Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten bipolar mor. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bipolar mor. Vis alle innlegg

søndag 11. mars 2018

Anne Bitsch: "Går du nå, er du ikke lenger min datter"

Sterkt om en oppvekst med en alkoholisert og psykisk syk mor!

1. mars i år mottok Anne Bitsch (f. 1978) Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2017. Dette fikk meg til å finne frem hennes bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter", som jeg kjøpte for en del måneder siden. Bokas tittel er av en slik art at man enten ikke orker å nærme seg den, eller den vekker nysgjerrighet, grusom som den jo er. 

Forfatteren er dansk-norsk, forsker og feminist. Hun har jobbet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke. Hun debuterte med boka "Bak lukkede dører. En bok om voldtekt", i samarbeid med Anja Kruse. (Kilde: forlaget)

Anne Bitsch har skrevet en selvbiografisk bok, og hun er smertelig klar over at det er vanskelig å skrive en bok som på alle vis er "rettferdig" - særlig for hennes avdøde mor, som ikke lenger kan forsvare seg. "Hvordan kan man fortelle en rettferdig fortelling om et menneske man har skammet seg over så store deler av livet og som har gjort en så mye vondt?" spør hun på side 18 i boka. Like fullt er det dette hun har forsøkt - nemlig å lage et portrett av morens og hennes egen felles fortid. Hun har oppsøkt menneskene som befolket den, slik at deres lille fortelling kan settes i en større fortelling om samfunnets syn på alkoholisme, psykisk sykdom og overgrep. "Fortellingen jeg legger frem, er sann, men ikke objektiv. Jeg er nesten helt sikker på at enkelte vil ha en helt annen oppfatning av det som skjedde, og ikke vil stille seg bak mine analyser. Noen vil kanskje bli støtt, såret og forbanna av bokas utlegninger, andre vil mene at det er "upassende" å brette sin families historie ut på denne måten. Offentlig." (side 22)

Forfatterens mor var alkoholiker, og hadde - viste det seg senere - en bipolar lidelse. Senere skulle også hennes biologiske far, som hun faktisk kom nokså godt overens med og som representerte noe relativt trygt i tilværelsen (selv om også han drakk, men på en annen og mindre kaotisk måte enn moren), forgripe seg på henne. Dermed satt hun igjen med sin håpløse mor, som ikke evnet å gi henne den trygge barndommen som alle barn burde ha krav på. Et forsøk på å be det offentlige om hjelp, endte med et realt mageplask. Kommunens saksbehandler ringte moren, som hentet henne, og så vanket det juling. Ingen fulgte henne opp og spurte hvordan det gikk ... Hvorfor reagerte ingen? Hvorfor sendte verken skolen, naboer, venner og bekjente bekymringsmelding til barnevernet? Dette ønsket Anne Bitsch svar på da hun etter å ha studert innholdet i "problemkassen", der hun hadde samlet alle papirene hun fant i huset etter morens død, oppsøkte dem de hadde hatt kontakt med. 

Oppveksten var fylt av alkohol, fyll, morens kjærester som kom og gikk (den neste verre enn den forrige), kaos, skitt og manglende rutiner og struktur i livet. Likevel klarte moren å holde opp en fasade, fordi hun hadde utdannelse og talegaver. En av morens menn som var alfa og omega i Annes første leveår - Peter - brukte uttrykket "distanseblender" om moren hennes. Dette betegner en person som på avstand virker tiltalende og vellykket, men som ved nærmere øyesyn har mange dårlige sider som vedkommende holder skjult. (side 52) Det tar tid å bli kjent med et menneske og vite til fulle hva som bor i dette mennesket. 

Annes mor skammet seg over sine foreldre, og drømte om å gjøre en klassereise. Her spilte vekttall på høyskole og universitet en sterk rolle, for slik nullet man på et vis ut mangelen på sølvtøy og damaskduker i barndomshjemmet. I perioder var moren deprimert, og dette hang nok sammen med hennes udiagnostiserte bipolare lidelse, som hun selvmedisinerte med alkohol. Dermed klarte hun å skjule at hun slet psykisk, og fremsto både morsom og sprudlende. 

"Historiene vi forteller, har en enorm kraft. De speiler ikke bare virkeligheten, de skaper også virkeligheten, legitimerer visse type handlinger og sanksjonerer andre. Mange av mammas historier begynte etter hvert å slå sprekker." (side 78)

Selv ble Anne hele tiden betegnet som flink. Hun fikk høyeste karakter i alle fag (bortsett fra i matte og gym), men egentlig var hun nærmest usynlig. Etter hvert begynte likevel pliktene hun opplevde hjemme å skyve bort fokuset fra lekselesingen. Det var alltid så skittent hjemme, og hun vasket og vasket. Det varte likevel aldri lenge før det var like skittent igjen. Overfylte askebegere og tomflasker, manglende rydding og en kaotisk tilværelse var årsaken til dette. Hun merket at det å holde huset ryddig og rent holdt konfliktnivået nede i hjemmet. Fremdeles har hun det slik at duften av Ajax og Klorin har en beroligende virkning på henne ... Det at hun var så flink holdt moren frem som et "bevis" på at hun hadde lykkes i livet. 

"En fasade signaliserer nemlig at man er normal, at man hører til." (side 140) Det var et selvbedrag som gikk rett hjem hos alle de kom i berøring med. Dette gjør det dobbelt vanskelig for barn av middelklassen og overklassen å få hjelp, og det har voldsomme konsekvenser for dem. De voksne identifiserer seg ikke med hjelpetilbudet som i det alt vesentlige er rettet mot underklassen, og fasaden gir et skinn av struktur og vellykkethet. 

En annen side ved moren var at hun var så grenseløs og brydde seg lite om det som var privat for datteren. Moren respektere ikke hennes grenser, og praktiserte en "form for åpenhet som ofte var blottet for sosial intelligens". (side 122) Dessuten inviterte hun til fortrolige samtaler dem i mellom, og behandlet datteren som en liten voksen. Dette innebar blant annet å få vite om foreldrenes manglende sexliv. 

"Etter alt å dømme er jeg den eneste som har tatt høyere akademisk utdanning. Det var det der med eplet og stammen og så videre. Akkurat som for mamma har klassereisen, det å bli til noe, vært en sterk drivkraft i livet mitt. Som om det å "bli til noe" kan gjøres opp i vekttall og fine jobber. Men det ble jeg tidlig innprentet. Sammenlignet med andre barn i sosialt utsatte familier har jeg etter så og si enhver sosial standard klart meg bra. Vi kalles "supermønsterbrytere" eller "jegersoldater", vi barna som ikke bare blir topptrente i å overleve omsorgssvikt og vold, men som også bryter den negative sosiale arven. Mange av oss sikter etter å bli best og overprestere. Likevel blir jeg aldri riktig fornøyd. De tingene jeg har oppnådd, har slett ikke gitt meg tiltro til eget talent, tvert imot er jeg sår for kritikk og frykter å bli avslørt som udugelig, som en som pynter seg med lånte fjær, men ikke har det i seg å få det til. Sånn som mamma." (side 131-132)

Morens omsorgssvikt kom virkelig frem i all sin grellhet da Anne kom hjem fra faren etter å ha opplevd hans seksuelle overgrep mot henne. Hun tenkte hele tiden at hun skulle fortelle moren om dette, men været fort at moren ikke var "koblet på henne" og hadde mer enn nok med sine egne greier. Da det hele likevel kom for en dag, ble hun ikke tatt alvorlig. Faren hennes var da intet monster! Han var den mannen moren elsket og hadde fått sitt kjærlighetsbarn med. Overgrepsbeskyldningene gjorde det fryktelig vanskelig for moren, og kunne de ikke bare forsones og bli ferdig med det? Fra Anne var tolv år begynte hun å telle årene hun hadde igjen å bo i barndomshjemmet, før hun kunne flytte for seg selv. Da hun endelig valgte å flytte - for ikke å si å flykte - brant morens ord seg i henne: "Går du nå, er du ikke lenger min datter!"

