Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Christiansen Rune. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Christiansen Rune. Vis alle innlegg

torsdag 19. oktober 2017

Rune Christiansen: "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen"

Eksepsjonell fortellerkunst!

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt mer enn 20 bøker siden debuten i 1986 (se forfatterens egen nettside). Nå er han ute med romanen "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen", tre år etter at "Ensomheten i Lydia Enemans liv" kom ut. Etter å ha lest Miriam Stendal Boulos´ meget interessante bok "Lykke og eksil" om Rune Christiansens forfatterskap, er min interesse for dette forfatterskapet for alvor tent. Jeg var for øvrig på Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, i forbindelse med hans lansering av Lydia Eneman-boka. (Samtlige lenker peker til tidligere innlegg på bloggen min.) 

Fanny er 17 år og har nettopp mistet foreldrene sine i bilulykke. Etter foreldrenes død er hun helt alene. Ingen søsken og ingen slektninger - bare Fanny tilbake. 

"Til tross for sine unge år fikk Fanny lov til å bli boende i barndomshjemmet. Månedene gikk, men sorgen fulgte henne, den tilhørte henne, som øyefargen, den skjeve nesen og formen på fingrene. Det var en både arbeidsom og kravløs tid der i det gamle huset. Fanny gjorde som best hun kunne, det var ingenting særskilt, komme seg på skolen, reparere takrennen, hugge ved og holde ugresset nede." (side 10

En dag oppdager Fanny en hjort inne på soverommet sitt. Hun må få den ut, og det hele ender med at den blir skremt og hopper ut av vinduet fra andre etasje. I fallet knekker den noe i kroppen, og klarer ikke å komme seg videre. Fanny tvinges til å ta livet av hjorten med en øks. 

Fanny er ensom og har ikke veldig mange mennesker rundt seg. Etter hvert skal presten Tobias Alm forbarme seg over henne og gi henne en jobb som gjør at hun ved jevne mellomrom må komme til kirken. Fanny skjønner at han gjør det for å hjelpe henne, men hun takker ja likevel. 

Mest av alt handler Fannys hverdager om å komme seg på skolen og sørge for at dagene går på sitt vis. 

"Hun tenkte ... at hun husket så lite, at hun kanskje ikke ønsket å huske, at hun helt uvilkårlig holdt hukommelsen på armelengs avstand. Det dukket opp en hendelse, og så forstyrret hun den med å tenke på noe annet. Men "tenke på noe annet", hva betydde det? Uansett hva man tenkte på, tenkte man på noe annet. Slik hang verden sammen. Gjorde den ikke? Man la nykløyvde vedkubber i en stabel og tenkte straks på sin far. Man tenkte på faren sin og så for seg en skogssti som ledet oppover en ås. En morgen da Fanny var liten, bare en jentunge, åpnet hun kjøkkendøren og ropte på hunden, som lå under takskjegget slik den pleide om nettene. Den sto på stive bein og klynket. Men hvorfor? Hva var det som hadde fanget dens oppmerksomhet? Hva hadde skremt den? Det hadde hun glemt. Glemt eller fortrengt, drevet tilbake. Og hundens navn? Nei, nå måte hun virkelig av gårde." (side 28-29)

Jeg tenkte underveis i min lesning at dette sitatet forteller en del om stemningen i boka, og om hvor sentral Fannys forhold til egen hukommelse og glemsel er. Hun fyller tilværelsen med vedhugst, støvsuging, vask av tøy og rydding i huset, mens hun konstaterer at hun ikke har skapt noe som helst av det hun har rundt seg. Uten sorgen, som hun holder på armelengs avstand, er det egentlig ingenting tilbake ... Likevel savner hun ingenting - bortsett fra Janos, en gutt i klassen som hun er avstandsforelsket i. Men hvordan har det seg at hun er forelsket i en gutt som er selve innbegrepet på avvisning? Som hun tenker: " ... i hans nærhet var hun en det var kastet vrak på". (side 61) Etter hvert skal det likevel være Karen hun tiltrekkes av.

Avstanden mellom det virkelige og det drømmeaktige er tidvis marginal, og det er ikke alltid like opplagt hva som er hva. Som da hun og Karen kjører til havet ...

"En svær lase av hvitt skum reiste seg fra brottsjøen, og rett før dønningene trakk seg ut, lignet den flagrende skumfilla en hest, en ponni som desperat forsøkte å unnslippe drukningsdøden. Fanny plukket opp en kjepp og kastet den mot den kavende stakkaren. Ponnien steg i en skyndsom bue, klarte endelig å rive seg løs før et vindkast slet den i stykker. Det var en selsom forsvinning. Det var som om en død en stakket stund hadde trådt inn i de levendes verden." (side 175)

Forholdet mellom Fanny og presten er nært, og presten har etter hvert gitt henne et par bøker han ønsker at hun skal lese. Fanny blir nedstemt av bøkene - den ene som handlet om "det mest bedrøvelige av liv", og den andre om "ikke å reise dit man ønsker seg, aldri å ankomme det stedet man drømmer om, en slags sammenrast eller aldri påbegynt ferd" ... Vennskapet med presten ender tragisk. Som om bøkene er et slags forvarsel på all den meningsløshet han selv har gått og båret på lenge ... 

