhåpentligvis vil vise hvilken flott by York er! Vi hadde som tidligere nevnt ikke det beste været under vårt York-opphold, men for å være helt ærlig: det gjorde faktisk ingenting. Kanskje fikk vi til og med med oss noe annet som en ellers solrik dag ville fravristet oss - f.eks. utholdenheten i den timeslange køen på Bettys ... 

Katedralen i York
Katedralen i York 
Katedralen i York  
En pen by!
Så lenge har Bettys eksistert!
Gågate i York
Flere Tea Rooms i York - i kombinasjon med puber 
Gatebilde fra York 
Masse severdigheter i York for den som er interessert!
Enda flere Tea Rooms
York

torsdag 5. juni 2014

Wales - Storbritannia (artikkel 14)

Cwmbrwyno i Wales
De av mine lesere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg har skrevet en del innlegg om en rundreise i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer. Noe av det siste jeg har gjort, er å skrive om Cornwall, Stonehenge og Bath.
St. Mary´s Priory Church
Rett etter at vi forlot Bath og kjørte inn i Wales, kom tåka sigende. Den fulgte oss stort sett under hele Wales-oppholdet.

Første stopp gjorde vi i byen Abergavenny, hvor vi bl.a. oppsøkte St. Mary´s Priory Church. Vi var heldige og fikk overvære korøvelse - vakkert og stemningsfullt i den gamle kirka. 


I Wales er det offisielle språket walisisk, og noe av det vi turister opplever som morsomt er de lange stedsnavnene; med få vokaler - om noen over hode ... 

Å kjøre gjennom Wales er som å befinne seg på landsbygda stort sett hele tiden. Det er mye natur, glissent med bebyggelse og dessuten er det faktisk noen fjell å se. Skjønt fjell og fjell ... Vi nordmenn vil vel mer oppleve dette som noen bakker og åskammer. 

Pittoreske walisiske landsbyer
Inntrykket som sitter igjen når man har vært i Wales en stund, er at hele landsdelen er meget pittoresk. Bygningsarkitekturen er i all hovedsak enkel, men bygningene er til gjengjeld malt i nydelige farger som står i fin kontrast til alt det grønne. For grønt blir det nemlig av all fuktigheten og regnet!

Man burde faktisk bruke litt tid på Wales - slik at man får mulighet for å suge inn noe av atmosfæren, kjenne denne både i kropp og sinn. Her er det rikelig med turmuligheter, og vi så alt fra relativt unge mennesker til folk på vår egen alder - utrustet med ryggsekker og turutstyr, klare til å innta den walisiske fjellheimen. 

Vi bestemte oss for å kjøre ut til kysten til byen Aberystwyth, før vi tok for oss Snowdonia. 

Aberystwyth ligger ute på vestkysten av Wales og preges av en nydelig strandlinje. Selv om tåka lå over stedet akkurat mens vi var der, var det ikke vanskelig å forestille seg hvor vakkert det må være der på solskinnsdager. Byen er et yndet feriemål grunnet sin flotte og nokså eksotiske beliggenhet her ute ved kysten.

Aberystwyth
Vi fant oss et ålreit hotell langs stranda, slik at vi hadde kort vei ut til strandpromenaden på det som var igjen av ettermiddagen. Og selv om temperaturen ikke var den aller beste i midten av juni, så vi faktisk flere som badet. 

På hotellet vårt var betjeningen helt krysstallklar: var det noe vi bare måtte få med oss mens vi var der, så var det Vale of Rheidol Railway - et damplokomotiv - ut til Devil´s Bridge. Dette valgte vi å bruke nesten en hel dag på, og det var utrolig fint! I sesongen er det to avganger pr. dag. 

Damplokomotivtoget Prince of Wales
(Les mer om hva man kan gjøre mens man er i Aberystwyth her.)

Vale of Rheidol Railway ble bygget i 1902, og forbandt gruvene i Rheidol-dalen med Aberystwyth´s havn. Dette damplokomotivtoget (eller i realiteten to tog) er i dag en viktig turistattraksjon for byen, og man tilbys altså en tur på nesten 2 mil med toget frem til et sted som heter Devil´s Bridge. Et gammelt sagn vil ha det til at det var djevelen selv som bygget den nederste av i alt tre bruer som ligger oppå hverandre. 

Vale of Rheidol Railway på vei til Devil´s Bridge
Når man kommer til Devil´s Bridge, gjør toget et opphold på en knapp time. Vi valgte å bruke denne timen til å gå en natursti fra togstasjonen, ned til bruene, og så fortsatte vi langt ned i dalen, som er naturskjønn og kupert. En nokså krevende rute pga. av alle stigningene, særlig fordi man må være tilbake på togstasjonen før toget returnerer til byen igjen. Toget venter nemlig ikke. Man har altså ikke all verdens tid på turen, og akkurat det er synd fordi det er så vakkert og man skulle så gjerne hatt mer tid til å nyte naturen. Vi gjennomførte turen med en grei tidsmargin - det var ikke det. Stresset vi opplevde var vel mer forbundet med at vi ikke kjente ruten og hvor mye vi hadde å gå på. Derfor hastet vi nok raskere gjennom løypa enn vi hadde trengt.