Moren utøvde fysisk vold, men den verbale volden var likevel verst. Anne betegner dette som en psykisk mishandling som "traff sine mål med stor presisjon" (side 177). Selv ikke når hun lå nede og gråt, sluttet moren å håne henne. Likevel tenker hun at moren må ha hatt det helt forferdelig da hun gjorde dette mot henne ... Like fullt - hun tror ikke at foreldre alltid vil sine barn det beste og at de gjør sitt beste. I hennes tilfelle ble mor-datter-rollen snudd, slik at hun som datter var omsorgsperson for moren, mens det burde ha vært omvendt. 

"Når jeg forsøkte å snakke med mamma om at jeg ikke likte at hun drakk så mye, parerte hun med at jeg var utakknemlig. "Du betrakter bare familien din som noe som skal være "en perfekt kulisse til ditt egoistiske liv", sa hun. Hån og latterliggjøring var det mye av. Hun og Jens begynte for eksempel å omtale meg som "baronessen", også i andres påhør. Kallenavnet refererte til at de syntes jeg trodde at jeg var så mye bedre enn dem. "Vi er kanskje ikke fine nok for deg!" Dermed ble min avstandstaking til mammas drikking gjort om til et spørsmål om snobberi og småborgerlighet, om internalisert klasseforakt." (side 211)

I og med at moren var intelligent og verbalt sterk, ble læreren henne engstelig for å ta affære. Men hvor var skoleledelsen? De som kunne ha tatt støyten for en ung og nyutdannet lærer? Anne Bitsch kaller dette institusjonalisering av frykt - det at enkeltindividets frykt forplanter seg til makronivå og ikke håndheves av kompetente ledere. 

Ingen kjente til Annes sosiale arv, og det var viktig for henne at ingen skulle se hennes indre kamp eller svakhet. Det eneste som telte var gode karakterer og avsluttede prosjektarbeid. (side 260) Etter hvert levde hun et seksuelt nokså utsvevende liv, og dette har hun i ettertid satt i sammenheng med overgrepet hun opplevde i oppveksten. Hun mener dette ikke ville ha skjedd dersom hun hadde hatt høyere tanker om seg selv, og ikke minst dersom hun hadde omgåttes menn som også hadde det. 

Etter bruddet med moren slet Anne Bitsch med skyldfølelse. Moren klarte seg så skrekkelig dårlig på egen hånd, og hun syntes synd på henne. Når hun møtte moren igjen, så hun en kvinne som lignet en fyllik. Gang på gang brøt moren løftene hun hadde gitt om å holde seg unna alkohol. I en alder av 26 år kom Anne til den erkjennelse at det bare var hun selv som kunne gjøre noe med situasjonen. Inni seg hørte hun en stemme som sa: "Nå går du, og hun er ikke lenger din mor". (side 277) Det skulle likevel vise seg ikke å være enkelt, for inni seg var hun fremdeles myk for moren. Etter noen mailutvekslinger, der moren var så sviende ekkel at grensene for lengst var overskredet, satte hun seg ned og skrev et avskjedsbrev til moren. 

Før bruddet kom moren ofte med karakteristikker av datteren. Som at hun var så fin og rettskaffen før ... Hun mener at dersom man blir behandlet som et dyr, begynner man til slutt å oppføre seg som et. "Blir du fortalt mange nok ganger at det du ser, det er ikke sant, det er du som er forstyrret, begynner du dessuten å tvile på deg selv. En person du er glad i, ville vel ikke si sånt uten grunn? Det var ikke før jeg kom meg unna, flyttet hjemmefra og fikk alt på avstand at jeg klarte å høre min egen stemme tydelig. Det skulle ta mange år før jeg begynte å forstå hva jeg hadde vært med på, alle de krigene jeg hadde kjempet hver eneste dag, med mitt eget hjem som slagmark." (side 297-298)

Underveis i skrivingen av boka har forfatteren hatt sine egne dagbøker tilgjengelig. Der fant hun noe hun skrev som 14-åring. Hun avga et løfte om at hun ikke ville behandle sine barn slik moren hadde behandlet henne. Fasiten i dag er at hun ikke har fått noen barn ... Hun tenker at hun har vært forelder nok i livet allerede. Dessuten stoler hun ikke helt på seg selv. Kanskje ville hun ha ført den sosiale arven videre? Hun tenker at man bør ha et avklart forhold til sine egne foreldre før man kan makte å være en god voksen for et barn. Det er hun ikke. Foreldrene hadde liten plass til hennes svakhet, og dette kjenner hun igjen i seg selv. 

Det at hun hele tiden har vært "så forbanna flink" var antakelig medvirkende til at verken hun eller moren fikk hjelp. Moren solte seg i glansen av hennes prestasjoner, for en så dyktig datter kunne jo ikke lide noen nød. (side 312). Selv klarer hun ikke å tilgi moren, siden hun aldri ble møtt med forståelse eller fikk noe "unnskyld". Menneskene hun traff mens hun gjorde research til boka, tenkte heller ikke at de var medansvarlig i at det aldri ble tatt affære. Antakelig ville de gjort akkurat det samme i dag - uansett hvor annerledes det var før og hvor mye tidene måtte ha endret seg i favør av barnet og dets perspektiv. 

Jeg tar av meg hatten for Anne Bitsch´ selvbiografiske bok, der hun forteller historien om sin egen oppvekst med en alkoholisert, bipolar mor. Dette er en bok som virkelig berører! Forfatteren legger ikke to fingre imellom, og dette gjør at man nærmest blir hudløs under lesningen av boka. Av og til tok hun på seg forsker- og samfunnskritikerbrillene, og løftet tematikken opp på et høyere nivå, der det handler om barns rettigheter i vårt samfunn. Hun minnet om den plikten vi alle har til å si fra når vi oppdager barn som ikke har det bra. Vi trenger ikke å være sikker på at det er så ille som vi tror. Kanskje skyldes vår redsel for å si fra at vi jevnlig leser om påståtte overgrep fra barnevernets side i avisene? 

Dersom noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevernet mens Anne var barn, hadde hun og moren mest sannsynlig fått hjelp - før det var for sent. I stedet endte det med at hun selv måtte flykte fra moren for ikke å følge med i dragsuget, og at moren til slutt drakk seg ihjel. Som hun skrev i sitt avskjedsbrev til moren:

"Du skuffer og sårer meg, dypt, gang på gang. Det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Jeg er ikke enig i din oppfatning av at vi har lyktes med å gjenoppbygd forholdet vårt. Det er fremdeles en grunnkonflikt der som jeg ikke vil analysere eller dele følelsene mine rundt. Jeg vil heller ikke invitere til en felles løsning på den. Jeg kan klare meg uten deg, og det er jeg nødt til. Ellers kan jeg ikke leve et godt liv.  ... Jeg vil ikke være i en destruktiv relasjon, for jeg blir selvdestruktiv av det. Det er ikke bra for meg å ha deg i livet mitt. Jeg vil ikke se deg. ..." (side 279)

"Går du nå, er du ikke lenger min datter" er en slik bok som utvider perspektivene våre og gjør oss mer empatiske og forståelsesfulle. Anne Bitsch skriver drivende godt! Hun setter fingeren på så mange sider ved det å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem at jeg vil tro historien har noe universelt ved seg som kan ha gyldighet for mange. Det trenger ikke en gang å handle om overgrep. Mekanismene i dysfunksjonelle hjem er ofte de samme, særlig når det er rus og psykisk sykdom inne i bildet, enten hver for seg eller samlet. Det fine med hele boka er for øvrig at forfatteren viser at eplet kan falle riktig langt fra stammen! 