Jeg har ikke en dyptpløyende kjennskap til Rune Christiansens bøker, men har et sterkt inntrykk av at han har en helt umiskjennelig fortellerstil i bøkene sine. Det er noe litt gammelmodig eller tidløst over måten han skriver på, og jeg sitter med en opplevelse av at hver setning er finslipt og avstemt. Teksten er overlesset av adjektiver, men uten at dette virker påtatt eller feil. Tvert imot passer det svært godt til resten. Noen ganger ble jeg sittende og smile av små detaljer, som først bæres frem nesten pompøst, for så å bli alminneliggjort av fortelleren - som om det ikke har noen vesentlig betydning likevel. De fleste som elsker stor fortellerkunst, faller for dette og kjenner på det poetiske i romanen. Der andre forfattere til dels kan oppleve å bli latterliggjort av kritikerne for bruken av metaforer, adjektiver og innsikter, ville det ikke ramle noen inn å gjøre det samme med Rune Christiansen. Jeg er overbevist om at det skyldes at Christiansen er så gjennomført og at han behersker denne helt spesielle skrivekunsten ned til fingerspissene. Derfor blir det aldri klisjéfylt eller kleint. Det er som Dagbladets kritiker Maya Troberg Djuve skriver i sin anmeldelse av boka tidligere i høst: "Få skriver bedre enn Rune Christiansen. Presist om dramaene i våre uanselige liv." Bare boktitlene hans! "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" høres kanskje pompøst ut, og likevel er det så dekkende for romanens tema at jeg imponeres!

Selv mener jeg at det er eksepsjonell fortellerkunst vi er vitne til i denne romanen! Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv. 


Jeg anbefaler boka varmt! 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 213
ISBN: 978 82 495 1838 8
Jeg har kjøpt boka selv.


torsdag 21. juli 2016

Miriam Stendal Boulos: "Lykke og eksil - Om Rune Christiansens forfatterskap"

Om kjærlighet til litteraturen

Miriam Stendal Boulos (f. 1968) er utdannet litteraturviter og tok i sin tid doktorgraden på J.M.G. Le Clézios forfatterskap. I 1999 utga hun "Chemin pour une approche poétique du monde. Le roman selon J.M.G. Le Clézio". Boka ble skrevet mens hun befant seg i et språklig eksil. På den tiden bodde nemlig hun og familien i Frankrike. Siden har de flyttet til Norge, og bor i dag i Bærum. 

I innledningen til "Eksil og lykke" forteller Boulos om sitt første møte med forfatteren Rune Christiansen på Litteraturhuset i 2008. Anledningen var forestillingen "Äntligen ...", Litteraturhusets årlige arrangement viet nobelprisvinneren i litteratur, som akkurat dét året var Le Clézio. Ellen Svendsen og Per Buvik samtalte om årets nobelprisvinner, som både Boulos og Christiansen hadde vært dedikerte lesere av i flere år. Dette ble starten på et bekjentskap, som resulterte i at hun bestemte seg for å skrive om hans forfatterskap. 

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte som dikter i 1986, og har i årenes løp utgitt 11 diktsamlinger. Etter utgivelsen av "Ensomheten i Lydia Ernemanns liv" (2014) - den eneste boka jeg har rukket å lese av Christiansens bøker så langt - er det romanforfatter han er mest kjent som (linken peker til min omtale av boka - jeg nevner også et forfattertreff på Litteraturhuset 28. januar 2015, som jeg har skrevet om her på bloggen). I løpet av sitt forfatterskap har han utgitt åtte romaner. Siden disse romanene er helt sentrale i Boulos´ bok om forfatterskapet, tar jeg med en oversikt:
- Hvalene i Glasgow (1990)
- Dypt mørke (1992)
- Steve McQueen er død (1997)
- På ditt aller vakreste (2000)
- Intimiteten (2003)
- Fraværet av musikk (2007)
- Krysantemum (2009)
- Ensomheten i Lydia Ernemanns liv (2014)

For øvrig kan nevnes at Rune Christiansen overtok det kunstneriske ansvaret for Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark. For meg ble det en viktig detalj i min lesning om hans forfatterskap i "Lykke og eksil". Etter å ha vært til stede på svært mange forfatterkvelder spesielt på Litteraturhuset i Oslo i årenes løp, og hørt om ulike forfatteres skriveprosesser, må jeg nemlig konkludere med at jeg sjelden har vært borti en forfatter som er så til de grader bevisst i alt han gjør som Rune Christiansen er. At han i bunnen er pedagog innenfor den kunsteriske siden av forfatteryrket, økte min forståelse for hvordan dette er mulig.