Det er mye å se på mens man er underveis på toget. Terrenget som toget beveger seg gjennom, er 200 m.o.h. på det høyeste, og som tidligere nevnt - det kan knappest kalles annet enn åser og dalsøkk. 
Book crossing-bøker
Mens vi gikk på naturstien nede ved Devil´s Bridge, kom vi over bookcrossing-bøker som var plassert rundt på benker underveis i løypa. Akkurat dette opplevde jeg som særdeles morsomt - spesielt fordi dette med bytting av bøker på denne måten er et fenomen som har tatt om seg også i Norge. Men kanskje må man være bokelsker i ekstrem grad for å skjønne noe av magien ved dette fenomenet?  Dette sammen med en barnlig glede over å kjøre damplokomotivtog gjorde dagen ekstraordinært fin! 

Vel tilbake i Aberysthwyth gikk turen videre til Snowdonia, hvor vi hadde bestemt oss for å tilbringe natta. 

Kart over Wales
Snowdonia er en nasjonalpark, og her kan man oppleve noe som ligner fjell - selv om vi er atskillig bedre vant i Norge, for å si det sånn. Vi lette oss frem til et passe sjarmerende sted "oppe i fjellene". Stedet het Beddgelert. Her fant vi et fint hotell ... tenkte nå vi. 

Hotellet skulle imidlertid vise seg å bli en noe nedslående opplevelse. Særlig fordi vi måtte finne oss i hele tiden å vente til en svær turistgruppe bestående av canadiere først fikk servering før vi i det hele tatt fikk lov til å bestille noe som helst. Vi var derfor godt sultne da maten omsider sto på bordet ... sånn ca. to-tre timer etter vår plan ... Og selv om vi ikke befant oss "in the middle of no where", sto ikke akkurat alternativene i kø på dette lille tettstedet. Vi måtte derfor pent finne oss i å vente.

Beddgelert

Det litt pussige inntrykket av hele stedet fortsatte langt inn i nattesøvnen. For da vi hadde sovnet, ble vi vekket av en hektisk banking på døra. Først tenkte vi at det var noen som hadde gått feil, men det var det defintivt ikke. Det var nemlig hotelldirektøren som lurte på hva i all verden vi gjorde på dette rommet, som det var meningen at noen helt andre enn oss skulle ha ... Vi unngikk så vidt utkastelse ved å vise frem kvitteringen på at vi hadde betalt for rommet, og at det rotet de hadde stelt i stand faktisk ikke hadde noe med oss å gjøre. Direktøren tok seg heller ikke bryet med å be om unnskyldning, og akkurat det syntes vi var det verste. 



Saracens Head Hotel - virkelig et "hotell i særklasse"!
Og da ikke i positiv forstand ... 
Følelsen av å bo på et "hotell i særklasse" fortsatte neste dag, med en opplevelse av en helt håpløs logistikk i frokostsalen. Betjeningen visste omtrent ikke bak frem på spisesalen og gjestene som satt der, og det vi bestilte havnet enten på feil bord hos protesterende gjester som ble fullstendig overkjørt, eller det dukket ikke opp i det hele tatt. Til slutt ga vi rett og slett opp, og tenkte at dette sannelig ikke var et hotell å anbefale til noen! Snarere tvert i mot!

Saracens Head Hotel hadde ingenting av det vi søker når vi er på tur; verken atmosfære, følelsen av å være ønsket eller noe som lignet på serviceinnstilling. Rommene bar dessuten preg av stor slitasje, og man måtte omtrent gå ut for å skifte mening, så trangt var det. Et totalt fravær av ydmykhet når man har tråkket over noen grenser, forsterket dette inntrykket. Men når slike holdninger ikke er segmentert inn i ledelsen eller hos eieren, kan man heller ikke forvente at de ansatte skal stå for noe som helst utover det helt minimale. Ekstraordinært begredelig ble det hele også fordi dette var et av de dyreste oppholdene vi hadde under hele turen - og det var virkelig ikke verdt det!


Se opp for gamliser!
Mannen min har i sine yngre år vært på en bilferie i Wales og Scotland, så noen av stedene vi valgte å besøke bar ikke rent lite preg av hans ønsker om å komme tilbake til kjente steder - for at vi skulle oppleve disse sammen. Et slikt sted var byen med verdens lengste navn - til vanlig bare kalt Llanfair PG. Dit dro vi selvsagt - kun for å sikre oss de klassiske turistbildene med tanke på skrytealbumet etterpå. 

Det fulle og hele navnet på Llanfair PG
Og dermed hadde vi i grunnen fått med oss det vi fikk tid til på denne turen hva gjaldt Wales. For nå skulle vi videre - først til York og deretter til Edinburgh og Scotland for øvrig - inntil vi skulle returnere til Oxford, hvor vi hadde planlagt å være et par dager helt til slutt. 

Jeg kommer tilbake med flere artikler om den videre ferden i Storbritannia. 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra "fjellheimen" i Wales - nærmere bestemt fra Snowdonia. 





Populære innlegg