Dette er en viktig bok, som du bør få med deg! Jeg anbefaler den sterkt!

Dersom du er interessert i å lese flere bøker om dysfunksjonelle mor-datter-forhold, anbefaler jeg siste års Nordisk Råds Litteraturprisvinner Kirsten Thorup og hennes bok "Erindring om kjærligheten", Elena Ferrantes "Kvelande kjærleik", Deborah Levys "Varm melk", Elizabeth Strouts "Jeg heter Lucy Barton" og Stine Pilgaards "Min mor sier". 

Utgitt: 2017
Forlag: Spartacus
Antall sider: 352
ISBN: 978-82-430-1122-9
Boka har jeg kjøpt selv

Anne Bitsch (Foto: Einar Akselsen - jeg har lånt bildet
av forlaget)

søndag 25. mai 2014

Patrick Gale: "Notater fra en utstilling"

Om å vokse opp sammen med en bipolar mor

Patrick Gale (f. 1962) er en britisk forfatter fra Cornwall i England. I dag bor han i nærheten av Land´s End. På bokas smussomslag kan jeg lese at han frem til nå har utgitt 17 bøker og i Storbritannia omtales som "A National Treasure" på grunn av sin stille, intelligente og humoristiske stil. Hans store kjærlighet til Cornwall preger romanene hans. "Notater fra en utstilling", som utkom i England i 2007, er hans første bok på norsk. Dette var for øvrig den boka han fikk sitt virkelige gjennomslag med i England.

Jeg hadde aldri hørt om Patrick Gale da jeg tilfeldigvis snublet over denne boka for noen måneder siden. Et lekkert bokomslag og en triggende boktittel fikk meg til å se nærmere på den. Kombinasjonen av at bokas handling er lagt til Cornwall, nærmere bestemt Penzance, men også med reiser til både St. Ives og Land´s End, steder hvor jeg ferierte i fjor sommer, samt det forhold at den som på mange måter utgjør bokas hovedperson (selv om hun er død) er en kunstnermor med en bipolar lidelse, avgjorde at boka ble med meg hjem. Dessuten er bokomslaget blurbet med et sitat fra Stephen Fry, også han en bipolar kunstnersjel, med ordene "Fullstendig perfekt". Ja, noen blurber betyr mer enn andre, og sånn er det bare!

Kunstneren Rachel Kelly dør i sitt atelier, og dette utløser mange minner - både for ektemannen Anthony og deres fire barn Garfield, Morwenna, Hedley og Petroc. Hvert kapittel introduseres gjennom notater fra en minneutstilling etter morens død, og slik bindes alle minnene sammen, alle fragmentene som til sammen forsøksvis skal tegne et bilde av hvem moren egentlig var. Det som nokså tidlig blir svært tydelig er at ingen av dem, heller ikke Anthony, har visst hvem Rachel faktisk var. Ikke bare har familien måttet forholde seg til at Rachel var en kunstner som strengt tatt ikke hadde tid til å ha familie for å kunne fullbyrde sitt kunstnerkall, men i tillegg hadde hun en bipolar lidelse som gjorde henne meget ustabil rent psykisk.

"Garfield syntes hun var gal. Mange mennesker syntes det. For det meste var det fordi deres oppfatning av tilregnelighet var så sammenvevd med eiendom, økonomi og sosial stabilitet med sitt mentale motstykke. Hun var bipolar. Hun var intelligent og godt utdannet og hadde diagnostisert seg selv og lest bredt om emnet lenge før noen lege ga henne diagnosen. Det var en slags forbannelse, den opplagte arven fra moren pakket oppå den dystre genetiske pakken fra faren, hvis mor hadde vært suicidal, men kanskje også hadde vært litt løs i hengslene. Hun hadde prøvd medisin og avvist det. Av personlige grunner. Noe de kuleste, mest rasjonelle øyeblikkene viste henne å være berettiget, hadde hun valgt å overgi seg til sykdommen slik hun overga seg til stillheten i ringen av menn og kvinner. Det førte henne hit og dit, og slet henne vedvarende ut. Hun var som en plante som var satt ned et sted hvor det blåste for mye. Det kom til å drepe henne, heller før enn siden, men døden skremte henne ikke og antydet bare den blanke saligheten av å sove. Hadde hun ikke vært kveker så ville hun ha tatt livet sitt for flere år siden. I den grad hun fortjente å dø, var det å leve en passende straff for henne." (side 246-247)

Opp gjennom oppveksten til barna, ender moren gang på gang inn på psykiatrisk sykehus grunnet nervøse sammenbrudd fordi hun ikke har tatt medisinene sine. Verst var det rundt barnefødslene, som alltid endte med et opphold der. Rachel nektet nemlig å innta litium og antidepressiva mens hun gikk gravid. Dessuten gjorde hun etter hvert den erfaringen at det var i de maniske fasene av sykdommene hun var best som kunstner. 

Noe av det nydeligste i hele boka er beskrivelsen av ritualene som moren iverksetter hver gang et av barna har bursdag. Da får nemlig bursdagsbarnet regissere sin egen bursdag, og Rachel må være med på alt - uansett hva! Som regel tilbringer de slike dager i St. Ives, det mest spennende stedet i hele Cornwall siden dette er et sted mange velger å reise på ferie til. Rachel har også malt helt spesielle bursdagskort til dem - kort som grunnet hennes berømmelse som kunstner også representerer ikke rent lite av økonomisk verdi, i tillegg til selve affeksjonsverdien

Samtidig som Anthony, mannen som valgte å gifte seg med Rachel etter kort tids bekjenskap, selv om hun var gravid med en annen, beskrives som en stoisk karakter som står sin kvinne last og brast uansett hva som skjer, kveker som han er, skjønner vi at Rachels bipolare sykdom har hatt sin pris. Kanskje spesielt for barna. Men selv om det ofte er slik at det er den av foreldrene som man får minst kjærlighet fra som tillegges størst betydning når barndommens regnskap skal gjøres opp, er det ikke til å komme forbi at faren har utgjort stabiliteten, den som holdt alt sammen når det raste som verst rundt moren. Uten ham er det ikke godt å si hvordan det hadde gått ... 

Den som antakelig likevel kommer best ut, er Garfield, sønnen som ikke er Anthonys. Hva slags genmateriale han har å slektes på, får vi vite mer om utover i boka. Er dette bedre eller verre enn de andres genmateriale? Vi aner at Morwenna antakelig har arvet morens sykdom, fordi hun sliter med en udefinerbar, destruktiv rastløshet. Hedley er homofil og hans vei ut av skapet, en god stund etter at alle i grunnen for lengst har skjønt at han er det, beskrives rørende. Også hvordan han opplever å bli fanget i rollen som "kvinnen" i sitt homofile forhold. 

"Notater fra en utstilling" er en nydelig bok med mange lag! Uten på noen måte å romantisere hvordan det er å være en kunstner med en tung psykiatrisk diagnose, beskriver Patrick Gale også hvordan en psykisk lidelse som bipolar kan ha sine positive sider. Man er ikke enten gal eller 100 % frisk. Det finnes mange grensetilfeller og nyanser - både hos dem med en diagnose som bipolar og hos de såkalt friske. Samtidig er vi aldri i tvil om at den settingen som beskrives for denne familien ikke er ideell - særlig ikke for barna. Nå er heller ikke Rachel en gjennomsnittspasient med en bipolar diagnose, men i tillegg en kunstner som har oppnådd både anerkjennelse og berømmelse. Dette løfter hennes skjebne opp fra de mange som ikke kan skilte med tilsvarende talenter - talenter som kanskje gjør det vel verdt for omgivelsene å holde ut? Fordi det er så åpenbart at nettopp hun er så mye, mye mer enn sin diagnose? 