Rune Christiansen (Foto: RMC) 
"Rune Christiansens forfatterskap utgjør en fascinerende historie om lidenskapelig og nysgjerrig lesning. I referansene hans ligger det spor av dannelsesreisen han har gjort som lesende og skrivende menneske. En dannelsesreise innebærer både noe spesifikt unikt for den ene reisende og noe universelt gjenkjennelig. Det er i spennet mellom det unike og det universelle, mellom tilhørigheten og eksilet, at identiteten og forfatterskapet blir til. Det er i dette spennet, slik det formidles av forfatteren, at leseren kan finne et rom for å artikulere sin egen opplevelse av verden, sin egen tilhørighetssøken, gjennom tekster som åpner for noe nytt og samtidig befester noe kjent. God litteratur - som all god kunst - beveger seg i skjæringspunktet mellom det kjente og det ukjente: Hels bør verket være så gjenkjennelig at det gir oss mulighet til identifikasjon, medlevelse, innlevelse, ja også medskaping - og samtidig så ukjent, eksotisk, fremmed at det åpner for det perspektivskiftet som må til for at vi skal kunne se oss selv og verden med en større, forklarende, utvidende distanse. I Christiansens intertekstuelle henvendelser - for referansene hans er invitasjoner, til gjensyn eller oppdagelse - ligger like mye oppdagelsen av den andre som av en selv gjennom den andre ... " (side 15-16)

Boulos tegner et interessant bilde av forfatteren Rune Christiansen, både gjennom spørsmålene hun stiller i samtaleboka "Lykke og eksil" og gjennom egne betraktninger, hvor mye av det hun selv har opplevd gjennom egen lesning, avspeiles. Det som går gjennom boka nærmest som en rød tråd, er det intertekstuelle. "Enhver forfatter formes ved å gjenta andre forfattere", siteres den franske forfatteren Georges Perec. Og nettopp dette er mye av kjernen i boka; hvordan Rune Christiansen er påvirket av andre forfattere, hvordan han knytter dette opp til sine egne bøker, som regel synlig men ikke alltid, og lar sine romanpersoner - her kalt protagonisten - leve sammen og i pakt med litteraturen. Dermed blir det en dobbel bunn i det meste. Og fordi forfatteren selv kun gjenforteller, ikke tolker, blir det et stort rom som leseren selv kan fylle med egne tanker og tolkninger. 

Underveis kommer Boulos og Christiansen inn på begrepet klassereise. For de fleste innebærer dette en reise bort fra klassen man vokste opp i. For Christiansen betyr det noe ganske annet. Han snakker om klassetilhørighet. Som de fleste nordmenn på hans alder vokste også han opp i et arbeiderklassehjem. Og ja, økonomisk frihet har gjort at de fleste lever ganske andre liv enn hva de opplevde i oppveksten, hvor knapphet på det meste var et faktum. Men må man bevege seg helt bort fra klassen sin selv om man har foretatt en såkalt "klassereise"? Begrep har etter hvert blitt så utvannet og nesten klisjéfylt at det i grunnen har mistet mye av sin mystikk, om man kan kalle det det. Kanskje er det mer interessant i noen tilfeller å snakke om en klasseflukt når man beveger seg bort fra, slik den franske forfatteren Edouard Louis gjør? I alle fall sier Christiansen det slik:

"I min ungdom opplevde jeg det man må kunne si var fattigdom, økonomisk var familien helt skrapt. Men samtidig ble litteraturen og filmen mer påtrengende viktig for meg. Jeg leste meg inn i andre realiteter, jeg leste meg opp, jeg beskjeftiget meg morgen og kveld med bøkene, filmene, jeg leste filmhistorie og diverse filmleksika fra perm til perm, det var en måte å trosse armoden på. Ikke for å forlate eller heve meg over min arbeiderklassebakgrunn, men snarere for å fylle den med noe annet og noe mer enn det som hadde å gjøre med pengeknipe og slit. For mange innebærer en klassereise å forlate sin arbeiderklassetilhørighet gjennom utdanning og karriere, det å stige i gradene. Sånn har det ikke vært for meg, tvert om, det er å utvide, legge nye benevnelser til det romme det å være i arbeiderklassen innebærer, gjøre det større og friere blant annet gjennom lesning. For meg er den reelle klassereisen en dannelsesreise." (side 31-32)

Alle romanfigurene i Christiansens bøker er ensomme. Det er et fravær der, og det er samtalene, dialogene og møtene som fyller opp karakterenes liv og menneskesyn, sier han på side 102. Dessuten lar han litterære sitater "gripe inn i portrettet av" en romankarakter, ofte ved at romankarakteren er lidenskapelige lesere av litteratur og av verden (side 162). Christiansen trekker også frem Perecs roman "Livet bruksanvisning" (med originaltittelen La Vie mode d'emploi) fra 1978 (linken peker til min omtale av denne boka), og Boulos skriver:

"Å liste opp skjellsettende litterære møter, gjennom titler, sitater, replikker, er en erindringsmetode Christiansen ofte bruker. En slik opptelling av vesentlige møter fremkommer i kapittelet "Hukommelsen", hvor hovedpersonens kulturelle minner ramses opp i form av en pastisj over Perecs erindringsbok Je med souviens fra 1978." (side 162-163) (Boka det refereres til er "Krysantemum".)