Denne boka berørte meg virkelig! I tillegg skriver Patrick Gale nydelig, og selv om jeg ikke har hatt den engelske utgaven foran meg, sitter jeg med et inntrykk av at oversetteren til fulle har ivaretatt det originale uttrykket i Gales fortelling. Miljøbeskrivelsen brakte meg umiddelbart tilbake til England - gjennom beskrivelsen av det typisk engelske. Gale er nokså beskrivende i sin fortellerstil, uten at dette på noen måte ødela min leseopplevelse, f.eks. gjennom å få for mye servert og for lite overlatt til fantasien. Virkelig en bok som flere bør få øynene opp for!

Jeg håper at flere av Patrick Gales bøker blir oversatt til norsk i tiden som kommer!

Utgitt i England: 2007
Originaltittel: Notes from an Exhibition
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland
Antall sider: 352
Boka har jeg kjøpt selv.


Patrick Gale (Bildet er lånt fra forlagets nettside)
Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 07.20.2013 - Den verste mor som tenkes kan

søndag 4. mai 2014

Øystein Wingaard Wolf: "Brighton Blues"

Lekent, ømt og sårt

Om forfatteren og hans forfatterskap

Øystein Wingaard Wolf (f. 1958) er forfatter og sanger, kan jeg lese på Wikipedia. Det er særlig lyrikk han er kjent for, og hans imponerende bibliografi består også i all hovedsak av dikt - med en og annen roman innimellom. "I norsk samtidslyrikk figurerer han som en original og kraftfull outsider", kan jeg videre lese, og det er dessuten "skildring av enkeltmenneskets mentale og emosjonelle holmgang med livets store gåter" gjennom et "energisk og billedrikt språk" som kjennetegner hans diktning. 

Selv må jeg innrømme at jeg hadde minimalt med kunnskaper om Wolf og hans forfatterskap før jeg møtte ham på Forfatterfight delfinale III på Kulturhuset (på Youngstorget, Oslo) rett før påske - der vi begge satt i juryen sammen med krimforfatteren Ørjan Nordhus Karlsson. Jeg fant ham så fascinerende at jeg bestemte meg for at jeg rett og slett måtte lese noe han hadde skrevet.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Øystein Wingaard Wolf debuterte med diktsamlingen "Morderleken" i 1981. Jeg teller dessuten 33 bokutgivelser og tre albumutgivelser i oversikten bakerst i boka. "Brighton Blues" er hans foreløpig siste bokutgivelse (2011), men det skal visst være enda en roman på gang i disse dager. Forfatteren har selv slitt med psykiske problemer (og har stått åpent frem med at han er bipolar), og at dette må ha inspirert ham i hans diktning, er vel hevet over enhver tvil. Da jeg møtte ham fortalte han dessuten at han har jødiske røtter, og også dette finner man visstnok spor etter i bøkene hans. 

Om "Brighton Blues

Daniel er 18 år og har fått diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. Han lever sammen med sin gale (udiagnostiserte?) mor, etter at faren for mange år siden overlot dem til deres egen skjebne. Underveis kan man saktens lure på hvem som egentlig er "galest" - Daniel eller hans mor ... 

"Jeg så på de røde skyene på himmelen. De liknet blødende katter, og jeg kjente meg kvalm. Jeg tok opp en skarp stein og skar meg i halsen. Alle nederlag ble tydelige. Bipolar. En skam for familien. Det eneste som hjelper er litium og elektrodene. Mamma gråter. 

Det skyer over. Solen smelter inn i psykiaterens øyne. Jeg ønsker jeg var en gris som kunne slaktes en gang for alle. I stedet blir jeg ønsket velkommen tilbake til menneskeheten, må reise meg opp og gå med mamma på tehuset hvor hun ble sittende og gråte. Halve tiden ligger hun til sengs, halve tiden vasker hun for de rike. Hun gjorde meg til en gnom etter at jeg ble født, lærte meg å løpe alle de bratte bakkene til Seven Dials, men jeg falt ned i avmakten over å ha sett alle sammenhengene raskere enn noen. Hun tåler meg, men elsker meg ikke. Det er for mye å be om." (side 7-8)

Daniel drømmer om så
mye - bl.a. om Sophia, datteren til O´Brien, som han jobber hos. Sophia som er så vakker at hun jobber som fotomodell, og som virker uoppnåelig ... For hva kan vel Daniel egentlig stille opp med? Han som har vært tvangsinnlagt åtte ganger de siste fire årene, og som er en skam for familien ... 

Min oppfatning av boka

Kapitlene i boka er korte, og er nesten som små noveller i seg selv. På tross av alt det triste, øyner vi likevel håp. Masse håp! Språket er poetisk og vakkert. Boka er en tynn liten flis, men ikke la deg forlede til å tro at det er en lettvekter man har med å gjøre. Setningene er fortettede og presise, og fanger mye mer enn ordene i seg selv uttrykker. Kanskje er det det enkle, autentiske som ligger i uttrykket som gjør så sterkt inntrykk? 

Det er så mange lag i romanen, som berører meg sterkt. Som f.eks. behandlingen Daniel får både av sin egen mor, psykiateren og det som må være barnevernet. Hele tiden er det de voksne som har definisjonsmakten, og mot dette er han sjanseløs. Men bare nesten. Redningen ligger i bluesen og munnspillet, vennskapet med Greyhound (en ulovlig innvandrer fra Nigeria), drømmen om Sophia og diktene han skriver. Da får det heller være at moren ikke elsker ham, håner diktene hans og anser ham som en skam for familien. 

Jeg synes for øvrig at Frode Helmich Pedersen uttrykker det hele så fint i sin anmeldelse av boka:

"Selv om Daniel lider under morens manglende kjærlighet, er han altså også i stand til å more seg over henne. Selv når hun er på sitt mest ondskapsfulle, finner han glede i å skildre henne. Dette forteller oss noe om litteraturens og musikkens terapeutiske egenskaper. Gjennom poesien lærer den unge gutten å sette pris på livet slik det er, han «lærer å se», som Rilke i sin tid uttrykte det. Og gjennom bluesen finner han form til sin lengsel, og det gjør ham mer godt enn all verdens medikamenter og konsultasjoner hos psykiateren."

Jeg klart
e aldri helt å få tak i når handlingen i boka kan ha funnet sted, men dette er heller ikke det viktigste. Badebyen Brighton utgjør et stemningsfullt bakteppe, med mye lettlivet moro sommerstid. Dette gjør at Daniel sluntrer unna medisinene som skal holde ham frisk og stabil, fordi det brennende ønsket om å være levende og fullstendig til stede i sitt eget liv vinner over fornuften. Han blir med andre ord atter manisk ... 

Jeg ble svært sjarmert av romanen "Brighton Blues", og kan absolutt tenke meg å lese flere av Wingaard Wolfs bøker. Han klarer det kunststykke å kombinere smerte og humor og en slags letthet oppi det hele - noe som røsker solid opp i fordommene rundt at livet er slutt dersom man har vært så uheldig å få en psykisk lidelse. Er det noe jeg sitter igjen med etter å ha lest "Brighton Blues", så er det nettopp det stikk motsatte! 

"Brighton Blues" er en roman som virkelig fortjener mange lesere! Den er rett og slett en perle!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 130
Boka har jeg kjøpt selv. 


Øystein Wingaard Wolf (jeg har ikke klart å finne ut hvem som er fotografen
bak dette bildet)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 05.04.2011 - Liten og fin - "Brighton Blues" er en nydelig, liten roman som inviterer leseren inn til et sted og et liv
- Maria i mengden - 27.08.2013 
- Bergens Tidende v/Frode Helmich Pedersen - En liten blå perle - En livsbejaende litterær blues om galskap og kjærlighet
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 14.06.2011 - Stor litteratur om ond mor og gal sønn - Wingaard Wolfs første roman på 15 år

søndag 9. mars 2014

Anita Krohn Traaseth: "Godt nok for de svina"

Mer enn godt nok om mot, sårbarhet og troverdighet i lederrollen!