Christiansen er opptatt av å gi leseren plass, og referer også her til Perec. Han gjør dette ved ikke tvinge leseren gjennom et plot med en dramaturgi, opp i en relasjon som får leseren til å få sympatier og antipatier osv. I stedet lar han leseren gå inn i romanen og vandre omkring der, få noen førstehåndsopplevelser som ikke er "styrt av ytre motorikk". Slik blir lesningen en form for meditasjon, hvor leseren reflekterer og inviterer inn et liv. Slik får leseren være med på samme nivå som romanpersonene, uten at en allvitende forteller ligger i forkant eller at det er et skjult motiv fra forfatterens side om hva han eller hun ønsker at man skal få ut av boka. (side 165)

Miriam Stendal Boulos avslutter boka med disse ordene:

"I spennet mellom behovet for samhørighet og behovet for å tilhøre seg selv ligger kanskje menneskets største drift, største fortvilelse og største forsoningsmulighet". I dette spennet uttrykker Södergran-sitatets doble erkjennelse - eksilet og lykken - både tristesse og forsoning samtidig. I Christiansens forfatterskap fremmanes et nærvær i verden som utgjør en stillferdig overskridelse av dette menneskelige dilemmaet." (side 208-209)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Først og fremst en sterk lyst til å dypdykke i Rune Christiansens forfatterskap! Boulos, som i boka tar for seg hver eneste av de i alt åtte romanene Christiansen har utgitt (i tillegg til noen av diktsamlingene), har åpnet opp noen rom for meg, som gjør at jeg kommer til å lese disse romanene med et mye klarere blikk enn jeg ellers ville ha vært i stand til. Samtidig erkjenner jeg at hun med sitt litteraturvitenskapelige blikk er på et helt annet nivå i sin lesning enn meg. Men er det ikke slik da at all lesning skal åpne opp nye perspektiver i et i og for seg kjent landskap? Akkurat her lykkes hun godt! Å lese "Lykke og eksil" har vært en meget givende prosess, og jeg har bevisst brukt litt tid på denne boka, som selv om den er tilgjengelig for leseren, ikke er av det lettleste slaget. Det er mange bunner i det hun skriver, som krever tid til refleksjon. Da kan man ikke rushe gjennom boka!

Den som forventer at "Lykke og eksil" skal være litteraturkritikk i den forstand at forfatterskapet kritiseres eller utfordres sterkt, vil nok bli skuffet. Boka er først og fremst en kjærlighetserklæring til Rune Christiansens forfatterskap. Siden Miriam Stendal Boulos er så kunnskapsrik og selv kjenner litteraturpreferansene til forfatteren, blir det likevel aldri "kritikkløst" eller overfladisk. Hennes tilnærming er så grundig, så gjennomtenkt og så reflektert at det aldri kan sås tvil om faglig integritet eller habilitet. 

Avslutningsvis må jeg nevnte en artikkel som sto i Vagant 8. juni i år. Artikkelen har overskriften "Fraværet av kritikk" og det er Arne Borge som har ført den i pennen. Han etterlyser her - riktignok ganske mildt - en (mer) kritisk samtale, fordi dette gir forfatteren en anledning til å bryne de litterære holdningene sine mot andre skrivemåter, til å undersøke blindflekkene i sitt eget prosjekt. Han mener at Christiansens bøker hadde tålt en slik behandling, og at det ligger en vennlighet også i dette. Ellers påpeker han at "(l)itteraturvitenskapelig sjargong har en lei tendens til å fremstille trivielle påstander i et oppstyltet språk", og har trukket frem noen eksempler på det han kaller i overkant svulstige påstander. Det er vel sånn sett den samme kritikken som kan ramme et hvilket som helst fagfelt med en sterk fagterminologi, tenkte nå jeg da ... 

Dersom du ønsker å få en større forståelse for Rune Christiansens forfatterskap, er "Lykke og eksil" virkelig en bok du bør få med deg! Den rommer alt - og mere til - som vi bokelskere løper beina av oss for å få med oss hver gang det er forfattertreff på landets mange litteraturhus. Det kommer garantert flere bøker om Rune Christiansens forfatterskap etter hvert - sikkert mer kritiske sådanne også enn denne. "Lykke og eksil" er svært spesiell i så måte, og også meget interessant. Det er alltid spennende å få innblikk i hva som inspirerer dyktige forfattere, hvordan de ser på sin egen litterære utvikling, hvordan de reflekterer rundt tematikken i egne bøker, hvor mye av seg selv de har lagt inn i bøkene sine og hvor mye som kommer fra andre steder. "Lykke og eksil" favner alt dette. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 223
ISBN: 978-82-495-1403-8
Boka har jeg kjøpt selv


Miriam Stendal Boulos (Foto: Andreas Stendal Boulos) 

lørdag 31. januar 2015

Møte med Rune Christiansen på Litteraturhuset i Oslo 28. januar 2015

Rune Christiansen (Foto: RMC)
Rune Christiansen (f. 1963) debuterte med diktsamlingen "Hvor toget forlater havet" i 1986. Selv om jeg vil tro at han i dag er mest kjent som romanforfatter, er det faktisk grunn til å minne om at han i årenes løp har utgitt hele ni diktsamlinger. 18 bokutgivelser har det blitt, hvorav syv er romaner. (Kilde: Wikipedia

Selv har jeg så langt bare rukket å lese en av Rune Christiansens romaner, og det er den siste: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv".  Denne boka har han fått Brageprisen for. En av grunnene til at jeg for alvor er blitt oppmerksom på denne forfatteren, er Miriam S. Boulos, kvinnen bak bloggen "Lesende skrivende" og forfatter bak en bokutgivelse som kommer snart, og som nettopp handler om Rune Christiansens forfatterskap. Hun er dessuten årsaken til at jeg har kjøpt romanen "Fraværet av musikk" (anbefalt som en inngangsport til Christiansens forfatterskap), mens jeg fra før av også har "Krysantemum" liggende på vent ... 

Onsdag denne uka var det altså bokbad med Rune Christiansen på Litteraturhuset


Der ble han intervjuet av Kjersti A. Skomsvold (f. 1979), også hun en kjent og profilert forfatter (blant annet av boka "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg").

Litteraturhusets Silje Riise Næss introduserte Rune Christiansen som "forfatternes forfatter", skjønt han også er lesernes forfatter. Christiansen har et imponerende språk, hvor "hver eneste setningen kan klippes ut og henges opp på veggen". Bøkene hans bærer preg av kjærligheten til litteraturen, livet og kjærligheten selv. Dessuten behersker Christiansen flere genre, noe han har til felles med Kjersti A. Skomsvold. Denne kvelden var det imidlertid romanene som sto i sentrum

Silje Riise Næss introduserte Rune Christiansen (Foto: RMC)
Skomsvold innledet bokbadet med å referere til hennes og Christiansens første møte på Vestfossen, før hun gratulerte ham med fjorårets Bragepris. Hun påpekte at det virker som om han har tillit til romanen og utfordrer den ved å skrive om hvordan det er å være menneske. Christiansens smilte og sa at han har tillit til romanen fordi han kan lage den selv. Han opplever det som fantastisk "å bakse" med dette. 

Rune Christiansen har brukt sånn ca. fem år på hver av sine to siste romaner. Romanen er den som lettest åpner seg mot verden. Dessuten er det noe gåtefullt ved romanen, fordi man kan være i hovedpersonens liv over tid og danne et helhetlig rom. Romanens struktur er både fast og flytende. Skomsvold mente at romanen dermed rommer det kaoset som et menneskeliv er ... Christiansen på sin side mente at menneskets liv dypest sett ikke er så kaotisk likevel. Vi har språket, som er selve erkjennelseslimet i et menneskes liv. I romanen står språket sentralt - det samme språket som vi ellers bruker i våre liv. Det grunnleggende i oss mennesker streber etter struktur

Vi mennesker skaper narrativer, historier om oss selv, understreket Christiansen. Skomsvold mente at hun etter å ha lest de fire bøkene som dette bokbadet skulle handle om - "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" (2014), "Krysantemum" (2009), "Fraværet av musikk" (2007) og "Intimiteten" (2003) - kunne hun i grunnen trekke ut et narrativ om hans utvikling som forfatter. Hun lurte på hvordan han tenker om rom og tid når han skriver. Christiansen understreket at han er mer opptatt av rom enn av tid. Det er sjelden han skriver ned ting eller noterer noe til senere bruk. Rommene han er i kan han dermot ta vare på til senere bruk. Det kan handle om en strand, en tur på motorveien - i det hele tatt mange ting. 

Rune Christiansen og Kjersti A. Skomsvold i intens samtale (Foto: RMC)
Hvorfor valgte Christiansen nettopp det småbruket Lydia i hans siste roman bor på, spurte Skomsvold. For ham handler det om at det han skriver om må ha en slags valør. Han har alltid en boktittel han stoler på som et utgangspunkt. Tittelen definerer den grunnfølelsen som romanen bygger på, hvilket ikke betyr at boka om Lydia på noen måte handlet om ensomhet som tema. Noe av det første som var på plass i hans siste roman var stallen og avlivningen av hesten. Hvilke ord skal til for å beskrive en slik stall, slik at denne grunnfølelsen kommer opp hos leseren?, spør han seg.