Anita Krohn Traaseths bok "Godt nok for de svina" med undertittelen "En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet", er ferskvare så det holder i skrivende stund, men jeg bare sier det med en eneste gang: Les den! Enten du er mann eller kvinne, har lederambisjoner eller ei, er på vei oppover i makthierarkiet eller har sittet der en stund - eller for den saks skyld dersom du ønsker å få innblikk i hva det vil si å inneha en topplederjobb, med de utfordringer dette innebærer. Her er det nemlig mye å lære! Sitatfaktoren (grunnet gullkorn på rekke og rad) er stor, og selv sitter jeg her og lurer på hvor jeg skal begynne - og ikke minst hvordan jeg skal unngå å falle for fristelsen til å sitere for mye fra boka.

"Dette er en bok om å gripe mulighetene og ikke stå i veien for seg selv. I bokens første del forteller Anita Krohn Traaseth om grunnlaget for egne verdier, perspektiver og livslyst, og om episoder fra oppveksten som har gitt henne mot. I andre del får vi et åpent og ærlig innblikk i historier fra arbeidslivet som handler om å ville noe, om å rekke opp hånden og å lede fra et sårbarhetsperspektiv. I bokens tredje del, om troverdighet, deler hun sine refleksjoner rundt synlighet, tillit, relasjoner og egenverd." (fra forlagets presentasjon av boka - fra bokas smussomslag)

Når Traaseth deler en hel del med oss lesere i den delen av boka som hun har kalt "Mot", handler det om en åpenhet vi ikke er vant til fra mennesker vi ser opp til og beundrer - i alle fall ikke hva gjelder næringslivstopper. At hun er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Sandefjord, er det i og for seg ikke noe revolusjonerende nytt ved, for dette er en bakgrunn hun deler med svært mange som har kommet seg opp og frem her i verden etter at muligheten for utdannelse ble mulig også for arbeiderklasseungdom. Men at hun forteller om sin mor som ikke bare led av en psykiatrisk diagnose (bipolar), men som også endte med å ta sitt eget liv - det er ikke hverdagskost. For hvor lett er det ikke å frykte at andre intuitivt vil lete etter tegn på at man har sykdommen selv? Mao. at det blir en svakhet at man åpner opp for å fortelle en slik familiehemmelighet ... Men så er det jo ikke slik, heldigvis. Som hun sier selv på side 29 i boka, etter å registrert at de fleste andre også har sin bagasje, selv om den kan variere i tyngde:

"Det er den virkelige store verdien av åpenhet, den avler andres åpenhet. Da forstår vi at svært mange andre har kjent på de samme følelsene, har tilsvarende opplevelser og erfaringer. Det gir trygghet. Åpenhet som mange av oss er så redde for, er det største kilden til trygghet.

Forfatteren er selv inne på det samme, men selv tenker jeg på en artikkel jeg selv leste en gang, og som het "Why should anyone be led by you?" (Forfatterne Rob Goffee og Gareth Jones har for øvrig skrevet bok med samme tittel.) Dessuten tenker jeg på Malcolm Gladwells bok "David og Goliat" (følg linken til min omtale av boka), som utkom tidligere i år. Den første handler om autentisk lederskap, og at det har mye for seg at en leder letter litt på sløret og er åpen om ting man ikke umiddelbart skulle tro at det var en fordel å fortelle om, men som faktisk styrker troverdigheten overfor medarbeiderne, fordi de først og fremst ønsker å bli ledet av et menneske. Den andre handler om at det man skulle tro var en ulempe, faktisk kan være en fordel - og vise versa. 

I del to om "Sårbarhet" forteller Traaseth om sin mentor Harald Nordvik, som har vært til uvurderlig støtte for henne. 

"Harald er tydelig. Han har alltid sagt at jeg må stå i ting, være ekte, selv om det føles dønn urettferdig. Ta lærdom og gå videre. Man kommer lengst med integritet i norsk næringsliv, og selv om det stormer, vil de som bør det forstå hva du har vært gjennom og hva du har lært." (side 67)

Traaseth forteller dessuten om oppturer og nedturer i karrieren - som den gangen hun selv havnet i NAV-systemet etter å sittet på den andre siden - gjennom å nedbemanne et selskaps ansatte og dermed sende mennesker ut i arbeidsledighet. Ingen har tidligere skrevet om hvordan en toppleder skal takle en slik nedtur. Panikken, motløsheten, følelsen av å ha mislykkes og ikke kunne noe som helst av verdi - jo, som leser kjente jeg dette på kroppen. Når hun senere tar oppgjør med vellykkethetskulturen, og redegjør for hvorfor hun er noe engstelig for å pådra familien for mange gjeldsforpliktelser ved å kjøpe sommerhus, hytte etc., rett og slett fordi det kan være noe uforutsigbart hvor lenge man har jobben sin og ditto inntekter, så er dette også lett gjenkjennelig. Tilsvarende er det kjent stoff når hun redegjør for alle prioriteringene man må foreta dersom man er kvinne og ønsker seg en karriere som toppleder. 

Aller mest interessant må jeg innrømme at jeg likevel finner den siste delen av boka, der Traaseth bl.a. tar for seg viktige suksesskriterier i godt strategiarbeid. Det er lett for mange å mene mye om mangt, men det er når det blir tale om konkretisering, løsninger og alternativer at "det straks (blir) mer stille ...":

"Det er det strategi handler om, å gå fra å mene til å forstå til å definere konkrete mål og aktiviteter. Evnen til å tydeliggjøre hva de store linjene er, å forenkle budskapet slik at gjennomføringen blir opplagt uten å måtte henvise til en plan, er det aller vanskeligste. Handling er nøkkelen i alt strategiarbeid. Summen av handling fra alle, ikke bare lederne. Derfor må vi lytte, først til kollegaer, så kunder og partnere. Det er markedet og kunden som bestemmer hvor vi skal sette fokus, hva vi må gjøre for å vinne. Og det er kollegaene som har jobbet i mange år med våre kunder som vet hvor skoen trykker, og som har de beste ideene til hva vi kan gjøre annerledes. 

En strategi er verdiløs uten gode og gjennomtenkte aktiviteter som er enkle å følge opp, og som engasjerer fordi kollegaer har vært med på å definere dem.  ... En strategi må gis tid til å forankres bredt, bli forstått og gi delaktighet. Det er kjernen." (side 93

Man kan ikke regne med at alle medarbeiderne er like engasjerte, og man må dessuten ta høyde for at noen aldri blir det heller. Traaseth er utvilsomt forut for sin tid når hun f.eks. snakker om viktigheten av dialog ut fra et slags "speed date the boss"-konsept, hvor hun har hentet ideen fra et program der lederen av et selskap går "undercover" for å høre hva de ansatte egentlig mener om selskapet. (side 94)

"Ledergruppen eller jeg sitter ikke med fasiten. Vi fasiliteterer, men det er summen av alle kollegaers innsats og innspill som skaper endringene. Ledelse er utfordrende fordi det handler om å motivere folk til først og fremst å lede seg selv, basert på en omforent visjon og en forståelig retning man selv har vært med på å skape. Da trenger man ikke et verdinotat i lomma eller i skuffen, verdiene og målene sitter i ryggmargen." (side 96)

I rollen som toppleder i Hewlett-Packard (HP), hvor hun har sittet siden april 2012, kom hun tidlig til at hun hver fredag skulle sende ut fredagsmailer, som oppsummerte ukens hendelser på tvers av "butikken". 

"Det skjer så mye hos oss, og det er viktig at informasjonen alle får er så fersk som mulig. Det kommer direkte fra meg og med innspill fra lederne, ikke fra en assistent eller PR-ansvarlig." (side 101)

Selvsagt var det dem som var skeptiske, kanskje særlig til om hun ville klare å følge opp (tids-skvis er jo den største kritiske faktoren i alle lederes hverdag), men etter hvert har engasjerte kollegaer spilt henne god ved å sende henne innspill til hva som bør være med i fredagsmailen - og som Traaseth selv sier - "Jeg er bare en fasilitator."

Dessuten har hun opprettet en blogg på nettet, som heter Tinteguri. Her ligger også jobbsøknaden hennes som førte til at hun fikk toppjobben i HP. 

Jeg fant det også spennende når Traaseth filosoferer over frykten for bruk av sosiale medier, som preger mye av næringslivet i dag. Man er så redd for det hun kaller den negative omdømme-risikoen. Dersom ting ikke henger på greip, dvs. at det er for stor avstand mellom det selskapet står for, og hvordan medarbeiderne i selskapet og markedet oppfatter deg - ja, da har man et problem. Men dersom man tar vare på innsiden, tar de vare på utsiden sammen med deg. Er man en drittsekk i det virkelige liv, blir dette veldig fort synlig i det digitale livet. (side 113)

Traaseth jobber med å velge oppgaver av lyst og styre unna dem som handler om ren plikt, og så jobber hun mentalt med alle de positive sidene ved noe hun egentlig ikke vil, slik at hun skal få lyst likevel. Mental trening er et viktig stikkord i så måte. Dessuten er det forskjell på å ofre noe og å velge noe bort. 

"Når dagene blir litt stressende og oppgavene hoper seg opp, tenker jeg: Jeg må ingenting. Så går jeg gjennom kalender og oppgaver og prioriterer, helt til jeg føler balansen igjen. Jeg flytter møter som kan flyttes, får andre til å stille i mitt sted der det er naturlig, blir flinkere til å delegere oppgaver. Jeg må puste, hver uke, hver dag. Når jeg velger noe bort, ofrer jeg ikke. Jeg går ikke på kompromiss, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg prioriterer. Dette er viktig. Man ofrer bare noe om man har ambisjoner om å være komplett og perfekt på alle områder. Det har jeg valgt at livet mitt ikke skal være. Det skal være godt nok for de svina. Det holder. 

I livet mitt har jeg en vektskål, med "godt nok for de svina" på den ene siden og hjerteinfarkt på den andre. Det er mitt valg. Det er mitt ansvar å finne balansen, og jeg har ikke rapporteringsansvar for noen andre enn meg selv. For meg betyr det å ta bevisste valg, leve med dem og ikke ha dårlig samvittighet. Ikke så lenge av gangen, i hvert fall." (side 144)

Og her er vi antakelig inne på det som er selve essensen i Traaseths bok: å finne balansen i livet sitt, ikke være "flink pike", "overambisiøs" eller "perfeksjonist", fordi dette i lengden aldri vil være bærekraftig. Man må ta noen valg, man må prioritere! 

Ja, jeg vet at det blir mange sitater nå, men disse må jeg bare ta med:

"Kan du ta støyten for noe som ikke direkte er din feil? Klarer du å lede folk som ikke er motivert, ikke leverer og i noen tilfeller motarbeider deg? Takler du synligheten en lederrolle krever? Stoler du på egne beslutninger? Stoler du på andre? Skylder du på andre? Lærer du av feilene dine? Klarer du å balansere privatliv og jobb? Tar du ansvar for deg selv? Og ikke minst, tar du vare på deg selv?" (side 156)

"Det er på ingen måte nok for en leder å være faglig sterk. Du må være psykisk sterk, håndtere relasjoner og mennesker i komplekse prosesser, og da må du kjenne deg selv, dine egne styrker og svakheter. Da snakker vi ikke om de innøvde styrkene og svakhetene mange lanserer i intervjuprosessene, som at man er perfeksjonist eller utålmodig, vi snakker om reell selvinnsikt, selvfølelse og selvbevissthet." (side 157

Å strekke ut en hånd og be om råd er i følge Traaseth en sann styrke og et sunnhetstegn når man opplever motgang og vanskelige situasjoner i lederrollen. Jeg kunne ikke vært mer enig med henne! Likevel virker det som om en del ledere er engstelige for å be om råd når det røyner på, som om dette skulle være et bevis på at man egentlig ikke duger som leder. 

Bokas siste kapittel heter "Alt er relasjoner", og her oppsummerer Traaseth på mange måter sine mange budskap i "Godt nok for de svina", et uttrykk hun for øvrig har hentet fra sin far og som har betydd svært mye for henne opp gjennom hele livet. Gjennom aldri å ha søkt den usunne perfeksjonismen, har hun reddet seg selv fra hjerteinfarkt ...

Relasjoner er det mest utfordrende og givende i livet, og vår selvfølelse og selvinnsikt avgjør hvordan vi håndterer ulike situasjoner og hvilke relasjoner vi får til andre. Vi lærer imidlertid lite eller ingenting om dette på skolen og i andre utdanningsinstitusjoner. 

"Tradisjonelt har folk som lykkes, uansett område, om de er ledere eller ei, tre ting til felles, ifølge mentaltrener og coach Live Landmark, nemlig selvledelse, resiliens og samarbeid. Altså hvordan du håndterer deg selv, hvordan du håndterer motgang og interaksjoner med andre. Professor Adam Grant påpeker i sin bok Gi og ta at den fjerde, og den mest kritiske, men ofte mest neglisjerte, er hvordan vi samhandler og skaper relasjoner med andre." (side 160)

Jeg elsker å lese bøker av og om mennesker jeg beundrer, og hvor de letter på sløret og forteller om hva som har vært nøkkelen til nettopp deres suksess. Jeg vet ikke om det er en trend i tiden eller hva det er, men noe av fellesnevneren for mye av den litteraturen som for tiden kommer på markedet, er ønsket om å fremstå mer menneskelig - med sine feil og mangler, litt på godt og vondt - og ikke hele tiden fremheve alt dette perfekte. Kanskje er noe av forklaringen at livene våre er blitt mer transparente på grunn av Facebook og andre sosiale medier? I lengden er det ikke mulig å opprettholde myten om seg selv som den som alltid har kontroll, alltid fikser alt, alltid presterer ... Mennesker med suksess må gjøre noen valg, noen prioriteringer, og alle vet vi at suksess har sin pris. Akkurat dette får Traaseth svært tydelig frem i sin bok. 

"Godt nok for de svina" er en meget spesiell, unik og givende bok om en leder som har oppnådd suksess og som våger å vise frem sine sårbare sider. Dette forteller om et stort mot og en sterk tro på at hun er god nok i massevis - uansett! Og der er vi kanskje ved kjernen av godt lederskap: at man har en god selvfølelse og er trygg på seg selv. En trygg leder våger å være transparent og autentisk, og det er slike ledere vi vil ha! Motstykket er usikre ledere som bruker ufine metoder for ikke å risikere å bli avslørt. Eller som ikke har ryddet i "eget bo" og som projiserer egne greier over på andre. Jeg kjente at jeg ble litt glad i Anita Krohn Traaseth mens jeg leste boka, og tenkte at en nettopp en slik leder ville jeg likt å ha - og en slik leder ville jeg selv likt å være! Noen av tipsene hun kommer med underveis, bidrar til at jeg i alle fall vet hva jeg skal gjøre mer av i tiden fremover!

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 180
Forfatterens egen blogg - Tinteguri
Takk til forlaget for leseeks. av boka! 