Tenker han på leseren mens han skriver?, spurte Skomsvold. Christiansen svarte spontant nei, etterfulgt av latter. Samtidig innrømmet han at han ikke bare skriver for seg selv. Han tenker imidlertid også på seg selv som en leser. Han er også opptatt av at han ikke kan oppholde seg der hvor han tenker på leseren for lenge. Han tenker dessuten ikke på at alt han skriver om skal bli forstått av leseren. 

Det tar lang tid før Christiansen viser frem det han skriver om. Han har på et vis et behov for å beskytte det han skriver, og for ham ville det være helt umulig å ha mange lesere underveis i selve skriveprosessen. Han berømmer forlaget sitt, Oktober forlag, og hans sterke redaktør. 

Skomsvold mente at hun under lesingen av de fire bøkene bokbadet handlet om, kunne merke det rommet forfatteren sitter i mens han skriver. Hvor var han fysisk mens han skrev disse bøkene?, lurte hun på. Christiansen smilte mens han fortalte han han satt på et lite arbeidsrom med vegger dekket av bøker. Det er et rotete rom med stabler av bøker, filmer og magasiner - et rom han konsentrerer seg godt i. Han kan f.eks. ta opp Tsjekovs samlede verker, slå opp på en side og finne en replikk - og så kommer skrivelysten igjen. 

Christiansen finner impulser fra filmer, men kanskje ikke helt slik vi som satt i salen tenkte. Det kan være et spesielt gatebilde eller en farge på himmelen som gir ham lyst til å skrive. 

Hvordan fant han Lydia?, spurte Skomsvold. Christiansen fortalte at hun dukket opp for ca. 16 år siden, mens han kjørte gjennom Nord-Sverige. Han befant seg på en virkelig øde strekning da han så en ung kvinne komme gående med en ICA-pose i hånda. Først tenkte han "hvor skulle hun hen?" Det var øde i alle retninger, så langt man kunne se. Dernest tenkte han "hvor kom hun fra?". Der og da tenkte han ikke at dette var Lydia, men hun dukket opp mye senere. En gang han trengte en veterinær ... Han tenkte også at hun var relativt ung i et annet land, som ikke var veldig fremmed, og han tenkte at det fantes en trassighet i henne som trigget noe i ham. 

Det er mye liv og standhaftighet i Lydia. Fant han språket hennes med en gang?, spurte Skomsvold. Nei, ikke med en gang, svarte Rune Christiansen. I første rekke ønsket han å lage et portrett, og dermed ble fortellerens språk eller stemme viktig. Dette måtte korrespondere med Lydia. Smilende kom han inn på enkelte som skriver om seg selv, uten at han ønsket å nevne noen navn. Selv ønsket han å skrive en fiktiv historie, med litt avstand og respekt. Fortelleren får riktignok tilgang til Lydias tanker underveis, men også her er det en respektfull avstand. Hva kan man egentlig vite om et menneske? Mye av det vi gjør er ganske selvimotsigende ...

Christiansen er veldig bevisst sprangene han tar mellom hver bok. Når han kjenner at han kan noe veldig godt, må han forlate det og prøve seg på noe nytt. Samtidig ser han at kan forlate noe i en roman, for så å la dette dukke opp i en annen roman. Han skriver imidlertid ikke den samme boka om og om igjen. Selv er han glad i forfattere som har et rendyrket prosjekt, men han har også sansen for forfattere som strekker seg i mange ulike retninger. I den forbindelse nevner han Askildsen, som tilsynelatende er av typen rendyrket, men som likevel gjør mange sprang i sine noveller. Han finner noe nytt i hver bok, og fellesnevneren er at det er noe man vil vekk fra og noe man vil finne. 

Dyptpløyende samtale mellom to spennende forfattere! (Foto: RMC)
Hva tenker Christiansen når han er ferdig med en bok? Vi tilhørere kunne se at det skjedde noe med ham idet han skulle svare. "Det er en forferdelig tid!" svarte han, mens latteren runget gjennom forsamlingen. En nødvendig løsrivelsesprosess finner sted når man må erkjenne at boka er ferdig og at man ikke kan klamre seg til enda en korrekturlesning. Det er heller ikke slik at han med en gang er i gang med noe nytt. 