Anita Krohn Traaseth (Foto: Thomas Skovsende)
Andre relevante linker om forfatteren og boka):
- Din Side v/Tuva Moflag - 20.01.2013 - Hun er toppsjef og digger det
- E24.no v/Kristin Norli - 18.10.2012 - Samme dag som hun registrerte seg på NAV ble hun kåret til ledertalent . Surrealistisk, sier toppsjef Anita Krohn
- Computerworld v/Nard Schreurs - 08.08.2012 - Her er HP-sjefens jobbsøknad
- PCWord - v/Leif Martin Kirknes - 24.05.2012 - Hun er årets IT-kvinne - HPs nye administrerende direktør, Anita Krohn Traaseth, får ODA-prisen
- Aftenposten v/Jeanette Sjøberg - 05.06.2013 - Toppsjefen som havnet på bunn
- Hanspetter.info - 13.02.2014 - Mer enn godt nok for svin som deg og meg
- Dagbladet v/Trude Ringheim - 26.10.2012 - Da sjefen møtte NAV 
- Chaffeys blogg - 30.03.2014

mandag 5. august 2013

Trude Lorentzen: "Mysteriet mamma"

Om å miste en mor

Trude Lorentzen (f. 1974) er reporter i Dagbladets Magasinet, og hun mottok i 2012 Den store journalistprisen. Dette er en pris som regnes som en av de fremste utmerkelsene for god journalistikk, kan jeg lese på Wikipedia.  

Nå er Trude Lorentzen klar med en rykende fersk bok om forholdet til sin mor. En mor som etter et drøyt år med dype depresjoner valgte å ta sitt eget liv. Trude var den gangen bare 15 år - med andre ord i en alder der hun skulle hatt mer enn nok med å vokse opp og håndtere vanlige tenåringsutfordringer ... 

Innledningsvis i boka får vi vite at Trudes mamma kastet seg ut fra et vindu eller en slags avsats i sjuende etasje på sykehuset der hun var innlagt for akutt depresjon og angst. I alle år har Trude trøstet seg med at hun ikke traff asfalt - "bare" gress. 

Foreldrene skilte lag da Trude var tre-fire år gammel, og siden hadde hun bodd hos mammaen sin - en mamma hun beundret av hele sitt hjerte. Det var ikke den ting hennes mamma ikke kunne fikse. I periferien levde faren, han som forlot dem på grunn av en annen kvinne og som i grunnen ikke var helt kompetent eller fullverdig som forelder i denne fasen av hennes oppvekst. Senere skulle han bli klippen i hennes liv - han som reddet henne med en rørende omsorg, og som aldri kritiserte at hun ikke maktet å gå gjennom tingene moren etterlot, men stablet dem i kasser på farens loft. Disse eskene som hun først nå har klart å gå gjennom, som en del av en prosess for å prøve å forstå hva som egentlig skjedde den gangen for mer enn 20 år siden. 

"Foreldre behøver ikke være døde for å fremstå som mysterier. Samme hvor tett vi lever, fins det mellomrom mellom mennesker. Kanskje er det våre nærmeste vi strever med å forstå. Hvem er disse kvinnene og mennene som formet oss? Hva gjorde de etter leggetid, alle kveldene mens vi sov, hva snakket de om, hva bekymret de seg for, hvilke hemmeligheter bar de på? Eksisterte de i det hele tatt etter Dagsrevyen?" (side 15)

Aller mest grubler Trude på om sykdommen virkelig kom ut helt av det blå, eller om det var tegn der på forhånd om at galskapen på en måte var i anmarsj. Moren hennes som virkelig fikk til alt, som alltid tenkte på alle eventualiteter, som alltid var beredt ... Og så skulle et ustemt piano på en skoleavslutning få det hele til å tippe fullstendig over? Var det virkelig "så enkelt?" Og er det mulig å finne en slags sannhet i forhold til det som skjedde nå - tyve år etter?

Trude blar i morens minnebok, hun oppsøker morens gamle venninner, hun snakker med leger, psykologer og psykiatere - alt for å finne noen svar. Noen av fagfolkene hun er i kontakt med tror at moren kan ha vært bipolar eller manisk-depressiv. Andre mener at hennes borgerlige oppvekst har gjort noe med hennes evne til å håndtere vanskelige følelser i lengden ... Hun oppdager også den rørende historien om moren som tok sjansen på å bli arveløs heller enn å miste kjæresten sin - hennes politisk radikale far ... Som likevel forlot henne etter få år ... 

"Mysteriet mamma" handler også om å være tenåring og ha en psykisk syk mor eller en mor som ikke var helt med og som gjorde mange rare ting. Og det i en alder der det å ikke være som alle andre var fryktelig flaut. Så flaut at Trude gjorde alt hun kunne for å dekke over at moren var syk, fordi hun var overbevist om at ingen ville ha noe med henne å gjøre dersom de hadde visst hvordan hun egentlig hadde det. Mens hun som representant for "Å være ung er for jævlig"-generasjonen var livredd for at hun skulle havne på kjøret ... 

"Det er kjempeskummelt å være menneske. Livet kan skli ut i alle retninger. Å leve tett på angst og depresjon har skremt meg. Jeg vet at sykdommen kan ramme tilsynelatende sterke, glade, vellykkede mennesker. Brått og voldsomt. 

Ingen kan være trygge. 

Og ingen som ikke har kjent denne typen smerte i seg selv, kan forstå den. Jeg prøver å fornemme hvordan det føles å bli fylt av mørke. Å miste gleden over å kle seg i tigerklær og drunte i senga. Ikke makte å leve, ikke engang for å se datteren sin vokse opp, ikke få vite hvem hun skulle bli. Å miste seg selv." (side 257)

Boka er så full av sårhet, så full av et oppriktig ønske om å forstå det som hendte med moren - og en erkjennelse av at det kun er mulig inntil et visst punkt. Det er også en rørende historie om en datter og en far som blir nødt til å bli bedre kjent, og om en far som virkelig får vist at han kan når han må. Og aldri vipper det hele over i det sentimentale, aldri truer historien med å bli en tåreperse. I stedet er "Mysteriet mamma" en sterk historie, der en datter som selv er blitt mor, undrer seg frem til hvem mammaen hennes egentlig var - med en åpenhet og en ærlighet som virkelig berørte meg som leser! Man merker at Trude Lorentzen er en erfaren skribent, og jeg opplevde også boka hennes som mer enn "bare" en dokumentar. Hun er litterær i sin tilnærming til stoffet, og særlig er det den hensynsløse ærligheten hennes om hvordan hun selv oppførte seg overfor moren mens hun var syk - fjortis til fingerspissene - som gjorde inntrykk. Jeg skal heller ikke underslå at noen private erfaringer gjorde denne boka til en ekstra sterk leseopplevelse for meg. Jeg likte også henvisningene til Virginia Woolfs liv, som jeg for tiden er svært opptatt av. 

Alt i alt mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem! Ikke siden jeg leste "Meg eier ingen" av Åsa Linderborg har jeg lest en så sterk historie innenfor denne genren! 

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober
Antall sider: 281
Mitt eksemplar: Jeg fikk manuset tilsendt fra forfatteren, som jeg ikke kjenner fra før av


Trude Lorentzen
Linker til andre omtaler av boka:

lørdag 11. mai 2013

Ketil Bjørnstad: Verdens ende

Om å miste et barn

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har opp gjennom årene utgitt 40 bøker (de fleste er romaner) og mer enn 50 LP´er/CD´er. De fleste lesere forbinder ham med "Til musikken"-triologien, mens jeg skulle ønske at flere hadde fått øynene opp for hans Alvestad-triologi ("Drift" (1996), "Drømmen om havet" (1996) og "Veien til Dhaka" (1997)), for ikke å snakke om hans fantastiske romaner "Villa Europa" (1992), "Stormen" (1989) og "Skumringsmulighetene" (1990). De fleste av hans bøker har funnet veien til min boksamling fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, sammen med en hel del av musikken hans (uten tvil med "Leve Patagonia" og "Mine dager i Paris" som høydepunktene, sistnevnte fulgt opp med boka "Dager og netter i Paris"). Jeg går aldri glipp av hans romanutgivelser, rett og slett. 