Skomsvold påpekte at hun likte tittelen på boka "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" så godt. Det var noe med navnet Lydia og ensomheten som følger oss som mennesker hele livet. Uansett hva som skjer, har vi en ensomhet i oss. Dersom tittelen ikke hadde inneholdt ordet "ensomhet", ville hun ikke ha tenkt på dette i det hele tatt. Christiansen understreket at han ikke er opptatt av en tematisk link. Han ønsket seg en tittel som gjenspeiler at dette er et portrett. Det forhold at etternavnet er med, speiler den respektfulle avstanden til hovedpersonen. Ensomhet er en kjent størrelse som de fleste har et forhold til. Lydia er mer redd for det motsatte enn ensomheten, praktisk og pragmatisk som hun jo er. Lydias bidrag ligger i den lille verden. Alt hun gjør springer ikke ut av store valg, mer ved at livet strømmer gjennom henne

Skomsvold spurte: "Hva er mest virkelig for Lydia? Det virkelige eller fantasien?" Christiansen svarte at Lydia er en person som forholder seg til realitetene, men hun har også et forhold til drømmer. Dette flyter over i hverandre, og springer ut av hverandre. 

Christiansen er opptatt av litteratur som handler om ulike virkelighetsnivåer. Han trakk frem Thomas Hardy, en av hans yndlingsforfattere. Hardys styrke er å være ekstremt detaljert på det politiske og realistiske, samtidig som han glir over i temaet døden og de døde. De døde representerer fortiden. Skomsvold nevnte i den forbindelse Christiansens roman "Fraværet av musikk", der det er en far som er veldig til stede, selv om han er død.  Det er i det hele tatt mange døde foreldre i bøkene hans ...

Virkeligheten eller litteraturen - hva er mest virkelig? spurte Skomsvold. Christiansen mente at litteraturen er mest virkelig - til begeistring for oss som satt i salen. Det er ekstremt sterkt å være i en roman som man selv finner opp, og da må man gjøre det reelt, mente Christiansen. Litteratur har en sånn type kraft i seg at det blir reelt. Det er en virkelighet og en sannhet i det. Litteraturen har en langsomhet i seg, hvor du selv må være aktiv. Du må lese, det er en langsomhet i tilegnelsen, det krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Man kommer inn i det på en ganske unik måte. Til sammenligning er musikk og kunst hastigere - der får man overblikket ganske raskt. I en roman må man jobbe for å få et overblikk. Christiansen er opptatt av film, og mener at det skal mindre til for å føle noe når man ser en film. Når man leser en bok, skaper man følelsene selv

Er det noe man ikke kan komme til bunns i innenfor litteraturen? spurte Skomsvold. Christiansen mente at det finnes et språk for det meste i verden. Vi er ikke tjent med å tenke at språket er begrenset. Det er det vi har! Til og med religiøse aspekter avhenger av språket.

Tenker Christiansens mye på hvordan romanene hans skal avsluttes? spurte Skomsvold. Christiansen mente at han i grunnen tenker mye på avsnittene i boka, hvoretter han siterte Beckett:

"The end is in the beginning and yet you go on."

Skriver Christiansen romanene sine fra A til Å, eller blander han dette sammen underveis? Christiansen opplyste at han ikke skriver kronologisk handlingsmessig. Han er ikke opptatt av "plottet". Samtidig skriver han et og et kapittel av gangen, som regel i den rekkefølgen det blir til slutt. Han kan likevel foreta sprang i tid underveis, f.eks. gjennom at en av hovedpersonene får en erindring tilbake i tid - som et tilbakeblikk. Han trekker frem forfatteren Pinter som i et teaterstykke begynte med slutten og endte med begynnelsen. Dette ble en slags litterær struktur. En spennende sådan i dette spesielle tilfellet. 

Skomsvold ga uttrykk for at det jo er viktig å leve og ikke bare skrive. Hun spurte om han reiser mye. Rune Christiansen sa at han ikke reiser så mye som han gjorde tidligere, men at han fremdeles tar seg et par utenlandsturer hvert år. Han reiser imidlertid mye rundt i Norge. Helt siden foreldrene flyttet fra den blokka han vokste opp i på Østerås, har han hatt en følelse av å leve i eksil. Det stedet han vokste opp er helt grunnleggende i hans liv. Slike ting legger han inn i bøkene sine. Som at Lydia må stoppe bilen og gå ut i grøfta ...

Christiansen nevnte Brontes "Stormfulle høyder". Her starter forfatteren med slutten og så fortelles en av de sterkeste kjærlighetshistoriene som noen gang har funnet sted i litteraturen. Bronte la vekt på detaljene, noe som ikke var vanlig den gangen denne romanen kom ut. Det gjorde et sterkt inntrykk på ham å lese denne romanen. I det hele tatt finnes det mye i den victorianske litteraturen som er ekstremt fascinerende. Detaljene som beskrives blant annet. 