"Verdens ende" handler kort og godt om det å miste et barn - det eneste man har - og hva det gjør med foreldrene som opplever dette. Aslak Timbereid er forlagsredaktør i et større forlag, mens hans fraskilte kone Hanne Lovund er forfatter. Aslak bor i Oslo, og Hanne bor i Sandnessjøen. Deres eneste barn, Emma, bor hos faren sin, og vi aner at årsaken er morens bipolare sykdom samt det faktum at et barn ville ha tatt fokuset bort fra kunsten, hennes forfatterskap. Nå er Aslak og Emma på vei nordover fordi Emma skal ha samvær med moren sin. De mellomlander i Trondheim og flyr videre til Sandnessjøen i en Twin Otter. Mens de sitter på flyet, reflekterer Aslak over sitt forhold med Hanne, som han ikke er lovformelig skilt fra enda.

"Hva var galt med Hanne? Var det galt at hun var manisk depressiv og ikke skjønte det selv? Var det galt at hun opptok all plass i sin egen verden?

Jeg sitter på flyet og tenker på dette. En plutselig åpenbaring. Når Emma er sammen med Hanne, er det ikke plass til Emma. Hanne fyller rommet. Selv når Hanne ønsker å være snill mor, lage pannekaker og leke, er det ikke plass til Emma. Det er bare plass til Hanne som skal være snill mor. Å være snill mor, krever stor mobilisering. Mange tanker. En del ofre, men mye tilfredshet etterpå. Triumfen overfor Emma: Jeg valgte deg fremfor å skrive den nye boken min. Er du ikke glad?" (side 30)

I forbindelse med landingen, som foregår under meget ugunstige vindforhold, skjer det fatale. Understellet på flyet knekker, Emmas sikkerhetsbelte løsner og hun slår hodet i setet foran og havner på gulvet i en forvridd stilling. En uke senere dør hun av skadene hun har pådratt seg. 

Mens Hanne er mest opptatt av at flyveren, en ung kvinne i begynnelsen av 30-årene, burde ha taklet å lande under de vanskelige vindforholdene på flyplassen i Sandnessjøen, kretser Aslaks tanker rundt at det faktisk var flyveren som festet sikkerhetsbeltet til datteren. Gjorde hun det ikke skikkelig? Og kan man si at hun direkte eller indirekte forårsaket datterens død? Som om det ikke var nok at hun ikke greide å føre flyet inn for en mer behagelig landing ... 

Etter kort tid bestemmer Hanne seg for å komme sørover for å bo hos Aslak, uten at de av den grunn gjenopptar forholdet. At de søkte trøst hos hverandre seksuelt rett etter dødsfallet, ligger der likevel som en uavklart liten verkebyll. Aslaks frustrasjon stiger i takt med at besøket trekker ut i tid, og spesielt er han bekymret mtp. sin eks-kones opptatthet av Cecilie Nesflaten, den unge flyveren ... 

Verken Aslak eller Hanne er i tvil om at de skal delta på minnehøytidligheten som Emmas skole setter i stand. I Emmas klasse går ei jente, Jade, som mobbet og plaget Emma under hele hennes korte skolegang. Aldri lot hun Emma få være med på leken, alltid kom hun med illevarslende kommentarer når Emma forsøkte å nærme seg Jade og de andre jentene. Det er enkelt å tillegge Emma, den døde og forsvarsløse, alle gode egenskaper, mens Jade tillegges tilsvarende onde egenskaper. Under minnestunden tar han et sviende oppgjør med Jade, denne niårige jenta som gjorde datterens korte liv til et helvete. 

"Men var Emma bare god? Og var Jade bare ond? Rousseau påpekte at ved alt ondt som rammer oss, ser vi mer på hensikten enn på virkningen: En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri." (side 183)

Hannes opphold hos Aslak kompliseres ytterligere da en venninne av Aslak, Tuva, kommer halsende fordi hennes voldelige eks-mann - også han bipolar - plutselig har dukket opp, og hun føler seg utrygg i sitt eget hjem ... Noe urovekkende blir Aslak vitne til hvordan Hanne rett og slett tar over hele vennskapet med Tuva. Likevel er man aldri i tvil om at bokas egentlige tema er hvorvidt Aslak og Hanne til slutt vil klare å forsone seg med det som har skjedd, eller om hevnen er den eneste farbare veien for å få slutt på egne lidelser?

"Verdens ende" er en engasjerende bok om et viktig tema. Ketil Bjørnstad skriver dessuten godt. Det forhold at hovedpersonen i boka er forlagsredaktør gir dessuten forfatteren anledning til å briljere med litteratur-henvisninger (hele tiden med sorgen i fokus) - i tillegg til en rekke musikalske henvisninger, slik han pleier. Dette skulle jeg ønske at han gjorde enda mer i bøkene sine!

"Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnslig og emosjonelt perfid som barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg." (side 197)

I tillegg til å vise til Yasmina Rezas berømte teaterstykke, viser han også til Albert Camus´ "Den fremmede" på side 261, Thomas Bernhards "Trær som faller" på side 224 og Ernest Hemingways "Og solen går sin gang" på side 197 - bare for å nevne noe. Han sammenligner dessuten sitt oppgjør med Jade og sitt eget raseri med Dag Solstads Elias Rukla i "Genanse og verdighet". 

Slutten av romanen er, uten å røpe denne nærmere, i overkant melodramatisk. Samtidig blir dette et bilde på hva som kan skje med mennesker når man er farlig nær stupet i sin egen tilværelse. Noe av det jeg liker aller best med Bjørnstads bøker er hans evne til å beskrive mennesker gjennom få, presise ord. På den måten penser han leseren inn på det sporet han ønsker, uten noen gang å bli overtydelig. Han har en tendens til å fremstille kvinnene som sterke, og mennene som ofre for deres handlinger og valg. I så måte representerer ikke "Verdens ende" noe unntak, selv om jeg aldri var i tvil om hvem av hovedpersonene i boka som kommer til å lande med begge beina på jorda bare det får gått litt tid. At boka er meget lettlest betyr ikke at den er en lettvekterroman - bare at forfatteren er usedvanlig god på å skape en fin flyt. Denne gangen er det dessuten mye raseri i teksten, som Aslaks indre oppgjør med skoleverket og dets neglisering av barn som ikke har det bra. Som om det var barnets egen skyld at det blir mobbet eller at det er for ubehagelig å gjøre noe med en vanskelig situasjon, særlig der mobberens foreldre er meget ressurssterke. Minnestunden som skolen steller i stand blir sånn sett et bilde på en dårlig samvittighet, viktigheten av å gjøre det som er riktig - etterfulgt av sjokket over at Aslak, avdødes far, ødelegger alt det pene og pyntelige ved å angripe en niårig mobber. Men som om det likevel finnes en viss rettferdighet i livet, er Aslak senere vitne til at Jades pappa kræsjer sin rådyre bil ... Jeg er ikke i tvil: her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 306
Ketil Bjørnstads nettside


Ketil Bjørnstad
Andre som har skrevet om boka:
- Aftenposten - Ketil Bjørnstad om å miste et barn 18.11.2012
- Dagbladet v/Maja Troberg Djuve - Rammet av sorg og vold 03.12.2012
- VG v/Mari Nymoen Nilsen - Marerittet 14.01.2013
- Dagsavisen v/Turid Larsen - Livet etter katastrofen 27.11.2012
- NRK v/Hilde Bruvik og Marit Christina Lie - Sterk sjåvinistisk tid vi lever i - 20.11.2012
- Randi på Reading Randi - 20.04.2013

Populære innlegg