Skomsvold spurte: "Hva er den beste måten å stjele fra annen litteratur på?" Rune Christiansen smilte og dro på det, og Skomsvold benyttet umiddelbart anledningen til å fortelle hvordan hun gjør det. Deretter fortalte Christiansen at han for sin del ville ha stjålet en ubetydelig setning, en slik setning som ingen ville ha lagt merke til at han tok. Han ville aldri ha stjålet en typisk "godt sagt"-setning, i alle fall ikke uten kildehenvisning. Ellers har han det slik at han glemmer hvor han har tatt ting fra - selv når han har funnet noe som er bra. Og det er kanskje like greit?

Helt til slutt spurte Skomsvold Christiansen om hva som er best - å lese eller skrive? Christiansen mente at det ikke går an å skille på disse to. Lesning har vært ekstremt viktig for ham, og han begynte først å skrive i 1984. Han byttet da ikke lesning ut med skriving. Men han tegnet tidligere. Det har han ikke gjort etter at han begynte å skrive ...

Det som var ment å skulle vare i en times tid, nærmet seg halv annen time da bokbadet var ferdig. I mellomtiden hadde hele salen sittet fjetret og hørt på. Og selv må jeg si at jeg var imponert over Kjersti A. Skomsvold og alle de interessante og kloke spørsmålene hun stilte overfor Rune Christiansen, en forfatter jeg virkelig skal stifte et mer nærgående kjennskap til! Jeg håper også at jeg inspirerer flere til å bli kjent med denne forfatteren gjennom dette innlegget!

Etter bokbadet ble det boksignering. (Foto: RMC)

lørdag 1. november 2014

Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv"

En roman om hverdagslykke 

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent. 

Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann. 

"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)

Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt. 

Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær. 

"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)

Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia. 

"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)

Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da. 

"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)

I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:

"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."

Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober 
Antall sider: 252
ISBN: 978-82-495-0883-9
Forfatterens nettside
Boka har jeg kjøpt selv


Rune Christiansen (Foto: Morten Brun)
Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11. september 2014 - Uvanlig vakker roman - "Få norske forfattere skriver vakrere setninger enn Rune Christiansen. Det måtte i tilfelle være Per Petterson, eller Ole Robert Sunde, på en god dag. Nå er god litteratur så mye mer enn vakre setninger. Men at Rune Christiansen skriver utsøkt litteratur, er det ingen tvil om."
- Klassekampen v/Tom Egil Hverven - 30. august 2014 - Nær perfeksjon - "Mer formfullendt prosa enn Rune Christiansens nye roman utgis knapt på norsk, kunne man si. Og det ville ikke være feil. Dette er en inntakende bok om ensomhet og kjærlighet, hvor så å si hver setning er en nytelse, helt fra den underlige prologen. Likevel – verken «nytelse» eller «formfullendt» treffer helt. Romanen er noe annet enn rein perfeksjon. Teksten vokser. Måten denne romanen tar grep om et menneskeliv på, framstår som annerledes enn noe fullkomment, ferdig."
- Lesende skrivende - 15. september 2014 - Lignelser om lykke og eksil - et innlegg med utdrag fra Miriam S. Boulos´kommende bok om Rune Christiansen - "Ensomheten i Lydia Ernemans liv fremstår på mange måter som et vendepunkt i Christiansens forfatterskap. Når jeg prøver å definere hva som er nytt i denne romanen (et større fokus på naturen, dyrene, det sykliske i tilværelsen og i naturen, en sjangermessig tilknytning til eventyret), blir jeg minnet om at mange av disse tingene har vært til stede i forfatterskapet tidligere, bare på mer diskret vis. Hver ny roman i Christiansens forfatterskap utgjør en form for vendepunkt, kan man si; noen ganger er vendingen så markant at man nesten kan lure på om det er den samme forfatteren som skriver (slik som overgangen fra Hvalene i Glasgow til Dypt mørke og fra På ditt aller vakreste til Intimiteten). Gleden ved å eksperimentere og befeste det litterære eksperimentet i en kjær tradisjon som benevnes, pekes på, hylles med varm takknemlighet, fremstår like sterkt i hans åttende roman som i hans første."
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 6. september 2014 - Kunsten å skrive positivt - "Det er ingenting prangende og høylydt spektakulært ved Rune Christiansens åttende roman, ingenting som er dramatisk, opprivende eller ubehagelig. Ensomheten i Lydia Ernemans liv er snarere et lysende eksempel på en bok som i det stille gir et løft, en kunstferdig, men upretensiøs bok skrevet med en nærmest pageturneraktig letthet."
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 17. september 2014 - Gleden i hverdagen - "Overraskende nok er dette blitt en pageturner av en bok, selv om det på handlingsplanet skjer svært lite. Romanen er skrevet med en letthet som er forførende. Den er elegant konstruert med en fin prolog, korte kapitler prydet med nesten poetiske titler, innslag av dikt og folkelige strofer, og sågar et lite kapitel hentet fra Strindbergs komedie «Första varningen»."
- Artemisias Verden - 4. januar 2015